JEG - EN KANNIBAL?
MITT MENNESKESYN
INNLEDNING
En persons oppfatning av mennesket er avgjørende for mange av de grunnleggende spørsmål i livet. Finnes det evige og allmenngyldige verdier og normer? Hvem er "jeg"? Har mennesket sjel og ånd? Finnes det en guddommelig virkelighet? Har livet noen mening, og i tilfelle hvilke(n)? Menneskesynet ligger til grunn for ens moraloppfatning, politiske avgjørelser, og atferd mot andre mennesker (og dyr). Mitt menneskesyn" er skrevet på bakgrunn av debatter i "Oss Hedninger Imellom", medlemsbladet til Det norske Hedningsamfunn, som jeg har deltatt i.
Et menneskesyn må bygge på en virkelighetsanalyse, og dreier seg om menneskets natur, meningen med livet (hvorfor er vi her, hvor kommer vi fra, hvor går vi), moral og ansvar for egne handlinger (fri viljeproblematikken), verdier og rettigheter.
Mitt menneskesyn er materialistisk, deterministisk, biologisk, og atferdsorientert, og bygger på den radikale behaviourismen slik den er utformet av bl.a. Burrhus Frederic Skinner.
En spesiell takk til psykolog Arild Karlsen som har kommet med mange gode forslag til forbedringer.
Harald Fagerhus
Copyright: Harald Fagerhus, Oslo, 1997
Copyright forsidebilde: Peder Kjøs
VIRKELIGHETSANALYSE
Det som er, det er. Eksistensen eksisterer. Dette aksiomet er fundamentet for alt annet. Mennesket responderer på ("opplever") eksistensen, dvs. virkeligheten. Dette innebærer at det man "opplever" som virkelighet må være noe. Det å være er å være noe. Å være noe, er å være en fysisk ting - materie - med et sett spesifikke motsigelsesfrie egenskaper begrenset i kvalitet og kvantitet. En materiell ting har altså en identitet som atskiller den fra annen materie. Materien er i stadig bevegelse, endring, som forårsaker endringer i annen materie. Å tale om immaterielle eksistenser er det samme som å tale om ikke-eksistenser, dvs. ingenting. Virkeligheten er det som, når du slutter å tro på det, ikke forsvinner.
Det kan ikke skapes noe av ingenting. Det er ingen ingenting. Eksistensen er uavhengig av "bevissthet", dvs menneskets, eller andre eksistensers, respons på den. Levende vesener kan respondere på miljøet rundt seg og slik endre det, men det er miljøet som former atferd som i neste omgang kan forandre miljøet. Eksistens er primær i forhold til "bevissthet". "Bevissthet" forutsetter eksistens, noe å være "bevisst" på, som derfor må eksistere. Det finnes derfor ingen "Bevissthet", "Verdensånd", "Gud" e.l. som har skapt universet. Bevisbyrden ligger på de som påstår at det finnes noe annet enn ingenting.
Alt som er til kan reduseres til kausalbestemt natur, dvs. en formålsløs rom- tid-verden av utstrakte, materielle legemer eller prosesser, hvis lovmessigheter kan beskrives. Alt som skjer, er entydig bestemt av det som tidligere har foregått. Det er fortiden, og ikke fremtiden, som virker på nåtiden. Det er en funksjonell relasjon mellom årsak (uavhengig variabel) og virkning (avhengig variabel). Årsak og virkning er ikke nødvendigvis lineær som lenker i en kjede, men kan være som en vev eller et nettverk. Det trenger ikke være nærhet i tid og rom mellom en årsak og dens virkning. En hendelse kan være en funksjon av flere variable, og en enkelt variabel kan virke på mer enn én hendelse. Gitt en kjennskap til de lovmessigheter som gjelder for en bestemt type fenomener, samt en beskrivelse av det undersøkte fenomens tilstand på et bestemt tidspunkt, er det prinsipielt mulig å forutsi eller tilbakebestemme fenomenene til en hvilken som helst annen tid. Hvis den nødvendige forbindelse mellom begivenhetene brytes, blir ethvert vitenskapelig forsøk på å blottlegge naturens lovmessigheter og fenomenenes bakenforliggende mekanismer umulig. Vitenskapelig forskning viser oss at det finnes en slik forbindelse mellom fenomenene.
