Søren Pedersen Jaabæk (1814─94) ble født i Holum (nå Mandal), og var et barn av opplysningstiden. Han ble lærer og kirkesanger. Jaabæk satt på Stortinget fra 1845─91; den lengste perioden noen noengang har hatt. (Deler av denne perioden møttes Stortinget kun hvert tredje år.)
I 1859 ble Reformforeningen, en «demokratisk-politisk klub», dannet bare for stortingsrepresentanter. Målet var å stifte et landsomfattende parti. Her var Jaabæk en av de ivrige. Kampsakene var de gamle kravene fra bondeopposisjonen: mindre makt til embetsmennene, jury, liberalisering av bynæringene, bedre skolevesen og ikke minst offentlig sparing. Reformforeningen ble sprengt på spørsmålet om årlige storting. Jaabæk og tilhengerne hans syntes det ble for dyrt, og nektet.[1]
På slutten av 1860‑tallet opplevde man i Norge igjen en økonomisk krise, som først og fremst var en jordbrukskrise, og Selskabet Bondevennerne, stiftet av Søren Jaabæk, ble den neste store politiske bevegelsen nedenfra som virket som et masseparti med lokallag utover landet og en sentral ledelse. Den første bondevennforeningen ble stiftet i Mandal i 1865. Bondevennerne stod for en kommunalistisk eller lokalistisk tendens, med vekt på desentralisering og lokalt selvstyre. Bøndene var nå i større grad blitt en del av pengehusholdningen. Samtidig gjorde de seg sterkere gjeldende i det politiske liv, særlig i lokalsamfunnet. Bondkommunalismen hadde sterke innslag av antikapitalisme, og bar preg av skepsis til unødvendige mellommenn, byråkrati og fjernstyring. Men bøndenes politiske idéer var en blanding av sosial radikalisme, sparsomhet og konservative holdninger til religion, kultur og teknologi. Den gryende industrialiseringen ble derfor oppfattet som en fare. Det var en utbredt frykt for at den frie bonden skulle bli proletarisert.
«I bondekommunalismen låg ei verneholdning mot storsamfunnet og mot sterke impulsar utanfrå som ville skiple det gamle lokalsamfunnssystemet og endre livet der. Ein ville ha større sjølvråderett for primærkommunane, nedsetting av skattane, front mot meir pengebruk og kjøp av 'overflødige' varer utanfrå, og mot fremmend påverknad i form av embetsmannsdominerte landbruksskolar og preste‑ og skoledirektørdominert allmugeskole, og ein protesterte mot høgare pengeskattar i staden for naturalutreidsler til vegar, skole og fattigstell.»[2]
Sammenlignet med thranitterbevegelsen var Bondevennbevegelsen et nytt organisatorisk steg fremover. Bondevennene var knyttet sammen i et nett av lokallag, med «overbestyrelse» i Mandal, medlemsavis, foreninger på fogderi- og amtsnivå i mange amt, og en landsmøteinstitusjon som høyeste organ. Ett landsmøte ble holdt på Hamar i 1868.[3] Mot Bondevennforeningene ble det startet motforeninger, nøytrale foreninger, upolitiske sogneselskap eller forskjellige parallelle lag. Bak disse sto storbønder og embetsmenn. Det finnes ikke bevis, men muligens var denne virksomheten organisert sentralt.[4]
Bondevennene startet sparebanker og forbruksforeninger/handelslag som motvekt mot alle landhandlerne.[5] Det ble også opprettet ulike kooperasjoner (bl.a. meierier) og trygdelag. Samvirkebevegelsen var et vesentlig innslag i bondevennpolitikken. Det vokste også frem leseselskap og avholdslag. Thranittene hadde også prøvd på mange slike tiltak ─ forskjellen var at bondevennbevegelsen fikk igang varige organisasjonstiltak.[6]
De bondevennlige forbruksforeningene viser et sammensatt bilde. Tanker og motiv om selvstyre og antikapitalisme var blandet sammen med mer eller mindre klart uttalte egeninteresser. Her gikk samarbeid og konkurranse, altruisme og egoisme hånd i hånd. Medlemmene skulle skaffes livsfornødenheter så billig som mulig, og et eventuelt overskudd skulle fordeles mellom medlemmene.[7] Utbyttet kunne fordeles på to måter, enten som rente til andelseierne eller som utbytte ─ varerabatt ─ til konsumentene. Disse måtene kunne kombineres. Forbruksforeningene var organiserte som andelslag etter prinsippet «én mann, én stemme». Hvis en forbruksforening ikke solgte varer til andre enn de som var medlemmer, holdt de handelen for seg selv og rent formelt ville det si at de byttet varer seg imellom. Bytte var ikke handel, juridisk sett. Idealistene så det slik at hvis alle ble medlemmer av en forbruksforening så ville handel i tradisjonell mening fasktisk bli avskaffet. Det å bytte varer uten fortjeneste sto høyt i kurs hos disse idealistene. Det virkelige livet artet seg noe annerledes. Forbruksforeningene fikk få medlemmer.
