Elise Ottesen‑Jensen

 

Elise Ottesen (1886‑1973) «Ottar» ble født som det syttende barn i en familie i Høyland, et stort sogn i Stavanger bispedømme. Faren var prest. Både moren og faren til Elise tilhørte embetsstanden. Allerede som barn reagerte hun mot mangelen på demokratisk tanke- og handlingsmåte, mot oppdelingen i «fine» og «simple».[1] I sin ungdom ble Elise tiltukket av Garborgs antikirkelige pamfletter, hvor han satte spørsmålstegn ved den autoritet som presteskapet påberopte seg, og pekte på den trangsyntheten og forutinntattheten mange av prestene møtte omverdenen med. Hun var også en stor beundrer av Henrik Wergeland  og hans opplysningsskrifter for arbeiderklassen, samt hans forsvar for jødene, påvirket henne.[2] Hun brukte ofte et par sitater av ham: «Det er bedre å ha elsket og lidd, enn aldri å ha elsket!»[3] og «Vær vred og tapper»[4]. Elise ble utdannet til tannlege, men måtte avbryte studiene etter at hun ble skadet i en eksplosjon på tannlegekontoret. Da søsteren Magnhild ble sendt til Danmark for å føde et «uekte» barn, som så skulle bortadopteres, begynte Elise å interessere seg for stigmatiseringen av ugifte mødre og deres barn.

 

Elise ble etter hvert journalist. Hun begynte aktivt i arbeiderbevegelsen i 1909, og var medarbeider i Nidaros (Trondheim) 191011, i Ny Tid (Trondheim) 191112, i Arbeidet (Bergen) 191314, og hun var Københavnkorrespondent for Sosialdemokratisk presseforening 191519.[5] Hun deltok i Fagopposisjonen, og virket særlig for kvinnenes faglige organisering. Hun kom under sterk innflytelse av Martin Tranmæl.[6] Hans arbeid for å organisere arbeiderkvinnene imponerte Elise. Hun var også full av beundring for ham som agitasjonstaler.[7] Den svenske ungsosialisten «Hinke» Bergegren påvirket Elises syn på seksualvaner med foredraget «Kärlek utan barn» i 1910.[8] Senere skulle også den danske syndikalisten Christian Christensen få stor innflytelse på Elises tidlige arbeider som seksualopplyser.[9] Albert Jensens historier om de franske syndikalistenes arbeid for familieplanlegging og salg av preventiver var også viktig. Nymalthusianismen[10] sto sterkt blant syndikalistene, og de var tidlig ute når det gjaldt seksualopplysning og familieplanlegging, alt fra slutten på 1800-tallet. Elise satte forfatterne Oskar Braaten og Johan Falkberget høyt. Falkberget ble en venn av Elise. En artikkel i Ny Tid i juli 1911 av Peter Krapotkin, hvor han kritiserte den militaristiske sabelraslingen i de europeiske landene, gjorde et dypt inntrykk på henne, og økte hennes interesse for hvordan man skulle avskaffe verneplikten. Artikkelen bidro med flere argumenter til fordel for denne kampsaken.[11] Elise var pasifist.[12] Både i Trondheim og i Bergen forsøkte Elise, med lite hell, å organisere arbeiderkvinnene. Arbeidskjøperne var for sterke.

 

I 1913 møtte hun den svenske syndikalisten Albert Jensen i Bergen hvor han talte og deltok i debatter, og en romanse blomstret opp. Da Jensen begynte å redigere Direkte Aktion trengte han hjelp med språket, og Elise ble språklig sensor.

 

«Den gnistrende taleren levde opp til Elises ideal om en mann som hadde viet sitt liv til kampen for å forbedre arbeiderklassens kår. Jensen på sin side fant i Elise en entusiastisk talskvinne for sosial rettferdighet, [...].

I brevene sine skolerte Jensen Elise i syndikalistisk teori, og sendte henne bøker og kommentarer til verk skrevet av ham selv eller andre. Elise foretrakk Peter Krapotkins bøker, spesielt hans mesterverk Gjensidig Hjelp (1902). Hun beundret Krapotkins evne til å finne beviser for påstanden om at gjensidig hjelp var en langt viktigere kraft for menneskelig utvikling enn konkurransementaliteten og den egoistiske viljen til makt som de konservative sosialdarwinistene tydde til, eller den harde klassekampen som en del folk på venstresiden understreket, når de skulle beskrive den menneskelige utviklingen og historiens gang. Hun fant det betryggende å lese Krapotkins konklusjon om at dagens utallige foreninger, interesseorganisasjoner og klubber til forskning, studier eller fornøyelser var bevis på menneskenes tilbøyelighet til sosialt fellesskap og gjensidig hjelp.

