© 1998 Harald Fagerhus
A T E I S M E

GUD - EN NARRESMOKK!

"Er Gud villig til å forhindre ondskap, men ikke i stand til det?
Da er han ikke allmektig!
Er han i stand til det, men ikke villig?
Da er han ondskapsfull!
Er han både i stand til det og villig?
Hvor kommer så det onde fra?
Er han verken i stand til det eller villig?
Hvorfor kalle ham Gud?"
EPIKUR (342? - 270 f.v.t.) Gresk filosof

INNHOLD

Forord
Hva er "gud"?
Hvilken funksjon har gudstroen?
Gudsbevisene
Hva er ateisme?
Ateismens historie
Ateismens begrunnelse
Argumenter for ateismen
Argumenter mot teismen
Avslutning

 

FORORD

Eksisterer det en "gud"? Dette spørsmålet har mennesket sannsynligvis stilt siden tidenes morgen. Bindsterke verk er skrevet om spørsmålet, og stort sett besvart med et rungende "Ja!". Om ikke annet så har man sagt at man verken kan bevise eller motbevise "guds" eksistens, og at det i vertfall er hensiktsmessig å tro på en: "Hvis Gud er død, er alt tillatt, og livet meningsløst." "Vi har alt å vinne og ingenting å tape på å tro på en gud." Så kan man spørre seg: "Hvilken gud? Hvorfor akkurat den kristne?"

Ofte fremstilles ateister som triste og slemme mennesker som skal ta ønskedrømmene fra folk. Men slik er det ikke. "Gud" er ingen ønskedrøm, men et mareritt og et maktpolitisk herskeredskap som begrenser og reduserer mennesket. Teister har ofte opplevd ateismen som truende. Den stiller spørsmål ved det teistene oppfatter som tilværelsens "faste grunn". Det at slike spørsmål oppfattes som truende henger nok sammen med at teistene ikke er så sikre i sin sak, og i alle fall av og til har hatt "tvilen i sitt hjerte".

Ateistene holder dessverre en lav profil. Det er liksom ikke in å benekte "guds" eksistens. Da er man trangsynt og intolerant. Man stemples som materialist, positivist eller rasjonalist . Dette skal da være et slags B-stempel.

Min ateisme bygger på den radikale behaviorismen.

HVA ER "GUD"?

Hva er en "gud"? For de gamle grekere, romere eller våre norrøne forfedre var gudene en slags "supermennesker". De hadde de samme egenskapene som menneskene, men i forstørret grad. Deres makt var begrenset. De var mer formidlende vesener. I tillegg var de mer eller mindre udødelige. Ofte var det noe bak dem igjen som hadde skapt både dem og verden. For jøder, kristne og muslimer er gud skaperen og opprettholderen av verden. Her har gud all makt. I afrikansk (bl.a. gammelegyptisk) tradisjon har gud(ene) blitt fremstilt i dyreham. Gudsforestillingene har variert fra kultur til kultur, og fra tidsepoke til tidsepoke. Xenophanes: (ca. 565-ca. 470 f.v.t.): "Etiopierne påstår at gudene er brednesete og sorte, trakerne forestiller seg dem med rødt hår og blå øyne. Hadde hester og kuer hatt guder, ville disse sett ut som hester og kuer."

Det er vanskelig å gi noen kort definisjon av begrepet "gud". Vi har både filosofiske og religiøse gudsbegrep. De kan være svært så forskjellige. Noen vil hevde at gud ikke lar seg definere fordi gud står over menneskets begrepsverden. Gud er tankesprengende. Et forsøk på å definere gud er derfor det samme som å redusere gud. Gud overskrider, og dermed opphever alle bestemte forestillinger. Gud defineres negativt ut fra hva gud ikke er, siden det er umulig å si hva gud er.

Gud har gått fra å være konkret (et menneske- eller dyrelignende vesen, fysisk plassert i naturen, verdensrommet e.l.) til å være en abstraksjon ("Det ene", absolutt væren, det nødvendige vesen, årsakenes årsak osv.).

Gud kan forstås som:
1) En høyeste eksistens som er uendelig, evig, ubegrenset, uavhengig av noe annet.
2) Den første årsak, som er betingelse for alt annet.
3) En overmenneskelig makt som gjøres til gjenstand for dyrkelse i et samfunn.
4) Skaperen og opprettholderen av verden, som mennesket står i et personlig forhold til, og som åpenbarer seg i historien.

Gud kan forstås som personlig eller ikke-personlig (teisme/panteisme), som virkende i verden eller som en gud på avstand (teisme/deisme). Man kan se gud som noe som er én eller man kan regne med flere guder (monoteisme/polyteisme).

I følge National Catholic Almanac (1968) så er gud "allmektig, evig, hellig, udødelig, uforanderlig, ufattelig, uutsigelig, uendelig, usynlig, rettferdig, kjærlighetsfull, barmhjertig, den høyeste, den viseste, allvitende, allestedsnærværende, tålmodig, perfekt, forutseende, enestående, sann."
Richard Swinburne definerer gud i The Coherence of Theism, 1977, og i The Existence of God, 1979, som "en person uten legeme (dvs. en ånd) som er overalt til stede, skaperen av og den som opprettholder universet, som er fri og i stand til å gjøre alt (dvs. allmektig), som kjenner alle ting, er fullkommen god, en kilde til moralsk forpliktelse, uforanderlig, evig, et nødvendig vesen, hellig, og verdig å tilbe".

Teisme
Teisme betyr kort og godt "gudstro", og innbefatter egentlig alle former for gudstro. Det som kjennetegner det vi til daglig kaller teisme er en tro på én personlig gud (monoteisme) eller flere personlige guder (polyteisme) som har skapt universet og styrer det. Gud(ene) virker i verden. En mellomform er monolatri hvor det regnes med flere guder, men hvor man kun dyrker én. (Dette var typisk i tidlig jødedom.) Teismen låner trekk fra den eksistensform som fra menneskets synspunkt står høyest; det personlige liv med bevissthet, følelse, intelligens og vilje.

Deisme
Deisme er troen på at det finnes en gud som er verdens årsak og opphav, men som har trukket seg tilbake og ikke lenger griper inn i verdensforløpet. Gud sammenlignes med en ingeniør som har konstruert verden som en fullendt maskin som kan gå av seg selv i all evighet, etter at den først er satt i gang. Ingeniøren, dvs. gud, behøver ikke bry seg med verden etter dette. Deismen blir et slags metafysisk urprinsipp. Gud blir fjern, og hos mange av deistene blir det en slags forkledd ateisme. Kjente deister er de franske filosofene Voltaire (1694-1778) og Jean-Jacques Rousseau (1712-78).

Panteisme
Panteismen identifiserer gud med universet, altet eller naturen. Gud er immanent (iboende) i verden i motsetningen til teismen og deismen, som begge forutsetter at gud er transcendent, dvs, at gud er forskjellig fra, og "utenfor", verden. En kjent panteist er den nederlandske filosofen Baruch Spinoza (1632-77).

Den skjulte gud
Gud åpenbarer seg vanligvis ikke for ateisten, kun for den troende. Selv den troende har ofte problemer med å komme i kontakt med gud. Gud ser av og til ut til å leke gjemsel med den troende, som forklarer dette med at "Guds veier er uransakelige". "Den skjulte gud" er utilgjengelig for tanken, og uutsigelig. Så kan man spørre seg hvorfor noen tror så fullt og fast på noe som er utilgjengelig, og som man ikke kan si noe om.

