Marcus Thrane og «Arbeiderforeningerne»[1]

 

Marcus Møller Thrane (181790) ble født i et rikmannshjem, men vokste opp i fattigdom etter at faren, forretningsmann og spekulant, var blitt dømt for et stort underslag i sin stil­ling som direk­tør og kasserer i Rigsbanken. Senere hadde han som foreldreløs skoleelev i ten­åringsalderen overlevd ved å spise middag på omgang hos sjuåtte av Kristianias beste fami­l­i­er i foreldrenes tidligere omgangskrets i embetsstanden.[2]

 

I 1837 reiste Thrane via Hamburg gjennom Rhindalen til Sveits, og derfra illegalt inn i Frank­rike hvor han ble arres­tert og satt to måneder i fengsel fordi passet hans ikke var i orden. Han var også en kort tid i England. På denne reisen kom han i kontakt med radikale og sosialis­tiske idéer, uten at han derved ble over­bevist sosialist på det tidspunktet. I 1840 tok han artium og ble student, men teologistudiene varte ikke lenge. Han giftet seg i 1841 med Maria Josephine Buch (182062), og i 1847 bosatte han seg med familien på Modum hvor han drev en privat­­skole.

 

I april 1848 ble 250 arbeidere på Modum Blaafarveverk oppsagt, og også Thrane måtte gi opp skolen sin. Opplevelsen av sosial nød og de økonomiske forhold ved Blaafarve­verket bidro sann­synligvis til en radikalisering hos Thrane. Avgjørende betydning for Thrane fikk februar­-revolus­jonen i Frankrike i 1848. Den ga støtet til at han ble «greben af en uimod­staalig Lyst til at være med i Dagens Strid»[3]. Februarrevolusjonen gjorde «klart for mig en­deel ideer, som meget dun­kelt i flere aar havde foresvævet mig».[4] I nesten alle de europeiske land var det gjæring og uro. I Norge rammet en økonomisk krise trelast­hand­elen og jern­ver­kene. Dette fikk konsekvenser for særlig trelasteksporten. Eksport­ned­gang­en berør­te ikke bare de ca. 4 250 arbeiderne i trelast­industrien, men også de små­bruk­erne og hus­mennene som hadde skogsarbeid og kjøring som bi-inntekt. I neste omgang ble leverandørene og hånd­verkerne rammet, men hovedtyngden ble like­vel veltet over på prole­tariatet. Mens stor­bøn­dene og kjøpmennene bevilget seg subsidier i Stor­tinget, var små­brukere og husmenn ut­levert til private pengelåneres renter. Renter på 2040 prosent var ikke uvanlig.[5] Tvangs­auksjoner av småbruk skapte hat­stemning, og under­klassen grep til selvforsvar. I til­legg ble det, pga. den store befolknings­tilveksten, økt kon­kurranse om hus­manns­plas­sene, og om tjen­este på stor­gårdene.[6]

 

I mars 1848 kom det til opptøyer i Christiania. Utgangs­punktet var nyhet­ene om februar­revolusjonen, og en hyllest til denne. Et av kravene var retten til å han­d­le mat­varer på søndags­morgenene. Dette kravet bygde på «at de hand­lende vare blevet nægtede at handle søndags­morgen, hvilket vistnok generer den fattige»[7]. Yngre håndverks­svenner og høkere ut­gjorde aktivist­­gruppen. De benyttet anlednin­gen til å kreve retten til matvare­handel på søn­dagene. En hyllest til revolusjonen ble dermed knyttet sammen med mat­opprør fra gras­rota og vern om gamle rettigheter. Det utviklet seg til brede folkelige oppløp med 34000 del­tagere.[8] Myndig­hetene tok oppstyret svært alvor­lig, satte inn militær­makt, og straffet lederne strengt. Samme år ble Thrane redaktør for Drammens Adresse. Det varte i 5 mån­eder. Han var for radikal for abon­nen­tene.

 

3. juledag 1848 ble Dram­­­mens arbeider­­forening stiftet, på Thranes initiativ, med 150 med­lem­mer.[9] Den engelske «chartismen» var forbildet. (I 183839 ble det i England samlet inn mer enn én million underskrifter på et krav om allmenn stemmerett for menn, «The People's Charter», folkets privilegiebrev.) Juristen Paul Hjelm-Hansen, senere presse­mann i Dram­men, laget, sam­-men med Thrane, et bønn­­skrift, en petisjon, til kongen, under­skrevet av arbeid­erne.

Følgende krav ble reist:[10]

«Drammens arbeiderforening anholder underdanigst om Deres Kongelige Majestets nådigste bistand til

At beskyttelsessystemet må bli opphevet og tollvesenet ført tilbake til dets rent fiskale karakter.[11]

At innførselstollen på korn og andre livsfornødenheter må aldeles bortfalle eller iallfall nedsettes til 5 pst. av verdien.

At liggedager påny må bli innført.[12]

At en utvidet handelsfrihet på landet tilståes.[13]

At husmannsklassens kår må bli undersøkt og forbedret.

At foranstaltninger treffes mot brennevinsondet.

At en forbedring i allmueskolevesenet må finne sted.

At alminnelig stemmerett innføres.[14]

At en reform foregår i rettspleien.

At alminnelig verneplikt må bli innført.[15]»

 

Kravene sam­let 12 833 under­skrifter[16], og ble fremført i en lojal og nesten underdanig tone for ikke å provosere styresmaktene. Med unntak av stemmerettskravet var de ikke spesielt radikale heller, men moderate. Like­­vel følte embets­­standen seg truet, og bet­­rak­­tet Thrane som farlig. Petis­jonen ble over­levert stattholderen i mai 1850. I november sam­me år ble imidlertid kravene kon­tant avvist av kongen.

 

Thranes program fikk nå en mer sosialistisk profil, noe som særlig kom til uttrykk i Arbeider-Foreningernes Blad og i foredrag Thrane holdt. Prgrammet kan sammenfattes slik: 1) Politisk demokrati gjennom allmenn stemmerett, allmenn verneplikt og likhet for loven, 2) direkte frem­for indirekte skatter, og dermed billigere nødvendighetsvarer, 3) hus­menns overgang til selveiere ved oppdeling og utdeling av jordeiendom, 4) gjenopp­rettelse av fast, lavere rente og bedre beskyt­telse av debitorer, 5) sosial utjevning gjennom progres­siv formuesskatt og stasstøtte til arbeidernes egne produksjonslag (kooperasjon) og til bureising. Historikeren Harald Berntsen mener at det var «et program som var preget av særlig fransk førmarxistisk sosialisme og anar­kisme, noe som passet godt til det før-indust­rielle nivået det norske sam­funnet sto på. Ingen ting tyder da heller på at Marcus Thrane hadde satt seg inn i skrifter av Karl Marx, som ’Det kom­munistiske manifest’.»[17] Historikeren Tore Pryser mener derimot at Thrane kan ha lest en svensk versjon av manifestet, «Kommunismens røst».[18]

 