Også Krapotkins Erobringen av brødet (1907) appellerte sterkt til Elise. Den var en utopisk visjon om et samfunn hvor det nåværende juridiske systemet, militarismen og den private eiendomsretten ikke lenger eksisterte, fordi arbeiderne har tatt kontrollen over samfunnet gjennom sine organisasjoner. Krapotkin mente at menneskene var i besittelse av en høyere moral som ville komme til syne og blomstre under slike rettferdige kår. Arbeiderkontrollerte, høyteknologiske fabrikker ville komme til å produsere de nødvendige varene i løpet av et par timer hver dag, slik at det ble rikelig med tid igjen til kunst, kunnskapstilegnelse og fornøyelser. I likhet med Bebel og Forel hadde Krapotkin en visjon av et bedre samfunn som passet Elises optimistiske og positive natur.»[13]


 

Albert Jensen og Elise flyttet sammen og slo seg ned i Danmark i 1915. (De giftet seg først i 1931. Sannsynligvis var den viktigste årsaken til giftemålet at Elise derved fikk svensk statsborgerskap.[14]) I 1919 ble de utvist for revolusjonær virksomhet. De bodde senere fast i Stockholm. I Sverige kastet Elise seg ut i arbeidet for den syndikalistiske bevegelsen. Hennes spesialområde skulle bli rekruttering av kvinner. I tillegg skulle hun stå for opplysning om famlieplanlegging til arbeiderklassen. Hun skrev for norske «Arbeidernes Pressebyrå».

 

«I 1922 hadde Elise kommet til at syndikalismen var den mest demokratiske av alle venstreradikale ideologier, og av den grunn var hun rede til å bli aktivt medlem av SAC, den svenske syndikalistiske organisasjonen. Sosialdemokratene var altfor villige til å kompromisse med borgerskapet, og kommunistene var uverdige fordi den russiske modellen var autoritær, slik Albert Jensen hevdet. Tre berømte anarkosyndikalister som ankom Stockholm fra Sovjet i januar 1922, bekreftet Alberts synspunkter. Emma Goldman, Alexander Berkman og Alexander Schapiro var blitt utvist fra USA til Russland i 1919. Utviklingen i Sovjet-Russland gjorde dem stadig mer desillusjonerte, og til slutt hadde de greid å skaffe seg tillatelse til å forlate landet.»[15]

 

I de svenske syndikalistenes avis Arbetaren, og i ungsosialistenes Brand, kjempet Elise for arbeiderkvinnenes rett til å få informasjon om, og tilgang til, prevensjonsmidler som ved denne tid (1922‑25) ikke fikk selges offisielt. Hun var redaktør av kvinnesidene i Arbetaren 192224. Hun skrev om emner innen seksualitet og samliv, om kvinners situasjon og for deres rettigheter. Hun skrev om viktigheten av at arbeiderbarna skulle oppdras til å bli selvstendige tenkende individer. Tenkende mennesker var det som skulle til for å få slutt på den underdanige holdningen altfor mange menn og kvinner med arbeiderklassebakgrunn viste overfor «øvrigheten». Hun forsøkte å unngå drøftelser av offentlige sosiale tiltak, og understreket heller betydningen av hjelp til selvhjelp-tiltak som arbeiderne selv kunne styre innenfor familien, i samvirkelagsgrupper eller i de mindre enhetene som syndikalistene forestilte seg skulle utgjøre grunnlaget for det ideelle samfunn. Hun skrev også i norske Revolt og Alarm.

 

Elise pådro seg mange mannlige SAC-medlemmers vrede ved å peke på hykleriet som lå i mennenes offentlige snakk om frihet og likhet, når de hjemme dro seg på sofaen og overlot alt husarbeidet til kona, som kanskje også arbeidet utenfor hjemmet.[16] Det skuffet henne at arbeiderne ikke hadde bedre moral enn borgerne. Gnisninger fikk henne til å trekke seg fra Arbetaren i 1924. Hun var lite villig til å redigere en kvinneside som kun handlet om husholdning.

 

I 1923 begynte hun å reise rundt i Sverige og holdt foredrag om familieplanlegging og seksualitet. De første innbydelsene kom som regel fra områder hvor syndikalistene og ungsosialistene sto sterkt. Hun tilpasset også pessar for de kvinnene som ønsket det. I 1925 ble Elise redaktør av det syndikalistiske tidsskriftet Vi kvinnor.[17] Bladet kom i seksten utgaver. Hun fortsatte å skrive i Brand, bl.a. om aktivisme i arbeiderbevegelsen, fredsbevegelsen, foreldreansvar og seksualpolitisk reform, samt rasehygiene.[18] I 1927 deltok Elise aktivt i protestene mot dødsdommene mot Sacco og Vanzetti. Gjennom sin spalte i Brand formante hun leserne å boikotte amerikanske varer.[19] I 192851 var Albert Jensen redaktør av Arbetaren, og Elise skrev en rekke artikler der i årenes løp. I 1935 ble hun igjen valgt til redaktør av kvinnesidene i Arbetaren. I 1937 ble Elise og Albert Jensen separert, for så å bli skilt i 1945.


