Kvinnelige aktivister

 

Olga Strøm, gift med Kristofer Hansteen, var «en kvinne som i begeistring for de felles idéer vilde dele hans arbeide og fattig­dom»[1].

 

Jeg vet ingenting om Hulda Garborgs (1862─1934) forhold til anar­kismen, men vi må vel regne med at hun ikke akkurat motarbeidet Arne Garborgs arbeid for anar­kismen. Hulda Garborg skal ha vært med i Støttekomiteen for Sacco og Vanzetti.

 

I 1921 ble Inga Ingvaldsen ekspeditør for Revolt. Hun ble også valgt til sekretær på Norges Ungsocialistiske Forbunds 3. lands­­møte i januar 1921. Hun satt flere ganger i for­bun­dets lokal­lagsstyre i Kristiania.

 

I møteprotokollene til Kristiania Sosial‑Anarkistiske Forening finner vi bl.a. følgende kvin­ner nevnt: Fru Helga Tangen (1919, 1921, 1922), Fru Stine Aakervik, Signe Person (1922), Marie Heggland (1923), Fru Smith, Fru Jønson, Fru Strøm, Fru Nelly Andersen, Inga Ingvaldsen (1924), Fru Willumsen, Fru Maren Nielsen (1925).[2]

 

I 1928/29 var henholdsvis Anna Herlofsen, Nelly Andersen og Ragna Andresen kas­­serere i Norsk Føderalistisk Ungdoms­bevegelse. Av andre kvinner som var med kan nevnes Vera Arn­esen[3], Jenny Jacobsen[4], Elin og Lillemor Skaalbones[5], Ester Gran og Anna Sørensen[6].

 

M. Langlotz[7]

 

På det ungsosialistiske forbundets konstituerende lands­møte i 1909, dukket det opp en enslig kvinnelig delegat, frk. M. Langlotz, fra Kristiania lag. Hun ble valgt til revisor. På denne tiden var det fullstendig u­hørt at kvinner skulle røyke sigaretter. Valget om en skulle røyke eller ikke var forbeholdt menn, dannelsesmønsteret hadde allerede valgt for kvin­nene. For å demonstrere for kvin­ne­nes rett til selv å velge om en ville røyke eller ikke på like fot med menn, lot frk. Langlotz seg forevige ─ omkranset av Kristianialagets menn og med en brennende sigarett i neven.[8] Dette bildet vakte nok stor forargelse blant mer dannede sosial­demokrater. Det skulle både én og to verdens­kriger til før kvinner kunne røyke på offent­lig sted uten å bli ansett som udannet.

 

Ellisif Wessel[9]

 

Ellisif Rannveig Müller (1866‑1949) vokste opp i et strengt pietistisk hjem i østre Gausdal.[10] I 1886 ble hun gift med doktor Andreas Bredahl Wessel (1858‑1940), og samme år slo de seg ned i Kirkenes hvor han var blitt distriktslege. I sin ungdom hadde Ellisif hatt perioder både som unitar[11] og teosof[12], men i 1904 ble hun sosialist, og sluttet seg til arbeider­bevegelsen. Den sosiale nøden, især etter opprettelsen av AS Sydvaranger, gjorde Ellisif en­gasjert i politiske og sosiale spørsmål, og i 1904 sluttet hun seg til sosial­demokratene. Hun ble sekre­tær i fag­forenin­gen Nordens Klippe da den ble stiftet i Kirk­enes. På foreningens fane sto det ung­sosialistiske slagordet «Ned med tronen, alteret og pengesekken». Hun begyn­te å lære seg russisk og tysk for å videreformidle sosialistiske idéer, og ble pga. 1. mai‑demon­stras­jonene i 1908 og 1914 kjent for sin opprørske ånd.

Ekteparet Wessel hjalp mange russiske flyktninger som deltok i det mislykkede revolus­jonsfor­søket i 1905 opp gjennom årene. Bolsjevikene betraktet Ellisif derfor som kontakt­person for Norge, i følge et notat i Lenins adressebok.[13] Hun poengterte selv flere ganger at hun hen­tet ins­pirasjon fra de kjempende russiske sosial­demokrater i samtiden ─ og hos nihilis­tene[14] i perioden før.


Ellisifs motto i Det tyvende aarhundrede: «Nei, himlen stormes maa idag!»[15], ble mer og mer et motto for hele den ung­ sosialistiske bevegelsen fra 1906 og frem­over. Et annet av hennes slagord var: «Arbeider, hvor du end er, er du i fiendens land.»[16] Hun var en frem­tredende repre­sentant for den syndikalistiske strømning som i 1909 førte til at ung­sosialis­tene brøt ut av Norges social­demok­ratiske Ungdomsforbund og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Hun bidro også økonomisk til Revolt. «I 1907 og 1908 sluttet hun sig varmt til de ung­socialistiske og anar­kistiske idéer.»[17] I 1911 stiftet hun Kirkenes Arbeider­ungdoms­lag.

