Ellisif Wessel[1]

 

Ellisif Rannveig Müller (1866‑1949) vokste opp i et strengt pietistisk hjem i østre Gausdal. I 1886 ble hun gift med doktor Andreas Bredahl Wessel (1858‑1938), og samme år slo de seg ned i Kirkenes hvor han var blitt distriktslege. I sin ungdom hadde Ellisif hatt perioder både som unitar[2] og teosof[3], men i 1904 ble hun sosialist, og sluttet seg til arbeiderbevegelsen. Den sosiale nøden, især etter opprettelsen av AS Sydvaranger, gjorde Ellisif engasjert i politiske og sosiale spørsmål, og i 1904 sluttet hun seg til sosialdemokratene. Hun ble sekretær i fagforeningen Nordens Klippe da den ble stiftet i Kirkenes. På foreningens fane sto det ungsosialistiske slagordet «Ned med tronen, alteret og pengesekken». Hun begynte å lære seg russisk og tysk for å videreformidle sosialistiske idéer, og ble pga. 1. mai‑demonstrasjonene i 1908 og 1914 kjent for sin opprørske ånd.

 

Ekteparet Wessel hjalp mange russiske flyktninger som deltok i det mislykkede revolusjonsforsøket i 1905 opp gjennom årene. Bolsjevikene betraktet Ellisif derfor som kontaktperson for Norge, i følge et notat i Lenins adressebok.[4] Hun poengterte selv flere ganger at hun hentet inspirasjon fra de kjempende russiske sosialdemokrater i samtiden og hos nihilistene[5] i perioden før.


 

Ellisifs motto i Det tyvende aarhundrede: «Nei, himlen stormes maa idag!»[6], ble mer og mer et motto for hele den ung sosialistiske bevegelsen fra 1906 og fremover. Et annet av hennes slagord var: «Arbeider, hvor du end er, er du i fiendens land.»[7] Hun var en fremtredende representant for den syndikalistiske strømning som i 1909 førte til at ungsosialistene brøt ut av Norges socialdemokratiske Ungdomsforbund og startet Norges Ungsocialistiske Forbund. Hun bidro også økonomisk til Revolt. «I 1907 og 1908 sluttet hun sig varmt til de ungsocialistiske og anarkistiske idéer.»[8] I 1911 stiftet hun Kirkenes Arbeiderungdomslag.

 

Ellisif var en konsekvent kritiker av alle autoritære og reformistiske tendenser i norsk arbeiderbevegelse, og sto som en forkjemper for en radikalisering av denne. Hun var aktiv antimilitarist. Hun dokumenterte fattigfolks situasjon i Finnmark gjennom en utstrakt fotografering. Hun skrev også en rekke arbeidersanger, og var en fremtredende representant for kvinnenes frigjøring. I Klassekampen nr. 22 1912 presenterte hun Leo Trotski for leserne. Samme år oppfordret hun alle sosialister til å gå inn i hæren, ikke bare i propagandaøyemed, men også for å skaffe seg våpenopplæring: «Og vi sier til utbytterne: Hvis dere gir os vaaben i hende nuvel, saa kanskje vi baade tar imot dem og øver os i at bruke dem; gjør vi det, da er det fordi vi mener, at vi uten med vaaben i haand ikke vil kunne tiltvinge os vor ret ... Det er ikke 'fuld avvæbning' vi trænger, men alle revolutionære under vaaben.»[9]

 

Den mest kjente saken hun tok opp, var i forbindelse med et rovmord på den rike fabrikkeiereren Aasheim i Kristiania oppunder jul 1913. I artikkelen «Utidig loyalitet. Eller noget verre?» som sto i Ny Tid 5. januar 1914, gikk hun voldsomt til felts mot Social‑Demokraten, som hun mente hadde drevet borgerlig sensasjonsjournalistikk i denne saken. Social‑ Demokraten hadde fremhevet offerets gode personlige sider, og uten problematisering fordømt den ukjente gjerningsmannen og rost politiet. De hadde ikke sett på de sosiale årsakene til forbrytelsen. Ellisif skrev bl.a. : «Redaktionen synes at staa saa nær opunder folket paa solsiden, at den end ikke har anelse om at der findes en anden tilværelse, en tilværelse sort og haabløs som natten. [...] La handlingen være ret eller vrang vor opgave er ved tilfælder som dette ikke at istæmme de almindelige forskrækkede og forvirrede borgerhyl, men at kaste fuldt lys over grunden tildragelser kan forekomme, at vise hvordan de er den nødvendige frukt og følge av det blod‑ og tyvesystem vi for øieblikket trækkes med.»[10] Aftenposten fant ut at hun var så blodtørstig at hun med velbehag ville nyte synet av menneskeslakterier. Morgenbladet kalte henne morderengel.[11] Hun fikk problemer med å få spalteplass i de sosialdemokratiske organene Social‑Demokraten, Ny Tid og Klassekampen. Hun skrev derfor i stedet i Revolt, Direkte Aktion, Solidaritet og Alarm.[12] Fra 1914 utviklet hun seg i syndikalistisk retning.