Det ble stiftet arbeider­foreninger rundt omkring i landet, først på Østlandet, deretter på Sør­landet og i Trøndelag; på Vestlandet var tilslutningen derimot hele tiden liten, og Nord‑ Norge lå helt utenom bevegelsen.[19] Kjernen i bevegelsen var underklassen på landet, hus­menn og land­arbeidere, og ikke byarbeidere. I byene og de større kommunene dannet arbeider­forenin­gene underorganisasjoner, «Roder», som valgte sine formenn. Over dem sto en overformann. I Hed­mark hadde arbeiderforening­ene en slags fylkesorganisasjon, Hed­markens amts fælles­organisa­t­ion af arbeiderforeningerne. Sentralt hadde man et lands­styre. Arbeiderkongressene i 1850 og 1851 kan i en viss grad betraktes som forløpere for lands­møter. Enkelte lokal­organisasjoner, bl.a. i Kristiansand, bes­luttet at de heller ville stå utenfor bevegelsen, da de ikke likte organisasjons­formen.[20]

 

Hvem ble så medlem av denne nye bevegelsen?[21] Den var «sammensatt av sosiale elemen­ter som var meget forskjellige og som ikke hadde stort annet til felles enn sin misnøye», og «besto i virkeligheten av flere mer eller mindre uavhengige 'bevegelser' som lar seg sette inn i forskjellige sammenhenger. Den var samtidig en bondebevegelse, en håndverkerbevegelse, en husmanns­bevegelse og en arbeiderbevegelse.»[22] Det ser ut til at medlemmene tilhørte et økonomisk mel­lomnivå og ikke det desiderte bunnsjiktet i den sosiale lagdelingen.[23] Nå kan det tenkes at de fattigste og mest autoritetsunderdanige med­lemmene meldte seg ut før lens­mennene begynte kartleggingen av bevegelsen som­meren 1851 etter Justisdepartementets ordre. På den annen side ser det ut til at enkelte lennsmenn har oversett bønder og mer vel­stående folk, muligens for å dekke de rikeste og bagatell­isere bevegelsen overfor reg­jer­ingen.[24]

 


I 1849 startet Thrane Arbeider-Foreningernes Blad, som i 1850 hadde over 20 000 abon­nen­­ter.[25] Fra juli 1855 til bladet opphørte ved utgangen av 1856, mens Thrane satt i fengsel, var det hust­ruen Josep­hine Buch som klarte å holde bladet i gang.[26] Hun var således den første kvinne­lige redak­tør av noen norsk avis. De første nummerene var ikke særlig opprørske. Tvertimot rådet det arbeiderne til å gå frem med ro og sindighet, og Thrane oppfordret gjentatte gan­ger arbeider­foreningene til å holde stram justis og uten videre ekskludere de medlem­mene som brøt med den offentlige orden.[27] Han ønsket heller ikke at drankere var medlem av Arbeider­forenin­gene.[28] Thrane var ikke fremmed for opprør, men oppstanden måtte begy­nne alle steder på en gang. Samtidig mente han at det ikke var nødvendig å gjøre opprør, «thi de mægtiges Frygt for Oprør vil virke langt bedre end Oprøret selv. Altsaa holder Eder fuld­kommen roli­ge, og det skal ikke feile, at Fri­hedens og Lighedens Dag en­gang vil op­rinde ogsaa for den tredie Stand.»[29] Bla­det brakte utfør­lige utdrag av den frans­ke anar­kisten Pierre‑Joseph Proudhons (180965) skrif­ter, skredder­svennen Wilhelm Weit­lings (180871) utop­is­ke kom­­munis­me[30], Etienne Cabets (17881856) kom­munis­­tiske tros­bekjennelse, henvis­ninger til Saint‑Simon[31], Jean‑ Joseph‑Louis Blanc, og andre tidlige sosialis­ters verker.

I en skrivelse skriver Thrane: «I Stedet ­for at virke ovenfra nedad, vil jeg virke neden­fra opad.»[32] I åpningsartikkelen i Arbeider-Foreningernes Blad skriver han:

«Arbeidere! Gud være med Eder! Gud være med os Alle; en Kamp vil begynde; en Kamp maa begynde. Gud lede denne Kamp saaledes, at den blot bliver aandelig, og ikke legemlig; at den vil indskrænke sig til en Kamp med Sandhedens ord; Gud lede de mod hverandre stridende Stænder saaledes, at Kanoner og Bajonetter undgaaaes, saa at Efter­slæg­terne kunne sige til vor Ros: 'den Strid, som i Aaret 1849 opstod i Norge mellem Arbeids­stan­den og de tvende høiere Stænder, blev ført med et ægte kristeligt Sindelag, saa at den hele Strid kun var Strid for at faa en sand og varig Fred! Det var ingen Blodsudgydelse, ingen morder­iske Scener; de stridende Parter bare gjensidigen Respekt for hverandres menneskelige Rettig­heder. De Høiere og Mægtigere i Samfundet erkjendte, at ogsaa hos Arbeiderne fand­tes Men­neskeværd, og de lavere Klasser erkjendte de høiere Klassers større aandelige For­trin i mange Henseender; den hele Strid var en strid saadan som den bør føres mellem Kristne'. Gid Edter­slægterne kunde saa Grund til at dømme saaledes om vor begyn­dende Strid! Men desvær­re! de menneskelige Skrøbeligheder tilintet­gjøre saa ofte de bedste For­sætter; der gives for Mange, der foretrække Vold og Magt for en fredelig Frem­gangs­maade, for Mange, der blot see paa deres egne Fordele og saaledes ere likegyldige med, om de krænke Andres Rettigheder eller ikke, kort for Mange, der forstyrre de oprin­delig fredelige Hensigter. Jeg indseer, at jeg paa­tager mig et stort Ansvar for Gud og Men­nesker, naar jeg ved Tale og Skrift søger at sætte den ene Stand op imod den anden, idet jeg oplyser de lavere Klasser om de Styrendes daarlige An­skuelser, om Lovenes Uretfærdig­heder osv.; men en fast Overbeviis­ning hos mig siger mig, at jeg bør paa­tage mig dette Ansvar, og at jeg engang vil kunne udrette noget Godt derved. Velan! Arbeid­ernes Sag skal være min Sag; for Arbeidernes Rettigheder vil jeg kjæmpe; jeg vil søge, ved Skrift og Tale, at formaa dem til selv at arbeide til deres Fremtids Vel; thi, lægge Arbeiderne ikke selv Haand paa Værket, er det (efter gamle Erfaringer) ikke sand­synligt, at deres Stilling i Samfundet og deres Forhold til de øvrige Stænder vil forbed­res; thi, saalænge Arbeiderne forblive rolige og tause, ville de andre Stænder sige: 'de norske Arbeids­folk klage ikke over Lovgiverne og Styrerne; de maa altsaa have det godt og vel; følgelig lade vi Alt blive ved det Gamle og gjøre ingen Forand­ringer i Loven til deres Bedste'. Saaledes ville de andre Stænder tale; de ville endyder­mere spotte over de norske Arbeideres Dorskhed, Feig­hed og Ligegyldighed for dres eget Bedste.

Vaag­ner derfor op, Aarbeidere! forener Eder og bliver enige om at virke selv til Eders Frem­tids Bedste: thi I have nu længe erfaret, at det er for­gjæves at vente paa at Andre vil gjøre noget for Eder, naar I selv tier stille. Hav altid i Tanke, at 'Enighed gjør stærk'. Danner derfor Arbeider-Foreninger; thi dette Middel er det eneste til at faa de Andre til at give efter.»[33]

 

I 1849 skriver Thrane: «Uden Arbeidsfolk fik de andre Klasser Ingenting, hvorimod Arbeids­klassen meget godt kunde leve uden de øvrige Klasser.»[34]

 


Fra våren 1850 opprettet arbeiderforeningene ofte understøttelseskasser, særlig syke­kasser, og mange steder opprettet de også «skrive- og regneskoler» og leseselskaper.

