Den unge Knut Hamsun

 

«Nævn i Amerika Ordet Anarkisme og en mand med almindelig amerikansk Gennem­snits­dannelse vil øjeblikkelig korse sig. Ved Anarkisme forstaar han simpelthen Dynamit, og ikke noget andet end Dynamit. At Anarkismen er en videnskabelig Teori, en Lære, som endog næsten for­standige Folk bekender sig til, begriber han ikke; han taaler overhovedet ikke at høre Tale herom; Anarkisme er Dynamit, Anarkister skal hænges! Her er et gaben­de Hul i den amerikanske Frihed, et Hul, som netop holdes aabent af det tykke Demokrati, der i Amerika hersker saa absolutistisk over Friheden. Under den store Anarkistproces i 1886 blev Hullet ligefrem udvidet til en Afgrund. I den Tid gik Folk af alle Samfunds­klasser, fra dem, der ved et eller andet Lykketræf var blevne Millionærer ved Hvede­svindel, til dem, der ikke kunde læse i Bog eller skrive sit Navn alle Ameri­kanere gik dengang omkring og dømte under­haanden disse syv Anarkister til Døden. Hav­de de læst et Ord om, hvad Anarkisme var? Ikke én av Hundred, ikke én av Tusind; de vidste blot at disse syv var anklagede for at have kastet en Bombe. Det var tilstrækkeligt. [...] Den 4 Maj 1886 blev der ved et stort Folkemøde paa Chicago Høtorv af en usynlig Haand kastet en Dynamitbombe, som dræbte fem og saared to Politibetjente.[1] Ingen véd, hvem Gærnings­manden var; det kunde været en Hyrekusk, en Præst, en Kongresmand lige saa snart som en Anarkist. Under Retssagen var det i forbi­gaaende sagt nær bleven konstateret, at Bombe­kastningen var bleven arrangeret af selve Myndighederne ved en Politibetjent, for med ét Slag at skabe en Anklagegrund mod de anarkis­tiske Førere. Imidlertid tog man simpelthen syv ledende Anarkister i Flæng for disse syv Offre for Bomben, og dømte fem av dem til Døden for de fem, som Bomben dræbte, og to af dem til livsvarigt Fængsel for de to, som Bomben blot saared. Øje for Øje! Tand for Tand! En prak­tisk og saare amerikansk Justits! Den ene af de hængte Anarkister, Parson, var ikke engang til­stede paa Høtorvet den Aften, Bomben blev kastet 'nej,' svarede man ham, 'men er du ikke Anarkist?' 'Jo!' sagde Parson. Saaledes møder de fri Amerikanere Idéer, de hænger dem. [...] Der kan ikke skaffes en fyldigere og sandere Illustration til Amerikas Retsvæsen og sociale Frihed, end Sagen med Anarkisterne. I al sin oprørende Raahed karakteriserer den nøjagtigt de amerikanske Sam­fundstilstande fra øverst til nederst. Den viser os dette Folk, som for den største Del er sammensat af Europas laveste Mennesketyper, gaa omkring og dømme fra Livet deres Lands intelligenteste Idéførere, for­di disse bekender sig til meninger, som den store hujende Hob ikke fatter et Bogstav af.»[2]

 

At Knut Hamsun (18591952) hadde sympati for anarkismen, eller i alle fall for de anarkist­iske mar­tyrene, kommer tydelig frem i hans forsvar av Chicago­anarkistene i «Fra det moder­ne Ameri­kas Aandsliv», utgitt i 1889. Bliksrud m.fl. hevder at boken «skildrer erfaringer som ble grunn­leggen­de for Hamsuns fascistiske syn på utviklingen, [...].»[3] Boken kom som et resultat av et par elle­ville Amerikaforedrag i studentersamfunnet i København ved årsskiftet 188989. Fore­drag­ene falt godt inn i den oppstemte og antiliberale Nietzsche-stemningen i Køben­havn.[4]

 

Hamsun­biografen Lars Frode Larsen skriver at i «Fra det moderne Ameri­kas Aandsliv» «fore­tar Hamsun fra en anarkistisk synsvinkel en temp­eramentsfull gjennomgang av Haymar­ket-affæren. Forfatterens sympati både for anarkistenes sterke vektlegging av individets rettig­heter og for nødvendig­heten av sosiale reformer kom­mer tydelig frem. Den frie tanke har dårlige levekår i Amerika, hevder Ham­sun. Den opp­skrytte frihet er bare en tilsyne­laten­de frihet. Det til­lates bare menings­ytringer innenfor snev­re, på forhånd opp­trukne ram­mer.»[5] Hamsun skrev bl.a. om Chicago-martyren Albert Par­sons, og brukte hans ende­likt som eksempel på hvordan ameri­kanerne møter idéer «de hænger dem».[6] Han skriver:


«Sagen er den, at Amerika ikke er Stedet for aandelig og social-politisk Udvikling; det staar hvor det stod paa salig Uafhængighedserklæringens Dag. Nævn i Amerika Ordet Anarkisme og en mand med al­mindelig amerikansk Gennemsnits­dannelse vil øjeblikkelig korse sig. Ved Anar­kisme for­staar han simpelthen Dynamit, og ikke noget andet end Dyna­mit. At Anarkis­men er en viden­skabelig Teori, en Lære, som endog næsten forstandige Folk beken­der sig til, begriber han ikke; han taaler overhovedet ikke at høre Tale herom; Anar­kisme er Dyna­mit, Anarkister skal hænges! [...] Og ikke én af Hundred vidste, hvad Anar­kisme var, ikke én af Tusind. Det er nemlig ikke ubetinget at lide paa, at Ameri­kanerne er det oplyste Folk, som vi gaar og forestiller os her­hjemme.»[7]