 

I 1914 begynte hun å utgi sitt eget tidsskrift, «Klasse mot klasse», som kom ut med fem hefter, hvor bl.a. Johan Falkberget var bidragsyter. Arvid Hansen hevdet at tidsskriftet var det eneste konsekvente teoretiske organ for den revolusjonære marxisme i perioden 191118.[13] (Rjukan socialistiske ungdomslag besluttet vinteren 1915/16 å abonnere på 20 eksemplarer «Klasse mot klasse». Redaktør av Klassekampen, Eugène Olaussen, reagerte på dette og sa: «Dere kan skjønne at ungdomsforbundet ikke kan sprede en slik literatur», og fikk annulert beslutningen.)[14] (Tidsskriftet var kanskje ikke så marxistisk likevel? Det hadde en positiv holdning til syndikalistene.) Samme året kom «Den lille socialist», en konsekvent agitatorisk billedbok med dikt for barn. På denne tiden ble den frihetlige tendensen i Ellisifs artikler stadig klarere, bl.a. som en reaksjon på DNAs økende reformisme under 1. verdenskrig, og hun brøt med NSU og Klassekampen. I Revolt nr. 5 for oktober 1916, hadde Ellisif to viktige innlegg: Det ene var en oppfordring til å danne lokale samorganisasjoner i tilknytning til SAC.[15] Det andre var et voldsomt angrep på Tranmæls organ Ny Tid, som hun anklaget for opportunisme og for å skape parlamentariske illusjoner.[16] Ellisif var en av dem som agiterte sterkest for dannelsen av en norsk syndikalistføderasjon. På NSFs første kongress i juli 1917 kom det følgende telegram fra Kirkenes: «Varm hilsen til vort første kraftige arbeiderforbund som hele landet frygter og som alle intelligente seiersvisse følger. Tak for alt haab I har vagt paanyt. Wessels»[17] Kongressen svarte med å sende fru Wessel følgende telegram: «Tak for al moralsk og økonomisk støtte.»[18] Kirkenes LS var en støttepillar for NSF i mange år. «[...] hvis jeg ikke av hele min sjæl holdt paa Norsk Syndikalistisk Federation som den eneste betydningsfulde og levedygtige kamporganisation arbeiderne her i landet har», skrev hun i Solidaritet.[19] Da Alarm ble startet i 1919 var Ellisif den første til å yte bladet moralsk og økonomisk støtte.[20]

 

Til Ellisifs 50-årsdag skrev Arne Paasche Aasen:

«Stolte kvinde, høit i nord,

du som kom til os i striden.

Vi takker dig med varme ord

og ser litt tilbake paa tiden.

Du kom fra overklassens bugnende bord,

ned til os som badet i sved,

for at bære frem vorde haanende ord

og kjæmpe for os som sultet og led.

Du kastet dig ind i kampen for lysere kaar,

og dit mod ─ det steg ─ aar for aar,

du holdt fast som havets klippe,

og aldrig ─ nei aldrig vil taket du slippe.

Vi kan ei takke dig med pragt og glans,

men frem vi rækker vor hæderskrans,

─ en krans ─ ei av roser og tulipaner,

nei, ─ se det er rikmænds vaner.

Vor krans er bundet av hat, av sult og av nød.

av taknemlighet fra dem som ikke har brød.

Ta imot den, ─ du præktige kvinde!

litt kraft i den du dog vil finde

til at fortsætte kampen for frihet og ret,

for en lysere tid for menneskets æt.

