Marcus Møller Thrane (1817─90) ble født i et rikmannshjem, men vokste opp i fattigdom etter at faren, forretningsmann og spekulant, var blitt dømt for et stort underslag i sin stilling som direktør og kasserer i Rigsbanken. Senere hadde han som foreldreløs skoleelev i tenåringsalderen overlevd ved å spise middag på omgang hos sju─åtte av Kristianias beste familier i foreldrenes tidligere omgangskrets i embetsstanden.[2]
I 1837 reiste Thrane via Hamburg gjennom Rhindalen til Sveits, og derfra illegalt inn i Frankrike hvor han ble arrestert og satt to måneder i fengsel fordi passet hans ikke var i orden. Han var også en kort tid i England. På denne reisen kom han i kontakt med radikale og sosialistiske idéer, uten at han derved ble overbevist sosialist på det tidspunktet. I 1840 tok han artium og ble student, men teologistudiene varte ikke lenge. Han giftet seg i 1841 med Maria Josephine Buch (1820─62), og i 1847 bosatte han seg med familien på Modum hvor han drev en privatskole.
I april 1848 ble 250 arbeidere på Modum Blaafarveverk oppsagt, og også Thrane måtte gi opp skolen sin. Opplevelsen av sosial nød og de økonomiske forhold ved Blaafarveverket bidro sannsynligvis til en radikalisering hos Thrane. Avgjørende betydning for Thrane fikk februar-revolusjonen i Frankrike i 1848. Den ga støtet til at han ble «greben af en uimodstaalig Lyst til at være med i Dagens Strid»[3]. Februarrevolusjonen gjorde «klart for mig endeel ideer, som meget dunkelt i flere aar havde foresvævet mig».[4] I nesten alle de europeiske land var det gjæring og uro. I Norge rammet en økonomisk krise trelasthandelen og jernverkene. Dette fikk konsekvenser for særlig trelasteksporten. Eksportnedgangen berørte ikke bare de ca. 4 250 arbeiderne i trelastindustrien, men også de småbrukerne og husmennene som hadde skogsarbeid og kjøring som bi-inntekt. I neste omgang ble leverandørene og håndverkerne rammet, men hovedtyngden ble likevel veltet over på proletariatet. Mens storbøndene og kjøpmennene bevilget seg subsidier i Stortinget, var småbrukere og husmenn utlevert til private pengelåneres renter. Renter på 20─40 prosent var ikke uvanlig.[5] Tvangsauksjoner av småbruk skapte hatstemning, og underklassen grep til selvforsvar. I tillegg ble det, pga. den store befolkningstilveksten, økt konkurranse om husmannsplassene, og om tjeneste på storgårdene.[6]
I mars 1848 kom det til opptøyer i Christiania. Utgangspunktet var nyhetene om februarrevolusjonen, og en hyllest til denne. Et av kravene var retten til å handle matvarer på søndagsmorgenene. Dette kravet bygde på «at de handlende vare blevet nægtede at handle søndagsmorgen, hvilket vistnok generer den fattige»[7]. Yngre håndverkssvenner og høkere utgjorde aktivistgruppen. De benyttet anledningen til å kreve retten til matvarehandel på søndagene. En hyllest til revolusjonen ble dermed knyttet sammen med matopprør fra grasrota og vern om gamle rettigheter. Det utviklet seg til brede folkelige oppløp med 3─4000 deltagere.[8] Myndighetene tok oppstyret svært alvorlig, satte inn militærmakt, og straffet lederne strengt. Samme år ble Thrane redaktør for Drammens Adresse. Det varte i 5 måneder. Han var for radikal for abonnentene.
3. juledag 1848 ble Drammens arbeiderforening stiftet, på Thranes initiativ, med 150 medlemmer.[9] Den engelske «chartismen» var forbildet. (I 1838─39 ble det i England samlet inn mer enn én million underskrifter på et krav om allmenn stemmerett for menn, «The People's Charter», folkets privilegiebrev.) Juristen Paul Hjelm-Hansen, senere pressemann i Drammen, laget, sam-men med Thrane, et bønnskrift, en petisjon, til kongen, underskrevet av arbeiderne.
Følgende krav ble reist:[10]
«Drammens arbeiderforening anholder underdanigst om Deres Kongelige Majestets nådigste bistand til
At beskyttelsessystemet må bli opphevet og tollvesenet ført tilbake til dets rent fiskale karakter.[11]
At innførselstollen på korn og andre livsfornødenheter må aldeles bortfalle eller iallfall nedsettes til 5 pst. av verdien.
At liggedager påny må bli innført.[12]
At en utvidet handelsfrihet på landet tilståes.[13]
At husmannsklassens kår må bli undersøkt og forbedret.
At foranstaltninger treffes mot brennevinsondet.
At en forbedring i allmueskolevesenet må finne sted.
At alminnelig stemmerett innføres.[14]
At en reform foregår i rettspleien.
At alminnelig verneplikt må bli innført.[15]»
Kravene samlet 12 833 underskrifter[16], og ble fremført i en lojal og nesten underdanig tone for ikke å provosere styresmaktene. Med unntak av stemmerettskravet var de ikke spesielt radikale heller, men moderate. Likevel følte embetsstanden seg truet, og betraktet Thrane som farlig. Petisjonen ble overlevert stattholderen i mai 1850. I november samme år ble imidlertid kravene kontant avvist av kongen.