Ellisif var en konsekvent kritiker av alle autoritære og reformistiske tendenser i norsk arbeider­­bevegelse, og sto som en forkjemper for en radikalisering av denne. Hun var aktiv anti­militarist. Hun dokumenterte fattigfolks situasjon i Finnmark gjennom en utstrakt foto­grafering. Hun skrev også en rekke arbeidersanger, og var en frem­tredende representant for kvinnenes fri­gjøring. I Klassekampen nr. 22 1912 presenterte hun Leo Trotski for leser­ne. Sam­me år opp­fordret hun alle sosialister til å gå inn i hæren, ikke bare i propagandaøyemed, men også for å skaffe seg våpenopplæring: «Og vi sier til utbytterne: Hvis dere gir os vaaben i hende nuvel, saa kanskje vi baade tar imot dem og øver os i at bruke dem; gjør vi det, da er det fordi vi mener, at vi uten med vaaben i haand ikke vil kunne tiltvinge os vor ret ... Det er ikke 'fuld avvæbning' vi trænger, men alle revolutionære under vaaben.»[18]

Den mest kjente saken hun tok opp, var i forbindelse med et rovmord på den rike fabrikk­eiereren Aasheim i Kris­tiania opp­under jul 1913. I artikkelen «Utidig loyalitet. Eller noget verre?» som sto i Ny Tid 5. januar 1914, gikk hun vold­somt til felts mot Social‑Demo­kraten, som hun mente hadde drevet borgerlig sensasjons­journalistikk i denne saken. Social‑ Demokraten hadde frem­hevet offerets gode person­lige sider, og uten problematisering fordømt den ukjente gjernings­mannen og rost politiet. De hadde ikke sett på de sosiale årsakene til forbrytelsen. Elli­sif skrev bl.a. : «Redaktionen synes at staa saa nær opunder folket paa sol­siden, at den end ikke har anelse om at der findes en anden tilværelse, en tilværelse sort og haabløs som natten. [...] La handlingen være ret eller vrang ─ vor opgave er ved til­fælder som dette ikke at istæmme de almin­­delige forskrækkede og forvirrede borger­hyl, men at kaste fuldt lys over grunden til­dragel­ser kan forekomme, at vise hvordan de er den nød­vendige frukt og følge av det blod‑ og tyve­system vi for øieblikket trækkes med.»[19] Aften­posten fant ut at hun var så blodtørstig at hun med velbehag ville nyte synet av menneske­slakterier. Morgen­bladet kalte henne morder­­engel.[20] Hun fikk problemer med å få spalteplass i de sosialdemokratiske organ­ene Social‑Demok­raten, Ny Tid og Klasse­kampen. Hun skrev derfor i stedet i Revolt, Direkte Aktion, Solidaritet og Alarm.[21] Fra 1914 utviklet hun seg i syndi­kalis­tisk retning.

I 1914 begynte hun å utgi sitt eget tidsskrift, «Klasse mot klasse», som kom ut med fem hef­ter, hvor bl.a. Johan Falkberget var bidrags­yter. Arvid Hansen hevdet at tidsskriftet var det eneste konsekvente teoretiske organ for den revolusjonære marxisme i perioden 1911─18.[22] (Rjukan socialistiske ungdomslag besluttet vinteren 1915/16 å abonnere på 20 eksemplarer «Klasse mot klasse». Redaktør av Klassekampen, Eugène Olaussen, reagerte på dette og sa: «Dere kan skjøn­ne at ungdomsforbundet ikke kan sprede en slik literatur», og fikk annulert beslutnin­gen.)[23] (Tidsskriftet var kanskje ikke så marxistisk likevel? Det hadde en positiv holdning til syndikalis­tene.) Samme året kom «Den lille socialist», en kon­sek­­vent agitatorisk billedbok med dikt for barn. På denne tiden ble den frihetlige tenden­sen i Ellisifs artikler stadig klarere, bl.a. som en reaksjon på DNAs økende refor­misme under 1. verdenskrig, og hun brøt med NSU og Klasse­kampen. I Revolt nr. 5 for oktober 1916, hadde Ellisif to viktige inn­legg: Det ene var en opp­fordring til å danne lokale samorganisas­joner i tilknytning til SAC.[24] Det andre var et voldsomt angrep på Tran­mæls organ Ny Tid, som hun anklaget for oppor­tunisme og for å skape parla­men­­­tariske illusjoner.[25] Ellisif var en av dem som agiterte sterkest for dannel­sen av en norsk syndik­alist­føderasjon. På NSFs første kongress i juli 1917 kom det følgende telegram fra Kirkenes: «Varm hilsen til vort første kraftige arbeiderforbund som hele landet frygter og som alle intel­ligente seiersvisse følger. Tak for alt haab I har vagt paa­nyt. Wes­sels»[26] Kongressen svarte med å sende fru Wes­sel følgende telegram: «Tak for al moralsk og økon­omisk støtte.»[27] Kirkenes LS var en støtte­pillar for NSF i mange år. «[...] ─ hvis jeg ikke av hele min sjæl holdt paa Norsk Syndikalistisk Federation som den eneste betydnings­fulde og levedygtige kamporganisation arbeiderne her i landet har», skrev hun i Solidaritet.[28] Da Alarm ble startet i 1919 var Ellisif den første til å yte bladet moralsk og økonomisk støtte.[29]

 

Til Ellisifs 50-årsdag skrev Arne Paasche Aasen:

«Stolte kvinde, høit i nord,

du som kom til os i striden.

