Den syndikalistiske kvinnegruppe «Samhold»

 


I midten av trettiårene fikk den frihetlige kvinnebevegelsen sitt første organi­sa­to­ris­ke ut­trykk. På et kameratmøte arrangert av Oslo LS, 30. desember 1934, innledet Ole Martinsen over emnet: «Organisering av husmødrene».[1] Han fremholdt at det fra flere av husmødrene i Nord­strand LS var fremkommet ønske om å stifte en husmororganisasjon eller kvinnegruppe i til­slutning til LSen. Søndag 20. januar 1935 arrangerte Nordstand LS et møte hvor særlig husmødrene i dist­riket var innbudt. Det ble enighet om å danne en felles seksjon for kvinnene i Oslo og Nordstrand tilsluttet Nordstand LS. Denne skulle senere deles opp i en seksjon for Oslo og en for Nord­strand. Seksjonen fikk navnet «Den syndikalistiske kvinnegruppe Sam­hold». Ved stiftelsen hadde kvinnegruppen 10 medlemmer.[2] Styret besto av formann Jenny Støber-Tangen, gift med Carl O. Tangen, viseformann Astrid Nick­lasson, sekretær Laura Bredesen (og Nelly Ander­sen[3]), visesekretær Borghild Strøm, kasserer Else Løken (og Petra Skjennem[4]), revisorer Marie Martinsen og V. Nicklassen (LS), samt Louise Sahlin som referent til Alarm. Av andre ild­sjeler kan nevnes Ruth Blom­berg, gift med Reidar Blomberg (1912/13─37), Sofie Erik­­sen, Kjær­laug Skaalbones og Gerda Storm. Gerda Storm var en flittig skri­bent i Revolt og Alarm, og det var ikke bare kvinnerelaterte emner hun tok opp, men og­så faglig-politiske spørs­mål, den span­ske borger­krigen, rasisme, krigsfaren, og fattig­dom­men i Norge. Alarm kommenterte stiftelsen av kvinne­gruppen under tittelen «Hus­mødrene kom­mer med»:

«Det er naturligvis av stor betydning, at også husmødrene kan følge med i men­nenes organi­sasjons­arbeide. De har en stor opgave å fylle, ikke bare i agitat­orisk og oplys­nings­­hen­seende, men også fordi kvinnene er opdragere av den kommende slekt og hjem­menes administ­ratører og finans­ministre. Det er derfor helt naturlig, at de føl­ger med i bevegelsen og skaffer sig inn­sikt i dens arbeide. Det er gle­de­lig å se, at også kvin­nene begyn­ner å løsrive sig fra de par­la­mentariske beveg­elser og slutter med å være vise­piker for taburett­­jegere og andre speku­lanter i stemmeseddel­socia­lisme. Med en dråpe hon­ning fanger man flere fluer enn med en tønne eddike.»[5]

 

Det ble også stiftet en kvinne­gruppe tilsluttet Svenningsdal LS i Grane i Vefsn. Gud­run Amun­dsen ble valgt til formann.[6] Av andre aktive i Grane kan nevnes: Anne Skaalbones, Magna Skaalbones, Henriette Røvik, Magda Eidem, Olaug Stensås, Jette Nilsen og Oddbjørg Kvitle.

 

Samhold ga ut den håndskrevne avisen Ekko.[7] Kvinnegruppene var aktive både i støtte­arbeidet, som kommisjonærer for Alarm, og som foredrags­holdere. I 1937 rapporterte «Oslo og omegn L.S.ers tale og studiecirkel» om sin virksomhet til Alarm. Her gikk det frem at Louise Sahlin hadde holdt foredrag om «Kvinnenes innsats i den revolus­jonære arbeider­beveg­else», mens Ruth Blomberg hadde kåsert over emnet «fabrikk­beset­telsen i Italia og dens lær­domme». Ruth ble intervjuet i Alarm i 1938:

«─ Nu er det din tur til å fortelle litt om den syndikalistiske kvinnegruppes arbeide og frem­tids­planer, sier vi til kamerat Ruth Blomberg, som i henimot tre år har innehatt sekretær­embedet i den syndikalistiske kvinneforening Samhold.

─ Å kjære, la mig slippe, ber hun genert.