"To reisende kommer en gang over en rydning i skogen. Den ene hevder at rydningen skyldes arbeidet til en gartner. Den andre hevder at det ikke finnes noen gartner. For å finne ut hvem som har rett, slår de opp teltet sitt ved rydningen. Men de ser aldri noen gartner. Den første reisende hevder at gartneren er usynlig. De setter opp et elektrisk gjerde, men fortsatt ikke tegn til noen gartner. Så setter de ut blodhunder. Fortsatt ingen gartner. Den troende av de to reisende gir seg likevel ikke og hevder at det finnes en gartner som er usynlig, uhåndgripelig, ufølsom for elektrisitet, uten lukt og uten lyd, en gartner som i hemmelighet ser etter hagen sin som han elsker. Den skeptiske spør hva som er blitt igjen av den første påstanden om en gartner: Hva er forskjellen mellom en usynlig, uhåndgripelig, evig unnvikende gartner fra en imaginær gartner eller fra ingen i det hele tatt?"
(Hiorth, Verdslige livssyn, s.118. Se også Stigen, Gud i moderne filosofi, s.128-129. Eksemplet er laget av John Wisdom, professor i filosofi ved Cambridge University.)

HVILKEN FUNKSJON HAR GUDSTROEN?

"Det var frykt som først brakte gudene til verden."
(Petronius Arbiter, romersk skribent, 1. århundre e.v.t.)

For å kunne si noe om hvorfor mennesker tror på gud(er) må vi studere gudstroens funksjon.

Naturen
Gudstroen oppstod bl.a. som en antropomorf forklaringsmodell på virkeligheten. Dvs. at naturen ble tillagt menneskelige egenskaper og ble forstått på samme måte som de menneskelige forhold.

Tidligere kunne naturfenomener "besjeles" uten særlig fare for motforestillinger, fordi de aktuelle funksjonelle sammenhengene
("lovmessighetene") ikke var klart avdekket. Man har tillagt fenomener menneskelige egenskaper, og forstørret disse opp. Hele naturen ble dirigert av ånder som bodde i steiner og trær, elver og fosser, og var herre over regn og storm, lyn og torden. Vulkanutbrudd har blitt forklart med sinte vulkanguder, tordenskrall med tordenguder, rullende steiner var besatt av rulleånder; til og med ånder med fjærkreets egenskaper har i flere tusen år flakset i skytteltrafikk mellom himmel og jord og visstnok vært betydningsfulle. I filosofiske sammenhenger er denne type analyse blitt kalt animistisk projeksjon. Animisme blir gjerne definert som en primitiv oppfatning om at hele naturen, også døde gjenstander, "inneholder" betydningsfulle fenomener av en ikke-fysisk natur, og at "naturens krefter" uttrykker "vilje" i god og ond retning. En rekke gjenstander ble tillagt "magiske krefter". Noen av disse ble etter hvert oppfattet som "guddommelige".

I tillegg til å forstå naturen prøver mennesket gjennom gudstroen også å beherske den. Det oppstår en del tradisjoner og ritualer. Disse brukes bl.a. for å komme i kontakt med guden(e), til å ære og frykte den/dem. De er også viktige for samholdet i gruppen. Etter hvert som de funksjonelle sammenhengene i naturen har blitt avdekket, har gud som forklaringshypotese stadig blitt trengt tilbake. Likevel tror mange mennesker fortsatt på gud. Gudstroen har tydeligvis andre funksjoner enn bare som en måte å forklare naturen på.

Forfedredyrkelse
I de tidlige samfunn viser graver at man sannsynligvis dyrket forfedrene sine. Enkelte forfedre ble opphøyet til guder. (I følge Snorres kongesagaer var f.eks. Odin opprinnelig en stormann.)

Menneskeheten
Gudstroen forsøker å si noe om menneskehetens oppkomst, dens utvikling og fremtid, og ikke minst dens plass i naturen.

Gruppen/samfunnet
Gudstroen forsøker å forklare en gruppes historie. Den gir gruppen en plass i naturens store sammenheng, og individet en plass i gruppen. Den virker samlende på gruppen, og lager et skille mellom gruppen og "de utenfor".

Foreldretro
Det forhold teisten står i forhold til sin gud ligner det forholdet et barn har til sine foreldre, spesielt til faren sin. Gud/far betraktes som allmektig, allvitende, uutgrunnelig, et vesen som verger og drar omsorg for en. Teisten/barnet står i et absolutt avhengighetsforhold til dette vesen og omfatter det med ærefrykt og respekt, frykt for straff, og takknemlighet for ethvert bevis på kjærlighet og ømhet.

Atferdskontroll
Gudstroen brukes som atferdskontroll. Den legitimerer en persons, eller gruppes, makt og kontroll over andre. "Guds vilje" er makthavernes vilje. Hvis du ikke gjør som makthaverne, flertallet, de eldste, foreldrene dine osv. sier, vil guden(e) straffe deg, enten i dette livet eller etter døden. Oppfører du deg bra, vil du derimot bli belønnet av guden(e); om ikke i dette livet, så i det neste.

Voltaire: " Om ikke Gud fantes, så måtte man finne ham opp."

GUDSBEVISENE

Teistene har på forskjellige måter prøvd å bevise "guds" eksistens. Vi skal ta for oss de vanligste av disse, og deres svakheter.

Kosmologisk gudsbevis
Dette beviset trekker slutninger fra verden til gud. Når verden eksisterer må det eksistere en gud som har skapt denne verden.

1) Da vi kan erfare at det eksisterer bevegelse, og da alt beveget har en beveger, så må det finnes en første beveger som ikke beveges av noe annet, men av seg selv. Denne første ubevegede beveger kalles Gud.

2) Under forutsetning av at alt har en årsak, kan vi ut fra erfaringen av at det eksisterer noe, slutte til at dette noe må være en virkning av en årsak. Denne årsak må imidlertid selv være en virkning av en annen årsak osv... Hvis denne årsakskjede ikke skal fortsette i det uendelige, må det være en første virkende årsak som er årsak til seg selv, og som vi kan kalle Gud.

3) Vi kan erfare at det er noe som oppstår og forgår. Vi kan av det innse at det både har mulighet for å eksistere og ikke-eksistere. Det må være noe som eksisterer med nødvendighet, for ellers var det ingen grunn til at kun alt det mulige eksisterte. Hvis det ikke var en gud som eksisterte med nødvendighet i kraft av seg selv, så ville det ikke være noen grunn til at verden eksisterte. Nå eksisterer imidlertid verden, og følgelig må også gud eksistere.

4) Hvis verden har eksistert uendelig lenge, så ville all bevegelse ha opphørt for lenge siden. Da det imidlertid stadig finnes bevegelse må verden ha en begynnelse. I så fall må det ha vært en gud til for å skape verden, for ellers ville det ikke vært noen grunn til at verden skulle begynne å eksistere. Det kan finnes ikke en uendelig rekke av årsak og virkning. Det forutsettes at hvis noe eksisterer, så må det være en årsak til det: Intet kommer av intet.

Kritikk
Det kosmologiske gudsbevis sier at allting må ha en årsak. Hvis allting har en årsak, da må gud også ha en årsak. Hvis det kan finnes noe uten årsak, kan det like gjerne være verden som gud, altså kan ikke dette argumentet ha gyldighet som gudsbevis. Dette innebærer at verden kan ha oppstått uten årsak, og at det alltid har eksistert. Det er ingen grunn til å tro at verden hadde en begynnelse. Det som kan tenkes eksisterende kan også tenkes ikke-eksisterende. Man tar sitt utgangspunkt i erfaringen, og gir inntrykk av at man bygger på denne. Men vips er man over i rene idéer, som aldeles ikke er berettiget til å tilskrive realitet. En idé er noe annet enn erkjennelse, og beviser ingen objektiv realitet. Årsakskategorien er ubrukelig som bevis. Årsaksbegrepet kan bare brukes til å knytte sammen erfaringsdata i tid og rom, men ikke til å slutte fra erfaringsverdenen til noe som ligger utenfor den.

