Hva er anarkisme?

“Den moderne anarkisme er, når alt kommer til alt, en hjernesykdom som er farligere enn både meningitis og poliomyelitt. Den er stormannsgalskapens siste idé. Og det verste er at den er smittsom. Den brer seg helst i unge hjerner som er disponert ved misunnelse, hat og slett kultur. Tro meg: En dag finner man sabotasjens og anarkismens basiller som obligate parasitter i hjernens kontrollerende centra. Det er vanvittige mennesker vi får med å gjøre. Det er ikke småforbrytere som pusler med alskens lumpne lovovertredelser, men monomaner som med syke celler og oppspilte, forgiftede fanatikerhjerner forbrenner av hat til det normale. Der er stor stil i disse folks patologiske samfundsraseri, de er kriminalismens Cæsarer, forferdelige i sin impulsive uberegnelighet og sin grenseløse egenrettferdighet. De vil slå ned for fote: de vil føre sin smitte ut over hele verden hvis de ikke i tide selv slåes ned eller stenges inne.”
Dr. Jonas Fjeld i Øvre Richter Frich: De sorte gribber (Utgitt i 1913)

Hva anarkisme ikke er:
“Den är inte bomber, oordning, eller kaos.
Den är inte stöld och mord.
Den är inte ett allas krig mot alla.
Den är inte att återvända till barbariet eller stenåldern.
Anarkismen er raka motsatsen till allt detta.”

(Alexander Berkman: Anarkismens ABC)

Verden i dag står overfor tre potensielle katastrofale kriser:

Sosialt sammenbrudd, dvs. økende fattigdom, hjemløshet, kriminalitet, fremmedgjøring, rusmiddelmisbruk, sosial isolasjon, politisk apati, dehumanisering, ødeleggelse av lokale strukturer for selvhjelp og gjensidig hjelp.
Ødeleggelse av planetens følsomme økosystem, som alt kompleks liv er avhengig av.
Den raske spredningen av masseødeleggelsesvåpen.

Anarkismen tilbyr en enhetlig og logisk måte å forklare disse krisene på ved å spore dem tilbake til en felles kilde. Denne kilden er prinsippet om hierarkisk autoritet, som ligger til grunn for hovedinstitusjonene i alle “siviliserte” samfunn, det være seg kapitalistiske eller “kommunistiske”. Anarkistiske analyser begynner med det faktum at alle våre store institusjoner har en hierarkisk struktur, dvs. organisasjoner som konsentrerer makten i toppen av en pyramidestruktur, slik som bedrifter, regjeringsbyråkrati, armeer, politiske partier, religiøse organisasjoner, universiteter osv. Deretter viser den hvordan de autoritære forholdene, som er iboende i slike hierarkier, negativt påvirker individene, samfunnet og kulturen.

“Anarkisme” og “anarki” er utvilsomt den mest forvrengte idé i politisk teori. Vanligvis blir ordene brukt i betydningen “kaos” eller “uten orden” - og underforstått så foretrekker anarkister sosialt kaos, og en tilbakevending til “jungelens lov”.

Anarkismen er en politisk teori hvis mål er å skape et samfunn med individuell frihet, og hvor individene fritt samarbeider sammen som likeverdige. Anarkismen er i mot alle former for hierarkisk kontroll – det være seg kontroll fra statens eller en kapitalists side – da dette er skadelig for individet og dets individualitet, og også unødvendig. Man vil ha orden nedenfra og opp, ikke uorden påtvunget ovenfra og ned av autoriteter.

Anarki er et sammensatt ord som stammer fra gresk, anarchos. Forstavelsen “an” betyr “ikke-”, “u-” eller mer presist “negasjonen av”, dvs. “motstykke til” eller “alternativ til – og fravær av” det etterfølgende. Ordet “arki” har sin opprinnelse i et verb som betyr “lede, komme først”. Direkte oversatt tilsvarer “arki” det norske “erke” som i erkefiende, erkesludder, erkebiskop, etc. Anarki betyr således “uten regjering”, eller mer presist, alternativ til – og fravær av, – slike former for styring som er basert på over- og underordnede i rang og/eller lønn, mao. fravær av hierarki og autoritet. Underordning overfor mytiske overordnede – guder – blir også forkastet i henhold til prinsippet om ateisme.