─ Ikke tale om, svarer vi bestemt og mandig.

Ofret ser sig fortvilet omkring, med vingene utspent til flukt. Men da hun opdager at døren er låst og vinduet igjenbommet, gir hun sig over, og begynner å berette.

─ Det var vel nærmest på inspirasjon av det forberedende arbeide for en syndikalistisk kvinne­gruppe i Svenningdal, det blev sammenkalt et fellesmøte av Oslo, Nordstrand og Oppe­gårds L. S.-er i Prinsdal, hvortil de interesserte kvinner i kretsen var innbudt.

─ Når tid var det?

─ Den 20. januar 1935. Møtet holdt Otto Løken foredrag om husmødrenes opgaver i den syndikalistiske bevegelse. Resultatet av den følgende diskusjon blev 'Den syndikalistiske kvinne­gruppe Samhold' med medlemmer fra Oslo, Nordstrand og Oppegård.

─ Var ikke det litt stort virkefelt?

─ Jo, det viste sig straks upraktisk. Gruppen blev optatt som en seksjon av Nordstrands L. S. Men efter hvert kom møtene til å holdes i Oslo, og følgen blev at medlemmene fra Nordstrand og Oppegård forsvant. Og Samhold står idag som selvstendig organisasjon under N. S. F.

─ Hvad arbeider dere med på møtene og utenom

─ Samhold består vesentligst av husmødre. Dens opgave er dermed gitt som en propaganda­organisasjon blandt kvinnene. Vi kvinner er jo det sterke kjønn.

─ Hm!


─ Jo, det er sant. Har du ikke lagt merke til at mange aktive syndikalister er forsvunnet spor­løst fra bevegelsen så snart de har giftet sig. Hvad tror du er årsaken til det? Jo, de har skaffet sig hustruer som ikke har forstått dem. Det er opstått drakamp mellem de to, og den har endt med at hun, som den sterkeste, er avgått med seiren. Hvor helt anderledes skulde utfallet blitt om hun hadde vært syndikalist, oplyst og skolert og samlivet mellem de to hadde utviklet sig i kamerat­skap, istedetfor efter de gamle borgerlige ekteskapelige former.

Og her har den syndikalistiske kvinnebevegelse sin aller største opgave ─ den å gjøre kvin­nene til syndikalister.

─ Og videre?

─ Rent praktisk kan vi utrette meget. Under streiker for eksempel er mennenes utholdenhet ofte bestemmende av deres kvinners innstilling.

Forøvrig er vi jo praktiske på mange andre områder. Oslo L. S. pleier alltid å vite hvor kvinnegruppen Samhold er når det skal arrangeres fester, stevner, eller foretas andre økonomis­ke operasjoner.

─ Og fremtidsutsiktene?

─ De tegner meget bra. Engang var vi langt nedfor. Det fantes krefter som arbeidet intensivt for å kjøre oss i grøften. Men vi var noen som sa: vi gir ikke op! Og nu går vi fremover og blir fler og fler efter hvert. Og hvad bedre er: Vi er enige, og arbeidet går lett. Om et par år forsikrer jeg det skal stå respekt av vår forening.

─ Hvordan drives skoleringen?

─ På hvert møte har vi innledninger, diskusjoner, høitlesninger og vår egen håndskrevne avis.

─ Og arbeidet for fremtiden?

─ Det er ikke drøftet større. Men vi har ihvertfall snakket om å utgi propagandaflyveblad.

─ Har du ellers personlig noen planer på lager?

─ Jeg har tenkt at vi burde sende ut cirkulærer til L. S. ene og purre på dem, at de gjør en innsats for kvinnebevegelsen.

Det er også en stor utilgivelig feil, at ikke kvinnene deltar sammen med sine menn på møtene. Derved vilde de få et langt bedre innblikk i bevegelsen og dens opgaver. Det er aldeles forkastelig at kvinnene bare skal tenke på kjøkkenet og ikke utvikle sine interesser lenger. Hvis vi som er med i kvinnegruppen Samhold ikke hadde holdt oss mer ajour med våre menns arbei­de på arbeids­plassene og i organisasjonene, vilde vi vært like dumme som gjennemsnitts­kvin­nene.

─ Har dere tenkt på samarbeide med Kvinneforbundet i Sverige?

