Dette heftet gir en kort oversikt over rasismens historie, enkelte av de ideologiske elementene i fascismen og nazismen før 1945, samt litt om norsk rasisme i dag. Rasisme er fiendtligheten mot en gruppe mennesker som blir tillagt B–– nesten alltid med urette B– samme opphav. Rasismen er uavhengig av det biologiske rasebegrepet. Den er ikke en vitenskapelig vurdering av den fysiske eller mentale karakteren hos de ulike menneskegruppene. Rasisme er utarbeidelse av diskriminerende forestillinger, teorier og handlinger med det mål å slå fast et krav på forrang for en gruppe fremfor en annen, og dette kravet grunngir de med at den første er den andre overlegen; denne forrangen skulle altså ha sitt sete i menneskekroppen.

Selv om en i ikke-europeiske kulturer kan finne latente drag av fiendtlighet mot «de andre», eller til og med mer eller mindre utarbeidede system av diskriminering (f.eks. kastesystemet i India), så er det bare Vesten som har løftet disse forestillingene opp på dogmenivå og kledd dem i en vitenskapelig drakt. Det er bare Vesten som har vært i stand til å ofre millioner av mennesker på rasens alter.

Fascismen og nazismen er ideologier av det 20. århundre med røtter tilbake til det 19. århundre, med samlingen av Italia og Tyskland, imperialismens raseteorier, industrialismens herjinger og utviklingen av en sosialistisk arbeiderbevegelse. De er oppkok av forskjellige, tildels motstridende, idéretninger.

Ikke alt som tas opp i dette heftet har direkte tilknytning til fascismen og nazismen, men det er elementer som la til rette for at slike tanker kunne vinne gjennom. Det er viktig å kjenne til, og forstå, fascismen og nazismens historiske bakgrunn, og sette denne opp mot vår tid slik at vi kan være oppmerksom på de tegn i tiden som fremmer en slik utvikling som kom til uttrykk i 20- og 30-årene. Fascistisk og nazistisk tankegods finner vi rundt oss den dag i dag, også blant folk som ikke regner seg som fascister og nazister. I dagens moderne teknologiske samfunn, med utviklingen av gen-teknologien og patentrettigheter på biologisk materiale, er dette viktig. Fascistisk og nazistisk tankegods innebærer ikke nødvendigvis marsjerende, støvelklampene ungdom uten hår på hodet, men også «nøytrale» og «objektive» vitenskapsmenn i deres laboratorier, for ikke å forglemme pene dresskledde politikere.

Vi gjør oppmerksom på at fascismebegrepet både omfatter den italienske fascismen og den tyske nazismen. Det vil forhåpentlig gå frem av sammenhengen om vi snakker om fascismen generelt eller om den italienske varianten.

Å bekjempe rasismen er en uavbrutt spørsmålsstilling om holdninger, og om hvilken toleranse vi vil ha i vårt samfunn. Det må være samsvar mellom mål og midler. La oss samtidig være klar over at ikke alle konflikter mellom nordmenn og innvandrere har noe med kulturkonflikter å gjøre, men om allmennmenneskelige, individuelle, konflikter.

Harald Ofstad: Vår forakt for svakhet (1971):

«Holder vi nazismen opp for oss som et speil, ser vi våre egne trekk - forstørret, men av den grunn også så avslørende. Anti-semittismen er ikke det essensielle i nazismen. Det essensielle er læren om at den sterke skal herske over den svake, og at den svake er foraktelig fordi han lar seg beherske.

Nazismen oppstod ikke i tredve-årenes Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er uttrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i oss, og omkring oss. Vi beundrer den som slår seg frem, og forakter den som taper. Vi skaper en verden hvor supermaktene, under skinn av moral og idealisme, dominerer andre etter eget forgodtbefinnende.

Men vi tror oss fri for nazisme fordi vi føler avsky for gass-kamrene.

Vi glemmer at de var sluttproduktet av en livsinnstilling som hadde som mål å bekjempe det «mindreverdige» og beskytte det .«sunde og livskraftige».

Vi føler oss fri for nazisme fordi vi ikke anser oss for forbrytere.

Vi glemmer at nazismen hadde som program å verne staten, eiendomsretten og den hvite rasen. Den skulle gi folket faste moralske normer, trekke ungdommen opp av den erotiske sump som den var sunket ned i, og gjøre den til uegennyttige idealister.

Nazismens brutalitet var ikke bare et produkt av en bestemt tilstand i Tysklands historie. Den var også en konsekvens av en bestemt verdensanskuelse, et visst sett av normer og vurderinger og oppfatninger av virkeligheten. Vi befinner oss ikke i deres situasjon, men vi praktiserer mange av de samme normer og vurderinger.»

Rasismens historie

Antikken

I de store kulturene i Egypt, Hellas og Rom fantes det i liten grad det vi i dag kan kalle rasisme. Man hadde riktig nok stor tro på egen forrang og fullkommenhet, og så med undring på ,«barbarene», men dette ga seg lite utslag i rasisme. Både i Egypt og i Rom utviklet det seg en sterk fiendtlig holdning til jødedommen. I Rom var anklagene mot jødene av religiøs og politisk art. De politiske anklagene gjaldt bare en del av jødene. En kan derfor ikke snakke om antisemittisme, men snarere om antijudaisme.

Middelalderen

Fra første stund kom kristendommen i konflikt med jødedommen, som den selv stammet fra. Så snart Romerriket var kristnet, fikk autoritetene i stand et antijødisk lovverk. De folkelige fordommene (troen på at jødene drev med ritualmord, forgiftning av brønner, spredning av pest), forfølgelsene og utvisningene av jødene økte i middelalderen. Jødene ble pariakasten i det kristne samfunnet, på lik linje med de spedalske eller de gale.

Fiendtligheten mot jødene fikk også næring fra den nye økonomiske rollen deres. Siden de var utestengte fra de fleste yrker, ble den eneste utveien for jødene å begynne som pengeutlånere, og ta rente for lånene, noe som var forbudt for de kristne. Nedvurderingen av jødene forverret også deres juridiske status.

Middelalderens motvilje mot jødedommen kan likevel ikke kalles rasisme eller antisemittisme. Den grunnet seg på rent religiøse kriterier, og vendte hatet sitt bare mot de av jødene som holdt på fedretroen sin. Så snart jøden omvendte seg og ble døpt, sluttet han å være jøde og ble kristen som de andre, i motsetning til moderne rasister som mener at jøden er og blir jøde, om han skifter religion aldri så mye.

Unntaket er Spania hvor man på 1300- og 1400-tallet for første gang finner idéen om at dåpen alene ikke er nok til å få bort arvesynden. Om en jøde hadde skiftet tro, og var en frommere kristen enn noen, så bar han like fullt en plett som han aldri kunne bli kvitt. Man fikk ideen om det rene blodet», som skulle sette et skille mellom gamle og nye kristne. De siste var utestengte fra alle ærefulle verv, og ble offer for en så vilkårlig behandling at mange reiste fra landet. Det de kristne først og fremst fryktet var kjetteri.

Jødene var ikke de eneste som ble utsatt for «lovlig» diskriminering. Det samme var tilfelle med diverse kjettersekter. Nå kan man ikke snakke om rasisme når det gjelder disse gruppene, men la oss i alle fall minne om at en mente kjettermerket ble gjenspeilet i kroppen deres. Et religiøst avvik måtte selvfølgelig bli bekreftet av en parallell kroppslig feil. Dette var en idé som fikk stor makt siden den kunne brukes til å bygge opp under påstander om medfødt perversitet eller dårlig natur.

De store oppdagelsene

Utforskingen av Afrika og særlig oppdagingen av Amerika førte til at europeerne ble kjent med nye folkeslag, med så underlig levesett at spørsmålet meldte seg: Var dette virkelig mennesker B dvs var de av Adams ætt?

Forholdet mellom europeerne og de andre ble radikalt endret da Christofer Columbus ble oppdaget av Amerika. Her sto europeerne ansikt til ansikt med en ny menneskeslekt, som til da hadde fulgt sin egen utviklingsretning, med en sivilisasjon som sto i sterk kontrast til det en kjente fra den gamle verden.

Det faktum at de fleste folkeslag skulle leve side om side, samt blandinger av disse, førte til at forholdet mellom forskjellige menneskegrupper ble helt annerledes enn tidligere. Heretter var det hudfargen, og ikke religionen, som avgjorde hvilken plass en skulle ha på samfunnsstigen. De teologiske debattene omkring opphavet til disse «nye» folkeslagene bar også kimen til moderne rasisme.

Hva var de egentlig disse mystiske vesenene som conquistadorene møtte? Var de mennesker, med alt det vi legger i ordet –– eller var de dyr, uten sjel eller intelligens? På tross av at Pave Paul III i 1537 slo fast at de hadde menneskeverd, skulle dette i lang tid stå som en uløst gåte for de hvite. Med unntak av inkaene og aztekerne, som hadde utviklet en viss sivilisasjon, levde indianerne fremdeles på et «primitivt» stadium, og levemåten deres måtte virke fremmed for en «sivilisert» europeer. I kulturarven fra middelalderen hadde han bl.a. fått med seg sagnene om de store afrikanske apene, og han trodde nå han hadde funnet disse igjen i de innfødte – de skulle da være prototypen på en laverestående menneskeart. For det første førte den «primitive» livsformen deres til at de ble sammenlignet med dyr – en sammenligning som noen fant nær, «når en ser hvordan de lar den ustyrlige lidenskapen sin få fritt utløp, og lever som ville dyr». For det andre hadde koloniherrene all fordel av å nekte at de innfødte hadde menneskelige drag: Dersom de var dyr, hadde en rett til enten å utrydde dem, som de skadelige vesenene de var, eller å bruke dem som lastedyr, på linje med esel og okser. Dette førte til en befolkningsmessig katastrofe som til da var uten sidestykke i historien, for indianerne tålte ikke det harde fysiske arbeidet, heller ikke hadde de motstandskraft mot de bakteriesykdommene som europeerne førte med seg. Å vedgå at indianerne hadde menneskeverd ville tvert i mot innebære at en måtte behandle dem som mennesker og få en ende på utbyttingen av dem. Det måtte også sette en på den tanken at de innfødte var de hvites likemenn, og at de, akkurat som de hvite, var av Adams ætt.

Var indianerne dyr kunne conquistadorene ikke ha sex med kvinnene deres. Det ville være det samme som sodomi, noe som var en dødssynd i følge kristendommen. Conquistadorenes sexbehov ble dermed en viktig faktor for å gi indianerne menneskeverd.

Utover på 1500-tallet gikk diskusjonene mellom tilhengerne og motstanderne av indianerne. Om indianerne hadde menneskeverd, hvordan kunne de da stå så langt etter i kultur? Indianerne var visselig mennesker, men de hadde blitt stående på barnestadiet, og var derfor midlertidig kulturelt underlegne. Men stammet indianerne fra Adam eller hadde menneskeslekten flere røtter? Isaac de La Peyrère skrev et verk hvor han hevdet at bare jødene stammet fra Adam, mens de andre folkeslagene var etterkommere av mennesker født før Adam. Pamfletten hans fikk enormt mye å si på 1600-tallet. Han sådde forvirring og ugreie, og satte i gang en farlig utvikling som en snart skulle få merke virkningene av. Den franske oppdagelsesreisende Francois Bernier (1684) skilte ut 4-5 menneskeraser, bygd på europeere, afrikanere, kinesere, japanere og samer. To trekk er verdt å merke seg:

1) Han ga de ikke-europeiske gruppene særtrekk som lå nær opp til kjennetegnene til visse dyr (griseøyne, puddelhår osv).

2) Han var den første som brukte begrepet rase i moderne betydning.

Den inndelingen han foreslo bygde ikke lenger bare på kulturelle eller geografiske faktorer, men også på hudfargen og andre kroppslige kjennetegn.

De ideologiske kildene for moderne rasisme samler seg om 2 hovedtemaer:

1) Fornekting av menneskeverd hos de «primitive» folkeslagene.

2) Flere opphav til menneskeslekten.

Men de store oppdagelsene fikk andre følger og - først og fremst undertrykkingen og den delvise utryddingen av de folkene som kom under kolonistyre, og det at de svarte som ble innført fra Afrika ble gjort til slaver. Det faktum at det fantes et kolonisamfunn bygd på de hvites overherredømme, førte til et sterkt nedvurderende syn på de ikke-hvite, uansett hudfarge.

Hvilke grunner ga de for å rettferdiggjøre dette.? Det ble først og fremst brukt argument av kulturell og teologisk art. Selv om en tok til å feste seg mer ved at det fantes ulike mennesketyper, ble de fysiske kjennetegnene bare i svært sjeldne tilfeller gjort ansvarlige for spesielle egenskaper.

Indianerne døde av vestlige sykdommer, i mindre grad av en bevisst politikk. Det som førte til en nedvurdering av indianerne, var en avsky for sider ved indianersivilisasjonen som europeeren ble skremt av eller ikke forstod (menneskeofringer o.l.). Indianerne ble sammenlignet med store barn og måtte rettledes slik at de etter hvert kunne nå voksen alder, dvs. følge europeisk leve- og tenkemåte.

Mens indianerne i Nord-Amerika ble utryddet av engelske kolonister, tok en i Europa til å idealisere dem, og temaet «den snille ville» kom særlig på moten på 1700-tallet.

Men en slik idealisering ble ikke afrikanerne til del. I middelalderen hadde en ikke hatt nedsettende fordommer mot dem, men da afrikanere ble innført til Amerika som slaver, ble dette synet radikalt endret. Slaveriet måttet rettferdiggjøres, og dette kunne best skje ved at en viste til at afrikanerne var mer motstandsdyktige enn indianerne, og samtidig dro fram den bibelske forbannelsen som lå på Kams sønner. (Kam fornærmet sin far Noa, da Noa sov ut rusen. Noa forbannet ham og etterkommerne hans.) Enkelte teologer så på den mørke hudfargen til afrikanerne som merke på den straffen som kom over Kain etter drapet på Abel. Dermed måtte de med «ondskapens farge» – svart – opptre som slaver for de med «Kristi renhets farge» – de hvite. Afrikanerne ble ikke sett på som fullverdige mennesker, og kunne derfor heller ikke omfattes av det kristne nestekjærlighetsbudet. Å sende dem til slaveri i Amerika var i bunn og grunn å gjøre dem en velgjerning, da de i slavekår der fikk det langt bedre enn de hadde hatt det i Afrika; trodde europeerne. I slaveri lærte de kristendommen å kjenne, og kunne derved unngå den evig fortapelse.

«Negrene er slaver fordi de er underlegne, og underlegne fordi de er slaver.»

De store oppdagelsene ble altså avgjørende for utviklingen av vestlig tenkemåte. Det gikk ikke uten strid og rivninger å få de nyerobrede folkeslagene på plass i det tradisjonelle tankemønstret.

De første raseteoriene

Det var i opplysningstiden at antropologien, læren om menneskets naturhistorie, for alvor gikk inn for å få feste som selvstendig vitenskap. Det begynte med at vitenskapsmenn som svensken Linné og franskmannen Buffon gikk løs på arbeidet med å klassifisere de store menneskerasene, og det var hudfargen som var hovedkriteriet for ordningen. I disse systemene kom det som regel tydelig frem at det var «den hvite rasen» som var den overlegne, og som hadde forrang over de andre. Det 18.århundret, reformsekelet framfor noe, med både den franske og den amerikanske revolusjonen, skulle altså bli skaper av tanken om rasehierarkiene, samtidig som det spredde seg idéer om frihet og toleranse.

Linné var påvirket av reiseskildringer og underlige idéer fra tidligere århundre, og blandet det saklige og det usakelige. Det ligger en tydelig verdidom i det han skriver om de 4 «normale» mennesketypene:

«Europaeus albus:...gløgg, oppfinnsom,...hvit,...sangvinsk. Styrt av lover.

Americanus rubescus: Tilfreds med skjebnen sin, glad i friheten, ...mørkebrun, snarsint...Styrt av vaner og skikker.

Asiaticus luridus: Gjerrig,...gulaktig, melankolsk. Styrt av folkemeningen.

Afer niger:Utspekulert, lat, likegyldig,...svart, flegmatisk. Styrt av den lunefulle viljen til sine enevoldsherskere.»

Formuleringene fikk stor virkning, for her var både kulturelle og fysiske faktorer blandet på en slik måte at en lett kunne komme til å se det ene som en følge av det andre. Og det var faktisk dette som skulle bli den store nyskapingen i det 18. århundret: å slå fast at de forskjellige variasjonene innenfor menneskearten måtte sees i tilknytning til visse faktorer – slike som hudfargen, den klimatiske påvirkningen, menneskeættens forskjellige røtter, og det fysiske og moralske forfallet til de ikke-hvite «rasene». Kulturelle kjennetegn, som før hadde veid tyngst, ble nå satt i andre rekke, eller regnet som følge av de fysiske særpregene. Man mente at det var mellom 40 og 50 grader nord at mennesket hadde nådd sin mest fullkomne form. (Mellom- og SørEuropa) I disse områda finner en de vakreste og mest velskapte innbyggerne på jorden. Når den hvite mannen var vakker, måtte den ikke-hvite – særlig den svarte – nødvendigvis være stygg. Den hvite hudfargen ble gjort til den egentlige, naturlige menneskehuden, modellen som alle andre nyanser av farge og penhet måtte sees i forhold til. Den svarte fargen var altså en forfalskning, en utarting i forhold til normen og derfor av lavere verdi, mente man.

Man mente at klimaet var viktig. Negrene var svarte pga. det varme klimaet de levde i. Det var alvorlige planer om å overføre en gruppe afrikanere til Danmark for å se hvor mange generasjoner som måtte til før de hadde fått tilbake hvit hudfarge. Slik kunne man regne ut hvor lang tid det opprinnelig hadde tatt for afrikanerne å bli svarte. Å prøve det samme eksperimentet på danskene, og overføre disse til Afrika, hadde de ikke i tankene.

Slaveriet eksisterte i Afrika før europeerne kom dit. Også kristne europeere ble solgt som slaver hos araberne. I europeisk sammenheng ble «trekantfarten» viktig. Fra Europa kom skipene med skytevåpen, brennevin, tekstiler og jern. I Afrika byttet de til seg slaver, elfenben og gull og dro videre til de vestindiske øyer, utenfor Amerika. Der ble slavene solgt og sukker, rom, bomull og trevarer lastet ombord for returen til Europa. 12-14 millioner afrikanere ble tvangsflyttet over Atlanterhavet. I en 60-årsperiode ble over 5000 dansk-norske seilinger gjennomført! Byer som Halden, Bergen og Trondheim var direkte involvert, for her ble det bygd sukkerraffinerier som skulle ta imot råstoffet man hadde byttet til seg for slavene. Allerede på 1600-tallet hadde Danmark-Norge kolonier på de vestindiske øyer, og handelsstasjoner i Afrika. Senere ble dette utvidet med kolonier og stasjoner i India og Kina. Handelskompaniet hadde egne skip som førte hjem te, porselen og krydder i bytte med sølv, bly og andre metaller. Nordmannen Peter Anker var guvernør for kolonien Trankebar i India 1788-1806.

Voltaire: «I hvert menneskeslag finnes det, på samme måte som hos plantene, et grunnprinsipp som skiller det fra de andre. Naturen har satt dette prinsippet til å råde over de forskjellige gradene av åndelige gaver og over de nasjonale kjennetegnene, som en så sjelden ser endre seg. Det er her en finner årsaken til at negrene er slaver for de andre folkeslagene.»

Det nye vitenskapssynet ved inngangen til 1800-tallet, som var gjennomsyret av tanken på fremskritt, gikk først og fremst ut på å få fastslått at det biologiske var det avgjørende for hvordan et menneske var. Dermed var det vanskeligere å endre mennesket enn om man bygde på religiøse eller kulturelle kriterier.

Rasismen ble til da en tok til å føre inn biologiske kjennetegn for å forklare den ene eller den andre atferden.

1800-tallet

En viktig følge av den franske revolusjon var at den satte et borgerskap av «gallisk rase» opp mot et aristokrati av «frankisk rase». Man begynte å operere med flere underavdelinger innenfor den hvite rasen. Den stigende nasjonalismen som fulgte i fotefarene etter Napoleonskrigene kom til å styrke denne tendensen. Dette førte også til at man begynte å sette skille mellom en arisk rase og en semittisk rase, takket være en sammenblanding av språk- og rasespørsmål. Og fra midten av 1800-tallet og utover var det stadig flere som mente at de i «kampen mellom rasene» hadde funnet nøkkelen til verdenshistorien.

Det franske borgerskapet ble regnet som etterkommere etter gallerne, som ble underkuet da barbarene gjorde invasjon, mens aristokratene derimot stammet fra «erobrerrasen», frankerne som kom fra Germania. I ordet franker lå det dessuten en avgjort positiv verdi: frank = fri = ærlig og troverdig – noe som var emne for alle slags fabuleringer. Slik ble altså myten om den overlegne germanske rasen skapt, denne myten som skulle få en så stor fremtid, men som altså kan føres direkte tilbake til en viss rasisme hos de adelige, i et Frankrike fra før revolusjonen.