Ingenting oppstår uten årsak, eller ved "tilfeldighet". Alt skjer med nødvendighet. Å være er å være nødvendig. Ingenting annet en det som er virkelig er mulig. At noe er "tilfeldig" betyr bare at vi ikke kjenner årsakene til fenomenet. Dette innebærer at det ikke eksisterer en transcendent Gud eller en "fri vilje" som hever seg opp over den øvrige natur.
MENNESKET
Hvem er "Jeg"?
Et av de store spørsmålene når det gjelder menneskesyn er: "Hvem er jeg - egentlig?" Noen mener at "jeg" må være noe mer enn den materielle kroppen - noe immaterielt, f.eks. en sjel, en ånd eller en bevissthet. Ingen har observert et slikt fenomen! Det eksisterer ingen fenomener av en særegen, mystisk, ikke-materielle karakter under huden som har en virkning på menneskets atferd. Innsiden av kroppen er en liten del av universet, og det som foregår der er ikke noe mentalt eller psykisk selv om det kun er observerbart for kroppen selv. Denne indre, private, verden er av samme natur som verden utenfor. Når mennesket dør brytes det ned, og dets atomer inngår i andre materielle forbindelser. Alle menneskets "sjelelige" egenskaper er egenskaper som er ervervet av arten som et resultat av artens overlevelsesbetingelser og individenes forsterkningsbetingelser Det finnes ingen åndelig drevet livskraft. Vi - og alle andre levende organismer - er overlevelsesmaskiner, laget av gener.
"Jeg" som et fysisk "sted" (lokus/lokale), er det vellykkede resultatet av mine foreldres atferd. Alle mine forfedre og -mødre har slik sett vært vellykkede. De har overlevd og reprodusert seg.
Hvert enkelt menneske er et "sted" hvor ulike genetiske og miljømessige variabler kommer sammen i en forent effekt. Det skyller prosesser gjennom en organisme hele tiden. De helhetlige prosessene er det vi kaller atferd og er unikt for hvert enkelt unike individ. Kroppen, dens utseende og atferdsrepertoar står i genenes tjeneste. Individet er ikke ansvarlig for "sine" handlinger.
"Jeg" er en genetisk substans med et atferdsrepertoar.
"Bevissthet"
De kontrollerende forhold mellom atferd og de genetiske og miljømessige variablene er alle "ubevisste" så lenge de ikke er beskrivbare for den som påvirkes. Det å være seg selv "bevisst" er å kunne snakke om seg selv og de betingelser som bestemmer ens atferd. Det å være "bevisst" andre er å snakke om disse og de betingelsene som bestemmer deres atferd. Selve den verbale atferden blir dannet og opprettholdt av omgivelsene. Den verbale atferden setter grenser for et menneskes "forståelse av verden", samt dets "moralske bevissthet" og dets "verdier", og vil variere med det verbale samfunn individet lever i. "Bevissthet" er et sosialt produkt. Skal man øke en persons "bevissthet" om virkeligheten utenfor (og inne i) seg selv må vedkommende bringes under mer sensitiv kontroll av den virkeligheten som er kilde til stimulering.
Menneskets "natur"
Både mennesker og andre dyr formes av sitt tinglige og sosiale miljø. Mennesket, som naturvesen, er underkastet de samme naturfenomener som alt annet i naturen, og kan derfor i prinsippet studeres, beskrives og forklares med de samme naturvitenskapelige metoder.Mennesket inngår, liksom alle andre dyr, helt i naturens store sammenheng. Naturfenomenene kan forklare alt som skjer i et menneskeliv. "Bevissthet", "tanker", "samvittighet" og "vilje" kan beskrives som atferd.
