© 1998 Harald Fagerhus
A T E I S M E
GUD - EN NARRESMOKK!
"Er Gud villig til å forhindre ondskap,
men ikke i stand til det?
Da er han ikke allmektig!
Er han i stand til det, men ikke villig?
Da er han ondskapsfull!
Er han både i stand til det og villig?
Hvor kommer så det onde fra?
Er han verken i stand til det eller villig?
Hvorfor kalle ham Gud?"
EPIKUR (342? - 270 f.v.t.) Gresk filosof
INNHOLD
Forord
Hva er "gud"?
Hvilken funksjon har gudstroen?
Gudsbevisene
Hva er ateisme?
Ateismens historie
Ateismens begrunnelse
Argumenter for ateismen
Argumenter mot teismen
Avslutning
Eksisterer det en "gud"? Dette spørsmålet har mennesket sannsynligvis stilt siden tidenes morgen. Bindsterke verk er skrevet om spørsmålet, og stort sett besvart med et rungende "Ja!". Om ikke annet så har man sagt at man verken kan bevise eller motbevise "guds" eksistens, og at det i vertfall er hensiktsmessig å tro på en: "Hvis Gud er død, er alt tillatt, og livet meningsløst." "Vi har alt å vinne og ingenting å tape på å tro på en gud." Så kan man spørre seg: "Hvilken gud? Hvorfor akkurat den kristne?"
Ofte fremstilles ateister som triste og slemme mennesker som skal ta ønskedrømmene fra folk. Men slik er det ikke. "Gud" er ingen ønskedrøm, men et mareritt og et maktpolitisk herskeredskap som begrenser og reduserer mennesket. Teister har ofte opplevd ateismen som truende. Den stiller spørsmål ved det teistene oppfatter som tilværelsens "faste grunn". Det at slike spørsmål oppfattes som truende henger nok sammen med at teistene ikke er så sikre i sin sak, og i alle fall av og til har hatt "tvilen i sitt hjerte".
Ateistene holder dessverre en lav profil. Det er liksom ikke in å benekte "guds" eksistens. Da er man trangsynt og intolerant. Man stemples som materialist, positivist eller rasjonalist . Dette skal da være et slags B-stempel.
Min ateisme bygger på den radikale behaviorismen.
Hva er en "gud"? For de gamle grekere, romere eller våre norrøne forfedre var gudene en slags "supermennesker". De hadde de samme egenskapene som menneskene, men i forstørret grad. Deres makt var begrenset. De var mer formidlende vesener. I tillegg var de mer eller mindre udødelige. Ofte var det noe bak dem igjen som hadde skapt både dem og verden. For jøder, kristne og muslimer er gud skaperen og opprettholderen av verden. Her har gud all makt. I afrikansk (bl.a. gammelegyptisk) tradisjon har gud(ene) blitt fremstilt i dyreham. Gudsforestillingene har variert fra kultur til kultur, og fra tidsepoke til tidsepoke. Xenophanes: (ca. 565-ca. 470 f.v.t.): "Etiopierne påstår at gudene er brednesete og sorte, trakerne forestiller seg dem med rødt hår og blå øyne. Hadde hester og kuer hatt guder, ville disse sett ut som hester og kuer."
Det er vanskelig å gi noen kort definisjon av begrepet "gud". Vi har både filosofiske og religiøse gudsbegrep. De kan være svært så forskjellige. Noen vil hevde at gud ikke lar seg definere fordi gud står over menneskets begrepsverden. Gud er tankesprengende. Et forsøk på å definere gud er derfor det samme som å redusere gud. Gud overskrider, og dermed opphever alle bestemte forestillinger. Gud defineres negativt ut fra hva gud ikke er, siden det er umulig å si hva gud er.
Gud har gått fra å være konkret (et menneske- eller dyrelignende vesen, fysisk plassert i naturen, verdensrommet e.l.) til å være en abstraksjon ("Det ene", absolutt væren, det nødvendige vesen, årsakenes årsak osv.).
Gud kan forstås som:
1) En høyeste eksistens som er uendelig, evig, ubegrenset,
uavhengig av noe annet.
2) Den første årsak, som er betingelse for alt annet.
3) En overmenneskelig makt som gjøres til gjenstand for dyrkelse
i et samfunn.
4) Skaperen og opprettholderen av verden, som mennesket står i
et personlig forhold til, og som åpenbarer seg i historien.
Gud kan forstås som personlig eller ikke-personlig (teisme/panteisme), som virkende i verden eller som en gud på avstand (teisme/deisme). Man kan se gud som noe som er én eller man kan regne med flere guder (monoteisme/polyteisme).
I følge National Catholic Almanac (1968) så
er gud "allmektig, evig, hellig, udødelig,
uforanderlig, ufattelig, uutsigelig, uendelig, usynlig,
rettferdig, kjærlighetsfull, barmhjertig, den høyeste, den
viseste, allvitende, allestedsnærværende, tålmodig, perfekt,
forutseende, enestående, sann."
Richard Swinburne definerer gud i The Coherence of Theism, 1977,
og i The Existence of God, 1979, som "en person uten
legeme (dvs. en ånd) som er overalt til stede, skaperen av og
den som opprettholder universet, som er fri og i stand til å
gjøre alt (dvs. allmektig), som kjenner alle ting, er fullkommen
god, en kilde til moralsk forpliktelse, uforanderlig, evig, et
nødvendig vesen, hellig, og verdig å tilbe".
Teisme
Teisme betyr kort og godt "gudstro", og innbefatter
egentlig alle former for gudstro. Det som kjennetegner det vi til
daglig kaller teisme er en tro på én personlig gud (monoteisme)
eller flere personlige guder (polyteisme) som har skapt universet
og styrer det. Gud(ene) virker i verden. En mellomform er
monolatri hvor det regnes med flere guder, men hvor man kun
dyrker én. (Dette var typisk i tidlig jødedom.) Teismen låner
trekk fra den eksistensform som fra menneskets synspunkt står
høyest; det personlige liv med bevissthet, følelse, intelligens
og vilje.
Deisme
Deisme er troen på at det finnes en gud som er verdens
årsak og opphav, men som har trukket seg tilbake og ikke lenger
griper inn i verdensforløpet. Gud sammenlignes med en ingeniør
som har konstruert verden som en fullendt maskin som kan gå av
seg selv i all evighet, etter at den først er satt i gang.
Ingeniøren, dvs. gud, behøver ikke bry seg med verden etter
dette. Deismen blir et slags metafysisk urprinsipp. Gud blir
fjern, og hos mange av deistene blir det en slags forkledd
ateisme. Kjente deister er de franske filosofene Voltaire
(1694-1778) og Jean-Jacques Rousseau (1712-78).
Panteisme
Panteismen identifiserer gud med universet, altet eller
naturen. Gud er immanent (iboende) i verden i motsetningen til
teismen og deismen, som begge forutsetter at gud er transcendent,
dvs, at gud er forskjellig fra, og "utenfor", verden.
En kjent panteist er den nederlandske filosofen Baruch Spinoza
(1632-77).
Den skjulte gud
Gud åpenbarer seg vanligvis ikke for ateisten, kun for
den troende. Selv den troende har ofte problemer med å komme i
kontakt med gud. Gud ser av og til ut til å leke gjemsel med den
troende, som forklarer dette med at "Guds veier er
uransakelige". "Den skjulte gud" er utilgjengelig
for tanken, og uutsigelig. Så kan man spørre seg hvorfor noen
tror så fullt og fast på noe som er utilgjengelig, og som man
ikke kan si noe om.
"To reisende kommer en gang over en
rydning i skogen. Den ene hevder at rydningen skyldes arbeidet
til en gartner. Den andre hevder at det ikke finnes noen gartner.