Anarchos betyr ikke uten styring; da ville man brukt ordet anchratos. Anarki er en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, uten hierarkisk organisasjon, politisk (inklusive administrativt) og økonomisk. Med styring menes samordning av arbeidsoppgaver for å nå et mål. Følgelig er anarki slike former for styring som er basert på horisontal organisasjon – at folk er sideordnet rangs- og lønnsmessig. Økonomisk sideordning kalles gjerne likestilling, mens rangsmessig sideordning kalles sidestilling.

Full side- og likestilling betyr at alle

er sin egen sjef, har både styrings- og arbeidsoppgaver, myndighet og ansvar i like monn, og ordner opp alene i individuelle saker og på like fot med andre berørte i fellessaker, og
i samband med dette har like høy samlet godtgjørelse for innsatsen.

Anarkistene har som et mål å fjerne den private eiendomsrett til produksjonsmidlene, i hvert fall til de produksjonsmidler som forutsetter at eieren må kjøpe andres arbeidskraft. Det karakteristiske ved eiendom er “herredømme over andre”, altså en eller annen form for dominans, f.eks. det å eie en frisørsalong med flere ansatte. Anarkistene vil i stedet innføre besittelse. Det karakteristiske ved besittelse er å “være sin egen herre”, på individuell eller kooperativ basis, f.eks. drive som frisør alene, eller at flere frisører på like fot går sammen om en salong.

Den første som eksplisitt tok opp anarkibegrepet i politisk systemsammenheng var franskmannen Pierre-Joseph Proudhon, “Anarkismens far”.

I stedet for kun å være antistatlig så er anarkismen primært en bevegelse mot hierarki, da hierarki er den organisasjonsstrukturen som legemliggjør autoritet. Siden staten er den “høyeste” form for hierarki, er anarkister per definisjon antistatlige; men dette er ikke en tilstrekkelig definisjon av anarkisme. Det innebærer at alle anarkister er i mot alle former for hierarkiske organisasjoner, ikke bare staten. Det inkluderer alle autoritære økonomiske og sosiale forhold, så vel som politiske, spesielt de som er tilknyttet kapitalistisk eiendom og lønnsarbeid. Anarkismen er derfor en politisk teori med det mål å skape et samfunn uten politiske, økonomiske eller sosiale hierarkier. De går inn for individuell frihet og sosial likhet.

Anarkistene mener at individualitet – det som gjør en person unik – er et viktig aspekt ved menneskeheten. De innser likevel at individualiteten ikke eksisterer i et vakuum, men er et sosialt fenomen. Utenfor samfunnet er individualitet umulig, siden man trenger andre mennesker for kunne utvikle seg, ekspandere og vokse.

For at individualiteten skal kunne utvikle seg i størst mulig grad, anser anarkistene det som vesentlig å skape et samfunn basert på de tre prinsippene frihet, likhet og solidaritet. Disse er avhengig av hverandre.

Frihet er viktig for at menneskelig intelligens, kreativitet og verdighet skal kunne blomstre. Å bli dominert av andre er å bli nektet muligheten til å tenke og handle for seg selv, som er den eneste måten for individualiteten å vokse og utvikle seg. Dominering kveler også innovasjon/endringer og personlig ansvar, noe som leder til konformitet og middelmådighet. Et samfunn som maksimerer individualitetens vekst vil nødvendigvis være basert på frivillige forbindelser, ikke på tvang og autoritet

Hvis frihet er vesentlig for den største utvikling av individualiteten, så er likhet vesentlig for at ekte frihet skal kunne eksistere. Det kan ikke være noen ekte frihet i et klassedelt, hierarkisk samfunn, gjennomsyret av store ulikheter i makt, rikdom og privilegier. For i et slikt samfunn vil bare noen få – de på toppen av pyramiden – være relativt frie, mens resten er “halv-slaver”. Følgelig vil frihet uten likhet være et vrengebilde – i beste fall “friheten” til å velge sin herre (sjef) som under kapitalismen. Dessuten vil selv eliten under slike betingelser ikke være ordentlig frie, fordi de må leve i et hemmet samfunn som er gjort stygt og goldt av tyranniet og fremmedgjøringen av majoriteten. I tillegg må de stadig være på vakt og slåss for sine privilegier, samt bruke energi for å holde de under seg nede. Og siden individualitet kun utvikler seg best bare når man er i den videste kontakt med andre frie individer, er elitens medlemmer hemmet i sine muligheter for sin egen utvikling pga mangelen på frie individer som de kan samhandle med.