Thranes program fikk nå en mer sosialistisk profil, noe som særlig kom til uttrykk i Arbeider-Foreningernes Blad og i foredrag Thrane holdt. Prgrammet kan sammenfattes slik: 1) Politisk demokrati gjennom allmenn stemmerett, allmenn verneplikt og likhet for loven, 2) direkte fremfor indirekte skatter, og dermed billigere nødvendighetsvarer, 3) husmenns overgang til selveiere ved oppdeling og utdeling av jordeiendom, 4) gjenopprettelse av fast, lavere rente og bedre beskyttelse av debitorer, 5) sosial utjevning gjennom progressiv formuesskatt og stasstøtte til arbeidernes egne produksjonslag (kooperasjon) og til bureising. Historikeren Harald Berntsen mener at det var «et program som var preget av særlig fransk førmarxistisk sosialisme og anarkisme, noe som passet godt til det før-industrielle nivået det norske samfunnet sto på. Ingen ting tyder da heller på at Marcus Thrane hadde satt seg inn i skrifter av Karl Marx, som ’Det kommunistiske manifest’.»[17] Historikeren Tore Pryser mener derimot at Thrane kan ha lest en svensk versjon av manifestet, «Kommunismens røst».[18]
Det ble stiftet arbeiderforeninger rundt omkring i landet, først på Østlandet, deretter på Sørlandet og i Trøndelag; på Vestlandet var tilslutningen derimot hele tiden liten, og Nord‑ Norge lå helt utenom bevegelsen.[19] Kjernen i bevegelsen var underklassen på landet, husmenn og landarbeidere, og ikke byarbeidere. I byene og de større kommunene dannet arbeiderforeningene underorganisasjoner, «Roder», som valgte sine formenn. Over dem sto en overformann. I Hedmark hadde arbeiderforeningene en slags fylkesorganisasjon, Hedmarkens amts fællesorganisation af arbeiderforeningerne. Sentralt hadde man et landsstyre. Arbeiderkongressene i 1850 og 1851 kan i en viss grad betraktes som forløpere for landsmøter. Enkelte lokalorganisasjoner, bl.a. i Kristiansand, besluttet at de heller ville stå utenfor bevegelsen, da de ikke likte organisasjonsformen.[20]
Hvem ble så medlem av denne nye bevegelsen?[21] Den var «sammensatt av sosiale elementer som var meget forskjellige og som ikke hadde stort annet til felles enn sin misnøye», og «besto i virkeligheten av flere mer eller mindre uavhengige 'bevegelser' som lar seg sette inn i forskjellige sammenhenger. Den var samtidig en bondebevegelse, en håndverkerbevegelse, en husmannsbevegelse og en arbeiderbevegelse.»[22] Det ser ut til at medlemmene tilhørte et økonomisk mellomnivå og ikke det desiderte bunnsjiktet i den sosiale lagdelingen.[23] Nå kan det tenkes at de fattigste og mest autoritetsunderdanige medlemmene meldte seg ut før lensmennene begynte kartleggingen av bevegelsen sommeren 1851 etter Justisdepartementets ordre. På den annen side ser det ut til at enkelte lennsmenn har oversett bønder og mer velstående folk, muligens for å dekke de rikeste og bagatellisere bevegelsen overfor regjeringen.[24]
I 1849 startet Thrane Arbeider-Foreningernes Blad, som i 1850 hadde over 20 000 abonnenter.[25] Fra juli 1855 til bladet opphørte ved utgangen av 1856, mens Thrane satt i fengsel, var det hustruen Josephine Buch som klarte å holde bladet i gang.[26] Hun var således den første kvinnelige redaktør av noen norsk avis. De første nummerene var ikke særlig opprørske. Tvertimot rådet det arbeiderne til å gå frem med ro og sindighet, og Thrane oppfordret gjentatte ganger arbeiderforeningene til å holde stram justis og uten videre ekskludere de medlemmene som brøt med den offentlige orden.[27] Han ønsket heller ikke at drankere var medlem av Arbeiderforeningene.[28] Thrane var ikke fremmed for opprør, men oppstanden måtte begynne alle steder på en gang. Samtidig mente han at det ikke var nødvendig å gjøre opprør, «thi de mægtiges Frygt for Oprør vil virke langt bedre end Oprøret selv. Altsaa holder Eder fuldkommen rolige, og det skal ikke feile, at Frihedens og Lighedens Dag engang vil oprinde ogsaa for den tredie Stand.»[29] Bladet brakte utførlige utdrag av den franske anarkisten Pierre‑Joseph Proudhons (1809─65) skrifter, skreddersvennen Wilhelm Weitlings (1808─71) utopiske kommunisme[30], Etienne Cabets (1788─1856) kommunistiske trosbekjennelse, henvisninger til Saint‑Simon[31], Jean‑ Joseph‑Louis Blanc, og andre tidlige sosialisters verker.
I en skrivelse skriver Thrane: «I Stedet for at virke ovenfra nedad, vil jeg virke nedenfra opad.»[32] I åpningsartikkelen i Arbeider-Foreningernes Blad skriver han:
«Arbeidere! Gud være med Eder! Gud være med os Alle; en Kamp vil begynde; en Kamp maa begynde. Gud lede denne Kamp saaledes, at den blot bliver aandelig, og ikke legemlig; at den vil indskrænke sig til en Kamp med Sandhedens ord; Gud lede de mod hverandre stridende Stænder saaledes, at Kanoner og Bajonetter undgaaaes, saa at Efterslægterne kunne sige til vor Ros: 'den Strid, som i Aaret 1849 opstod i Norge mellem Arbeidsstanden og de tvende høiere Stænder, blev ført med et ægte kristeligt Sindelag, saa at den hele Strid kun var Strid for at faa en sand og varig Fred! Det var ingen Blodsudgydelse, ingen morderiske Scener; de stridende Parter bare gjensidigen Respekt for hverandres menneskelige Rettigheder. De Høiere og Mægtigere i Samfundet erkjendte, at ogsaa hos Arbeiderne fandtes Menneskeværd, og de lavere Klasser erkjendte de høiere Klassers større aandelige Fortrin i mange Henseender; den hele Strid var en strid saadan som den bør føres mellem Kristne'. Gid Edterslægterne kunde saa Grund til at dømme saaledes om vor begyndende Strid! Men desværre! de menneskelige Skrøbeligheder tilintetgjøre saa ofte de bedste Forsætter; der gives for Mange, der foretrække Vold og Magt for en fredelig Fremgangsmaade, for Mange, der blot see paa deres egne Fordele og saaledes ere likegyldige med, om de krænke Andres Rettigheder eller ikke, kort for Mange, der forstyrre de oprindelig fredelige Hensigter. Jeg indseer, at jeg paatager mig et stort Ansvar for Gud og Mennesker, naar jeg ved Tale og Skrift søger at sætte den ene Stand op imod den anden, idet jeg oplyser de lavere Klasser om de Styrendes daarlige Anskuelser, om Lovenes Uretfærdigheder osv.; men en fast Overbeviisning hos mig siger mig, at jeg bør paatage mig dette Ansvar, og at jeg engang vil kunne udrette noget Godt derved. Velan! Arbeidernes Sag skal være min Sag; for Arbeidernes Rettigheder vil jeg kjæmpe; jeg vil søge, ved Skrift og Tale, at formaa dem til selv at arbeide til deres Fremtids Vel; thi, lægge Arbeiderne ikke selv Haand paa Værket, er det ─ (efter gamle Erfaringer) ikke sandsynligt, at deres Stilling i Samfundet og deres Forhold til de øvrige Stænder vil forbedres; thi, saalænge Arbeiderne forblive rolige og tause, ville de andre Stænder sige: 'de norske Arbeidsfolk klage ikke over Lovgiverne og Styrerne; de maa altsaa have det godt og vel; følgelig lade vi Alt blive ved det Gamle og gjøre ingen Forandringer i Loven til deres Bedste'. Saaledes ville de andre Stænder tale; de ville endydermere spotte over de norske Arbeideres Dorskhed, Feighed og Ligegyldighed for dres eget Bedste.
Vaagner derfor op, Aarbeidere! forener Eder og bliver enige om at virke selv til Eders Fremtids Bedste: thi I have nu længe erfaret, at det er forgjæves at vente paa at Andre vil gjøre noget for Eder, naar I selv tier stille. Hav altid i Tanke, at 'Enighed gjør stærk'. Danner derfor Arbeider-Foreninger; thi dette Middel er det eneste til at faa de Andre til at give efter.»[33]
I 1849 skriver Thrane: «Uden Arbeidsfolk fik de andre Klasser Ingenting, hvorimod Arbeidsklassen meget godt kunde leve uden de øvrige Klasser.»[34]
Fra våren 1850 opprettet arbeiderforeningene ofte understøttelseskasser, særlig sykekasser, og mange steder opprettet de også «skrive- og regneskoler» og leseselskaper.