For å finne ut hvem som har rett, slår de opp teltet sitt ved
rydningen. Men de ser aldri noen gartner. Den første reisende
hevder at gartneren er usynlig. De setter opp et elektrisk
gjerde, men fortsatt ikke tegn til noen gartner. Så setter de ut
blodhunder. Fortsatt ingen gartner. Den troende av de to reisende
gir seg likevel ikke og hevder at det finnes en gartner som er
usynlig, uhåndgripelig, ufølsom for elektrisitet, uten lukt og
uten lyd, en gartner som i hemmelighet ser etter hagen sin som
han elsker. Den skeptiske spør hva som er blitt igjen av den
første påstanden om en gartner: Hva er forskjellen mellom en
usynlig, uhåndgripelig, evig unnvikende gartner fra en imaginær
gartner eller fra ingen i det hele tatt?"
(Hiorth, Verdslige livssyn, s.118. Se også Stigen, Gud i moderne filosofi, s.128-129. Eksemplet
er laget av John Wisdom, professor i filosofi ved Cambridge
University.)
HVILKEN FUNKSJON HAR GUDSTROEN?
"Det var frykt som først brakte
gudene til verden."
(Petronius Arbiter, romersk skribent, 1. århundre e.v.t.)
For å kunne si noe om hvorfor mennesker tror på gud(er) må vi studere gudstroens funksjon.
Naturen
Gudstroen oppstod bl.a. som en antropomorf
forklaringsmodell på virkeligheten. Dvs. at naturen ble tillagt
menneskelige egenskaper og ble forstått på samme måte som de
menneskelige forhold.
Tidligere kunne naturfenomener
"besjeles" uten særlig fare for motforestillinger,
fordi de aktuelle funksjonelle sammenhengene
("lovmessighetene") ikke var klart avdekket. Man har
tillagt fenomener menneskelige egenskaper, og forstørret disse
opp. Hele naturen ble dirigert av ånder som bodde i steiner og
trær, elver og fosser, og var herre over regn og storm, lyn og
torden. Vulkanutbrudd har blitt forklart med sinte vulkanguder,
tordenskrall med tordenguder, rullende steiner var besatt av
rulleånder; til og med ånder med fjærkreets egenskaper har i
flere tusen år flakset i skytteltrafikk mellom himmel og jord og
visstnok vært betydningsfulle. I filosofiske sammenhenger er
denne type analyse blitt kalt animistisk projeksjon. Animisme
blir gjerne definert som en primitiv oppfatning om at hele
naturen, også døde gjenstander, "inneholder"
betydningsfulle fenomener av en ikke-fysisk natur, og at
"naturens krefter" uttrykker "vilje" i god og
ond retning. En rekke gjenstander ble tillagt "magiske
krefter". Noen av disse ble etter hvert oppfattet som
"guddommelige".
I tillegg til å forstå naturen prøver mennesket gjennom gudstroen også å beherske den. Det oppstår en del tradisjoner og ritualer. Disse brukes bl.a. for å komme i kontakt med guden(e), til å ære og frykte den/dem. De er også viktige for samholdet i gruppen. Etter hvert som de funksjonelle sammenhengene i naturen har blitt avdekket, har gud som forklaringshypotese stadig blitt trengt tilbake. Likevel tror mange mennesker fortsatt på gud. Gudstroen har tydeligvis andre funksjoner enn bare som en måte å forklare naturen på.
Forfedredyrkelse
I de tidlige samfunn viser graver at man sannsynligvis
dyrket forfedrene sine. Enkelte forfedre ble opphøyet til guder.
(I følge Snorres kongesagaer var f.eks. Odin opprinnelig en
stormann.)
Menneskeheten
Gudstroen forsøker å si noe om menneskehetens
oppkomst, dens utvikling og fremtid, og ikke minst dens plass i
naturen.
Gruppen/samfunnet
Gudstroen forsøker å forklare en gruppes historie. Den
gir gruppen en plass i naturens store sammenheng, og individet en
plass i gruppen. Den virker samlende på gruppen, og lager et
skille mellom gruppen og "de utenfor".
Foreldretro
Det forhold teisten står i forhold til sin gud ligner
det forholdet et barn har til sine foreldre, spesielt til faren
sin. Gud/far betraktes som allmektig, allvitende, uutgrunnelig,
et vesen som verger og drar omsorg for en. Teisten/barnet står i
et absolutt avhengighetsforhold til dette vesen og omfatter det
med ærefrykt og respekt, frykt for straff, og takknemlighet for
ethvert bevis på kjærlighet og ømhet.
Atferdskontroll
Gudstroen brukes som atferdskontroll. Den legitimerer en
persons, eller gruppes, makt og kontroll over andre. "Guds
vilje" er makthavernes vilje. Hvis du ikke gjør som
makthaverne, flertallet, de eldste, foreldrene dine osv. sier,
vil guden(e) straffe deg, enten i dette livet eller etter døden.
Oppfører du deg bra, vil du derimot bli belønnet av guden(e);
om ikke i dette livet, så i det neste.
Voltaire: " Om ikke Gud fantes, så
måtte man finne ham opp."
Teistene har på forskjellige måter prøvd å bevise "guds" eksistens. Vi skal ta for oss de vanligste av disse, og deres svakheter.
Kosmologisk gudsbevis
Dette beviset trekker slutninger fra verden til gud.
Når verden eksisterer må det eksistere en gud som har skapt
denne verden.
1) Da vi kan erfare at det eksisterer bevegelse, og da alt beveget har en beveger, så må det finnes en første beveger som ikke beveges av noe annet, men av seg selv. Denne første ubevegede beveger kalles Gud.
2) Under forutsetning av at alt har en årsak, kan vi ut fra erfaringen av at det eksisterer noe, slutte til at dette noe må være en virkning av en årsak. Denne årsak må imidlertid selv være en virkning av en annen årsak osv... Hvis denne årsakskjede ikke skal fortsette i det uendelige, må det være en første virkende årsak som er årsak til seg selv, og som vi kan kalle Gud.
3) Vi kan erfare at det er noe som oppstår og forgår. Vi kan av det innse at det både har mulighet for å eksistere og ikke-eksistere. Det må være noe som eksisterer med nødvendighet, for ellers var det ingen grunn til at kun alt det mulige eksisterte. Hvis det ikke var en gud som eksisterte med nødvendighet i kraft av seg selv, så ville det ikke være noen grunn til at verden eksisterte. Nå eksisterer imidlertid verden, og følgelig må også gud eksistere.
4) Hvis verden har eksistert uendelig lenge, så ville all bevegelse ha opphørt for lenge siden. Da det imidlertid stadig finnes bevegelse må verden ha en begynnelse. I så fall må det ha vært en gud til for å skape verden, for ellers ville det ikke vært noen grunn til at verden skulle begynne å eksistere. Det kan finnes ikke en uendelig rekke av årsak og virkning. Det forutsettes at hvis noe eksisterer, så må det være en årsak til det: Intet kommer av intet.
Kritikk
Det kosmologiske gudsbevis sier at allting må ha en årsak.
Hvis allting har en årsak, da må gud også ha en årsak. Hvis
det kan finnes noe uten årsak, kan det like gjerne være verden
som gud, altså kan ikke dette argumentet ha gyldighet som
gudsbevis. Dette innebærer at verden kan ha oppstått uten
årsak, og at det alltid har eksistert. Det er ingen grunn til å
tro at verden hadde en begynnelse. Det som kan tenkes
eksisterende kan også tenkes ikke-eksisterende. Man tar sitt
utgangspunkt i erfaringen, og gir inntrykk av at man bygger på
denne. Men vips er man over i rene idéer, som aldeles ikke er
berettiget til å tilskrive realitet. En idé er noe annet enn
erkjennelse, og beviser ingen objektiv realitet.
Årsakskategorien er ubrukelig som bevis. Årsaksbegrepet kan
bare brukes til å knytte sammen erfaringsdata i tid og rom, men
ikke til å slutte fra erfaringsverdenen til noe som ligger
utenfor den.