Solidaritet betyr gjensidig hjelp: å arbeide frivillig og samhandle med andre som deler samme mål og interesser. Men uten frihet og likhet vil samfunnet bli en pyramide av konkurrerende klasser basert på de høyere lags dominering av de lavere. I et slikt samfunn gjelder “dominér eller bli dominert” og “enhver for seg selv”. Denne “harde individualismen” blir fremmet på bekostning av fellesskapsfølelsen. De på bunnen er rasende på de over seg, og de på toppen frykter de under seg. (“De du tråkker ned på vei opp, møter du igjen på vei ned.”) Under slike betingelser kan der ikke være noen samfunnsmessig solidaritet, men bare en delvis form for solidaritet innen for klassene, noe som svekker samfunnet som helhet. Det er viktig å påpeke at solidaritet ikke innebærer selvoppofrelse eller selvfornektelse.

Anarkister er ikke idealister, men materialister. De tror ikke at ideer utvikler seg på utsiden av samfunnet. Individualitet og ideer vokser og utvikler seg innenfor samfunnet, i respons på materielle og intellektuelle vekselvirkninger og erfaringer, som folk aktivt analyserer og tolker.

Som vi har sett så innebærer anarki uten herskere eller uten autoritet. Anarkister er ikke i mot “autoriteten” (eller mer korrekt kompetansen) til eksperter med spesielle kunnskaper, ferdigheter eller visdom, men de mener at slike “autoriteter” ikke skal ha makt til tvinge noen til å følge deres anbefalinger. Anarkister skiller mellom ekspertkompetanse og beslutningskompetanse. Ekspertene kan komme med utredninger, råd og forslag, mens det er de som er vesentlig og konkret berørt som skal fatte beslutningene vedrørende gjennomføringen av forslagene.

Anarkister er antiautoritære fordi de anser at intet menneske skal dominere andre. Anarkister tror på den iboende verdighet og verdi av det menneskelige individ. Dominans er iboende degradering og fornedring, siden den legger viljen og bedømmelsesevnen til den dominerte under viljen og bedømmelsen til den dominerende, og slik ødelegger verdigheten og selvrespekten som kun kommer fra personlig autonomi. Dessuten gjør dominering det mulig, og leder vanligvis til, utbytting, noe som er roten til ulikhet, fattigdom og sosialt sammenbrudd. Med andre ord, anarkismens vesen er fritt samarbeid mellom likeverdige for å maksimere deres frihet og individualitet.

Kooperasjon/samarbeid mellom likeverdige er nøkkelen til det antiautoritære. Gjennom samarbeid kan vi utvikle og beskytte våre egne indre/iboende verdier som unike individer, så vel som berike våre liv og frihet. Som antiautoritære anerkjenner anarkistene at menneskene har en sosial natur, og at de gjensidig påvirker hverandre. Vi kan ikke flykte fra “autoriteten” til denne gjensidige påvirkning.

Fordi menneskene er tenkende vesener vil det å nekte dem frihet være å nekte dem mulighetene til å tenke for seg selv, noe som vil være å nekte dem deres eksistens som mennesker. For anarkister er frihet et produkt av vår menneskelighet.

Frihet er i bunn og grunn individer som etterstreber sine egen goder på deres egne måter. Å gjøre slikt fremmer individenes aktivitet og styrke mens de tar beslutninger for og om seg selv og deres liv. Bare frihet kan garantere individuell utvikling og mangfold. Dette fordi når individer styrer seg selv og gjør sine egne beslutninger/valg så må de øve opp tankene sine, og dette kan ikke ha andre effekter enn å utvide og stimulere de involverte individer. Derfor er frihet en forutsetning for den maksimale utvikling av ens individuelle potensial, som også er et sosialt produkt, og kan oppnåes bare i og gjennom samfunnet. Et sunt, fritt samfunn vil produsere frie individer, som i sin tur vil forme samfunnet og berike de sosiale forholdene mellom menneskene fra hvem det er utarbeidet.

