Hvordan få kvinnene med

Hvordan få kvinnene med?

Det var ikke bare mannfolk med i anarkist‑ og syndikalistbevegelsen. Det skal ha vært kvinner med omtrent fra begynnelsen, men de sto stort sett i skyggen av mennene. Oftest var de vel med fordi ektefellen eller kjæresten var med. Alarm roste kvinnene for deres pynting av festlokalet og trakteringen av kaffe og kaker etter møtene. Flere av kvinnene var aktive innledere på møtene, og Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold var ansvarlig for flere møter. Flere kvinner skrev i Alarm om ulike tema, og de var ikke bare kvinnerelaterte.

«Den første målbeviste kamerat som en syndikalist hverver, må være hans kvinnelige livsledsagerinne, så at hun siden i barnenes sjel kan så frøet til den revolusjonære kampen, like såvel som til det sociale menneske.»[1]

(Elise Ottesen-Jensen ─ «Ottar»)

Synet på kvinnenes deltakelse i den revolusjonære arbeiderbevegelsen var delte. Hvorfor var så få kvinner aktive?

Jean skrev:

«Bør kvinderne utelukkes fra den revolutionære bevægelse? Mange vil kanske studse ved dette spørsmaal, man vil kanske bare læse overskriften og saa sukkende utbryte: ’Akk ja, her har vi en kvindehater igjen’. Aanei, da tar du skammelig feil. Jeg er ingen kvindehater, tvert imot, men en ting vil jeg ha sagt og det er, at jeg elsker den sak jeg kjæmper for høiere end kvinden, og det haaber jeg at dere er saa venlig at undskylde. Med hensyn til kvinden og hendes maate at føre kamp paa, saa kan man dog vanskelig komme forbi den ting, at kvinden naar hun faar noget at kjæmpe for, er mer paagaaende og hensynsløs i sin kamp end mændene. Men nu skal man lægge merke til den ting, at det store flertal av kvinderene ikke er gaat inde i den revolutionære bevægelse for kampens skyld, men snarere for at tolfredsstille en eller anden sykelig trang. Dette er saa aarsak til at kvinden, naar hun kommer med i vor bevægelse, har saa uhyre vanskelig for at forstaa os ret. Hun tilgodeser helst og i første række sine egne interesser, mens hun lar kampen mot det uretfærdige samfundssystem helt uberørt. Ser man hen til den revolutionære bevægelse ute i verden, la os for eks. nævne Russland, saa vil man snart opdage hvilken kraft og kløgtighet kvinden besitter paa dette omraade. Men man skal se videre, og da vil man kanske opdage at hun har gjort mere skade end gagn. Hvilke masser av kvinder er det ikke som har kastet sig ind i den revolutionære bevægelse, ene og alene av kjærligheten til en mand. Tror man at en slik kvinde i længden kan bli til gagn for vor bevægelse? Nei, naar hendes interesser for manden begynder at avta og kjølne, da slappes samtidig ogsaa hendes interesse for det revolutionære. Og hvor mangen en revolutionær frihetskjæmpe er det ikke som idag hensmægter i fængslerne, ene og alene paa grund av kvindens intriger. Naar man læser de revolutionæres historie, saa vil man snart finde hvilken uhyggelig rolle kvinderne har spillet i saa henseende. Jeg er bange for at mange vil misforstaa mig her. Det er aldeles ikke min mening at kvinderne skal utestænges paa alle omraader. Jeg har saa ofte slaat til lyd for kvindens oplysning om det sociale og revolutionære; men paa samme tid saa vet jeg at jeg uttaler manges mening, naar jeg sier: Slip hende ikke for langt. Jeg har ofte slaat til lyd for at kvinden skulde indgaa i vor bevægelse; men naar man den ene gang efter den anden blir saa sørgelig skuffet over hende, og naar hun den ene gang efter den anden bare saar splittelse ind i vore rækker, da finder jeg et spørsmaal som dette at være fuldt berettiget: Bør ikke kvinden holdes utenfor den revolutionære bevægelse? Spørsmaalet sender jeg saa videre til besvarelse heri bladet.»[2]

Trygve Aakervik svarte:

«Bør kvinderne utelukkes fra den revolutionære bevægelse?