Striden mellom de to rasene hadde 3 utgreninger som skulle vise seg å få farlige følger for fremtiden:

1. Rasen var blitt en forklarende faktor til historien, en årsak på lik linje med andre, kanskje til og med hovedårsaken til motsetninger som syntes politiske.

2. Heretter gikk inndelingen av menneskeheten i «raser» langt ut over den rammen som inndelingsmønstrene fra tidligere århundrer hadde satt: Man skilte ikke lenger bare mellom hvite, svarte, indianere og gule. I den europeiske gruppen fantes «historiske» raser, som kunne skille seg like mye fra hverandre som den hvite fra den svarte. Den «hvite» rasen som til nå hadde vært det store eksemplet på fullkommenhet, kunne nå deles inn i «underraser».

3. Den inndelingen i undergrupper som ble gjort med utgangspunkt i brennaktuelle historiske og politiske situasjoner, førte snart til en viss oppvurdering av noen av undergruppene, til skade for andre.

Det var under slike forhold at Frankrike i første halvdel av det 19. århundre ble det idé-verkstedet som skulle stå som skaper av den moderne rasismen, og det var den intellektuelle eliten som kjørte den frem.

Man begynte å studere språkenes utvikling, og var språkene i slekt, måtte rasene være det også. Vi fikk skillet mellom indoeuropeere og semitter. India var menneskehetens vugge, hvorfra arierne vandret vestover. Svermeriet for det ariske fikk stor suksess i Frankrike. Arierne sto selvfølgelig over semittene. Dette ble et bindende dogme, en trosbekjennelse kledd i den vitenskapelige auraen. Selv enkelte «semitter» trodde på det, og under en debatt i Deputerkammeret mente det jødiske medlemmet Alfred Naquet at han var nødt til å innrømme at i moderne tid hadde «semittisk» ånd suget næring og vekst fra den «ariske» ånd! En slik utvikling var gjort mulig av de politisk-filosofiske teoriene som bygde på rasetanken. Det var faktisk på denne tiden de steg fram, «fedrene» til den moderne rasismen, de store teoretikerne og ideologene.

Grev Arthur de Gobineau mente at rasespørsmålet var det avgjørende problemet i verdenshistorien, og at alle andre problemer spilte mindre rolle. Arierne stod selvfølgelig fremst, men han hadde en positiv holdning til jødene.

Houston Stewart Chamberlain var mer opptatt av de rent psykiske kjennetegnene, «ånden» veide tyngre enn «rasen», selv om samsvaret mellom disse ikke var til å komme utenom. Han var en stor beundrer av Tyskland. Skulle arierne finne tilbake til sin egen sanne natur, måtte de kaste av seg det semittiske åket og først og fremst bryte med Det gamle testamentet, som var kilden til alt vondt. At de kristne fant på å utkåre Jesus til sin frelser, var et bittert uhell, som det var umulig å gjøre noe med nå. Men B sto det ikke skrevet at Jesus kom fra Galilea, fra jødenes utkantområde? Vips, innstilte raseinstinktet seg hos Chamberlain og inga ham visshet om at en betydelig raseblanding hadde funnet sted akkurat i denne delen av Palestina. Germanske stammer hadde til og med slått seg ned i Galilea. Da fikk man vel anta at Kristus var germaner. Det var jo utenkelig at en lære, som så fullstendig stred mot alt jødisk vesen, skulle komme fra den materialistisk forpestede jødedommen. På den måten greide Chamberlain å «gjøre Jesus arisk». Og det var naturlig at Tyskland gikk i brodden for dette tiltaket. Disse fabuleringene fikk utrolig stor suksess.

Med Chamberlain hadde den moderne rasismen funnet sin store profet, og nazistene utnyttet teoriene hans. At rasespørsmålet fikk så stor vekt, og ble sett på som drivkraften bak historien og det eneste grunnviktige spørsmålet i livet, var ikke bare verket til uklare, tåkete ideologier. Denne tankegangen finner en igjen både i det vitenskapelige miljøet i tiden og i det politiske livet. To faktorer hadde den største «æren» for dette: Den stigende prestisjen til den fysiske antropologien, og fremveksten av antisemittiske bevegelser i Vest-Europa.

I hele det 19. århundret og i begynnelsen av det 20. ble rasismeidéene først og fremst spredd av, og i, vitenskapelige kretser. For disse var rasen en av trosartiklene, og inndelingen av menneskeheten i lavere og høyere raser et like så innlysende faktum som lovene som styrer blodsirkulasjonen. Man kan ikke virkelig forstå hva som ligger i den vestlige rasismen uten å regne med denne forvillede «vitenskapen» som la sin autoritet i vektskålen for helt absurde teorier. Antropologien kom til å spille en avgjørende rolle: Man studerte hodeformer, ansiktsvinkler, leppeformer osv. og fant at de hvite var best, og at negrene var en intellektuell vanskapning, med en intelligens som hadde stoppet på halvveien.

Dette var idéer som kom i rett tid. Det 19. århundret var tiden for utvidelse av kolonirikene. Stormaktene lagde seg enorme imperier i Afrika og Asia. Og i antropologien fant kolonialismen et middel til å rettferdiggjøre seg. Siden de svarte og de gule var laverestående raser, kunne de hvite herske over dem, og til og med føre til dem sivilisasjonens gagn og goder. En stor del av de antropologiske skriftene kom derfor fra koloniene.

Men det ville tross alt være alt for skjematisk og lettvint å forklare framveksten av den vitenskapelige rasismen ut ifra økonomisk press alene, og gjøre den til et produkt av kolonialismen og imperialismen. Andre faktorer var:

· Kravet om å finne nye veier som kunne føre til en forklaring på hvorfor de forskjellige folkegruppene skilte seg så sterkt fra hverandre.

· Den nye vitenskapsånden og endringer i troslivet hadde gjort at det gamle forklaringssystemet som bygde på Bibelen, sto for fall.

Vitenskapen skulle tjene som grunnlag for den nye fremstillingen av menneskearten, der rasen hadde absolutt forrang.

To grunnaspekter ved dette er:

1. Troen på at rasesærtrekkene er arvelige.

2. Troen på en sammenheng mellom det fysiske og det moralske.

På den tiden trodde man at menneskenes skjebne ble styrt av en biologisk determinisme, dvs. alt var forutbestemt ut i fra visse biologiske forutsetninger B den nye nøkkelen til historien. Et nytt verdenssyn ble dannet. På denne tiden var ikke rasismen noen klanderverdig etisk holdning, men tvert imot vitenskapen om mennesket. Derfor er det at man tolker historien på nytt på grunnlag av slike «vitenskapelige», «objektive» fakta: Skjebnen til menneskeheten er ikke noe mer enn en kjede av uunngåelige biologiske prosesser. Sosialdarwinismen gjorde menneskeartens historie om til et produkt av et omfattende naturlig utvalg, med det endelige resultat at den sterkeste seiret over den svake. Og det var ikke tilfeldig hvem som hadde krefter og hvem som ikke hadde B dette var utfallet av en prosess som kunne forklares vitenskapelig. Nå sto det bare å la disse konklusjonene gjelde i samtiden, og gjøre praktisk bruk av dem. Og det var det teoretikerne til antisemittismen gjorde, på sin måte.

Som en konsekvens av nazismens tanke om eliten og folket ble raseteoriene utbredt til å gjelde andre folkegrupper. Siden det enkelte folk og den enkelte nasjon har sine særlige karaktertrekk og er i slekt med andre nasjoner med tilsvarende karaktertrekk, dvs. til sammen utgjør en rase, er det enkelte raser som er mer «høytstående» og «verdifulle» enn andre raser. I følge nazismen var den «ariske rasen» den høyestestående, «den kulturskapende rasen». Deretter fulgte andre raser, som de «kulturbærende raser». Til slutt kom jødene som «den kulturødeleggende rasen». Gjennom historiske fremstillinger og filosofiske utredninger ble raseteoriene gjort «vitenskapelige» og var dermed «stuerene».

Jordens befolkning ble delt opp i en rekke raser, hver med sine fysiske og psykiske kjennetegn. Enhver innblanding av fremmed «blod» var til ubetinget skade for de «ariske» folk. Arierne ble også delt opp i en rekke forskjellige raser hvor den «germanske» eller «nordiske» stod høyest. «Germanerne» mente man var i besittelse av alle gode soldategenskaper og var derfor kalt til å herske over andre. De hadde enkelte brister, især overdreven tapperhet og en viss naivitet som svarte til deres blå øyne, så det var ikke ubetinget beklagelig at det tyske folk måtte være en blanding av «germanere» og andre relativt verdifulle europeiske raser.

Rasen var å oppfatte som folkets materielle bestanddel. Som folk oppsto det imidlertid først når «blodet» ble knyttet til «jorden», til en bestemt del av verden hvis natureiendommelighet man mente å bidra til folkets særpreg. Allmenne forestillinger om fjellfolks, sletteboeres og kystbefolkningens forskjellige karakter ble satt i system, og i forlengelsen av dette hevdet nazistene tilegnelsen av ny jord («Lebensraum») som nødvendig for folkets trivsel på samme måte som fascistene hevdet statsmaktens ekspansjon som betingelse for statens trivsel.

Bak nazismens raseteorier aner man redselen for «de fremmede». Disse ble gjort til syndebukker for indrepolitiske feilslag, fattigdom og arbeidsledighet. Dermed kunne en utbredt misnøye bli ledet i ufarlig retning. I tillegg ble raseteorien en utmerket ideologisk støtte for tysk imperialisme, nemlig utbredelse mot øst på bekostning av de «mindreverdige» slaviske folkene.

Norge og samene

Fra slutten av 1700-tallet ble innvandring av hvite nordmenn til samiske områder oppmuntret av myndighetene. Det ble drevet en målbevisst fornorskingspolitikk. Det ble etter hvert forbudt å bruke samisk og kvensk (kvenene er av finsk opphav) i skolen. Den samiske kulturen og det samiske språket skulle forsvinne helt. Samene skulle bli norske. Bakgrunnen for fornorskingen ligger dels i kontrollen over naturressursene i Finnmark og Troms, dels i det å hevde landområdet som norsk landområde overfor nabolandene. I 1902 kom en jordlov som sa at den som skulle få kjøpe jord i Finnmark måtte beherske det norske språk og «anvende det til daglig bruk». Samene har etter hvert fått de samme rettighetene og pliktene som hvite nordmenn B til å være norske. Den samiske kulturen blir ikke-eksisterende som en egen selvstendig, likeverdig kultur. Den er brukbar som turistattraksjon. Samene har fått sitt Sameparlament (1989), med meget begrensede fullmakter, men betydningen av dette i en eventuell konfliktsituasjon er vel heller tvilsomt.

Misjon

Dette kapittelet bygger i hovedsak på:

Terje Myklebust :Åndelig utviklingshjelp? (Human-Etisk Forbund 1989)

Misjon og verdslig imperialisme ekspanderte parallelt. Misjonæren og imperialisten tilhører samme rase, samme kultur, samme nasjon, ja er ofte forent i ett og samme individ. Misjonen fungerte som imperialismens redskap.

Misjonen har bidratt til å gjøre folk selvforaktende. Den har fått dem til å se ned på sin egen religion, sine tradisjoner og normer – i det hele tatt fått dem til å se ned på arven fra fortiden.

Misjonen har vært med på å spre et bilde av ikke-europeiske folk som primitive, tilbakestående og barbariske.

Misjonen har spredt kvinnediskriminering og kvinneforakt, og således i mange kulturer bidratt til å undergrave kvinnenes opprinnelig meget sterke stilling.

Misjonen utnyttet andres nød til å spre det kristne livssyn.

«Misjonærene styrker det grep vi har i landet, de fremmer bruken av det engelske språk, de lærer de innfødte den beste slags sivilisasjon, ja i virkeligheten er hver misjonsstasjon etkoloniseringsfremstøt.»

Sir Harry Johnston (1852-1927), britisk oppdagelsesreisende og imperiebygger.

«Misjonæren bante vei for imperialismen, for han fortalte Afrikas folk at de skulle lukke øynene og be, slik at hans bror kunne stjele deres land.»

Dennis Osadebay, nigeriansk dikter og politiker.

«Da misjonærene kom til Afrika, hadde de med seg Bibelen. Vi hadde jorden. De sa:"La oss be", og vi lukket øynene. Da vi åpnet dem, var det vi som hadde Bibelen og de som hadde jorden.»

Desmond Tutu, sør-afrikansk biskop.

«Det var også kirker – f.eks. adventistene – som mente det var ukristelig å gi afrikanerne høyere utdanning i det hele tatt. Alt de skulle lære, var Bibelen fra perm til perm og litt håndverk i tillegg. Jeg vet om mange tilfelle der afrikanere har blitt offentlig fordømt i kirken fordi de prøvde å skaffe seg høyere utdanning.»

Tom Mboya, kenyansk politiker, «Mitt frie Afrika», 1964.

«U-hjelp og misjon er to sider av samme sak.»

Statsråd Reidun Brusletten, Kristelig Folkeparti – i NRK, Dagsrevyen 7/6 1983.

«Hvite misjonærer prøver nesten alltid å innføre europeisk kultur, fordi for dem er en kristen det samme som en europeer, dvs. en person med de verdinormer, den klesdrakt, hårfasong, boform o.l. som er vanlig blant akkurat de europeere som disse misjonærene kommer fra.»

Jack Forbes, indiansk antropolog.

«I grunnen det einaste reelle grunnlaget for vokster og kultur, både andeleg og timeleg, er det kristne grunnlaget.» Stortingsrepresentant Haldorsen, Venstre i 1952.

Med et slikt utgangspunkt for sin virksomhet har misjonen utvilsomt ofte sterkt bidratt til å undergrave og bryte ned fundamentale verdier i de samfunn den har virket:

· Kravet om påkledning etter europeisk skikk - tette, varme klær, plagg på plagg har ikke sjelden resultert i en drastisk forverring av tilstanden, f.eks. helsetilstanden, f.eks. forkjølelses- og lungesykdommer.

· Det Norske Misjonsselskaps misjonærinstruks av 1852 slo fast at den mann som ville bli kristen, men hadde flere koner, måtte velge én av disse og skille seg fra alle de andre. De tragiske følger kan man lett forestille seg: Familier ble brutt opp, med de problemer dette fikk for de kvinner som ble skilt og deres evt. og deres evt. barn.

Etter at britene slo ned et zuluopprør i 1889 skrev redaktøren av «Norsk MissionsTidende» tilfreds:

«Forhaabentligt er Oprørsaanden i Folket nu for Alvor knækket, og det tør vise seg ogsaa her, at naar et Folk først er blevet grundig ydmyget, og dets Nationalstolthet knekket, saa er det i sin fornedrelse og underkuelse villigere til at lytte til ham, som saa venlig innbyder alle, som arbeider og ere besværede, til at komme til ham, og søge Hvile for sine Sjæle.»

«---Missionen direkte eller indirekte maa arbeide hen til, at Befolkningen faar en del av Jorden som sin egen Eiendom: thi det løse og omflakkende Liv vil være en overordentlig stor Hindring for kristelig Liv og Sæd. Kristelige regjeringer synes her at maatte komme, før denne Sag kan ordnes.»

*Norsk Missions-Tidende»,1885.

Norske misjonærer håpet altså at en militær og økonomisk undertvingelse skulle gjøre zuluene mer mottagelige for kristendommen. Stort sett ble de skuffet, og de spilte en liten i kristningen av zuluene selv om norske misjonsblader fra den tid gir et annet inntrykk.

I 1979 skriver Olav Uglem i «Norsk Misjonshistorie»:

«I 1880 ble Zululand britisk koloni. Det ble innført religionsfrihet, og både innfødt og hvit fikk en viss rettssikkerhet. Nå fikk misjonen rolige arbeidsforhold, og etter en gjenoppbyggingsperiode viste fruktene seg snart.»

Har ikke misjonen hatt noen positiv virkning? Misjonen har motarbeidet omskjæring av kvinner. Den har bidratt til å bedre folks hygiene og helse. Den har bidratt til at skriftløse folk har fått et skriftspråk, og at analfabeter har lært å lese og skrive.I hvilken grad har dette foregått på de innfødtes premisser, og i hvilken grad har misjoneringen vært overordnet skole, helse og sosiale strukturer? Mange av de problemene en del afrikanske og latinamerikanske land har i dag har sin bakgrunn i den europeiske, kristne, koloniseringen.

Antisemittisme

Antisemittismen i Tyskland var ikke tanker som opprinnelig kom fra nazistene, men ble kun overtatt, forsterket, og til slutt ført ut i sin mest groteske konsekvens av det nazistiske regimet. Det er viktig å legge merke til at et av de viktige skillene mellom nazisme og den opprinnelige italienske fascismen var synet på jødene.

Antijødiske kampanjer har funnets helt tilbake til romersk førkristen tid, via den kristne middelalder og frem til i dag, uten at de nødvendigvis var rasistisk motiverte. Antisemittismen som oppstod på 1800-tallet var arvtaker til middelalderens kampanjer mot jødene. Jødene ble gjort til en rase, merket av en skamflekk som hadde gått i arv opp gjennom tidene. Mens jødene i middelalderen kunne slippe forfølgelser og diskriminering ved å gå over til kristendommen, forble han nå jøde uansett hva han gjorde. Den jødiske arven ble ført videre til etterkommerne selv om bare én av foreldrene var jøde. Etter påvirkning fra den ariske læren ble jødene regnet som semitter og medlem av en underlegen rase.

Christian Vs norske lov av 1687 forbød jøder innreise og opphold i Norge. Grunnloven av 1814 fastholdt forbudet mot jøder (og jesuitter og munkeordener). Takket være Henrik Wergelands innsats ble jødeparagrafen opphevet i 1851.

Den franske revolusjon hadde ført med seg frigjøring og større likestilling for jødene, og det at de nå gjorde det bra på diverse områder i samfunnslivet, vekte sjalusi og misunnelse. Dette gikk så langt at visse skribenter – både reaksjonære og sosialistiske – forkynte at den «semittiske rasen» var en fare for de vestlige og kristne verdiene.

I den gryende sosialismen hadde man antisemittisme. Dette hadde en viss sammenheng med jødenes posisjon i datidens kapital. Det oppstod en myte om en indre sammenheng mellom jødedom og den fremstigende industrielle kapitalismen, bl.a. på bakgrunn av Rothschild-familiens fantastiske suksess. Uttrykket antisemittisme ble skapt ca. 1875, i positiv betydning, av den tyske sosialisten Wilhelm Marr, grunnlegger av tidsskriftet «Antisemittiske hefter». August Bebel uttalte i sin kritikk av Karl Marx’s essay «Zur Judenfrage»: «Antisemittisme er toskenes sosialisme.» Franske sosialister som Fourier og Proudhon ga også ut kampskrifter mot jødene. Først med Dreyfus-saken (se senere i kapittelet) begynte venstresiden å gå i mot slike idéer.

De konservatives antisemittisme bygde i det alt vesentlige på de nostalgiske forestillingene om en idealisert fortid, styreformen fra før revolusjonen og en statsøkonomi som bygde på jordbruket. Jøden ble sett på som et skremselssymbol på det moderne, og et vesen som lokket folk i fordervelsen og brøt ned de helligste verdiene i samfunnet.

I den siste fjerdedelen av det 19. århundre brøt det løs en bølge av nasjonalisme både i Frankrike og Tyskland. Jødene ble sett på som noe annerledes, noe truende. Den jødiske mentaliteten ble satt opp mot den ariske. Det som var så dyptgripende annerledes hos jøden ble nærmest usynlig når de ble assimilert av samfunnet rundt dem. Når jøden ble en samfunnsborger på linje med andre, blandet med de kristne gjennom ekteskap og slektskap, kunne han ikke lenger skilles ut eller kjennes fra de andre. Dette ble sett på som meget alvorlig. Det som gav støtet til antisemittismen, var ikke de store fysiske forskjellene B i motsetning til rasismen mot afrikanerne eller indianerne; årsaken var tvert imot trusselen om at det ikke lenger skulle finnes noen forskjeller, at jøder og ikke-jøder skulle bli helt ensartede, og de eldgamle sosiale og rettslige murene mellom dem bli revet ned.

Det var ut fra denne ideologiske bakgrunnen det ble dannet antisemittiske bevegelser med politisk makt i Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn. En økonomisk krise, riktig nok relativt lite viktig, ga det påskuddet som trengtes for å gi jødiske finansfolk skylden for å stå bak krisen.

Det virkelige oppsvinget for antisemittismen kom på den tiden Dreyfus-saken var oppe. I 1894 ble Alfred Dreyfus, en fransk offiser fra Alsace av jødisk opphav, arrestert og dømt til livsvarig straffarbeid for spionasje for Tyskland. Dette ble straks utnyttet av den konservative og antisemittiske høyresiden. Til slutt ble det påvist at Dreyfus var uskyldig, og offer for en intrige. Det var likevel i Tyskland at forholdene lå best til rette for utviklingen av den moderne antisemittismen. I 1879 innførte Adolf Stöcker i Berlin antisemittismen i den tyske politikken. I 1881 var det antisemittiske uroligheter med mordbranner og plyndringer i småbyer i Pommern, Westpreussen og Brandenburg.