Vi takker dig med varme ord

og ser litt tilbake paa tiden.

Du kom fra overklassens bugnende bord,

ned til os som badet i sved,

for at bære frem vorde haanende ord

og kjæmpe for os som sultet og led.

Du kastet dig ind i kampen for lysere kaar,

og dit mod ─ det steg ─ aar for aar,

du holdt fast som havets klippe,

og aldrig ─ nei aldrig vil taket du slippe.

Vi kan ei takke dig med pragt og glans,

men frem vi rækker vor hæderskrans,

─ en krans ─ ei av roser og tulipaner,

nei, ─ se det er rikmænds vaner.

Vor krans er bundet av hat, av sult og av nød.

av taknemlighet fra dem som ikke har brød.

Ta imot den, ─ du præktige kvinde!

litt kraft i den du dog vil finde

til at fortsætte kampen for frihet og ret,

for en lysere tid for menneskets æt.

Høit vi løfter vort blodrøde flag,

og sender en hilsen paa din femtiaarsdag.»[30]

 

I et senere nummer av Revolt takket Ellisif:

«En hjertelig tak ber jeg om gjennem ’Revolt’ at faa fremsende for alle de venlige hilsener ─ offentlige som private ─ til min femtiaarsdag. De har glædet mig hver en.

Og høiest av alle glædet mig din hilsen, Arne Paasche Aasen. Du er 15 aar gammel, jeg er 50; holder du frem, som du har begyndt, vil du naar du fylder dit 50. aar ha utrettet mer for arbeider­klassens befrielse end jeg eller nogen enkelt av de ældre har kunnet utrette. Ti de unge, de ser nye, fjerne tinder. De yngste alene har det frie utsyn som lægger veien fremover i klart lys.»[31]

 

Ellisif hilste den russiske revolusjon 1917 velkommen. I 1921 oversatte hun en mengde artik­­ler fra russisk til norsk. På tross av svekket helse kom det fremdeles dikt og over­settin­ger. Først og frem­st var hun opptatt av at det ikke måtte lyktes reak­s­jonen å knuse revo­lus­jonen i Russ­land. Da hadde allerede syndikalistene uttrykt sterk skep­sis mot sentralismen og bolsjev­i­k­ene. Men for Ellisif var det ikke slik. I 1921 ga hun ut et hefte, «Veien til frihet», hvor hun imøte­gikk syndika­listene.[32] Hun hadde et godt forhold til norske kom­munister da de star­­­tet sitt eget parti i 1923. I 1935 ga ekteparet Wessel ut to hefter med arti­kler basert på sovjet­iske publikasjoner, «Fra Sovjet‑pres­sen», hvor de forsvarte Sovjet. De ble aldri med­lem­­mer av Norges kommunistiske Parti (NKP).

 

Helga Tangen

 

Helga Tangen ble i 1913 medlem av SAC i Borås. Hun ble gift med Carl O. Tangen i Sverige. Da de kom til Oslo i 1919 gikk hun inn i Oslo LS, hvor hun var et aktivt medlem. Hun var det første kvinnlige medlem av NSF. Hun døde i 1927.[33]

Nelly Andersen

 

«I Sander i Sør-Odal ble Nelly Hernes født den 13. mai 1897. Nitten år gammel kom hun til Oslo, stiftet her bekjentskap med revolusjonære frihetlige krefter og ble påvirket av anarkis­mens ideer. I 1917 meldte hun seg in i Kristiania social-anarkistiske forening, hvor hun allerede fra første begyn­nelse ble et aktivt og interessert medlem.

Da hun senere, sammen med sin mann, Ernst Andersen, flyttet til Drammen, var det disse to som tok initiativet og stiftet Drammens anarkistiske klubb. Da de senere satte kursen tilbake til Oslo døde også klubben. Men Nelly har hele tiden stått fast ved ideene, og da den syndi­kal­istiske kvinnegruppe Samhold ble stiftet var hun en av initiativtagerne til denne organisasjon, som hun i alle år har vært et aktivt medlem av. Under krigen var Nelly fra først til sist med i det illegale arbeide mot nazismen. Den største innsats har hun dog lagt inn for å vekke kvin­nene til egen fri­gjørelse, som er en absolutt betingelse for deres oppdragelse av den kommende slekt. Hun ser selv­sagt ikke spørsmålet fra et ensidig kvinnesakssynspunkt, men som en absolutt forutsetning for menneskenes frigjørelse. Det kan vel sies hennes oppfatning faller sammen med Ibsens når han sier: Frigjøringen må komme fra våre arbeidere og våre kvinner. Eller også som Victor Hugo uttrykker det når han hevder at 'samfunnsorganisasjonen må grunnlegges på at den menneskelige enhet består av mann, kvinne og barn, og gjennom kvin­nenes lidelser kan det ikke skapes menneskelig lykke'.