På sine første agitasjonsreiser oppover langs Drammenselva støtte Thrane på en del folk fra den kristne, haugianske, lekmannsbevegelsen, som han beskrev med stor sympati. Enkelte haugianere deltok også i Thranes bevegelse, men de toneangivende haugianerne hørte i midlertid stort sett til et annet sosialt sjikt enn de Thrane appellerte til, og alminnelig støtte fra haugianerne fikk han ikke. I 1854 kritiserte han dem fordi de ikke helt ut fulgte i Hans Nielsen Hauges (1771─ 1824) fotspor og bekjente seg til eiendomsfellesskapet. (Haugianerne som bevegelse eksisterte i perioden 1790─1814.[35]) Hauge skal ha «syslet med ideen om et formuesfellesskap mellom de troende, et slags 'kommunistisk' samfunnsmønster etter forbilde av de første kristne. Det ble likevel ikke noe av denne ideen».[36] I praksis skal de haugianske vennesamfunn ha fungert som et fellesskap der både åndelige og materielle verdier ble utvekslet etter behov. Haugianerne hadde ikke noe egentlig organisasjonsapparat, men var likevel bundet sammen i et nettverk som strekte seg over store deler av landet. I 1830─40-årene skal det ha vært mellom 30─50 000 haugianere.[37] Det var en viss likhet mellom de tidlige sosialistenes små sosialistiske kolonier og haugianske tiltak, som f.eks. papirmøllen på Eiker, der arbeiderne og eierne levde i felleshusholdning og spiste ved samme bord. Denne felleshusholdning ble imidlertid oppløst i 1849, og omkring 1850 var det ikke mye igjen av haugianernes «sosialisme». De gamle haugianerne trodde på Gud og kapitalisme, og spilte en rolle i industrialiseringsprosessen i Norge. De satte igang gårdsdrift, sagbruk, møller, skipsbyggeri, papirfabrikk, gjestegiveri og ikke minst handel.[38] Sønnene mistet mye av gudstroen, men tok vare på den kapialistiske ånd og sans for nye økonomiske tiltak. Mange haugianere var blitt kapitalister, og Thrane skulle snart komme med uttalelser om kristendommen som en skulle tro måtte skremme bort haugianerne fra hans bevegelse. Haugianernes sterke opposisjon mot presteskapet, hvor geistligheten forente seg med den verdslige øvrighet for å slå ned den haugianske lekmannsvirksomheten, forberedte den folkelige jordbunnen for den sosiale opposisjon, som jo også som regel møtte akkurat de samme motstanderne. Bevegelsen hadde nok bidratt til å svekke autoritetsfrykten blant bøndene, og gitt dem større selvtillit. Teologen og samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817─75) mente å finne en viss sammenheng mellom haugianerne og thranitterbevegelsen.[39]
I Arbeiderforeningernes-Blad gikk Thrane til frontalangrep på presteskapet. De «ere falske Religionslærere, som forkynde Nøisomhed og Arbeidssomhed, medens de selv leve i Overflod og Ørkesløshed, [...].»[40] For artikkelen «Bonde for Præst og surt Øll for Viin (til at overveies af Exegeterne)» ble Thrane først dømt til seks måneders tukthus for «Forbrydelse mod Religionen» i underretten 11. juli 1850. Dommen ble stadfestet av overretten 2. september, mens han ble frikjent av Høyesterett 20. september, etter at forsvareren klarte å overbevise retten om at Thranes spott var rettet mot prestene og ikke mot sakramentet. Det ble også påpekt at Thrane hadde bevitnet at historien var hentet fra virkeligheten.[41] Blasfemisaken ga likevel thranitter-bevegelsen et skudd for baugen. Det ble mulig å appellere til arbeidernes innpodede respekt for kristendommen. Fra nyttår 1851 overtok den mer moderate stud. juris Theodor Abildgaard (1826─84) som hovedredaktør i Arbeider-Foreningernes Blad. Konflikter mellom ham og Thrane førte til brudd mellom dem da de noen år senere satt i fengsel.
Thrane var den første i Norge som trådde frem som sosialist, og den første her i landet som hevdet at arbeiderne ble utbyttet: at den rikdom de få nøt godt av skyldtes de manges slit og arbeid. Han ville frem til et samfunn uten snyltere og forretningsmentalitet, der alle ─ både kropps‑ og åndsarbeidere ─ fikk det fulle utbytte av sitt arbeid (i likhet med Saint‑Simon, Louis Blanc og Proudhon):
«Socialismen vil omstyrte den gamle Regel at den ene skal have Arbeidet og den anden Lønen, og indføre den nye Regel at enhver skal have efter sit Arbeide, thi kun et Samfund der hviler paa Retfærdighed, paa Ret og Sandhed, kun i et saadant Samfund kan det blive sand Frihed, Lighed og kristelig Broderskab mellem Menneskene.»[42]
Thranes sosialisme var annerledes enn den marxistiske. Staten skulle ikke overta alle, eller de fleste, produksjonsmidlene, men vesentlig gi støtte til arbeiderne slik at de selv i fellesskap kunne eie sine verksteder og eventuelt sin jord om de ikke ville drive den som familiejordbruk. Staten skulle overta all udyrket, men dyrkbar jord, og overlate den til arbeiderne, særlig husmennene, og den skulle opprette banker hvor arbeiderne kunne få driftslån. Rundt 1850 startet thranitterbevegelsen enkelte steder sparebanker,[43] eller «Understøttelsesindretninger» og «Laaneindretninger» som var forløpere til sparebankene.[44] At Thrane tok denne holdningen skyldtes ikke bare at han i stor grad hadde lest kooperasjonssosialistisk litteratur, men også at Norge den gang fremdeles var et utpreget jordbruksland.
Thrane skal ha forsøkt å få i stand en norsk-svensk arbeidersamling, men det var ikke vellykket.[45] Utenrikspolitisk ga Thrane uttrykk for følgende:
«Men fremfor skandinavismen staar i mine øine germanismen; kort, jeg hylder en saa stærk tilslutning som muligt, og anseer socialisternes politiske tendents ene og alene bør være: 'En europæisk føderativ republik!' saaledes at alle civiliserede folkeslag i Europa udgjorde et brodersamfund, der i christelig aand understøttede hverandre til krigens afskaffelse, armeernes reduktion, byrdernes lettelse, oplysningens, industriens og kunstnernes fremme og allehaande sociale forbedringer. Men jeg indseer nok, at veien til dette maal desværre kun kan gaae gjennem revolution, at veien til sand fred kun kan gaae gjennem krig.»[46].