Oktoberrevolusjonen i Russland, som fulgte i kjølvannet av 1. Verdenskrig, ble sett på som et jødisk verk, et resultat av deres krokveier, intriger og hersketørst. En del av bolsjeviklederne var også av jødisk ætt. Det samme var mange sentrale personer i de vestlige kommunistpartiene. Fra 1919 og utover brøt det ut en internasjonal kampanje, som ble fremkalt av den russiske revolusjon, sammen med forsøk på bolsjevikiske kupp i Tyskland og Ungarn. Hovedelementet i kampanjen var spredningen av «Sions vises protokoller». En bok som skulle være referater fra debattene til en mystisk jødisk verdensregjering som arbeidet for å gjøre de kristne til slaver for jødene. Liksom kapitalismen hadde vært et djevelsk verk av rike, jødiske finansmenn, var bolsjevismen resultatet av virksomheten til revolusjonære jøder, i samarbeid med de kapitalistiske trosbrødrene deres. Oppfatningen var at et omfattende jødisk-bolsjevikisk komplott truet hele verden, og bare nådeløs kamp mot jødene kunne få det til å mislykkes. Boken var selvfølgelig et eneste stort svindelverk, laget av tsaren hemmelige politi, plagiert fra en anti-bonapartistisk pamflett fra 1864.

Jødene ble syndebukker i et overvunnet og ødelagt Tyskland etter 1. Verdenskrig. Weimar-republikken måtte kapitulere uten vilkår, og Tyskland mistet Alsace-Lorraine i vest og en del av Polen i øst. Den militære okkupasjonen var en ydmykelse for Tyskland. Landet ble en annenrangs makt. Nød og arbeidsløshet skapte grobunn for oppløp og forsøk på revolusjoner. Man trengte en forklaring på det uventede og bitre nederlaget. Svaret ble dolkestøtlegenden: Jødene, som gikk i kompaniskap med bolsjevikene og de allierte, skulle ha egget til en omfattende sammensvergelse mot keiserdømmet, ved å bryte ned motstandsviljen bak fronten med spredning av pasifistisk propaganda. Israelitten Rathenau, utenriksminister i den regjeringen som hadde skrevet under på «diktatet» i Versailles, ble myrdet i 1922. Da var Tyskland inne i en alvorlig økonomisk krise og åstedet for en hard antijødisk kampanje, der den sterkeste drivkraften var Julius Streicher, en av de senere nazilederne. Dolkestøtlegenden ble enviktig del av Hitlers propaganda.

Det er under disse eksplosive politisk-økonomiske forholdene at nazismen stiger frem. Nazistene så på jødene som et etnisk gruppe som i bunn og grunn var fremmed for tysk mentalitet og «livsfarlige» ved at de blandet seg med arierne og ødela den rene rasen, og ved den jødiske verdenskonspirasjonen deres. I 1929 kom det store børskrakket i Wall Street. Dette utløste en stor krise i USA og Europa. Denne krisen gjorde at millioner ble arbeidsløse, og var en viktig faktor til nazistenes maktovertakelse i 1933. Jøder ble utestengt fra offentlige yrker og de første konsentrasjonsleirene ble åpnet. Med Nürnberg-lovene i 1935 ble alle «ikke-ariere» bannlyste, blandingsekteskap ble forbudt og jødene ble utestengt fra de fleste yrkene. Dette førte til en masseutvandring av jøder til Palestina og de få andre landene som gjerne ville ta i mot dem. Drapet på den tyske ambassaderåden i Paris, der gjerningsmannen var en polsk jøde, førte til den såkalte Krystallnatten i Tyskland 9.-10. november 1938. Synagoger, jødiske butikker og -kvartaler ble ødelagte, og tusener på tusener av jøder arresterte.

Ca. 6 millioner jøder ble drept i nazistenes konsentrasjonsleirer.

I 1947 tok Norge i mot 400 jødiske flyktninger. Hensikten var å kompensere for de norske jødene som var myrdet. Forutsetningen var at de var arbeidsføre – Norge manglet arbeidskraft. Først i 1952 tillot man 2–300 jøder som var skadet i leirene å komme inn i Norge. Først i 1996 fikk de innvilget norsk krigspensjon. Regjeringen Bondevik besluttet i 1998 å yte 450 millioner kroner i erstatning til de norske jødene for tapet under 2. verdenskrig.

Martin Luther:

«Så fortvilet, gjennom ondt, gjennom forgiftet, gjennom djevelsk er det med disse jødene, at i 1400 år har de vært vår plage, vår pest, og all vår ulykke, og er det fremdeles. Summa: i dem har vi riktige djevler....Man skulle sette fyr på synagogene og skolene deres, og alt som ikke vil brenne opp, skulle man grave jord over og dekke til, slik at aldri noe menneske i all evighet fikk se noe av det mer. Og dette skal man gjøre til vår Herres og kristenhetens ære, slik at Gud kan se vi er kristne, og ikke har tålt eller tillatt slike offentlige løgner, forbannelser og bespottelser. ... Man skulle rive ned og ødelegge deres hus. For de bedriver det samme der som i skolene sine. Derfor skulle man legge dem under et halvtak eller i en stall, som sigøynerne. ... Man skulle ta fra dem alle deres bønnebøker og Talmut-skrifter, som lærer den slags avguderi, løgn, forbannelse og bespottelser. ... Man skulle ved straff på liv og lemmer forby rabbinerne deres å lære fra seg. ... Man skulle forby dem hos oss offentlig å prise og takke Gud, å be og undervise, ved tap av liv og lemmer. I en slik (rettferdig) krig er det kristelig og en kjærlighetsgjerning fortrøstningsfullt å kverke fienden, å plyndre, å brenne, og å gjøre alt som er skadelig inntil man har overvunnet dem. Om det nå ikke ser ut til at å myrde og brenne er et verk av kjærlighet, så kan en enfoldig sjel kunne tro at det ikke er et kristent verk og at det ikke sømmer seg en kristen å gjøre det: så er det allikevel en kjærlighetsgjerning.»

Øvre Richter Frich: Jorden som dreper (1921):

«Garnisonens auditør snuste mistenksomt på den syke – kunne det være en russisk spion, en bolsjevik? Men nei, det stemte ikke. Alle bolsjevikagenter er jo som bekjent jøder og siden Goliaths dage har det ikke vært en jøde på 80 tommer. ... men Abraam Israelowitch tilhørte kun synagogen i lønndom. Det passet ikke for bolsjevismen å tone jødeflagg. Tiden for det semitiske verdensherredømme var ikke kommen.»

Goebbels i «Der Angriff», 1929:

«Man kan ikke positivt bekjempe jødene. Jøden er en negativ faktor og denne negative faktor må strykes fra den tyske regningen, ellers så kommer den aldri i evighet å stemme... Det ropes om terror. Vi svarer med Mussolinis kjente ord: 'Terror? Aldri! Det er sosialhygiene. Vi fjerner disse individer fra organismen slik en lege fjerner en basill fra organismen.'»

Adolf Hitler i 1939:

«Dersom det skulle lykkes for jødeinternasjonalen i Europa eller ellers å kaste nasjonene ut i en verdenskrig, ville resultatet slett ikke bli et bolsjevikstyrt Europa og seier for jødedommen B tvert om ville det bety utryddelsen av den jødiske rasen i Europa...»

1. verdenskrig og tiden etter

1. verdenskrig og avslutningen av denne la kimen til Hitlers maktovertagelse. Versailles-traktaten, fredsdiktatet som tyskerne kalte den, inneholdt flere betingelser som var svært tunge for tyskerne. I tillegg ble det fra tysk side hevdet at de aldri tapte krigen militært, men ble sveket av svake sivilister. Herav kom «Dolkestøtlegenden». Flere av de allierte som deltok i fredsforhandlingene mente at denne freden ble «bygget på sand».

Vestmaktenes seier i 1. verdenskrig førte til en stor oppslutning om den parlamentariske styreform som var utviklet bl.a. hos seierherrene England, Frankrike, Italia, Belgia og USA. De nærmeste månedene etter krigsavslutningen i november 1918, og Versailles-fredens underskrivelse i juni 1919 var preget av omfattende parlamentarisk-demokratiske landevinninger. En rekke nye stater ble dannet ved utskillelse eller ved oppsplitting av Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn, krigens tapere, og disse startet med å ta en parlamentarisk forfatning. Av det kun halvt parlamentariske tyske keiserrike oppsto den demokratiske Weimar-republikken. Det så ut til at parlamentarismens gjennombrudd var kommet i Europa.

Samtidig tok bolsjevikene makten i Russlandi oktober 1917. De fikk støtte fra deler av den sosialistiske bevegelsen i andre land, som etter hvert organiserte seg i kommunistiske partier. Selv om spredte forsøk på å gjennomføre tilsvarende revolusjoner (i Tyskland og Ungarn) slo feil eller bare fikk kort levetid, ble kommunismen vurdert som et alternativ til den borgerlige parlamentarismen. Like etter 1. verdenskrig, gjennomgikk arbeiderbevegelsen i Europa en sterk utvikling. Dette ga seg utslag i økende stemmetall for arbeiderpartiene og en flerdobling av fagbevegelsenes medlemstall.

Den europeiske reaksjon var vendt mot både sosialismen og den borgerlige liberalismen. I hovedsaken var det tale om et konservativt motstøt, som siktet seg inn mot en gjeninnføring av de tradisjonelle, autoritære styreformer. Da de på forhånd var velkjente og følgelig ikke hadde noe sterkt behov for en spesiell legitimering, utviklet de som regel ikke noen markant ideologi.

Over alt på Balkan og i Øst-Europa ble parlamentarismen avløst av regjeringer som støttet seg på kongemakt, hær, kirke, godseier- og embetsstand. Kun i Tsjekkoslovakia var parlamentarismen levedyktig, inntil det ble oppslukt av Tyskland i 1938-1939. Disse nye styrene var i det høyeste et skinndemokrati.

Fascismen og nazismen var den form, hvori den europeiske reaksjon manifesterte seg i industrialiserte områder. (Den italienske fascismen hadde sitt hjemsted, og fikk sitt gjennombrudd, i det industrialiserte Nord-Italia. Dette i motsetning til dagens italienske fascisme som har sitt utspring i det lite industrialiserte Sør-Italia.)

Fascismen fikk en sterkt utbygget ideologi, fordi den utviklet seg under forhold hvor den ikke kunne basere seg på støtte fra tradisjonelle maktfaktorer, men måtte bryte seg nye veier for å stable en massebevegelse på benene. I hovedsak gikk den side om side med konservative bevegelser, og selv om dens endelige suksess var avhengig av et samarbeid med disse, var dens selvstendige eksistensberettigelse fascismens evne til å mobilisere deler av de befolkningsgruppene som ellers ville ha sluttet seg til liberalisme eller sosialisme. Fascismen tilbød seg selv, og legitimerte seg, som en bevegelse som på autoritært vis ville realisere visse av de idealer som disse befolkningsgrupper var mottagelige for. Den ble et folkelig, ikke-aristokratisk alternativ for småborgerskapet og for de deler av arbeiderklassen som reagerte mot den voksende sosialistiske og kommunistiske dominans.

Italias fascistiske parti og Tysklands nasjonalsosialistiske parti ble begge dannet i 1919, som etterdønninger etter 1. verdenskrig. Deres ledere presenterte seg for offentligheten som aktive frontsoldater som protesterte mot krigens resultater, og rettet kritikken innad mot politiske moralske brister i sine respektive land. Italia var en av krigens seierherrer, men utilfreds med det territoriale utbyttet det hadde fått tilkjent ved fredskonferansen. Tysklands rolle som stormakt var foreløpig utspilt.

Fascist- og nazistgruppene, som i motsetning til de mer aristokratiske nasjonalistgruppene hadde et mer folkelig preg og sammensetning, presenterte seg som representanter for 1. verdenskrigs helt i alle land og kretser: den menige soldat. For de hjemvendte soldatene etter 1. verdenskrig fortonte demokratiet seg som bare en annen form for gubbevelde, et trangt elitestyre som bare forsterket nasjonens splittelse. I skyttergravene hadde de opplevd klassefellesskapet som soldater, på tvers av alle tidligere skillelinjer. Riktignok bare for en liten stund, men denne opplevelsen av fellesskap var avgjørende for fremveksten av den elementære politiske kraft som preget fascismen i de første årene. Stilt overfor en arbeiderbevegelse som ønsket revolusjon etter russisk 1917-modell, økte bare lengselen etter Føreren som kunne føye nasjonene sammen over alt det gamle, og dertil hevne nederlaget.

På den sosiale arena var fascismens grunnleggende idé alliansen mellom småborgerskapet og deler av den ikke-marxistiske del av arbeiderklassen. Så vel de italienske fascister som de tyske nazister la seg i deres første år på en revolusjonær antikapitalistisk linje, som nok var reaksjonær i bestrebelsen på å gjeninnføre et førkapitalistisk samfunn, men gjorde allikevel samarbeide med tradisjonelle konservative krefter vanskelig. Liberalismens svakhet og felles motstand mot de sosialistiske og kommunistiske bevegelser ble det avgjørende grunnlaget for at disse to elementene av den europeiske reaksjon til sist ble forent. Det skjedde i form av et «fornuftsekteskap» som i begge land resulterte i et eneherredømme for den fascistiske part, men nå en fascisme som hadde avsvoret sin antikapitalisme og fant seg til rette i toppen av samfunnet.

Det antidemokratiske element

Det var en utbredt oppfatning, også utenfor fascistenes rekker, at diktaturet var en mer effektiv og rasjonell styreform enn demokratiet med dets langtrukne forhandlinger og kompliserte beslutningsgang. Dolkestøtlegenden og det generelle politiske kaos i Tyskland forsterket dette inntrykket. Av dette fulgte det logisk at innføring av diktaturet betydde en styrking i forhold til parlamentariske stater. Hæren var den fascistiske stats modell. Det diktatoriske styre var å betrakte som en sivil mobilisering av nasjonens krefter.

Fascismen er anti-liberal i den betydning at politisk og åndelig frihet blir betraktet som en forkrøplet arv fra den franske revolusjon. Tanken på at individet har rettigheter er en vederstyggelighet. Individets rettigheter kan bare tenkes i sammenheng med statens, rasens eller nasjonens krav. Individet lever og henter sin «frihet» etter statens behov. Først når den enkeltes vilje faller sammen med statens i en «høyere forening» gir det mening å tale om frihet.

Fascismen er antisosialistisk. Fascismens politiske hovedstøt rettes i første rekke mot arbeiderklassen, dens likhetskrav, demokratiske idéer og organisasjoner. Arbeiderbevegelsen ble oppfattet som internasjonalistisk, og den ble derfor karakterisert som landsforrædersk. Fascistenes ekstreme nasjonalisme og elitedyrkelse måtte fra første stund blinke ut arbeiderbevegelsen som hovedfienden. En annen sak var at de sosialistiske og kommunistiske organisasjonene var de eneste, foruten fascistene og nazistene, som benyttet seg av massemobilisering, og av den grunn utgjorde den eneste trussel mot den nye ordning. Italienske nasjonalister skapte begrepet «den proletære nasjon» hvor poenget var at nå gjaldt ikke klasseskillene lenger mellom klassene i hver nasjon, men mellom ulike nasjoner. Likheten kunne bare realiseres i et folkefellesskap. Slik forsøkte fascismen å forgylle eksisterende sosiale bånd og former. Slik ville man dempe alle ønsker om forandring, om økonomisk omfordeling og politiske likhetskrav. Også arbeiderklassen ble forsøkt bestukket med en slik likhetstanke.

Fascismen er anti-konservativ – med det forbehold at fascistene alltid har vært kompromissvillige til høyre. De kom alltid til makten på skuldrene til de konservative. Høyrekreftene trodde at fascistene kunne «temmes». «Slipp dem inn i de fløyelsprydede regjeringskontorer, og deres ansvarlighet vil øke», sa de. Her begikk de en fundamental feil. En feil som kan føres tilbake til ulik politikkerfaring. Høyrekreftenes politiske arena var korridorene, deres metode den velplasserte finger på de rette knapper. Deres stil var ikke massemobiliseringen. Den kunne fascismen – derfor tok det heller ikke lang tid før det autoritære høyre ble utmanøvrert. Deres maktbasis, de tradisjonelle eliter i økonomi, politikk og kulturliv, viste seg for tilfeldige overfor Hitlers og Mussolinis bevisst regisserte demonstrasjoner. I sosialistiske kretser ble det hevdet at Hitler ville bli kastet så snart han fikk en fot innenfor systemet. Han ville avsløre seg selv, mente man. Dette poeng er sentralt for å forstå fascismens politiske plassering. Fascismen gikk utover det tradisjonelle høyre, som ofte var monarkistisk og tradisjonsbevarende i sine politiske sympatier. Fascismen ville skape noe totalt nytt. Fascismen var sekulær – antikristen – og viljesdyrkende. Den var ikke, som det tradisjonelle høyre, basert på religion og en form for filosofisk rasjonalisme. Det tradisjonelle høyre var reaksjonært i ordets opprinnelige betydning: Det ville tilbake til tiden før demokratiet, gjerne før den franske revolusjon. Fascismen derimot, var et produkt av det 20.århundre. Folket kunne ikke neglisjeres. Stemmeretten kunne ikke oppheves, den måtte brukes. Der det tradisjonelle høyre tok sikte på å befeste en herskende sosial orden, der ville fascismen snu opp ned og endre på den samme orden.

Øvre Richter Frich: Gullåren (1912):

- De talte om en jakt, sa han.

Ja, avbrøt den fremmede med en rivende hurtighet. - Jakten på menneskets frie tanke, på jeg'ets utfoldelse. Ser de ikke hvor alt personlig initiativ sprenges av demokratiets hunder. Vi blir alle nødt til å tenke innenfor organisasjonens innhegninger, det finnes ikke mere enkeltmannstenkning, men massetenkning. Sammenslutningene tenker for alle, foreningene sørger for den åndelige forpleining, partiene greier med politikken... og foran går demokratiets klappere og jager oss inn mellem de andre dødsskremte dyr.

Øvre Richter Frich: I sølvlandets natt (1913):

Det var ikke noe særegent ved denne lurvete bredmunnede germaner. Han tilhørte det sore kjevenes ridderskap som er likelig fordelt i alle samfunn: - Mannen med de mange ord, folketaleren, parlamentarikeren, den første agent for så lett avsettelige artikler som misfornøyelse, samfunnsgrådighet og surhet. Hans liv var taler-stolen, hans verden en osende folkeforsamling.

Adolf Hitler:

«Flertallsbeslutninger må ikke forekomme ... Dette prinsippet B absolutt autoritet uten unntak, kombinert med absolutt ansvar – vil etter hvert fostre en elite av førere, som man ikke kan forestille seg i en tid som vår med sin uansvarlige parlamentarisme.»

Adolf Hitler (1932):

«Det jeg etterstreber er makten... Jeg ber bare om makten. Om vi en gang kommer til makten så skal vi, så sant Gud hjelper oss, beholde den. Vi lar i så fall aldri noen ta den fra oss.»

Joseph Goebbels (1934):

«Om demokratiet, når vi var i opposisjon, ga oss demokratiske metoder så hørte jo dette til det demokratiske systemet. Vi nasjonal-sosialister har imidlertid aldri gitt oss ut for å representere et demokratisk standpunkt, men har åpent forklart at vi bare har benyttet oss av demokratiske midler for å vinne makten, og at vi etter erobringen av makten hensynsløst skulle nekte våre motstandere alle de midler som ble gitt oss under vår opposisjonstid. På tross av dette kan vi gjøre gjeldende at vårt regime motsvarer et foredlet demokratis lover.»

Nasjonalismen

Nasjonalisme var et sentralt element i all propaganda. Det ble lagt stor vekt på de romantisk nasjonale symboler, som bevisst ble brukt for å samle folk om fascismens politikk.

En nasjon er et folk som lever i et geografisk noenlunde klart avgrenset område, som har felles slektsfølelse, har samme historie og kultur, og en bevisst vilje til å leve sammen som et selvstendig folk.

Nasjonalisme er en strømning som setter nasjonens styrke og selvhevdelse som det høyeste mål for politisk virksomhet.

Nasjonalismen oppstod på 1800-tallet. Tanken om en nasjonalstat ble gjort til virkelighet for mange europeiske folk. I begynnelsen av 1800-tallet ble det flere steder i Europa reist krav om at statsgrensene skulle falle sammen med språk- og folkegrenser. Hvert folk, hver nasjonalitet, skulle utgjøre en egen stat. Kravene sprang ut fra den franske revolusjon og Napoleonskrigene. Teorien fra den franske revolusjon var at alle folk skulle ha frihet til å styre seg selv. Napoleonsstyret førte til et gjennombrudd for nasjonalitetstanken. Uniformeringspolitikken til Napoleon kom til å egge frem opposisjon i alle de land som kom under hans styre. Denne opposisjonen førte gjerne til en nasjonal folkereisning. Nasjonalismen opptrådte ofte med en overdreven fedrelandsstolthet som lett gikk ut over andre folkegrupper.

De stater som besto av flere nasjonaliteter sto overfor trusselen om oppsplitting, mens andre småstater med samme nasjonalitet slo seg sammen til én stat. Italia ble samlet i 1861 og Tyskland ble samlet i 1871.

