Proudhon tenkte seg et samfunn der produksjonen var overtatt av selveide kooperative lag og føderasjoner som byttet sine varer med hverandre, og der hver mann fikk lønn etter den arbeidsinnsats han gjorde. Dette var Thrane enig i. I tillegg var Thrane agrarsosialist, og mente at jorden skulle drives kollektivt. I følge Proudhon skulle også staten falle bort, og erstattes av frivillige sammenslutninger av kooperasjonslag. Så langt gikk ikke Thrane. Arbeiderlandsmøtet i 1850 uttalte seg for statsstøtte til produksjonslag, eller arbeiderassosiasjoner som de ble kalt. Det var dette Thrane oppfattet som sosialisme:
«Man kan efter deres prinsiper dele assosiasjonerne i to klasser; nemlig: de, i hvilke alle arbeidere betales ligt, og de i hvilke daglønnen beregnes efter arbeidet; men i alle har man fastholdt som regel, at daglønnen til hver enkelt er saa liden som mulig, og at overskuddet deles ligt imellem alle,hvorved den enkeltes fordeel er paa det næmeste sammenknyttet med foreningens. For å kunne hjælpe sig med sine smaa kapitaler, udfærdige de anviisninger paa sine varer: saasnart i hattemagerforeningen en hat er ferdig, bliver dens værd representert af et papir, som bagerforeningen tilbytter sig mod brød, eller f.ex. garverforeningen tilvexler sig med klingende mynt. Alle foreninger modtage, sig imellem, hverandres sedler, og en stor mængde af disse er i omløb, om man end ikke bemærker dem i den daglige sirkulasjon (omløb). Det er Proudhons folkebank, som møisommeligt arbeider sig frem, udgaaende fra livet med dets behov, samt støttende sig paa brøderlige interesser, og ei, som før, paa den abstrakte broderlighed. [...] Det er til assosiasjonsprinciper at arbeideren maa sætte sit haab om en bedre fremtid; det er alene assosiasjonsprincipet som kan tilveiebringe større lighed og broderskab mellem menneskene, og det vil derfor i fremtiden blive statsstyrelsernes fornemste opgave og største pligt ved opmuntringer, bidrag, indestaaelser og forsøg å uddanne assosiasjonsprincipet mere og mere, indtil det har funnet sin rette formel. [...] Rom blev ikke bygget paa een dag, og assosiasjonens formel er heller ikke udfundet paa een dag. Men derfor bliver den statsstyrelsens pligt å forsøge hvad den formaar til landets gavn og følge med tiden, at den ikke skal blive en statstrykkelse istedenfor en statsstyrelse».[51]
Thrane forble gjennom hele sitt liv kooperasjonssosialist. Sosialisme betydde for ham først og fremst at arbeiderne skulle få hele utbyttet av sitt arbeid, og da kom en etter hans syn langt på vei når arbeiderne eide de fabrikker og verksteder de arbeidet i, og bøndene den jordlapp de dyrket, og når de ellers sluttet seg sammen om felles tiltak som maskinstall, salgs‑ og innkjøpslag osv. Istedenfor å kjøpe matvarene sine hos kjøpmenn og høkere[52] skulle arbeiderne slå seg sammen, danne felles innkjøpslag, og kjøpe i stort. Produksjonssamvirket var viktig. Omsetningen kunne foregå direkte mellom produsentene slik at alle snyltende mellommenn kunne forsvinne. Denne enkle form for forbrukerkooperasjon var praktisert i utlandet, bl.a. av den engelske, føderative, sosialisten Robert Owen (1771‑ 1858).[53] Thrane var den første som tok opp idéen i Norge, og kan derfor regnes som den norske kooperative bevegelsens far.
