Innledning
«Menneskeerne vil bare ha
specialrevolution i det yttre. Men alt saadant er verdiløst. Det eneste viktige
er menneskeaandens revolutionering.»[1]
Henrik Johan Ibsen (1828‑1906) var i sin ungdom innom Thranes bevegelse, og ble muligens inspirert av Proudhons og Wilhelm Marrs skrifter. Han skal bl.a. ha lest Marrs bok «Anarchie oder Autorität»[2] Han skrev i Arbeider-Foreningernes Blad, og var lærer på søndagsskolen til Kristiania Arbeiderforening. (12─15 timers arbeidsdag var ikke uvanlig på den tiden, så skulle allmuen utvide sin horisont måtte den bruke søndagen.) Ibsen selv mente at det var en tilfeldighet at han ikke ble arrestert da myndighetene gikk til storm mot arbeiderforeningene i 1851.[3] I likhet med Thrane var han en deklassert rikmannssønn.
I private brev ga Ibsen uttrykk for sin «Ikke‑stats‑teori». Denne ble kjent for offentligheten i bruddstykker da Ibsens Breve ble offentliggjort i 1904.[4] Det skulle imidlertid gå over hundre år fra de aktuelle brevene ble skrevet, til teorien ble fremstilt i en samling i utvalg av norske anarkister, som også kom med en kritikk av teorien. Kort oppsummert er kritikken:
«[...] bærer Ibsens ikke‑stats‑teori
umiskjennelig preg av å være en falsk ideologisk overbygning, et psykologisk
forsvar og et 'revolusjonært alibi', for kunstnernaturer som vil forfølge sine
intuisjoner blindt og uhemmet, og samtidig innbille seg at det de driver med er
det aller mest revolusjonære og politisk radikale. En har åpenbart ingen
garanti for at det første ikke vil stå i motsetning til det siste ─ og dette er innlysende et dilemma for
kunstnere
som vil fungere både som kunstnere og som radikale i samme åndedrag. Men man
løser ikke dilemmaet ved å definere det vekk med snedige begreper og
underfundige
teorier. Når dette er sagt, og man kan betrakte teorien lidenskapsløst og
'avidelogisert', så er det fremdeles en del tankevekkende bidrag til
revolusjonær teori igjen, men sett helt frittstående, som en selvstendig
revolusjonær teori så holder den altså ikke på noen måte mål. Det hører med til
historien at Ibsen vel delvis var klar over 'ikke‑stats‑teoriens'
dilettantiske preg, for han karakteriserer den et sted som 'kandestøberier'
og i følge den Holbergske tradisjon er ikke dette den beste attest.»[5]
Ibsens «Ikke‑stats‑teori» er et kapittel for seg i den frihetlige norske tradisjonen. «Ikke‑ stats‑teorien» har interesse ikke bare fordi den kaster lys over Ibsens diktning, men også fordi den tar opp problemfelter i anarkistisk teori, f.eks. forholdet mellom den bevisste minoritet og massene, og den kulturelle revolusjon. Spørsmålet er om det var en liberalistisk eller en anarkistisk ikke-stats-teori. Man kan ialle fall si at Ibsen ligger i grenselandet mellom den anarkistiske og den liberalistisk individualismen, og at han sannsynligvis beveget seg fra den ene til den andre siden i ulike faser av livet.
«Den, der besidder
friheden annerledes end som det efterstræbte, han besidder den dødt og åndløst,
thi frihedsbegrebet har jo dog det ved sig, at det stadig udvides under
tilegnelsen, og hvis derfor nogen under kampen bliver stående og siger: nu
har jeg den, ‑ så viser han derved, at han netop har tapt den. Men netop
denne døde sidden inde med et vist givet frihedsstandpunkt er karakteristisk
for statssamfundene; og det er dette, jeg har sagt ikke er af det gode.»[6]
«Det er aldeles ingen
fornuftnødvendighed for individet at være borger. Tvertimod. Staten er
individets forbandelse. Hvormed var Prøjsens stats‑styrke købt? Med
individernes opgåen i det politiske og geografiske begreb. Kelneren er den bedste soldat. Og på den anden side jødefolket,
menneskeslægtens adel. Hvorved har det bevaret sig i isolation, i poesi, trods
at råhed udenfra? Derved, at det ikkje har haft nogen stat at trækkes med.»[7]
Ibsen ble av flere i sin samtid oppfattet som anarkist, og som vi senere skal se var han populær både hos de svenske og de norske ungsosialistene. Fedraheimen tok Ibsens skuespill Fruen fra havet som et tegn på Ibsens tilslutning til anarkismen.[8] Knut Hamsun skrev i et notat til et foredrag i 1891, som visstnok ikke ble tatt med i det endelige manuskriptet: «Ibsen. Rejser hjem til Kr[istiani]a. og nedsætter sig som anarkist [...] Og jeg vil efter fattig Ævne forklare ham og haane ham [...] han sidder i Kr[istiani]a. og spiser Rødgrød og er Anarkist.»[9] Ibsen, som selv var tilsede, skal etter Hamsuns foredrag ha uttalt: «Hadde vi levet i et civilisert land vilde studenterne knust hjernekassen på den fyren ikveld.»[10] Ibsens skuespill «Byggmester Solnes» (1892) ─ der de yngre krefter utfordrer de eldre og mer etablerte ─ kan ha blitt inspirert av konfrontasjonen med Hamun.[11] Ibsens skuespill «Rosmersholm» skal ha vært inspirert av Hans Jægers idéer.[12]