.En del miljøaktivister, "New Age"ere o.a. mener at menneskene i "generasjoner har krenket menneskenaturen på det grusomste. Når naturen (livskreftene) blir krenket tar den hevn." Hvordan i all verden kan naturen krenkes? Naturen er alt. Det finnes intet i tillegg - noe "overnaturlig" - verken transcendentale vesener eller noe annet. Mennesket kan ikke krenke "menneskenaturen". Alt det menneskene gjør av "godt" og "ondt" er et resultat av de miljøer som har formet oss som mennesker og individer, og som får konsekvenser for våre liv. Det er menneskets "natur" som har skapt den kulturen som krenker "menneskenaturen". Skal vi endre "menneskenaturen" må vi endre de miljømessige betingelsene, evt. begynne med genmanipulasjon/-terapi.
Er det en "mening" med livet?
Menneskelivet har ingen spesiell hensikt eller målsetting utover den øvrige natur. Mennesket er kun et naturprodukt. Det er ingen preetablert "mening" med livet. Det ville forutsette en meningsgiver - dvs. en gud e.l.. Livet er i seg selv meningsløst. (Tenk hvor befriende det er å slippe å lete etter meningen med livet!) Livet er bare, men betingelser i et individs miljø kan skape meninger i livet for individet.
KULTUR OG KONTROLL
Mennesket fødes inn i sosiale omgivelser, en kultur, som danner og opprettholder atferden hos dem som lever i den. Individet erverver et omfattende repertoar av skikk og bruk. Atferd vil bli tilpasset standardene til et gitt samfunn når visse responser blir forsterket, og andre tillates uten å forsterkes eller blir straffet. Disse konsekvensene er ofte nært vevet sammen med de fra de ikke-sosiale omgivelsene. Skikk og bruk opprettholdes p.g.a. de konsekvensene de har på medlemmene.
Variablene som atferd er en funksjon av ligger på utsiden av atferden, i dens umiddelbare omgivelser. Det er kun stimuli fra kroppen selv og det ytre miljø som kan forme atferd. Mennesket kontrolleres av sine omgivelser, omgivelser det i stor grad selv har skapt. All kontroll er gjensidig, og en vekselvirkning mellom kontroll og motkontroll er viktig for en kulturs utvikling.
Skikk og bruk, sedvaner, tilskynder medlemmene til å arbeide for deres kulturs overlevelse. En kultur kan kun eksistere som følge av de individers atferd som opprettholder dens sedvaner. Individet viderefører både sin art og sin kultur. Kulturelle sedvaner overføres - liksom arvelige trekk - først i individet, og har tilbøyelighet til å bli videreført hvis det bidrar til dets overlevelse som individ.
Ingen kultur er i permanent balanse. De fysiske omgivelsene endres, bla. klima og ressursgrunnlag, og de sosiale forholdene endres. Nye sedvaner oppstår og har tilbøyelighet til å bli overført hvis de bidrar til overlevelsen av de som utøver den. Kulturen utvikler seg, den forsvinner, eller overlever.
Hvis mennesker ligner for mye på hverandre vil det være mindre sannsynlig at de oppdager eller planlegger nye sedvaner, og en kultur som får folk til å ligne hverandre så mye som mulig kan gli inn i et standardmønster, ensretting og degenerering, hvorfra ingen flukt vil være mulig. Forutsetning for seleksjon av nye former for praksis er at det foreligger variasjon. Mangfold gir styrke!
Det er mer effektivt å endre kulturen enn individet, fordi enhver effekt på individet som sådan vil gå tapt når det dør. Siden kulturen overlever over mye lengre perioder, vil enhver effekt på den virke på mange menneskers atferd.
MORAL
Hva er moral?
Moral kommer av det latinske "morales" og betyr skikk. (Etikk kommer av det greske "ethos" og betyr akkurat det samme.) Moral er en vesentlig del av det vi kaller skikk og bruk; det som er akseptert atferd i en sosial gruppe (samfunnet). "God" moral vil si å følge skikk og bruk (sedvane og tradisjon), mens "dårlig" moral er å bryte med disse. Moral er således en type sosial atferdskontroll. Man skal handle innenfor gitte rammer. Slik blir atferd forutsigbar og samfunnet forblir stabilt uten store endringer. De som har makt kan opprettholde denne.