Nelly har alltid hatt sine meninger og hun eier også mot til å synge dem ut, selv om de svir hardt om ørene på den de rammer. Hun er rettlinjet og forlanger harmoni mellom liv og lære. Den som ser Nelly i dag setter gjerne sitt hode i pant på at hun høyst har fylt sine 40 år. Men de kan trygt sende henne en hilsen til 'Galgeberg 3, oppgang L, Oslo' den 13. mai og gratulere med 10-årsdagen, som en svak erkjennelse og takk for det trofaste og usvikelige arbeid hun har utført for den frihetlige syndikalismens og anarkismens idéer gjennom de siste 30 år.»[34]

Elise Ottesen‑Jensen

 

Elise Ottesen (1886‑1973) ─ «Ottar» ─ ble født som det syttende barn i en familie i Høy­land, et stort sogn i Stavanger bispedømme. Faren var prest. Både moren og faren til Elise tilhørte embetsstanden. Allerede som barn reagerte hun mot mangelen på demokratisk tanke- og hand­lingsmåte, mot oppdelingen i «fine» og «simple».[35] I sin ungdom ble Elise tiltukket av Gar­borgs antikirkelige pam­fletter, hvor han satte spørsmålstegn ved den autoritet som preste­skapet påberopte seg, og pekte på den trangsyntheten og forutinntattheten mange av prestene møtte om­verdenen med. Hun var også en stor beundrer av Henrik Wergeland ─ og hans opplysnings­skrifter for arbeid­er­klassen, samt hans forsvar for jødene, påvirket henne.[36] Hun brukte ofte et par sitater av ham: «Det er bedre å ha elsket og lidd, enn aldri å ha els­ket!»[37] og «Vær vred og tapper»[38]. Elise ble utdannet til tann­lege, men måtte avbryte studi­ene etter at hun ble skadet i en eksplosjon på tannlegekontoret. Da søsteren Magnhild ble sendt til Danmark for å føde et «uekte» barn, som så skulle bort­adopteres, begynte Elise å interes­sere seg for stigmati­seringen av ugifte mødre og deres barn.

Elise ble etter hvert journalist. Hun begynte aktivt i arbeiderbevegelsen i 1909, og var med­arbeider i Nidaros (Trondheim) 1910─11, i Ny Tid (Trondheim) 1911─12, i Arbeidet (Bergen) 1913─14, og hun var Københavnkorrespondent for Sosialdemokratisk presse­foren­ing 1915─ 19.[39] Hun del­tok i Fagopposisjonen, og virket særlig for kvinnenes faglige organ­isering. Hun kom under sterk innflytelse av Martin Tranmæl.[40] Hans arbeid for å organisere arbeider­kvin­nene imponerte Elise. Hun var også full av beundring for ham som agitasjons­taler.[41] Den svens­ke ungsosialisten «Hinke» Bergegren påvirket Elises syn på seksualvaner med foredraget «Kär­lek utan barn» i 1910.[42] Senere skulle også den danske syndikalisten Christian Christensen få stor innflytelse på Elises tidlige arbeider som seksualopplyser.[43] Albert Jensens historier om de fran­ske syndika­list­enes arbeid for familieplanlegging og salg av preventiver var også viktig. Nymalt­husianis­men[44] sto sterkt blant syndi­kalistene, og de var tidlig ute når det gjaldt seksual­opp­lysning og familie­plan­legging, alt fra slutten på 1800-tallet. Elise satte forfatterne Oskar Braaten og Johan Falk­berget høyt. Falkberget ble en venn av Elise. En artikkel i Ny Tid i juli 1911 av Peter Kra­potkin, hvor han kritiserte den mili­tar­is­tiske sabel­raslingen i de euro­peiske landene, gjorde et dypt inn­trykk på henne, og økte hen­nes interesse for hvordan man skulle avskaffe verne­plikten. Artikkelen bidro med flere argu­menter til fordel for denne kamp­saken.[45] Elise var pasifist.[46] Både i Trondheim og i Bergen forsøkte Elise, med lite hell, å organisere arbeider­kvinnene. Arbeidskjøperne var for sterke.

I 1913 møtte hun den sven­ske syndikalisten Albert Jensen i Bergen hvor han talte og del­tok i debatter, og en romanse blomstret opp. Da Jensen begynte å redigere Direkte Aktion trengte han hjelp med språket, og Elise ble språklig sensor.

 

«Den gnistrende taleren levde opp til Elises ideal om en mann som hadde viet sitt liv til kampen for å forbedre arbeiderklassens kår. Jensen på sin side fant i Elise en entusias­tisk talskvinne for sosial rettferdighet, [...].

I brevene sine skolerte Jensen Elise i syndikalistisk teori, og sendte henne bøker og kom­men­tarer til verk skrevet av ham selv eller andre. Elise foretrakk Peter Krapotkins bøker, spesielt hans mester­verk Gjensidig Hjelp (1902). Hun beundret Krapotkins evne til å finne beviser for på­standen om at gjensidig hjelp var en langt viktigere kraft for menneskelig utvik­ling enn konkurranse­mentaliteten og den egoistiske viljen til makt som de konservative sosial­darwinistene tydde til, eller den harde klassekampen som en del folk på venstresiden under­streket, når de skulle beskrive den mennes­kelige utviklingen og historiens gang. Hun fant det betryggende å lese Krapotkins konk­lusjon om at dagens utallige foreninger, interesse­organi­sas­joner og klubber til forskning, studier eller fornøyel­ser var bevis på menneskenes til­bøyelig­het til sosialt fellesskap og gjensidig hjelp.