Fra 1850 og utover dukket det opp flere samkjøpslag innen arbeiderforeningene. Det ble også gjort flere forsøk på arbeidersamvirke. I Drammen ville flere arbeidere ved et jernstøperi kjøpe bedriften da den var til salgs, og drive den i fellesskap, men planen ble ikke realisert fordi de ikke hadde kapital. Høsten 1850 ble det tegnet aksjer til et skipsbyggeri blant medlemmene av Drammens arbeiderforening, men heller ikke dette kom i stand. Noe senere ble det på tale at Kongsbergs arbeiderforening skulle starte et møllebruk. Om prosjektet ble satt ut i livet, vites ikke. I Drangedal ville de la sin husmannsdominerte forening overta fløtingen på Tokke. Presten og noen storbønder, som var vant til at dette var deres forretning, satte seg imot, og husmennene fikk ikke gjennomført planen. Men Kristiansandsarbeiderne fikk i hvert fall i 1854 i gang et skipsbyggeri. I Christiania ble det dannet et produksjonslag av noen smedsvenner, men det gikk over ende av mangel på bestillinger. Disse forsøkene er interessante vitnemål om at Thranes ─ og Proudhons og Owens ─ tanker om kooperativ næringsdrift kunne utløse lokalt initiativ. Større suksess hadde man med understøttelseskasser for syke og trengende. Kassene ga ikke vanlige bidrag som dagens sykekasser, men rentefrie lån.
Thrane delte ikke Proudhons syn på at arbeiderne ikke skulle drive politikk. Her fulgte han eksemplet fra Louis Blanc og de engelske chartistene. Derimot lærte han mye samfunnskritikk av Proudhons skrifter. Setningen «eiendom er tyveri» gjorde et dypt inntrykk på Thrane:
«Efterat der i et halvthundrede aar i stillhed var knurret over den bestaaende eiendomsret, lød i 1848 det raab. 'Eiendom er tyveri', saa stærkt og mægtigt, at det bedøvede den ene halvdeel af menneskeslægten og gav den anden halvdeel liv og haab. Raabet udgik fra demokraten Proudhon og istemtes snart af alle Europas fattige eiendomsløse skarer. [...]
Lad os derfor aldrig glemme den setning: eiendom er tyveri! Lad os idelig have den i tanke, idelig gjentage den for hverandre indbyrdes og for vore børn, saa at hver fattig sjæl kjender og forstaar den naar den dag kommer at dens mening skal fuldføres.»[54]
Thrane ville frigjøre arbeiderklassen fra blind, gammel autoritetstro, men han ville ikke binde den til noen ny. Han ville vekke den til selvtenking. Anarkist ble Thrane aldri. (Bliksrud m.fl. hevder riktignok at «Thrane selv var en slags anarko-syndikalist, mer inspirert av franske Pierre-Joseph Proudhon (1809─65) enn av Marx; skjønt utsagnet 'Våkn derfor opp, arbeidere! Foren Eder' fra 1849 lyder som et sitat fra Det kommunistiske manifest.»[55]. Syndikalismen oppsto ca. 40 år senere, og som nedenstående sitater viser, oppfattet Thrane seg ikke som anarkist. Å karakterisere Thrane som «en slags anarko-syndikalist» er nok derfor å strekke hans idéer vel langt, selv om Holmberg karakteriserer Robert Owen, som Thrane var påvirket av, som «en av syndikalismens forkjæmpere».[56] Man kan i alle fall trygt karakterisere Thrane som en av syndikalismens forløpere.) Anarkismen var ikke aktuell politikk fordi «vi kjende for godt folkets uvidenhet, overtro, dumhed og lastefuldhed til at vi et øieblik kan tro at folket endnu paa lang tid er modent for et liv uden love og regjering»[57]. Han fryktet tydeligvis at det hele skulle utvikle seg til oklokrati, pøbelvelde. (Pøbelvelde har ingenting med anarkisme å gjøre ─ selv om overklassen og media gjerne fremstiller det slik.) I åpningstalen sin på arbeiderlandsmøtet i 1850 uttalte Thrane:
«De juridiske love opstod jo først blandt menneskerne da de moralske love blev for svage, og eftersom de moralske love gaa ud af kraft, er det at de juridiske tiltage i styrke. Altsaa, jo flere juridiske love vi faa, desto mere maa vi beklage vort samfund, thi der er et ubehageligt vidnesbyrd om at de moralske love svækkes. Vor stræben som moralske menneske bør derfor gaa ud paa lidt efter lidt å kunne afskaffe flere og flere juridiske love, og allerlykkeligst bliver det menneskelige samfund, naar vi komme saavidt at vi kan afskaffe dem alle; thi det er et beviis paa at moralen er stærk nok alene; thi det er et bevis paa, at Gud alene er vor konge og englerne vore embedsmænd. Vi behøve da hverken jordisk konge eller jordiske embedsmænd. ─ Og det er formodentlig denne tilstand Proudhon tænker sig naar han paastaar at an-archi[58] er den bedste forfatning. Men jeg vil ikke længer dvæle ved en samfundstilstand, som, om den nogensinde kan intræde, vistnok er mange tusinde aar fjern fra os.»[59]
Thrane var tilhenger av «en oplyst Absolutisme med Garantier»[60]. «Et Demokrati hvori den fattige negtes Indflydelse, er visselig den mest beklagelsesværdige og mest demoraliserende Regjeringsform. Da anse vi det absolute Monarki for en langt bedre Regjeringsform; thi den har Folket dog blot èn Behersker og man bør uten Tvil foretrække èn Tyran for tusinde.»[61] Det skulle være et énmannsstyre utøvd av en folkevalgt diktator, i det minste for en tid. Denne diktators makt skulle være avgrenset av visse demokratiske garantier: 1) trykkefrihet, 2) foreningsfrihet, 3) ingen stående armé, men en vekslende borgergarde skulle bevokte diktatorens person og skaffe hans vilje kraft. Han var redd for at alminnelig stemmerett bare ville føre til at demagoger og kjeltringer vant makten.[62] Opplysning var derfor viktig. Han var en stund i tvil om tjenerne burde ha stemmerett siden de sto i et så sterkt avhengighetsforhold til sine herrer, men han kom så til at det fikk bli en sak tjenerne selv fikk avgjøre. Han var heller ikke tilhenger av stemmerett for kvinner; dog mente han at hvis kvinnene absolutt selv ville ha stemmerett, så skulle ikke han sette seg i mot det.[63] Thrane hadde også et snev av forakt overfor den «raa, uoplyste masse» som fant seg i trellekår.
I februar 1850 eksisterte det 100 arbeiderforeninger med 8 000 medlemmer.[64] (Samme måned forbød myndighetene soldater å være medlemmer av arbeiderforeninger.[65]) I slutten av juni 1850 hadde arbeiderforeningene 20 854 medlemmer fordelt på 273 foreninger.[66] I perioden 1848─51 har muligens så mange som 30 000 ─ 40 000 vært innom bevegelsen. Omtrent hver tiende voksne mann over tyve år var organisert i en arbeiderforening. Det tilsvarer i dag en organisasjon på ca. 140 000 voksne mannlige medlemmer.[67]
Vinteren 1850‑51 var det mange små opptøyer rundt i landet i tilknytning til arbeideragitasjonen. Flere av Thranes agitatorer var heller ikke «mors beste barn». Marcus Thrane formante arbeiderforeningene til ro og sindighet, men det hjalp lite. Allerede i 1949 hadde han advart mot å gjøre opptøyer: «Optøier? Nei vi er ikke saa dumme, at vi gjør optøier! for ─ om vi ingen lærdom har ─ saa skjønner vi nok saameget, at det er netop storfolks ønske, at vi skal gjøre optøier, for at man derved kan faa et paaskud til å forbyde arbeiderforeninger for fremtiden; [...].»[68] En virkelig oppstand måtte forberedes lenge for å være vellykket, og den måtte begynne på alle steder på en gang, men Thrane mente at de bare kunne oppnå de goder bevegelsen strebet etter med fredlige midler.[69] Thranittene i Vallset i Romedal på Hedemark fikk stanset en tvangsauksjon. 56 menn ble dømt for dette. Også i Trøndelag var det bråk. En arrestasjon i Levanger utløste protestdemonstrasjoner. Militære tropper ble satt inn der og i Trondheim. 47 ble dømt. Under «Hattemakerkrigen» på Ringerike ble noen av bøndene såpass skremt at de dro til skogs med verdisakene sine, og ble der i tre dager.[70] Militær makt ble satt inn der også.