Fascismen fremstiller den nasjonale enhet som et ubetinget gode. Nasjonenes medlemmer er sterkt bundet sammen. Motsetninger innad eksisterte prinsipielt ikke. Det absolutte samhold og fellesskap som blir krevd i et slikt samfunn ble forsvart på ulikt vis. Nazismen betonte det tyske folks særtrekk, mens den italienske fascismen la vekten på den romerske fortid og på at statsorganisasjonen var en overindividuell størrelse. Den nasjonale enhet betyr i fascismen at staten er nasjonens sammenbindende element. Dyrkingen og opphøyelsen av staten i fascismen betyr at samfunnsmedlemmene må vise lydighet mot den gruppen som kontrollerer statsapparatet.

Den fascistiske nasjonalismetanken – den nasjonale enhet – munner ut i organismeteorien: Nasjonen ble oppfattet som en organisme, en menneskekropp, strukturert etter dens prinsipp. Slik mennesket hadde en hjerne som styrte, og kroppsdeler som utførte dens befalinger, slik besto nasjonen naturlig av en overordnet ledelse og de enkelte yrker eller samfunnsgrupper som fulgte dens ordrer. Parlamentarismen betydde at kroppsdelene ga hjernen ordrer, og klassekampen, som man mente var en følge av parlamentarismen, ble sammenlignet med kroppsdelenes innbyrdes kamp. Kun i diktaturet virkeliggjordes folkelegemets harmoni. Samfunnet, staten eller folket utgjør en personlighet med en egen vilje og et bestemt kall. Nasjonen er ikke det samme som folket, men et høyere begrep. Da denne personligheten er umælende, opptrer fascismen som dens talerør, og partieliten, egentlig «føreren», blir den som til syvende og sist forvalter den nasjonale enhet. Ved hjelp av organismeteorien ble det mulig for en liten gruppe mennesker B de fascistiske lederne B å oppkaste seg til folkets ledere, i realiteten diktatorer.

På samme måte som en elv kan skifte leie og vannstand, men allikevel hele tiden være identisk med seg selv som den bestemte elven, kunne en nasjon anta forskjellig organisasjon og struktur uten å miste sin karakteristiske identitet som nasjon. Slik kunne fascistene forklare brå omskiftninger i den politiske kurs som relative tilfeldige uttrykk for tidsomstendigheter og ikke i strid med bevegelsens grunnleggende idé. Nasjonen ble betraktet som tidløs. Den omfattet både de tidligere så vel som de nålevende og kommende slekter, derfor måtte det parlamentariske avstemningsprinsipp avvises som egnet til å bestemme nasjonens styre.

Betoningen av nasjonen og folkefellesskapet gjorde det viktig å utrydde klassebevisstheten og tanken om klasseulikheter. Samtidig nektet man å utjevne de sosiale og økonomiske ulikheter som ga grunnlag for tanken om klasseforskjeller.

Øvre Richter Frich: Flyvefisken (1914):

«- Dette er en sorgens dag for vårt land, sa han i en trett tone og rettet på sine briller.

Generalen svarte ikke med en gang. Så grep han fastere om sabelheftet.

Nei, sa han og kastet et vemodig blikk over likhaugene, – dette er en stor dag for Norge. Det er under kuleregnet man skal lære et folks manndom å kjenne. Det er under tap og motgang at den norske krigerånd skal vekkes. Se på mennene der, kaptein. Skriker de, ynker de seg? Er det ikke som de er sunket sammen med smil på leppen og glans i øyet? Og vaier ikke ennu vårt flagg der oppe? Ikke på halv stang, men fritt i den skjønne dag! Det er Norges hedersdag, kaptein. Den vil væbne hver arm til den ytterste grense mot nord, den vil vekke den Nordens ånd som er blitt kvalt i livets mange ynkelige små politiske skjærsmysler. Lykkelig den som idag får lagt sine ben på Kristiansands kirkegård!»

Adolf Hitler : Mein Kampf (1925-1926):

«Hæren ... var den skolen hvor den enkelte tysker dessuten lærte at nasjonens lykke ikke skal søkes i forløyete fraser om en internasjonal forbrødring mellom negre, tyskere, kinesere, franskmenn, engelskmenn osv., men i hans eget folks kraft og samhold.»

Benito Mussolini (1927):

«Den italienske nasjon er en organisme som har liv, handlinger og mål som er overordnet dem hos de individer og grupper som utgjør nasjonen.»

Ekspansjonismen

For den tyske offentlighet sto Versaillesfreden som en nasjonal forurettelse fordi dens grensedragninger ikke bare tok hensyn til innbyggernes nasjonale tilhørighet, men også til bl.a. militære og økonomiske forhold. Tyskland hadde ikke bare mistet en rekke ikke-tyske områder, men også enkelte områder med tysk flertall – ved grensen til Polen og i Sudetenland. Det tyske Danzig ble en fristat, og det ble ikke tillatt at Østerrike skulle forene seg med Tyskland. Foreningen av det tyske folk i et Stortyskland ble et viktig krav for nazistene som for andre tyske partier. Nazistene opererte med begrepet Lebensraum – livsrom – som ga seg praktiske uttrykk i den tyske militærerobringen i Europa. Begrepet var sammensatt av flere elementer; myten om at det tyske folk igjen skulle innta sin «rettferdige» plass i Europa og en idéretning som gikk under navnet «geopolitikk». Geopolitikken bygde på tanken om at en nasjon måtte besitte et «naturlig» landområde, noe som betydde Øst-Europa. De nye områdene kunne bli tyske markeder og råvareressurser. De erobrede områdene skulle være til nytte for det tyske «herrefolket» og bli dyrket av «mindreverdige» mennesker.

Italia kunne ikke påberope seg folkenes selvbestemmelsesrett. Etter freden omfattet Italia, i tillegg til sitt eget territorium, det overveiende tyske Sydtyrol. Italias interesser lå på Balkan, på den dalmatiske kyst, hvor det ikke var noen vesentlig italiensk befolkning. Italienerne hadde staten og ikke folket som ideologisk utgangspunkt. Man antok at staten hadde en tilværelse uavhengig av folkets. For å kunne utvikle sin naturlige vitalitet måtte den stadig øke sin makt og innflytelse. Diktaturet, som fremmet dette ved å gjøre slutt på indre splid, var i seg selv uttrykk for denne vitalitet.

Nietzsche i «Also sprach Zarathustra», 1883:

«Dere bør elske freden som middel til nye kriger. Og den korte freden mer enn den lange ... Krig og mot har utrettet flere store ting en nestekjærlighet...»

Hitler i «Mein Kampf», 1925-1926:

«Retten til ny jord forvandles til plikt til å skaffe seg det, når et stort folk ellers synes å være dømt til undergang, og særskilt når det folk det gjelder ikke er en hvilken som helst liten negerstamme, men den germanske mor til alt det liv som har gitt den nåværende verden dets kulturelle preg. Tyskland skal enten være verdensmakt eller ikke eksistere i det hele tatt. Som verdensmakt trenger Tyskland imidlertid en slik størrelse at riket får den betydning som det har krav på og dets innbyggere får sine livsbetingelser sikret.»

Allers familie-Journal nr.27, 1929: «Hvem har erobret jorden?»

«Den hvite rase er i våre dager verdens hersker. Hvis vi betrakter et verdenskart hvor de hvites maktområde er angitt, vil vi se at det brer sig over det meste av kloden. ... Slik har det ikke alltid vært. Engang var den hvite rases herredømme innskrenket til For-asia og Europa. De øvrige deler av kloden var i besiddelse av en veldig erobringskraft, og da tiden var inne, bredte de sitt herredømme over hele jorden. Først opdaget de den, så erobret de den. Undertiden var opdageren også erobrer, men som regel er det slik at i opdagerens spor følger erobreren, kolonisatoren, organisatoren. Gjennem kamp og eventyr, ofte av den utroligste, mest fantastiske art, befester disse menn de hvites herredømme i de nye land. Historien om deres bedrifter er ikke alltid like smigrende for vår rase, for det var ikke alltid de beste som drog ut for å erobre nytt land. Meget har de bragt de «farvede» folkeslag både av ondt og godt. I våre dager da det hvite herredømme er i fare på mange måter, er man visstnok temmelig tilbøielig til å understreke det onde og glemme det gode. Men ett er sikkert, de menn som drog ut i det store kaos som den hvite rases pionerer, erobret, organiserte og bragte orden til veie, de var stormenn, de hadde mot og en utholdenhet som i virkeligheten er den beste forklaring på de hvites verdensmakt. De står som representanter for nogen av de mest typiske «hvite» egenskaper. Det er disse menn vi vil fortelle litt om. ...»

Romantikken og anti-modernismen

Romantikken søkte å få folk til på nytt å blåse liv i tradisjonene fra en svunnen tid, og se det for lenge siden forgangne i et forklaret lys. Kjærligheten til hjembygden ble også sterkt fremtredende.

Den tyske romantikken hentet sine impulser fra Frankrike. Rousseaus slagord «Tilbake til naturen!», hans bevisste protest mot opplysningsånden og hans sterke betoning av det rent følelsesmessige mot fornuftens systematisering møtte påfallende gjenklang i Tyskland. Menneskesjelen hadde dype samband med vår alles Moder Natur. Romantikerne hjalp tyskerne å oppdage Tysklands forhistorie. Dette var viktig for å utvikle en tysk nasjonalfølelse. Romantikerne trodde på en «tapt hjembygd» med en forgangen tilstand av åndelig fullkommenhet. De var overbevist om at det slumret et svakt minne om den tidligere fullkommenhetstilstanden et eller annet sted dypt i folkesjelen. Ut av dette oppsto det en slags kulturnasjonalisme som gikk ut på at tyskerne hadde en lysende fortid som nå skulle vekkes til nytt liv og som skulle gjøre det kallet til å bringe menneskeheten en lenge etterlengtet frelse. Tyskerne var «urfolket» som alene var forbeholdt å bringe menneskeheten forløsning. Dette fikk en svært sentral plass i all propaganda og i de ritualer som var tilknyttet den fascistiske massebevegelse.

Det var en motstand mot jaget i de store byene og den borgerlige dekadansen med sine salonger og moderne danser. Man ville tilbake til det enkle og «naturlige» jordbrukslivet hvor man levde i pakt med naturen.

I forbindelse med 1800-tallets søken etter nasjonal identitet B en tanke fremsatt av eliten, og ikke vanlige folk som først og fremst identifiserte seg med sin egen bygd – søkte norske kunstnere og diktere tilbake til sagatidens vikinger. Snorres kongesagaer fikk sin renessanse.

Man ønsket seg tilbake til de gamle dyder; til ridderidealene og nyrydderen i naturen. Den gang en mann var en mann, og et ord et ord; før klassekampens og kjønnskampens tid.

Øvre Richter Frich: Jorden som dreper (1921):

«Hun visste jo ikke, at Jonas Fjeld, den norske lege med det enkle navn og det jevne vesen, var fostret av all verdens eventyr, - at han hadde gjennomgått den eneste livets skole, som fostrer menn. Kald dem eventyrere, fedrelandsløse, -vel, de vil ikke grine på nesen for det. De duger ikke til å bo i byer og være ordførere, stortingsmenn og talere ved 17. mai tog, de trekker kanskje det korteste strå, når det diskuteres kunst og meieridrift. Men de forstår den jord de trår på, de vesener som lever på den, - de kjenner strabasenes kunst og menneskeverdienes vitenskap - like fra polarnattens barske filosofi til tropenes giftigskjønne under. Det er den slags mennesker, som ikke gjør kunster. De har ingen agenturer i overbevisninger. De driver ikke med kjøp og salg av anskuelser. De står ikke på de politiske gatehjørner og slår seg for sitt bryst. Nei, det er menn en kvinne kan ha tillit og betro sin skjebne til.»

Øvre Richter Frich: Storfjellets hersker (1932):

«Familielivet holder også på å gå til grunne, de gamle, gode vennskaper er en saga blott, og forholdet mellom mann og kvinne er utartet til en håpløs kjønnskamp.... Det finnes ikke mer romantikk og eventyr i det gamle Europa. Kasseberøvere, svindlere og bedragere, - de trives godt, men ikke et ærlig, gammeldags blekansikt.(...)

- Jeg har ingen grunn til å klage. Freden i vårt Europa er ikke av den sorten som kan kvikke en opp. Livet er likt over alt. Hjemme er det mennesker, som sloss mot mennesker B i såkalte siviliserte former. Klassekamp og økonomisk kamp er det ingen romantikk ved. Det er heller ikke noen spenning ved å la seg overkjøre av en bil eller bli søndermast av en motorsykkel. Da foretrekker jeg sensasjonene her i ødemarken og urskogen. Jeg vil heller bli sønderevet av et rovdyr enn maset av en maskin.»

Elitismen

Elitismen bygger på autoritetsprinsippet: «Du skal underkaste deg en overordnet vilje utenfor deg selv.»

I tysk tradisjon har man en rekke filosofer som bygger på dette. Vi påstår ikke at de nedenstående filosofer var nazister eller fascister, men de har alle vært med på å forme tyskernes (og andre européeres) holdning til autoritet og lydighet, og dermed fremveksten av sterke statsmakter.

Protestanten Martin Luther (1483-1546) mente at all makten burde konsentreres i staten, dvs. fyrsten, som av Gud selv var bestemt til å opprettholde den offentlige ordningen. Staten ble Guds stedfortreder på jorden. Ved å konfiskere kirkens eiendom ble fyrstene mektigere enn noen gang før.

Immanuel Kant (1724-1804) var talsmann for den absolutte statsmakten: «Mennesket er et dyr, som har behov for en herre, så snart det lever sammen med andre av sin egen art ... Det behøver altså en herre, som tukter dets vilje og tvinger det å følge en allmengyldigere vilje, gjennom vilken alles frihet tilgodeses.»

I sin tale til den tyske nasjon forkynte J. Gottlieb Fichte (1762-1814) «tyskernes verdenshistoriske oppgave». Han fremstilte den tyske nasjon som bestemt av skjebnen til å bli menneskehetens «pånyttføder og gjenoppretter».

W. G. F. Hegel (1770-1831) var en statsfilosof som mente at det bare var et skritt fra forsoningen mellom religionen og den verdslige rettferdigheten til en forgudelse av staten: «Det er Guds måte å vise seg i verden, dette at staten finnes, og den bygger sin makt på å virkeliggjøre seg i fornuften. Hos statens idé får man ikke legge inn noe fra en bestemt stat eller en særskilt institusjon, man bør i stedet innrette sin oppmerksomhet på idéen om denne virkelige Gud.» ... «Det som er fornuftig er virkelig, og det som er virkelig er fornuftig.» Slik kom Hegel til å forsvare den absolutte stat.

Den tyske industriherren Friedrich Engels (1820-1895) skrev i sin pamflett «Om autoriteten» om nødvendigheten av å underkaste seg en enkelt vilje:«... Men autoritetens nødvendighet, og nettopp en autoritet av denne art, trer i dag mest anskuelig fram ombord på et skip i høy sjø. I farens øyeblikk er alles liv her avhengig av at alle straks og absolutt adlyder en enkelts vilje.» «Farens øyeblikk» har alltid hatt en nøkkelposisjon i autoritær tenkning.

Friederich Nietzsche (1844-1900) ville omvurdere alle verdier og gi ordene «godt» og «ondt» nytt innhold. Den nye moralen, «herremoralen», skulle bygge på viljen til makt, og nå sitt høydepunkt i den nye mennesketypen, «overmennesket».

Øvre Richter Frich: Donna Francesca (1916)

«Gomez vaklet. Det var et eller annet i den svære fyrbøterens ord som fikk ham til å se nøyere på ham. Men den plutselige mistanke vek da han så inn i de hårde, blå øyne, som nesten var lukket av de blodige øyelokk. - Han følte instinktivt at han stod overfor en herskervilje som mestret ham – en handlingens mann som ikke gav akkord. Fernando Gomez sukket uvilkårlig. Han hadde plutselig oppdaget at han ikke var noen Napoleon, og det ergret ham. Han var bare et stort megafonbrøl. Men mannen der med den forferdelige muskulatur og den fryktelige nakke som minnet om ranchens premiestuter, han var tross alt hersker. Han visste hva han ville, og der fantes ikke et glimt av tvil i hans ståløyne.

(...)

Og den gamle politiker vek uvilkårlig unna for makten og sikkerheten i mannens vesen. For her sto herren og herskeren, den inkarnerte mannsvilje. Det var som om den sammenbitte energi som strålte ut fra ham fylte værelset.»

Benito Mussolini (1932):

«Den fascistiske doktrines grunnsten er idéen om staten ... For fascismen er staten et absolutt, og i forhold til staten er individer og grupper relative.»

Førerprinsippet

Fascismen og nazismen har en forestilling om at enkelte mennesker er mer høytstående enn andre, har mer makt og følgelig kan gi ordrer som andre må adlyde. I nazismen var de edle egenskaper knyttet til individet og rasen, den biologiske forankring.

Befolkningen kunne ikke ha tilstrekkelig innsikt til å kunne regjere. Nasjonen burde ledes av en fører som hadde den største innsikt i nasjonens idé og folkets behov. Føreren var nærmest å betrakte som en legemliggjørelse av den nasjonale idé. Hans vilje var identisk med nasjonens vilje, og noen motsetning mellom fører og nasjon var derfor ikke tenkelig.

Førerprinsippet er læren om den hierarkisk oppbygde organisasjon. Føreren er på toppen og personlig ansvarlig for det hele. Alle underførere var igjen personlig ansvarlig overfor føreren. Under henvisning til at dette personlige ansvar ikke burde pulveriseres gjennom kollektive beslutninger, var alle avstemninger forbudt og enhver forsamling av sideordnede medlemmer utelukket fra å treffe noen beslutning. Parlamentarisk virksomhet og partidemokrati var utelukket. Førerprinsippet minner om det tradisjonelle embetshierarki, men både føreren og hans tillitsmenn har en langt mer selvstendig stilling. Førerprinsippet ble ingen steder gjennomført fullt ut.

Den fascistiske elitetankegangen opererer med tre «trinn» i utviklingen:

I) Folket eller massen.

Folket er den gruppen mennesker som «naturlig» hører sammen, som har samme språk, kultur og historie. Disse egenskapene, knyttet til felles bakgrunn, er tillærte egenskaper og ikke, som fascismen påstår, egenskaper knyttet til biologiske kjennetegn, dvs. rasen. Fascismen hevder at folket er en viljeløs mengde mennesker som bare følger eliten og under gitte forhold kan rekruttere medlemmer til eliten.

II) Eliten eller lederskapet

Eliten er det «naturlige» aristokrati, fascismens lederskap, som skal gi den fascistiske bevegelsen dens mål og mening. Eliten er «rasens dyktigste», dvs. at utvelgelsen av eliten er en «naturlig» prosess.

III) Føreren

I spissen for den fascistiske bevegelsen er føreren. I hans navn blir alt utført. Han er ansvarlig for hele folket, men ingen kan betvile hans dømmekraft, selv ikke eliten. Føreren er folket, og folket er intet uten føreren. Hans funksjon og bakgrunn er av mytisk karakter; han er den beste av de beste.

Idealet for individet var handlekraft, tapperhet, offervilje og lydighet overfor befalingsmannen, men samtidig ubarmhjertighet overfor svakere mennesker som ikke kunne oppfylle samfunnets krav. Viljen til makt og vold skulle fortrenge nestekjærlighet og overbærenhet.

Føreren treffer den avgjørende beslutningen, men konkretiserer ikke planen. Han er utstyrt med ubegrenset normativ myndighet, befinner seg lengst fra lydighetspyramidens grunnflate, og har ingen kontakt med beslutningenes konkrete implikasjoner. Neste ledd i pyramiden trekker opp retningslinjene, men beskjeftiger seg ikke med detaljene. 3. ledd har høyst begrenset normativ myndighet, men konkretiserer planene slik at de kan begynne å fungere. 4. ledd har ingen besluttende eller normativ myndighet, men utfører kun ordre. Slik får virkeligheten ingen sjanse til å gjøre inntrykk på de besluttende myndigheter. Maksimal besluttende myndighet blir kombinert med minimal kontakt med de menneskelige realiteter. Maksimal kontakt med de menneskelige realiteter blir kombinert med total mangel på besluttende myndighet.

Hitler ga ordre om å bli kvitt jødene; Himmler trakk opp retningslinjene, hvor utryddelsesleirene skulle bygges osv.; leirkommandant Höss konkretiserte det hele, så og så mye cyankalium, gasskamrene kamuflert som dusjrom osv; mens vaktene førte jødene inn i gasskamrene og brant likene.

Norsk historiebok, utgitt i 1942:

«Gjennom heile den eldste soga vår er det ein ting som skil seg klårt ut: Hovdingtanken. Førarskapen. Trui på ein førar, truskapen og offerhugen mot han. Det kjem vi ikkje utanom i soga vår, og desse tankane var sterke og levande heilt til landet vårt vart "europeisert", vart drege inn i tankegangen og levemåten åt ei meir forfina verd. Straks hovdingtanken glapp, då eigiinteressa fekk makti over lydnaden mot førar og fedreland, då sig soga vår ned i ein skuggedal.»