 

I 1933 grunnla hun Riksförbundet för sexuell upplysning (RFSU) som hun også ledet frem til 1959. Organisasjonen bygde både på individuelt og kollektivt medlemskap. Mye av Elises syndikalistiske retorikk forsvant og dette gjorde det lettere for bl.a. det svenske sosialdemokratiske kvinneforbundet (SSKF) å bli medlem.[20] I egenskap av styreleder for RFSU, ville Elise unngå å bli identifisert med et politisk parti eller en spesiell ideologi. Hun forsøkte å skape et bilde av seg selv som «sosialist» i en bred betydning av ordet.[21] For å oppnå mest mulig hadde hun lært seg å moderere noen av prinsippene sine.[22] Under krigen gjorde hun en innsats for flykningene som hun leder av Stockholm-kontoret til International Rescue and Relief Committe (IRRC) (Den internasjonale rednings- og støttekomité).[23] Elise hjalp jødiske flyktninger fra nazi-Tyskland, og ga senere sin støtte til Israel,[24] hvor hun fikk en gate og et barnehjem oppkalt etter seg i Or Akiva.[25] Hun ble en internasjonalt kjent ekspert i befolkningsspørsmål. Hun var med å starte The International Committee on Planned Parenthood (ICPP) (Den internasjonale komiteen for familieplanlegging) i 1949 og International Planned Parenthood Federation (IPPF) (Internasjonal føderasjon for familieplanlegging) i 1953. I 1959 ble hun president for IPPF. Hun ble medisinsk æresdoktor ved universitetet i Uppsala i 1958. Hun kjempet også for de homofiles sak. I sine siste leveår arbeidet hun med familieplanlegging i u‑land.

 

I et TV-program på svensk TV, 6/7 1971, ga Elise «uttrykk for at hun i bunn og grunn var syndikalist, og roste Albert Jensen for hans lange innsats i kampen for å holde de verdifulle syndikalistiske ideene høyt hevet».[26] 17/12 1971 hadde Elise en artikkel i Arbetaren med tittelen «Jag är syndikalist i hjärtat!». I diskusjonsprogrammer i radioen, og i intervjuer, i 1972 og 1973 fikk Elise mulighet til å minnes syndikalistenes banebrytende idéer, særlig de som hadde oppstått i Brand-kretsen. Elise ønsket å oppmuntre den fornyede interessen for syndikalistiske idéer om en mer desentralistisk form for demokrati, som den nye venstresiden sto for. I 1972 nominerte 48 medlemmer av Riksdagen henne til Nobels Fredspris. Det ble en stor skuffelse for Elise at den norske Nobel-komitéen avgjorde at det ikke skulle deles ut noen fredspris i 1972. 4/9 1973 døde Elise. I 1986 sendte den svenske regjeringen ut et minnefrimerke med Elises portrett og utsagnet hennes: «Jeg drømmer om den dagen alle barn som blir satt til verden er ønsket, alle menn og kvinner er likeverdige, og seksualiteten er et uttrykk for kjærlighet, nytelse og ømhet.»[27] I forbindelse med hundreårsdagen for Elises fødsel ble det reist et minnesmerke over henne i Sandnes laget av kunstneren Kari Rolfsen.[28]

 

«Hva er frihet? Det er det frigjorte sociale menneske som skal bygge op vårt jordiske himmerike. Det menneske hvis høieste ideal er å være nyttig for alle og nyte sin frihet under ansvar. Det menneske, hvis høieste lykke er alles lykke. Det menneske som ikke bare vil kreve frihet for sig selv, men som av fri vilje innser, at dets egen frihet er begrenset av andres frihet.»[29]

 

«Idag står kvinnene, våre kvinner, ofte forståelsesløse og fjernt vekk fra vår bevegelse og våre idéer. Ja, i mange tilfeller står de helt fiendtlige. Men dette får ikke lov til å fortsette hvis vi noen gang skal kunne nå frem til å virkeliggjøre socialismen. Socialismen er på ingen måte bare mennenes sak. [...] Men den syndikalistiske organisasjon deltar hverken i kommunale eller stortingsvalg. Den har andre og viktigere saker å beskjeftige sig med. [...]