Det ontologiske gudsbevis
"Ontologisk" betyr det som angår
"væren" og har ofte betydningen apriorisk ,
førempirisk. Det er altså ikke tale om slutninger fra den ytre
virkelighet, men om en indre tankenødvendighet. Det hører med
til begrepet om gud at gud er det høyeste vesen, slik at det er
umulig å tenke seg noe som er høyere og mer fullkomment enn
gud. Følgelig må gud eksistere, for hvis gud ikke eksisterte
ville han mangle eksistens, noe som ville være en ufullkommenhet
ved ham. Hvis gud ikke eksisterte, så kunne man tenke seg et mer
fullkomment vesen, hvis fullkommenhet besto i at det utover å
ligne gud, også eksisterte. Det strider mot gudsbegrepet, som
innebærer at man umulig kan tenke seg noe høyere og mer
fullkomment enn gud. Altså må gud eksistere.
Kritikk
Det ontologiske gudsbevis forutsetter at eksistens skulle
være en egenskap ved et fenomen på lik linje med andre
egenskaper. Men begrepet gud har intet å gjøre med om gud
eksisterer eller ikke. Et visst utsagn om en ting kan være
nødvendig så sant tingen eksisterer, men det betyr ikke at
tingen selv eksisterer med nødvendighet. Eksistens eller ikke
gjør ikke noe fra eller til for begrepet. En idé beviser ingen
objektiv realitet. Det ontologiske gudsbevis opphever på en
måte seg selv: det slår ikke bare fast at gud er, men ved å
forutsette ham som "det høyeste tenkbare" skyver det
ham samtidig utenfor all forestillbar virkelighet.
Det teleologiske gudsbevis
(Det fysiko-teologiske gudsbevis)
Her trekker man slutninger fra naturen til gud. Det man ser i
naturen er skjønnhet, orden og hensiktsmessighet. Fra naturens
tilsynelatende planmessige og formålsrettede orden sluttes det
til at det må være en gud som har ordnet naturen. Som et skip
styres av en kaptein, må naturens regelmessige forløp være
styrt av en overmenneskelig ånd. Naturlovene viser at det må
være en lovgiver.
Kritikk
Man går ut fra erfaring, finner at erfaringen ikke kan
forklares ut fra verden selv og er dermed over i den kosmologiske
argumentasjonen, som igjen bygger på det ontologiske bevis, og
så er man like langt. Beviset forutsetter som udiskutabelt at
verden virkelig er hensiktsmessig, skjønn og vellykket.
"Det ondes problem" indikerer noe annet. Vitenskapen
viser for øvrig at naturen er formålsløs. Det er årsaksloven
og seleksjonsprinsippet som gjelder. Ideen om at
"naturlovene" forutsetter en lovgiver er en
sammenblanding av naturens og menneskenes lover. Menneskenes
lover er retningslinjer/krav til hvordan du skal oppføre deg,
mens "naturlovene" er beskrivelser av hvordan ting
faktisk oppfører seg. Man kan ikke av det slutte at noen har
befalt naturen å oppføre seg som den gjør.
"Naturlovene" er menneskenes måte å kategorisere og
forklare naturfenomener på. Det vi kaller "naturlover"
er funksjonelle sammenhenger mellom naturfenomener.
Komparasjonsbeviset
All komparasjon (god - bedre - best) forutsetter et
høyeste trinn som det ikke går an å passere: det absolutte,
det fullkomne. Selve bevisstheten om det relative innebærer
m.a.o. en bevissthet om det fullkomnes eksistens. Men hvem kan
betegnes som fullkommen annet enn gud?
Kritikk
Det "fullkomne" er et sammensatt begrep,
sammensatt av enkeltting vi opplever i virkeligheten og
"forstørret opp" så langt vi klarer, "og litt
til". En idé beviser ingen objektiv realitet.
Aksiologisk gudsbevis
Mennesket streber etter å virkeliggjøre verdier, men
alle jordiske verdier er betingede og tilfeldige. Altså må det
eksistere en overjordisk, høyeste verdi (gud) som muliggjør at
de jordiske verdier kan være etterstrebelsesverdige.
Kritikk
At noe har verdi betyr at det har fordelaktige konsekvenser
for noen; Det kan ha nytte som direkte bruksverdi, eller som
bytteverdi for å oppnå en annen verdi. Det er individets
respons på sine tinglige og sosiale omgivelser som bestemmer om
noe har verdi. At noe har verdi innebærer at det øker
sannsynligheten for at individets atferd, for å tilegne seg det
"verdifulle", øker. Andre mennesker kan ha en verdi.
Verdier er det som er bra for individets eksistens, gjør livet
bedre og rikere. Verdier øker muligheten til å spre genene i
kroppen videre (formering). Verdier og moral er ikke noe som
oppstår inne i hodet på folk, hvor det så sitter en liten
dommer ("samvittigheten") som sier hva som er
"godt" og "ondt". Mennesket er ikke
"godt" eller "ondt", men dets atferd har
positive eller negative konsekvenser for det selv og andre.
Verdiene finnes i de sosiale, miljømessige betingelsene hvor
mennesket lever, og moralen er atferd. Verdier er sosiale
forsterkere av atferd. De øker sannsynligheten for at en gitt
atferd oppstår igjen.
Det moralske gudsbevis
Tar utgangspunkt i den menneskelige opplevelse av å
være forpliktet til å strebe etter en virkeliggjørelse av det
høyeste gode. Da mennesket kun i liten grad er herre over sitt
eget liv og konsekvensene av sine handlinger, må man av
praktiske grunner anta eksistensen av en gud som legger naturen
slik til rette at det pliktoppfyllende menneske oppnår
udødelighet og lykksalighet som resultat av sin moralske
streben. Gud må eksistere og sjelen må være udødelig dersom
det skal være fornuftig å følge de moralske lovene.
Kritikk
Beviset er ikke teoretisk tvingende, men et praktisk
postulat . Det forutsettes at verden egentlig er rettferdig, og
at enhver må lønnes etter fortjeneste. Siden lønn og straff
ikke fordeles rettferdig i dette liv så må det finnes en gud
som gjør det i det neste liv. Det er ikke opplagt at verden er
rettferdig.
Det pragmatiske gudsbevis
Benekter man guds eksistens fører dette til håpløshet
og pessimisme, mens antagelsen om guds eksistens gir håp og
tillit til fremtiden. Altså er gudstroen mer nyttig enn
gudsfornektelsen og i denne forstand "pragmatisk sann".
Kritikk
Spesielt innenfor (den ateistiske) arbeiderbevegelsen har
mange hatt håp og optimisme for fremtiden. Dette var viktig for
oppbyggingen av Norge etter krigen.
Det historiske gudsbevis
Da nesten alle folkeslag har antatt eksistensen av en
gud, ville det være usannsynlig at det ikke var noe i det. For
bare hvis gud virkelig eksisterer er det forståelig at
gudsforestillingen er utbredt i vidt forskjellige kulturer uten
innbyrdes påvirkning.
Kritikk
Hvorfor skulle det være urimelig at gudstroen er en
illusjon over alt? Illusjoner kan godt ha vid utbredelse. Før
trodde "alle" at jorden var flat. Det faktum at en tro
er universell er ikke noe bevis for at troen er sann. Menneskene
som artsvesener er ganske like, uavhengig av kultur.
Førvitenskapelige forklaringer finnes i de tidlige stadier i
alle kulturer.
Det personlige gudsbevis
Man har en personlig opplevelse av noe guddommelig, en
åpenbaring.
Kritikk
Personlige "opplevelser" er kun personlige
responser på stimuli, og "beviser" ikke at det som
individet sier at det har "opplevd" finnes utenfor
individet selv som en objektiv realitet. Gitt visse type stimuli
i en gitt situasjon så kan man "oppleve" det
utroligste, f.eks. under hypnose. En rekke mennesker har
"opplevd" troll, hulder og nisser ute i skogen en mørk
kveld. Vi kan forklare disse opplevelsene vitenskapelig, som
bl.a. "feilpersepsjoner ".
Veddemålsargumentet
Blaise Pascal lanserte veddemålsargumentet. Vi bør, ut
fra fornuftige sannsynlighetsberegninger, satse alt på den
kristne troen etter som vi da har mulighet for å få en uendelig
gevinst i et eventuelt liv etter dette, uten at vi taper noe
dersom kristendommen ikke er sann. Et fornuftig menneske bør da
satse fullt på dette fordelaktige alternativet. De som likevel
ikke gjør det, ledes ikke av fornuft, men av følelser og
lidenskaper.