 

På sine første agitasjonsreiser oppover langs Drammenselva støtte Thrane på en del folk fra den kristne, haugian­ske, lekmannsbevegelsen, som han beskrev med stor sympati. Enkel­te haug­ianere deltok også i Thranes bevegelse, men de toneangivende haugianerne hørte i midl­er­­tid stort sett til et annet sosialt sjikt enn de Thrane appellerte til, og almin­nelig støtte fra haug­ianerne fikk han ikke. I 1854 kritiserte han dem fordi de ikke helt ut fulg­te i Hans Nielsen Hauges (17711824) fot­­spor og bekjente seg til eien­domsfellesskapet. (Haugianerne som bevegelse eksisterte i perioden 17901814.[35]) Hauge skal ha «syslet med ideen om et formuesfellesskap mellom de troende, et slags 'kommunis­tisk' samfunnsmønster etter for­bilde av de første kristne. Det ble likevel ikke noe av denne ideen».[36] I praksis skal de haugi­anske vennesamfunn ha fun­gert som et fellesskap der både åndelige og materielle verdier ble utvekslet etter behov. Haugianerne hadde ikke noe egentlig organisasjonsapparat, men var likevel bundet sammen i et nettverk som strekte seg over store deler av landet. I 183040-årene skal det ha vært mellom 3050 000 haug­ianere.[37] Det var en viss likhet mel­lom de tid­lige sosialistenes små sosial­is­­tiske kolo­nier og haugianske tiltak, som f.eks. papir­møllen på Eiker, der arbeiderne og eierne lev­de i felleshus­holdning og spiste ved samme bord. Den­ne felles­hus­holdning ble imidlertid opp­løst i 1849, og om­kring 1850 var det ikke mye igjen av haugianernes «sos­ia­lis­me». De gamle haugianerne trod­de på Gud og kapitalis­me, og spilte en rolle i industriali­serings­prosessen i Norge. De satte igang gårdsdrift, sag­bruk, møller, skipsbyggeri, papir­fabrikk, gjestegiveri og ikke minst handel.[38] Sønnene mistet mye av gudstroen, men tok vare på den kapialis­tiske ånd og sans for nye øko­nomiske tiltak. Mange haugianere var blitt kapi­talis­ter, og Thrane skul­le snart kom­me med ut­talel­ser om kristen­dommen som en skulle tro måtte skrem­me bort haugianerne fra hans beve­gelse. Haug­ianernes sterke opposis­jon mot preste­skapet, hvor geistligheten for­en­te seg med den verdslige øvrighet for å slå ned den haugi­anske lek­mannsvirk­­som­heten, for­ber­ed­te den fol­kelige jord­bunnen for den sosiale oppo­sis­­jon, som jo også som regel møtte ak­kurat de samme mot­stand­erne. Bevegelsen hadde nok bidratt til å svekke autoritets­­frykten blant bøn­dene, og gitt dem større selvtillit. Teologen og sam­funns­forskeren Eilert Sundt (181775) mente å finne en viss sammen­heng mellom haugian­erne og thranitter­­­bevegel­sen.[39]

 

I Arbeiderforeningernes-Blad gikk Thrane til frontalangrep på presteskapet. De «ere falske Religionslærere, som forkynde Nøisomhed og Arbeidssomhed, medens de selv leve i Over­flod og Ørkesløshed, [...].»[40] For artikkelen «Bonde for Præst og surt Øll for Viin (til at over­veies af Exegeterne)» ble Thrane først dømt til seks måneders tukthus for «For­brydelse mod Religionen» i underretten 11. juli 1850. Dommen ble stadfestet av overretten 2. septem­ber, mens han ble fri­kjent av Høyesterett 20. september, etter at forsvareren klarte å over­bevise retten om at Thranes spott var rettet mot prestene og ikke mot sakramentet. Det ble også påpekt at Thrane hadde bevit­net at historien var hentet fra virkeligheten.[41] Blasfemi­saken ga likevel thranitter-bevegelsen et skudd for baugen. Det ble mulig å appellere til arbeidernes innpodede respekt for kristendom­men. Fra nyttår 1851 overtok den mer moderate stud. juris Theodor Abildgaard (182684) som hovedredaktør i Arbeider-Foreningernes Blad. Konflik­ter mellom ham og Thrane førte til brudd mellom dem da de noen år senere satt i fengsel.


Thrane var den første i Norge som trådde frem som sosialist, og den første her i landet som hev­det at arbeiderne ble utbyttet: at den rik­dom de få nøt godt av skyldtes de manges slit og arbeid. Han ville frem til et samfunn uten snyl­tere og forretnings­mentalitet, der alle både krop­ps‑ og ånds­arbeidere fikk det fulle utbyt­te av sitt arbeid (i likhet med Saint‑Simon, Louis Blanc og Proudhon):

«Socialismen vil omstyrte den gamle Regel at den ene skal have Arbeidet og den anden Lønen, og indføre den nye Regel at enhver skal have efter sit Arbeide, thi kun et Samfund der hviler paa Ret­færdighed, paa Ret og Sandhed, kun i et saadant Samfund kan det blive sand Frihed, Lighed og kristelig Broderskab mellem Mennes­kene.»[42]

 

Thranes sosialisme var anner­­­ledes enn den marxis­tiske. Staten skulle ikke over­ta alle, eller de fleste, produk­sjons­midlene, men vesen­tlig gi støtte til arbei­der­ne slik at de selv i felles­skap kunne eie sine verk­steder og even­­tuelt sin jord om de ikke ville drive den som familie­­jordbruk. Staten skulle overta all udyrket, men dyrkbar jord, og over­late den til arbeiderne, særlig hus­mennene, og den skulle opprette banker hvor arbeid­erne kunne få driftslån. Rundt 1850 startet thranitter­bevegelsen enkelte steder spare­ban­ker,[43] eller «Understøttelses­indretninger» og «Laaneindretnin­ger» som var for­løpere til spare­bank­ene.[44] At Thrane tok den­ne hold­ningen skyld­tes ikke bare at han i stor grad hadde lest kooperas­jons­­­­sosialistisk lit­teratur, men også at Norge den gang frem­deles var et ut­preget jord­bruks­land.

Thrane skal ha forsøkt å få i stand en norsk-svensk arbeidersam­ling, men det var ikke vel­lykket.[45] Utenriks­politisk ga Thrane uttrykk for følgende:

«Men fremfor skandinavismen staar i mine øine germanismen; kort, jeg hylder en saa stærk tilslut­ning som muligt, og anseer socialister­nes politiske tendents ene og alene bør være: 'En europæisk føderativ repu­b­lik!' saaledes at alle civiliserede folkeslag i Europa udgjorde et broder­samfund, der i christelig aand understøt­tede hverandre til krigens afskaffelse, arme­ernes reduktion, byrdernes lettelse, oplysnin­gens, industriens og kunstnernes fremme og allehaande sociale forbed­ringer. Men jeg indseer nok, at veien til dette maal desværre kun kan gaae gjennem revolu­tion, at veien til sand fred kun kan gaae gjennem krig.»[46].