Også Krapotkins Erobringen av brødet (1907) appellerte sterkt til Elise. Den var en utopisk visjon om et samfunn hvor det nåværende juridiske systemet, militarismen og den private eien­domsretten ikke lenger eksisterte, fordi arbeiderne har tatt kontrollen over samfunnet gjennom sine organisas­joner. Krapotkin mente at menneskene var i besittelse av en høyere moral som ville kom­me til syne og blomstre under slike rettferdige kår. Arbeiderkontrollerte, høy­tekno­logiske fabrikker ville komme til å produsere de nødvendige varene i løpet av et par timer hver dag, slik at det ble rikelig med tid igjen til kunst, kunnskapstilegnelse og fornøyel­ser. I likhet med Bebel og Forel had­de Krapotkin en visjon av et bedre samfunn som passet Elises optimis­tiske og positive natur.»[47]


 

Albert Jensen og Elise flyttet sammen og slo seg ned i Dan­mark i 1915. (De giftet seg først i 1931. Sannsynligvis var den viktigste årsaken til giftemålet at Elise derved fikk svensk stats­borgerskap.[48]) I 1919 ble de utvist for revolus­jonær virksomhet. De bodde senere fast i Stock­holm. I Sverige kastet Elise seg ut i arbeidet for den syndikalistiske bevegelsen. Hen­nes spesial­område skulle bli rekruttering av kvinner. I tillegg skulle hun stå for opplysning om famlie­planlegging til arbeiderklassen. Hun skrev for norske «Arbeidernes Pressebyrå».

 

«I 1922 hadde Elise kommet til at syndi­kalismen var den mest demokratiske av alle venstre­radikale ideologier, og av den grunn var hun rede til å bli aktivt medlem av SAC, den svenske syndikalist­iske organisasjonen. Sosial­demokratene var altfor villige til å kompromisse med borgerskapet, og kommunistene var uverdige fordi den russiske modellen var autoritær, slik Albert Jensen hevdet. Tre berømte anarkosyndikalister som ankom Stock­holm fra Sovjet i januar 1922, bekreftet Alberts syns­punkter. Emma Goldman, Alexan­der Berkman og Alexan­der Schap­iro var blitt utvist fra USA til Russland i 1919. Utviklingen i Sovjet-Russ­land gjor­de dem stadig mer desillus­jonerte, og til slutt hadde de greid å skaffe seg til­latelse til å for­late lan­det.»[49]

 

I de svenske syndikalistenes avis Arbet­aren, og i ungsosialistenes Brand, kjempet Elise for arbeider­kvin­nenes rett til å få informasjon om, og tilgang til, prevensjons­midler som ved den­ne tid (1922‑25) ikke fikk selges offisielt. Hun var redaktør av kvinnesidene i Arbetaren 1922─24. Hun skrev om emner innen seksualitet og samliv, om kvinners situasjon og for deres rettigheter. Hun skrev om viktigheten av at arbeiderbarna skulle opp­dras til å bli selv­stendige tenkende indi­vider. Tenkende men­nesker var det som skulle til for å få slutt på den underdanige hold­ningen altfor mange menn og kvinner med arbeider­klasse­bakgrunn viste overfor «øvrig­heten». Hun for­søkte å unngå drøftelser av offentlige sosiale tiltak, og under­streket heller betydnin­gen av hjelp til selvhjelp-tiltak som arbeiderne selv kunne styre innen­for familien, i samvirke­lags­grupper eller i de mindre enhetene som syndikalistene forestilte seg skulle utgjøre grunn­laget for det ideelle samfunn. Hun skrev også i norske Revolt og Alarm.

Elise pådro seg mange mannlige SAC-medlemmers vrede ved å peke på hyk­leriet som lå i mennenes offentlige snakk om frihet og likhet, når de hjemme dro seg på sofaen og overlot alt husarbeidet til kona, som kanskje også arbeidet utenfor hjemmet.[50] Det skuffet henne at arbeid­erne ikke hadde bedre moral enn borgerne. Gnis­ninger fikk hen­ne til å trekke seg fra Arbetaren i 1924. Hun var lite villig til å redigere en kvinneside som kun handlet om hus­hold­ning.