Syndikalismen vil som sagt skape muligheter for socialismens virkeliggjørelse. Syndikalistene vandrer den praktiske vei og søker å skape økonomiske organisasjoner, som samtidig med at de bekjemper privatkapitalismen, utbygges til å bli de organer hvorigjennem socialismen kan virkeliggjøres.


Men om syndikalismen derfor ikke, i likhet med de politiske partier, har behov for kvinnenes stemmeseddel, måtte det være idioti derav å trekke den slutning, at den ikke har behov for syndikalistiske kvinner. For det første: hvis syndikalismen ikke har bruk for kvinnene, ligger det ganske nær å anta, at kvinnene ikke får interesse for syndikalismen. Men en eller annen interesse må de i hvert fall ha. Altså havner de hos motstanderne, enten direkte eller via religionen. Og når kvinner først får interesser blir de gjerne fanatiske. Syndikalismens motstandere får da et ganske kraftig pluss. Og kvinnen blir dessuten gjerne en ganske varm agitator for den sak som hun anser for sin. Se f. eks. på Frelsesarmeen. Og ganske naturlig ligger det da aller nærmest at hun agiterer på sine barn, på syndikalistenes barn, agiterer for den bevegelse som hadde bruk også for henne. Og barnet ja det tror naturligvis alt hvad mamma sier, tror det meget sikrere enn om pappa har sagt det. Dessuten ser det under hele uken svært lite til pappa. Og mamma har således den avgjørende innflytelse over barnets forestillingsverden. Vi har betonet dette forhold før, men finner ikke destomindre anledning til ennu en gang å påpeke hvilken stor betydning dette har. Hvad hjelper det å ofre store summer på socialistisk oplysning, når man innenfor hjemmets vegger har en daglig agitator for det direkte motsatte?

Men like sikkert som arbeiderkvinnen ofte blir en mektig agitator for vår motstander oftest uten å forstå det like sikkert blir hun, om hun oplyses om den sak syndikalismen kjemper for, en energisk og målbevisst agitator i dens tjeneste. Kvinnen med sitt av naturen så rike og varme hjerte, har alle betingelser for å bli en agitator og forkjemper for en menneskehetens sak som syndikalismen er. Hun vil kunne opdra en slekt som helt fra barndommen av innpodes avsky og hat til militarismen, til det kapitalistiske utsugningssystem, som gjør de arbeidende og slitne fattige og sultne, mens dem som lever av andres arbeide blir rike og forspiste. Hun vil sikkert i sitt daglige samvær med barna kunne fostre en socialistisk slekt, som særlig for syndikalismen er den nødvendige betingelse for å nå målet. Uten barneopfostring i socialistisk ånd er det innen en overskuelig fremtid umulig å gjøre slutt på det kapitalistiske rovsystem.

Men for at kvinnene skal kunne bli vore agitatorer, må de først selv skoleres gjennem sammen med mennene å delta i vår bevegelse og lære dens veier å mål å kjenne.

Det er på tide at både menn og kvinner ser denne sannhet i øinene.[30]

 



[1].Ottesen-Jensen:1986, del I:71.

[2].Linder1996:15.

[3].Linder 1996:264.

[4].Linder 1996:273.

[5].Linder 1996:27.

[6].Ottesen-Jensen, Del I:73.

[7].Linder 1996:28.

[8].Linder 1996:33.

[9].Linder 1996:64.

[10].Malthusianismen var en sosialøkonomisk lære, fremsatt av engelskmannen Robert Malthus, som på grunnlag av den teori at jordens folkemengde øker raskere enn eksistensmulighetene, går ut på å hemme overbefolkning ved forebyggende forholdsregler (færre og senere ekteskap). Nymalthusianismen hevdet at fødselskontroll ved tekniske midler var nødvendig. Den fikk etter hvert en negativ klang pga. nazistenes forvrengte, umenneskelige holdning til befolkningskontroll.

[11].Linder 1996:35-36.

[12].Linder 1996:163.

[13].Linder 1996:51-52.

[14].Linder 1996:113.

[15].Linder 1996:72.

[16].Ottesen-Jensen 1986, del I:140-141.

[17].Linder 1996:82.

[18].Linder 1996:95.

[19].Linder 1996:95.

[20].Linder 1996:128.

[21].Linder1996:141.

[22].Linder 1996:198-199.

[23].Linder 1996:184.

[24].Linder 1996:15, 191. Se også Ottesen-Jensen 1986:Del I: 213-217.

[25].Ottesen-Jensen 1986, Del II:211.

[26].Linder 1996:274.

[27].Linder 1996:278.

[28].Lindner 1996:279.

[29].Elise Ottesen-Jensen i Alarm 4/1933.

[30].Alarm nr. 25, 20/6 1925 («Kvinnen og syndikalismen.» Av Elise Ottesen-Jensen).