 

Gans­ke tid­lig karak­teriserer Thrane bevegelsen som sosialis­tisk: «Da ogsaa vore arbeider­foreningers hensigt skal gaa ud på å afskaffe fattigdom, ved nemlig gjennem lovgiv­ningen å paa­legge den rige store byrder og forpligtelser, saa maa ogsaa alle med­lemmer af arbeider­forenin­gerne ansees for socialister[47] Thranes sosialisme hadde mange kilder. Han hadde studert verker av ulike sosialistiske og sosialist­­­­­påvirkede for­fattere. Sitt sosial­istiske program tok Thrane fra prak­tisk arbeiderpolitikk, særlig i Frankrike. Thrane overtok imidler­tid ikke de frem­mede teoriene uten videre. Som den opp­rører han var, hadde han en utpreget trang til selv­stendighet, og han sto fritt overfor sine lære­mestere. Han var ikke dogmatisk bun­det til systemer. Thranes sosialisme hadde, i alle fall i begyn­nelsen, en religiøs karakter, og han ville «gjennem­føre Relig­ionens høieste Grundsætninger i Stats­samfundsforholdene».[48] «Men den socialisme, som vi hyl­der, er læren om frihed, lighed og broderskab. Loven om kjærlig­hed til os selv og vor næste, alt­saa den deel af kristen­dommens 10 bud ord, der staaer skrev­et paa lovens anden tavle. [...], det er vor mening at Jesus Christus var verdens største social­ist.»[49]

Når det gjaldt det endelige mål, betydde kanskje Proudhons teorier mest for ham. Marcus Thrane var en stor beundrer av Proudhon:

«Paa arbeidernes side staaer vor tids uden tvivl største sjeni: P. J. Proudhon,der gjør de bekjendte spørgsmaal:

Hvad er kapitalisterne? Alt.

Hvad bør de blive? Intet.

Hvad er arbeiderne? Intet.

Hvad bør de blive? Alt. »[50].

 


Proudhon tenkte seg et samfunn der produksjonen var overtatt av selveide kooperative lag og føderas­joner som byttet sine varer med hverandre, og der hver mann fikk lønn etter den arbeids­innsats han gjorde. Dette var Thrane enig i. I tillegg var Thrane agrarsosialist, og mente at jorden skulle drives kollektivt. I følge Proudhon skulle også staten falle bort, og erstattes av fri­villige sammen­­slutninger av kooperasjonslag. Så langt gikk ikke Thrane. Arbeider­­­landsmøtet i 1850 uttalte seg for statsstøtte til produksjonslag, eller arbeider­asso­sias­joner som de ble kalt. Det var dette Thrane oppfattet som sosialisme:

«Man kan efter deres prinsiper dele assosiasjonerne i to klasser; nemlig: de, i hvilke alle arbeidere betales ligt, og de i hvilke daglønnen beregnes efter arbeidet; men i alle har man fast­holdt som regel, at daglønnen til hver enkelt er saa liden som mulig, og at overskuddet deles ligt imellem alle,hvorved den enkeltes fordeel er paa det næmeste sammenknyttet med forenin­gens. For å kunne hjælpe sig med sine smaa kapitaler, udfærdige de anviisninger paa sine varer: saasnart i hatte­magerforeningen en hat er ferdig, bliver dens værd represen­tert af et papir, som bagerforeningen tilbytter sig mod brød, eller f.ex. garverforeningen tilvexler sig med klingende mynt. Alle forenin­ger modtage, sig imellem, hverandres sedler, og en stor mængde af disse er i omløb, om man end ikke bemærker dem i den daglige sirkulasjon (om­løb). Det er Proudhons folkebank, som møisom­meligt arbeider sig frem, udgaaende fra livet med dets behov, samt støttende sig paa brøder­lige interesser, og ei, som før, paa den abstrak­te broderlighed. [...] Det er til assosiasjons­principer at arbei­deren maa sætte sit haab om en bedre fremtid; det er alene assosias­jons­­principet som kan til­veiebringe større lighed og broder­­skab mellem mennes­kene, og det vil derfor i frem­tiden blive stats­styrelsernes fornem­ste opgave og største pligt ved opmuntringer, bidrag, inde­staaelser og for­søg å ud­­dan­ne assosias­jonsprincipet mere og mere, indtil det har funnet sin rette formel. [...] Rom blev ikke bygget paa een dag, og assosiasjonens formel er heller ikke udfundet paa een dag. Men derfor bliver den stats­styrelsens pligt å forsøge hvad den formaar til land­ets gavn og følge med tiden, at den ikke skal blive en statstrykkelse istedenfor en stats­styrelse».[51]

 

Thrane forble gjennom hele sitt liv kooperas­jonssosialist. Sosialisme betydde for ham først og fremst at arbeiderne skul­­le få hele utbyttet av sitt arbeid, og da kom en etter hans syn lan­gt på vei når arbeiderne eide de fabrikker og verk­­steder de arbeidet i, og bøndene den jord­lapp de dyrket, og når de ellers sluttet seg sam­men om felles tiltak som maskinstall, salgs‑ og inn­­kjøps­lag osv. Isteden­for å kjøpe matvarene sine hos kjøp­­menn og høkere[52] skulle arbeiderne slå seg sam­men, danne felles innkjøpslag, og kjøpe i stort. Produk­sjons­samvirket var viktig. Omsetningen kunne foregå direkte mellom produ­sen­­­tene slik at alle snyl­tende mel­lom­menn kunne for­svin­ne. Denne enkle form for for­bruker­­­kooperasjon var praktisert i ut­landet, bl.a. av den engel­ske, føderative, sosial­is­­ten Rob­ert Owen (1771‑ 1858).[53] Thrane var den første som tok opp idéen i Norge, og kan der­for regnes som den norske kooperative be­vegelsens far.

Fra 1850 og utover dukket det opp flere samkjøps­lag innen arbeiderforeningene. Det ble og­så gjort flere forsøk på arbeidersamvirke. I Drammen ville flere arbeidere ved et jern­støperi kjøpe bed­riften da den var til salgs, og drive den i fellesskap, men planen ble ikke realisert for­­di de ikke hadde kapital. Høsten 1850 ble det tegnet aksjer til et skipsbyggeri bla­nt med­lem­­mene av Dram­mens arbeider­forening, men heller ikke dette kom i stand. Noe sen­ere ble det på tale at Kongs­bergs arbeiderforening skulle starte et møllebruk. Om pros­jektet ble satt ut i livet, vites ikke. I Drange­dal ville de la sin husmanns­dominerte forening overta fløtin­gen på Tok­ke. Pres­­ten og noen storbønder, som var vant til at dette var deres forret­ning, satte seg imot, og hus­­­mennene fikk ikke gjennom­ført pla­nen. Men Kristian­sands­arbeid­erne fikk i hvert fall i 1854 i gang et skips­byggeri. I Christiania ble det dannet et produksjon­slag av noen smed­sven­ner, men det gikk over ende av mangel på bestil­linger. Disse for­søkene er interes­sante vitne­m­ål om at Thranes  og Proudhons og Owens tanker om ko­op­erativ nærings­­drift kunne ut­løse lokalt initiativ. Stør­­­re suksess hadde man med under­­­støttelse­skasser for syke og tren­gende. Kas­sene ga ikke van­­lige bidrag som dag­ens syke­kasser, men rentefrie lån.