Jeg læste et inserat i 'Revolt' undertegnet Jean under ovenstaaende titel. Jeg vil svare indsenderen et absolut nei! Jean sier, at de fleste av kvinderne er kommet ind i bevægelsen, fordi de elsket en mand. Nuvel la saa være, er nu det kvindernes eller mændenes skyld? Jeg sier uten forbehold: det er mandens skyld. Manden holder av en kvinde, han ønsker at være sammen med hende, han tar hende med til møter, ikke for at hun er revolutionær, men fordi det behager ham at beskue hende. Han gjør intet for at oplyse hende, han vil at hans vilje skal være hendes lov, og naar saa hans interesse for hende kjølner, staar hun raadvild, uten opfatning og uten nogen til at veilede sig, og det er da hun blir vor bevægelse til skade.

Nei, kamerater! vi skal ikke stenge kvinderne ute fra den revolutionære bevægelse, men vi skal oplyse hende, gjøre hende til oprører og aldrig trække hende ind i bevægelsen før vi har sikkerhet for at hun kommer for sakens skyld.

Det er ingen mand givet at føle samfundsuretten saa dypt som den tænkende kvinde! Det er ingen mand givet at hate saa intenssivt som kvinden kan gjøre. Og det er ingen mand givet, at elske saa helt og uforbeholdent som kvinden kan gjøre.

Det er den som føler det sterkeste hat til uretfærdigheten og den sterkeste kjærlighet for retfærdigheten, som er og blir den bedste soldat i den soc. revolutionære arme: og det er kvinden![3]

Gerda Storm skrev:

«Man har ret til at forundre sig over kvindernes store sløvhet for de sociale spørsmaal. Det er ingen som mere end kvinderne lider under det vanvittige kapitalistiske system, og kanske ingen som mere end dem faar føle trykket av den nød og elendighet som dette system har foraarsaket. Kvinderne skulde saaledes være at finde fremst i de kjæmpende proletarers rækker. ─ Naar saa ikke er tilfældet idag maa vi søke efter aarsakerne til denne undlatenhet. Disse er mange og bunder i forskjellige røtter.

Hos enkelte er det den rent flegmatiske sinds tilstand som er grunden. Hele deres sjælsliv og alle deres tanker kredser om dette ene, at bli beundret for sin moderne klædesdragt, for sin sirlige gang og for sit koketteri. De lever i en verden som bevæger sig fra promenadestrøket til dansesalen. Saa langt strækker deres aandelige horisont sig, men ikke længer. Naar de blir for gamle til at kurtisere kryper de ind til kaffekoppen og sladresøstrene og ender sine dage som en løpende 'vandpost' eller 'morgenpost'. Overfor den slags kvinder kan man knapt fæste noget andet haap end at ønske dem døden som en befrier.

Saa har vi de religiøse. Disse er ofte i sit indre meget gode mennesker, som vil sine medmennesker ofte mere godt end sig selv ─ men paa grund av ufuldkommen opdragelse, enfoldighet og forsømmelse av at utvikle sine intellektuelle organer er de havnet i en eller anden pestbesmittet religiøs sekt, hvor de ofrer den sidste rest av sin sunde fornuft paa dumhetens alter.

Tilsidst har vi de almindelige dagligdagse kvinder som av sløvhet, overanstrengelse eller nedarvede fordomme undlater at tænke over samfundsforholdene eller aarsakerne til den sociale nød og elendighet de er underkastet. Av denne kategori findes der mange variationer. Enkelte gaar bare og drømmer om den rike frier som engang skal komme og falde paa knæ for hende og til hvem hun agter at sælge sig for hele livet osv.