Høit vi løfter vort blodrøde flag,

og sender en hilsen paa din femtiaarsdag.»[21]

 

I et senere nummer av Revolt takket Ellisif:

«En hjertelig tak ber jeg om gjennem ’Revolt’ at faa fremsende for alle de venlige hilsener ─ offentlige som private ─ til min femtiaarsdag. De har glædet mig hver en.

Og høiest av alle glædet mig din hilsen, Arne Paasche Aasen. Du er 15 aar gammel, jeg er 50; holder du frem, som du har begyndt, vil du naar du fylder dit 50. aar ha utrettet mer for arbeiderklassens befrielse end jeg eller nogen enkelt av de ældre har kunnet utrette. Ti de unge, de ser nye, fjerne tinder. De yngste alene har det frie utsyn som lægger veien fremover i klart lys.»[22]

 

Ellisif hilste den russiske revolusjon 1917 velkommen. I 1921 oversatte hun en mengde artikler fra russisk til norsk. På tross av svekket helse kom det fremdeles dikt og oversettinger. Først og fremst var hun opptatt av at det ikke måtte lyktes reaksjonen å knuse revolusjonen i Russland. Da hadde allerede syndikalistene uttrykt sterk skepsis mot sentralismen og bolsjevikene. Men for Ellisif var det ikke slik. I 1921 ga hun ut et hefte, «Veien til frihet», hvor hun imøtegikk syndikalistene.[23] Hun hadde et godt forhold til norske kommunister da de startet sitt eget parti i 1923. I 1935 ga ekteparet Wessel ut to hefter med artikler basert på sovjetiske publikasjoner, «Fra Sovjet‑pressen», hvor de forsvarte Sovjet. De ble aldri medlemmer av Norges kommunistiske Parti (NKP).

 



[1].Skogheim 1977, Wessel 1979.

[2].Unitarismen er en kristen, protestantisk, bevegelse som fremholder læren om Guds enhet, men forkaster dogmene om treenigheten og Kristi guddom.

[3].Teosofi = en religiøs retning som hevder å representere høyere viten om tilværelsens guddommelige krefter, og menneskets muligheter til å oppnå kontakt med dem. Sterke innslag av buddhistiske ideer og forestillinger. Stiftet av Helena Blavatsky i 1875. Rudolf Steiners Antroposofi har sitt utspring i teosofien.

[4].PaxLeksikon, artikkel om Ellisif Wessel.

[5].Nihilisme = av latin nihil, intet. Holdning til samfunnet som avviser sikre sannheter, verdier eller normer. Politisk retning som gjorde seg gjeldende i Russland fra 1860‑årene. Må ikke forveksles med anarkisme, selv om enkelte anarkister også har regnet seg som nihilister.

[6].Det tyvende aarhundrede nr.2 1903:19.

[7].Revolt nr. 1 1917.

[8].Arbeider-Magasinet nr. 25 14/11 1931 («Kjente kvinner innen arbeiderbevegelsen» av «Harry» ─ Harald Langhelle). Funnet i ARK 1527.

[9].Rognes 1976:169 (Klassekampens antimilitaristiske 1. mai-nummer 1912).

[10].Skogheim 1977:50.

[11].Ibid.

[12].Wessel 1979 (Martin Nags innledning).

[13].Telegraf og telegram nr. 1 1941. («Arbeiderbevegelsens veteraner i Norge. Ellisif Wessel» Av Arvid Hansen. Funnet i ARK 1527, Ellisif Wessels personarkiv.)

[14] Revolt nr. 1 1916 («Smaa mænd og smaa midler.» Av «n – n»).

[15] «En tak og et ønske. Frem for ’Skandinaviens Arbeideres Centralorganisation’!»

[16] «Litt om ’Revolt’s betydning og falskmyntneriet i ’Ny Tid’.»

[17].Syndikalistiske organisationer i Norge før 1916:31. (Se også Direkte Aktion nr. 30 1917.)

[18].Ibid.

[19].Solidaritet nr.1, 6/7 1918.

[20].Alarm nr. 30 1926 («Ellisif Wessel»).

[21] Revolt nr. 4 1916 («Til Ellisif Wessel paa hendes femtiaarsdag.» Av Arne Paasche Aasen).

[22] Revolt nr. 5 1916 («En tak og et ønske. Frem for ’Skandinaviens Arbeideres Centralorganisation’!» Av Ellisif Wessel).

[23].Skogheim 1977:74,76.