Thrane delte ikke Proud­hons syn på at arbeiderne ikke skulle drive politikk. Her fulgte han ek­sem­plet fra Louis Blanc og de engelske chartistene. Derimot lærte han mye sam­funns­kritikk av Proudhons skrifter. Setnin­gen «eiendom er tyveri» gjorde et dypt inntrykk på Thrane:

«Efterat der i et halvthundrede aar i stillhed var knurret over den bestaaende eiendomsret, lød i 1848 det raab. 'Eiendom er tyveri', saa stærkt og mægtigt, at det bedøvede den ene halvdeel af menneskeslægten og gav den anden halvdeel liv og haab. Raabet udgik fra demokraten Proudhon og istemtes snart af alle Europas fattige eiendomsløse skarer. [...]

Lad os derfor aldrig glemme den setning: eiendom er tyveri! Lad os idelig have den i tanke, idelig gjentage den for hverandre ind­byrdes og for vore børn, saa at hver fattig sjæl kjender og forstaar den naar den dag kommer at dens mening skal fuld­føres.»[54]

 

Thrane ville frigjøre arbeiderklassen fra blind, gam­mel autoritets­tro, men han ville ikke binde den til noen ny. Han ville vekke den til selv­ten­king. Anarkist ble Thrane aldri. (Blik­srud m.fl. hevder riktignok at «Thrane selv var en slags anarko-syndikalist, mer inspirert av franske Pierre-Joseph Proudhon (180965) enn av Marx; skjønt utsagnet 'Våkn derfor opp, arbeid­ere! Foren Eder' fra 1849 lyder som et sitat fra Det kommunistiske manifest[55]. Syndikalis­men oppsto ca. 40 år senere, og som nedenstående sitater viser, oppfattet Thrane seg ikke som anarkist. Å karakter­isere Thrane som «en slags anarko-syndikalist» er nok derfor å strek­ke hans idéer vel langt, selv om Holmberg karakteriserer Robert Owen, som Thrane var på­virket av, som «en av syndikalis­mens forkjæmpere».[56] Man kan i alle fall  trygt karakterisere Thrane som en av syndi­kalismens forløpere.) Anar­kis­men var ikke aktuell polit­ikk fordi «vi kjende for godt fol­kets uviden­het, overtro, dum­hed og laste­fuldhed til at vi et øie­blik kan tro at folket endnu paa lang tid er modent for et liv uden love og regjering»[57]. Han fryktet tydeligvis at det hele skul­le utvikle seg til oklo­krati, pøbel­velde. (Pøbelvelde har ingenting med anarkisme å gjøre selv om overklassen og media gjerne fremstiller det slik.) I åpnings­talen sin på arbeider­lands­møtet i 1850 uttalte Thrane:

«De juridiske love opstod jo først blandt mennes­kerne da de moralske love blev for svage, og eftersom de moralske love gaa ud af kraft, er det at de juridiske tiltage i styrke. Altsaa, jo flere juridiske love vi faa, desto mere maa vi beklage vort samfund, thi der er et ubehag­eligt vidnesbyrd om at de moralske love svækkes. Vor stræben som moralske menneske bør der­for gaa ud paa lidt efter lidt å kunne afskaffe flere og flere juridiske love, og allerlyk­ke­ligst bliver det menneskelige samfund, naar vi komme saavidt at vi kan afskaffe dem alle; thi det er et beviis paa at moralen er stærk nok alene; thi det er et bevis paa, at Gud alene er vor konge og eng­lerne vore embedsmænd. Vi behøve da hverken jordisk konge eller jordiske embedsmænd. Og det er for­modent­lig denne tilstand Proudhon tænker sig naar han paa­staar at an-archi[58] er den bedste for­fatning. Men jeg vil ikke længer dvæle ved en sam­funds­tilstand, som, om den nogensinde kan in­træde, vistnok er mange tusinde aar fjern fra os.»[59]

 

Thrane var tilhenger av «en oplyst Absolutisme med Garantier»[60]. «Et Demokrati hvori den fattige negtes Indflydelse, er visselig den mest beklagelsesværdige og mest demoral­iserende Regjeringsform. Da anse vi det absolute Monarki for en langt bedre Regjerings­form; thi den har Folket dog blot èn Behersker og man bør uten Tvil foretrække èn Tyran for tusinde.»[61] Det skul­le være et énmannsstyre utøvd av en folkevalgt diktator, i det min­ste for en tid. Den­ne diktators makt skulle være avgrenset av visse demokratiske garantier: 1) trykkefrihet, 2) foreningsfrihet, 3) ingen stående armé, men en vekslende borgergarde skulle bevokte dik­tatorens person og skaffe hans vilje kraft. Han var redd for at almin­nelig stemmerett bare vil­le føre til at demagoger og kjeltrin­ger vant makten.[62] Opplysning var der­for viktig. Han var en stund i tvil om tjenerne bur­de ha stem­merett siden de sto i et så ster­kt avhengighets­forhold til sine herrer, men han kom så til at det fikk bli en sak tjenerne selv fikk avgjøre. Han var heller ikke tilhenger av stemme­rett for kvinner; dog mente han at hvis kvin­nene abso­lutt selv ville ha stemmerett, så skulle ikke han set­te seg i mot det.[63] Thrane had­de også et snev av forakt overfor den «raa, uoplyste masse» som fant seg i trelle­kår.

I februar 1850 eksisterte det 100 arbeiderforeninger med 8 000 medlemmer.[64] (Samme måned forbød myndighetene soldater å være medlemmer av arbeiderforeninger.[65]) I slut­ten av juni 1850 hadde arbeider­foreningene 20 854 medlemmer fordelt på 273 forenin­ger.[66] I perio­den 184851 har muligens så mange som 30 000 40 000 vært innom bevegelsen. Om­trent hver tiende voksne mann over tyve år var organisert i en arbeider­forening. Det til­svarer i dag en organi­sas­­jon på ca. 140 000 voksne mannlige medlem­mer.[67]

 

Vinteren 1850‑51 var det mange små opptøyer rundt i landet i tilknytning til arbeider­agitas­jonen. Flere av Thranes agitatorer var heller ikke «mors beste barn». Marcus Thrane formante arbeiderforeningene til ro og sindighet, men det hjalp lite. Allerede i 1949 hadde han advart mot å gjøre opptøyer: «Optøier? Nei vi er ikke saa dumme, at vi gjør optøier! for om vi ingen lær­dom har saa skjønner vi nok saameget, at det er netop storfolks ønske, at vi skal gjøre optøier, for at man derved kan faa et paaskud til å forbyde arbeider­foreninger for fremtiden; [...].»[68] En virkelig oppstand måtte forberedes lenge for å være vellykket, og den måtte begynne på alle steder på en gang, men Thrane mente at de bare kunne oppnå de goder bevegelsen strebet etter med fredlige midler.[69] Thranittene i Vallset i Romedal på Hedemark fikk stanset en tvangs­auks­jon. 56 menn ble dømt for dette. Også i Trøndelag var det bråk. En arrestasjon i Levanger utløste protest­demon­stras­joner. Militære tropper ble satt inn der og i Trondheim. 47 ble dømt. Under «Hattemaker­krigen» på Ringe­rike ble noen av bøndene såpass skremt at de dro til skogs med verdisakene sine, og ble der i tre dager.[70] Militær makt ble satt inn der også.