Ganske tidlig karakteriserer Thrane bevegelsen som sosialistisk: «Da ogsaa vore arbeiderforeningers hensigt skal gaa ud på å afskaffe fattigdom, ved nemlig gjennem lovgivningen å paalegge den rige store byrder og forpligtelser, saa maa ogsaa alle medlemmer af arbeiderforeningerne ansees for socialister.»[47] Thranes sosialisme hadde mange kilder. Han hadde studert verker av ulike sosialistiske og sosialistpåvirkede forfattere. Sitt sosialistiske program tok Thrane fra praktisk arbeiderpolitikk, særlig i Frankrike. Thrane overtok imidlertid ikke de fremmede teoriene uten videre. Som den opprører han var, hadde han en utpreget trang til selvstendighet, og han sto fritt overfor sine læremestere. Han var ikke dogmatisk bundet til systemer. Thranes sosialisme hadde, i alle fall i begynnelsen, en religiøs karakter, og han ville «gjennemføre Religionens høieste Grundsætninger i Statssamfundsforholdene».[48] «Men den socialisme, som vi hylder, er læren om frihed, lighed og broderskab. Loven om kjærlighed til os selv og vor næste, altsaa den deel af kristendommens 10 bud ord, der staaer skrevet paa lovens anden tavle. [...], det er vor mening at Jesus Christus var verdens største socialist.»[49]
Når det gjaldt det endelige mål, betydde kanskje Proudhons teorier mest for ham. Marcus Thrane var en stor beundrer av Proudhon:
«Paa arbeidernes side staaer vor tids uden tvivl største sjeni: P. J. Proudhon,der gjør de bekjendte spørgsmaal:
Hvad er kapitalisterne? Alt.
Hvad bør de blive? Intet.
Hvad er arbeiderne? Intet.
Hvad bør de blive? Alt. »[50].
Proudhon tenkte seg et samfunn der produksjonen var overtatt av selveide kooperative lag og føderasjoner som byttet sine varer med hverandre, og der hver mann fikk lønn etter den arbeidsinnsats han gjorde. Dette var Thrane enig i. I tillegg var Thrane agrarsosialist, og mente at jorden skulle drives kollektivt. I følge Proudhon skulle også staten falle bort, og erstattes av frivillige sammenslutninger av kooperasjonslag. Så langt gikk ikke Thrane. Arbeiderlandsmøtet i 1850 uttalte seg for statsstøtte til produksjonslag, eller arbeiderassosiasjoner som de ble kalt. Det var dette Thrane oppfattet som sosialisme:
«Man kan efter deres prinsiper dele assosiasjonerne i to klasser; nemlig: de, i hvilke alle arbeidere betales ligt, og de i hvilke daglønnen beregnes efter arbeidet; men i alle har man fastholdt som regel, at daglønnen til hver enkelt er saa liden som mulig, og at overskuddet deles ligt imellem alle,hvorved den enkeltes fordeel er paa det næmeste sammenknyttet med foreningens. For å kunne hjælpe sig med sine smaa kapitaler, udfærdige de anviisninger paa sine varer: saasnart i hattemagerforeningen en hat er ferdig, bliver dens værd representert af et papir, som bagerforeningen tilbytter sig mod brød, eller f.ex. garverforeningen tilvexler sig med klingende mynt. Alle foreninger modtage, sig imellem, hverandres sedler, og en stor mængde af disse er i omløb, om man end ikke bemærker dem i den daglige sirkulasjon (omløb). Det er Proudhons folkebank, som møisommeligt arbeider sig frem, udgaaende fra livet med dets behov, samt støttende sig paa brøderlige interesser, og ei, som før, paa den abstrakte broderlighed. [...] Det er til assosiasjonsprinciper at arbeideren maa sætte sit haab om en bedre fremtid; det er alene assosiasjonsprincipet som kan tilveiebringe større lighed og broderskab mellem menneskene, og det vil derfor i fremtiden blive statsstyrelsernes fornemste opgave og største pligt ved opmuntringer, bidrag, indestaaelser og forsøg å uddanne assosiasjonsprincipet mere og mere, indtil det har funnet sin rette formel. [...] Rom blev ikke bygget paa een dag, og assosiasjonens formel er heller ikke udfundet paa een dag. Men derfor bliver den statsstyrelsens pligt å forsøge hvad den formaar til landets gavn og følge med tiden, at den ikke skal blive en statstrykkelse istedenfor en statsstyrelse».[51]
Thrane forble gjennom hele sitt liv kooperasjonssosialist. Sosialisme betydde for ham først og fremst at arbeiderne skulle få hele utbyttet av sitt arbeid, og da kom en etter hans syn langt på vei når arbeiderne eide de fabrikker og verksteder de arbeidet i, og bøndene den jordlapp de dyrket, og når de ellers sluttet seg sammen om felles tiltak som maskinstall, salgs‑ og innkjøpslag osv. Istedenfor å kjøpe matvarene sine hos kjøpmenn og høkere[52] skulle arbeiderne slå seg sammen, danne felles innkjøpslag, og kjøpe i stort. Produksjonssamvirket var viktig. Omsetningen kunne foregå direkte mellom produsentene slik at alle snyltende mellommenn kunne forsvinne. Denne enkle form for forbrukerkooperasjon var praktisert i utlandet, bl.a. av den engelske, føderative, sosialisten Robert Owen (1771‑ 1858).[53] Thrane var den første som tok opp idéen i Norge, og kan derfor regnes som den norske kooperative bevegelsens far.
Fra 1850 og utover dukket det opp flere samkjøpslag innen arbeiderforeningene. Det ble også gjort flere forsøk på arbeidersamvirke. I Drammen ville flere arbeidere ved et jernstøperi kjøpe bedriften da den var til salgs, og drive den i fellesskap, men planen ble ikke realisert fordi de ikke hadde kapital. Høsten 1850 ble det tegnet aksjer til et skipsbyggeri blant medlemmene av Drammens arbeiderforening, men heller ikke dette kom i stand. Noe senere ble det på tale at Kongsbergs arbeiderforening skulle starte et møllebruk. Om prosjektet ble satt ut i livet, vites ikke. I Drangedal ville de la sin husmannsdominerte forening overta fløtingen på Tokke. Presten og noen storbønder, som var vant til at dette var deres forretning, satte seg imot, og husmennene fikk ikke gjennomført planen. Men Kristiansandsarbeiderne fikk i hvert fall i 1854 i gang et skipsbyggeri. I Christiania ble det dannet et produksjonslag av noen smedsvenner, men det gikk over ende av mangel på bestillinger. Disse forsøkene er interessante vitnemål om at Thranes ─ og Proudhons og Owens ─ tanker om kooperativ næringsdrift kunne utløse lokalt initiativ. Større suksess hadde man med understøttelseskasser for syke og trengende. Kassene ga ikke vanlige bidrag som dagens sykekasser, men rentefrie lån.
Thrane delte ikke Proudhons syn på at arbeiderne ikke skulle drive politikk. Her fulgte han eksemplet fra Louis Blanc og de engelske chartistene. Derimot lærte han mye samfunnskritikk av Proudhons skrifter. Setningen «eiendom er tyveri» gjorde et dypt inntrykk på Thrane:
«Efterat der i et halvthundrede aar i stillhed var knurret over den bestaaende eiendomsret, lød i 1848 det raab. 'Eiendom er tyveri', saa stærkt og mægtigt, at det bedøvede den ene halvdeel af menneskeslægten og gav den anden halvdeel liv og haab. Raabet udgik fra demokraten Proudhon og istemtes snart af alle Europas fattige eiendomsløse skarer. [...]