Det finnes ingen absolutt moral, intet kategorisk imperativ eller noen naturrett. Moralen er forskjellig fra samfunn til samfunn, og endrer seg over tid, selv om en del generelle moralregler synes å være relativt universelle. (Du skal ikke ta liv, lyve, stjele, begå incest osv.) Enkelte moralregler endres ut fra hensiktsmessighet (ny teknologi, ny kunnskap, endringer i produksjonsforholdene) og endringer i politiske strukturer og maktforhold. Andre moralregler ligger der som etterlatenskaper fra en fjern fortid, uten egentlig å ha noen nyttig funksjon lenger.
Moralreglene kan bygge på selvhevdelse ("egoisme"), gjensidig hjelp ("solidaritet") eller selvoppofrelse ("altruisme"). Oftest er det en blanding.
Moralens grunnlag
A) Alt levende som fører den iboende gensubstansen videre, enten ved formering eller ved å beskytte beslektet gensubstans (f.eks. nære slektninger, ætten, stammen, nasjonen osv.) sikrer artens overlevelse. Individene fremmer artens overlevelse.
B) Alt levende som forsterker det som har fordelaktige konsekvenser for seg og hemmer det som har ufordelaktige konsekvenser for seg vil med stor sannsynlighet overleve (og føre genene i kroppen videre). Hver generasjon er en "sil" hvor de individene som har passert "silen" utgjør et grunnlag for neste generasjon. Dette er en faktor som øker sannsynligheten for individets (og artens) overlevelse. Problemet er å la seg påvirke, ikke bare av de kortsiktige/ nære konsekvensene, men også av de langsiktige/ fjerne. (Hos mennesket vil en kultur ofte ivareta det langsiktige perspektivet. Individene kan imidlertid lære å ta sen-konsekvenser i betraktning.)
C) Mennesket er et sosialt individ og lever derfor i samfunn med andre. Individets historie viser at hvis det gjør noe som har fordelaktige konsekvenser for andre, så øker sannsynligheten for at det får tilført fordelaktige konsekvenser fra omgivelsene (evt. bortfall/ikke tilføring av ufordelaktige konsekvenser), og omvendt: Hvis individet gjør noe som har ufordelaktige konsekvenser for andre, så øker sannsynligheten for at det får tilført ufordelaktige konsekvenser (evt. bortfall/ikke tilføring av fordelaktige konsekvenser). Her finnes det unntak.
D) Ethvert samfunn som opprettholder sin eksistens virker stabiliserende og øker sannsynligheten for medlemmenes overlevelse. (Dermed øker man også sannsynligheten for gruppens og artens overlevelse.) Vi får utvikling av atferd for omsorg, gruppesolidaritet og gjensidig hjelp. Et samfunn vil kunne designes slik at sannsynligheten for medlemmenes overlevelse økes.
E) I de fleste samfunn har det utviklet seg et lederskap med makt over andre. For å opprettholde denne makt og innflytelse må de få de andre til å "akseptere" dette lederskapet ved hjelp av moral, religion, juss, våpenmakt og andre atferdskontrollerende teknikker.
Punktene A) og B) er biologiske, arts- og individbevarende faktorer som i seg selv er amoralske, men som kan sies å utgjøre moralens 1. grunnlag. Punkt C) er en biologisk, individbevarende faktor som også er amoralsk, men som utgjør moralens 2. grunnlag. Punkt D) er et særtilfelle av C), men gjelder dyr som lever i samfunn (spesielt høyerestående pattedyr). Dette er moralens 3. grunnlag. Punkt E) gir positiv uttelling for de som er ledere. Dette er moralens 4. grunnlag.
Som vi ser er moralens 1. og 2. grunnlag felles for alt levende, dyr og planter, og således genetisk bestemt. Det samme gjelder moralens 3. grunnlag. Vi påstår aldri at dyr (eller planter) handler moralsk. Kan mennesket i så fall handle moralsk? Ut fra moralens 4. grunnlag ser vi at moralen har en atferdskontrollerende funksjon, som noen - de med makt - har fordel av.