Thrane og hele sentralstyret hevdet at det var «umoralsk» å gå revolusjonære veier så lenge som ikke alle lovlige veier var prøvd. Den siste utveien var Stortinget. På et møte på Gran 20. mars 1850 skal Jacob P. Vasenden ha spurt Thrane: «Skal vi standse nu, da vi ere komne saavidt?»[71] Thrane skal ha sagt at de måtte handle som de ville, men de måtte tenke seg vel om først, og ikke gå frem uten enighet og plan: «To Bygder er ikke nok, men I maa forene Eder med flere. I vil faa at kjæmpe først med 30 000 Svendsker og dernæst med 100 000 Russer. See I Eder istand til at overmande dem, saa gaae kun paa. Jeg vil ikke fraraade Revolution, hvis I selv bestemmer Eder dertil.»[72] Det var en fast holdning hos Thrane at det var medlemmene selv som skulle ta beslutningene. (Ved politiavhøret i 1853 kunne ikke Vasenden huske noe fra denne hendelsen.)[73] Thrane klarte med dette å hindre ytterligere uroligheter, men han var blitt så kompromittert i Stortingets øyne at han overlot ledelsen av bevegelsen og avisen til den mer moderate studenten Theodor Abildgaard. Thrane undervurderte Abildgaard, og ble skjøvet ut av sentralstyret. Abildgaard tok uttrykkelig avstand fra sosialismen, og forsøkte å omdanne Thranes politiske bevegelse til et filantropisk motstykke, for på denne måten å vinne stortingsopposisjonens tillit. Han lyktes ikke. Fraksjonskamper mellom Thrane- og Abildgaard-fløyen fortsatte bak fengselsmurene etter at de var blitt arrestert.
På «Centralmødet» i 1851, «Lilletinget ─ småfolks svar på Stortinget» som det spøkefullt, og ikke uten en viss hån, ble kalt, ville noen gjøre «revolusjon» eller lage en «demonstrasjon», uten at folk helt kan ha vært klar over forskjellen mellom disse begrepene. På møtets tredje dag ble det vedatt å gjøre revolusjon. Dagen etter ble vedtaket opphevet.[74] På grunn av disse uklarhetene fikk myndighetene påskudd til å slå ned hele bevegelsen. Den militære garnisonen i Christiania ble forsterket og satt i alarmberedskap. Representanten fra Trøndelag, Eystein Emretsen Trøan, skal ha lovt å ha 2─3000 mann ferdige til oppbrudd.[75] Noen snakket om å ta våpenfabrikken på Kongsberg og arsenalet på Horten. Horten kunne femti mann ta «uden Næseblod engang».[76] Dermed sendte militæret et kompani av Christiania Garnison til Horten.[77] Direktøren for våpenfabrikken på Kongsberg ga ordre om at alle ferdige våpen som var på fabrikken skulle transporteres til Christiania. Geværene ble gjort helt ubrukelige. De gamle sablene ble hugget i småbiter. Kruttet skulle sendes til Akershus Festning.[78] Thrane var redd for at svenske tropper ville bli brukt i Norge hvis arbeiderne gjorde opprør, og tok derfor bl.a. av denne grunn kontakt med de svenske sosialistlederne Nils Persson og Fredrik Borg.[79]
I juli 1851 ga Justisdepartementet ordre om at øvrigheten rundt om i landet skulle registrere alle medlemmene av Arbeiderforeningerne. Dette ga foreningene «dødsstøtet». Mange medlemmer meldte seg ut før registreringen, og en rekke av foreningene ble nedlagt umiddelbart. Andre foreninger fortsatte å bestå, men foretok så omfattende endringer i programmet, at de måtte betraktes som helt nye foreninger.
I 1851 ble Thrane og hans nærmeste medarbeidere arrestert. Etter fire års varetektsarrest ble Thrane i 1855 av Høyesterett dømt til fire års straffarbeid og tukthus for oppfordring til opprør, som han avsonet på Botsfengselet. 127 mann dømt for «Forbrydelser imod Statens Sikkerhed» og «imod den offentlige Myndighed». I fengsel leste Thrane, foruten Proudhon, bøker av William Godwin og Max Stirner. I et brev fra forsvareren Bernhard Dunker het det om dommene: «Ligeoverfor Thrane og Abildgaard har efter mine tanker domstolene ikke vært dommere, men hævngjerrige og frygtsomme seierherrer ligeoverfor en overvunden fiende.»[80]
Thrane slapp ut 17. juli 1859. Det lyktes ikke å gjenreise bevegelsen. Mange av foreningene skiftet karakter og ble upolitiske klubber. En del av de sosiale problemer ble løst ved at mange, også thranitter, utvandret til Amerika. Tallet på utvandrere ble firedoblet i perioden 1848 til 1857. Marcus Thrane utvandret selv til Amerika i 1863. Han tok avstand fra justismordene på en del anarkister etter «Haymarketopptøyene» i Chicago i mai 1884. (Under en demonstrasjon på Haymarket 4. mai 1884 ble det kastet en bombe. 8 anarkister ble fengslet, hvorav 4 ble dømt til døden, på grunnlag av en falsk anklage. 150 000, deriblant Marcus Thrane og Knut Hamsun, deltok i de henrettedes begravelse.[81] Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.[82])
«Staten, efter det gamle begreb, skal ophæves, og samfundet forvandles til et gjensidig forsikringsselskab», sa Thrane da han så hvordan enkelte grupper i USA hadde sluttet seg sammen kommunevis, etter omtrent samme prinsipp som Pariserkommunen hevdet, og organisert trygdelag.[83] En tilsvarende uttalelse om staten kom han med allerede i 1854:
«Sp.: Siig mig nu i korthed en tydelig rigtig difinition (forklaring) paa et statssamfund.