Det ontologiske gudsbevis
"Ontologisk" betyr det som angår "væren" og har ofte betydningen apriorisk , førempirisk. Det er altså ikke tale om slutninger fra den ytre virkelighet, men om en indre tankenødvendighet. Det hører med til begrepet om gud at gud er det høyeste vesen, slik at det er umulig å tenke seg noe som er høyere og mer fullkomment enn gud. Følgelig må gud eksistere, for hvis gud ikke eksisterte ville han mangle eksistens, noe som ville være en ufullkommenhet ved ham. Hvis gud ikke eksisterte, så kunne man tenke seg et mer fullkomment vesen, hvis fullkommenhet besto i at det utover å ligne gud, også eksisterte. Det strider mot gudsbegrepet, som innebærer at man umulig kan tenke seg noe høyere og mer fullkomment enn gud. Altså må gud eksistere.

Kritikk
Det ontologiske gudsbevis forutsetter at eksistens skulle være en egenskap ved et fenomen på lik linje med andre egenskaper. Men begrepet gud har intet å gjøre med om gud eksisterer eller ikke. Et visst utsagn om en ting kan være nødvendig så sant tingen eksisterer, men det betyr ikke at tingen selv eksisterer med nødvendighet. Eksistens eller ikke gjør ikke noe fra eller til for begrepet. En idé beviser ingen objektiv realitet. Det ontologiske gudsbevis opphever på en måte seg selv: det slår ikke bare fast at gud er, men ved å forutsette ham som "det høyeste tenkbare" skyver det ham samtidig utenfor all forestillbar virkelighet.

Det teleologiske gudsbevis
(Det fysiko-teologiske gudsbevis)
Her trekker man slutninger fra naturen til gud. Det man ser i naturen er skjønnhet, orden og hensiktsmessighet. Fra naturens tilsynelatende planmessige og formålsrettede orden sluttes det til at det må være en gud som har ordnet naturen. Som et skip styres av en kaptein, må naturens regelmessige forløp være styrt av en overmenneskelig ånd. Naturlovene viser at det må være en lovgiver.

Kritikk
Man går ut fra erfaring, finner at erfaringen ikke kan forklares ut fra verden selv og er dermed over i den kosmologiske argumentasjonen, som igjen bygger på det ontologiske bevis, og så er man like langt. Beviset forutsetter som udiskutabelt at verden virkelig er hensiktsmessig, skjønn og vellykket. "Det ondes problem" indikerer noe annet. Vitenskapen viser for øvrig at naturen er formålsløs. Det er årsaksloven og seleksjonsprinsippet som gjelder. Ideen om at "naturlovene" forutsetter en lovgiver er en sammenblanding av naturens og menneskenes lover. Menneskenes lover er retningslinjer/krav til hvordan du skal oppføre deg, mens "naturlovene" er beskrivelser av hvordan ting faktisk oppfører seg. Man kan ikke av det slutte at noen har befalt naturen å oppføre seg som den gjør. "Naturlovene" er menneskenes måte å kategorisere og forklare naturfenomener på. Det vi kaller "naturlover" er funksjonelle sammenhenger mellom naturfenomener.

Komparasjonsbeviset
All komparasjon (god - bedre - best) forutsetter et høyeste trinn som det ikke går an å passere: det absolutte, det fullkomne. Selve bevisstheten om det relative innebærer m.a.o. en bevissthet om det fullkomnes eksistens. Men hvem kan betegnes som fullkommen annet enn gud?

Kritikk
Det "fullkomne" er et sammensatt begrep, sammensatt av enkeltting vi opplever i virkeligheten og "forstørret opp" så langt vi klarer, "og litt til". En idé beviser ingen objektiv realitet.

Aksiologisk gudsbevis
Mennesket streber etter å virkeliggjøre verdier, men alle jordiske verdier er betingede og tilfeldige. Altså må det eksistere en overjordisk, høyeste verdi (gud) som muliggjør at de jordiske verdier kan være etterstrebelsesverdige.

Kritikk
At noe har verdi betyr at det har fordelaktige konsekvenser for noen; Det kan ha nytte som direkte bruksverdi, eller som bytteverdi for å oppnå en annen verdi. Det er individets respons på sine tinglige og sosiale omgivelser som bestemmer om noe har verdi. At noe har verdi innebærer at det øker sannsynligheten for at individets atferd, for å tilegne seg det "verdifulle", øker. Andre mennesker kan ha en verdi. Verdier er det som er bra for individets eksistens, gjør livet bedre og rikere. Verdier øker muligheten til å spre genene i kroppen videre (formering). Verdier og moral er ikke noe som oppstår inne i hodet på folk, hvor det så sitter en liten dommer ("samvittigheten") som sier hva som er "godt" og "ondt". Mennesket er ikke "godt" eller "ondt", men dets atferd har positive eller negative konsekvenser for det selv og andre. Verdiene finnes i de sosiale, miljømessige betingelsene hvor mennesket lever, og moralen er atferd. Verdier er sosiale forsterkere av atferd. De øker sannsynligheten for at en gitt atferd oppstår igjen.

Det moralske gudsbevis
Tar utgangspunkt i den menneskelige opplevelse av å være forpliktet til å strebe etter en virkeliggjørelse av det høyeste gode. Da mennesket kun i liten grad er herre over sitt eget liv og konsekvensene av sine handlinger, må man av praktiske grunner anta eksistensen av en gud som legger naturen slik til rette at det pliktoppfyllende menneske oppnår udødelighet og lykksalighet som resultat av sin moralske streben. Gud må eksistere og sjelen må være udødelig dersom det skal være fornuftig å følge de moralske lovene.

Kritikk
Beviset er ikke teoretisk tvingende, men et praktisk postulat . Det forutsettes at verden egentlig er rettferdig, og at enhver må lønnes etter fortjeneste. Siden lønn og straff ikke fordeles rettferdig i dette liv så må det finnes en gud som gjør det i det neste liv. Det er ikke opplagt at verden er rettferdig.

Det pragmatiske gudsbevis
Benekter man guds eksistens fører dette til håpløshet og pessimisme, mens antagelsen om guds eksistens gir håp og tillit til fremtiden. Altså er gudstroen mer nyttig enn gudsfornektelsen og i denne forstand "pragmatisk sann".

Kritikk
Spesielt innenfor (den ateistiske) arbeiderbevegelsen har mange hatt håp og optimisme for fremtiden. Dette var viktig for oppbyggingen av Norge etter krigen.

Det historiske gudsbevis
Da nesten alle folkeslag har antatt eksistensen av en gud, ville det være usannsynlig at det ikke var noe i det. For bare hvis gud virkelig eksisterer er det forståelig at gudsforestillingen er utbredt i vidt forskjellige kulturer uten innbyrdes påvirkning.

Kritikk
Hvorfor skulle det være urimelig at gudstroen er en illusjon over alt? Illusjoner kan godt ha vid utbredelse. Før trodde "alle" at jorden var flat. Det faktum at en tro er universell er ikke noe bevis for at troen er sann. Menneskene som artsvesener er ganske like, uavhengig av kultur. Førvitenskapelige forklaringer finnes i de tidlige stadier i alle kulturer.

Det personlige gudsbevis
Man har en personlig opplevelse av noe guddommelig, en åpenbaring.

Kritikk
Personlige "opplevelser" er kun personlige responser på stimuli, og "beviser" ikke at det som individet sier at det har "opplevd" finnes utenfor individet selv som en objektiv realitet. Gitt visse type stimuli i en gitt situasjon så kan man "oppleve" det utroligste, f.eks. under hypnose. En rekke mennesker har "opplevd" troll, hulder og nisser ute i skogen en mørk kveld. Vi kan forklare disse opplevelsene vitenskapelig, som bl.a. "feilpersepsjoner ".

Veddemålsargumentet
Blaise Pascal lanserte veddemålsargumentet. Vi bør, ut fra fornuftige sannsynlighetsberegninger, satse alt på den kristne troen etter som vi da har mulighet for å få en uendelig gevinst i et eventuelt liv etter dette, uten at vi taper noe dersom kristendommen ikke er sann. Et fornuftig menneske bør da satse fullt på dette fordelaktige alternativet. De som likevel ikke gjør det, ledes ikke av fornuft, men av følelser og lidenskaper.