─ Beklagelig nok har det vært forsømt. Gjennem korrespondanser og tildels sammentreff på skandinaviske stevner eller ferieturer kunne vi komme nærmere i kontakt med hverandre. Det vilde være lærerikt og dessuten fravriste oss den beklemmende ensomhetsfølelsen. Vi vilde med andre ord vokse fordi vi dermed fikk føle og erfare at det er flere enn oss som kjemper og arbeider for samme sak.»[8]

 

Kvinnegruppen Samhold måtte legge ned under krigen. Det vil ikke si at gruppens medlem­mer la inn årene. Et par møter ble holdt, medlemmene ble samlet og kom etter hvert inn i det illegale arbeidet på forskjellige områder, blant annet med innsamling av mat til fanger, spredning av illegale aviser og underhold av de som var gått i dekning m.m. Nelly Andersen var fra først til sist med i det illegale arbeide mot nazismen. Flere kvinner fikk bøte for sin aktivitet. Ruth Alfhilde Viktoria Blomberg (Grinifange nr. 8598), gift fabrikkarbeider fra Os­lo, var den første som angiverne fikk fatt på. Hun satt på Grini 9/11 1943 til 8/5 1945, mens Gestapo plyndret hennes hjem. Alt hva hun eide, ─ møbler, klær, mat, bøker og bil­der, ─ alt tok de med seg. Bare de illegale sakene tilhørende NSF som hun hadde bortgjemt i et vedskjul gikk deres øyne forbi. Siden ble Louise Abelone Sahlin (Grinifange nr. 13 086) og Mary Senora Gjevang (Grinifange nr. 13 089), begge gifte husmødre fra Oslo, arrestert for «Aviser». De ble sittende på Grini 4/8 1944 til 7/5 1945 (Louise ble arrestert 4/8 og kom først på Grini 5/8). Mary ble stygt mis­handlet og slått. En fjerde måtte stikke over grensen for å kunne holde seg i sikkerhet.[9]

 


Etter andre verdenskrig fortsatte Kvinnegruppen Samhold energisk for den revolusjonære syndikalismens idéer, i hovedsak i Oslo.[10] Etter en innbydelse fra Göteborg syndikalistiske Kvinneklubb dro Gerda Johansen og enda én kvinne til en konferanse i Göteborg i mars 1946.[11] 6/10 1946 avholdt Kvinnegruppen Samhold et interskandinavisk kameratmøte i Oslo med besøk fra Sverige.[12] Fra Solidaritet 12/1947 fikk bladet en fast kvinne­spalte. Denne tok bl.a. opp arbeids­forhold, militarisme og alkohol­mis­bruk. I SACs årsberet­ning for 1948 står det «En grupp kvinn­liga medlemmar tillhör NSF och speciel­lt dessa har nedlagt ett energiskt arbete för vår rörelse i Norge.»[13] I 1948 sendte Kvinne­grup­pen Samhold gave­pakker til tyske syndikalister som hadde sittet i konsen­trasjons­leir i opp til åtte og ti år.[14]

 



[1].Alarm nr. 1 1935 («Kameratmøte.»).

[2].Alarm nr. 4, 29/2 1936 («Oslo.» Av K. S.)

[3].Alarm nr. 4 29/2 1936 («Oslo.»)

[4].Ibid.

[5].Alarm 4/1935.

[6].Alarm nr. 7 1935 («Grane i Vefsn.» av Gudrun Amundsen.).

[7].Solidaritet nr. 10 1946 («Tradisjoner og Sagn omkring julen» fra «Den syndikalistiske kvinnegruppe 'Samhold's avis 'Ekko'»). Se også Alarm nr. 9 1936 («Oslo.») Det er i dette nummeret det nevnes at avisen var håndskrevet.

[8].Alarm nr. 10, 14. mai 1938 («Kvinnebevegelsen. Kvinnene må med i den syndikalistiske bevegelse.»)

[9].Solidaritet nr. 4, desember 1945 («Oslo.») og Giertsen 1946.

[10].SAC 1947:68.

[11].Solidaritet nr. 4, mars 1946.

[12].Solidaritet nr. 9 1946.

[13].SAC 1948:54.

[14].Solidaritet nr. 4 1948.