I 1923 begynte hun å reise rundt i Sverige og holdt foredrag om familie­plan­legging og seksu­alitet. De første innbydelsene kom som regel fra områder hvor syndikalistene og ung­sosialistene sto sterkt. Hun tilpasset også pessar for de kvinnene som ønsket det. I 1925 ble Elise redaktør av det syndikalistiske tidsskriftet Vi kvinnor.[51] Bladet kom i sek­sten utgaver. Hun fort­satte å skrive i Brand, bl.a. om aktivis­me i arbeiderbevegelsen, freds­beve­gelsen, foreldre­ansvar og seksual­politisk reform, samt rasehygiene.[52] I 1927 deltok Elise akt­ivt i protes­tene mot døds­dom­mene mot Sacco og Vanzetti. Gjennom sin spalte i Brand for­mante hun leserne å boikotte amerikanske varer.[53] I 1928─51 var Albert Jensen redaktør av Arbet­aren, og Elise skrev en rek­ke artik­ler der i årenes løp. I 1935 ble hun igjen valgt til redaktør av kvinnesidene i Arbetaren. I 1937 ble Elise og Albert Jensen separert, for så å bli skilt i 1945.

I 1933 grunnla hun Riks­förbun­det för sexuell upplysning (RFSU) som hun også ledet frem til 1959. Organisasjonen bygde både på individuelt og kollektivt medlemskap. Mye av Elises syndi­kalistiske retorikk forsvant og dette gjorde det lettere for bl.a. det svenske sosial­demo­kratiske kvinneforbundet (SSKF) å bli medlem.[54] I egenskap av styreleder for RFSU, ville Elise unn­gå å bli identifisert med et politisk parti eller en spesiell ideologi. Hun for­søkte å skape et bilde av seg selv som «sosia­list» i en bred betydning av ordet.[55] For å oppnå mest mulig hadde hun lært seg å moderere noen av prinsippene sine.[56] Under krigen gjorde hun en inn­sats for flykningene som hun leder av Stockholm-kontoret til International Rescue and Relief Committe (IRRC) (Den internas­jonale rednings- og støtte­komité).[57] Elise hjalp jødiske flykt­ninger fra nazi-Tyskland, og ga senere sin støtte til Israel,[58] hvor hun fikk en gate og et barnehjem oppkalt etter seg i Or Akiva.[59] Hun ble en internas­jonalt kjent ekspert i befolk­nings­­spørsmål. Hun var med å starte The International Committee on Planned Parenthood (ICPP) (Den inter­nasjonale komiteen for familieplanlegging) i 1949 og Inter­national Planned Parenthood Federation (IPPF) (Inter­nas­jonal føderasjon for familie­planleg­ging) i 1953. I 1959 ble hun president for IPPF. Hun ble medi­sin­sk æresdoktor ved universitetet i Uppsala i 1958. Hun kjem­pet også for de homo­files sak. I sine siste leveår arbeidet hun med familie­plan­leg­ging i u‑land.

I et TV-program på svensk TV, 6/7 1971, ga Elise «uttrykk for at hun i bunn og grunn var syndikalist, og roste Albert Jensen for hans lange innsats i kampen for å holde de verdi­fulle syndikalistiske ideene høyt hevet».[60] 17/12 1971 hadde Elise en artikkel i Arbetaren med tit­telen «Jag är syndikalist i hjärtat!». I diskusjonsprogrammer i radioen, og i intervjuer, i 1972 og 1973 fikk Elise mulighet til å minnes syndikalistenes banebrytende idéer, særlig de som hadde oppstått i Brand-kretsen. Elise ønsket å oppmuntre den fornyede interessen for syndi­kalistiske idéer om en mer desentralistisk form for demokrati, som den nye venstresiden sto for. I 1972 nominerte 48 medlemmer av Riksdagen henne til Nobels Fredspris. Det ble en stor skuffelse for Elise at den norske Nobel-komitéen avgjorde at det ikke skulle deles ut noen fredspris i 1972. 4/9 1973 døde Elise. I 1986 sendte den svenske regjeringen ut et min­nefrimerke med Elises portrett og utsagnet hennes: «Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og øm­het.»[61] I forbindelse med hundreårsdagen for Elises fød­sel ble det reist et minnesmerke over henne i Sandnes laget av kunstneren Kari Rolfsen.[62]

 

«Hva er frihet? Det er det frigjorte sociale menneske som skal bygge op vårt jordiske him­me­rike. Det menneske hvis høieste ideal er å være nyttig for alle og nyte sin frihet under ansvar. Det menneske, hvis høieste lykke er alles lykke. Det menneske som ikke bare vil kreve frihet for sig selv, men som av fri vilje innser, at dets egen frihet er begrenset av andres frihet.»[63]

 

«Idag står kvinnene, våre kvinner, ofte forståelsesløse og fjernt vekk fra vår bevegelse og våre idéer. Ja, i mange tilfeller står de helt fiendtlige. Men dette får ikke lov til å fortsette hvis vi noen gang skal kunne nå frem til å virkeliggjøre socialismen. Socialismen er på ingen måte bare mennenes sak. [...] Men den syndikalistiske organisasjon deltar hverken i kommunale eller stortingsvalg. Den har andre og viktigere saker å beskjeftige sig med. [...]

Syndikalismen vil som sagt skape muligheter for socialismens virkeliggjørelse. Syndikalis­tene vandrer den praktiske vei og søker å skape økonomiske organisasjoner, som samtidig med at de bekjemper privatkapitalismen, utbygges til å bli de organer hvorigjennem socialismen kan virkelig­gjøres.