Kritikk
Andre religioner gir også "en uendelig gevinst". Hvilken garanti har vi for at de kristne - eller ateistene for den slags skyld - har rett? Kanskje en annen religion har rett. I norrøn religion var det viktig å dø i kamp. Da kom man til Valhall. Døde man på sykeseng kom man til Hel. Der var det kaldt. Kanskje vi skulle begynne å slåss mer?

HVA ER ATEISME?

Det greske atheos kan oversettes med "uten gud, som benekter gudene, gudløs, ugudelig, forlatt av gudene". Ateisme vil si å ikke ha en gudstro, fravær av gudstro. Ateisme, i sin grunnform, er ikke en tro: den er fravær av tro. En ateist er ikke først og fremst en person som tror at det ikke eksisterer en gud; Ateisten tror ikke på noen gud.

Dette innebærer to typer ateisme:
1) "Svak" eller implisitt ateisme. Det å ikke ta stilling til om det finnes en gud eller flere, dvs. agnostisisme. Agnostisisme defineres ofte som "det syn at man ikke kan vite noe om de siste prinsippene for tilværelsen, det absolutte, Gud". En agnostiker hevder således at "det ikke er mulig å få kunnskap om Gud". Agnostikeren tar ikke standpunkt til spørsmålet om guds eksistens. Han vil holde seg til det han vet, og ikke gå ut over dette. Agnostisismen er en "ærlighetsopplevelse", dvs man skal være ærlig og ikke påstå mer enn det man har belegg for. Det skal liksom være mer intellektuelt redelig å være agnostiker enn å være ateist. Agnostikere lever som om det ikke finnes noen gud, og utøver derfor en praktisk ateisme, om ikke en teoretisk, filosofisk ateisme. Det er aldri noen agnostiker som har kommet med en bønn til en "ukjent gud": "Kjære ukjente gud, dersom du finnes så...". Agnostikeren er en "skapateist".
2) "Sterk" eller eksplisitt ateisme. Det å benekte guds eller gudenes eksistens. I tillegg til en praktisk ateisme har denne typen ateisme en teoretisk, filosofisk begrunnelse. Den er ofte også sterkt antireligiøs.

For å være ateist må man ha hørt om dette, og tatt et "bevisst" standpunkt. De som aldri har hørt om ateisme vil nok leve ut en praktisk ateisme, men kan vanskelig kalles ateist i filosofisk eller ideologisk forstand. Et nyfødt barn, som jo ikke har en gudstro, er derfor ikke ateist.

"Kirken forlanger tilbedelse - den eneste ting som mennesket ikke skulle gi til noe vesen, menneskelig eller guddommelig. Å tilbe en annen er å nedvurdere seg selv."
Robert Ingersoll (1833-1899)

ATEISMENS HISTORIE

Historisk er det ofte vanskelig å skille klart mellom ateisme, agnostisisme og former for teisme. Ateismen og agnostisismen har ofte vært av religiøs karakter. Både innenfor gresk, kinesisk og indisk tradisjon oppstod tidlig tanken at den egentlige, dypeste virkelighet ikke er de mange guder, men en upersonlig, altgjennomstrømmende kosmisk kraft. Dette innebar ikke nødvendigvis at gudenes eksistens ble benektet, bare at deres innflytelse ble drastisk redusert.

Flere av de greske filosofene opererte med gudsbegreper som vanskelig kan sies å representere teisme i vanlig forstand. Enkelte kan også karakteriseres som agnostikere. Xenophanes: (ca. 565-ca. 470 f.v.t.): "Etiopierne påstår at gudene er brednesete og sorte, trakerne forestiller seg dem med rødt hår og blå øyne. Hadde hester og kuer hatt guder, ville disse sett ut som hester og kuer." Protagoras (ca. 490-420 f.v.t.) skal ha sagt: "Om gudene kan jeg ikke vite hvorvidt de eksisterer eller ikke, eller hvilken form de har, for det er meget som hindrer en slik viten: sakens dunkelhet og menneskelivets korthet", samt "Mennesket er målestokken for alle ting, for de ting som er: at de er, og for de ting som ikke er: at de ikke er". Materialisten Demokrit (ca. 460-370 f.v.t.) mente at "gudene" var sammensatt av særlige finkornete atomer, men som forøvrig var forgjengelige og ikke grep nevneverdig inn i verden og dens forløp. Materialisten Epikur (341-270 f.v.t.) mente at gudene levde "mellom verdenene". disse lignet på menneskene, men blandet seg ikke opp i hva menneskene gjorde. Materialisten Lucrets (ca. 96-55 f.v.t.): "Ulykksalige menneskeslekt! Hvilke plager har du ikke av disse skumle gudene som du selv har skapt deg! Hvilke redsler selv for små barn! Ekte fromhet er jo ikke å varte opp med religiøse fakter og nesegrus tilbedelse, eller ofringer på altere, men å kunne møte det som livet byr deg med sindighet."

Kineserne skal ha hatt en gjennomgående agnostisk holdning. Hsün Tsu (ca. 298-238 f.v.t.) oppfattet Himmelen som identisk med naturen, og den grep ikke inn i sine egne lover for å utføre mirakler. Hsün Tsu mente at ånder bare var noe forrvirrede mennesker forestilte seg. Wang Ch'ung (ca. 27-97 e.v.t.) prøvde å gi naturalistiske forklaringer. Han kritiserte mange av samtidens fordommer og overtro. Den kinesiske taoismen opererte også med religiøse tenkemåter som vanskelig lar seg innordne i Vestens teismebegrep.

Den indiske materialismen, var mer ateistisk enn den greske og kinesiske. De eldste skriftene antas å være fra ca. 600 f.v.t. Det hevdes at bare denne verden eksisterer og at det ikke finnes et hinsidig liv. Sjelen eksisterer ikke uavhengig av legemet. Det finnes ingen annen årsak enn naturen, som forøvrig er likegyldig overfor godt og ondt. Moderne indisk materialisme og ateisme skyldes mer innflytelse fra Vesten enn fra den gamle indiske materialismen. Jainismen, en ca. 2500 år gammel religion, er meget asketisk og etisk med tro på sjelevandring, sjelens frelse og en rettferdig, naturlig verdensordning. Den regner seg som strengt ateistisk, idet enhver forestilling om en gud forkastes; imidlertid anerkjenner den eksistensen av guddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler. Innen hinduismen er det plass til både teister og teister, bare man aksepterer vedaskriftene. I Rigveda, det eldste av vedaskriftene, og som er ca. 3000 år gammelt, finner agnostiske utsagn som: "Hvor universet kommer fra, om det ble skapt eller ikke, se det vet bare Han som bor i de øverste himlene. Eller kanskje Han ikke vet det, Han heller. (...) Pris Indra, dersom Han da finnes. Folk sier til hverandre: Indra finnes ikke, hvem har sett ham, hvem er det vi skal prise?" Den tidlige buddhismen hadde ingen tanke om en evig sjel, eller en høyeste guddom som årsak til og opprettholder av verden, men et stort antall guder, mektigere enn menneskene, var underlagt de samme vilkår som menneskene, nemlig fødsel, død og gjenfødelse.