Men friheten trenger den rette type av sosialt miljø som den kan vokse og utvikles i. Et slikt miljø må være desentralisert, og basert på det direkte styre av arbeidet av de som gjør det. Sentralisering innebærer tvangsmessig autoritet (hierarki), mens selvstyre er frihetens vesen. Selvstyre garanterer at de individene som er involvert bruker (og derfor utvikler) alle sine evner og anlegg. I kontrast erstatter hierarki aktivitetene og tankene til alle de involverte med aktivitetene og tankene til de få. I stedet for å utvikle deres evner fullt ut, marginaliserer hierarkiene flertallet, og følgen av det blir at utviklingen deres sløves. Det er av denne grunn at anarkister går i mot både kapitalisme og stat. Kapitalisme, som staten, er basert på sentralisert autoritet, og hvis hensikt er å holde arbeidsstyringen utenom de som arbeider.

Frihet betyr et antiautoritært samfunn hvor individer og grupper praktiserer selvstyre, dvs. de styrer seg selv. Betydningen av dette er viktig. Dette innebærer at:

et anarkistisk samfunn vill være uten tvang, det betyr at vold, eller trusler om vold, ikke vil bli brukt for å “overbevise” individer til å gjøre noe som helst,
anarkister er sikre støttespillere til individuell suverenitet, og pga. denne støtten er de mot institusjoner basert på tvangsmessig autoritet,
anarkistenes motstand mot “regjering” bare betyr at de er i mot sentraliserte, hierarkiske, byråkratiske organisasjoner eller regjering. De er ikke i mot selvstyre gjennom konføderasjoner av desentraliserte grasrotorganisasjoner, så lenge disse er basert på direkte demokrati heller enn delegering av makt til “representanter”. For autoritet er det motsatte av frihet, og følgelig er enhver organisering basert på delegering av makt en trussel mot friheten og verdigheten til de menneskene som er underkastet denne makten.

Anarkister anser frihet til å være det eneste sosiale miljø hvor menneskets verdighet og mangfold kan blomstre i. Under kapitalisme og stat, derimot, er det ingen frihet for majoriteten. Privat eiendom og hierarki garanterer at tilbøyeligheten og bedømmelsen av de fleste individer vil bli underlagt en herskers vilje, som hardt begrenser deres frihet og gjør det umulig med den fulle utvikling av alle de materielle, intellektuelle og moralske evner som ligger latent i hver enkelt av oss.

Ulydighet er det sanne fundament for frihet. De lydige må være slaver.

Anarkister foretrekker et desentralisert samfunn, basert på frie assosiasjoner. De anser denne form for samfunn som det beste for å maksimere verdiene frihet, likhet og solidaritet. Bare ved en rasjonell desentralisering av makt, både strukturell og territorial, kan individuell frihet oppfostres og oppmuntres. Delegeringen av makt i hendene på en minoritet er en åpenbar nektelse av individuell frihet og verdighet. Heller enn å ta styringen av deres egne saker fra folk og gi dem i hendene på andre, vil anarkistene favorisere organisasjoner som minimaliserer autoritet, og holde makten (eller rettere sagt: styrken) i bunnen, i hendene på de som er påvirket av omfanget av enhver beslutning.

Frie assosiasjoner er hjørnesteinen i et anarkistisk samfunn. Individer må være frie til å slå seg sammen etter eget ønske, for dette er grunnlaget for frihet og menneskelig verdighet. Imidlertid må enhver slik enighet være basert på desentralisering av makt, siden bare likhet sørger for den sosiale sammenheng for at friheten skal kunne vokse og utvikle seg. Anarkister støtter derfor direkte demokratiske kollektiver.

