Demokrati

I anarkistisk og syndikalistisk litteratur kan man av og til lese at man på den ene siden er motstander av demokrati, og på den annen side tilhenger av demokrati. Dette kan synes som en selvmotsigelse, men er det ikke. Demokrati betyr at flertallet bestemmer, i motsetning til at en liten herskende elite bestemmer gjennom «mindretallsdiktatur». Også demokrati er problematisk da det kan innebære «flertallsdiktatur», hvis ikke mindretallets interesser blir ivaretatt. «Demokrati» har tre hovedbetydninger:

· Direkte demokrati – hvor de som er vesentlig og konkret berørte selv fatter beslutningene og setter dem ut i livet. Flat struktur, sidestilte organer. Folkeavstemninger eller konsensus er mye brukt.

· Delegert demokrati – valg av umiddelbart tilbakekallbare delegater som møter med begrenset og/eller «bundet mandat». Organisert nedenfra og opp.

· Indirekte, representativt, demokrati – hvor folket velger representanter som så fatter beslutningene «på vegne av folket». Organisert ovenfra og ned.

Det finnes også ulike grader og blandingsformer, som utstrakt bruk av folkeavstemninger. Det finnes de som mener at indirekte, representativt, demokrati også er delegert demokrati. De hevder at folket har delegert noe av sin suverenitet/myndighet til folkets representanter, som så fatter beslutninger på vegne av folket; men dette har folket aldri gjort. Folket kan ikke ta tilbake sin suverenitet.[1] Det er parlamentet som avgjør hvor stor del av sin suverenitet den vil avstå til folket. Det er Stortinget som vedtar regler for rådgivende folkeavstemninger (Norge har ikke bindende folkeavstemninger), regler for kommune-, fylkestings- og stortingsvalg, forholdet mellom den lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, forholdet mellom offentlig og privat myndighet osv.

Syndikalistenes syn på det representative demokrati vises i følgende sitat:

Syndikalismen er som saadan antidemokratisk allerede av den grund, at den ikke beskjæftiger sig med politik. [...] Syndikalismen er antidemokratisk ogsaa av den principielle grund, at den ikke anerkjender staten. Demokrati i vedtaken mening er statspolitik. [...] Demokratisme og syndikalisme staar som to motsatte poler til hinanden. Demokratismen aapenbarer sig i ikke-maalbeviste majoriteter, der ved hjælp av den almindelige stemmerets maskineri danner en blok for at undertrykke den viljesterke, maalbeviste minoritet i kraft av dogmen om folkesuverænitet. Inden syndikalismen utgaar initiativet, vækkelsen fra de maalbeviste rebeller, les révoltés. Under den røde fane kaldes alle gode viljer for at arbeide og virke inden bevægelsen. Liksom i samfundet saa er det ogsaa i fagforeningen ─ kun de aktive kan man regne med; de som arbeider inden bevægelsen, de som driver propaganda, de som indskrænker sig til at betale sin kontingent efter paatryk av opkrævningsmanden, de kan ikke haabe at faa den indflydelse inden syndikatet, som de forsmaar at benytte. I tilslutning til dette minoritetsprincip finder den revolutionære syndikalisme det heldigere, at syndikatene er smaa og mange end store og relativt faa, dog selvfølgelig føderativt samorganiserte sig imellem.»[2]

Enkelte syndikalister aksepterer flertallsavgjørelser i klasseorganisasjoner, mens det stiller seg annerledes i et samfunn med flere klasser:

«Hvis man stiller sig på klassekampens grunn, så må man forkaste demokratiets. Stiller man sig igjen på demokratiets, så blir klassekampen endel ulogisk, noget som ikke kan utføres i sin ytterste konsekvens.

Tillegger man demokratiet, d. v. s. folkemajoriteten den utslagsgivende stemme i samfundsinteressene, så underordner man klasseinteressene. Stiller man sig uten kompromis på klassekampens grunn, så blir det ikke nogen plass for en 'avgjørende folkemajoritet'. Og syndikalismen stiller sig uten kompromis på klassekampens grunn.

Det er absolutt umulig å tillempe samme prinsipper for avgjørlse i samfundsspørsmål, som dem arbeiderne benytter innen sine egne organisasjoner. Og hvorfor? Helt enkelt av den grunn at arbeiderne i sine egne organisasjoner avgjør alt, selv om de opdeles på mer eller mindre flytende og tilfeldige majoriteter. Arbeidernes organisasjoner er stort sett klasseorganisasjoner og består av medlemmer fra én klasse. Det kan naturligvis blandt disse herske forskjellige meninger om taktiske og andre forhold, så at de opdeles i en majoritet og en minoritet. Men også om det her er majoriteten som er den avgjørende, så er det arbeiderklassen som fatter beslutningen.

I samfundet er det anderledes. Det består ikke bare av en klasse, men av flere. Stort sett består den bare av to: den eiendomsbesittende og den eiendomsløse. Opdelingen er kanskje litt schabelonmessig, men stort sett er den riktig. Hvis nu arbeiderklassen, som arbeider for avskaffelse av det borgerlige samfund, overlater til majoriteten å beslutte, så overlater den til borgerklassen å beslutte over arbeiderklassen. Det er ikke absolutt sikkert at arbeiderklassen nogengang vil kunne opnå en stemmemajoritet i det kapitalistiske samfund. Overlater man avgjørelsen til samfundets majoritet så kan det lett inntreffe at man aldri får majoritet for kapitalismens avskaffelse, og socialismen vilde dermed ikke bli virkelighet. Tilhengerne av demokratiet fikk således nøie sig med å bli plyndret så lenge majoriteten hadde interesse av å oprettholde det kapitalistiske plyndringssystem.

Den bevegelse derimot, som står på klassekampens grunn, drømmer ikke et øieblikk om å la kapitalistene ha et ord med i laget angående kapitalismens eksistens. Den lar ikke samfundets majoritet være bestemmende for sine handlinger, den lar i hvert øieblikk mulighetene til å virkeliggjøre sine ønsker være det avgjørende. Har den makt til å styrte kapitalismen og virkeliggjøre socialismen, så gjør den detuten hensyn til om det virkelig skulde finnes en kapitalistisk majoritet i samfunnet. [...]

For det sociale esel som stiller sig på demokratiets standpunkt må det bli en samfundsplikt å la sig slakte for de eiendomsbesittende, så lenge det finnes en eiendomsbesittende samfundsmajoritet som anser at arbeiderne bør slaktes. For den som har stillet sig på klassekampens standpunkt er klasseinteressene og ikke samfundsmajoriteten det avgjørende.»[3]

Anarkistene og syndikalistene er, hva idealet angår, motstandere av «indirekte demokrati» og «flertallsdiktatur». Man støtter «direkte demokrati» og er opptatt av at mindretallets interesser blir tilstrekkelig ivaretatt. I valget mellom diktatur og indirekte demokrati vil man derimot tross alt foretrekke indirekte demokrati. I det anarkistiske idealsamfunn, med direkte demokrati, kan de i gitte situasjoner godta representanter, spesielt der hvor det er uhensiktsmessig å bruke folkemøter, folkeavstemninger o.l., men disse må kunne møte med begrenset og/eller bundet mandat, og kunne trekkes tilbake og skiftes ut umiddelbart.