OPPSUMMERING

En sammenligning av det norske samfunn omkring 1850 og 2000 kan sammenfattes i følgende tabell:

1850	2000
Jordbrukssamfunn à Industrisamfunn	Industrisamfunn à Informasjonssamfunn
Lavt utdanningsnivå	Høyt utdanningsnivå
Store rangs- og inntektsforskjeller	Mindre rangs- og inntektsforskjeller
Massefattigdom	Høy velstand, både relativt og absolutt, lite fattigdom
Lav levealder, høy barnedødelighet, dårlig helsestell	Høy levealder, lav barnedødelighet, godt helsestell
Privat veldedighet, hjelp fra familien, "fattigkassa"	Utbygd offentlige pensjoner, trygdeytelser og støtteordninger, sosialkontor.
Arbeidstid på ca. 10-14 timer dagen, 6 dager i uken	Arbeidstid på ca. 7-8 timer dagen, 5 dager i uken
Arbeidet var i hovedsak manuelt	Arbeidet er i stor grad maskinelt
Stemmeretten sterkt begrenset	Allmenn stemmerett
Få og svake folkelige interesseorganisasjoner	Flere/sterke folkelige interesseorganisasjoner
Bedriftseier/direktør bestemmer alt innen bedriften	Arbeiderrepresentasjon i bedriftens styre, arbeidsmiljølov, fagforeninger, likestillingslov
Vanlige folk eier lite eller ingenting	Vanlige folk eier mye, bl.a bolig, hytte, forbruksgjenstander, aksjer
Ingen ferie	5 ukers ferie

De første anarkistene dukket opp i et Norge på vei fra jordbrukssamfunnet til industrisamfunnet. Utdanningsnivået var lavt. Arbeidstiden var ofte på over 12 timer om dagen, og ferie var ukjent. Det eksisterte massefattigdom. Stemmeretten var sterkt begrenset. I dag har arbeiderne det relativt bra, de har stemmerett, eier ofte sine egne boliger og hytter, har aksjer og andeler, og er dermed medeiere i ulike bedrifter, de har innflytelse i bedriftene ved representasjon i bedriftsstyrene, arbeidstiden er på 7-8 timer om dagen, arbeiderne har 5 ukers ferie.

Det finnes fremdeles mennesker som faller utenfor velferdsordningene. I stor grad tilhører disse de lavere lag av arbeiderklassen, minstepensjonister, enslige med barn, arbeidsledige, asylsøkere, flyktninger, innvandrere, handikappede, folk med psykiske problemer og rusbrukere. Det er de sosiale og økonomiske ulikhetene som i stor grad bidrar til ulikheter i helse og livskvalitet, og som derfor må sees på som et samfunnsproblem.

Finnes det en rød(-svart) tråd av anarkisme gjennom Norgeshistorien? Enkelte har villet trekke anarkismens historie tilbake til norrøn tid, til landnåmstiden på Island, til datidens bygdeting, og til «føderative» vikingers overfall på sentralmyndighetene i de europeiske statene på 800–1000-tallet. Dette er nok å trekke anarkismens historie i Norge vel langt. Enkelte av anarkistene på 1800-tallet trakk sine idéer bakover til det gamle norske bondesamfunnet. Norske anarkister har også hentet idéer utenlands. Opplysningstiden og revolusjonene på 1800-tallet var viktige leverandører av idéer, og sporet til handling for samfunnsreformatorene. De førmarxistiske sosialistene ble lest tidlig på 1800-tallet. Det ble også anarkistene Proudhon, Bakunin og Kropotkin senere i århundret. Henrik Wergeland påvirket Marcus Thrane som påvirket Henrik Ibsen som igjen inspirerte norske og svenske ungsosialister.

I Norge kan vi snakke om to hovedretninger innen anarkismen:

• Kommunalismen, går fra Søren Jaabæk og Bondevennene, via kretsen rundt Fedraheimen, inn i Venstre hvor den forsvant. Denne retningen dukket opp igjen som venstrepopulisme i Populistiske Arbeidsgrupper (PAG), Unge Venstre og Grønt Gras, samt de radikale delene av Senterungdommen, på 1970-tallet. I dag finner vi elementer av den først og fremst i Miljøpartiet De Grønne, Demokratisk Alternativ, samt ANORG/AFIN.
• Proletaranarkisme/anarkosyndikalisme, går fra Kristofer Hansteen og Anarkistisk-Communistisk gruppe Libertas, samt svenske ungsosialister, inn i Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, for så å gå ut derfra og inn i Norges Ungsocialistiske Forbund/Norges Socialanarkistisk Forbund og Norsk Syndikalistisk Føderasjon. Denne retningen dukket opp igjen på 1970-tallet i ulike anarkistgrupper. I dag finner vi den i ANORG/AFIN og NSF.

Har så anarkistene og syndikalistene oppnådd noe i løpet av de siste 150 årene? Organisatorisk har de alltid stått svakt, men deres idéer har likevel stått relativt sterkt, spesielt i de turbulente tidene på 1910- og første halvdel av 1920-tallet, samt på 1970-tallet. Deres idéer har tidvis hatt innflytelse langt inn i enkelte partier (spesielt Arbeiderpartiet, Venstre, Senterpartiet, og deres ungdomsorganisasjoner), fagforeninger, og innen kvinne- og miljøbevegelsen. Det er som propagandabevegelse anarkistene og syndikalistene har hatt sin styrke, og det er da også blant skribenter, journalister og forfattere vi finner mange av dem. Norge er et mer frihetlige samfunn i dag enn for 150 år siden. Hvor stor del av æren anarkistene og syndikalistene skal ha for denne utviklingen kan nok diskuteres, men noe av den fortjener de så absolutt.