Kritikk
Andre religioner gir også "en uendelig gevinst".
Hvilken garanti har vi for at de kristne - eller ateistene for
den slags skyld - har rett? Kanskje en annen religion har rett. I
norrøn religion var det viktig å dø i kamp. Da kom man til
Valhall. Døde man på sykeseng kom man til Hel. Der var det
kaldt. Kanskje vi skulle begynne å slåss mer?
Det greske atheos kan oversettes med "uten gud, som benekter gudene, gudløs, ugudelig, forlatt av gudene". Ateisme vil si å ikke ha en gudstro, fravær av gudstro. Ateisme, i sin grunnform, er ikke en tro: den er fravær av tro. En ateist er ikke først og fremst en person som tror at det ikke eksisterer en gud; Ateisten tror ikke på noen gud.
Dette innebærer to typer ateisme:
1) "Svak" eller implisitt ateisme. Det å ikke ta
stilling til om det finnes en gud eller flere, dvs. agnostisisme. Agnostisisme defineres ofte som "det syn at man
ikke kan vite noe om de siste prinsippene for tilværelsen, det
absolutte, Gud". En agnostiker hevder således at "det
ikke er mulig å få kunnskap om Gud". Agnostikeren tar ikke
standpunkt til spørsmålet om guds eksistens. Han vil holde seg
til det han vet, og ikke gå ut over dette. Agnostisismen er en
"ærlighetsopplevelse", dvs man skal være ærlig og
ikke påstå mer enn det man har belegg for. Det skal liksom
være mer intellektuelt redelig å være agnostiker enn å være
ateist. Agnostikere lever som om det ikke finnes noen gud, og
utøver derfor en praktisk ateisme, om ikke en teoretisk,
filosofisk ateisme. Det er aldri noen agnostiker som har kommet
med en bønn til en "ukjent gud": "Kjære ukjente
gud, dersom du finnes så...". Agnostikeren er en
"skapateist".
2) "Sterk" eller eksplisitt ateisme. Det å benekte
guds eller gudenes eksistens. I tillegg til en praktisk ateisme
har denne typen ateisme en teoretisk, filosofisk begrunnelse. Den
er ofte også sterkt antireligiøs.
For å være ateist må man ha hørt om dette, og tatt et "bevisst" standpunkt. De som aldri har hørt om ateisme vil nok leve ut en praktisk ateisme, men kan vanskelig kalles ateist i filosofisk eller ideologisk forstand. Et nyfødt barn, som jo ikke har en gudstro, er derfor ikke ateist.
"Kirken forlanger tilbedelse - den
eneste ting som mennesket ikke skulle gi til noe vesen,
menneskelig eller guddommelig. Å tilbe en annen er å nedvurdere
seg selv."
Robert Ingersoll (1833-1899)
Historisk er det ofte vanskelig å skille klart mellom ateisme, agnostisisme og former for teisme. Ateismen og agnostisismen har ofte vært av religiøs karakter. Både innenfor gresk, kinesisk og indisk tradisjon oppstod tidlig tanken at den egentlige, dypeste virkelighet ikke er de mange guder, men en upersonlig, altgjennomstrømmende kosmisk kraft. Dette innebar ikke nødvendigvis at gudenes eksistens ble benektet, bare at deres innflytelse ble drastisk redusert.
Flere av de greske filosofene opererte med gudsbegreper som vanskelig kan sies å representere teisme i vanlig forstand. Enkelte kan også karakteriseres som agnostikere. Xenophanes: (ca. 565-ca. 470 f.v.t.): "Etiopierne påstår at gudene er brednesete og sorte, trakerne forestiller seg dem med rødt hår og blå øyne. Hadde hester og kuer hatt guder, ville disse sett ut som hester og kuer." Protagoras (ca. 490-420 f.v.t.) skal ha sagt: "Om gudene kan jeg ikke vite hvorvidt de eksisterer eller ikke, eller hvilken form de har, for det er meget som hindrer en slik viten: sakens dunkelhet og menneskelivets korthet", samt "Mennesket er målestokken for alle ting, for de ting som er: at de er, og for de ting som ikke er: at de ikke er". Materialisten Demokrit (ca. 460-370 f.v.t.) mente at "gudene" var sammensatt av særlige finkornete atomer, men som forøvrig var forgjengelige og ikke grep nevneverdig inn i verden og dens forløp. Materialisten Epikur (341-270 f.v.t.) mente at gudene levde "mellom verdenene". disse lignet på menneskene, men blandet seg ikke opp i hva menneskene gjorde. Materialisten Lucrets (ca. 96-55 f.v.t.): "Ulykksalige menneskeslekt! Hvilke plager har du ikke av disse skumle gudene som du selv har skapt deg! Hvilke redsler selv for små barn! Ekte fromhet er jo ikke å varte opp med religiøse fakter og nesegrus tilbedelse, eller ofringer på altere, men å kunne møte det som livet byr deg med sindighet."
Kineserne skal ha hatt en gjennomgående agnostisk holdning. Hsün Tsu (ca. 298-238 f.v.t.) oppfattet Himmelen som identisk med naturen, og den grep ikke inn i sine egne lover for å utføre mirakler. Hsün Tsu mente at ånder bare var noe forrvirrede mennesker forestilte seg. Wang Ch'ung (ca. 27-97 e.v.t.) prøvde å gi naturalistiske forklaringer. Han kritiserte mange av samtidens fordommer og overtro. Den kinesiske taoismen opererte også med religiøse tenkemåter som vanskelig lar seg innordne i Vestens teismebegrep.
Den indiske materialismen, var mer ateistisk enn den greske og kinesiske. De eldste skriftene antas å være fra ca. 600 f.v.t. Det hevdes at bare denne verden eksisterer og at det ikke finnes et hinsidig liv. Sjelen eksisterer ikke uavhengig av legemet. Det finnes ingen annen årsak enn naturen, som forøvrig er likegyldig overfor godt og ondt. Moderne indisk materialisme og ateisme skyldes mer innflytelse fra Vesten enn fra den gamle indiske materialismen. Jainismen, en ca. 2500 år gammel religion, er meget asketisk og etisk med tro på sjelevandring, sjelens frelse og en rettferdig, naturlig verdensordning. Den regner seg som strengt ateistisk, idet enhver forestilling om en gud forkastes; imidlertid anerkjenner den eksistensen av guddommer, men de er ikke allvitende og kan bare gi visse verdslige fordeler. Innen hinduismen er det plass til både teister og teister, bare man aksepterer vedaskriftene. I Rigveda, det eldste av vedaskriftene, og som er ca. 3000 år gammelt, finner agnostiske utsagn som: "Hvor universet kommer fra, om det ble skapt eller ikke, se det vet bare Han som bor i de øverste himlene. Eller kanskje Han ikke vet det, Han heller. (...) Pris Indra, dersom Han da finnes. Folk sier til hverandre: Indra finnes ikke, hvem har sett ham, hvem er det vi skal prise?" Den tidlige buddhismen hadde ingen tanke om en evig sjel, eller en høyeste guddom som årsak til og opprettholder av verden, men et stort antall guder, mektigere enn menneskene, var underlagt de samme vilkår som menneskene, nemlig fødsel, død og gjenfødelse.