I den vestlige verden er det vanskelig å identifisere egentlige ateister før på 1600- eller 1700-tallet. Den åpne og konsekvente ateismen i Europa oppstod med opplysningstiden, etter at kirkens totale kulturherredømme hadde begynt å slå sprekker enkelte steder. Vi kan nevne den franske naturvitenskapsmannen baron d'Holbach (1723-89), som betraktet hele verden som en komplisert maskin som gikk etter mekaniske lover, og encyclopedistene Denis Diderot (1713-84) og Helvetius (1715-71). I 1811 ga den britiske dikteren Percy Bysshe Shelley (1792-1822) ut "Necessity of Atheism". Shelley ble umiddelbart utvist fra University College i Oxford. Richard Carlile (1790-1843) var på 1820-tallet den første offentlige forkjemper for ateismen i Storbritannia. Tyskeren Ludwig Feuerbach (1804-1872) ga i 1841 ut boken "Kristendommens vesen". Han mente at menneskene i religionene projiserte et forstørret bilde av seg selv på universet. Mennesket var et barn i religionen. Feuerbach påvirket Karl Marx (1818-83) som mente at "den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Det å oppheve religionen som folkets illusoriske lykke betyr å stille kravet om dets virkelige lykke.". Den russiske anarkisten Michail Bakunin (1814-76) skrev i 1871 "Gud og staten", hvor han bl.a. sa at "hvis Gud virkelig eksisterte skulle det være nødvendig å avskaffe ham". Friedrich Nietzsche (1844-1900) mente at "gud er død", og at det ikke fantes noen idealer, verdier eller normer som hadde objektiv gyldighet. Mennesket var tvunget til å være gud, og selv frembringe de idealer, verdier og normer som gjør det mulig for mennesket å orientere seg i verden. Han fremholder den sterke, sunne dennesidighet, den leende lykke, den begeistrede - og trassige - godtagelse av det meningsløse liv i dets skjønnhet, gru og fylde. Sigmund Freud (1856-1939) mente at gudsforholdet ligner det forholdet et barn har til sine foreldre, spesielt til faren sin.

Av norske ateister må nevnes Marcus Thrane (1817-90), som i sitt testament nektet kristne å være tilstede i begravelsen sin, samt bohemen Hans Jæger (1854-1910), Helge Krog (1889-1962) og Arnulf Øverland (1889-1968).

ATEISMENS BEGRUNNELSE

Mange teister er tydeligvis ikke helt overbevist om teismens sannhet. Dette viser den store mengden litteratur som er viet teismens begrunnelse. Vi finner en mangfoldighet av begrunnelser, alt fra "personlige vitnesbyrd" som ikke beviser noen ting, til strenge filosofiske utredninger som sjelden overbeviser noen ateist. Litteraturen som begrunner ateismen er liten. Mange ateister anser teismen for å være så usannsynlig eller absurd at ateismen forekommer selvsagt, og da er det ikke nødvendig med en begrunnelse.

Ateismens begrunnelse kan deles i to:
1) Argumenter for ateismen
2) Argumenter mot teismen

"Se på en tam hund som trygler om å bli klappet ? er ikke det som å se et menneske på knærne for sin gud?"
Michail Bakunin

Argumenter for ateismen

Aksiomer
1) Virkeligheten er virkelig. Eksistensen eksisterer.
2) Å være er å være noe. (Ha en natur, en identitet)
3) Virkeligheten eksisterer i tid og rom.
4) Virkeligheten er motsigelsesfri.
5) Virkeligheten er materiell.
6) Virkeligheten er kausal.
7) Virkeligheten eksisterer uavhengig av om den blir erfart eller kan erfares.
8) Virkeligheten kan erfares.

Virkelighetsanalyse
Det som er, det er. Eksistensen eksisterer. Virkeligheten er virkelig. Dette aksiomet er fundamentet for alt annet. Mennesket responderer på virkeligheten. Dette innebærer at det man "opplever/erfarer" som virkelighet må være noe. Det å være er å være noe. Å være noe, er å være en fysisk ting - materie - med et sett spesifikke motsigelsesfrie egenskaper, begrenset i kvalitet og kvantitet. En materiell ting har altså en identitet, en natur, som atskiller den fra annen materie. Materien er i stadig bevegelse, endring, som forårsaker endringer i annen materie. Å tale om immaterielle eksistenser er det samme som å tale om ikke-eksistenser, dvs. ingenting. Virkeligheten er det som, når du slutter å tro på det, ikke forsvinner. Det kan ikke skapes noe av ingenting. Det er ingen ingenting. Eksistensen er uavhengig av "bevissthet", dvs menneskets, eller andre eksistensers, respons på den. Levende vesener kan respondere på miljøet rundt seg og slik endre det, men det er miljøet som former atferd som i neste omgang kan forandre miljøet. Eksistens er primær i forhold til "bevissthet". "Bevissthet" forutsetter eksistens, noe å være "bevisst" på, som derfor må eksistere. Det finnes derfor ingen "Bevissthet", "Verdensånd", "Gud" e.l. som har skapt universet. Bevisbyrden ligger på de som påstår at det finnes noe annet enn ingenting.

Alt som er til kan reduseres til kausalbestemt natur, dvs. en formålsløs rom- tid-verden av utstrakte, materielle legemer eller prosesser, hvis funksjonelle sammenhenger ("lovmessigheter") kan beskrives. Alt som skjer, er entydig bestemt av det som tidligere har foregått. Det er fortiden, og ikke fremtiden, som virker på nåtiden. Det er en funksjonell relasjon mellom årsak (uavhengig variabel) og virkning (avhengig variabel). Årsak og virkning er ikke nødvendigvis lineær som lenker i en kjede, men kan være som en vev eller et nettverk. Det trenger ikke være nærhet i tid og rom mellom en årsak og dens virkning. En hendelse kan være en funksjon av flere variabler, og en enkelt variabel kan virke på mer enn én hendelse. Gitt en kjennskap til de funksjonelle sammenhenger som gjelder for en bestemt type fenomener, samt en beskrivelse av de undersøkte fenomeners tilstand på et bestemt tidspunkt, er det prinsipielt mulig å forutsi eller tilbakebestemme fenomenene til en hvilken som helst annen tid. Hvis den nødvendige forbindelse mellom begivenhetene brytes, blir ethvert vitenskapelig forsøk på å blottlegge naturens funksjonelle sammenhenger og fenomenenes bakenforliggende mekanismer umulig. Vitenskapelig forskning viser oss at det finnes en slik forbindelse mellom fenomenene. Ingenting oppstår uten årsak, eller ved "tilfeldighet". Alt skjer med nødvendighet. Å være er å være nødvendig. Ingenting annet en det som er virkelig er mulig. At noe er "tilfeldig" betyr bare at vi ikke kjenner årsakene til fenomenet. Dette innebærer at det ikke eksisterer en transcendent "gud" eller en "fri vilje" som hever seg opp over den øvrige natur. Vitenskapene har ikke bruk for gudshypotesen i sine forklaringer. Alle kjente "krefter" som virker i universet er av fysisk karakter. Såkalte "åndelige krefter" synes å være fraværende fra universet som helhet, eller kan oppfattes som spesialtilfeller av fysiske "krefter".

Universet er totalen av alt som eksisterer. Universet er som det er. Det er ikke noe "hvorfor?". Universet har ingen årsak utenfor seg selv, og vi må bare si at universet er, og at det er nødvendig. Det er meningsløst å si at det finnes noe utenfor universet, siden universet er alt.

Stephen Hawkings' helhetsteori: Tid og rom krummer seg firedimensjonalt inn i hverandre, og danner et rom uten grenser. I dette bildet av universet finnes det rett og slett ingenting man kan bruke uttrykket "gud" om. Verden er ikke "skapt", naturlovene (dvs, de funksjonelle sammenhengene) har funnets fra evighet av, og andre prinsipper trengs ikke for å forklare verden. Tiden er i verden og ikke verden i tiden. Tid er materie i bevegelse. Rom og tid er avledet fra begivenheter, de er forhold mellom begivenheter, og ikke absolutter som verden beveger seg gjennom. Rom og tid oppstod med "The Big Bang". Materien eksisterer, virker, utvikler seg og opprettholder seg selv av egen kraft. Materie kan gå over i annen materie, eller til energi. Materien er selvvirkende. Den forsvinner ikke. Intet blir til intet.