Men det findes mange, mange kvinder, som av træthet og overanstrengelse ikke orker at tænke paa de sociale problemer. Det findes i sandhet intet mere aandssløvende arbeide end det kvinden maa utføre paa kjøkkenet og ellers under de huslige gjøremaal. Det maa sterkere kraftanstrengelser til for mange av disse for at læse en avis eller en god bok. Særlig hvis hun er velsignet med en barneflok blir vanskelighetene endnu større.

Men kvindernes plass er allikevel i vore kjæmpende revolutionære rækker. Det findes desværre mandlige kamerater der paastaar, at kvindernes plass er paa kjøkkenet. De har kun en opgave, og det er at være avlsdyr eller fødemaskiner, mener de. Den slags fraser og paastande er saa konservative og til latterlighet barnslige, at de ikke engang fortjener gjensvar. Men det er for en stor del denne lave undervurdering av kvinden som har gjort at hun ogsaa er begyndt at undervurdere sig selv.

Visselig har kvinden, den store opgave at være slegtens mor ─ opdrageren av de kommende slegtled. Men til denne store opgave maa der vel først og fremst kræves, at hun er saavidt aandelig utrustet at hun kan klare opgaven.

Derfor er de ungsocialistiske klubber det sted, hvor kvinderne bør delta. Disse klubber er oplysningscentraler for den revolutionære ungdom, ikke bare den ungdom som er ung av alder, men først og fremst den som er ung av sind. Mange kvinder er nu i industrialismens tidsalder havnet paa fabrikkerne som lønsslaver og pligter naturligvis som saadanne at delta i de revolutionære kamporganisationer og kjæmpe for sin klasses økonomiske frigjørelse. Men mange av kvinderne staar i et omvendt forhold til utbytningen av arbeidskraften. De er enten husmødre eller staar paa anden maate i en motsat stilling til industriarbeiderskerne, og for dem er den rette plads i vore ungsocialistiske rækker.

Det kræves et stort arbeide for at faa kvinderne skolerte og revolutionært oplyste, men det er intet uoverkommelig arbeide bare vi hjælpes ad. Alle mandlige kamerater som har anledning maa hjælpe til i denne agitation. Og de kvinder som findes i klubberne maa danne studiecirkler og skolere og utdanne sig til agitatorer, der kan gaa ut til sine lidende medsøstre og prædike for dem det revolutionære frihetens evangelium.

Mange av de kvinder, som paa grund av manglende oplysning og forstaaelse av livet her nede paa jorden har begyndt at fable om et liv hinsides, vil ganske sikkert efter ihærdig paavirkning forstaa sine feilskridt og komme over til vore kjæmpende rækker. Mange av dem som av sløvhet eller uvilje har manglet forstaaelse vil ogsaa kunne faa den om vi lægger alvor i vort arbeide.

Kvinderne maa og skal vindes for de revolutionære anarkistiske ideer.»[4]

Anna N. skrev:

«Den kvinnelige stemmerett eller kvinnenes rett til å velge representanter til den lovgivende forsamling, anføres alltid som et storartet bevis for kvinnenes utvikling og frigjørelse. Det kan villig erkjennes at lovstiftningen har en viss betydning og at stemmeretten og valgbarheten til stortinget innebærer et visst fremskritt for kvinnene. En del av de reformer som er gjennemført i stortinget er også kommet kvinnene til gode. Men når det gjelder spørsmål som samfundets økonomiske omdannelse efter syndikalistisk opfatning, noget som foran alt annet måtte interessere arbeiderklassens kvinner, da må den politisk parlamentariske interesse tildeles en underordnet betydning.

Tross den erkjennelse vi har vært villig til, må vi dog fremholde vår opfatning, at partipolitikk eller stortingspolitikk ikke er nogenting annet enn socialt renkespill. Den revolusjonære syndikalismes historie er for en stor del en mektig anklage mot de politisk-parlamentariske intriger. Men hvorledes skal det så bli når kvinnene mer og mer får hånd om dette intrigespill? Et gjøgleri som først og fremst er egnet til å forverre deres dårligste egenskaper. Derved blir de ikke mer aktet.