Bondevennene var et organisert politisk fellesskap, og de hadde åpne og debatterende folkmøter. Det var viktig å få satt ned renten. Embetsmenn burde ikke velges til Stortinget. Mye ville bedre seg bare man fikk valgt flere bønder til Stortinget. De ville ha utvidelse av stemmeretten slik at «Bestillingsmænd[8] og enhver anden myndig Mand i selvstændig Stilling bliver Stemmeberettiget, naar han ilignes umiddelbar Skat»[9]. Bondevennbevegelsen var den første egentlige velgerorganisasjonen i Norge ─ så nært et politisk parti vi kan komme.
Bondevennene fantes over hele landet. Bare til Finnmark kom de aldri.[10] Det var over 300 bondevennforeninger med til sammen rundt 30 000 medlemmer. Det tilsvarer mellom 20─25 prosent av alle gårdbrukere i landet, eller like mange som brukte å møte frem ved stortingsvalgene. Det var foreninger i 60 prosent av landkommunene.[11] Det fantes 250 prestegjeld ─ av 431 ─ med ett eller flere bondevennlag.[12] Hovedtyngden av medlemmene var mellomstore og litt mindre gårdbrukere (tall fra 1870 viser 85─90 prosent.[13]) som eide brukene sine selv, eller bygslet jord.[14] De hadde derfor valgrett. Mange lærere var også med.
«Heilt frå starten var tanken framme om ei brei klassesamling av dei underprivilegerte, 'det arbeidende Folk' mot dei privilegerte som hadde makta. 'De Forrettede herske altid der, hvor de Arbejdende og Frembringende have en underordnet Indflydelse. Sagen er den: Fremstødende bør virke nedenfra og opad.' Dette stod i Folketidende i 1865. Året etter skreiv Jaabæk: 'Til den norske Bonde, kjække Sjømand og Arbeider henvender jeg mig især. Vor Sag er fælles.'»[15]
Jaabæk ga ut bladet Folketidende 14-daglig i perioden 1865─79. På det meste hadde bladet 15─ 20 000 i opplag.[16] Jaabæk la vekt på offentlig sparsomhet i stat og kommune, og på en gjennomført økonomisk liberalisme. «Programmet var sparsemd, frihandel, fritt arbeid, fri verksemd; men med lovbunden låg rentefot for fattigfolks skuld.»[17] Noen sosialist ble Jaabæk aldri, men det var en klar kampholdning mot de som satt med makten i samfunnet, først og fremst embetsmennene.
Jostein Nerbøvik skriver:
«Jaabæk sjølv vart meir radikal med åra. Det gjaldt særleg i tida etter Pariskommunen. På mange vis var striden han førte mot embetsmennene, ein slags folkeleg‑nasjonal anarkisme. Han var tildømes mot statskjyrkja, mot alle former for militarisme, mot kongedømme og for republikk. Han var sterkt oppteken av jamstelling mellom mann og kvinne, og orienterte seg mot både arbeiar‑ og målrørsla. Han kalla stortingsmennene for 'stedfortredere' og 'fullmektige'; med dette meinte han at dei ikkje hadde mandat til å handle og røyste etter eige hovud. Jaabæks vidgjetne sparelinje kan vi godt sjå i dette perspektivet. Han tykte at tingmennene var rausare med å løyve pengar enn det var dekning for ute hjå det store arbeidande folket.»[18]
Det første kjente programmet til Bondevennene ble formulert av Jaabæk i 1865 og trykt i Folketidende. «Det var tale om ei rad grunnreglar, tufta på dei jaabækske kardinaldygder: sparing og varsemd, fridom og liberalisme.»[19]
Bjørn Slettan skriver:
«En grundig analyse av Jaabæks politiske filosofi er ennå ikke foretatt. To begreper kan her nevnes: demokratisk radikalisme og økonomisk liberalisme. Mellom dem ligger det konfliktstoff. Jaabæk var inspirert av John Stuart Mill, som ønsket en vidtgående frihet for den enkelte borger og en tilsvarende svakere statsmakt. Jaabæk sto for en demokratisk radikalisme og økonomisk liberalisme. Jaabæk hevdet sterkt at staten ikke burde ha oppgaver som kunne løses privat av foretaksomme mennesker. Hans kjente krav om 'sparsommelighet i statshusholdningen' hang sammen med dette. En 'grunnsetning for statsstyrere' burde ifølge Jaabæk være: 'Regjer så lite som det med god orden kan gå an!'»[20]
I samtiden ble Jaabæk kalt «ultrarød» pga sine demokratiske idéer.[21] Jeg kan vanskelig se at Jaabæk, som økonomisk liberalist og minimumsstatstilhenger, kan karakteriseres som anarkist slik enkelte historikere (bl.a. Jostein Nerbøvik) har gjort, selv om han angrep de som satt med makten i samfunnet. At han var sterkt frihetlig, og en «torn i øyet» på autoritetene, er hevet over enhver tvil. Anarkistene rundt Fedraheimen oppfattet idéene sine som en videreutvikling av Jaabæks radikalisme.