Sv.: Et statssamfund skal være et assuranse-kompagni.
Sp.: Godt! og hvad skal jeg da assureres eller sikkres imod?
Sv.: Jeg skal sikkres imod alt det onde, som af mennesker kan sikkres imod, og følgeligviis ogsaa sikkres alle de jordiske goder, som menneskene kan sikkre hverandre.»[84]
I USA mistet Thrane helt troen på at stemmeretten kunne føre til bedre kår for de lavere klasser. Han ble tilhenger av den opplyste sosialistiske minoritets diktatur. I1871 var han med på å starte en skandinavisk avdeling av Den Første Internasjonale i Chicago.[85]
Thrane utviklet en mer og mer kritisk holdning til kirke og kristendom. 1869─78 ga han ut det religionskritiske bladet Dagslyset, men opplaget sank til under 300, og han måtte gi det opp. Bladet formidlet en enkel naturreligion med frihet, likhet og brorskap som moralske ledetanker.[86] Han utga i 1881 «Den gamle Wisconsin-bibelen», en satire over de trangsynte lederne i de norske menighetene i USA. Den er holdt i en bibelsk stil, og er en satire over de norskamerikanske presters mottakelse av Bjørnstjerne Bjørnson, som var sendt av Herren til et tuktens ris for dem og til å så ut løgnen blant dem. Når han kom festet de med ham, og baktalte ham for menigheten etterpå. Boken kom i syv opplag. Både «Wisconsinbibelen» og Dagslyset ble flere steder brent av prestene.[87]
I 1883 var Thrane på et kort besøk i Norge, hvor han holdt noen kritiske foredrag om amerikanske forhold som vakte liten oppsikt. Han ble nektet å tale i det Venstre-ledede Kristiania Arbeidersamfund.[88] Thrane var blitt en nesten glemt og ukjent mann, og han dro skuffet tilbake til USA hvor han døde i 1890. I 1949 ble levningene ført tilbake til Norge og gravlagt på æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.
I sitt testamente skriver han: «1. Jeg ønsker at begraves uten ministeriel (prestelig) assistance og uten religiøse ceremonier. Ingen liktale maa holdes, hverken i hjemmet eller ved graven. 2. Kun erklærede fritænkere maa faalge mig til graven.[...].»[89]
«Statsbygningen
I menneskeslægtens barndom var der ingen sivilisation og ingen statsforfatning eller statsbygning; thi menneskene havde endda intet begreb om eiendom og penge. Enhver arbeidede for aa faa sin føde, og der var ingen synderlig forskjel paa menneskene. Men saa fremstod nogle ubændige og dovne mennesker, der havde større lyst til å nyde frugten af andres arbeide, end til selv å arbeide, og disse mennesker kaldte sig konger og præster. Men det gik endda ganske godt. Men saa fik flere og flere lyst til samme levemaade, og de indsmigrede sig hos kongerne og kaldtes embedsmænd. Nu blev trykket værre; men det gik endda an. Men saa tog lysten til å være unyttig overhaand, og flere og flere begyndte å fordre samme ret, og for å faa den, førte de krig imod konger og embedsmænd, og de kaldte deres kamp en frihedskamp, og bleve svare berømte, og konger og embedsmænd bleve nødte til å dele magten med disse nye røvere, der bleve kaldte borgerskab, proprietærer og pengemænd; og nu først begyndte trykket å blive rigtigt stærkt for de i sit ansigts sved arbeidende folk. Ovenstaaende billede er en 4 etasjes bygning, og forestiller nutidens statsbygning. I nederste etasje staar arbeiderne; ovenpaa deres skuldre, i anden etasje borgerskabet og pengevældet; ovenpaa disse embedsvældet, og allerøverst kongevældet. Visstnok trykker kongen embedsændene, men saa holder disse sig skadesløse hos borgerskabet, der klager