Lad os derfor aldrig glemme den setning: eiendom er tyveri! Lad os idelig have den i tanke, idelig gjentage den for hverandre indbyrdes og for vore børn, saa at hver fattig sjæl kjender og forstaar den naar den dag kommer at dens mening skal fuldføres.»[54]
Thrane ville frigjøre arbeiderklassen fra blind, gammel autoritetstro, men han ville ikke binde den til noen ny. Han ville vekke den til selvtenking. Anarkist ble Thrane aldri. (Bliksrud m.fl. hevder riktignok at «Thrane selv var en slags anarko-syndikalist, mer inspirert av franske Pierre-Joseph Proudhon (1809─65) enn av Marx; skjønt utsagnet 'Våkn derfor opp, arbeidere! Foren Eder' fra 1849 lyder som et sitat fra Det kommunistiske manifest.»[55]. Syndikalismen oppsto ca. 40 år senere, og som nedenstående sitater viser, oppfattet Thrane seg ikke som anarkist. Å karakterisere Thrane som «en slags anarko-syndikalist» er nok derfor å strekke hans idéer vel langt, selv om Holmberg karakteriserer Robert Owen, som Thrane var påvirket av, som «en av syndikalismens forkjæmpere».[56] Man kan i alle fall trygt karakterisere Thrane som en av syndikalismens forløpere.) Anarkismen var ikke aktuell politikk fordi «vi kjende for godt folkets uvidenhet, overtro, dumhed og lastefuldhed til at vi et øieblik kan tro at folket endnu paa lang tid er modent for et liv uden love og regjering»[57]. Han fryktet tydeligvis at det hele skulle utvikle seg til oklokrati, pøbelvelde. (Pøbelvelde har ingenting med anarkisme å gjøre ─ selv om overklassen og media gjerne fremstiller det slik.) I åpningstalen sin på arbeiderlandsmøtet i 1850 uttalte Thrane:
«De juridiske love opstod jo først blandt menneskerne da de moralske love blev for svage, og eftersom de moralske love gaa ud af kraft, er det at de juridiske tiltage i styrke. Altsaa, jo flere juridiske love vi faa, desto mere maa vi beklage vort samfund, thi der er et ubehageligt vidnesbyrd om at de moralske love svækkes. Vor stræben som moralske menneske bør derfor gaa ud paa lidt efter lidt å kunne afskaffe flere og flere juridiske love, og allerlykkeligst bliver det menneskelige samfund, naar vi komme saavidt at vi kan afskaffe dem alle; thi det er et beviis paa at moralen er stærk nok alene; thi det er et bevis paa, at Gud alene er vor konge og englerne vore embedsmænd. Vi behøve da hverken jordisk konge eller jordiske embedsmænd. ─ Og det er formodentlig denne tilstand Proudhon tænker sig naar han paastaar at an-archi[58] er den bedste forfatning. Men jeg vil ikke længer dvæle ved en samfundstilstand, som, om den nogensinde kan intræde, vistnok er mange tusinde aar fjern fra os.»[59]
Thrane var tilhenger av «en oplyst Absolutisme med Garantier»[60]. «Et Demokrati hvori den fattige negtes Indflydelse, er visselig den mest beklagelsesværdige og mest demoraliserende Regjeringsform. Da anse vi det absolute Monarki for en langt bedre Regjeringsform; thi den har Folket dog blot èn Behersker og man bør uten Tvil foretrække èn Tyran for tusinde.»[61] Det skulle være et énmannsstyre utøvd av en folkevalgt diktator, i det minste for en tid. Denne diktators makt skulle være avgrenset av visse demokratiske garantier: 1) trykkefrihet, 2) foreningsfrihet, 3) ingen stående armé, men en vekslende borgergarde skulle bevokte diktatorens person og skaffe hans vilje kraft. Han var redd for at alminnelig stemmerett bare ville føre til at demagoger og kjeltringer vant makten.[62] Opplysning var derfor viktig. Han var en stund i tvil om tjenerne burde ha stemmerett siden de sto i et så sterkt avhengighetsforhold til sine herrer, men han kom så til at det fikk bli en sak tjenerne selv fikk avgjøre. Han var heller ikke tilhenger av stemmerett for kvinner; dog mente han at hvis kvinnene absolutt selv ville ha stemmerett, så skulle ikke han sette seg i mot det.[63] Thrane hadde også et snev av forakt overfor den «raa, uoplyste masse» som fant seg i trellekår.
I februar 1850 eksisterte det 100 arbeiderforeninger med 8 000 medlemmer.[64] (Samme måned forbød myndighetene soldater å være medlemmer av arbeiderforeninger.[65]) I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene 20 854 medlemmer fordelt på 273 foreninger.[66] I perioden 1848─51 har muligens så mange som 30 000 ─ 40 000 vært innom bevegelsen. Omtrent hver tiende voksne mann over tyve år var organisert i en arbeiderforening. Det tilsvarer i dag en organisasjon på ca. 140 000 voksne mannlige medlemmer.[67]
Vinteren 1850‑51 var det mange små opptøyer rundt i landet i tilknytning til arbeideragitasjonen. Flere av Thranes agitatorer var heller ikke «mors beste barn». Marcus Thrane formante arbeiderforeningene til ro og sindighet, men det hjalp lite. Allerede i 1949 hadde han advart mot å gjøre opptøyer: «Optøier? Nei vi er ikke saa dumme, at vi gjør optøier! for ─ om vi ingen lærdom har ─ saa skjønner vi nok saameget, at det er netop storfolks ønske, at vi skal gjøre optøier, for at man derved kan faa et paaskud til å forbyde arbeiderforeninger for fremtiden; [...].»[68] En virkelig oppstand måtte forberedes lenge for å være vellykket, og den måtte begynne på alle steder på en gang, men Thrane mente at de bare kunne oppnå de goder bevegelsen strebet etter med fredlige midler.[69] Thranittene i Vallset i Romedal på Hedemark fikk stanset en tvangsauksjon. 56 menn ble dømt for dette. Også i Trøndelag var det bråk. En arrestasjon i Levanger utløste protestdemonstrasjoner. Militære tropper ble satt inn der og i Trondheim. 47 ble dømt. Under «Hattemakerkrigen» på Ringerike ble noen av bøndene såpass skremt at de dro til skogs med verdisakene sine, og ble der i tre dager.[70] Militær makt ble satt inn der også.