Menneskesyn
Mennesket formes av sitt tinglige og sosiale miljø. Mennesket, som naturvesen, er underkastet de samme naturfenomener som alt annet i naturen, og kan i prinsippet studeres, beskrives og forklares med de samme naturvitenskapelige metoder. Naturfenomenene kan forklare alt som skjer i et menneskeliv. "Bevissthet", "tanker", "samvittighet" og "vilje" kan beskrives som atferd.

Det eksisterer ingen fenomener av en særegen, mystisk, ikke-materielle karakter under huden som har en virkning på menneskets atferd. Innsiden av kroppen er en liten del av universet, og det som foregår der er ikke noe mentalt eller psykisk selv om det kun er observerbart for kroppen selv. Denne indre, private, verden er av samme natur som verden utenfor. Når mennesket dør, brytes det ned, og dets atomer inngår i andre materielle forbindelser. Alle menneskets "sjelelige" egenskaper er egenskaper som er ervervet av arten som et resultat av artens overlevelsesbetingelser og individenes forsterkningsbetingelser Det finnes ingen åndelig drevet livskraft. Vi er overlevelsesmaskiner, laget av gener. Kroppen, dens utseende og atferdsrepertoar står i genenes tjeneste. Menneskearten har utviklet seg gjennom at de individene som var best tilpasset miljøet, har overlevd og formert seg, har ført genene videre til neste generasjon. For hver generasjon har genene endret seg litt; delvis gjennom mutasjon, men også gjennom seleksjon.

"Jeg" er en genetisk substans med et atferdsrepertoar.

Alt det vi mennesker gjør av "godt" og "ondt" er et resultat av de miljøer som har formet oss som mennesker og individer, og som får konsekvenser for våre liv. I og med at mennesket kun er et produkt av artens overlevelsesbetingelser og individenes miljøer, er det like meningsløst å stille moralske krav til et menneske som til et annet dyr; det har ingen moralsk status. Verken mennesker eller andre dyr har "fri vilje", og har derfor heller intet ansvar for "sine" handlinger. All moralsk bedømmelse, ros eller ris, er malplassert, men ros, ris og moralsk bedømmelse kan ha effekter på deres atferd. Når det gjelder ris og ros kan slike sosiale konsekvenser bli "plassert" umiddelbart avhengig av atferd. Ved å ansvarliggjøre det enkelte menneske skjuler man de samfunnsmessige, naturmiljømessige og biologiske betingelser som har formet atferden, og som må endres for effektivt å få utskilt en annen type atferd. Atferden formes og opprettholdes ut fra de konsekvenser den har. Vi får en vekselvirkning mellom mennesket og dets omgivelser. De betingelser som former atferd overtar som forklarende funksjoner det man tidligere tilskrev indre, mentale tilstander som personlighet, sinnstilstand, følelser, karaktertrekk, formål og hensikter. En "viljesakt" er et determinert produkt av atferdsforsterkende handlingskonsekvenser; m.a.o. "fri vilje" er atferd (som kan være skjult). Menneskelivet har ingen spesiell hensikt eller målsetting utover den øvrige natur. Mennesket er kun et naturprodukt. Det er ingen preetablert "mening" med livet. Livet er i seg selv meningsløst. Livet er bare, men betingelser i et individs miljø kan skape meninger i livet for individet.

Argumenter mot teismen

Ateismen er obligatorisk ved mangel på belegg for gud(ene)s eksistens. Bevisbyrden for guds eksistens ligger på teisten, og ikke på ateisten. Det er teisten som forutsetter guds eksistens, og det burde følgelig være teisten som sannsynliggjorde at gud eksisterer. Den som ikke har noen gudstro trenger ikke å sannsynliggjøre at gud ikke finnes. Bevisbyrden for at noe eksisterer ligger på den som påstår at fenomenet eksisterer. En eksepsjonell påstand krever en eksepsjonell god bevisførsel. En ateist trenger bare å vise at teisten har feil for å forsvare sin posisjon.

Begrepet "gud"
"Gud" er et språklig uttrykk, bestående av de 3 bokstavene g, u og d.
"Gud" er en tillært verbal atferd.
"Jeg vet ikke hva du mener med "gud". Jeg er uten ideen "gud". Jeg benekter ikke gud, fordi jeg kan ikke benekte det jeg ikke har noen forestilling om."
"Gud" er meningsløs babbel, selv om den kan ha en funksjon. (Når en ateist utbryter: "Å herregud!" etter å ha slått seg. Utropet har en funksjon for å si at noe gjør vondt, men å påkalle gud er meningsløst i den forstand at gud ikke finnes og derfor ikke hører påkallelsen av dens navn.)
Ordet "gud? står for noe ukjent: "Jeg vet ikke". Man putter gud inn i hullene i sin kunnskap. Med noe ukjent kan man ikke forklare noen ting.
Logisk empirisme: Ethvert ekte utsagn er enten en tautologi, dvs. samme sak uttrykt med andre ord, eller et utsagn om registrerbar og verifiserbar erfaringsvirkelighet. Bare slike utsagn kan være sanne eller usanne. (Unntatt fra kravet er i prinsipp bare de rene logisk-analytiske setninger, f.eks. 2+2=4, som jo ikke påstår noe konkret.) Etiske og religiøse utsagn kan derimot ikke være sanne eller usanne. De er overhode ikke ekte utsagn, selv om de kan se slik ut, men uttrykk for følelser, ønsker, befalinger eller lignende uten erkjennelsesverdi, og uten mening i strengeste forstand. Og gudsbegrepet er ikke noe ekte begrep, fordi det ikke svarer til noen empirisk virkelighet og gir opplysning om den. Om teistens påstand faller utenfor det som er sant og falskt, gjør også ateistens det, og heller ikke agnostikerens uavgjorthet mellom ja og nei til gudstroen er aktuell, fordi det ikke er noe virkelig påstandsinnhold å vakle mellom. Bare det kan kalles virkelig som kan verifiseres ved allmenn tilgjengelig erfaring; en påstand som presenteres uten at det anvises metode for slik etterprøving, er rett og slett "meningsløs". Utsagnet kommuniserer ikke noe som det er mulig å ta stilling til. Det kommuniserer ikke i det hele tatt. Ordet gud er uten mening, dvs. uten kognitiv (erkjennelsesmessig) betydning. Det har i høyden interesse som bærer av et visst stemningsinnhold og/eller visse sosiale impulser, men utsier overhode ikke noe om "virkeligheten".

Gud er overnaturlig
Naturen er universet av materie som handler, og samhandler, etter sin natur. Det overnaturlige er noe over eller bortenfor universet, bortenfor tid og rom, bortenfor identitet. Siden universet er alt kan det ikke eksistere noe "overnaturlig", noe "bortenfor" eller "over" naturen. En overnaturlig forklaring er en selvmotsigelse. Man kan ikke forklare det ukjente ved hjelp av noe man ikke kan vite noe om. Forskjellen mellom en "naturlig" forklaring og en "overnaturlig" forklaring er forskjellen mellom en forklaring og ingen forklaring i det hele tatt.

Gud er ånd
At noe er ånd vil si at det ikke er materielt, det er immaterielt. Å tale om immaterielle, ulegemlige, eksistenser er det samme som å tale om ikke-eksistenser, dvs. ingenting. " ... Men det er også helt riktig, at han er en "ånd", nemlig et spøkelse, en skygge, et pust, et drømmebillede, en angstfantasi. Sier man derimot, at han er en sjel, da stemmer det ikke med vår erfaring. Vi har aldri hatt anledning til å iaktta noen sjel uten legeme. Ingen sansning uten sanseorganer, ingen erindringsbilleder uten sansning, ingen tanke uten erindringsbilleder. Hva er så en ånd -- Jo, det er tøv." (Øverland, En kjetters bekjennelser, s. 74)

Gud som grunnpremiss
All viten blir usikker fordi guds vilje kan forandre alle ting og alle egenskaper, når som helst og hvor som helst, og på en hvilken som helst måte.