Adolf Hitler:

«Til syvende og sist er det bare selvoppholdelsesdriften som kan føre til seier ... menneskeheten har vunnet sin storhet i evig kamp, og bare i evig fred går den til grunne ... Naturen ... plasserer levende vesener på vår klode og holder øye med kreftenes frie spill. Så overdrar hun retten til å herske til sitt yndlingsbarn, den sterkeste, modigste og mest arbeidsvillige ... Den sterke skal herske over den svake, ikke smelte sammen med ham og på den måten miste sin egen overlegenhet. Bare den fødte svekling kan se noe grusomt i dette ... De som vil leve, får slåss, og de som ikke vil slåss i denne kampens verden, fortjener ikke å leve. Selv om dette kan synes hardt, er det nå engang slik!»

Arve- og rasehygienen

Dr. Jon Alfred Mjøen (Racehygiene, 1915):

«Racehygienen er i videre forstand et virke for en successiv utvikling til en høiere og mer fuldkommen mennesketype. I engere forstand er den en kamp for vor egen races B germanernes B bestaaen. ... Det typisk norske i vort folk, norskheten i dens rendyrkning, av den blonde germanske art med høvdingereisningen og det blaalynnede falkeblik, norsk ætfølelse, norsk gjestfrihet, norsk sandhetsfølelse og ubestikkelighet B alt dette er raceindividualiteter som vi bør verne om. Det er nationalrigdommer likesaa oprindelig og gudbenaadet som vore fosser, vore skoger og vor herlige natur. Den tanke griper os med rædsel, at engang horder av en fremmed race skulde kunne invadere vort land og med den brutale overmagts knytnæve paatvinge os en moral og en kultur eller rettere sagt ukultur som er os fremmed.»

For å gi et inntrykk av hva arve- og rasehygiene er, har vi basert dette kapittelet i hovedsak på sitater. Vi gjør oppmerksom på at Dr. Jon Alfred Mjøen var meget ekstrem og ikke representativ for synet på arve- og rasehygiene, men vi finner elementer av de samme tanker rundt om hos politikere, vitenskapsmenn og «vanlige folk». Det er viktig å presisere at nazitiden ble et sjokk for mange forskere som selv hadde arbeidet for de arve- og rasehygieniske målsettingene.

Arve- og rasehygiene er på mange måter synonyme begreper.

Arvehygienen mener at det enkelte menneskeliv ikke har noe verdi utover det å tjene evolusjonen, og at individet kun er til for rasens skyld som bolig for genene. Individet tjener kun det mål å frembringe nye livsformer som er sterkere enn de foregående.

- Den «negative» arvehygienen går inn for å atskille fra resten av samfunnet åndssvake, epileptikere og lignende åndelige og legemlige «forkrøplede» individer, drankere, vaneforbrytere, profesjonelle tiggere og alle som nekter å arbeide. Den går også inn for sterilisasjon av sedelighetsforbrytere og voldsforbrytere.

- Den «positive» arvehygiene går inn for biologisk opplysning (rasebiologi ved skole og universitet), desentralisering av samfunnet, mindre skatt og høyere lønn for familieforsørgere, samt mødreforsikring. Familietanken må foredles og renkultiveres i alle former.

Rasehygiene er i likhet med antisemittismen ingen oppfinnelse av nazistene. Arve- og rasehygienen hadde vært en vitenskapelig disiplin i lengre tid, som bl.a. bygger på raseteorier fra 1900-tallet. Darwins lære om artenes naturlige utvalg og «Survival of the fittest», som gjaldt mellom artene, ble gjort gjeldende innen menneskearten. Vi fikk utviklingen av sosial-darwinismen. USA lå langt fremme i denne forskningen.

Teoriene om rasehygiene fikk vanvittige konsekvenser, spesielt i Nazi-Tyskland. Foruten jøder ble sigøynere, homofile og folk med visse typer fysiske og psykiske handikap utsatt for utryddelser, og ikke minst eksperimentering.

I 1934 fikk Tyskland en steriliseringslov. I perioden 1933-37 ble 400.000 sinnssyke, evneveike og asosiale tvangssterilisert. I september 1939, i skyggen av Tysklands invasjon av Polen, sendte Hitler ut ordren om at det skulle utføres barmhjertighetsdrap på såkalt uhelbredelige pasienter, først på barn, deretter på voksne. Over 100.000 ble drept i perioden 1939-41.

Samtidig som det var viktig å fjerne «lavværdige raceelementerx var det viktig å foredle den ariske rase. Dette skjedde gjennom Lebensborn, en organisasjon som ble grunnlagt av Heinrich Himmler, Reichsführer der SS, i 1935. Organisasjonens oppgave var bl.a. «å sørge for at rasemessig og biologiske verdifulle, blivende mødre tas vare på etter nøye undersøkelser av dem selv og fedrenes biologiske opphav, slik at det kan antas at de kan berike vår stand av rasemessige rene barn.» I en SS familie skulle minst 4 barn vokse opp. Å få barn var ikke en privatsak, men en plikt overfor etterkommerne og det tyske folk. Også i Norge ble det født Lebensborn-barn, barn av norske kvinner og tyske soldater, etter krigen kalt tyskerunger. Disse barna ble ofte mobbet for deres mødres «synder».

Også blant sosialister kunne man finne elementer av arve- og rasehygienisk tankegang. Legen Karl Evang skrev i 1934 at «den tanke f.eks. å begrense antallet dårlige arvebærere, er en helt rasjonell tanke, som socialismen alltid har gått inn for». Martin Tranmæl brukte Arbeiderbladets lederspalte for å propagandere for sterilisering av enkelte grupper. I Sverige gikk sosialdemokratene Gunnar og Alva Myrdal, i 1935, inn for å bruke arvehygienen som et middel i oppbyggingen av den moderne velferdsstaten, og for å få kontroll med Sveriges sosiale og befolkningsmessige problemer.

Legen Johan Scharffenberg skrev i en artikkelserie i Arbeiderbladet (1934?): «Samfunnet må ha rett til å gripe inn mot deres (taternes) forplantning, og da ekteskapsforbud ikke hindrer barneavl, er de eneste brukbare midler internering eller tvungen sterilisasjon.» «For det som er urent av natur, kan det ikke være håp. Ingen vask kan gjøre tateren hvit.» «Arvelæren har allerede i høi grad rasjonalisert avlen av husdyr og kulturplanter. Den bør også bli grunnlaget for rasjonell menneskeavl. Ellers vil vi mennesker fra en fin rasehunds synspunkt være kjøtere.»

Steriliseringsloven ble vedtatt i 1934 – mot én stemme. Loven ga adgang til å sterilisere mennesker på rasehygienisk og sosialt grunnlag. Sterilisering på rasehygienisk grunnlag gjaldt når «en sykelig sjelstilstand eller en betydelig legemlig mangel ville bli overført på avkom». Sterilisering på sosialt grunnlag gjaldt for «personer som ved eget arbeid ikke var i stand til å sørge for seg og avkom».

I 1902 fikk vi i Norge Løsgjengerloven som bl.a. innebar tvangsplassering av fattige. (Denne loven ble først opphevet i 1973!). I 1908 ga Stortinget «Norsk Misjon for Hjemløse» det sosialpolitiske ansvaret for «de reisende», Romanifolket (også kalt sigøynere og tatere). De fikk statsstøtte helt frem til 1987! Omstreifere og personer av Romanifolket ble utsatt for tvangssterilisering etter loven. Barna ble satt bort. Denne typen «etnisk rensing» i Norge ble foretatt helt opp til ut på 70-tallet. I 1996 ble et forslag om å gi Romanifolket oppreisning og erstatning diskutert i Stortinget. Noe vedtak ble ikke fattet, men diskusjonen fortsetter.

I følge Jon A. Mjøen var det viktig å skille fattige, syke, arbeidsskye o.a. «lavværdige raceelementer» fra resten av befolkningen, og permanent sperre dem inne i kolonier eller anstalter. De skulle «bare» nektes friheten til å produsere barn, slik at de ikke kunne føre slekten videre, samt steriliseres slik at de ikke skulle produsere flere «lavværdige raceelementer». Det var også et økonomisk argument for rasehygiene. «Lavværdige race-elementer» kostet samfunnet enorme summer. Gjennom rasehygieniske tiltak kunne man spare samfunnet for en stor del av utgiftene til fattigvesenet, samt syke- og forpleiningsutgifter. Man skulle riktignok ikke ta livet av dem, slik nazistene i Tyskland forsøkte.

Det negative synet på avvikere er ikke et særskilt fascistisk eller nazistisk fenomen. I dagens debatt om statens og samfunnets ansvar for avvikere, passiv og aktiv dødshjelp, abort, genteknologi, og patentering av biologisk materiale, synes ikke linjene fra rasehygienedebattene fra de første 45 årene så lett, men studér datidens debatter og se om ikke linjene finnes.

Jon Alfred Mjøen:

«Ved segregation forstaar man en utskillen av de lavværdigste raceelementer fra de andre og deres permanente ophold i kolonier eller anstalter, hvor individerne gjør nytte for sig og hvor man søker at gjøre dem deres ophold saa tiltrækkende som mulig. Man skaffer samfundets stedbarn et opholdssted med saa megen frihet, saa megen hjemlig hygge, saa megen kjærlighet som det er mulig at gi dem. Det er bare en frihet som negtes dem – friheten til et nyt slegtled. Disse kolonier vil for størstedelen kunne bære sig selv. Ved en gjennemført segregation, selv ved en frivillig, vil vi allerede efter et à to slegtled kunne iagtta en reduktion i utgifter til specialskoler, anstalter og asyler, arbeidshjem og fængsler, utgifter til politikonstabler, politifuldmægtiger og retsvesen og utgifter til velgjørenhets- og barmhjertighetsarbeide, hjælp til arbeidsløse osv. Det er kortsynt og kostbart at føre alle disse forkomne individer frem til modenhets-alderen og saa slippe dem brutalt løs paa samfundslegemet netop paa det tidspunkt, da de indebærer den største fare for samfundet, og netop paa det tidspunkt, da de kunde begynde at gjøre nytte for sig i anstalten.

(...)

Ved at se dypere paa forholdet mellom aarsak og virkning finder man, at værdifulde og værdiløse mennesker ikke opstaar som tilfældigheter uten lov, uten orden, uten organisk sammenhæng. Der vokser ikke fikener paa tidsler. Der findes familier som væsentlig bestaar av aandssvake, forbryderske, perverse, dovne individer, og der findes andre familier hvor kunstneriske evner, virkelyst, logisk sans, administrativ dygtighet, politisk begavelse og godhet er fremherskende. ... Gaar vi ut i de store verdensbyers periferi, saa vil vi snart faa den opfatning, at utallige av dem som vi med en ubarmhjertig jargon har betegnet som folkets bærme, er forutbestemt til den tilværelse de fører paa grund av visse i slegten boende egenskaper.

(...)

Man skulde tro, at vort kultursamfund hadde sat sig som maal at ødelegge den menneskelige race. For tiden samler man nemlig hele det fysiologiske barneproletariat: født døve, epileptikere, aandssvake, vanartede, seksuelt perverse, i velindrettede offentlige anstalter, driver dem ut av anstalten naar de er blitt forplantningsdygtige, sprer dem ut over landet, fordeler dem paa gaardene og inficerer de gode slegter med daarlig arvestof.

(...)

Jeg tror imidlertid at den tid ikke er fjern, da man vil anse samtlige partiers programposter for relativt smaa og flere av dem for rene puslerier sammenlignet med det arbeide som omfatter bevarelsen av forfædrenes biologiske arvegods. Hvad hjælper os, at vort "forsvar er i orden", at panserkrydsere og skyts er av nyeste konstruksjon, naar nationens indre styrke er brutt. Hvad hjælper os al vor herlige kultur, hvis dens bærere segner.

LEDESÆTNINGER

Vi bør ikke slippe det fysiologiske barneproletariat som er blit samlet op i statens anstalter, ut i friheten netop i det øieblik deres drifter vaakner. Vi bør tvert imot segrere dem livsvarig i arbeidskolonier med adskilte soverum for mænd og kvinder med al den humanitet og al den bamhjertighet, al den pleie av individet som vi er istand til at gi dem. Vi maa behandle dem ut fra det syn, at individ er saa forkomment at det ikke har ret til at leve, saa forkomment at det ikke fortjener vor kjærlighet. Men vi maa lære noget helt nyt: At skille mellom retten til at leve og retten til at gi liv.

Vi bør ikke proppe vor skoleungdom med alslags utenatlært bokkundskap og glemme det vigtigste – læren om livet. Vi bør ikke oprette flere akademiske lærerstoler for alslags upraktiske emner – uten at huske oaa den vigtigste – lærerstolen i biologi. Mange av vore videnskaper maa omstøpes, specielt omskrives og belyses fra et nyt synspunkt: det biologiske.

Vi bør ikke længer føre rovdrift paa menneskematerialet. Vi maa studere organisk økonomi: menneskeøkonomi, organiske reserver: menneskereserver. Sociologien maa bygges paa et nyt grundlag, de gamle værditavler kan vi slaa istykker. Vi maa begynde en ny opbygning, omsætning og amortisasjon av arbeidskraft. Vi maa grundlægge en ny fysiokratisk lære: Læren om den organiske kapital.

Vi bør ikke med stængende eksamener utelukke høit begavede, men mindre bemidlede unge mennesker fra at gripe det kald de føler anlæg for, men slippe alle kundskapshungrige til det offentlige kundskapsbord. Vi bør indføre bedre værdimaalere for menneskelige kvalifikasjoner.

Vi bør ikke la de legemlig og intellektuelt bedst utrustede fattige barn vanskjøttes til gunst for de vanartede og vanføre.

Vi bør ikke underbinde kvindens urinstinkt, moderskapet, ved samfundsforanstaltninger som fremmer den fakultative sterilitet. Samfundets dom bør ramme alle kvinder som lar sig lede eller forlede til at unddra sig sit morskald. Mødreforsikring bør i slegtens interesse begunstige de gifte, racedygtige mødre. Societetens luksus-moral med alle dens utskeielser bør bekjempes, ved at bringe til høisæte igjen det naturlige og enkle liv, og i samklang med alt dette bør staten sørge for progressiv avlønning og regressiv beskatning for familieforsørgere.

Vi bør ikke la den unge pike forbli i uvidenhetens tusmørke indtil livets brutale realitet kaster erkjendelsens lys ind i hendes liv. Vi bør heller ikke la vore unge kvinder og mænd gaa ind i egteskapet i uvidenhet om sin egtefælles helbredstilstand. Vi bør i de vordende ufødte slegters navn kræve en lovfæstet helseerklæring før egteskapet, avgit paa ære og samvittighet av begge parter om de til nogensomhelst tid av sit liv har paaført sig nogen sygdom eller svakhet som kan være til skade for den anden egtefælles eller de fremtidige barns helse.

Vi bør ikke taale den ukontrollerte velgjørenhet som for at hjælpe en elendig idag skaper to nye av imorgen, som underbinder selvopholdelsesdriften, den sterkestes faktor i livskampen. Velgjørenheten maa under slik kontrol at den arbeider henimot sin egen overflødiggjørelse.

Vi bør ikke drive folket, den solide, jorddyrkende klasse bort fra jorden og ind i millionbyerne for at la den hvirvles ned av alkoholismens, forbrydelsens og kjønssygdommenes malstrøm. Heller ikke bør vi ved de nyskapte fabrikcentrer paa landet, tillate at fremmede, slette raceelementer, hvervetropper i den utenlandske kapitalismes tjeneste, inficerer vort gode nationale arvestof. Vi bør tvert imot med alle midler lede folket tilbake til jorden ved at ophjælpe jordbruket, hæve smaabrukerstanden ved faglig utdannelse og statsbidrag, skaffe hjælp til selveierjord, bruke landets uuttømmelige kraftkilder til at føre tilbake til hjemmene visse grener av industrien som kan forenes med jordbruket. Vi maa med indre kolonisation lede den strøm av frisk daadlysten ungdom som nu flyter ut av Norge, tilbake til sin fædrenejord.

Vi bør ikke løse alkoholspørsmaalet rent individualistisk ut fra den skade som tilføies samfundets enkelte individer. Vi maa forlange at der skal rettes endnu skarpere forholdsregler mot den alkohol som rammer mennesket på dets prænatale stadium. For i størst mulig utstrækning at helbrede folket for alkoholondet bør vi gi dem erstatning for tapet av hvad der forbydes, ved at fremhjælpe de lettere gjærede, ufarlige drikkevarer. Nydelsesmidlerne maa bedømmes ut fra et nyt sysnspunkt, nemlig det: at det er koncentrationen og korrelationen som er det avgjørende for deres skadelighet eller uskadelighet.

Vi bør ikke som nu slaa os tiltaals med en rent individuel behandling av de store folke- og racesygdommer. Særlig de veneriske sygdommers bekjæmpelse maa bli en statsfunktion. Folkesygdommene maa bekjæmpes ut fra den nye erkjendelse at den prænatale indflydelse paa et menneskeliv er større end alle senere indflydelser tilsammen.»

Fra NSDAP's partiprogram, 1920:

«4. Statsborgerskap kan bare den få som er volksgenosse. Volksgenosse kan bare den være som er av tysk blod uavhengig av trosretning. En jøde kan derfor ikke være volksgenosse.

5. Den som ikke har statsborgerskap kan bare besøke Tyskland som gjest og skal være underkastet utlendingslovene.

6. Retten til å bestemme i spørsmål om statsledelsen og lovgivningen kan kun personer med statsborgerskap. Vi krever derfor at alle offentlige embeter, det være seg i riket, delstatene eller kommunene, bare kan innehas av personer med statsborgerskap...

7. Vi krever at staten tar på seg ansvaret for å sørge for arbeide og eksistensmuligheter for først og fremst personer med statsborgerskap. Om det ikke er mulig å forsørge hele befolkningen, skal personer av fremmed nasjonalitet (uten tysk statsborgerskap) utvises fra riket.

8. All videre innvandring av ikke-tyskere skal forhindres. Vi krever at alle ikke-tyskere som etter den 2. August 1914 har innvandret til Tyskland umiddelbart skal tvinges til å forlate riket.»

Øvre Richter Frich: Slangeblomsten fra Magdala (1927):

«Mens man - når det gjelder for eksempel hester og hunder dyrker rasen med den største samvittighetsfullhet, er man tilbøyelig til å vise mindre forståelse av den samme fullblodsvesen for menneskets vedkommende. Riktignok har man jo stamtavler nok og anene stirrer ennu ned på en eller annen svakhodet efterkommer i store chateauer eller kongelige slott. Men menneskelige fullblodsindivider – adelen – kan ikke holde rasen oppe. Det må blanding til og det er et spørsmål om ikke bastardene vil komme til å bety mest i menneskehetens siste oppløp.

(...)

Negrene er som bekjent av naturen meget dovne. De elsker å vegetere, men tvinges til arbeide. Indianerne er mere foretagsomme, men de tåler dårlig sivilisert arbeide og kreolenes fine hender rører aldri ved noen plog. Og de er tross alt demokrati og republikkvesen stolte som hidalgos.»

Robert Ley, leder for Arbeidsfronten, i «Der Angriff» 1940:

«En lavere rase kan nøye seg med mindre livsrom, mindre klær, mindre mat og mindre kultur enn en høyere rase. Tyskeren kan ikke leve under samme vilkår som en polakk eller en jøde.»

Fra en regnebok for tyske skolebarn, utgitt i 1935:

«Oppgave 95

Å bygge et sinnssykehus kostet 6 millioner riksmark (RM). Hvor mange privatboliger hadde man kunnet bygge isteden?

Oppgave 97

En sinnssyk koster daglig 4,- RM, en krøpling 5,50 RM, en forbryter 3,50 RM. I mange tilfeller tjener en tjenestemann daglig bare ca. 4,- RM, en hushjelp knapt 3,50 RM og en ufaglært arbeider under 2,- RM pr. familiemedlem.

a) Fremstill disse tall med figurer. I følge en forsiktig beregning nyter i Tyskland 300.000 sinnssyke, epileptikere etc. godt av anstaltpleie.

b) Hva koster disse til sammen etter en skatt på 4,- RM?

c) Hvor mange boliglån à 1.000 RM skulle – uten tilbakebetalingsansvar – kunne utbetales årlig av disse pengene?»

Robert Ley, leder for Arbeidsfronten, i «Der Angriff» 1940:

«En lavere rase kan nøye seg med mindre livsrom, mindre klær, mindre mat og mindre kultur enn en høyere rase. Tyskeren kan ikke leve under samme vilkår som en polakk eller en jøde.»

Rikskommisær i Ukraina, Erich Koch, 1943:

«Vi er et herrefolk som må huske på at den dårligste tyske arbeider er rasemessig og biologisk tusen ganger mer verdifull en den tilstedeværende befolkning.»

Antiintellektualismen

Fascisme og intellektuell, rasjonell tenkning er uforenelig! Fascismen nedvurderer og forakter fornuften og logisk klarhet. Den oppvurderer og dyrker den ureflekterte tro, instinktet og den primitive aktivitet uten gjennomtenkt mål. På dette vis består fascismen av en fundamental selvmotsigelse: Fascismen gjør krav på å være et tankesystem som bygger på tenkningens meningsløshet. Forsvaret av fascismen er ikke grunnlagt i den klare tanken, men i myten, dvs. illusjonen om, og troen på, at noe er «naturligx riktig, selv om man ikke kan redegjøre logisk for det. Dette er et tjenlig middel for å oppnå makt.