Men om syndikalismen derfor ikke, i likhet med de politiske partier, har behov for kvin­nenes stemmeseddel, måtte det være idioti derav å trekke den slutning, at den ikke har behov for syndika­listiske kvinner. For det første: hvis syndikalismen ikke har bruk for kvinnene, lig­ger det ganske nær å anta, at kvinnene ikke får interesse for syndikalismen. Men en eller annen interesse må de i hvert fall ha. Altså havner de hos motstanderne, enten direkte eller via relig­ionen. Og når kvinner først får interesser blir de gjerne fanatiske. Syndikalismens mot­standere får da et ganske kraftig pluss. Og kvinnen blir dessuten gjerne en ganske varm agitator for den sak som hun anser for sin. Se f. eks. på Frelsesarmeen. Og ganske naturlig ligger det da aller nærmest at hun agiterer på sine barn, på syndikalistenes barn, agiterer for den beveg­else som hadde bruk også for henne. Og barnet ─ ja det tror naturligvis alt hvad mamma sier, tror det meget sikrere enn om pappa har sagt det. Dessuten ser det under hele uken svært lite til pappa. Og mamma har således den av­gjørende inn­flytelse over barnets forestillingsverden. Vi har beto­net dette forhold før, men finner ikke desto­mindre anledning til ennu en gang å påpeke hvilken stor betydning dette har. Hvad hjel­per det å ofre store summer på socialistisk oplys­ning, når man innenfor hjemmets vegger har en daglig agitator for det direkte motsatte?

Men like sikkert som arbeiderkvinnen ofte blir en mektig agitator for vår motstander ─ oft­est uten å forstå det ─ like sikkert blir hun, om hun oplyses om den sak syndikalismen kjemper for, en energisk og målbevisst agitator i dens tjeneste. Kvinnen med sitt av naturen så rike og varme hjerte, har alle betingelser for å bli en agitator og forkjemper for en menneskehetens sak som syndikalis­men er. Hun vil kunne opdra en slekt som helt fra barndommen av innpodes av­sky og hat til militarismen, til det kapitalistiske utsugningssystem, som gjør de arbeidende og slitne fattige og sultne, mens dem som lever av andres arbeide blir rike og forspiste. Hun vil sikkert i sitt daglige samvær med barna kunne fostre en socialistisk slekt, som særlig for syndi­kalismen er den nød­vendige betingelse for å nå målet. Uten barneopfostring i socialistisk ånd er det innen en over­skuelig fremtid umulig å gjøre slutt på det kapitalistiske rovsystem.

Men for at kvinnene skal kunne bli vore agitatorer, må de først selv skoleres gjennem sam­men med mennene å delta i vår bevegelse og lære dens veier å mål å kjenne.

Det er på tide at både menn og kvinner ser denne sannhet i øinene.[64]

Sofie Eriksen

 

Sofie Eriksen arbeidet i Postverket, og hadde vært en ivrig del­taker i den anarko­syndikalis­tiske beve­gelsen helt fra tiden om­kring 1. verdenskrig. Fra sitt kolossale biblio­tek, hvor Peter Kropot­kin, Gustav Land­auer og Erich Müh­sam inn­tok hedersplassen, skaffet hun seg et misunnelses­verdig fond av kunn­skaper. I en enquete i Alarm i 1938 skrev hun om sitt forhold til den frihet­lige bevegel­sen:

«Min livsanskuelse er blitt til av et livs tenkning og lesning. Et årelangt medlemsskap i Det norske Arbeiderparti betok mig troen på at målet: Arbeidernes, håndens og åndens, overtagelse av sam­funds­verdiene, kunde gjennemføres ved politikken. Regjerings­makten gjør arbeider­klas­sens rep­resentanter til opportunistiske demo­krater der ved kompromisser forråder arbeider­klas­sens sak og blir ─ en så ønskelig ─ visergutt for kapitalen. Jeg har ikke megen respekt for medlemmene, der lar sig bløffe av demagogiske fraser. Lesningen av Kropot­kin gav form for mine uklare tanker og førte til forakt for staten, alle dens gjerninger og alt dens vesen. Som lidenskapelig elsker av den frie tanke og det frie ord er fører­mentaliteten og all slags diktatur for mig en vederstyggelighed ─ likeså nasjonalismen og militarismen. Skal menneske­slek­tens år­tusen­lange drøm om sverdenes omdan­nelse til hakker (avskaffelse av krig) bli til virkelig­het, kan det kun skje ved alle lands arbeideres direkte aks­jon. Hvilken makt (!) ─ Hvilket ansvar ─. Dette mitt livssyn finner jeg stem­mende med den anarkistiske ideologi, hvis prak­tiske form jeg tror, er syndikalismen.»[65]

 


[1].Alarm nr. 8 og 9 1925 («Kristofer Hansteen.» av Axel Bech.).

[2].ARK 1679.

[3].Alarm nr. 20 1927. I følge Alarm nr. 19, 10/10 1936 var signaturen «Vera Arnesen» i Alarm et pseudonym for Arve Haraldstad. («Arve Haraldstad død.» Av C. O. T─n).