I den vestlige verden er det vanskelig å identifisere egentlige ateister før på 1600- eller 1700-tallet. Den åpne og konsekvente ateismen i Europa oppstod med opplysningstiden, etter at kirkens totale kulturherredømme hadde begynt å slå sprekker enkelte steder. Vi kan nevne den franske naturvitenskapsmannen baron d'Holbach (1723-89), som betraktet hele verden som en komplisert maskin som gikk etter mekaniske lover, og encyclopedistene Denis Diderot (1713-84) og Helvetius (1715-71). I 1811 ga den britiske dikteren Percy Bysshe Shelley (1792-1822) ut "Necessity of Atheism". Shelley ble umiddelbart utvist fra University College i Oxford. Richard Carlile (1790-1843) var på 1820-tallet den første offentlige forkjemper for ateismen i Storbritannia. Tyskeren Ludwig Feuerbach (1804-1872) ga i 1841 ut boken "Kristendommens vesen". Han mente at menneskene i religionene projiserte et forstørret bilde av seg selv på universet. Mennesket var et barn i religionen. Feuerbach påvirket Karl Marx (1818-83) som mente at "den religiøse elendighet er et uttrykk for den virkelige elendighet og samtidig protestholdningen mot den virkelige elendighet. Religionen er det betrengte kreaturs hjertesukk, en hjerteløs verdens sinn og en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Det å oppheve religionen som folkets illusoriske lykke betyr å stille kravet om dets virkelige lykke.". Den russiske anarkisten Michail Bakunin (1814-76) skrev i 1871 "Gud og staten", hvor han bl.a. sa at "hvis Gud virkelig eksisterte skulle det være nødvendig å avskaffe ham". Friedrich Nietzsche (1844-1900) mente at "gud er død", og at det ikke fantes noen idealer, verdier eller normer som hadde objektiv gyldighet. Mennesket var tvunget til å være gud, og selv frembringe de idealer, verdier og normer som gjør det mulig for mennesket å orientere seg i verden. Han fremholder den sterke, sunne dennesidighet, den leende lykke, den begeistrede - og trassige - godtagelse av det meningsløse liv i dets skjønnhet, gru og fylde. Sigmund Freud (1856-1939) mente at gudsforholdet ligner det forholdet et barn har til sine foreldre, spesielt til faren sin.
Av norske ateister må nevnes Marcus Thrane (1817-90), som i sitt testament nektet kristne å være tilstede i begravelsen sin, samt bohemen Hans Jæger (1854-1910), Helge Krog (1889-1962) og Arnulf Øverland (1889-1968).
Mange teister er tydeligvis ikke helt overbevist om teismens sannhet. Dette viser den store mengden litteratur som er viet teismens begrunnelse. Vi finner en mangfoldighet av begrunnelser, alt fra "personlige vitnesbyrd" som ikke beviser noen ting, til strenge filosofiske utredninger som sjelden overbeviser noen ateist. Litteraturen som begrunner ateismen er liten. Mange ateister anser teismen for å være så usannsynlig eller absurd at ateismen forekommer selvsagt, og da er det ikke nødvendig med en begrunnelse.
Ateismens begrunnelse kan deles i to:
1) Argumenter for ateismen
2) Argumenter mot teismen
"Se på en tam hund som trygler om
å bli klappet ? er ikke det som å se et menneske på knærne
for sin gud?"
Michail Bakunin
Aksiomer
1) Virkeligheten er virkelig. Eksistensen eksisterer.
2) Å være er å være noe. (Ha en natur, en identitet)
3) Virkeligheten eksisterer i tid og rom.
4) Virkeligheten er motsigelsesfri.
5) Virkeligheten er materiell.
6) Virkeligheten er kausal.
7) Virkeligheten eksisterer uavhengig av om den blir erfart eller
kan erfares.
8) Virkeligheten kan erfares.
Virkelighetsanalyse
Det som er, det er. Eksistensen eksisterer. Virkeligheten er
virkelig. Dette aksiomet er fundamentet for alt annet. Mennesket
responderer på virkeligheten. Dette innebærer at det man
"opplever/erfarer" som virkelighet må være noe. Det
å være er å være noe. Å være noe, er å være en fysisk
ting - materie - med et sett spesifikke motsigelsesfrie
egenskaper, begrenset i kvalitet og kvantitet. En materiell ting
har altså en identitet, en natur, som atskiller den fra annen
materie. Materien er i stadig bevegelse, endring, som forårsaker
endringer i annen materie. Å tale om immaterielle eksistenser er
det samme som å tale om ikke-eksistenser, dvs. ingenting. Virkeligheten
er det som, når du slutter å tro på det, ikke forsvinner. Det
kan ikke skapes noe av ingenting. Det er ingen ingenting.
Eksistensen er uavhengig av "bevissthet", dvs
menneskets, eller andre eksistensers, respons på den. Levende
vesener kan respondere på miljøet rundt seg og slik endre det,
men det er miljøet som former atferd som i neste omgang kan
forandre miljøet. Eksistens er primær i forhold til
"bevissthet". "Bevissthet" forutsetter
eksistens, noe å være "bevisst" på, som derfor må
eksistere. Det finnes derfor ingen "Bevissthet",
"Verdensånd", "Gud" e.l. som har skapt
universet. Bevisbyrden ligger på de som påstår at det finnes
noe annet enn ingenting.
Alt som er til kan reduseres til kausalbestemt natur, dvs. en formålsløs rom- tid-verden av utstrakte, materielle legemer eller prosesser, hvis funksjonelle sammenhenger ("lovmessigheter") kan beskrives. Alt som skjer, er entydig bestemt av det som tidligere har foregått. Det er fortiden, og ikke fremtiden, som virker på nåtiden. Det er en funksjonell relasjon mellom årsak (uavhengig variabel) og virkning (avhengig variabel). Årsak og virkning er ikke nødvendigvis lineær som lenker i en kjede, men kan være som en vev eller et nettverk. Det trenger ikke være nærhet i tid og rom mellom en årsak og dens virkning. En hendelse kan være en funksjon av flere variabler, og en enkelt variabel kan virke på mer enn én hendelse. Gitt en kjennskap til de funksjonelle sammenhenger som gjelder for en bestemt type fenomener, samt en beskrivelse av de undersøkte fenomeners tilstand på et bestemt tidspunkt, er det prinsipielt mulig å forutsi eller tilbakebestemme fenomenene til en hvilken som helst annen tid. Hvis den nødvendige forbindelse mellom begivenhetene brytes, blir ethvert vitenskapelig forsøk på å blottlegge naturens funksjonelle sammenhenger og fenomenenes bakenforliggende mekanismer umulig. Vitenskapelig forskning viser oss at det finnes en slik forbindelse mellom fenomenene. Ingenting oppstår uten årsak, eller ved "tilfeldighet". Alt skjer med nødvendighet. Å være er å være nødvendig. Ingenting annet en det som er virkelig er mulig. At noe er "tilfeldig" betyr bare at vi ikke kjenner årsakene til fenomenet. Dette innebærer at det ikke eksisterer en transcendent "gud" eller en "fri vilje" som hever seg opp over den øvrige natur. Vitenskapene har ikke bruk for gudshypotesen i sine forklaringer. Alle kjente "krefter" som virker i universet er av fysisk karakter. Såkalte "åndelige krefter" synes å være fraværende fra universet som helhet, eller kan oppfattes som spesialtilfeller av fysiske "krefter".
Universet er totalen av alt som eksisterer. Universet er som det er. Det er ikke noe "hvorfor?". Universet har ingen årsak utenfor seg selv, og vi må bare si at universet er, og at det er nødvendig. Det er meningsløst å si at det finnes noe utenfor universet, siden universet er alt.
Stephen Hawkings' helhetsteori: Tid og rom krummer seg firedimensjonalt inn i hverandre, og danner et rom uten grenser. I dette bildet av universet finnes det rett og slett ingenting man kan bruke uttrykket "gud" om. Verden er ikke "skapt", naturlovene (dvs, de funksjonelle sammenhengene) har funnets fra evighet av, og andre prinsipper trengs ikke for å forklare verden. Tiden er i verden og ikke verden i tiden. Tid er materie i bevegelse. Rom og tid er avledet fra begivenheter, de er forhold mellom begivenheter, og ikke absolutter som verden beveger seg gjennom. Rom og tid oppstod med "The Big Bang". Materien eksisterer, virker, utvikler seg og opprettholder seg selv av egen kraft. Materie kan gå over i annen materie, eller til energi. Materien er selvvirkende. Den forsvinner ikke. Intet blir til intet.
Menneskesyn
Mennesket formes av sitt tinglige og sosiale miljø.
Mennesket, som naturvesen, er underkastet de samme naturfenomener
som alt annet i naturen, og kan i prinsippet studeres, beskrives
og forklares med de samme naturvitenskapelige metoder.