Om det imidlertid ikke er så som det påstås, at kvinnene i almindelighet egner sig mindre for politiske saker, så bør dog i hvert fall proletariatets kvinner innse at parti- og stortingspolitikken ikke har nogen betydning når det gjelder klassesamfundets avskaffelse.

Om de mannlige arbeidere ikke kan opnå noget ad den parlamentariske vei, blir resultatet like dårlig om også arbeiderens hustru har stemmerett. Nei, kvinnens plass er ikke på det politiske marked. De arbeiderklassens kvinner som arbeider på fabrikker eller er selvforsørgende må tilhøre sine respektive organisasjoner og ivareta sine interesser gjennem de lokale samorganisasjoner. Men så snart det gjelder det, er kvinnene ikke så våkne lenger.

Det er vanskeligere å få kvinnene interessert for syndikalismen enn å få dem interessert f. eks. for den socialdemokratiske eller kommunistiske bevegelse eller avholdsbevegelsen. Det er virkelig lettere å fatte de nærmest liggende mål. Der settes op denne eller hin kandidat til stortingsvalget, og hvis det lykkes å få valgt ham inn i stortinget, så tror en sig å ha nådd sitt mål.

Kvinnene i almindelighet har lettere for å forstå sådanne bevegelser med nærmere liggende mål. Men syndikalismen forlanger et videregående syn på tingene. Visselig vet de fleste arbeiderkvinner som er gift med syndikaliseter, at den syndikalistiske organisasjon er en økonomisk kamporganisasjon og at arbeiderne kjemper for overtagelsen av produksjonen. Men de forestiller sig at dette mål ikke kan nåes i deres levetid og derfor synes de det er så lønnløst å gjøre sig nærmere bekjent med den syndikalistiske bevegelse. De forstår nok at syndikalismen innebærer noget mer enn bare en kamp for høiere lønninger, at syndikalismen kjemper for solidaritet blandt arbeiderklassen, at den åndelig vil høine arbeiderklassen, at den vil skape et lykkeligere samfund, osv. Men kvinnene forstår ennu ikke at f. eks. en tapt konflikt tross alt kan være til nytte. De kan ikke fatte at en liten gruppe kjempende syndikalister kan fremtvinge forbedringer for et helt samfunds arbeidere. De forstår ikke at syndikalistene gjennem sin aktivitet, sine frie handlinger og sin ustanselige daglige kamp mot urettferdigheten forhindrer de voldsomsteovergrep: fra kapitalistenes side. Det tar lang tid før proletarkvinnene fatter den opgave som deres mannlige syndikalistiske kamerater kjemper for.

Men vi skal ikke miste håpet, det finnes dog en del kvinner som har fattet syndikalismens idé. Mange av disse kvinner er like energiske og interesserte som mennene. Hvis vi nu kunde få alle interesserte til også å forsvare sine ideer, alltid og overalt, t. o. m. i kaffeselskap hvor socialdemokratiske eller kvinner var innbudt!

Aldeles sikkert kan man vinne en eller annen sjel og hverve nye medlemmer. Ingen kvinne behøver å være skamfull over å bekjenne sig til de syndikalistiske ideer og ingen arbeiderkvinne bør trekke sig tilbake for å nedlegge alt arbeide som hun makter for den syndikalistiske bevegelses fremgang. Syndikalismen er ikke bare et livsspørsmål for arbeiderklassen, men også en bevegelse av høi kulturell betydning.»[5]

«Arbetaren» skrev:

«Den revolusjonære bevegelse har aldri fått nogen større støtte fra kvinnenes side. Kun et ubetydelig fåtall av dem har våknet og anerkjent de socialistiske idéer.

Hvad er det da som har holdt kvinnene tilbake?

Jo, det er deres motvilje mot all tenkning, det er deres store sløvhet for de sociale spørsmål, som er årsaken.

I den senere tid har dog kvinnene begynt å kjempe for sin frigjørelse.