 

Thrane og hele sentralstyret hevdet at det var «umoralsk» å gå revolusjonære veier så lenge som ikke alle lovlige veier var prøvd. Den siste utveien var Stortinget. På et møte på Gran 20. mars 1850 skal Jacob P. Vasenden ha spurt Thrane: «Skal vi standse nu, da vi ere komne saa­vidt?»[71] Thrane skal ha sagt at de måtte handle som de ville, men de måtte ten­ke seg vel om først, og ikke gå frem uten enighet og plan: «To Bygder er ikke nok, men I maa forene Eder med flere. I vil faa at kjæmpe først med 30 000 Svendsker og dernæst med 100 000 Russer. See I Eder istand til at overmande dem, saa gaae kun paa. Jeg vil ikke fraraade Revolution, hvis I selv bestemmer Eder dertil.»[72] Det var en fast holdning hos Thrane at det var medlemmene selv som skulle ta beslutningene. (Ved politiavhøret i 1853 kunne ikke Vasenden huske noe fra denne hendelsen.)[73] Thrane klarte med dette å hindre ytterligere urolig­heter, men han var blitt så kom­promittert i Stortingets øyne at han overlot ledelsen av beve­gelsen og avisen til den mer moderate studenten Theodor Abildgaard. Thrane under­vurderte Abildgaard, og ble skjøvet ut av sentral­styret. Abildgaard tok uttryk­kelig avstand fra sosialis­men, og forsøkte å omdanne Thranes politiske bevegelse til et filantropisk mot­stykke, for på denne måten å vinne stortingsopposisjon­ens tillit. Han lyktes ikke. Fraksjons­kamper mellom Thrane- og Abildgaard-fløyen fortsatte bak fengsels­murene etter at de var blitt arrestert.

 

På «Centralmødet» i 1851, «Lille­tinget småfolks svar på Stortinget» som det spøke­fullt, og ikke uten en viss hån, ble kalt, ville noen gjøre «revolus­jon» eller lage en «demon­stras­jon», uten at folk helt kan ha vært klar over forskjellen mellom disse begrepene­. På møtets tredje dag ble det vedatt å gjøre revolusjon. Dagen etter ble vedtaket opphevet.[74] På grunn av disse uklarhetene fikk myndighetene påskudd til å slå ned hele bevegelsen. Den militære garnisonen i Christiania ble forsterket og satt i alarmberedskap. Representanten fra Trønde­lag, Eystein Emretsen Trøan, skal ha lovt å ha 23000 mann ferdige til opp­brudd.[75] Noen snak­­ket om å ta våpen­fabrikken på Kongsberg og arsenalet på Horten. Hor­ten kunne femti mann ta «uden Næse­blod engang».[76] Dermed sendte militæret et kom­pani av Christiania Garnison til Horten.[77] Direktøren for våpen­fabrikken på Kongsberg ga ordre om at alle ferdige våpen som var på fabrikken skulle transport­eres til Christiania. Gevær­ene ble gjort helt ubrukelige. De gamle sablene ble hugget i småbiter. Kruttet skulle sendes til Akershus Festning.[78] Thrane var redd for at svens­ke tropper ville bli brukt i Norge hvis arbeiderne gjorde opprør, og tok derfor bl.a. av denne grunn kon­takt med de svenske sosialistlederne Nils Persson og Fredrik Borg.[79]

I juli 1851 ga Justisdepartementet ordre om at øvrigheten rundt om i landet skulle regist­rere alle medlemmene av Arbeider­foreningerne. Dette ga foreningene «dødsstøtet». Mange medlem­mer meldte seg ut før registreringen, og en rekke av foreningene ble nedlagt umiddel­bart. Andre foreninger fortsatte å bestå, men foretok så omfattende endringer i programmet, at de måtte betraktes som helt nye foreninger.

 

I 1851 ble Thrane og hans nærmeste medarbeidere arrestert. Etter fire års varetektsarrest ble Thrane i 1855 av Høyeste­rett dømt til fire års straffarbeid og tukthus for oppfordring til opprør, som han avsonet på Bots­fengselet. 127 mann dømt for «For­bryd­el­ser imod Statens Sikkerhed» og «imod den offentlige Myndighed». I feng­sel leste Thrane, foruten Proud­hon, bøker av Wil­liam Godwin og Max Stirner. I et brev fra forsvareren Bernhard Dunker het det om dom­mene: «Ligeoverfor Thrane og Abildgaard har efter mine tanker dom­stol­ene ikke vært dommere, men hævngjerrige og frygtsomme seierherrer ligeoverfor en over­vunden fiende.»[80]

 

Thrane slapp ut 17. juli 1859. Det lyktes ikke å gjen­reise bevegel­sen. Mange av forenin­gene skiftet karakter og ble upolitis­ke klubber. En del av de sosiale prob­lemer ble løst ved at mange, også thranitter, ut­vandret til Amerika. Tallet på ut­van­d­­rere ble fire­doblet i perio­den 1848 til 1857. Marcus Thrane ut­vandret selv til Amer­ika i 1863. Han tok av­stand fra justis­mordene på en del anar­kister etter «Hay­market­opptøyene» i Chicago i mai 1884. (Under en demonstrasjon på Haymarket 4. mai 1884 ble det kastet en bombe. 8 anar­kister ble feng­slet, hvorav 4 ble dømt til døden, på grunn­­­­­­lag av en falsk an­klage. 150 000, deri­blant Marcus Thrane og Knut Hamsun, deltok i de henrettedes begravelse.[81] Thrane kjente personlig en av dem som ble hengt.[82])

 

«Staten, efter det gamle begreb, skal ophæves, og samfundet for­van­dles til et gjensidig for­s­ik­­rings­­selskab», sa Thrane da han så hvor­dan enkelte grupper i USA hadde sluttet seg sam­men kom­mune­vis, etter omtrent samme prinsipp som Pariserkommunen hevdet, og organi­s­ert trygde­­­­­lag.[83] En tilsvarende uttalelse om staten kom han med allerede i 1854:

«Sp.: Siig mig nu i korthed en tydelig rigtig difinition (forklaring) paa et statssamfund.

Sv.: Et statssamfund skal være et assuranse-kompagni.

Sp.: Godt! og hvad skal jeg da assureres eller sikkres imod?

Sv.: Jeg skal sikkres imod alt det onde, som af mennesker kan sikkres imod, og følgeligviis ogsaa sikkres alle de jordiske goder, som menneskene kan sikkre hverandre.»[84]

 

I USA mistet Thrane helt troen på at stemmeretten kunne føre til bedre kår for de lavere klas­­ser. Han ble til­henger av den opplyste sosialistiske minoritets diktatur. I1871 var han med på å starte en skandinavisk avdeling av Den Første Internasjonale i Chicago.[85]

 

Thrane utviklet en mer og mer kritisk holdning til kirke og kristendom. 186978 ga han ut det religionskritiske bladet Dagslyset, men opplaget sank til under 300, og han måtte gi det opp. Bladet formidlet en enkel naturreligion med frihet, likhet og brorskap som moral­ske lede­tanker.[86] Han utga i 1881 «Den gamle Wisconsin-bibelen», en satire over de trangsynte lederne i de norske menighetene i USA. Den er holdt i en bibelsk stil, og er en satire over de norsk­amerikan­ske presters mot­takelse av Bjørnstjerne Bjørnson, som var sendt av Herren til et tuktens ris for dem og til å så ut løgnen blant dem. Når han kom festet de med ham, og bak­talte ham for menig­heten etterpå. Boken kom i syv opplag. Både «Wisconsinbibelen» og Dagslyset ble flere steder brent av prestene.[87]