Naturfenomenene kan forklare alt som skjer i et menneskeliv.
"Bevissthet", "tanker",
"samvittighet" og "vilje" kan beskrives som
atferd.
Det eksisterer ingen fenomener av en særegen, mystisk, ikke-materielle karakter under huden som har en virkning på menneskets atferd. Innsiden av kroppen er en liten del av universet, og det som foregår der er ikke noe mentalt eller psykisk selv om det kun er observerbart for kroppen selv. Denne indre, private, verden er av samme natur som verden utenfor. Når mennesket dør, brytes det ned, og dets atomer inngår i andre materielle forbindelser. Alle menneskets "sjelelige" egenskaper er egenskaper som er ervervet av arten som et resultat av artens overlevelsesbetingelser og individenes forsterkningsbetingelser Det finnes ingen åndelig drevet livskraft. Vi er overlevelsesmaskiner, laget av gener. Kroppen, dens utseende og atferdsrepertoar står i genenes tjeneste. Menneskearten har utviklet seg gjennom at de individene som var best tilpasset miljøet, har overlevd og formert seg, har ført genene videre til neste generasjon. For hver generasjon har genene endret seg litt; delvis gjennom mutasjon, men også gjennom seleksjon.
"Jeg" er en genetisk substans med et atferdsrepertoar.
Alt det vi mennesker gjør av
"godt" og "ondt" er et resultat av de
miljøer som har formet oss som mennesker og individer, og som
får konsekvenser for våre liv. I og med at mennesket kun er et
produkt av artens overlevelsesbetingelser og individenes
miljøer, er det like meningsløst å stille moralske krav til et
menneske som til et annet dyr; det har ingen moralsk status.
Verken mennesker eller andre dyr har "fri vilje", og
har derfor heller intet ansvar for "sine" handlinger.
All moralsk bedømmelse, ros eller ris, er malplassert, men ros,
ris og moralsk bedømmelse kan ha effekter på deres atferd. Når
det gjelder ris og ros kan slike sosiale konsekvenser bli
"plassert" umiddelbart avhengig av atferd. Ved å
ansvarliggjøre det enkelte menneske skjuler man de
samfunnsmessige, naturmiljømessige og biologiske betingelser som
har formet atferden, og som må endres for effektivt å få
utskilt en annen type atferd. Atferden formes og opprettholdes ut
fra de konsekvenser den har. Vi får en vekselvirkning mellom
mennesket og dets omgivelser. De betingelser som former atferd
overtar som forklarende funksjoner det man tidligere tilskrev
indre, mentale tilstander som personlighet, sinnstilstand,
følelser, karaktertrekk, formål og hensikter. En
"viljesakt" er et determinert produkt av
atferdsforsterkende handlingskonsekvenser; m.a.o. "fri
vilje" er atferd (som kan være skjult). Menneskelivet har
ingen spesiell hensikt eller målsetting utover den øvrige
natur. Mennesket er kun et naturprodukt. Det er ingen preetablert
"mening" med livet. Livet er i seg selv
meningsløst. Livet er bare, men betingelser i et individs
miljø kan skape meninger i livet for individet.
Ateismen er obligatorisk ved mangel på belegg for gud(ene)s eksistens. Bevisbyrden for guds eksistens ligger på teisten, og ikke på ateisten. Det er teisten som forutsetter guds eksistens, og det burde følgelig være teisten som sannsynliggjorde at gud eksisterer. Den som ikke har noen gudstro trenger ikke å sannsynliggjøre at gud ikke finnes. Bevisbyrden for at noe eksisterer ligger på den som påstår at fenomenet eksisterer. En eksepsjonell påstand krever en eksepsjonell god bevisførsel. En ateist trenger bare å vise at teisten har feil for å forsvare sin posisjon.
Begrepet "gud"
"Gud" er et språklig uttrykk, bestående av de 3
bokstavene g, u og d.
"Gud" er en tillært verbal atferd.
"Jeg vet ikke hva du mener med "gud". Jeg er uten
ideen "gud". Jeg benekter ikke gud, fordi jeg kan ikke
benekte det jeg ikke har noen forestilling om."
"Gud" er meningsløs babbel, selv om den kan ha en
funksjon. (Når en ateist utbryter: "Å herregud!"
etter å ha slått seg. Utropet har en funksjon for å si at noe
gjør vondt, men å påkalle gud er meningsløst i den forstand
at gud ikke finnes og derfor ikke hører påkallelsen av dens
navn.)
Ordet "gud? står for noe ukjent: "Jeg vet ikke".
Man putter gud inn i hullene i sin kunnskap. Med noe ukjent kan
man ikke forklare noen ting.
Logisk empirisme: Ethvert ekte utsagn er enten en
tautologi, dvs. samme sak uttrykt med andre ord, eller et utsagn
om registrerbar og verifiserbar erfaringsvirkelighet. Bare slike
utsagn kan være sanne eller usanne. (Unntatt fra kravet er i
prinsipp bare de rene logisk-analytiske setninger, f.eks. 2+2=4,
som jo ikke påstår noe konkret.) Etiske og religiøse utsagn
kan derimot ikke være sanne eller usanne. De er overhode ikke
ekte utsagn, selv om de kan se slik ut, men uttrykk for
følelser, ønsker, befalinger eller lignende uten
erkjennelsesverdi, og uten mening i strengeste forstand. Og
gudsbegrepet er ikke noe ekte begrep, fordi det ikke svarer til
noen empirisk virkelighet og gir opplysning om den. Om teistens
påstand faller utenfor det som er sant og falskt, gjør også
ateistens det, og heller ikke agnostikerens uavgjorthet mellom ja
og nei til gudstroen er aktuell, fordi det ikke er noe virkelig
påstandsinnhold å vakle mellom. Bare det kan kalles virkelig
som kan verifiseres ved allmenn tilgjengelig erfaring; en
påstand som presenteres uten at det anvises metode for slik
etterprøving, er rett og slett "meningsløs". Utsagnet
kommuniserer ikke noe som det er mulig å ta stilling til. Det
kommuniserer ikke i det hele tatt. Ordet gud er uten mening, dvs.
uten kognitiv (erkjennelsesmessig) betydning. Det har i høyden
interesse som bærer av et visst stemningsinnhold og/eller visse
sosiale impulser, men utsier overhode ikke noe om
"virkeligheten".
Gud er overnaturlig
Naturen er universet av materie som handler, og samhandler,
etter sin natur. Det overnaturlige er noe over eller bortenfor
universet, bortenfor tid og rom, bortenfor identitet. Siden
universet er alt kan det ikke eksistere noe
"overnaturlig", noe "bortenfor" eller
"over" naturen. En overnaturlig forklaring er en
selvmotsigelse. Man kan ikke forklare det ukjente ved hjelp av
noe man ikke kan vite noe om. Forskjellen mellom en
"naturlig" forklaring og en "overnaturlig"
forklaring er forskjellen mellom en forklaring og ingen
forklaring i det hele tatt.
Gud er ånd
At noe er ånd vil si at det ikke er materielt, det er
immaterielt. Å tale om immaterielle, ulegemlige, eksistenser er
det samme som å tale om ikke-eksistenser, dvs. ingenting. "
... Men det er også helt riktig, at han er en "ånd",
nemlig et spøkelse, en skygge, et pust, et drømmebillede, en
angstfantasi. Sier man derimot, at han er en sjel, da stemmer det
ikke med vår erfaring. Vi har aldri hatt anledning til å iaktta
noen sjel uten legeme. Ingen sansning uten sanseorganer, ingen
erindringsbilleder uten sansning, ingen tanke uten
erindringsbilleder. Hva er så en ånd -- Jo, det er tøv." (Øverland,
En kjetters bekjennelser, s. 74)
Gud som grunnpremiss
All viten blir usikker fordi guds vilje kan forandre alle
ting og alle egenskaper, når som helst og hvor som helst, og på
en hvilken som helst måte.