Ibsen har
inspirert anarkister over hele verden. Den russiske‑amerikanske anarkisten
Emma Goldman introduserte Ibsens verker for det amerikansk publikum. Den
anarkistiske individualisten Benjamin Tucker offentliggjorde Georg Bernhard Shaws bok «The Quintessence of
Ibsenism» i USA. (Boken var basert på et foredrag Shaw holdt i 1890.) I boken skriver Shaw: «Thus we see
that in Ibsen's mind, as in the actual history of the nineteenth century, the
way to Communism lies through the most resolute and uncompromising Individualism.»[13]
Det er ikke lett å si noe sikkert om hvordan Ibsen selv så på sitt forhold til anarkismen. Han kalte seg aldri anarkist, så vidt vi vet. I den grad han sto anarkismen nær, må det ha vært den individualistiske anarkismen. Et visst tegn på erkjennelse av åndelig slektskap kan vi dog spore i en replikk fra en samtale med den tyske forfatter M. G. Conrad som denne har gjengitt. Ibsen hadde talt om at den moderne dramatikks oppgave ikke var å skrive stykker om historiens døde fyrster. Til dette innvendte Conrad: «'Men kjære Dr. Ibsen, De har da også skrevet en Catilina!' 'Oho!' råbte han fluksens. 'For det første var Catilina ingen konge, men en anarkist!'»[14]
«I Catilina (1850)
brugte den ganske unge Ibsen det historiske skuespil til at
lancere den anarkistiske utopi om retfærdighed og frihed, uden vold, og til at
underkaste de historiske mulighedsbetingelser, universelt og individuelt, en
første undersøgelse.»[15]
Den anarkistiske historikeren Max Nettlau skriver følgende om Ibsen:
«Hos honom finner vi en
stark individualism som dock inte är av antisocial karaktär; han ser och
genomskådar
den auktoritära mentaliteten, det frivilliga slaveriet, inskränktheten hos
nästan alla människor, så at han knappast kunde tro på nyttan av kollektiva
aktioner. Han hyste dock också sådana förhoppningar under sin ungdom ─
samtidig med Marcus Thrane (1817─1890) som mellan
1851 och 1859 suttit inspärrad för sitt deltagande i revolutionära händelser.
Ibsen predikade
närmast individens egen resning ─ för at senare antagligen också förlora
denna tro, liksom många andra som slukats upp av massan.»[16]
Ibsen var nok en opprører, men det var først og fremst i sin diktning. I privatlivet endte han som den pinlig korrekte borger med ordner på brystet, og med knefall for konvensjonene. Ibsens opprør ble ikke fullstendig, og Arne Garborg skriver:
«Ibsen kann
ein vel kalla anarkist, ─ med dette nye og ikkje vidare gode ordet; han
trur paa frie samskipingar. Men samstundes bøygjer han seg djupt for all
autoritet og hev bringa full av ordensmerke. Han hev aldri vore med paa noko
som gjekk dei magthavande imot; men me ser alltid namnet hans under loyale
innbjodingar til borgarball o. dl. Til ære for Hans Majestæt og for annan
samfundsrepræsentation.
Upprørsmann er han daa ikkje, og anarkistarne skal ikkje venta seg for mykje
av han. Som so mange aander av dette strenge, einslege slag er Ibsen rædd
mugen, 'massen', den utøymde mengd: han hatar agaløysa og vyrdløysa. Naar han
vil lyfta folket, so er det gjenom 'kultur og disciplin'. Det vert daa
tankerett aa krevja ei sterk samfundsmagt, som kann aga villskapen og
raaskapen og temja mugen upp til folk; fridom i hans meining av ordet kann det
berre vera tale um for dei, som gjenom ein lang og streng skule av tukt hev
lært sjølvtukt.»[17]
(Vikingen nr. 4 1894)
Arne Dybfest skriver om Ibsen:
«Anarkismen held paa
verta ei aandsmagt her i landet. Den store forfattaren Henrik Ibsen, som er skaparen av dei sosiale skodespel i
nord‑Europa, kjem og te verta far for den anarkistiske reisning. Denne
store mannen hev allstøtt vore halden for ein pesimist (tvilar). [...] Men til
siste jolehelg kom han med eit nytt drama, der han syner mannaætta vegen som
fører til likskap og brorskap. Grunndraget i anarkist‑tankane ─
fridom for den einskilde, fridom under andsvar.»[18]
En litt pussig historie er hvordan Jæger-fløyen blant bohêmene nedsatte en komité til avliving av Henrik Ibsen, etter at Ibsen kom tilbake fra sine mange år i utlendighet. Skuffelsen over Ibsens manglende støtte til bohêmbevegelsen og frihetens idealer var stor.