Thrane og hele sentralstyret hevdet at det var «umoralsk» å gå revolusjonære veier så lenge som ikke alle lovlige veier var prøvd. Den siste utveien var Stortinget. På et møte på Gran 20. mars 1850 skal Jacob P. Vasenden ha spurt Thrane: «Skal vi standse nu, da vi ere komne saavidt?»[71] Thrane skal ha sagt at de måtte handle som de ville, men de måtte tenke seg vel om først, og ikke gå frem uten enighet og plan: «To Bygder er ikke nok, men I maa forene Eder med flere. I vil faa at kjæmpe først med 30 000 Svendsker og dernæst med 100 000 Russer. See I Eder istand til at overmande dem, saa gaae kun paa. Jeg vil ikke fraraade Revolution, hvis I selv bestemmer Eder dertil.»[72] Det var en fast holdning hos Thrane at det var medlemmene selv som skulle ta beslutningene. (Ved politiavhøret i 1853 kunne ikke Vasenden huske noe fra denne hendelsen.)[73] Thrane klarte med dette å hindre ytterligere uroligheter, men han var blitt så kompromittert i Stortingets øyne at han overlot ledelsen av bevegelsen og avisen til den mer moderate studenten Theodor Abildgaard. Thrane undervurderte Abildgaard, og ble skjøvet ut av sentralstyret. Abildgaard tok uttrykkelig avstand fra sosialismen, og forsøkte å omdanne Thranes politiske bevegelse til et filantropisk motstykke, for på denne måten å vinne stortingsopposisjonens tillit. Han lyktes ikke. Fraksjonskamper mellom Thrane- og Abildgaard-fløyen fortsatte bak fengselsmurene etter at de var blitt arrestert.
På «Centralmødet» i 1851, «Lilletinget ─ småfolks svar på Stortinget» som det spøkefullt, og ikke uten en viss hån, ble kalt, ville noen gjøre «revolusjon» eller lage en «demonstrasjon», uten at folk helt kan ha vært klar over forskjellen mellom disse begrepene. På møtets tredje dag ble det vedatt å gjøre revolusjon. Dagen etter ble vedtaket opphevet.[74] På grunn av disse uklarhetene fikk myndighetene påskudd til å slå ned hele bevegelsen. Den militære garnisonen i Christiania ble forsterket og satt i alarmberedskap. Representanten fra Trøndelag, Eystein Emretsen Trøan, skal ha lovt å ha 2─3000 mann ferdige til oppbrudd.[75] Noen snakket om å ta våpenfabrikken på Kongsberg og arsenalet på Horten. Horten kunne femti mann ta «uden Næseblod engang».[76] Dermed sendte militæret et kompani av Christiania Garnison til Horten.[77] Direktøren for våpenfabrikken på Kongsberg ga ordre om at alle ferdige våpen som var på fabrikken skulle transporteres til Christiania. Geværene ble gjort helt ubrukelige. De gamle sablene ble hugget i småbiter. Kruttet skulle sendes til Akershus Festning.[78] Thrane var redd for at svenske tropper ville bli brukt i Norge hvis arbeiderne gjorde opprør, og tok derfor bl.a. av denne grunn kontakt med de svenske sosialistlederne Nils Persson og Fredrik Borg.[79]
I juli 1851 ga Justisdepartementet ordre om at øvrigheten rundt om i landet skulle registrere alle medlemmene av Arbeiderforeningerne. Dette ga foreningene «dødsstøtet». Mange medlemmer meldte seg ut før registreringen, og en rekke av foreningene ble nedlagt umiddelbart. Andre foreninger fortsatte å bestå, men foretok så omfattende endringer i programmet, at de måtte betraktes som helt nye foreninger.
I 1851 ble Thrane og hans nærmeste medarbeidere arrestert. Etter fire års varetektsarrest ble Thrane i 1855 av Høyesterett dømt til fire års straffarbeid og tukthus for oppfordring til opprør, som han avsonet på Botsfengselet. 127 mann dømt for «Forbrydelser imod Statens Sikkerhed» og «imod den offentlige Myndighed». I fengsel leste Thrane, foruten Proudhon, bøker av William Godwin og Max Stirner. I et brev fra forsvareren Bernhard Dunker het det om dommene: «Ligeoverfor Thrane og Abildgaard har efter mine tanker domstolene ikke vært dommere, men hævngjerrige og frygtsomme seierherrer ligeoverfor en overvunden fiende.»[80]
Thrane slapp ut 17. juli 1859. Det lyktes ikke å gjenreise bevegelsen. Mange av foreningene skiftet karakter og ble upolitiske klubber. En del av de sosiale problemer ble løst ved at mange, også thranitter, utvandret til Amerika. Tallet på utvandrere ble firedoblet i perioden 1848 til 1857. Marcus Thrane utvandret selv til Amerika i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter «Haymarketopptøyene» i Chicago i mai 1884. (Under en demonstrasjon på Haymarket 4. mai 1884 ble det kastet en bombe. 8 anarkister ble fengslet, hvorav 4 ble dømt til døden, på grunnlag av en falsk anklage. 150 000, deriblant Marcus Thrane og Knut Hamsun, deltok i de henrettedes begravelse.[81] Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.[82])
«Staten, efter det gamle begreb, skal ophæves, og samfundet forvandles til et gjensidig forsikringsselskab», sa Thrane da han så hvordan enkelte grupper i USA hadde sluttet seg sammen kommunevis, etter omtrent samme prinsipp som Pariserkommunen hevdet, og organisert trygdelag.[83] En tilsvarende uttalelse om staten kom han med allerede i 1854:
«Sp.: Siig mig nu i korthed en tydelig rigtig difinition (forklaring) paa et statssamfund.
Sv.: Et statssamfund skal være et assuranse-kompagni.
Sp.: Godt! og hvad skal jeg da assureres eller sikkres imod?
Sv.: Jeg skal sikkres imod alt det onde, som af mennesker kan sikkres imod, og følgeligviis ogsaa sikkres alle de jordiske goder, som menneskene kan sikkre hverandre.»[84]
I USA mistet Thrane helt troen på at stemmeretten kunne føre til bedre kår for de lavere klasser. Han ble tilhenger av den opplyste sosialistiske minoritets diktatur. I1871 var han med på å starte en skandinavisk avdeling av Den Første Internasjonale i Chicago.[85]
Thrane utviklet en mer og mer kritisk holdning til kirke og kristendom. 1869─78 ga han ut det religionskritiske bladet Dagslyset, men opplaget sank til under 300, og han måtte gi det opp. Bladet formidlet en enkel naturreligion med frihet, likhet og brorskap som moralske ledetanker.[86] Han utga i 1881 «Den gamle Wisconsin-bibelen», en satire over de trangsynte lederne i de norske menighetene i USA. Den er holdt i en bibelsk stil, og er en satire over de norskamerikanske presters mottakelse av Bjørnstjerne Bjørnson, som var sendt av Herren til et tuktens ris for dem og til å så ut løgnen blant dem. Når han kom festet de med ham, og baktalte ham for menigheten etterpå. Boken kom i syv opplag. Både «Wisconsinbibelen» og Dagslyset ble flere steder brent av prestene.[87]
I 1883 var Thrane på et kort besøk i Norge, hvor han holdt noen kritiske foredrag om amerikanske forhold som vakte liten oppsikt. Han ble nektet å tale i det Venstre-ledede Kristiania Arbeidersamfund.[88] Thrane var blitt en nesten glemt og ukjent mann, og han dro skuffet tilbake til USA hvor han døde i 1890. I 1949 ble levningene ført tilbake til Norge og gravlagt på æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.