Anarkismen er en politisk teori hvis mål er å skape et samfunn hvor individene fritt samarbeider som jevnbyrdige. Anarkismen er i mot alle former for hierarkisk kontroll – det være seg statlig eller kapitalistisk kontroll – da slik kontroll er skadelig for individet og dets individualitet, i tillegg til at den er unødvendig. Anarkister foretrekker et desentralisert samfunn, uten undertrykkende institusjoner, et samfunn organisert gjennom en føderasjon av frie assosiasjoner/sammenslutninger. Dette er den beste måten å maksimere verdiene frihet, likhet og solidaritet på.

Anarkister er for fritt samarbeid mellom frie individer. Det som hindrer dette er to forhold:

Staten, dvs. skillet mellom styrende og styrte. Anarkister fornekter formynderidéen, at noen enkeltindivider, klasser eller partier har rett til å bestemme over andre mennesker. Staten bygger på økonomisk ulikhet, autoritetstro og lederprinsipper. Staten er ikke det samme som en nasjonal overbygning – regjering, men en spesiell type organisering av samfunnet – hierarki. Den er kjennetegnet av en beslutningsstruktur, og av institusjoner, som definerer sin egen og andres makt. Til dette bruker ledelsen maktmidler de selv har monopol på. Dette innebærer at også en privat bedrift med en hierarkisk beslutningsstruktur har en statlig organisasjonsform. Stat innebærer undertrykking av andre.
Kapitalismen, dvs. skillet mellom eiere og eiendomsløse. Eiendomsretten til produksjonsmidlene forutsetter et lite mindretall av eiendomsbesittere og et stort flertall av eiendomsløse. De siste er avhengige av det eiendomsbesittende mindretall for å få arbeid og midler til livets opprettholdelse. De er lønnsarbeidere, og merverdien de skaper kontrolleres av eiendomsbesitterne, og ikke av dem selv. Privat eiendom er på mange måter som en privat type stat. Eieren bestemmer hva som skal skje innen for det området hun/han “eier”, og utøver derfor et maktmonopol over det. Det som kjennetegner kapitalismen er produksjon for profitt (penger skal bli til mer penger), ikke for folks behov. Kapitalisme innebærer utbytting av andre.

Disse to typene av autoritet lever i et gjensidig forhold til hverandre, og kan vanskelig skilles. Det er en viss sammenheng mellom mangel på sidestilling og sviktende likestilling. Overordning og utbytting, politisk og økonomisk hierarki, er langt på vei to sider av samme sak.

Anarki er et typisk gradsspørsmål, og det har ingenting til felles med “den sterkestes rett”. Det selvmotsigende i at “den sterkestes rett” (selvbestaltet regjering/hierarki), ofte defineres inn under begrepet anarki (uten regjering/hierarki), kompletterer begrepsforvirringen i den borgerlige språkbruken. Det er imidlertid ikke bare anarkibegrepet som er forvansket i dagens språk. I tillegg kommer uklarheter i betydningen av ordene makt og styrke: Makt betyr på den ene side dominans, dvs det å være overordnet, på den annen side betegner det handlekraft og styrke, selv om man godt kan være handlekraftig og sterk uten å dominere eller styre andre. Enhver hierarkisk organisasjon, offentlig eller privat, formell eller uformell (gurupyramide), representerer en eller annen form for regjering, og dermed stat. Hierarkiske organisasjoner kan være mer eller mindre flate, og følgelig ligge nærmere eller fjernere fra rent anarki, dvs graden av anarki varierer.

Det finnes en rekke retninger innen anarkismen: anarkofeminisme (Emma Goldman), økoanarkisme (Murray Boockhin), anarkosyndikalisme (Rudolf Rocker), mutualisme (Pierre-Joseph Proudhon), individualisme (Max Stirner, Benjamin Tucker), kollektivisme (Mikhail Bakunin), kommunisme (Peter Krapotkin, Errico Malatesta), for å nevne noen. Disse legger vekt på forskjellige sider ved samfunnet, og måter å organisere det på, men felles for dem alle er at de er for frihet, og mot frihetens fiender – staten og kapitalismen. “Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet”, sa Mikhail Bakunin. Anarkisme kalles derfor ofte for “frihetlig sosialisme”, “libertær sosialisme” eller “autonom sosialisme”.