I en periode hadde Jaabæk nær kontakt med den radikale bondestudenten Olaus Fjørtoft, og i 1871 skriver Fjørtoft at «Jaabæk er vor Carl Marx, som stend jamsies mæ han og vaar bondereising e original»,[22] mens Jaabæk hyllet Fjørtoft og bladet hans Fram i Folketidende.[23]
Tonen i Folketidende ble etter hvert skarpere og mer provoserende når kirken, prestene og pietistene ble omtalt. Mange bondevennforeninger reagerte negativt på dette, samt på de republikanske holdningene og hans hyllest til Pariserkommunen[24]. Han skriver også rosende om Den første internasjonale. De reagerte også negativt på at Jaabæk gikk inn for å oppheve konfirmasjonstvangen, at han var for fri religion for embetsmenn, og oppløsing av statskirken. Dette, samt at de økonomiske forholdene på begynnelsen av 1870‑tallet ble bedre, gjorde nok sitt til at bevegelsen opphørte. Storhetstiden var i årene 1867─74. Foreningene preget stortingsvalgene i 1868 og 1870, og delvis i 1873.[25] Etter 1873 var de fleste lokallagene ikke lenger aktive. Enkeltlag fortsatte som uavhengige sogneselskap o.l. Bondevennbevegelsen hadde sammenlagt en levetid på ca. 10 år (1865‑1875). Hovedtyngden av bondevennene gikk til Radikale Venstre, men mange gikk også til Moderate Venstre og Centrum, noen til og med til Høire.[26]
Kommunalisten Søren Jaabæk ble «gjenoppdaget» av radikale populister i tiden rundt folkeavstemningen om EF i 1972.[27]
[1].Pryser 1985:298.
[2].Slettan 1979:27.
[3].Pryser 1985:342.
[4].Pryser 1985:344.
[5].Som tidligere nevnt hadde
Thranitterbevegelsen forsøkt seg på ulike kooperative tiltak. Under første
verdenskrig var sosialdemokratene opptatt av den kommunalsosialistiske linjen,
─ kommunale velferdskomitéer, næringsmiddelkomité, arbeidsdriftskomité,
komité for kommunale matutsalg osv. Høsten 1914 ga Carl Bonnevie ut boken
«Kommunalsocialisme og kooperation». (Koht 1939:137)
[6].Pryser 1985:342.
[7].Nerbøvik 1979:62.
[8].En bestillingsmann var en
statstjenestemann som ikke var embetsmann, men funksjonær i offentlig tjeneste.
Blir også brukt om kommunal tjenestemann. (Kilde: Arbeidernes Leksikon)
Betegnelsen er ikke i bruk i dag.
[9].Slettan 1979:154 («Forslag til
Grundregler for alle de bondevenlige Foreninger» 1872).
[10].Nerbøvik 1979:26.
[11].Pryser 1985:341. Se også Slettan 1979:11.
[12].Nerbøvik 1979:26.
[13].Pryser 1985:346.
[14].Bygslet jord = leid jord,
gjerne for mange år og for en rimelig årlig leie.
[15].Slettan 1979:37‑38.
[16].Pryser 1985:340.
[17].Bergsgård 1964:190
[18].Nerbøvik 1999:112‑113.
[19].Nerbøvik 1979:45.
[20].Bjørn Slettan i Arntzen 1999-2002 («Søren
Jaabæk»).
[21].Ibid.
[22].Pryser 1985:348.
[23].Pryser 1985:348. Se også Nerbøvik 1979:102.
[24].Pariserkommunen = Revolusjonsregjeringen i
Paris 18. mars til 28. mai 1871. Det første eksempel på at arbeiderklassen har
beholdt makten i en storby utover noen få dager. Pariserkommunen er viktig i
både marxistisk og anarkistisk tradisjon.
[25].Pryser 1985:345.
[26].Nerbøvik 1999:115.
[27].Nerbøvik 1979:9.