Om kvinnene bare vilde lære sig til å tenke, reflektere og se. Da skulde de snart lære og forstå hvorledes de måtte kjempe for å nå friheten, på hvilken front de måtte stille sig for å vinne hvad de søkte. Om de bare vilde åpne øine og øren litt mere og verge sig mot prestehumbug og sladder, måtte de forstå at kun syndikalismen kan gi dem hvad de behøver ─ friheten.

Og da vilde de ubetinget stille sig i rekkene, kjempe ved sine maskuline kameraters side for rettferdighet, sannhet og frihet, se fremover mot det herlige mål: rett for alle, og føle kraften og seierstroen vokse ved tanken på hvad nettop de kan gjøre for det nye samfund, som socialismen vil skape frem.

Da vilde de nedlegge i barnet frøet til denne glødende begeistring som skapes gjennem syndikalismens ideer, og av dette frø skal der siden vokse den sterke kraft, som ingen kan rokke, som reiser sig likesom en Herkules mot vold, vanære og løgn. Disse mødre vilde ikke lenger opfostre krypende krek, som magre og utsultede krøp på buken og kysset sine herrers og utsugeres hender, mellem hvert slag, som sved i deres skinn. De vilde istedet opfostre løver, som forstod, og kjente sin styrke og aldri betenkte sig på å benytte den i rettferdighetens og sannhetens tjeneste.

Hvorfor vil ikke kvinnen våkne? Hvorfor går hun omkring som en parodi på begrepet kvinne? Hvorfor taler hun om frihet når hun vil slaveri? Ti hun elsker slaveriet, hun tolererer nøden og elendigheten, så lenge som hun bare gråter og ber, men ikke eier styrke nok til å reise sig, modig og bevisst, mot det onde og i vår kamp nedlegge hele sin sjel og all sin vilje.

Jeg har ofte forundret mig over kvinnenes sløvhet.

Jeg har sett kvinner slite sig ut i fabrikkene, bli tæringssyke og ødelagte for en sultelønn som ikke engang er nok til mat. Men jeg har ennu knapt sett nogen av dem organisere sig på eget initiativ, for gjennem sin egen kraft å skape sig bedre forhold.

Jeg har sett kvinnelige handelsekspeditriser, med en ukelønn som ligner almisser, gå på gaten om kveldene og selge sin kropp for å skaffe sig penger til klær og mat. Men heller ikke de har våknet ennu.

Jeg har sett hundreder fortvilte kvinner gråte og ─ be. Og jeg har forgjeves spurt mig: Mon hun ikke våkner snart og ser?

Det er nødvendig at dere våkner, kvinner, at dere sletter bønnene og bibelstedene ut av eders hjerner og istedet lærer eder til å tenke med sunn og klar fornuft. Det er sannelig på tide at dere ser hvilken vei vi må gå for å komme ut av slaveriet, elendigheten og nøden. Det hjelper intet å gråte og klage. Dere må lære eder å handle. Dere må lære å tenke og føle.

Men først og fremst må dere lære å omfatte organisasjonstanken. Organisasjonen er den eneste vei hvorpå rettferdighet og frihet og en økonomisk ordning kan skapes. All klage, alle protester og fortvilede handlinger hjelper ikke. Bare det maalbevisste organisatoriske arbeide kan skjenke bestående frukter.»[6]

Jenny Jacobsen skrev:

«Både menn og kvinner må reise sig og kaste av sig det åk som trykker dem i grus. Det er ikke bare mannen som må gå ut i kampen, ut i den store frihetskamp, men han må også få med sig sin hustru og sin mor. For en kvinne er ikke til bare for å koke mat og lappe klær for sin mann og sønn, hun må også være hans kamerat i kampen for tilværelsen.