Når all form for rasjonell aktivitet og selvstendig vilje nedvurderes og lydighet og offervilje oppvurderes, fordummes og forsløves folket, og elitens leder får et villig redskap i sine hender.

De normer og vurderinger som gjelder for elitegruppen, gjelder ikke nødvendigvis for andre grupper.

Rasjonell aktivitet bør tillegges en underordnet betydning i oppdragelsen og samfunnslivet forøvrig, sammenlignet med følelse, lidenskap, vilje etc.

Såkalt okkult erkjennelse kan gi kunnskap som er fullt likestilt med – og eventuelt overlegen – den vitenskapelige.

Virkeligheten kan ikke forstås, bare forandres gjennom en jernvilje. Sannhet er ikke noe gitt, den er noe som skapes.

Fascismen bekjemper demokratiet og det parlamentariske systemet. Kjernen i demokratiet er diskusjonen, hvor den fornuftigste løsningen blir valgt. Opp mot denne atferdsformen setter fascismen frem kravet om vold, suggesjon og effektiv handling.

Professor dr. Krieck:

«Den tid er forbi da vitenskapen var ren vitenskap og ble drevet for sin egen skyld på objektiv måte. ... Idéen om menneskeheten har måttet gi plass for idéen om rasen. Vårt fremtidige mål er ikke en objektiv vitenskap. Universitetet skal være en stridende institusjon og utdanne soldater. ... Vitenskapsmannen må først være tysk og så vitenskapsmann.»

Religion

Kristendom og fascisme

Det er selvfølgelig ingen tvil om at mange kristne var, og er, aktive motstandere av nazisme og fascisme. Disse skal ha all honnør for dette. Den norske Kirke tok tidlig skarp avstand fra fascismen.

Dessverre er det likevel slik at kristendommen, og enkelte kristne, har vært premissleverandører for de totalitære ideologiene som oppstod i hjertet av det dogmekristne Europa. Dette gjelder særlig på områder som intoleranse, kvinnesyn, autoritet og lydighet, anti-intellektualisme, og ikke minst synet på jødene.

Store deler av kristenheten forholdt seg passive til fascismens fremvekst, bl.a. fordi fascistene var mot de ateistiske kommunistene, mens andre så at dette til syvende og sist også ville ramme dem selv og derfor sto frem i kampen mot fascismen.

Laterantraktaten i 1929, mellom Vatikanet og Mussolini, økte på den ene siden fascistenes anseelse i den øvrige verden, og på den annen side ga den kirken store fordeler. Katolisismen ble statsreligion i Italia, og Vatikanet fikk store erstatninger for eiendommer som tidligere var inndratt.

Kardinal Vannutelli, 1930 :

«Mussolini er et hederlig menneske, og jeg beundrer ham meget.»

Italienske barn leste følgende bønn, komponert av kirken:

«Duce, jeg takker deg, at du har gjort det mulig for meg å vokse opp sunn og frisk. Kjære Gud, hold din hånd over Il Duce, så han lenge kan tjene det fascistiske Italia.»

Mussolinis angrep på Abessinia (dvs. Etiopia) er interessant. Den 27.august 1935, mens krigsforberedelsene i Italia var i full gang, forkynte paven at en forsvarskrigfor å skaffe en økende folkemengde plasskunne være både rettferdig og riktig. Muslimene i Abessinia sendte forøvrig Il Duce et telegram i 1937 som fortalte at «den muhammedanske verden ville betrakte ham som sin beskytter.» Mussolini hadde nemlig tidlig vist seg som en «venn av den muhammedanske verden». Han hadde bygd eller restaurert et stort antall moskéer i Libya, grunnlagt arabiske skoler, og til og med opprettet en høyskole for Islams kultur og rett.

Da Mussolinis makt begynte å ta slutt, vendte de katolske geistlige seg skyndsomt til amerikanerne.

Vatikanet støttet Franco under den spanske borgerkrigen.

Vatikanet hjalp Hitler til makten ved at det oppløste Sentrumspartiet, det eldste katolske partiet i Europa. I 1932 ble katolikken Franz von Papen rikskansler. Han opphevet forbudet mot SA og SS, og arbeidet så for Hitlers utnevnelse som rikskansler.

Franz von Papen:

«For nasjonalsosialismens strukturelementer og det katolske livssyn er ikke bare vesenslike, men de svarer fullt til hverandre på nesten alle områder.»

Alle tyske katolske biskoper oppfordret i 1933 til samarbeid med Hitler. De protesterte ikke en eneste gang mot Hitler og hans system i hele hans regjeringstid. De støttet hans politikk. Kun religionspolitikken protesterte de mot. De klaget over at katolske interesser ikke ble ivaretatt. De tyske biskopene tok aldri avstand fra at det ble begått justismord mot flere tusen av deres motstandere eller av forfølgelsene av liberale, demokrater og kommunister. Dette var jo nettopp etter deres ønske. De protesterte aldri mot Hitlers overfall på andre land.Pave Pius XII ble fra flere holdanmodet om å fordømme overfallet mot Norge. Han forble taus, men «Osservatore Romano» antydet at det i Norge var 2619 katolikker, mens det var 30 millioner i Tyskland. Ikke en eneste gang protesterte de mot jødeforfølgelsene. De hadde jo selv en nesten 2000årig tradisjon i så måte. Det må her nevnes at Pave Johannes Paul II i 1997 har bedt jødene om unnskyldning for jødeforfølgelsene. Kirken fordømmer alle former for raseforfølgelse og alle rasistiske ideer som prøver å rettferdiggjøre noe sånt, men noen generell skyld vil ikke kirken ta på seg. I et offentlig dokument har Johhannes Paul II fordømt de kristnes manglende motstand mot Hitlerregimet. Vatikanet har også anerkjent staten Israel (1994).

Ernst von Weizsäcker, tysk ambassadør ved Vatikanet, i et kurerbrev til utenriksdepartementet i Berlin, 28.oktober 1943:

«Paven har ikke sett seg tvunget til noen demonstrativ ytring mot deportasjonen av jøder fra Roma, selv om han etter forlydende har fått påtrykk fra flere hold. Til tross for at han må regne med våre fienders misbilligelse av en slik holdning og at protestantiske kretser i de angelsaksiske land vil utnytte den i sin propaganda mot katolisismen, har han også i dette vanskelige spørsmålet gjort alt for ikke å ødelegge forholdet til den tyske regjering og de forskjellige myndigheter i Roma.»

Mange av de protestantiske geistlige støttet også Hitler.

De nasjonale, evangeliske kirkeledere i Tyskland, kommuniké 1941:

«...Fra Kristi korsfestelse og inntil den dag i dag har jødene bekjempet kristendommen eller forfalsket og misbrukt den for å oppnå sine egennyttige mål. Gjennom den kristne dåp blir intet forandret, verken av en jødes rasemessige egenart, av hans nasjonalitet eller av hans biologiske eksistens. En tysk evangelisk kirke har til oppgave å pleie og å fremme tyske folkefellers religiøse liv. Rasejødiske kristne har ingen plass og ingen rett innen denne kirke.»

Nazistene mente at etter krigen skulle oppgjøret med kirkene ta til, og Paven henges på Petersplassen i fullt ornat og med tiaraen på hodet.

Alfred Rosenberg fremla et program på 30 punkter som imøtekom både behovet for å avskaffe kristendommen i Tyskland og trangen hos Hitlers omgivelser til å drive sin dyrkelse av ham til den ytterst mulige og tenkelige konsekvens.

Okkultismen

Dette kapittelet bygger i hovedsak på: Terje Emberland: Blut und Boden - okkultisme og nazisme (Skepsis nr.1 1991),

og Pål Jensen: Håndbok mot nazisme (Trafikkaksjonen 1997)

Fra århundreskiftet og frem til Hitlers maktovertagelse ble åndslivet i Tyskland dominert av en bevegelse som gjerne blir kalt Völkish, da et av de sentrale elementene var romantisering av Das Volk – folket. Folkets medlemmer delte en felles transcendental «essens» som ofte ble omtalt som «natur» eller «kosmos» eller «mythos». Man snakket om «Blut und Boden», blod og jord, ettersom man betraktet mennesket som forbundet på mystisk vis med sin rase og med naturen.

Tyskland utviklet seg hurtig fra en samling halv-føydale småstater til et moderne industrisamfunn etter samlingen i 1871. Dette førte til politiske og sosiale spenninger og resulterte i ulike ideologiske reaksjoner. En av dem var «Blot und Boden»-ideologien. Den ble for mange svaret på den helhet og sammenheng i universet man søkte, men ikke fant i samfunnet.

Store grupper opplevde kravene fra det fremvoksende industrielle samfunn som en trussel mot sin individualitet og sitt selvbilde. Tilsynelatende unndrog samfunnsforandringene seg rasjonell forståelse og kontroll, og følelsen av isolasjon og fremmedgjøring tiltok. Mange reagerte med å vende fornuften ryggen og fremhevet sin egen individualitet gjennom romantisk dyrkelse av følelsene. Ønsket om selvrealisering ble ledsaget av behovet for å tilhøre en større meningsfull sammenheng.

Forakten for det moderne samfunns kjølige effektivitet ledet mange ut i mystisk natur- og rasedyrkelse. Det enkelte menneske utgjorde en integrert del av et organisert hele: Sitt folk, sin rase, naturen og kosmos, som ble bundet sammen av livskraften.

Jakten etter identitet og sammenheng bortenfor hverdagens forvirring, resulterte i en dyrkelse av mytisk «germansk storhetstid». Med dyp forakt for akademisk historieforskning, konstruerte man en fiktiv forhistorie. Tidens antirasjonalistiske stemningsbølge gjorde oppsiktsvekkende mange mottagelige for absurde teorier om nasjonal opprinnelse, rase og religion.

Okkultismens påståtte skuen av åndsverdenen ble det middel med hvilket man kunne gi disse fantasiene legitimitet. Ved mystisk betraktning av landskapet kunne man bli fylt av den livskraft som inneholdt erindringen om germanernes kultur og urvisdom.

En ny tidsalder skulle komme der samfunnet ble styrt etter urgamle germanske lover. Sentralt sto forestillingen om en gjenfødt fører, en krigerkonge som skulle redde nasjonen ut av kaos og forvirring. Okkultismen var en av forutsetningene for troen på en slik kommende leder. Dersom det var mulig, gjennom okkulte teknikker, å la seg fylle av den kosmiske Allsjel, var det naturlig å tenke at enkelte særskilte «okkulte begavelserx, var i stand til å inkarnere hele folkets og rasens sjel og vilje. Denne forestillingen resulterte i en åndelig elitedyrkelse, der man tenkte seg et aristokratisk «broderskap av innvidde», ledet av en åndelig mester, som den nye tidens avantgarde.

Den samfunnsmessige utopi som denne elite skulle bane veien for ble presentert som «den tredje vei» mellom kapitalisme og sosialisme, hinsides det foreldede parlamentariske system. Man mente at parlamentarismen splittet samfunnet opp i konkurrerende partier og interessegrupper som undertrykte folkets «organiske enhet». Folkets åndelige oppvåkning ville føre til den revolusjon som realiserte denne nye tidsalder. «Først et nytt menneske, så en ny stat», lød slagordet. Dette nye mennesket ville oppstå når den enkelte erkjente sin organiske tilknytning til folkets «Allsjel», for derved å la sine individuelle behov og drifter oppslukes av fellesskapets interesse.

Med klar front både mot kapitalismens «utbytting av jorden» og sosialismens «klassemoral» gjorde man seg til talsmenn for et «organisk» samfunn, bestående av tildels selvforsynte enheter, i intim forbindelse med naturen. Det «økologiske» aspekt ble sterkt understreket. Det gode samfunn var i harmoni med naturen, ettersom mennesket og naturen hadde del i den samme Allsjel.

I perioden omkring århundreskiftet og frem til Hitlers maktovertagelse ga «Blut und Boden»-ideologien seg mange organiserte uttrykk. Noen besto av bare en håndfull medlemmer, mens andre var massebevegelser på over 100 000 medlemmer. «Den Nye Tempelridderordenen» skulle vekke til live tradisjonen fra korstogsordenene og samlet sin ariske avantgarde under hakekorsflagget så tidlig som i 1907.

Mange sentrale nazister var medlem avslike bevegelser og hentet herfra viktige elementer til den nasjonal-sosialistiske verdensanskuelse. Den mystisk-esoteriske Thule-ordenen hadde blant sine medlemmer folk som Julius Streicher, Adolf Hitler, Herman Göring, Heinrich Himmler, Alfred Rosenberg og Rudolf Hess.

NSDAP ble stiftet på oppdrag fra astrologen baron Rudolf von Sebottendorf i nettopp Thule-ordenen. Samme mann grunnla avisen som senere ble kjøpt av NSDAP, Völkischer Beobachter. Denne avisen ble partiets hovedorgan.

I 1935 opprettet NSDAP et offentlig institutt for okkult «forskning», Ahnerbe. Nazistene benyttet seg av astrologene og deres spådommer. I 1941 ble de mange astrologene sendt til konsentrasjonsleirene. Denne yrkesgruppen, som påstår å kunne lese andres skjebne i stjernene, var dessverre ute av stand til å se sin egen.

Da britene begynte å torpedere tyske ubåter under 2. Verdenskrig, grunnla tyskerne et pendelinstitutt fordi de trodde at britene satt med store kart og «pendlet innx» ubåtene deres.

Mye av det okkulte grumset finner vi også igjen i dagens «New Age»-bevegelser, som ensidig dyrkelse av intuisjon og indre åpenbaringer, samt forakt for kritisk tenkning.

Økonomi

Fascismen gikk inn for en byråkratisk regulert «befalsøkonomi»: vekt på en ny type samfunnsøkonomi som tok opp i seg kapitalistiske og korporative elementer, men som lot den private eiendomsrett bli stort sett urørt, og som skulle føye hittil fiendtlige elementer, arbeidstakere og arbeidsgivere, sammen.

NSDAP's program fra februar 1920:

«Den enkeltes virksomhet må ikke stride mot allmennhetens interesser, men utøves innen fellesskapets ramme og til beste for alle. Derfor krever vi:

11. Avskaffelse av all inntekt som ikke skriver seg fra arbeide. Tilintetgjørelse

av renteslaveriet.

13. Vi krever at alle truster blir statseiendom.

16. Vi krever at det skapes en sunn middelstand og at dens kår sikres, at alle

stormagasiner overtas av kommunene og leies ut til billig pris, og at det

taes særlig hensyn til de små næringsdrivende ved leveranser til riket,

enkeltstatene og kommunene.

17. Vi krever en jordreform som er tilpasset våre nasjonale behov, og en lov

som tillater beslagleggelse av jord til allmennyttige formål uten vederlag.

Grunnrenten avskaffes, og grunnspekulasjon forbys.»

Reinhard Kühnl: Borgerskapet og fascismen:

«De antikapitalistiske stemningene var meget radikale hos mange grupper innenfor den fascistiske bevegelse. Disse "venstre"-gruppene så kampen mot storkapitalen som viktigere enn kampen mot arbeider-bevegelsen. De lekte til ogmed tanken om først å alliere seg med denne, og stilte klare sosialistiske krav. I programmet til de fascistiske kampgrupper (fasci di combatimento) fra 1919 finner vi følgende krav: "Minstelønn B deltagelse av arbeiderrepresentanter i bedriftens tekniske ledelse – overføring av industriens ledelse eller offentlige bedrifter til de proletariske organisasjonene..." NSDAP's program fra 1920 krevde "fremskaffelse av en sunn middelstand og dens opprettelse. Kommunalisering av storvarehusene og utleie av dem til lave priser til små ervervs-drivende, den sterkeste hensyntagen til alle små ervervsdrivende ved leveringer til staten, delstatene eller kommunene", "statsovertagelse av alle (til nå) allerede sosialiserte (truster) bedrifter" og "del i profittene til storbedriftene". Enda sterkere ble de antikapitalistiske krav formulert av partiets venstre fløy:"Kapitalismen er skyld i vår elendighet og må derfor tilintetgjøres." Den betydde at "klasseherredømme", som "skjuler det at en klasse av statsborgerne.... bestemmer over det økonomiske liv og død for det store flertall av de andre statsborgerne".»

Anti-industrialisme

Europa gikk gjennom to dyptgripende endringer på slutten av 1700-tallet og første halvdel av 1800-tallet. Den første var den franske revolusjon, som ødela det gamle adelsveldet og uttrykte idéen om «frihet, likhet og brorskap». Den andre endringen var den industrielle revolusjon som begynte i England og bredte seg utover i Europa og verden forøvrig. Den industrielle revolusjon ødela det gamle jordbrukssamfunnet med laug og stender og nedarvede politiske, økonomiske og sosiale privilegier. De nye idealene ble nå uttrykt ved byggingen av maskiner og fabrikker, ved oppkomsten av rike kapitaleiere og fattige lønnsarbeidere, ved rikmannshjem og slumstrøk i storbyene. Kirken hadde mistet mye av sitt tak på sinnene. Fornuften B rasjonalismen B hadde erstattet den fromme tillit til kirkens lære. Disse tingene medførte gjerne uro, angst og rotløshet. Dette førte til et behov for å se sammenhengen i tilværelsen. På denne bakgrunn oppsto ideologier som konservatismen, liberalismen, marxismen, anarkismen,fascismen og nazismen.

Da industrisamfunnet hadde funnet fotfeste i de siste tiårene av 1800-tallet, oppsto det protester mot selve industrisamfunnet og dens utbredelse. Det ble hevdet at industrien i seg selv var ødeleggende. Individet ble ødelagt, samfunnet ble ødelagt og livsmulighetene ble begrenset. Man idealiserte den stolte, ensomme nyryddingsmannen som var sin egen herre til alle tider, og som sto fjernt fra industriarbeiderens avhengighet av fabrikken og byen. Man søkte gjerne tilbake til naturen for å oppdage det «sanne» mennesket, ubesudlet av det moderne samfunn. Her finner mellomkrigstidens fascisme sitt åndelige opphav.

Mens de fascistiske idéene på slutten av 1800-tallet helst var representative for noen få mennesker, gjerne åndsarbeidere, var fascismen i mellomkrigstiden en massebevegelse. Den fikk også, ipraksis, en positiv holdning til industrialisering. Dette skjedde bl.a. på bakgrunn av den militære opprustning, samt den etterhvert industrielle utryddingen av jøder og andre «mindreværdige skapninger».

Jon Alfred Mjøen:

«Dragningen mot storbyen er et absolut moderne fænomen. By-livet med dets lettere adgang til erhverv, behageligere samkvem, større luksusutfoldelse og anledning til adspredelser øver en stadig voksende og stadig mer tillokkende virkning. Men samtidig økes ved sammenstuvningen sygdom, usedelighet, drikfældighet, forbryterskhet og arbeidsskyhet.

(...)

Decentralisationen skal danne motvegt mot den biologiske svækkelse som en sammenhobning av store menneskemasser i industricentrer og byer betyr for vort folk. Kløften mellem land og by maa ikke yderligere skjærpes.

(...)

Dannelsen av industricentrer utover landet kan ikke avhjælpe misforholdet. Et slikt industricentrum har alle byens skyggesider uten at ha storbyens fordele. Og det beholder industriens største ulempe, nemlig avhængighetsforholdet mellem arbeidsherren og arbeideren. Avhængighetsforholdet er forbandelsen inden industrien.

(...)

Decentralisationens velsignelse ligger i den enkeltes uavhængighet. Den moralske fordel ved decentralisationen er kanskje den største. Den organisation som har faat navn av smaabruker-bevægelsen og som er skapt tillive for at faa bedre sociale tilstande blandt arbeidere og smaabrukere, vil sikkert bli til velsignelse for vort land og folk. Dette er arbeiderdemokratiets politik, rundet av egen jord, av egne behov. Det er ingen fremmed plante som socialismen, og har fastere røtter end de utopiske dogmer og teorier. Denne arbeiderdemokratenes politik indebærer en vakker tanke. Ved jorddyrking at ville øke antallet av smaa egne hjem rundt omkring i Norges land, hvor hver mand er sin egen konge og hvor kvindens særpregede eiendommelighet kan utfolde skjønnere blomster end i storbyens forflatende og jagende liv. (...)

En stat som vokser paa bekostning av landbefolkningen ligner en rentier, som ikke lever av renterne alene men tærer paa kapitalen. Racehygienens middel og maal kan sammenfattes i dette: at avverge den fare som det vældige sammenstøt mellem kultur og natur har bragt den nuværende slegt op i.»

Korporativismen

Korporativisme betyr at de ulike næringsgrenene blir sett på som lemmer i statsorganismen. F.eks. er alle som arbeider i jordbruket, godseiere såvel som løsarbeidere, en sammenslutning som forsyner nasjonen med jordbruksvarer, dvs. et lem i den nasjonale enheten.

Tanken om å organisere samfunnet gjennom dets oppdeling i yrkesgrupper er ingen fascistisk oppfinnelse. Den har tidligere spilt en rolle i konservative kretser som betraktet den som et alternativ til parlamentarismen, og den hadde samtidig rot blant syndikalistene som ved en slik organisasjon ville overflødiggjøre staten. Nazister og fascister presenterte korporasjonene eller lignende organisasjoner som en erstatning for såvel fagforeninger som politiske partier.