Gud er uendelig
Ingenting kan være uendelig. Alle ting er hva det er, og
ingenting annet. Det er begrenset i sine kvaliteter og
kvantiteter, dvs. at det har en identitet, en natur. Uendelig
betyr ikke "meget stor"; det betyr "større enn
noen spesifikk kvantitet". Ingen spesifikk kvantitet =
kvantitet uten identitet. Det har ingen natur.
Gud er allmektig
Kan gud gjøre hva som helst? Kan gud skape en stein som er så
stor at han ikke kan løfte den? Entiteter kan kun handle i
henhold til sin natur, sin identitet, som begrenser det i forhold
til andre entiteter. Å være allmektig er å ikke være
begrenset i hva man kan gjøre. Siden det å ha en identitet
innebærer at man er begrenset i forhold til noe annet, så kan
ikke en allmektig gud ha en identitet. Den eksisterer rett og
slett ikke.
Gud er allvitende
Hvis gud er allvitende, dvs. at han vet alt som har skjedd, skjer
og skal skje, er menneskets frie vilje en umulighet. Man kan ikke
handle på en annen måte enn det gud vet på forhånd. Dette
innebærer at alt er forutbestemt. (Det bør her presiseres at
ikke alle ateister tror at mennesket har en fri vilje. Mennesket
er underlagt de samme funksjonelle sammenhengene - årsaker og
virkninger - i naturen, som alt annet.) Forestillingen om
menneskets frie vilje er ikke forenlig med forestillingen om en
allvitende gud.
Gud er allgod
Her kommer vi inn på "det ondes problem". Hvordan har
"det onde" oppstått? Hvis det ikke er gud, er det da
menneskene? I så fall har menneskene innført noe radikalt nytt
i skapningen. Da er de selv guder. Gud kan ikke ha skapt det
onde, for da er han ansvarlig for alt ondt. Da er han ikke
allgod. Hvis da ikke det onde er godt for noe. Gud kan ikke
indirekte ha vært opphavet til det onde (han skapte noe som var
opphavet til det onde), for da kunne han ikke ha sett
konsekvensene av de kreftene han satte i gang ved skapelsen, og
da er han ikke allmektig. Visste han alt, men kunne ikke hindre
at det onde oppsto, da er han heller ikke allmektig, hvis han
fremdeles er god. Det onde kunne ikke godt ha skapt seg selv i en
feilfri verden, hvis den verden gud skapte var feilfri, slik
Jahves skapte verden var i følge 1. Mosebok. Det vitner i så
fall om en svikt i den paradisiske verdensordning, foruten å
være i mot tanken om guds kjærlige allmakt. Mener man fremdeles
at gud er allgod må man innføre en dualistisk forklaring, i det
man kan innføre et "Det ondes prinsipp" som en makt
ved siden av gud, men da er ikke gud lenger allmektig. Den
kristne guden er "alle tings grunn og opphav" og
"gjennomfører alle ting etter sin plan og vilje" .
Dette innebærer at han er opphav til "det onde". Hvis
en slik gud tillater svakheter og elendighet i verden " om
det nå er med hensikt eller ikke " så er gud ansvarlig for
svikten. De kristnes svar til dette er ofte: "Guds veier er
uransakelige." Det er ikke noe svar.
Gud er skaper av Universet
a) Det kan ikke skapes noe av ingenting. Det er ingen
ingenting. Eksistensen er primær over bevissthet. Bevissthet
forutsetter noe å være bevisst på, som derfor må eksistere.
Gud kan derfor ikke ha skapt universet.
b) "Verden er så vidunderlig at den må være skapt.
Den kan ikke ha skapt seg selv, den kan kunne ikke funksjonere
så presis hvis der ikke var en "maskin- mester". (...)
Nå er det bare det, at en sånn vidunderlig maskinmester kan jo ikke ha skapt seg selv, tenk bare på hvor presis han
funksjonerer! Det må iallfall være en maskinmester til å passe
på ham. Rettere sagt, der må være et dynasti av maskinmestre -
hvis vi da ikke vil akseptere den forklaring, som guden Set gir
oss: (...) "Jeg har skapt meg selv, idet jeg er utgått
avmine egne lender." Det blir vel den enkleste løsning.
(...) Dersom universet er "skapt", melder der seg to
spørsmål: " av hvem? og når? Av Gud? Hvem skapte da Gud?
Er han til fra evighet? Da kan også universet ha vært til fra
evighet. (...) Men vår gud hadde allerede vært til fra evighet,
da han skapte himmelen og jorden. Det er lenge siden han gjorde
det. Men allikevel, hvorfor gjorde han det ikke før? Når fattet
han sin beslutning? - Plutselig, på et bestemt tidspunkt i sitt
evige liv? Men der er ikke tidspunkter i evigheten! Tid og
evighet er vesensforskjellige begrepskategorier. Evigheten kan vi
tumle med som begrep; men vi kan ikke oppfatte den, fordi alle
våre opplevelser følger på hverandre i tid. Vi lever i tid.
(...) Han skapte verden på et bestemt tidspunkt; altså hadde
han allerede før dette tidspunkt levet i evige tider uten å
bestillet det gudskapende grann! Men sånn må vi tenke oss det
evige liv: det blir innholdsløst, det blir en evig søvn." (Øverland,
En kjetters bekjennelser, s. 17-18, 83, 84, 86)
Gud som planlegger/designer
Teistene slutter fra det at naturfenomenene virker så bra
sammen til at det må finnes en gud som har planlagt alt. Det er
egentlig slik at det som fungerer, fungerer fordi det må fungere
som et resultat av tidligere hendelser. Man kan ikke slutte fra
naturfenomenene til at det finnes en gud. Først tror man på
gud, deretter antar man at det er en plan med alt. Gud er en
antagelse, ikke en konklusjon.
Det må være en hensikt, et formål, med
alt
Alt som skjer er bestemt av det som tidligere har foregått.
Det er fortiden, og ikke fremtiden, som virker på nåtiden. En
fugl har ikke vinger for kunne fly, men flyr fordi den har
vinger. Naturfenomenene er produkter av eksistensenes egenskaper,
og deres funksjonelle sammenhenger, ikke midler for å nå et
mål. Man kan ikke slutte fra at visse ting eksisterer til at det
eksisterer en gud.
Gud lager mirakler
Et "mirakel" betyr ikke bare at det er uvanlig
eller sjeldent. Et mirakel er en handling som ikke er mulig etter
de involverte entiteters natur. Det er å øve vold mot
entitetenes natur. Mye av det som er blitt karakterisert som
"under" eller "mirakel" har etter hvert fått
en vitenskapelig forklaring, eller er blitt avslørt som fusk og
fanteri.
Gud er en forutsetning for god moral
"Når Gud er død, er alt tillatt", hevder mange
teister. Det er bare det at "alt" tydeligvis er tillatt
for den som tror på den rette guden. Gud(ene) har til alle tider
vært krigsguder, de har forlangt (blod)offer, og deres
tilhengere har kunnet gå svært langt i det man vanligvis ville
kalt umoral. Troen på gud(er) er ingen garanti for ?god
oppførsel". Hva som er "god moral" har variert
fra kultur til kultur. Det som en gang var "god moral"
i en religion har endret seg over tid. Man er ikke engang alltid
enig innenfor samme religion til samme tid om hva som er
"god moral". Menneskene lever i samfunn. En viss grad
av forutsigbarhet i forholdet mellom samfunnsmedlemmene synes å
være viktig ellers ville samfunnet muligens gå i oppløsning.
En del generelle moralregler synes derfor å være relativt
universelle. (Du skal ikke ta liv, lyve, stjele, begå incest
osv.) Enkelte moralregler endres ut fra hensiktsmessighet (ny
teknologi, ny kunnskap, endringer i produksjonsforholdene) og
endringer i politiske strukturer og maktforhold. Andre
moralregler ligger der som etterlatenskaper fra en fjern fortid,
uten egentlig å ha noen nyttig funksjon lenger. Mennesket er et
sosialt individ. Individets historie viser at hvis det gjør noe
som har fordelaktige konsekvenser for andre, så øker
sannsynligheten for at det får tilført fordelaktige
konsekvenser fra omgivelsene (evt. bortfall/ikke tilføring av
ufordelaktige konsekvenser), og omvendt: Hvis individet gjør noe
som har ufordelaktige konsekvenser for andre, så øker
sannsynligheten for at det får tilført ufordelaktige
konsekvenser (evt. bortfall/ikke tilføring av fordelaktige
konsekvenser).
