Arnold Hazeland (1859─1945) ble født i Berkrem og nedstammet på farssiden fra England. Sytten år gammel ble han student. Han var kamerat med Hans Jæger, men tilhørte sannsynligvis ikke bohêmkretsen.[2] Egentlig hadde han tenkt å slå inn på den kunstneriske bane, men valgte jussen til slutt. Etter at han tok embetseksamen, i begynnelsen av 1880-årene, kom han til å delta i endel av de offentlige kommisjonene som arbeidet med sosiallovgivningen. Han var således med og utarbeidet fabrikktilsynsloven og en rekke andre sosiale lover.
I 1890 startet han en sakførerforretning i Oslo, som han drev til 1907, da han flyttet til Trondheim. Som advokat og assessor (dvs. dommer) virket han i en hel menneskealder.
I sin tidligste ungdom ble Hazeland grepet av de sosialistiske idéer, og sluttet seg i nittiårene tilDet norske Arbeiderparti. Der nedla han et stort arbeid som aktiv politiker opp gjennom årene. I årene 1899 til 1904 var han medlem av partiets centralstyre, samt partiets representant i det internasjonale sosialistiske byrå. Like interessert fortsatte han med partiarbeidet etterat han i 1907 var utnevnt til assessor i Trondheims overrett og hadde bosatt seg i Strinda. Der ble han snart valgt som medlem av herredsstyret. I to perioder var han oppsatt som stortingskandidat for Strinda og Selbu krets ─ den kretsen som Nygårdsvold senere overtok.
Under oppholdet i Strinda inntrådte en episode i Hazelands liv som forandret hans innstilling til det politiske partiarbeidet. Han eide et lite hus med hage til. Og da han skulle gi seg i kast med studiet av hagearbeide ble han av en venn anbefalt å lese Kropotkins bok «Landbruk, industri og håndverk i nåtid og fremtid». Han ble straks grepet både av stoffet og de idéer som lå bakom. Ufortrødent fortsatte han med Kropotkins øvrige verker og var snart overbevist kommunistisk anarkist. Det kostet meget for Hazeland å bryte med den bevegelse han hadde tjent så trofast gjennom mange år. Men årsaken finner man i partiets reaksjonære utglidning i statstotalitær retning. Hazeland var den bårne idealist, og særlig studiene av Kropotkins, Bakunins og Reclus' anarkistiske verker hadde lært ham å stille individets, personlighetens, frihet over statens knugende herredømme. Hazeland var blitt anarkist, og han holdt trofast på sin overbevisning til sin siste time.
I 1914 utnevntes Hazeland til sorenskriver i Søndre Gulbrandsdalen og i 1919 til assessor (dommer) i høyesterett i Oslo, noe han var til 1929. Hazeland har således vært Norges eneste anarkistiske høyesterettsdommer.[3]
Den russiske revolusjon gav ham store forhåpninger om utviklingen til et fritt sosialistisk samfunn. Men revolusjonen der borte ble en skuffelse for Hazeland som for alle andre frie sosialister ─ for anarkister og syndikalister. Revolusjonen drepte visselig den gamle illusjon om kapitalismens nødvendighet. Men den skapte også et statsvelde og partidiktatur over menneskene som er helt i strid med alle revolusjonære, sosialistiske forutsetninger.
Hazeland ble innviklet i en prinsippiell polemikk om anarkisme─marxisme med den russiske bolsjeviken Georgi Leonidovitsj Pjatakóv (med dekknavnet Ljalin) som skrev kronikker i Klassekampen 1916─17.[4]
Få ofret mer enn Hazeland for å gjøre de anarkistiske idéer kjent i Norge, og hans virke for anarkismen kom vesentligst til å bestå i hans forfatter- og oversettelsesvirksomhet. Han oversatte en del av Kropotkins verker og sørget for å få dem utgitt på norsk: «En opprørers ord», «Anarkiet, dets filosofi og ideal», «Anarkistisk kommunisme» og «Til de unge». Han oversatte også «Gud og staten» av Mikael Bakunin og «Den russiske revolusjon i Ukraina» av Nestor Machno. Fra hans egen hånd forelå også et par brosjyrer, hvorav den ene, om bonderevolusjonen i Ukraina, ble inntatt som forord i Machnos bok. Den anarkistiske historikeren Max Nettlau var gjennom mange år en intim og personlig kamerat av Hazeland, med hvem han førte en omfattende korrespondanse.[5]
Det smertet Hazeland dypt å iaktta hvor liten interessen var blitt for den revolusjonære litteratur i Norge, men den gamle kjempen hadde ikke tapt motet. Han trodde fullt og fast at diktaturperioden og herosdyrkelsen i arbeiderbevegelsen bare var av forbigående art, at folket om en tid ville våkne og begynne å tenke med hjernen igjen.
I «Alarm» var Hazeland en flittig og trofast medarbeider. Han besørget i årenes løp en rekke oversettelser fra den franske anarkistpressen. Såvel hans personlige artikler som oversettelser ble alltid lest med levende interesse. Bare typografene bannet litt over hans håndskrift og kresne korrektur.
Hazeland var eier av det rikeste utvalg av anarkistisk litteratur som fantes i noe bibliotek her i landet. Ved hjelp av sine solide sprogkunnskaper og omfattende korrespondanse, blant annet med den kjente anarkistiske historikeren Max Nettlau, tilegnet han sig solide kunnskaper om de anarkistiske idéer.
Det kan være vanskelig å forklare hvordan anarkisten Hazeland kunne utøve embedet som høyesterettsdommer. Men saken er at han var ingen trell av lovens bokstav. Som dommer analyserte han ikke paragrafene, men motivene for menneskenes handlinger. En annen jurist sa om ham: «Den som forstår alt, tilgir alt». En idealist av den typen var Hazeland. Det har selvsagt ikke vært en lett sak for Hazeland som anarkist å skjøtte et embede som høiesterettsdommer. I en rekke klassesaker avga han servotum[6], noe som vakte stor forargelse i den samfunnsbevarende presse.
Under bisettelsen var det ingen prest som forrettet ved hans båre, og ingen salmer ble sunget. Han ble ført til den siste hvile etter tonene fra folkelige frihetssanger. En av hans gamle juridiske kolleger holdt talen. Og selv om han overdrev at Hazeland var Norges eneste anarkist, gav han et meget dypt og vakkert bilde av mennesket og idealisten Arnold Hazeland ─ frihetsånden som ikke gikk på akkord med sin overbevisning.
Ikke bare hustruen, de to sønnene, og de to døtrene sørget over hans død, men også de frie anarkister og syndikalister som hadde lært å sette pris på ham som frihetskjempe og idealist.
[1].Kilder hvis intet annet er nevnt: «A. Hazeland fyller 75 år.», usignert, Alarm nr. 3, 17/2 1934, «Arnold Hazeland fyller 80 år» av Carl O. Tangen, Alarm nr. 3, 21.årgang, lørdag 4.2.1939 og «Arnold Hazeland In Memoriam», usignert nekrolog i Solidaritet nr. 4, 1.årgang, des. 1945.
[2].Fosli 1994:440.
[3].Forfatteren av denne bok av har selv vært meddommer i Oslo Tingrett.
[4].Olaussen 1945:132.
[5].Solidaritet oktober 1945 («Max Nettlau in memoriam.»).
[6].Servotum, skal sannsynligvis være særvotum. Særvotum, særlig votum, er «uttrykk for en dom ell. opfatning som avviker fra, ikke dekkes av det felles votum fra flertallet av de voterende». (Norsk Riksmålsordbok)