I den korporative statsformen, som især ble bygd opp i Italia, danner nærings- og yrkesorganisasjonene et grunnlag for statsmakten. Ved å gjennomføre den korporative stat unngår man en yrkesdeling etter sosiale klasser som står sentralt i sosialismen. I fascismen blir det korporative system et middel til å styrke statsmakten. For det første oppnår staten kontroll med næringslivet gjennom å organisere statlige korporasjoner. For det andre blir arbeiderklassen splittet og isolert. Dette innebærer at arbeiderklassens faglige og politiske organisasjoner får små muligheter for å utvikle seg og kan dermed ikke yte særlig motstand mot den fascistiske statsmakten.

Innenfor hver korporasjon finnes det mennesker med ulik økonomisk og sosial stilling, f.eks. godseieren og løsarbeideren. Den samme ulikhet finnes i hele nasjonen; noen er rikere og har større tilgang på goder enn andre. Fascismens nasjonalismetanke innebærer at den ulike fordelingen av samfunnsgodene er et uttrykk for den «naturlige» utviklingen. Men denne ulikheten B som i sosialismen og sosialliberalismen er en drivkraft til samfunnsendring – betyr i fascismen «egentlig» svært lite. Alle individene er deler av en høyere enhet, staten eller samfunnet, og i forhold til denne høyere enheten er ulikhetene bagatellmessige. Klasseforskjeller er ifølge fascismen illusjoner uten reelt innhold.

Antikapitalismen

1. Verdenskrig skulle bli den store prøvestenen på sosialistisk internasjonalisme. I stedet for at arbeiderklassen i alle land gikk sammen mot krigen (enten pasifistisk eller ved å gjøre revolusjon i eget land), støttet de nasjonale arbeiderne sitt eget nasjonale borgerskaps krigføring. Internasjonalismen veide lett i 1914 og proletariatets klassebevissthet gikk opp i røyk over hele Europa. Man oppdaget at nasjonen var en sterkere drivkraft enn klassen. Dette innebar at en rekke sosialister gikk over fra proletarisk internasjonalisme til nasjonal sosialisme. En rekke av fascismens ledere rundt i Europa kom fra marxistiske og leninistiske miljøer. Dette skjedde også i Norge. En del av dem regnet seg fremdeles som sosialister etter overgangen.

Benito Mussolini var en revolusjonær sosialistisk journalist, og var i begynnelsen av 1910-tallet redaktør for de italienske sosialistenes tidsskrift Avanti!. Han skrev bl.a. om Marx at denne var «fadern och läraren» og «arbetarklassvåldets storartade filosof». (A. Brissaud: Mussolini - La montée du fascisme. Perrin 1983)

Hans fascinasjon overfor vold og revolusjon ga seg ofte uttrykk i det han skrev. I 1912, da Mussolini var 29 år gammel, tok han på en kongress i Reggio Emilia makten over det italienske sosialistpartiet PSI. Han mente at sosialismen måtte være marxistisk, gjennomgripende, internasjonalistisk og kompromissløs. Mussolini brøt med PSI i 1914, da han konsekvent nektet å kompromisse om sin uforbeholdne propaganda for krigen: «När borgerligheten släpper loss den mäktiga striden mellan folken spelar den ut sitt sista kort och kallar fram på världsscenen det som Karl Marx benämnde den sjätte stormakten: den socialistiska revolutionen.»

I 1915 lykkedes han i å overtale lederne for de italienske syndikalistene i USI i å støtte hans pro-krigerske holdning. Dette medførte at USI sprakk, og i 1919 grunnla Mussolini fascistpartiet sammen med enkelte av de tidligere syndikalistene.

På programmet sto bl.a.:

«Övertagande av delar av finanskapitalet

Kontroll av resten av ekonomin med hjälp av korporativa ekonomiska råd

Konfiskering av kyrkans jord och åtföljande jordbruksreformer

Avskaffande av monarkin och senaten»

Etter at fascistene i 1922 hadde tatt makten forsøkte Mussolini, uten fremgang, med sin nye lov Leggio di riforma sociale (Loven om samfunnsreform) å innføre planøkonomi: Han organiserte alle «produsenter» – slik som f.eks. bønder, arbeidere, intellektuelle og industrieiere – i tjueto korporasjoner. (Selv om propagandaen fremstilte systemet som en stor suksess fungerte det dårlig, og Mussolini ble til slutt tvunget til å inngå kompromiss med både næringslivet og kirken.)

I tidlige fascistiske og nazistiske programerklæringer finnes krav som går på tvers av den private eiendomsrett, slik som konfiskasjon av krigsgevinster. I nazistenes program av 1920 fastslås statens rett til av hensynet til det allmenne vel å ekspropriere jord uten erstatning samt om nasjonalisering av truster. At de ble oppgitt da alliansen med politiske høyrekrefter ble den bærende avkrefter ikke at de tidligere kan ha spilt en vesentlig rolle hos en del.

En viktig side under fascismens og nazismens tidlige faser var kampen for den lille privateiendom, den lille bedrift mot storbedriftene, og kampen mot lånehaiene. Dette var middelklassen og småborgerskapets reaksjon mot industrialismen. Lånekapitalen og «renteslaveriet» var internasjonal og sikkert jødisk dominert, mente nazistene.

Når nazistene snakket om «sann sosialisme» refererte de ikke til økonomiske eller sosiale endringer, men til visse «ideelle verdier» om broderskap og rasefellesskap som var fullt forenlige med sosiale og økonomiske misforhold. Halvsosialistiske og antikapitalistiske slagord finner vi også etter krigsutbruddet.

NSDAPs program hadde klare antikapitalistiske og venstreradikale trekk – ved siden av de nasjonalistiske og antisemittiske trekkene. Partiet ga samtidig en sosialistisk appell, som ikke var marxistisk, og en nasjonal appell. Man ville forene den nasjonale tanken med en ikke-marxistisk form for sosialisme. Partiet henvendte seg til arbeiderne og den lavere middelklasse, og brukte en anti-kapitalistisk propaganda for å vinne tilhengere i disse klassene.

I 1925-26 hadde NSDAP en sterk venstrefløy, «Strasser-fløyen». Hit hørte brødrene Gregor Strasser (partimedlem til 1932) og Otto Strasser (partimedlem til 1926) – opprinnelig også Joseph Goebbels, som den gang skal ha krevd at «den lille småborger Adolf Hitler blir ekskludert fra partiet». Goebbels oppfordret til å støtte Russland, som han betraktet som «ekte nasjonalistisk og sosialistisk» (N.S. Briefe 15. november 1925), hevder at marxismen har forfalsket sosialismen (N.S. Briefe 15 desember 1925), og forkynner den 19. Januar 1926 i en stor tale i Königsberg at bare alliansen mellom nazister og kommunister skulle gjøre det mulig å nå «løsningen på det sosiale spørsmål» og «innrette en eie- og forvaltnings-kapitalisme». (Hitler skal, ifølge Frederich von Hayek (Vägen til träldom. Nordstedt 1944), ha sagt: «I grunnen er nasjonalismen og marxismen samme sak.») Mens Hitler på den tiden hadde taleforbud, bygget Strasser-fløyen opp et mektig apparat med høydepunkt i Nord-Tyskland. I lengden klarte likevel ikke Strasser-fløyen å stå seg mot en så genial demagog som Hitler. Den store oppvasken kom på et møte i februar 1926, da Hitler beskyldte Otto Strasser for å bedrive «blank marxisme». Otto Strasser forlot partiet, Gregor ble værende og tok avstand fra broren B mens Goebbels gikk over til Hitler-fløyen.

Dermed ble sosialismen nedtonet. De riktignok vaklende alliansene med det konvensjonelle høyre fra 1929 av spilteen rolle her, likeså at nazitoppene etter hvert kunne legge seg til pampevaner. Så sent som høsten 1932 støttet nazistene likevel streiken ved Berlins sporveier, selv om støtten fra storkapitalen derved sank mot null. Streiken gjaldt «arbeidernes rettigheter» (Goebbels). Overfor høyrefolkene forsvarte Hitler streikestøtten med at «streikende nasjonalsosialister er bedre enn streikende kommunister».

Det var ikke storkapitalen som brakte Hitler til makten, selv om han fikk noe hjelp ved alliansene med de konvensjonelle høyrepolitikerne i perioden fra 1929. Ennå i 1932 stilte de fleste storborgerne seg meget skeptisk til NSDAP. Dette året fikk partiet 7 mill. Riksmark (RM) fra dette hold, mens partiet opererte med et budsjett på minst 150 mill. RM.

Benito Mussolini: Four speaches on the Corporate State, 1934:

«Hvor og når opphører kapitalistisk foretaksomhet med å være et økonomisk fenomen? Når selve dens størrelse gjør den til et sosialt fenomen, og det er presis på dette tidspunkt, idet den kapitalistiske foretaksomhet finner ut at den er i vanskeligheter, at den faller som en dødvekt i statens armer. Det er her statsinnblandingen begynner, og blir stadig mer nødvendig.»

Benito Mussolini, La Doctrine du fascusme. Oeuvres et Discours:

«Det er staten som alene skal løse kapitalismens dramatiske motsigelser (...) Om man når man sier liberalisme sier individ, sier man stat når man sier fascisme. Men den fascistiske staten (...) Er ikke reaksjonær, den er revolusjonær (...) Den fascistiske staten har også tilegnet seg det politiske området.»

Adolf Hitler:

«Enhver som er beredt til å gjøre den nasjonale sak til sin egen i så stor utstrekning at han ikke kjenner noe høyere ideal enn sin nasjons velferd, enhver som har oppfattet vår nasjonalhymne "Deutschland, Deutschland über alles" slik at intet i hele den vide verden i hans øyne overgår dette Tyskland, folk og land, land og folk, - den mann er en sosialist.»

Joseph Goebbels om Hitler:

«... Hans ideal: en rettferdig kollektivisme og individualisme. Når det gjelder jorden – alt tilhører folket. Produksjonen skal være skapende og individualistisk. Truster, kommunikasjoner osv. skal sosialiseres ...»

Anton Zischka: Arbeidets seier (1942):

«Tyskland er motstander av kapitalismen, men ikke av kapitalen, som er et produkt av arbeidet og som har den samme eksistensberettigelse som arbeidet selv. Men kapitalen må ikke herske over arbeidet. Det tyske folk var det første som forsto at det holder retten til å leve av sitt arbeid i sin egen hånd, at ingen økonomiske teorier, ingen "ukrenkelig økonomiske lover" må forkludre forholdet mellom oss og arbeidet, mellom oss og skaperen, som er alt arbeides opphav. Adolf Hitlers seier gjorde det av med folkets lydighet overfor kapitalen, som hvilte på overtro. Dermed ble det tredje rike, uten høytidelige proklamasjoner og uten omstendelige programmer, verdens første sosialistiske stat. Folket ble ikke påtvunget en ny livsform, men det vokste naturlig inn i den, skapte den ved sin egen kraft.»

Dr. Robert Ley – lederen av Nazi-Tysklands «Arbeitsfront» i 1940:

«Vi skal forvandle den private industri til statsindustri ved å øke skattene slik at profitten minskes helt til det private initiativ ikke lønner seg mer. (...) Jeg har alt begynt å forberede overføringen av de store og middels store industriene til statsdrift”. .."Etter krigen kommer det ikke til å bli noen fabrikker i privateie som er større enn dem arbeidsfronten har. Denne omlegging vil foregå på den såkalte "kalde måte". Det vil si ved indirekte metoder. Vi skal forvandle den private industri til statsindustri ved å øke skattene slik at profitten minskes helt til det private initiativ ikke lønner seg mer. Fabrikkeierne kommer til å be om statsstøtte. Litt etter litt kommer fabrikkene under statens kontroll, og en dag kommer jeg, Dr. Robert Ley, til å hive ut de gamle eierne og utnevne de jeg selv plukker ut. Det er mange gamle partimedlemmer som ennå ikke har fått sin fortjente lønn. De behøver slett ikke å være erfarne industrifolk; det eneste som trenges er at de er gode nazister og tro mot Hitler. Når så staten har fått den tyske industrien helt i sin makt, skal jeg nytte de samme metoder overfor andre lands industrier. Ja, alle land skal innføre de nasjonalsosialistiske metoder. Jeg kommer da i den situasjon at jeg kan underby hvem som helst, og derved kan jeg smått om senn tvinge dem til bankerott. Alle verdens industriledere kommer til å spise av hånden min. Da blir det vidunderlig å leve i Tyskland! Heil Hitler!»

Odd Melsom i «Fritt Folk», desember 1943:

«Når Nasjonal Samling, for øvrig i likhet med det tyske nasjonal-sosialistiske arbeiderparti, hevder å være en sosialistisk bevegelse, så er det som kjent svært mange av våre motstandere som betrakter det som blott og bart propagandafraser. Noen hevder det fordi de ikke vet bedre, andre fordi de ikke VIL vite bedre.»

Fascismens sosiale grunnlag

Den klassiske fascismen appellerte i hovedsak til de samme samfunnslag som liberalismen. Middelklassens ideal var (og er) en uavhengig klasse av små eiendomsbesittere. Den besto av kjøpmenn, håndverkere og bønder. De sto for et system med privat eiendom, profitt og konkurranse, men på et helt annet grunnlag enn kapitalismen. De var i mot «Big business», eller det som nå gjerne blir kalt «kapitalisme» (storkapitalen). De var mot den økende byråkratiseringen i det moderne industrisamfunnet. På den ene siden risikerte de å bli overkjørt av stor- og finanskapitalen, og en sterkt organisert arbeiderklasse. På den annen side var de redde for å falle ned – bli deklassert – i arbeiderklassen.

Valgresultatene fra bl.a. Tyskland, før Hitler kom til makten, synes å bekrefte dette. Etter hvert som nazipartiet vokste, falt de liberale borgerlige sentrumspartiene – som bygget på de minst tradisjonalistiske elementene i det tyske samfunnet, i første rekke små næringsdrivende og funksjonærer – helt sammen. Mellom 1928 og 1932 mistet disse partiene nesten 80 prosent av sine stemmer, og deres andel av det samlede stemmetall falt fra en fjerdedel til mindre enn 3 prosent. Det eneste sentrumsparti som beholdt sin andel av stemmene var det katolske sentrum. Støtten til det partiet ble forsterket av religiøse bånd. De marxistiske partier – sosialistene og kommunistene – mistet bortimot en tiendedel av sine stemmer, selv om stemmetallet bare sank ubetydelig. De konservative mistet omkring 40 prosent av stemmene, eller meget mindre enn de liberale middelklassepartiene.

Mussolini kalte Podalen, der beboerne stort sett besto av småbrukere og forpaktere som i det vesentlige var preget av middelklassens interesser, for «den fascistiske bevegelses vugge».

Forskjeller mellom Nazisme og Fascisme

1. Raselæren hadde en underordnet betydning innen fascismen.

2. Staten og statsidéen hadde en langt større betydning innen fascismen enn innen nazismen. Innen fascismen skal individet finne sin identitet som del av staten. Innen nazismen skal individet finne sin identitet som del av eliterasen.

3. Den korporative idéen om at samfunnsmedlemmene skal organiseres som yrkesgrupper med politisk innflytelse hadde større betydning innen fascismen.

4. Sosialdarwinismen hadde en langt større betydning for nazistene pga. raselæren.

5. Aktivismen – «Individet realiserer seg selv gjennom handling» – ble sterkere betont i fascismen.

«Ny»rasismen – moderne rasisme

Norge har i etterkrigstiden utviklet seg fra et av Europas fattigste land til et av de rikeste. Den amerikanske marshallhjelpen, som sørget for at vi kom under USAs økonomiske interessesfære, var en viktig start. Oljeinntektene fra Nordsjøen har gjort oss til et av verdens rikeste land. (Vi har visst blitt så rike at vi ikke kan bruke pengene.) Offentlige tjenester blir privatisert. Tidligere forvaltningsbedrifter som Postverket, Televerket og NSB skal først og fremst tjene penger, og ikke yte et likt tilbud til landets innbyggere. Den kommunale fattigdommen øker, mens den private rikdommen øker, samtidig som stadig større grupper blir marginaliserte og fattige.

Nyrasismen har sitt utspring i etterkrigstidens folkevandringer over landegrensene. Nyrasismens kjerne er at velferd og velstand ikke skal deles med andre: «Vi må først hjelpe våre gamle og syke.»

Rasismens temaer i dag virker ved første øyekast ikke rasistisk i det hele tatt. Man snakker i stedet for om «frykten for de fremmede..., kulturkollisjoner..., prioritering av våre egne i fordeling av begrensede ressurser...»

Nyrasismens røtter ligger i behovet for å beskytte rikdommene som Vesten har samlet, og tatt kontroll over, i løpet av århundrer med utbytting. Nyrasismen blir derfor et instrument som skal forhindre at andre land, eller individer fra disse, skal få del i disse rikdommene. I denne sammenheng er ikke bare «rase» og hudfarge, men også kultur og nasjonalitet gjenstand for angrep.

Vi har i kapitlet om arve- og rasehygiene nevnt den «etniske rensingen» av Romani-folket i Norge etter krigen. I 1998 har forøvrig regjeringen bedt Romani-folket om unnskyldning for den behandlingen de har vært utsatt for.

Etter kommunismens fall i Øst-Europa har Islam blitt den nye store fienden.

I 1975 innførte Norge innvandringsstopp, etter at Norge ble «oversvømmet» av ca. 400 pakistanere i løpet av ett års tid. Innvandringsstoppen ble innført angivelig for å bedre forholdene for de innvandrerne som til da var kommet til Norge. Dette har ikke lykkes. Norge er et av de landene i Europa som har den strengeste innvandrings-, flyktninge-, og asyl-politikken. På 90-tallet gikk en del Kosova-albanere i kirkeasyl. Ytterst få får innvilget asyl av norske myndigheter, flere får opphold på humanitært grunnlag som gir færre rettigheter. De fleste kirkeasylanter med barn har etterhvert fått opphold på humanitært grunnlag. Utlendinger som har bodd lenge i Norge (over 10 år!) risikerer å bli kastet ut. Jagland-regjeringen snakket om «Det norske Hus». (Benito Mussolini snakket i sin tid om «Casa Italiana»!) Regjeringen Bondevik har riktignok signalisert en viss liberal tolkning av regelverket, mao. «kosmetiske» endringer, når det gjelder flykninger og asylsøkere, men en eventuell tiltredelse av Schengen-avtalen vil gjøre Norge til en yttergrense i Europa, og stenge folk fra den «ikke-hvite» delen av verden ute.

I Norge i norrøn tid, og tidlig kristen tid, satte man uønskede barn ut i skogen, utburd. Barnedrap og utsetting av barn, spesielt pikebarn, skjer rundt om i verden den dag i dag (bla. i Kina, hvor et-barns-familiene blir premiert). I dagens moderne teknologiske samfunn, med utviklingen av gen-teknologien og patentrettigheter på biologisk materiale, ligger det en latent arve- og rasehygienisk tendens. Mens abortdebatten tidligere i hovedsak dreide seg om kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp, kan man nå via fosterdiagnostikk og (sen)-aborter bevisst velge bort mennesker som avviker fra våre vedtatte normer for evner og personlighet, eller som har «feil» kjønn. (Det siste har blitt brukt som begrunnelse for en abortsøknad i Norge i 1996. Fosteret var over 12 uker. Søknaden ble avslått.) Fridtjof Frank Gundersen, stortingsrepresentant for FrP, sa i en debatt i Stortinget i 1982, at «tilbudet om medisinsk-genetisk service må anses som et vesentlig bidrag til å skape et lykkeligere familieliv og et bedre samfunn ... Dette medlem vil også peke på at dersom en fostervannsprøve skulle vise at barnet vil bli genetisk avvikende, må kvinnen automatisk ha rettskrav på at det blir foretatt abort uten nevndbehandling». Så kan man spørre seg: Hvilke genetiske avvik? En rettighet i dag kan lett bli til en plikt i fremtiden. I fremtiden risikerer kanskje foreldre som velger å bære frem barn med «utviklingsavvik» selv å måtte ta alle kostnadene, og den ekstra belastningen, som er forbundet med dette. Man kan også etterhvert til en viss grad bestille «designer-barn» med ønsket hår- og øyenfarge osv. Det internasjonale «The Human Genome Project» skal kartlegge alle menneskegenene i løpet av få år. Det skal ikke legges skjul på at genterapi o.l. kan ha positive konsekvenser for de som blir behandlet, men arven fra mellomkrigstiden henger over oss som et spøkelse.

Vi har en debatt rundt passiv og aktiv dødshjelp (barmhjertighetsdrap, euthanasi eller assistert selvmord). En rett til en «verdig» død kan lett utvikle seg til et krav om dødsplikt. «Ættestupet» har gamle tradisjoner, også i Norge. Gamle og (kronisk) syke mennesker blir sett på som en utgiftspost. En lettvint løsning er å fjerne dem fra regnskapene ved å «tilby» dem en «verdig» død. Hva med å tilby aktiv livshjelp?

FrP og FpU ble infiltrert av nazister, bl.a. fra «Viking» i Oslo, men ble kastet ut. Ensliges Parti og Pensjonistpartiet har blitt forsøkt infiltrert. Selv Oslo Unge Høyre ble infiltrert av nazister på sytti-tallet.