Moralens utgangspunkt er altså et spørsmål om menneskets overlevelse, som individ og som art, og kulturens overlevelse.
Det finnes andre atferdskontrollerende teknikker enn moral. Vi har f.eks. juridiske lover, religion, og penger/goder.
I og med at mennesket kun er et produkt av artens overlevelsesbetingelser og individenes miljøer, er det like meningsløst å stille moralske krav til et menneske som til et annet dyr. Mennesker og dyr har intet ansvar for sine handlinger, og all moralsk bedømmelse, ros eller ris, er malplassert. Ved å ansvarliggjøre det enkelte menneske skjuler man de samfunnsmessige (og biologiske) betingelser som har formet atferden, og som må endres for effektivt å få utskilt en annen type atferd.
Moral og straff
For å få folk til å ha en "moralsk atferd" opererer omgivelsene med belønnings- og straffemekanismer. "Moralsk atferd" blir belønnet med ros, "goder" og fjerning av straffende betingelser. "Umoralsk atferd" blir straffet med mishagsytringer, påføring av "ubehagelige" konsekvenser, fjerning av "goder". Menneskene kontrollerer hverandre mer gjennom sensur og kritikk enn gjennom ros og anerkjennelse.
Vi kan ikke fornekte kontrollens eksistens. Atferd blir determinert på ikke- tvangsmessige måter, men også med tvang.
Straff kontrollerer folks måte å oppføre seg på, og er den viktigste kontrollteknikken i samfunnet i dag. Den opptrer på to måter:
A) Når en handling blir etterfulgt av en påføring av en "ubehagelig" stimulus. (Man slår et barn pga. dets dårlige oppførsel.)
B) Når en handling blir fulgt av en fjerning av en "behagelig" stimulus. (Man tar bort sukkertøy fra bordet p.g.a. barnets dårlige oppførsel.)
Straff har en umiddelbar effekt, men den trenger ikke innebære noen endring i oppførsel på lengre sikt, når de straffende betingelser opphører. Den kan forhindre andre i å begå straffbare handlinger, men effekten er ikke nødvendigvis særlig stor. Selv om straff kan brukes for å kontrollere folks atferd så er det tvilsomt om bruken av det generelt sett er særlig effektivt. Straff har ofte utilsiktede bieffekter. Problemet med straff er at den tilsiktede effekten ofte er av kort varighet, mens de utilsiktede (og uheldige) effektene kan vare vesentlig lengre. (F.eks. en sterk kontroll for å opprettholde effekten av straffesystemet, reduksjon av den generelle effektiviteten og lykken i samfunnet, og hemming av eventyrlyst og spontanitet.) Det midlertidige resultat kan kun oppnåes ved store kostnader, økonomisk og samfunnsmessig. Tvang kan ikke overbevise, ikke forsone, men snarere tvert i mot gjøre den straffende mer uforsonlig og rasende, selv om straff også kan gjøre individet medgjørlig og lydig. Den straffede utvikler en motkontroll mot de straffende.
De sosiale omgivelsene bør være relativt fri fra avhengighet av straff som et middel til kontroll. En person er ikke fri fra kontroll om man fjerner den sosiale straff. Miljøet eller de faktorene som frembringer en uønsket oppførsel må endres. Den mest effektive kontroll er ved å forsterke akseptert oppførsel for på den måte øke sannsynligheten for at den vil opprettholdes. Den negative kontrollen (straff) har ofte kontrollørens beste for øye, mens den positive kontrollen (forsterkning) ofte har den kontrollertes beste for øye. Vi vil få et lykkeligere og mer produktivt samfunn hvis vi skiftet fra et trusselsystem til et system med effektive belønningsmekanismer.
FRIHET OG "FRI VILJE"
Frihet
Generelt kan man si at å unngå en "ubehagelig" situasjon opprettholder friheten, mens flukt fra en "ubehagelig" situasjon øker friheten. Når man gjør noe for å unngå, eller flykte fra, en skadelig eller atferdsundertrykkende ("ubehagelig") situasjon, utøver man en frihetshandling.