svare over trykket, men dog har ret og magt nok til å holde sig skadesløse i nederste etasje hos arbeiderne; og disse er det, som til syvende og sidst maa blive ved hele byrden. Arbeidere! betragt denne bygning og betænk hvilket taarn af tærende mennesker du har paa dine skuldre! og dog betragtes du som et halvt dyr, der ingen mening maa have, endskjøndt det er alene paa dine stærke skuldre den hele bygning hviler. Var de høiere ikke aldeles forblindede af overmod og indbildskhed, saa vilde de saa hurtigt som muligt blive enige om strax å imødekomme dine raab om lettelser; thi sæt at arbeiderne ikke længere holdt ut; sæt at kastede sig ned eller sprang væk; o vee! da faldt konger, embedsmænd, borgerskab og pengemænn hulter til bulter ned fra sin høide, og alle vilde komme paa samme trin! ─ At dette store fald om kort tid vil foregaa, er vist; men tag dig ivare, arbeider! see til at ikke dine undertrykkeres fald bliver saa stærkt og pludseligt, at de i deres fald og knuser dig selv.»[90]
Forfølgelsene av Thranitterbevegelsen, med dommene mot Thrane og de mest aktive tilhengerne, men også Abildgaards angrep på Thrane, sentralstyrets manglende aktivitet og fraksjonsstrider innad i bevegelsen, knekte den nye spirende arbeiderbevegelsen. Kriminaliseringen av bevegelsen skremte mange av tilhengerne bort. De følte at det var håpløst å reise seg mot myndighetene. Arbeiderbevegelsen var også dårlig forberedt på å sette seg til motverge. Thrane hadde riktignok hevdet at arbeiderklassen hadde moralsk rett til å gjøre opprør, men hans naive tro på at det gikk an å nå frem med legale midler, og at overklassen frivillig ville gi innrømmelser, forhindret at arbeiderklassen ble klar over maktforholdene. Etter arrestasjonene av Thrane og de andre lederne satte en markert reaksjon inn med religiøs vekkelse land og strand rundt. Dette gjorde at mange ble mer opptatt av sin egen frelse, og livet etter døden, enn av sosial kamp i livet før døden. Samtidig emigrerte mange til USA. Det var ingen til å holde bevegelsen samlet mens Thrane satt i fengsel. Da Arbeider-Foreningernes Blad innstilte forsvant også dette organet som kunne holdt bevegelsen samlet. I tillegg betydde det nok en del at Norge opplevde en økonomisk oppgangstid etter 1850, noe som førte til stor etterspørsel etter arbeidskraft, stigende lønninger, og stigende muligheter for biinntekter for husmennene.[91] Det som var igjen av bevegelsen i 1858 var vesentlig syke- og sparekasser, og flere av disse fortsatte sin virksomhet i mange år fremover. Noen få foreninger overlevde ved å omdanne seg til filantropiske[92] foreninger. Enkelte av medlemmene finner vi igjen i den den moderne fagforeningsbevegelsen på 1880-tallet. Minnene om bevegelsen levde videre på folkemunne og hos de enkelte som var med, men det er vanskelig å finne noen direkte forbindelse mellom Arbeiderforeningerne og den sosialistiske bevegelse som ble reist i 1880-årene.[93]
Enkelte opposisjonelle stortingsmenn hadde drøftelser med thranittene. Rapporter til kongen forteller at flere hadde møte med thranitterlederen Abildgaard i mai 1851, og at disse og Søren Jaabæk hadde hatt «natlige conferancer» med Marcus Thrane.[94] Selv om Jaabæk på mange måter var radikal, han hadde sympati for kravene i Thranes arbeiderpetisjon,[95] ville han ikke vedkjenne seg noen direkte slektskap med Thrane og idéene hans, og protesterte sterkt når noen beskyldte ham for å være sosialist.[96]