[4].Alarm nr. 14 1927.

[5].Alarm nr. 17 1936.

[6] Alarm nr.3 1927.

[7].Folkebladet 4/82 (Videre kilde ukjent).

[8].Bildet er fra omkring 1915. Se Arbeiderhistorie 2005:102.

[9].Skogheim 1977, Wessel 1979.

[10] Jæger 1946:7, 11, Nilssen 1974:14-15.

[11].Unitarismen er en kristen, protestantisk, bevegelse som fremholder læren om Guds enhet, men forkaster dogmene om treenigheten og Kristi guddom.

[12].Teosofi = en religiøs retning som hevder å representere høyere viten om tilværelsens guddommelige krefter, og menneskets muligheter til å oppnå kontakt med dem. Sterke innslag av buddhistiske ideer og forestillinger. Stiftet av Helena Blavatsky i 1875. Rudolf Steiners Antroposofi har sitt utspring i teosofien.

[13].PaxLeksikon, artikkel om Ellisif Wessel.

[14].Nihilisme = av latin nihil, intet. Holdning til samfunnet som avviser sikre sannheter, verdier eller normer. Politisk retning som gjorde seg gjeldende i Russland fra 1860‑årene. Må ikke forveksles med anarkisme, selv om enkelte anarkister også har regnet seg som nihilister.

[15].Det tyvende aarhundrede nr.2 1903:19.

[16].Revolt nr. 1 1917.

[17].Arbeider-Magasinet nr. 25 14/11 1931 («Kjente kvinner innen arbeiderbevegelsen» av «Harry» ─ Harald Langhelle). Funnet i ARK 1527.

[18].Rognes 1976:169 (Klassekampens antimilitaristiske 1. mai-nummer 1912).

[19].Skogheim 1977:50.

[20].Ibid.

[21].Wessel 1979 (Martin Nags innledning).

[22].Telegraf og telegram nr. 1 1941. («Arbeiderbevegelsens veteraner i Norge. Ellisif Wessel» Av Arvid Hansen. Funnet i ARK 1527, Ellisif Wessels personarkiv.)

[23] Revolt nr. 1 1916 («Smaa mænd og smaa midler.» Av «n – n»).

[24] «En tak og et ønske. Frem for ’Skandinaviens Arbeideres Centralorganisation’!»

[25] «Litt om ’Revolt’s betydning og falskmyntneriet i ’Ny Tid’.»

[26].Syndikalistiske organisationer i Norge før 1916:31. (Se også Direkte Aktion nr. 30 1917.)

[27].Ibid.

[28].Solidaritet nr.1, 6/7 1918.

[29].Alarm nr. 30 1926 («Ellisif Wessel»).

[30] Revolt nr. 4 1916 («Til Ellisif Wessel paa hendes femtiaarsdag.» Av Arne Paasche Aasen).

[31] Revolt nr. 5 1916 («En tak og et ønske. Frem for ’Skandinaviens Arbeideres Centralorganisation’!» Av Ellisif Wessel).

[32].Skogheim 1977:74,76.

[33].Alarm nr. 21 1927 («Helga Tangen død.» Av Charlie H.).

[34].Solidaritet nr. 5 1947 («Nelly Andersen 50 år den 13. mai» av Gerda Storm).

[35].Ottesen-Jensen:1986, del I:71.

[36].Linder1996:15.

[37].Linder 1996:264.

[38].Linder 1996:273.

[39].Linder 1996:27.

[40].Ottesen-Jensen, Del I:73.

[41].Linder 1996:28.

[42].Linder 1996:33.

[43].Linder 1996:64.

[44].Malthusianismen var en sosialøkonomisk lære, fremsatt av engelskmannen Robert Malthus, som på grunnlag av den teori at jordens folkemengde øker raskere enn eksistensmulighetene, går ut på å hemme overbefolkning ved forebyggende forholdsregler (færre og senere ekteskap). Nymalthusianismen hevdet at fødselskontroll ved tekniske midler var nødvendig. Den fikk etter hvert en negativ klang pga. nazistenes forvrengte, umenneskelige holdning til befolkningskontroll.

[45].Linder 1996:35-36.

[46].Linder 1996:163.

[47].Linder 1996:51-52.

[48].Linder 1996:113.

[49].Linder 1996:72.

[50].Ottesen-Jensen 1986, del I:140-141.

[51].Linder 1996:82.

[52].Linder 1996:95.

[53].Linder 1996:95.

[54].Linder 1996:128.

[55].Linder1996:141.

[56].Linder 1996:198-199.

[57].Linder 1996:184.

[58].Linder 1996:15, 191. Se også Ottesen-Jensen 1986:Del I: 213-217.

[59].Ottesen-Jensen 1986, Del II:211.

[60].Linder 1996:274.

[61].Linder 1996:278.

[62].Lindner 1996:279.

[63].Elise Ottesen-Jensen i Alarm 4/1933.

[64].Alarm nr. 25, 20/6 1925 («Kvinnen og syndikalismen.» Av Elise Ottesen-Jensen).

[65].Alarm nr. 11 1938 («Hvorledes jeg blev syndikalist.»).