Tendensen til å unngå eller flykte fra "ubehagelige" tilstander er genetisk bestemt, en del av vår evolusjonære arv. De individer som ikke lyktes i å unngå eller flykte fra farlige forhold døde ut. Tendensen til å oppsøke eller tilnærme seg "behagelige" tilstander er også genetisk bestemt. De som overlevde kunne få avkom, og de egenskaper som sikret overlevelse ble brakt videre.
Mennesket er ikke fritt i forhold til naturen som utgjør forutsetningen for dets eksistens. Det er avhengig av naturen som hersker over mennesket på samme måte som over alt annet eksisterende. Ikke noe kan i denne situasjonen befri mennesket fra naturfenomenenes skjebnesvangre ubestridelighet. Ethvert forsøk fra menneskets side på å gjøre opprør mot naturen vil kun føre til selvdestruksjon. Mennesket kan etter hvert befri seg fra ubehagelige situasjoner og tilstander ved hjelp av vitenskapelig anvendt arbeide.
"Fri vilje"
"Den frie vilje" er et oppdiktet fenomen. Det er ikke mulig å studere "den frie vilje". Vi kan studere genene, de kroppene de lager og den atferd som forekommer. Menneskets atferd kan spores tilbake til artens utviklingshistorie, og til de forhold i omgivelsene som det enkelte individ har vært preget av. Atferd selekteres. Atferd som er formet får sin sjanse og kan forsterkes eller utslokkes. Seleksjonsvariablene erstatter alle indre, psykologiske, fiktive "drivkrefter". Vi må altså ta i betraktning hvordan omgivelsene påvirker et menneske før, men også etter at det reagerer.
Atferden formes og opprettholdes ut fra de konsekvenser den har. Vi får en vekselvirkning mellom mennesket og dets omgivelser. Atferden, som innvirker på omgivelsene slik at det fremkalles konsekvenser, kan studeres ved at man arrangerer omgivelsene hvor spesielle konsekvenser er avhengig av dem. De betingelser som oppstår er blitt stadig mer innviklet, og den ene etter den andre overtar de forklarende funksjoner man tidligere tilskrev indre, mentale tilstander som personlighet, sinnstilstand, følelser, karaktertrekk, formål og hensikter.
En "viljesakt" er et determinert produkt av atferdsforsterkende handlingskonsekvenser; m.a.o. "fri vilje" er atferd (som kan være skjult).
VERDIER
Hva er verdier?
Verdier kan analyseres på 3 plan; arts-, kultur- og individnivå. Vi skal her konsentrere oss om individnivået. At noe har verdi betyr at det har fordelaktige konsekvenser for noen. At noe har verdi kan innebære at det er til nytte, har evne til å "behage" osv.; Den har bruksverdi eller bytteverdi. Det er individets respons på sine tinglige og sosiale omgivelser som bestemmer om noe har verdi. At noe har verdi innebærer således at det øker sannsynligheten for at individets atferd, for å tilegne seg det "verdifulle", øker. Andre mennesker kan ha en verdi. Verdier er det som er bra for individets eksistens, gjør livet bedre og rikere. Verdier øker muligheten til å spre genene i kroppen videre (formering), ellers så hadde individet og arten dødd ut; og uten liv ingen verdi.
Verdier og moral er ikke noe som oppstår inne i hodet på folk, hvor det så sitter en liten dommer ("samvittigheten") som sier hva som er "godt" og "ondt". Mennesket er ikke "godt" eller "ondt", men dets atferd har positive eller negative konsekvenser for det selv og andre. Verdiene finnes i de sosiale, miljømessige betingelsene hvor mennesket lever, og moralen er atferd. Verdier er sosiale forsterkere av atferd. De forsterker atferden (dvs. de øker sannsynligheten for at en gitt atferd oppstår igjen og igjen).
Har mennesket verdi i seg selv - en egenverdi?