 

I 1883 var Thrane på et kort besøk i Norge, hvor han holdt noen kritiske foredrag om ameri­kanske forhold som vakte liten oppsikt. Han ble nektet å tale i det Venstre-ledede Kristiania Arbeidersamfund.[88] Thrane var blitt en nesten glemt og ukjent mann, og han dro skuffet til­bake til USA hvor han døde i 1890. I 1949 ble levningene ført tilbake til Norge og gravlagt på æreslunden på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

 

I sitt testamente skriver han: «1. Jeg ønsker at begraves uten ministeriel (prestelig) assis­tance og uten religiøse cere­monier. Ingen liktale maa holdes, hverken i hjemmet eller ved graven. 2. Kun erklærede fri­tænkere maa faalge mig til graven.[...].»[89]

 

 

 «Statsbygningen

 

I menneskeslægtens barndom var der ingen sivili­sation og ingen statsforfatning eller stats­bygning; thi mennes­kene havde endda intet begreb om eiendom og penge. Enhver arbeid­ede for aa faa sin føde, og der var ingen synderlig forskjel paa menneskene. Men saa frem­stod nogle ubændige og dovne men­nesker, der havde større lyst til å nyde frugten af andres arbeide, end til selv å arbeide, og disse men­nesker kaldte sig konger og præster. Men det gik endda ganske godt. Men saa fik flere og flere lyst til samme levemaade, og de indsmig­rede sig hos kong­erne og kaldtes embedsmænd. Nu blev trykket vær­re; men det gik endda an. Men saa tog lysten til å være unyttig over­haand, og flere og flere begyndte å fordre samme ret, og for å faa den, førte de krig imod konger og embedsmænd, og de kaldte deres kamp en frihedskamp, og bleve svare berømte, og konger og embedsmænd bleve nødte til å dele magten med disse nye røvere, der bleve kaldte borgerskab, propriet­ærer og pengemænd; og nu først begyndte trykket å blive rigtigt stærkt for de i sit ansigts sved arbeidende folk. Ovenstaaende billede er en 4 etasjes bygning, og forestiller nutidens stats­bygning. I nederste etasje staar arbeiderne; ovenpaa deres skuld­re, i anden etasje borger­skabet og penge­vældet; ovenpaa disse embedsvældet, og allerøverst kongevældet. Visstnok trykker kongen embedsændene, men saa holder disse sig skadesløse hos borger­skabet, der klager svare over tryk­ket, men dog har ret og magt nok til å holde sig skades­løse i nederste etasje hos arbeiderne; og disse er det, som til syvende og sidst maa blive ved hele byrden. Arbeidere! betragt denne bygning og betænk hvilket taarn af tærende mennes­ker du har paa dine skuldre! og dog betragtes du som et halvt dyr, der ingen mening maa have, end­skjøndt det er alene paa dine stærke skuldre den hele bygning hviler. Var de høiere ikke aldeles forblindede af overmod og ind­bildskhed, saa vilde de saa hurtigt som muligt blive enige om strax å imødekomme dine raab om lettelser; thi sæt at arbeiderne ikke længere hol­dt ut; sæt at kastede sig ned eller sprang væk; o vee! da faldt konger, embeds­mænd, borgerskab og pengemænn hulter til bulter ned fra sin høide, og alle vilde komme paa sam­me trin! At dette store fald om kort tid vil foregaa, er vist; men tag dig ivare, arbeider! see til at ikke dine undertrykkeres fald bliver saa stærkt og pludseligt, at de i deres fald og knuser dig selv.»[90]

 

Forfølgelsene av Thranitterbevegelsen, med dommene mot Thrane og de mest aktive til­heng­erne, men også Abildgaards angrep på Thrane, sentralstyrets manglende aktivitet og fraks­jons­strider innad i bevegelsen, knekte den nye spirende arbeider­bevegelsen. Kriminal­iserin­gen av bevegel­sen skremte mange av tilhengerne bort. De følte at det var håpløst å reise seg mot myndighetene. Arbeider­bevegelsen var også dårlig forberedt på å sette seg til mot­verge. Thrane hadde riktignok hevdet at arbeiderklassen hadde moralsk rett til å gjøre opp­rør, men hans naive tro på at det gikk an å nå frem med legale midler, og at overklassen fri­vil­lig ville gi innrømmel­ser, forhindret at arbeider­klassen ble klar over maktforholdene. Etter arrestas­jonene av Thrane og de andre lederne satte en markert reaksjon inn med relig­iøs vek­kelse land og strand rundt. Dette gjorde at mange ble mer opp­tatt av sin egen frelse, og livet etter døden, enn av sosial kamp i livet før døden. Samtidig emig­rerte mange til USA. Det var ingen til å holde bevegelsen samlet mens Thrane satt i fengsel. Da Arbeider-Foreningernes Blad innstilte forsvant også dette organet som kunne holdt bevegel­sen sam­let. I tillegg betydde det nok en del at Norge opp­levde en økonomisk opp­gangstid etter 1850, noe som førte til stor etter­spørsel etter arbeids­kraft, stigende lønnin­ger, og stigen­de mulig­heter for bi­inn­tekter for hus­mennene.[91] Det som var igjen av bevegel­sen i 1858 var vesent­lig syke- og sparekasser, og flere av disse fortsatte sin virksomhet i mange år frem­over. Noen få forenin­ger overlevde ved å omdanne seg til filan­tropiske[92] forenin­ger. Enk­elte av med­lemmene finner vi igjen i den den moderne fag­forenings­bevegel­sen på 1880-tallet. Min­nene om beveg­elsen levde videre på folkemunne og hos de enkelte som var med, men det er vanskelig å finne noen direkte for­bindelse mellom Arbeider­forenin­gerne og den sosial­ist­iske bevegelse som ble reist i 1880-årene.[93]

 

Enkelte opposisjonelle stortingsmenn hadde drøftelser med thranittene. Rapporter til kongen forteller at flere hadde møte med thranitterlederen Abildgaard i mai 1851, og at disse og Søren Jaa­bæk hadde hatt «natlige conferancer» med Marcus Thrane.[94] Selv om Jaabæk på mange måt­er var radikal, han hadde sympati for kravene i Thranes arbeider­petisjon,[95] ville han ikke ved­kjenne seg noen direkte slektskap med Thrane og idéene hans, og protesterte sterkt når noen be­skyldte ham for å være sosialist.[96]

 



[1].Hovedkilder: Bjørklund 1970, Bull 1985, Friis 1917, Koht 1937, Lorenz 1972, Pettersen 1983, Zachariassen 1962, Øverland 1903.

[2].Berntsen 1998.

[3].Øverland 1903:9 (Se også Koht 1937:16).

[4].Lorenz 1969:9 (Brev til Fredrik Borg 8/1 1850).

[5].Pryser 1985:329.

[6].Om den økonomiske krisen, se Lorenz 1972:22.

[7].Pryser 1982:84.

[8].Pryser 1985:323.

[9].Koht 1937:18.

[10].Bull 1985:46‑47. Se også Lorenz 1972:28-29, Koht 1937:21, Zachariassen 1962:24‑27 og Øverland 1903:57.

[11].Fiskaltoll er slik toll som bare har til hensikt å skaffe penger til statskassen ─ i motsetning til beskyttelses­toll, som skal verne innenlandsk produksjon mot utenlandsk kon­kurranse. All toll gjør varene dyrere for for­brukerne.