Det fokuseres på «de flinke og vellykkede». Vellykkede, pene, mennesker blir fremstilt som idealet, kosmetiske «avvik» kan endres av kirurger. Selv 7–8 åringer lider av slankehysteri. Det må et svensk tv-team til for å fokusere på «skyggesiden» i Oslo. FrPs ordfører på Sola, Dagbladet 15/4-1988: «Vår politikk er at de flinke og dyktige skal overleve, resten får finne seg noe annet å gjøre.» Alternativet til å overleve?

Rasistiske grupper

Det har oppstått en del rasistiske grupper Norge. Noen er mer «stuerene» enn andre. De vil bare «ta vare på våre egne først», de er redd de «fremmedkulturelle/fjernkulturelle» og bråk mellom folkegrupper. Felles for flere av gruppene er at de er opptatt av «vår kristne kulturarv». De er redd for et flerkulturelt fellesskap og at «hvite nordmenn» skal komme i mindretall.:

Noen av gruppene er erklærte rasister, andre er også «ny»nazister. De nazistiske gruppene er ofte opptatt av UFO'er, okkultisme, satanisme eller «vår norrøne kulturarv». (NB! Det finnes de som dyrker den gamle åsatroen som ikke er rasister eller nazister, f.eks. «Åsatru-fellesskapet Bifrost») Enkelte har også en positiv holdning til satanisme. Man kan si at de «stuerene» er opptatt av «vår kristne kulturarv», de nazistiske er opptatt av okkultisme eller «vår norrøne kulturarv». Det finnes unntak og blandinger. Felles for de erklært rasistiske og nazistiske gruppene er en stor grad av vilje til bruk av vold.

«Hvit Valgallianse» sier: «Vi tilbyr adoptivbarn å fortsatt bo i Norge, under forutsetning av at de lar seg sterilisere. Dette gjelder også for mennesker som har inngått blandede parforhold: Dersom de ikke skiller lag eller flytter ut av landet, skal den fremmede parten i forholdet steriliseres, inklusive eventuelle felles barn. Så lenge individet bor i Norge må hun/han imidlertid sørge for å være 100 prosent steril, og skulle en befruktning på tross av dette finne sted, skal abort foretas.» Leder av «Hvit Valgallianse», Jack Erik Kjuus, ble i november 1997 dømt av en samlet Høyesterett (med 12 mot 5 stemmer) for brudd på § 135a, «rasismeparagrafen». Den første som ble dømt etter denne paragrafen var lektor Olav Hoaas i 1976 for å ha påstått at beretningen om gasskamrene var oppspinn, og for klare rasediskriminerende uttalelser. I 1981 ble Vivi Krogh dømt for å ha laget og distributert løpesedler som inneholdt hets mot islamske innvandrere i Norge, og for å ha fremsatt sterke angrep på islamske skikker og på norsk innvandringspolitikk.

«Den norske Foreningx hevder at «De fleste innvandrere kommer med livssyn svært forskjellig fra vårt. Muslimene anerkjenner f.eks. ikke likestilling for kvinner og religionsfrihet. For muslimer er Islam høyeste lov i religiøse som i verdslige forhold. Der de blir mange nok, vil de søke å påtvinge sitt system på det øvrige samfunn.»

«Patriotisk Ungdom» hevder at «Såkalte spesialister som er kjøpt og betalt av våre landssvikere – Regjering og Storting – forteller oss at vi hvert år må motta 15.000 muslimer i Norge for å ha folk nok til å pleie oss på våre gamle dager. Dette er jo latterlig. Hvert år dreper vi 15.000 nordmenn med abort. Kanskje burde vi lytte litt til presten Børre Knudsen og bare tillate abort av medisinske og sosiale grunner.» Det henvises til her til en rapport av Hans Henrik Ramm som mente å påvise at innvandring var økonomisk lønnsomt. Arbeidsdirektør Ted Hanisch mente at Norge kan trenge en innvandring på minst 20.000 pr. år fra 1999, ellers kunne det bli en veldig knapphet på arbeidskraft på en del områder (VG 27/11-97). Disse vil i hovedsak komme fra EØS-området.

I en innvandringsdebatt er det viktig å være klar over at ca 50 % av innvandrerne kommer fra Europa og Nord-Amerika, og altså er «nær-kulturelle». I Norge bor det (i følge VG 9/2-98) 232.192 mennesker med innvandrerbakgrunn, inkludert de som har fått norsk statsborgerskap. Dette utgjør 5,3 prosent av Norges befolkning. (En innvandrer er definert som en person med to utenlandsfødte foreldre.) Noe over 50.000 er muslimer.

Fremskrittspartiet

Enkelte rasister og nazister har oppfordret folk til å stemme på FrP. Dette betyr ikke nødvendigvis at FrP er rasistisk eller nazistisk, men partiet fører tydeligvis en politikk som rasister og nazister mener langt på vei er i deres interesse. Arne Myrdal til Arbeiderbladet 30/5-89: «Carl I. Hagen er den eneste politiker som har gått klart ut og tatt stilling mot innvandring. Derfor har vi ikke annet valg enn å stemme på ham.» Vidar Kleppe, stortingsrepesentant for FrP, til Klassekampen: «Om vår innvandringspolitikk tiltrekker seg folk som er tilhengere av hvit valgallianse, eller med nazi-sympatier, er det ikke noe å gjøre med det.»

Fremskrittspartiet (FrP) snakker om «Den norske Familie». Einar Lonstad, formann i Oslo FrP, til Dagbladet 7/5-95: «Innvandrere med norsk statsborgerskap må bare føde to barn for å bli godtatt som gode nordmenn. Føder de flere, er det unaturlig og i strid med norsk kultur.» Norsk kultur er m.a.o. ikke mer enn 60-70 år gammel! Før 2. verdenskrig var det ikke «unaturlig» med store barnekull i Norge. Sannsynligvis vil innvandrernes barnekull også minke etterhvert som de blir mer integrert i det norske samfunnet. (Hvis de får lov til å bli integrert da!) FrPs Vidar Kleppe ville ikke gi kontantstøtte til innvandrere da han var redd for at de ville gå gravide hele tiden, noe som er biologisk umulig. Nå viser det seg i følge Statistisk Sentralbyrå at innvandrere i gjennomsitt får 2 barn, mens norske får 1,8.

Carl I. Hagen, i følge Dagbladet 6/9-97: «Et samfunn uten etniske minoriteter er et harmonisk samfunn.» Norge har alltid hatt etniske minoriteter. (Samer, kvener, Romani-folket, jøder.) Det som skaper problemer er manglende toleranse fra storsamfunnets side. Et samfunn uten konflikter er forøvrig et despotisk samfunn; et samfunn i stagnasjon og stillstand – uten demokrati eller frihet. FrP har i valgkampen i 1997 også angrepet samene og deres «sær-retter». (Statens fornorskningspolitikk, og nekting av bruk av samisk i skolen, har gjort at en rekke samer har hatt problemer både med samisk og norsk språk. Det burde være et tankekors for de som er mot morsmålsopplæring for innvandrerbarn.)

«Innvandrerne må tilpasse seg det norske samfunnet», sies det. (Gjør de det, så er vel det galt også.) Når tilpasset nordmenn seg andre kulturer når de flyttet ut? FrP har til og med laget lokallag i de norske bosettingene i Spania! Hvordan ville FrP regert hvis pakistanere gjør tilsvarende i Norge? Nordmenn har også hatt en tendens til å lage seg egne ghettoer, og ta vare på sin egen kultur. Det finnes knapt noen som er så «norske» som norsk-amerikanere.

I 1995 foreslo Fremskrittspartiet at det burde lages et innvandrerregnskap. Man ville finne ut hva innvandrerne kostet det norske samfunnet, bl.a. i tap av turistinntekter! Inntektssiden var man ikke så opptatt av. Så kan man spørre seg hva et slikt regnskap skulle brukes til.

Rasismens grunnlag

For å kunne bekjempe rasismen må man kjenne til årsakene til at rasismen finnes, slik at man ikke bare går på symptomene/ytringsformene, men tar ondet ved roten. Rasismen har sitt grunnlag i flere forhold som dels griper inn i hverandre.

Kollektivisme

Rasisme er en form for kollektivisme. Individet har ingen rettigheter, dets liv og virksomhet tilhører gruppen, og gruppen kan ofre individet som den selv vil for sine egne interesser. Dette innebærer at et menneske blir vurdert og bedømt ut i fra karaktertrekkene og handlingene til et kollektiv av forfedre, og ikke ut fra sine egne karaktertrekk og handlinger. Rasismen hevder at et menneskes overbevisninger, verdier og karaktertrekk er bestemt før det er født, av fysiske faktorer utenfor menneskets kontroll. I stedenfor å bli vurdert ut ifra sine egne handlinger, blir mennesket straffet for forfedrenes «synder». Den eneste måten å gjennomføre en slik tankegang er ved bruk av brutal makt.

Skal vi bekjempe rasismen, må vi gjenreise individets suverenitet og rettigheter.

Psykologisk/kulturell rasisme

Mennesket er avhengig av å oppleve trygghet for å ha det bra. Det vante og kjente inngir trygghet. Derfor utvikler man bl.a. seremonier, ritualer og tradisjoner. Det som er ukjent oppleves ofte som en trussel mot det kjente og trygge. Det utvikles «fremmedfrykt». Det blir viktig å styrke og fremheve de lokale skikker, samt å rakke ned på andres skikker. Det er derfor nødvendig å alminneliggjøre «fremmede» skikker, få folk til å snakke sammen, gjøre ting sammen, prøve hverandres mat osv.; aktiviteter som bidrar til å bedre kontakt og forståelse mellom ulike folkegrupper.

Økonomisk rasisme

Kontroll av natur- og råvareressursene, samt adgangen til markedene, har alltid vært viktig. For å kunne legitimere denne kontrollen har man fratatt andre mennesker deres menneskeverd, sett på dem som umodne barn som trengs å oppdras: «The white man's burden». Kapitalismen baserer seg først og fremst på profittmaksimering og økonomisk undertrykking. Kapitalismen er ikke rasistisk i seg selv – man kan godt tenke seg en kapitalisme uten rasisme, men siden kapitalismen er avhengig av en reservearbeidskraft som den kan ta inn og ut av produksjonen etter behov, noe som vil kunne bety innvandring (når den innenlandske reservearbeidskraften ikke er stor nok, eller billig nok),vil kapitalismen gi rasistiske utslag, spesielt i økonomiske nedgangstider. Økonomisk rasisme fungerer som en lynavleder mot økonomiske nedskjæringer, forringing av arbeidsmiljø, økt arbeidspress og lavere lønninger. I realiteten er derfor kapitalismen rasistisk.

Kampen mot den økonomiske rasismen må derfor gå hånd i hånd med kampen mot kapitalismen.

Politisk/Institusjonell rasisme

Enhver myndighet er i det lange løp avhengig av oppslutning i folket for å fungere effektivt. For å opprettholde sin makt må myndighetene få folket til frivillig å underkaste seg. Dette innebærer at folkets oppmerksomhet må vendes bort fra myndighetenes undertrykking av det. Myndighetene kommer med påstander som: «Vi er alle i samme båt...», «...overordnede nasjonale hensyn...» osv. Det er da naturlig at man legger skylden for alt galt på en ytre eller indre fiende som sterkt avviker fra flertallet. Dermed blir andre folkegrupper stemplet som suspekte, mindreverdige og ute etter landet vårt, og må derfor holdes nede ved bl.a. å fratas rettigheter som de ellers angivelig ville ha misbrukt, eller de må stenges ute.

En konsekvent antirasistisk kamp innebærer også en kamp mot Staten som sådan.

Å bekjempe rasismen – metoder i kampen

1) Lovverket

Vi har et lovverk som kan brukes, og det skal vi gjøre. Spørsmålet blir: Hvor hensiktsmessig er det å bruke tid på anmeldelser? De aller fleste blir jo henlagt. Ved å gjøre rasisme til et juridisk lovspørsmål går man fra å la rasismen være en kampsak, hvor folks egenaktivitet står i sentrum, til en sak for profesjonelle jurister og lovtolkere som skal ordne opp på vegne av andre. Motstanden mot rasismen kan lett bli pasifisert.

2) Demonstrasjonstog

Kan rasismen bekjempes ved å gå i tog 2-3 ganger i året? Svaret på det er selvfølgelig nei! Viktigheten av demonstrasjonstog ligger i det å mobilisere folk, folks egenaktivitet, samt å markere overfor myndighetene og rasistene at rasisme er forkastelig.

3) Informasjon og holdningskampanjer

Det er viktig med en vedvarende informasjon og propaganda som avslører hvor giftige de rasistiske idèene er, men man må være klar over at holdningskampanjer alene ikke er nok.

4) Boikott

Det oppfordres til boikott av bedrifter og institusjoner som opptrer rasistisk.

5) Debatt

Skal vi gå inn i debatt med rasistene? Dette vil kunne oppfattes som en legitimering av disse. Rasistene oppfatter det uansett som en seier «å komme inn i det gode selskapx. Rasismen kan vanskelig overvinnes med kun rasjonell argumentasjon. På den annen side så inviterer media rasistene til debatter. Skal vi la dem råde grunnen alene, eller skal vi delta i håp om å vise publikum hvor «håpløsx rasistenes argumentasjon er? Det er viktig at en eventuell debatt foregår på våre, og ikke deres, premisser.

6) «Alminneliggjøre» det fremmedartede

Vi må fjerne grunnlaget blant folk flest for at rasismen skal få grobunn. Frykten for det ukjente er stor. Aktiviteter som bidrar til å bedre kontakt og forståelse mellom ulike folkegrupper er viktig.

7) Aksjoner og konfrontasjoner

Man må gjennom utradisjonelle og ikkevoldelige aksjoner bidra til å eliminere legitimiteten til rasistiske organisasjoner. Hvis situasjonen krever det kan sivil ulydighet anvendes som middel i kampen. Demonstarsjoner, mot-demonstrasjoner, og konfrontasjon gjennom massemobilisering er viktige virkemidler. Å møte rasistisk vold med argumentasjon er vanskelig, for ikke å si umulig. Argumentasjon er et virkemiddel for å nå de «bløte» rasistene og «vanlige» folk. Rasistisk vold må møtes med massemobilisering. «Kjøttvekta» er et avgjørende virkemiddel.

8) Generelt

Man må gå inn for en konsekvent og prinsipiell motstand mot alle former for rasisme, for på den måten å undergrave rasismens grunnlag.

Man må vise at det er mulig for folk å forene seg og slå oppover, istedenfor å lete etter syndebukker og slå nedover. Dvs. kamp mot all statlig og økonomisk undertrykking.

Aksjoner må ha støtte blant brede lag av folket. Man må ikke skape sympati for motstanderne. Man må ikke gjøre rasistene til martyrer. Kampen må vinnes der meninger dannes.

Kilder

Arbeidernes leksikon 1932-1936

Allers familie-Journal Hvem har erobret jorden? (nr.27 1929)

Antirasistisk Senter Rasismens røtter (Cappelen 1987)

Bøe, Jan Bjarne Ideologier (Aschehoug 1978)

Dahl, Hagtvedt, Hjeltnes Den norske nasjonalsosialismen (Pax Forlag 1982)

Emberland, Terje Blut und Boden - okkultisme og nazisme (Skepsis nr.1 1991)

Fest, Joachim C. Hitler (Gyldendal 1979)

Folkvord, Erling Taterane må få oppreising (Dagbladet 13/11-97)

Frich, Øvre Richter Jonas Fjeld-serien (Norild 1990)

Hitler, Adolf Min Kamp (Jørgen Paludans Forlag 1977)

Horn, Torbjørn Slaveskipet «Fredensborgs» siste reis (Samora nr.5 1997)

Jensen, Pål Håndbok mot nazisme (Trafikkaksjonen 1997)

Jerome, L. E. Astrologi - en bløff? (Universitetsforlaget 1979)

Jonasson, Stig Nazismen i dokument (Prisma 1979)

Lipset, Seymour M. Det politiske menneske (Gyldendal 1968)

Lunde, Henrik Høyreekstremisme i Norge 1995 (Antirasistisk Senter)

Mjøen, Jon Alfred Racehygiene (Jacob Dybwads Forlag 1915)

Monitor Nr. 4 1997

Monitor Nr. 1 1998

Myklebust, Terje Åndelig utviklingshjelp? (Human-Etisk Forbund 1989)

Ofstad, Harald Vår forakt for svakhet (Pax 1971)

Poliakov, Léon Rasisme (Det Norske Samlaget 1978)

Poulsen, Henning Nazisme og fascisme (Politiske ideologier, Politikens forlag 1972)

Rocker, Rudolf Nationalism och kultur (Federativs Förlag 1949)

Siren, Samuel Hitler, Mussolini, höger och vänster

Store Norske Leksikon Kunnskapsforlaget 1978-81

Sørensen, Øystein Fra Marx til Quisling (Aventura 1983)

Ustvedt, Yngvar Det kan hende igjen (Gyldendal 1972)

Vogt, Judith Historien om et image (Samlerens Forlag 1978)

Westlie, Bjørn Drømmen om det perfekte mennesket (Gyldendal 1995)

Zischa, Anton Arbeidets seier (Gunnar Stenersens forlag 1942)

Øgård, Kjell Børge SOS Rasismes Grunnsirkel (SOS Rasisme 1995)

Øgård og Fagerhus Nazisme og fascisme. Ideologi og bakgrunn (Studiesirkel SOS Rasisme 1996)

Personregister

Bebel, August (1840-1913), tysk politiker, marxist

Bonaparte, Napoleon (1769-1821), korsikaner, fransk offiser, fransk keiser (Napoleon 1)

Buffon, Georges-Louis Leclerc de (1707-88), Fransk greve og naturforsker

Chamberlain, Houston Stewart (1855-1927), engelsk-tysk kulturfilosof

Columbus, Christofer (1451-1506), italiener, «oppdaget» Amerika

Christian V (1846-99), dansk-norsk konge

Dreyfus, Alfred (1859-1935), fransk offiser, jøde, ble i 1894 dømt for forræderi og deportert til Djevleøya ved Cayenne. Frikjent i 1906.

Engels, Friederich (1820-1895), tysk marxistisk filosof, industriherre, politiker

Evang, Karl (1902-81), norsk lege og helsedirektør (1938-72), sosialdemokrat

Fichte, Johann Gottlieb (1762-1814), tysk, idealistisk filosof

Fourier, (François Marie) Charles (1772-1837), fransk, utopisk sosialist

Frich, Øvre Richter (1872-1945), norsk journalist og forfatter

Gobineau, Joseph Arthur de (1816-82), fransk greve, diplomat og historiefilosof

Goebbels, Joseph (1897-1945), tysk nazistisk politiker,propagandaminister

Göring, Hermann (1893-1946), tysk offiser og nazistisk politiker, sjef for flyvåpenet

Hegel, Georg Wilhelm Fredrich (1770-1831), tysk, idealistisk filosof

Himmler, Heinrich (1900-45), tysk nazistisk politiker, leder av Gestapo og SS

Hitler, Adolf (1889-1945), tysk nazistisk politiker, født i Østerrike, diktator

Kant, Immanuel (1724-1804), tysk filosof

Ley, Robert (1890-1945), tysk nazistisk politiker, kjemiker

Linné, Carl von (1707-1778), svensk lege, zoolog og botaniker

Luther, Martin (1483-1546), tysk reformator, den

evangelisk-lutherske kirkes grunnlegger

Marx, Karl Heinrich (1818-1883), tysk filosof, sosialistisk teoretiker

Mjøen, Jon Alfred (1860-1939), norsk lege, grunnla i 1905 Vinderen biologiske laboratorium, medlem av den permanente

internasjonale komite for racehygiene

Mussolini, Benito (1883-1945), italiensk politiker, grunnlegger av fascistbevegelsen

Myrdal, Arne (), sentral person i Folkeaksjonen mot innvandring (FMI) og Norge mot innvandring (NMI)

Nietzsche, Friederich Wilhelm (1844-1900), tysk filosof, dikter

Ofstad, Harald Frithjof (f. 1920), norsk filosof, professor

Proudhon, Pierre Joseph (1809-65), fransk sosialfilosof og økonomisk teoretiker, anarkist

Rathenau, Walther (1867-1922), tysk industrimann, forfatter og politiker, av jødisk avstamning

Rosenberg, Alfred (1893-1946), tysk,nazistisk politiker, riksminister i de besatte områder i Russland

Rousseau, Jean-Jacques (1712-78), fransk filosof og forfatter

Scharffenberg, Johan (1869-1965), norsk lege og sosialpolitiker.

Streicher, Julius (1885-1946), tysk, nazistisk politiker, grunnla bladet «der Stürmer»

Tranmæl, Martin Olsen (1879-1967), norsk journalist og politiker, ledet Fagopposisjonen av 1911, sekretær i Arbeiderpartiet 1918, Redaktør av Socialdemokraten/Arbeiderbladet 1921-49.

Voltaire, (1694-1778), fransk forfatter, forkjemper for tankefrihet og toleranse

Wagner, Richard (1813-1883), tysk komponist

Wergeland, Henrik Arnold (1808-1845), norsk dikter, arbeidet for at jødene skulle få adgang til Norge

Harald Fagerhus © 2003

Harald Fagerhus © 200 3