At noe har verdi i seg selv innebærer at det ikke kan begrunnes ut i fra noe annet. Det er kausalt selvbestemt og kausalt uavhengig av ytre faktorer. Slike verdier må være:
Absolutte : Uavhengige av enhver relasjon til noe annet.
Objektive : Uavhengige av et observerende subjekt.
Evige : Uavhengige av tid og rom.
Hvordan kan et menneske, som et relativt og endelig subjekt, fatte disse verdiene uten å henfalle til metafysiske spekulasjoner og religiøse grublerier? (Noen vil sikkert mene at dette spørsmålet viser at den religiøse/metafysiske dimensjonen må finnes.)
RETTIGHETER
Dyr har ingen naturgitte rettigheter, og de respekterer heller ingen slike rettigheter. Mennesket er et dyr. Kvalitativt er det slik sett ingen forskjell mellom mennesket og andre dyr, og det er derfor ingen grunn til å behandle mennesker og dyr, rettighetsmessig, på helt forskjellige måter, som dyr betraktet.
Rettigheter er ikke noe universelt eller medfødt, men samfunnsmessig bestemt. I vårt samfunn har dyr (som jo ikke regnes som ansvarlige for sine handlinger) visse rettigheter. Mennesker som man mener ikke er ansvarlige for sine handlinger (bl.a. "sinnssyke" og "åndssvake") har også rettigheter.
Et menneske har sine rettigheter i betydningen av at andre er begrenset i sin makt til å kontrollere det. Mennesket hevder disse rettighetene når det alene eller sammen med andre motstår seg denne kontrollen; det truer med handling mot de(n) som sies å krenke det. Hvilke rettigheter som gjelder varierer fra samfunn til samfunn, og over tid. Rettigheter er ikke noe som gis, men noe man har tilkjempet seg. (Dvs. reelle rettigheter og ikke formelle.) En rettighet er først viktig i det øyeblikket den tas i bruk. (I den grad rettigheter kan sies å bli "gitt" noen, blir dette på "giverens" premisser, og med de begrensninger dette innebærer.) Hvorvidt rettighetene blir fulgt opp av makthaverne er en annen sak. I en del samfunn hvor man anerkjenner at mennesket er ansvarlig for sine handlinger kan det være så som så med rettighetene.
Hva slags rettigheter som finnes i et samfunn og for hvem disse skal gjelde samt oppfølgingen av dem, er bestemt ut fra den sosiale kamp som foregår i samfunnet, og ikke ut fra en slags humanisme fra makthavernes side.
AVSLUTNING
Mitt menneskesyn er basert på funksjonell behaviourisme. Vi lever i en formålsløs rom-tid-verden av utstrakte, materielle legemer eller prosesser, som kan beskrives og utforskes med hensyn på lovmessigheter. Mennesket er et dyr, et produkt av artens overlevelsesbetingelser og individets forsterkningsbetingelser (genetiske endringer i arten, og individets miljø), og er ikke ansvarlig for "sine egne" handlinger.
Variablene som menneskelig atferd er en funksjon av ligger i omgivelsene, spesielt i de kulturelle. Det er her man må lete for å finne menneskets "valg" og "bevissthet", dets "moral", "verdier" og "rettigheter", og ikke inne i hodet blant milliarder av hjerneceller.
Den mest effektive måten å endre menneskenes atferd på er å endre omgivelsene som kontrollerer menneskene. Forsterkning av atferd har en bedre langsiktig effekt enn straff.
******************************************************************
EPILOG: JEG - EN KANNIBAL?
Siden jeg ikke er vegetarianer, og mener at mennesket er et dyr, så kunne vel jeg vært kannibal? Svaret er, i prinsippet: JA! Nå er ikke jeg kannibal. Hvorfor ikke?
Havner jeg i en situasjon (flystyrt i isødet, skipbrudd på en øde øy e.l.) hvor det å spise andre fremmer min overlevelse, da stiller saken seg anderledes.
FOTSPOR I SAND
Fotspor i sand, - går vekk med tia?
Hvis du ikke er for godt vant
finner'u noe som er interessant,
men ikk'no er evig sant....
for alt er fotspor i sand