Gud gir livet mening
Menneskelivet har ingen spesiell hensikt eller målsetting
utover den øvrige natur. Mennesket er kun et naturprodukt. Det
er ingen preetablert "mening" med livet. Det ville
forutsette en meningsgiver - dvs. en gud e.l.. Livet er i seg
selv meningsløst. Livet er bare, men betingelser i et individs
miljø kan skape meninger i livet for individet.
Gud gir hjelp og trøst, og hører våre
bønner
Mange har behov for en "narresmokk" eller en
"sutteklut", slik enkelte barn har. "Gud" er
en slik. Når teisten har et problem, eller er i en krise, ber
han/hun til "gud". Løser problemet seg er det
"guds fortjeneste". Løser ikke problemet seg, sier
teisten at "guds veier er uransakelige, og det er en mening
med alt". I virkeligheten er det slik at mange problemer
løser seg av seg selv bare man tar tiden til hjelp, andre løses
av personen selv eller av andre mennesker. Sosiale miljøer deler
visse sedvaner. Folk ber om hjelp, og når de er i sterk nød
gjør de det selv når det ikke er noen der å spørre. Man
takker de som er ansvarlige for ens gode lykke, og når man er
spesielt heldig takker man selv om det ikke er noen der å takke.
En gud er et svar på spørsmålet "Hvem er det du spør
eller takker?", og er som oftest sterkt formet etter en av
de man oftest spør eller takker ? en konge, overordnet, far
eller mor. At man blir "bønnhørt" betyr ikke at det
er en sammenheng mellom bønnen og den hendelsen som skjer.
Fenomener som tilsynelatende ofte opptrer samtidig, eller rett
etter hverandre, vil ofte oppfattes som funksjonelt avhengige av
hverandre. Muligheten for at en verbal atferd etterfølges av en
eller annen tilfeldig forandring er meget høy. Gamblere som ber
til høyere makter rett før de gambler kan oppnå en gevinst.
Dermed vil ofte gamblere utvikle en del ritualer som rent
tilfeldig er blitt forsterket. Idrettsfolk kan også utvikle en
del ritualer hvor noe atferd er funksjonell mens annen er mer
irrasjonell. Noen idrettsfolk korser seg før de handler. Får de
mål takker de gud. Det utrolige er at så mange mennesker tror
at gud vil bryte fair-play reglene innen idrett og hjelpe den ene
til å vinne over den andre. Det samme gjelder når noen i
havsnød ber til gud og stormen snur. At stormen snur og kanskje
rammer andre som ikke blir "bønnhørt" burde kanskje være et "tankekors"? Menneskene er selektive. Man
husker de tilfellene hvor man blir "bønnhørt", men
glemmer de gangene man ikke blir det. Mange ber så mye om alt
mulig, særlig generelle bønner, at det ikke er noe rart at de
av og til blir "bønnhørt".
Gudstro er misforstått mennesketro. Gjennom den projiserer menneskene sitt eget jeg ut i uendeligheten, og blir dermed "fremmedgjort" for seg selv. Gjennom gudstroen blir mennesket tappet for (selvstendig) identitet.
Hypotesen gud er uten praktisk nytteverdi
når vi skal mestre vår virkelighet fordi våre iakttakelser gir
ikke plass for noen gud:
Gud lar seg ikke plassere i verdensrommet.
Gud står ikke i forhold til årsakskjeden.
Gud står ikke i forhold til den formålsløshet som vi kan
avlese av begivenhetenes gang.
Begrepet gud er til ingen hjelp til å
klargjøre, bare forvirre våre tanker fordi:
Gud oppfyller ikke kravet til entydighet, presisjon og
motsigelsesfrihet.
Gud lar seg ikke tenke meningsfylt.
Gud hører ikke hjemme i vårt begripelige/forstandsmessige
univers.
Gudstroen, og ikke minst forestillingen om gud som et handlende subjekt, frarøver mennesket verdighet og/eller ansvar for dagens og morgendagens verden ved at det stiller seg overfor et super-jeg som får det til å kjenne seg lite, som fratar det ansvar, ved å diktere dets handlinger, og som forkvakler dets moralske bevissthet ved lokkemat og trusler.
"...Tro og kunnskap står i forhold
til hverandre på samme måte som de to skålene i en vekt; når
den ene går opp, går den andre ned. (...) For som du vet,
religioner er som lysormer, de lyser bare når det er mørkt. En
viss grad av uvitenhet er betingelsen for alle religioner,
bestanddelen som de kun kan eksistere i."
Arthur Schopenhauer (1788-1860), tysk filosof.
"Teologi er ikke annet enn
uvitenheten om naturlige årsaker - satt i system."
Baron d'Holbach (1723-1789)
Begrepet "gud" er en førvitenskapelig forklaringsmodell " en måte å prøve å forklare foreløpige uforklarlige fenomener på. Gud er et 3 bokstavers ord som betyr: "Jeg vet ikke.? Forestillingene om gudene, deres makt, liv og gjerninger, er en avspeiling av de forholdene menneskene lever under. Folk som lever i stor avhengighet av naturen, forestiller seg sine guder som naturguder; en solgud, en tordengud osv. Når et folk beherskes av mange småkonger, vil det være tilbøyelig til å tro at det finnes mange guder. Når et land samles under én hersker, går utviklingen mot en eneste "gud" eller "gudefamilie". (F.eks. samlingen av Norge og overgangen fra norrøn til kristen tro.) "Guds" egenskaper er bare en forstørrelse av våre egne. Det primitive mennesket befant seg i en verden hvor det visste svært lite, men det prøvde å finne en arbeidshypotese. På en eller annen måte konkluderte det med at kreftene utenfor det var av samme type som kreftene innen det, og det forsøkte gjennom magiske besvergelser å tvinge dem til å gjøre det det ønsket, og gjennom bønn vise gudene velvilje og utholde deres sinne. Alt som skjedde var en konsekvens av disse mystiske vesenene som de primitive menneskene var omgitt av. Det er bare sakte, at alt nærmer seg en riktig forståelse av eksistensen av "naturkreftene", dvs. de funksjonelle sammenhengene i naturen. Og selv da blir de ofte blandet sammen med alle typer animistisk overlevelse.
Moderne vitenskap har erstattet gud som forklaringsmodell. Huller i vår kunnskap kan ikke tas som tegn på en styrende kraft. Eksistensen av en guddom kan ikke avledes av en foreløpig uvitenhet om naturens veier.
Dette livet er det eneste vi kan ha kunnskap om. Menneskelige anstrengelser burde helt ut være rettet mot å forbedre det. Ingen gud har gitt noe menneske noe som helst, og vil aldri gjøre det. Vi løser våre egne problemer selv, eller de vil ikke bli løst. Det finnes ingen gud; det er bare den virkelige verden med sin heslighet og skjønnhet, vold og fred, lykke og smerte. Hvis verden skal bli gjort vakker og fredelig, vil ikke gud(ene) gjøre det. Vi vil! Selv om religiøse forestillinger er feilaktige og mangler et fornuftig grunnlag, kan vi fortsatt vente at de vil fortsette å blomstre, og gjentatte ganger vekkes til live igjen etter perioder med relativ nedgang. Religion vil sannsynligvis overleve så lenge det finnes miljømessige og sosiale betingelser som selekterer og opprettholder religiøs atferd.
"Når vi vil tilbake til tingenes
opprinnelse, vil vi alltid finne at det er uvitenheten og frykten
som har skapt gudene, at det er innbildningen, fanatismen og
bedraget som har utsmykket og fortegnet dem, at det er svakheten
som tilber dem, at det er lettroenheten som nærer dem, at det er
vanen som respekterer dem og at det er tyranniet som
opprettholder dem for å profittere på menneskenes
blindhet."
Baron d'Holbach: Système de la nature (1770)