Gud er uendelig
Ingenting kan være uendelig. Alle ting er hva det er, og ingenting annet. Det er begrenset i sine kvaliteter og kvantiteter, dvs. at det har en identitet, en natur. Uendelig betyr ikke "meget stor"; det betyr "større enn noen spesifikk kvantitet". Ingen spesifikk kvantitet = kvantitet uten identitet. Det har ingen natur.

Gud er allmektig
Kan gud gjøre hva som helst? Kan gud skape en stein som er så stor at han ikke kan løfte den? Entiteter kan kun handle i henhold til sin natur, sin identitet, som begrenser det i forhold til andre entiteter. Å være allmektig er å ikke være begrenset i hva man kan gjøre. Siden det å ha en identitet innebærer at man er begrenset i forhold til noe annet, så kan ikke en allmektig gud ha en identitet. Den eksisterer rett og slett ikke.

Gud er allvitende
Hvis gud er allvitende, dvs. at han vet alt som har skjedd, skjer og skal skje, er menneskets frie vilje en umulighet. Man kan ikke handle på en annen måte enn det gud vet på forhånd. Dette innebærer at alt er forutbestemt. (Det bør her presiseres at ikke alle ateister tror at mennesket har en fri vilje. Mennesket er underlagt de samme funksjonelle sammenhengene - årsaker og virkninger - i naturen, som alt annet.) Forestillingen om menneskets frie vilje er ikke forenlig med forestillingen om en allvitende gud.

Gud er allgod
Her kommer vi inn på "det ondes problem". Hvordan har "det onde" oppstått? Hvis det ikke er gud, er det da menneskene? I så fall har menneskene innført noe radikalt nytt i skapningen. Da er de selv guder. Gud kan ikke ha skapt det onde, for da er han ansvarlig for alt ondt. Da er han ikke allgod. Hvis da ikke det onde er godt for noe. Gud kan ikke indirekte ha vært opphavet til det onde (han skapte noe som var opphavet til det onde), for da kunne han ikke ha sett konsekvensene av de kreftene han satte i gang ved skapelsen, og da er han ikke allmektig. Visste han alt, men kunne ikke hindre at det onde oppsto, da er han heller ikke allmektig, hvis han fremdeles er god. Det onde kunne ikke godt ha skapt seg selv i en feilfri verden, hvis den verden gud skapte var feilfri, slik Jahves skapte verden var i følge 1. Mosebok. Det vitner i så fall om en svikt i den paradisiske verdensordning, foruten å være i mot tanken om guds kjærlige allmakt. Mener man fremdeles at gud er allgod må man innføre en dualistisk forklaring, i det man kan innføre et "Det ondes prinsipp" som en makt ved siden av gud, men da er ikke gud lenger allmektig. Den kristne guden er "alle tings grunn og opphav" og "gjennomfører alle ting etter sin plan og vilje" . Dette innebærer at han er opphav til "det onde". Hvis en slik gud tillater svakheter og elendighet i verden " om det nå er med hensikt eller ikke " så er gud ansvarlig for svikten. De kristnes svar til dette er ofte: "Guds veier er uransakelige." Det er ikke noe svar.

Gud er skaper av Universet
a) Det kan ikke skapes noe av ingenting. Det er ingen ingenting. Eksistensen er primær over bevissthet. Bevissthet forutsetter noe å være bevisst på, som derfor må eksistere. Gud kan derfor ikke ha skapt universet.
b) "Verden er så vidunderlig at den må være skapt. Den kan ikke ha skapt seg selv, den kan kunne ikke funksjonere så presis hvis der ikke var en "maskin- mester". (...) Nå er det bare det, at en sånn vidunderlig maskinmester kan jo ikke ha skapt seg selv, tenk bare på hvor presis han funksjonerer! Det må iallfall være en maskinmester til å passe på ham. Rettere sagt, der må være et dynasti av maskinmestre - hvis vi da ikke vil akseptere den forklaring, som guden Set gir oss: (...) "Jeg har skapt meg selv, idet jeg er utgått avmine egne lender." Det blir vel den enkleste løsning. (...) Dersom universet er "skapt", melder der seg to spørsmål: " av hvem? og når? Av Gud? Hvem skapte da Gud? Er han til fra evighet? Da kan også universet ha vært til fra evighet. (...) Men vår gud hadde allerede vært til fra evighet, da han skapte himmelen og jorden. Det er lenge siden han gjorde det. Men allikevel, hvorfor gjorde han det ikke før? Når fattet han sin beslutning? - Plutselig, på et bestemt tidspunkt i sitt evige liv? Men der er ikke tidspunkter i evigheten! Tid og evighet er vesensforskjellige begrepskategorier. Evigheten kan vi tumle med som begrep; men vi kan ikke oppfatte den, fordi alle våre opplevelser følger på hverandre i tid. Vi lever i tid. (...) Han skapte verden på et bestemt tidspunkt; altså hadde han allerede før dette tidspunkt levet i evige tider uten å bestillet det gudskapende grann! Men sånn må vi tenke oss det evige liv: det blir innholdsløst, det blir en evig søvn." (Øverland, En kjetters bekjennelser, s. 17-18, 83, 84, 86)

Gud som planlegger/designer
Teistene slutter fra det at naturfenomenene virker så bra sammen til at det må finnes en gud som har planlagt alt. Det er egentlig slik at det som fungerer, fungerer fordi det må fungere som et resultat av tidligere hendelser. Man kan ikke slutte fra naturfenomenene til at det finnes en gud. Først tror man på gud, deretter antar man at det er en plan med alt. Gud er en antagelse, ikke en konklusjon.

Det må være en hensikt, et formål, med alt
Alt som skjer er bestemt av det som tidligere har foregått. Det er fortiden, og ikke fremtiden, som virker på nåtiden. En fugl har ikke vinger for kunne fly, men flyr fordi den har vinger. Naturfenomenene er produkter av eksistensenes egenskaper, og deres funksjonelle sammenhenger, ikke midler for å nå et mål. Man kan ikke slutte fra at visse ting eksisterer til at det eksisterer en gud.

Gud lager mirakler
Et "mirakel" betyr ikke bare at det er uvanlig eller sjeldent. Et mirakel er en handling som ikke er mulig etter de involverte entiteters natur. Det er å øve vold mot entitetenes natur. Mye av det som er blitt karakterisert som "under" eller "mirakel" har etter hvert fått en vitenskapelig forklaring, eller er blitt avslørt som fusk og fanteri.

Gud er en forutsetning for god moral
"Når Gud er død, er alt tillatt", hevder mange teister. Det er bare det at "alt" tydeligvis er tillatt for den som tror på den rette guden. Gud(ene) har til alle tider vært krigsguder, de har forlangt (blod)offer, og deres tilhengere har kunnet gå svært langt i det man vanligvis ville kalt umoral. Troen på gud(er) er ingen garanti for ?god oppførsel". Hva som er "god moral" har variert fra kultur til kultur. Det som en gang var "god moral" i en religion har endret seg over tid. Man er ikke engang alltid enig innenfor samme religion til samme tid om hva som er "god moral". Menneskene lever i samfunn. En viss grad av forutsigbarhet i forholdet mellom samfunnsmedlemmene synes å være viktig ellers ville samfunnet muligens gå i oppløsning. En del generelle moralregler synes derfor å være relativt universelle. (Du skal ikke ta liv, lyve, stjele, begå incest osv.) Enkelte moralregler endres ut fra hensiktsmessighet (ny teknologi, ny kunnskap, endringer i produksjonsforholdene) og endringer i politiske strukturer og maktforhold. Andre moralregler ligger der som etterlatenskaper fra en fjern fortid, uten egentlig å ha noen nyttig funksjon lenger. Mennesket er et sosialt individ. Individets historie viser at hvis det gjør noe som har fordelaktige konsekvenser for andre, så øker sannsynligheten for at det får tilført fordelaktige konsekvenser fra omgivelsene (evt. bortfall/ikke tilføring av ufordelaktige konsekvenser), og omvendt: Hvis individet gjør noe som har ufordelaktige konsekvenser for andre, så øker sannsynligheten for at det får tilført ufordelaktige konsekvenser (evt. bortfall/ikke tilføring av fordelaktige konsekvenser).