[12].Liggedager var en ordning som gjaldt når skip kom fra ut­landet til norsk havn. I noen dager kunne da hvem som helst kjøpe varer fra lasten. Ordningen ble opphevet i 1824, og dermed ble kjøpmenn eller høkere presset inn som uunn­gåelige mellomledd før varene kom frem til forbrukerne.

[13].Landhandel hadde vært meget strengt regulert, nesten for­budt. Handel skulle i prinsipp være en bynæring. I 1850 var det likevel bare rester igjen av byborgernes og de privile­gerte landhandleres rettigheter.

[14].For menn.

[15].Den bestående ordningen rammet bare ubemidlede. I praksis ble overklassens sønner ikke tatt ut til militær­tjeneste.

[16].Øverland 1903:111.

[17] Berntsen 1998.

[18] Pryser 2005:169.

[19].Bull 1976:11 og Ousland 1949:25.

[20].Lorenz 1972:28.

[21].For en drøftelse av dette, se Pryser 1985:331-335.

[22].Pryser 1977:17 (Fra Jens Arup Seip: Utsikt over Norges historie, bd. 1, Oslo 1974:190, 192) For en diskusjon rundt medlemsmassens sammensetning, se Pryser 1977:12-17.

[23].Pryser 1977:15.

[24].Pryser 1977:110-111 (Brynjulf Handgaard: Stor aktivitet i Sør-Gudbrandsdalen).

[25] I følge Pryser 1995:169 var opplaget på 21000, hvorav 6000 var abonnenter.

[26] Pryser 2005:169.

[27].Øverland 1903:28.

[28].Øverland 1903:43.

[29].Øverland 1903:29 (Thrane i et brev til Kongsbergs Arbeiderforening sommeren 1949).

[30].Weitlings mest kjente bok «Garantier for Harmomien og Friheden» ble oversatt til norsk i 1847.(Koht 1937:15) Weit­ling represen­terte en helt dogmefri religion, og pekte som andre sosialister på det sosiale innhold i kristendommen. (Bjørklund 1970:136)

[31].Saint Simon ville bygge det nye samfunn på en religiøs bror­skapsmoral, og Thrane sto på samme linje som ham.

[32].Øverland 1903:23.

[33].Lorenz 1970:19-20. (Arbeider-Foreningernes Blad, 5/5 1849).

[34].Det tyvende aarhundrede 1912:141 (Arbeider-Foreningernes Blad, 21/7 1849).

[35].Nerbøvik 1979:25.

[36].Andreas Aarflot i Arntzen 1999-.

[37].Pryser 1985:314.

[38].Pryser 1985:316.

[39].Bjørklund 1970:134‑135.

[40].Johanson 1989:96.

[41].Johanson 1989:98.

[42].Ousland 1949, Bind I:21.

[43].Pryser 1985:164.

[44].Pryser 1977:73-74 (Per Hvamstad: Rikt foreiningsliv på Hadeland)

[45].Det tyvende arhundrede 1917:53-72 («Tiltak til norsk-svensk arbeidersamling. Aktstykker fra aarene 1850-1851.»)

[46].Lorenz 1969:11-12 (Brev til Frederik Borg 8/1 1850).

[47].Lorenz 1969:48 (Arbeider-Foreningernes Blad 26/5 1849.).

[48].Koht 1937:17.

[49].Lorenz 1972:13 (Framlegg til et opprop, desember 1851).

[50].Lorenz 1969:103 (Arbeider-Foreningernes Blad 27/9 1851).

[51].Lorenz 1969:86-90 (Arbeider‑Foreningernes Blad nr. 42, 19/10‑1850. «Arbeider‑assosiationer»).

[52].Høker = en som drev småhandel, særlig med husholdnings­artikler. Ofte brukt i nedsettende betydning.

[53].G. H:son Holmberg karakteriserer Robert Owen som «en av syndikalismens forløpere», og at han var «en virkelig forkjæmper for den moderne syndikalisme». (Alarm nr. 51, 25/12 1920)

[54].Lorenz 1969:160 (Arbeider-Foreningernes Blad, 23/9 1854).

[55].Bliksrud m.fl., 2002:111.

[56].Alarm nr. 51, 25/12 1920.

[57].Marcus Thrane i følge Bjørklund 1970:274.

[58].An-archi betyder lov-løshed. (Marcus Thranes egen note.)

[59].Lorenz 1969:82-83. (Thranes note:86) (Arbeider-Foreningernes Blad 24/8 1850).

[60].Øverland 1903:124 (Thrane på arbeidermøtet på Ladegaardsøen i 1850).

[61].Tyvende århundrede:32 (Håkon Meyer: Thranitterbevegelsens bakgrunn). Se også Øverland 1903:12.

[62].Bjørklund 1970:315. Se også Øverland 1903:125.

[63].Bjørklund 1970:113 (Se Arbeider‑foreningernes Blad for 28. Juli 1849)

[64].Lorenz 1970:13.

[65].Lorenz 1972:32.

[66].Bull 1976:11.

[67].Bull 1985:23‑25.

[68].Lorenz 1969:51 (Arbeider-Foreningernes Blad, 19/5 1949.) Arbeideren i en tenkt samtale mellom Styrelsen og Arbeideren. Advarsler mot opptøyer og uro finner vi også i bl.a. Arbeider-Foreningernes Blad 30/6 1849 og 7/12 1850.

[69].Lorenz 1969:16 (Se Arbeider-Foreningernes Blad 12/5 1849 og 30/6 1849).

[70].Øverland 1903:290.

[71].Pryser 1977:84 (Per Hvamstad: Rikt foreiningsliv på Hadeland.)

[72].Ibid.(Thrane kom med en lignende uttalelse på et møte på Lillehammer 25/3 1851, se side 117. Brynjulf Handgaard: Stor aktivitet i Sør-Gudbrandsdalen)

[73].Ibid.:84-85.

[74].Øverland 1903:263-264.

[75].Bull 1976:14.

[76].Øverland 1903:249.

[77].Øverland 1903:275.

[78].Øverland 1903:274.

[79].Lorenz 1972:31.

[80].Lorenz 1972:36.

[81] Sort Kamps 1. mainummer 1972 («1. mai 1886.» Av «A.Z.»)

[82] Pryser 1995:170.

[83].Bjørklund 1970:320.

[84].Lorenz 1969:180-181 (Arbeider-Foreningernes Blad 23/12 1854).

[85].Bliksrud m.fl., 2002:112.

[86].Johanson 1989:99. og Bliksrud m.fl. 2002:112.

[87].Bliksrud m.fl., 2002:112.

[88].Bliksrud m.fl., 2002:112.

[89].Storm 1/1909:6

[90].Lorenz 1969:67-69 (Arbeider-Foreningernes Blad, 4. mai 1850).

[91].Bull 1976:15.

[92].Filantropisk = menneskekjærlig. En filantrop er en person som hjelper uheldig stilte gjennom velgjørenhet. Må ikke forveksles med solidaritet eller gjensidig hjelp.

[93].Ousland 1949:32 og Koht 1937:28.

[94].Pryser 1985:297.

[95].Slettan i Arntzen 1999-2002 («Jaabæk, Søren»).

[96].Pryser 1977:175 («Thranerørsla og bondevennene» av Hans Try).