I sitt testamente skriver han: «1. Jeg ønsker at begraves uten ministeriel (prestelig) assistance og uten religiøse ceremonier. Ingen liktale maa holdes, hverken i hjemmet eller ved graven. 2. Kun erklærede fritænkere maa faalge mig til graven.[...].»[89]
«Statsbygningen
I menneskeslægtens barndom var der ingen sivilisation og ingen statsforfatning eller statsbygning; thi menneskene havde endda intet begreb om eiendom og penge. Enhver arbeidede for aa faa sin føde, og der var ingen synderlig forskjel paa menneskene. Men saa fremstod nogle ubændige og dovne mennesker, der havde større lyst til å nyde frugten af andres arbeide, end til selv å arbeide, og disse mennesker kaldte sig konger og præster. Men det gik endda ganske godt. Men saa fik flere og flere lyst til samme levemaade, og de indsmigrede sig hos kongerne og kaldtes embedsmænd. Nu blev trykket værre; men det gik endda an. Men saa tog lysten til å være unyttig overhaand, og flere og flere begyndte å fordre samme ret, og for å faa den, førte de krig imod konger og embedsmænd, og de kaldte deres kamp en frihedskamp, og bleve svare berømte, og konger og embedsmænd bleve nødte til å dele magten med disse nye røvere, der bleve kaldte borgerskab, proprietærer og pengemænd; og nu først begyndte trykket å blive rigtigt stærkt for de i sit ansigts sved arbeidende folk. Ovenstaaende billede er en 4 etasjes bygning, og forestiller nutidens statsbygning. I nederste etasje staar arbeiderne; ovenpaa deres skuldre, i anden etasje borgerskabet og pengevældet; ovenpaa disse embedsvældet, og allerøverst kongevældet. Visstnok trykker kongen embedsændene, men saa holder disse sig skadesløse hos borgerskabet, der klager svare over trykket, men dog har ret og magt nok til å holde sig skadesløse i nederste etasje hos arbeiderne; og disse er det, som til syvende og sidst maa blive ved hele byrden. Arbeidere! betragt denne bygning og betænk hvilket taarn af tærende mennesker du har paa dine skuldre! og dog betragtes du som et halvt dyr, der ingen mening maa have, endskjøndt det er alene paa dine stærke skuldre den hele bygning hviler. Var de høiere ikke aldeles forblindede af overmod og indbildskhed, saa vilde de saa hurtigt som muligt blive enige om strax å imødekomme dine raab om lettelser; thi sæt at arbeiderne ikke længere holdt ut; sæt at kastede sig ned eller sprang væk; o vee! da faldt konger, embedsmænd, borgerskab og pengemænn hulter til bulter ned fra sin høide, og alle vilde komme paa samme trin! ─ At dette store fald om kort tid vil foregaa, er vist; men tag dig ivare, arbeider! see til at ikke dine undertrykkeres fald bliver saa stærkt og pludseligt, at de i deres fald og knuser dig selv.»[90]
Forfølgelsene av Thranitterbevegelsen, med dommene mot Thrane og de mest aktive tilhengerne, men også Abildgaards angrep på Thrane, sentralstyrets manglende aktivitet og fraksjonsstrider innad i bevegelsen, knekte den nye spirende arbeiderbevegelsen. Kriminaliseringen av bevegelsen skremte mange av tilhengerne bort. De følte at det var håpløst å reise seg mot myndighetene. Arbeiderbevegelsen var også dårlig forberedt på å sette seg til motverge. Thrane hadde riktignok hevdet at arbeiderklassen hadde moralsk rett til å gjøre opprør, men hans naive tro på at det gikk an å nå frem med legale midler, og at overklassen frivillig ville gi innrømmelser, forhindret at arbeiderklassen ble klar over maktforholdene. Etter arrestasjonene av Thrane og de andre lederne satte en markert reaksjon inn med religiøs vekkelse land og strand rundt. Dette gjorde at mange ble mer opptatt av sin egen frelse, og livet etter døden, enn av sosial kamp i livet før døden. Samtidig emigrerte mange til USA. Det var ingen til å holde bevegelsen samlet mens Thrane satt i fengsel. Da Arbeider-Foreningernes Blad innstilte forsvant også dette organet som kunne holdt bevegelsen samlet. I tillegg betydde det nok en del at Norge opplevde en økonomisk oppgangstid etter 1850, noe som førte til stor etterspørsel etter arbeidskraft, stigende lønninger, og stigende muligheter for biinntekter for husmennene.[91] Det som var igjen av bevegelsen i 1858 var vesentlig syke- og sparekasser, og flere av disse fortsatte sin virksomhet i mange år fremover. Noen få foreninger overlevde ved å omdanne seg til filantropiske[92] foreninger. Enkelte av medlemmene finner vi igjen i den den moderne fagforeningsbevegelsen på 1880-tallet. Minnene om bevegelsen levde videre på folkemunne og hos de enkelte som var med, men det er vanskelig å finne noen direkte forbindelse mellom Arbeiderforeningerne og den sosialistiske bevegelse som ble reist i 1880-årene.[93]
Enkelte opposisjonelle stortingsmenn hadde drøftelser med thranittene. Rapporter til kongen forteller at flere hadde møte med thranitterlederen Abildgaard i mai 1851, og at disse og Søren Jaabæk hadde hatt «natlige conferancer» med Marcus Thrane.[94] Selv om Jaabæk på mange måter var radikal, han hadde sympati for kravene i Thranes arbeiderpetisjon,[95] ville han ikke vedkjenne seg noen direkte slektskap med Thrane og idéene hans, og protesterte sterkt når noen beskyldte ham for å være sosialist.[96]
[1].Hovedkilder: Bjørklund
1970, Bull 1985, Friis 1917, Koht 1937, Lorenz 1972, Pettersen 1983, Zachariassen 1962, Øverland 1903.
[2].Berntsen 1998.
[3].Øverland 1903:9 (Se også
Koht 1937:16).
[4].Lorenz 1969:9 (Brev til Fredrik Borg 8/1 1850).
[5].Pryser 1985:329.
[6].Om den økonomiske krisen,
se Lorenz 1972:22.
[7].Pryser 1982:84.
[8].Pryser 1985:323.
[9].Koht 1937:18.
[10].Bull 1985:46‑47. Se også
Lorenz 1972:28-29, Koht 1937:21,
Zachariassen 1962:24‑27 og Øverland
1903:57.
[11].Fiskaltoll er slik toll som
bare har til hensikt å skaffe penger til statskassen ─ i motsetning til
beskyttelsestoll, som skal verne innenlandsk produksjon mot utenlandsk konkurranse.
All toll gjør varene dyrere for forbrukerne.
[12].Liggedager var en ordning
som gjaldt når skip kom fra utlandet til norsk havn. I noen dager kunne da
hvem som helst kjøpe varer fra lasten. Ordningen ble opphevet i 1824, og dermed
ble kjøpmenn eller høkere presset inn som uunngåelige mellomledd før varene
kom frem til forbrukerne.
