Hva er autoritet?

Autoritet betyr overordning av en fremmed vilje over ens egen. Autoritet betyr på den annen side underordning. En autoritet er en person (eller institusjon) som tar beslutninger for andre. Autor­iteten tar beslutningene fra de andre; den stjeler disse beslutningene.

Hva er virkningen av autoritet? 

1. Folk vet best, i det minste hvis de ikke er ødelagt av autoriteter, hva som er deres interesser. De som blir ledet, autoritetens ofre, tar ikke selv deres beslutninger. I samme grad som de ikke selv tar sine beslutninger, mister de autonomi.
   «Selv når staten befaler det gode, fordærver og tilsmudser den det, netop fordi den befaler det, fordi enhver ordre er en udfordring til det retfærdige oprør for friheden. ... Men menneskets frihed, moralitet og værdighed består netop deri, at han gør det gode, ikke fordi det befales ham, men fordi han forstår det, fordi han vil det og elsker det.» (Mikhail Bakunin: Gud og staten)
   
2. De som blir ledet fratas samarbeidet om sine felles beslutninger. Denne sosiale aktiviteten oppløses.
   «Statens opsugen af alle sociale funktioner begunstigede nødvendigvis udviklingen af en tøjlesløs, snæversynet individualisme. I samme grad som forpligtelserne over for Staten voksede i antal, blev borgerne helt klart fritaget over for hinanden.» (Peter Kropotkin: Mutual aid)
   
3. Autoriteten tar beslutninger som strider mot offerets interesser, på grunn av autoritetens manglende kjennskap til offerets behov. Offerets behov blir ikke oppfyllt.
   
4. Autoriteten tar beslutninger som strider mot offerets interesser, på grunn av autoritetens interessemotsetning til offeret. Autoriteten har privilegier å forsvare, hvilket betyr en systematisk tilsidesettelse/frustrasjon av offerets behov. 
   «Det er karakteristisk for alle privilegier og alle privilegerte stillinger at de virker drepende på menneskets hjerte og sjel. Det politisk eller økonomisk privilegerte menneske er intellektuelt og moralsk fordervet. Dette er en samfunnslov som ikke kjenner noen unntagelser, og som gjelder hele nasjoner så vel som på klasser, sammenslutninger og individer.» (Mikhail Bakunin: Gud og staten)
   
5. Autoritetens ofre kan være i den situasjon at de ikke kan forutse hvilke beslutninger autoriteten vil treffe for dem. Enten fordi beslutningene er vilkårlige eller fordi offeret ikke har kjennskap til lovmessigheten i beslutningene. Denne situasjon unngås ved en særlig form for autoritet, nemlig den formaliserte autoritet. Den formaliserte autoritet som er begrenset av bestemte, alminnelig kjente, regler; prinsippet i slike regler er at tilfeller som av reglene defineres som like blir behandlet som like. Dette gir ofrene mulighet for å forutsi hvilke beslutninger de i bestemte situasjoner kan forvente av autoritetene. For denne særlige utforming av autoriteten gjelder at man i bestrebelsene på å behandle like tilfeller som like kommer til å behandle ulike tilfeller som like. Dette skyldes at disse reglene må være abstrakte og aldri kan ta høyde for alle mulige relevante ulikheter. Å behandle ulike tilfeller som like er å se bort fra individualiteten.
   

Når man ikke selv skal ta sine beslutninger, så trenger man heller ikke å gjøre seg overveielser. Tenkeevnen, fornuften, sykner hen. Folk blir dumme; de tenker ikke over hva de gjør. Vi får tre personlighetstyper som alle er uttrykk for den uselvstendighet som autoritetens kveling av autonomien fører med seg: 
1) Den rigide. Holder seg til faste regler og vaner, og blir konform og rigid.
2) Den tøylesløse. Lar tingene skje mer eller mindre tilfeldig, følger den første og beste innskytelse.
3) Den apatiske. Umyndiggjørelsen og maktesløsheten kan føre til likegyldighet og apati. De ting man ikke kan gjøre noe med blir man likegyldig overfor.

Det er, som vi har sett, en rekke negative konsekvenser av autoriteten. Autoritetens ofre bli dumme, konforme, rigide, tøylesløse, uselvstendige, engstelige, apatiske, utilfredse med seg selv, ensomme, usikre, fremmedgjorte. Mennesket har det ikke godt med disse konsekvensene. Aksepterer mennesket passivt den elendighet som autoriteten opprettholder med sin makt? Nei, det er flere måter mennesket forsøker å reagere mot denne situasjonen på:

1. Den mest naturlige reaksjonen er å gjøre opprør mot autoriteten, og det er det faktisk noen som gjør. Når man gjør opprør hevder man sin autonomi, selv om det ikke nytter å fjerne autoriteten. 
   Konsekvens: Faren ved denne reaksjonsmåten er at man blir rammet av autoritetens sanksjoner ved overtredelse av reglene. Dette unngår man ved andre reaksjonsmåter.
2. Man kan hevde seg i overdreven grad på de områder som autoriteten tillater at man selv tar beslutninger. 
   Konsekvens: Man hevder sine egne interesser foran andres, slik at man blir egoistisk i dette ordets verste betydning. Denne egoismen kan sees som et forsøk på å erobre tilbake den makt autoriteten har tatt fra en på andre områder. Man forsøker å stjele beslutninger fra andre mennesker som erstatning for de beslutninger som autoritetene har stjålet fra en selv.
   
3. Man hengir seg til en overdreven følelse av mindreverd. Man innbiller seg at man ikke kan treffe beslutningene selv. Man aksepterer ikke passivt autoritetens begrensninger, men foretar selv aktivt begrensningen. 
   Konsekvens: Selvødeleggende atferd.
   

• Selvovervurdering.
  Det at autoriteten beslutter for andre gir et grunnlag for selvovervurdering, som er en måte å legitimere seg som autoritet på. Man tror at man kan treffe noen beslutninger for andre som man faktisk ikke er kompetent til.
  Makt korrumperer.
• Løsrivelse fra fellesskapet.
  Når autoriteten hever seg over de andre for å ta deres beslutninger løsriver den seg fra fellesskapet. Det manglende fellesskap baner veien for tap av interesse for de andres ve og vel. Det gjør det lettere for autoriteten å konsentrere seg om sine egne interesser. 
  Makt korrumperer.
• Selvlegitimering.
  Det fiendskap som oppstår ved at autoriteten treffer beslutninger som strider mot de lededes interesser forsterker behovet for selvlegitimering.
  Makt korrumperer.
• Avindividualisering.
  Den formaliserte autoritet betrakter ikke ofrene som fullgyldige mennesker med deres individuelle særtrekk. Når man ser de andre som typer, og ikke som hele mennesker, blir det lettere å ofre dem for ens egne interesser.
  Makt korrumperer.
• Maktmennesker.
  Makten etterstrebes særlig av mennesker som på forhånd betrakter seg som egnede til å ta andres beslutninger, dvs. mennesker som har en tendens til selvovervurdering og til å være asosiale og til å ville tilrane seg privilegier. 
  Makt korrumperer.
  
  Konklusjon: All makt korrumperer, og absolutt makt korrumperer absolutt.
  

Denne artikkelen er oversatt og bearbeidet av Harald Fagerhus fra Ruddi Welzel: Det anarkistiske menneske (Berlingske Forlag, København 1979)