Men desværre, kvinnene står i almindelighet langt tilbake. Kvinnen er ennu slave under mannen og skal helst holdes nede og utenom alt sammen. Når hun spør om forskjellige ting blir gjerne svaret: 'Hold munn, du forstår det ikke'. Dette er et stort feilgrep fra mannens side, for har ikke kvinnene også andre opgaver i livet enn bare å fø barn til verden i hopetall? Og hvad tid skal hun få til å beskjeftige sig med åndelige ting, når det skal produseres et halvt dusin barn, der hvor det er lite nok til å underholde 3 a 4 stykker. Av disse ustanselige fødsler blir de fleste kvinner knekket, fordi de mangler oplysning i det seksuelle spørsmål. Napoleons første spørsmål når han traff en kvinne for første gang, var hvor mange barn hun hadde. Denne krigsbanditt tenkte bare på masseproduksjon av soldater, så han kunde få kveg på slagmarken. Likedan er forholdene idag. Jo flere barn arbeiderne kan produsere til kapitalistenes utnyttelse desto mer tilfredse føler utbytterne sig.

Men det må forhindres. Vi må ikke skaffe hopetall av træler til staten, kapitalismen og militarismen. Det er nok sulter i forveien.

Derfor må kvinnene med i vår bevegelse. De må ikke fortsette med å sitte hjemme og ikke følge med, for om ikke annet må de forsøke å skaffe sine barn bedre vilkår enn hvad de selv lever under.

Derfor, våkn op, kvinner, og kjemp for eders frihet i samfundet. Organiser eder! Slutt eder sammen med eders mannlige kamerater og still eder andre opgaver i livet enn bare å sitte hjemme.

Til de unge vil jeg si: Tenk på andre ting enn bare å danse charleston og røke cigaretter! Begynn i tide og la ikke ungdomsårene løpe fra eder. Det gjør ikke noget om dere støter på stene underveis. Motgang herder som stål.»[7]

Jenny Jacobsen skrev også:

«Hvorfor står kvinnen tilbake for mannen i organisasjonsarbeidet? Er det oplysning og intelligens som mangler? Det burde det ikke være. Men kvinnene trenger en opskakning for å komme til klarhet om sin egen samfundsstilling og om organisasjonens nødvendighet. Mannen står her foran kvinnen. Og som sådan er det hans plikt å oplyse hende, ikke forsøke å trykke henne ned. Og når kvinnen må utføre samme arbeide i fabrikken som mannen, er det hennes første plikt at hun organiserer sig samtidig som det er mannens plikt å stå solidarisk ved hennes side når hun kjemper for samme lønn som mannen. For i og med at kvinnen går billigere, og tar den lønn som blir budt, uten å kny, så jager hun også mannen vekk fra arbeidsplassen. For jo mer profitt arbeidsgiverne kan presse ut av sine lønnsslaver, desto bedre for dem og desto lenger ned synker kvinnen i sin sociale stilling, istedenfor å høine den.

Når vi ser f. eks. hvilken kamp de engelske stemmerettskvinner har ført i en rekke år for å erobre alminnelig stemmerett, ser hvorledes disse suffrageter, som de kalles, er kastet i fengsel, har optatt sultestreik etc. i hele 43 år inntil de endelig vant sitt mål ─ da måtte det vel også gå an å vekke arbeiderkvinnene til kamp for det som er av langt større betydning for dem enn den helt negative stemmerett.

Da det franske konvent slo alarm og sa at det var i fare, var det kvinnene i Paris som gikk ut for å forsvare folkets rettigheter med våben i hånd. I mange land har kvinnene endog måttet kjempe hårde kampe for å få komme med i arbeiderbevegelsen.

Her hjemme har de bare å slutte sig til sine økonomiske kamporganisasjoner. Her gjelder det bare å få dem med oss i kampen for vår frigjørelse som klasse. Men vi må være tålmodige. Vi skal ikke vente at alle våkner på en dag.

Og så har også kvinnen i hjemmet en stor missjon å fylle. Hun skal opdra den kommende slekt til å bli dyktige kjemper i klasseorganisasjonens og klasekampens tjeneste, opdra dem til å hate militarisme og krig, oplyse dem i alle sociale spørsmål og dermed gjøre den kommende slekt til den avantgarde som avskaffer den kapitalistiske utbytning, det politiske diktatur og legger grunnlaget for et samfundssystem hvor menneskene kan leve et liv i lykke, frihet og harmoni ─ sette syndikalismens mål ut i det praktiske liv.»[8]