Sofie Eriksen arbeidet i Postverket, og hadde vært en ivrig deltaker i den anarkosyndikalistiske bevegelsen helt fra tiden omkring 1. verdenskrig. Fra sitt kolossale bibliotek, hvor Peter Kropotkin, Gustav Landauer og Erich Mühsam inntok hedersplassen, skaffet hun seg et misunnelsesverdig fond av kunnskaper. I en enquête i Alarm i 1938 skrev hun om sitt forhold til den frihetlige bevegelsen:
«Min livsanskuelse er
blitt til av et livs tenkning og lesning. Et årelangt medlemsskap i Det norske
Arbeiderparti betok
mig troen på at målet: Arbeidernes, håndens og åndens, overtagelse av
samfundsverdiene,
kunde gjennemføres ved politikken. Regjeringsmakten gjør arbeiderklassens
representanter til opportunistiske demokrater der ved kompromisser forråder
arbeiderklassens sak og blir ─
en så ønskelig ─
visergutt for kapitalen. Jeg har ikke megen respekt for medlemmene, der lar sig
bløffe av demagogiske fraser. Lesningen av Kropotkin gav
form for mine uklare tanker og førte til forakt for staten, alle dens
gjerninger og alt dens vesen. Som lidenskapelig elsker av den frie tanke og det
frie ord er førermentaliteten og all slags diktatur for mig en
vederstyggelighed ─
likeså nasjonalismen og militarismen. Skal menneskeslektens årtusenlange
drøm om sverdenes omdannelse til hakker (avskaffelse av krig) bli til
virkelighet,
kan det kun skje ved alle lands arbeideres direkte aksjon. Hvilken makt (!) ─ Hvilket ansvar ─. Dette mitt livssyn finner jeg stemmende med den anarkistiske
ideologi, hvis praktiske form jeg tror, er syndikalismen.»[1]