[13].Landhandel hadde vært meget
strengt regulert, nesten forbudt. Handel skulle i prinsipp være en bynæring. I
1850 var det likevel bare rester igjen av byborgernes og de privilegerte
landhandleres rettigheter.
[14].For menn.
[15].Den bestående ordningen
rammet bare ubemidlede. I praksis ble overklassens sønner ikke tatt ut til
militærtjeneste.
[16].Øverland 1903:111.
[17] Berntsen 1998.
[18] Pryser 2005:169.
[19].Bull 1976:11 og Ousland 1949:25.
[20].Lorenz 1972:28.
[21].For en drøftelse av dette,
se Pryser 1985:331-335.
[22].Pryser 1977:17 (Fra Jens Arup Seip:
Utsikt over Norges historie, bd. 1, Oslo 1974:190, 192) For en diskusjon rundt
medlemsmassens sammensetning, se Pryser 1977:12-17.
[23].Pryser 1977:15.
[24].Pryser 1977:110-111 (Brynjulf
Handgaard: Stor aktivitet i Sør-Gudbrandsdalen).
[25] I følge Pryser 1995:169 var opplaget på 21000, hvorav 6000 var abonnenter.
[26] Pryser 2005:169.
[27].Øverland 1903:28.
[28].Øverland 1903:43.
[29].Øverland 1903:29 (Thrane i et brev til Kongsbergs
Arbeiderforening sommeren 1949).
[30].Weitlings mest kjente bok «Garantier for Harmomien og Friheden»
ble oversatt til norsk i 1847.(Koht 1937:15) Weitling representerte en helt dogmefri
religion, og pekte som andre sosialister på det sosiale innhold i
kristendommen. (Bjørklund 1970:136)
[31].Saint Simon ville bygge det
nye samfunn på en religiøs brorskapsmoral, og Thrane sto på samme linje som ham.
[32].Øverland 1903:23.
[33].Lorenz 1970:19-20.
(Arbeider-Foreningernes Blad, 5/5 1849).
[34].Det tyvende aarhundrede
1912:141 (Arbeider-Foreningernes Blad, 21/7 1849).
[35].Nerbøvik 1979:25.
[36].Andreas Aarflot i Arntzen
1999-.
[37].Pryser 1985:314.
[38].Pryser 1985:316.
[39].Bjørklund 1970:134‑135.
[40].Johanson 1989:96.
[41].Johanson 1989:98.
[42].Ousland 1949, Bind I:21.
[43].Pryser 1985:164.
[44].Pryser 1977:73-74 (Per Hvamstad: Rikt
foreiningsliv på Hadeland)
[45].Det tyvende arhundrede
1917:53-72 («Tiltak til norsk-svensk arbeidersamling. Aktstykker fra aarene
1850-1851.»)
[46].Lorenz 1969:11-12 (Brev til Frederik
Borg 8/1 1850).
[47].Lorenz 1969:48 (Arbeider-Foreningernes
Blad 26/5 1849.).
[48].Koht 1937:17.
[49].Lorenz 1972:13 (Framlegg til et
opprop, desember 1851).
[50].Lorenz 1969:103
(Arbeider-Foreningernes Blad 27/9 1851).
[51].Lorenz 1969:86-90 (Arbeider‑Foreningernes Blad nr. 42, 19/10‑1850.
«Arbeider‑assosiationer»).
[52].Høker = en som drev
småhandel, særlig med husholdningsartikler. Ofte brukt i nedsettende
betydning.
[53].G. H:son Holmberg karakteriserer Robert Owen som «en av syndikalismens
forløpere», og at han var «en virkelig forkjæmper for den moderne
syndikalisme». (Alarm nr. 51, 25/12 1920)
[54].Lorenz 1969:160
(Arbeider-Foreningernes Blad, 23/9 1854).
[55].Bliksrud m.fl., 2002:111.
[56].Alarm nr. 51, 25/12 1920.
[57].Marcus Thrane i følge Bjørklund 1970:274.
[58].An-archi betyder
lov-løshed. (Marcus Thranes egen note.)
[59].Lorenz 1969:82-83. (Thranes note:86) (Arbeider-Foreningernes Blad 24/8 1850).
[60].Øverland 1903:124 (Thrane på arbeidermøtet på
Ladegaardsøen i 1850).
[61].Tyvende århundrede:32
(Håkon Meyer: Thranitterbevegelsens bakgrunn). Se også Øverland 1903:12.
[62].Bjørklund 1970:315. Se også
Øverland 1903:125.
[63].Bjørklund 1970:113 (Se Arbeider‑foreningernes Blad for
28. Juli 1849)
[64].Lorenz 1970:13.
[65].Lorenz 1972:32.
[66].Bull 1976:11.
[67].Bull 1985:23‑25.
[68].Lorenz 1969:51 (Arbeider-Foreningernes
Blad, 19/5 1949.) Arbeideren i en tenkt samtale mellom Styrelsen og
Arbeideren. Advarsler mot opptøyer og uro finner vi også i bl.a. Arbeider-Foreningernes
Blad 30/6 1849 og 7/12 1850.
[69].Lorenz 1969:16 (Se
Arbeider-Foreningernes Blad 12/5 1849 og 30/6 1849).
[70].Øverland 1903:290.
[71].Pryser 1977:84 (Per Hvamstad: Rikt
foreiningsliv på Hadeland.)
[72].Ibid.(Thrane kom med en lignende uttalelse
på et møte på Lillehammer 25/3 1851, se side 117. Brynjulf Handgaard: Stor
aktivitet i Sør-Gudbrandsdalen)
[73].Ibid.:84-85.
[74].Øverland 1903:263-264.
[75].Bull 1976:14.
[76].Øverland 1903:249.
[77].Øverland 1903:275.
[78].Øverland 1903:274.
[79].Lorenz 1972:31.
[80].Lorenz 1972:36.
[81] Sort Kamps 1. mainummer 1972 («1. mai 1886.» Av «A.Z.»)
[82] Pryser 1995:170.
[83].Bjørklund 1970:320.
[84].Lorenz 1969:180-181
(Arbeider-Foreningernes Blad 23/12 1854).
[85].Bliksrud m.fl., 2002:112.
[86].Johanson 1989:99. og
Bliksrud m.fl. 2002:112.
[87].Bliksrud m.fl., 2002:112.
[88].Bliksrud m.fl., 2002:112.
[89].Storm 1/1909:6
[90].Lorenz 1969:67-69 (Arbeider-Foreningernes Blad, 4. mai 1850).
[91].Bull 1976:15.
[92].Filantropisk = menneskekjærlig.
En filantrop er en person som hjelper uheldig stilte gjennom velgjørenhet. Må
ikke forveksles med solidaritet eller gjensidig hjelp.
[93].Ousland 1949:32 og Koht 1937:28.
[94].Pryser 1985:297.
[95].Slettan i Arntzen 1999-2002 («Jaabæk, Søren»).
[96].Pryser 1977:175 («Thranerørsla og
bondevennene» av Hans Try).