Gud gir livet mening
Menneskelivet har ingen spesiell hensikt eller målsetting utover den øvrige natur. Mennesket er kun et naturprodukt. Det er ingen preetablert "mening" med livet. Det ville forutsette en meningsgiver - dvs. en gud e.l.. Livet er i seg selv meningsløst. Livet er bare, men betingelser i et individs miljø kan skape meninger i livet for individet.

Gud gir hjelp og trøst, og hører våre bønner
Mange har behov for en "narresmokk" eller en "sutteklut", slik enkelte barn har. "Gud" er en slik. Når teisten har et problem, eller er i en krise, ber han/hun til "gud". Løser problemet seg er det "guds fortjeneste". Løser ikke problemet seg, sier teisten at "guds veier er uransakelige, og det er en mening med alt". I virkeligheten er det slik at mange problemer løser seg av seg selv bare man tar tiden til hjelp, andre løses av personen selv eller av andre mennesker. Sosiale miljøer deler visse sedvaner. Folk ber om hjelp, og når de er i sterk nød gjør de det selv når det ikke er noen der å spørre. Man takker de som er ansvarlige for ens gode lykke, og når man er spesielt heldig takker man selv om det ikke er noen der å takke. En gud er et svar på spørsmålet "Hvem er det du spør eller takker?", og er som oftest sterkt formet etter en av de man oftest spør eller takker ? en konge, overordnet, far eller mor. At man blir "bønnhørt" betyr ikke at det er en sammenheng mellom bønnen og den hendelsen som skjer. Fenomener som tilsynelatende ofte opptrer samtidig, eller rett etter hverandre, vil ofte oppfattes som funksjonelt avhengige av hverandre. Muligheten for at en verbal atferd etterfølges av en eller annen tilfeldig forandring er meget høy. Gamblere som ber til høyere makter rett før de gambler kan oppnå en gevinst. Dermed vil ofte gamblere utvikle en del ritualer som rent tilfeldig er blitt forsterket. Idrettsfolk kan også utvikle en del ritualer hvor noe atferd er funksjonell mens annen er mer irrasjonell. Noen idrettsfolk korser seg før de handler. Får de mål takker de gud. Det utrolige er at så mange mennesker tror at gud vil bryte fair-play reglene innen idrett og hjelpe den ene til å vinne over den andre. Det samme gjelder når noen i havsnød ber til gud og stormen snur. At stormen snur og kanskje rammer andre som ikke blir "bønnhørt" burde kanskje være et "tankekors"? Menneskene er selektive. Man husker de tilfellene hvor man blir "bønnhørt", men glemmer de gangene man ikke blir det. Mange ber så mye om alt mulig, særlig generelle bønner, at det ikke er noe rart at de av og til blir "bønnhørt".

Gudstro er misforstått mennesketro. Gjennom den projiserer menneskene sitt eget jeg ut i uendeligheten, og blir dermed "fremmedgjort" for seg selv. Gjennom gudstroen blir mennesket tappet for (selvstendig) identitet.

Hypotesen gud er uten praktisk nytteverdi når vi skal mestre vår virkelighet fordi våre iakttakelser gir ikke plass for noen gud:
Gud lar seg ikke plassere i verdensrommet.
Gud står ikke i forhold til årsakskjeden.
Gud står ikke i forhold til den formålsløshet som vi kan avlese av begivenhetenes gang.

Begrepet gud er til ingen hjelp til å klargjøre, bare forvirre våre tanker fordi:
Gud oppfyller ikke kravet til entydighet, presisjon og motsigelsesfrihet.
Gud lar seg ikke tenke meningsfylt.
Gud hører ikke hjemme i vårt begripelige/forstandsmessige univers.

Gudstroen, og ikke minst forestillingen om gud som et handlende subjekt, frarøver mennesket verdighet og/eller ansvar for dagens og morgendagens verden ved at det stiller seg overfor et super-jeg som får det til å kjenne seg lite, som fratar det ansvar, ved å diktere dets handlinger, og som forkvakler dets moralske bevissthet ved lokkemat og trusler.

"...Tro og kunnskap står i forhold til hverandre på samme måte som de to skålene i en vekt; når den ene går opp, går den andre ned. (...) For som du vet, religioner er som lysormer, de lyser bare når det er mørkt. En viss grad av uvitenhet er betingelsen for alle religioner, bestanddelen som de kun kan eksistere i."
Arthur Schopenhauer (1788-1860), tysk filosof.

"Teologi er ikke annet enn uvitenheten om naturlige årsaker - satt i system."
Baron d'Holbach (1723-1789)

AVSLUTNING

Begrepet "gud" er en førvitenskapelig forklaringsmodell " en måte å prøve å forklare foreløpige uforklarlige fenomener på. Gud er et 3 bokstavers ord som betyr: "Jeg vet ikke.? Forestillingene om gudene, deres makt, liv og gjerninger, er en avspeiling av de forholdene menneskene lever under. Folk som lever i stor avhengighet av naturen, forestiller seg sine guder som naturguder; en solgud, en tordengud osv. Når et folk beherskes av mange småkonger, vil det være tilbøyelig til å tro at det finnes mange guder. Når et land samles under én hersker, går utviklingen mot en eneste "gud" eller "gudefamilie". (F.eks. samlingen av Norge og overgangen fra norrøn til kristen tro.) "Guds" egenskaper er bare en forstørrelse av våre egne. Det primitive mennesket befant seg i en verden hvor det visste svært lite, men det prøvde å finne en arbeidshypotese. På en eller annen måte konkluderte det med at kreftene utenfor det var av samme type som kreftene innen det, og det forsøkte gjennom magiske besvergelser å tvinge dem til å gjøre det det ønsket, og gjennom bønn vise gudene velvilje og utholde deres sinne. Alt som skjedde var en konsekvens av disse mystiske vesenene som de primitive menneskene var omgitt av. Det er bare sakte, at alt nærmer seg en riktig forståelse av eksistensen av "naturkreftene", dvs. de funksjonelle sammenhengene i naturen. Og selv da blir de ofte blandet sammen med alle typer animistisk overlevelse.

Moderne vitenskap har erstattet gud som forklaringsmodell. Huller i vår kunnskap kan ikke tas som tegn på en styrende kraft. Eksistensen av en guddom kan ikke avledes av en foreløpig uvitenhet om naturens veier.

Dette livet er det eneste vi kan ha kunnskap om. Menneskelige anstrengelser burde helt ut være rettet mot å forbedre det. Ingen gud har gitt noe menneske noe som helst, og vil aldri gjøre det. Vi løser våre egne problemer selv, eller de vil ikke bli løst. Det finnes ingen gud; det er bare den virkelige verden med sin heslighet og skjønnhet, vold og fred, lykke og smerte. Hvis verden skal bli gjort vakker og fredelig, vil ikke gud(ene) gjøre det. Vi vil! Selv om religiøse forestillinger er feilaktige og mangler et fornuftig grunnlag, kan vi fortsatt vente at de vil fortsette å blomstre, og gjentatte ganger vekkes til live igjen etter perioder med relativ nedgang. Religion vil sannsynligvis overleve så lenge det finnes miljømessige og sosiale betingelser som selekterer og opprettholder religiøs atferd.

"Når vi vil tilbake til tingenes opprinnelse, vil vi alltid finne at det er uvitenheten og frykten som har skapt gudene, at det er innbildningen, fanatismen og bedraget som har utsmykket og fortegnet dem, at det er svakheten som tilber dem, at det er lettroenheten som nærer dem, at det er vanen som respekterer dem og at det er tyranniet som opprettholder dem for å profittere på menneskenes blindhet."
Baron d'Holbach: Système de la nature (1770)