 

I en anmeldelse av boken skrev Morgen­bladet: «Knut Hamsun synes at til­høre Venstres aller­yderste Fløi med stærke anarkist­iske Sympat­hier.»[8]. Danske Dagbladet skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist»,[9] og karakteriserte Hamsun som aristo­kratisk-anar­kistisk.[10] Kris­tofer Randers skrev i Ny svensk tid­skrift at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radi­kal til ytterlighet, han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien».[11] Hamsuns bok hadde også sterke rasis­tiske ut­talelser, bl.a.: «Neg­rene er og blir Negre, en Menneske­begyn­delse fra Tropen, Væsner med Tar­mer i Hovedet, rudi­mentære Organer på et hvidt Sam­funds­legeme. Istedetfor at danne en Aands­elite, har man i Amerika grundlagt et Mulatt­stut­teri; [...].»[12] Indianerne, derimot, fikk Hamsun etter hvert stor sympati for. Hamsuns negative syns­punkter på ulike raser og på rase­blan­ding var svært utbredte i sam­tiden også blant de intellek­tuelle.

 

Under sine to opphold i USA (188284 og 188688) fikk Hamsun oppleve på kroppen hvor­dan de politiske idealer ble prak­tisert i hver­dagen, og bittert måtte han erkjenne at han hadde vært for naiv i sin tro, og han ble desil­lusjonert og skuffet. I USA jobbet han som mobil proletar, bl.a. som rallar, trikkekonduktør og jordarbeider. Han holdt også en del fore­drag høs­ten 1887/våren 1888 i Minneapolis, «der han, påvirket av anarkistiske idéer, opp­nådde et visst ry med sine frit­talende og opposis­jonelle synsmåter».[13] I Minneapolis traff Knut Hamsun Arne Dybfest. De to delte sym­patien for den anarkistiske bevegelse.[14] Her traff Hamsun også anarkisten Kristen Cecilius Krøger Johan­sen, født i Kristiansand i 1866.[15] De to ble gode venner, og var helt på linje. Hamsun var i ut­gangs­punktet begeistret for de amerikanske lik­hets- og frihetsidealer, og hadde tro på vekst­kraften i USAs demokratis­ke bestrebelser, men han ble altså dypt skuffet over at de ikke etterlevde sine idealer.[16] Hovedårsaken til elendig­heten sku­lle, i følge Hamsun, ligge i det at USA var blitt et pengevelde. Det var de store kapitaler, og ikke folket, som hadde av­gjør­en­de inn­flytelse. Alt lot seg kjøpe også politisk makt.

 

Som en umiddelbar reaksjon på heng­ningene av Chicago-anarkistene 11. november 1887, festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget i sympati med de hen­rettede. Sløyfen bar han frem­deles åtte måneder etter hen­delsen, under overreisen tilbake til Europa om bord på damperen Thingvalla.[17] Om bord på båten traff han president Clevelands minister i Dan­mark, Rasmus B. Anderson. Anderson reagerte da han fikk vite hva Hamsuns sorte sløyfe sto for, og sørget for at han ble overvåket av politiet i København. Hamsun bek­reftet senere at ministeren gjor­de anskrik da «jeg udtalte min sym­pati for Chicago-anarkis­terne. Anderson begyndte straks at varsku Folk om, at anarkisten Hamsun var ombord».[18]

 

Hamsun ble oppfattet som vens­tre­radikaler på den tiden. Han skrev i venstresidens aviser og ga ut bøker på radikale forlag. Han var en kulturradikaler, skrev erotisk vågalt og religions­kritisk, og sto bak flere lederartikler i Dagbladet. Hamsun sympatiserte med Radi­kale Venstre etter split­tel­sen i Venstre i 1888. Radikale Venstre fremsto som et kulturelt mer åpent og liberalt, europeisk orientert parti. Det hentet sin sterkeste støtte blant akademik­ere og intellektuelle i byene. Moderate Venstre inntok en mer lekmanns- og bondevennlig hold­ning, og sto sterkest på Sør- og Vestlandet i det såkalte «Bibelbeltet». Hamsun oppfattet seg likevel ikke som «Venstremand, Demokrat eller Patriot saadan i almindelig Forstand, [...]»[19]. Lars Frode Larsen mener at dette «er sikkert riktig, men man må da legge til at årsaken til dette lå i at han så på seg selv som for mye av en anarkist, ånds­aristokrat og kosmopolitt til at han uten videre kunne innestå for noe konkret utformet partiprogram.»[20] Hamsun så på seg selv som universalist og kosmopolitisk avant­gardist.[21] Den gamle Venstre-sympatisør Knut Hamsun ønsket 189293 ikke å fremstå som med­lem av noe politisk parti. Han var «Individ­ualist til det yderste», men Radikale Venstre var det politiske parti som sto hans hjer­te nær­mest, og som fikk hans støtte når han først skulle ytre seg politisk.[22] Mens man på venstre­siden tok Hamsun til seg som en av sine, var høyre­parolen at man i det lengste skulle ignor­ere hans virksomhet.

 

Lars Frode Larsen finner flere bohêmske trekk ved den tidlige Hamsun og hans dikt­ning: «Som skjønnlitterær forfatter anno 1886 ønsket altså Hamsun å produsere tekster som lå tett opp til Garborgs[23], eller kanskje riktigere: Hans Jægers program for en natural­istisk, sosial-radikal diktning.[24] Dette vises bl.a. i «Synd». I 1890 kom «Sult» ut. Et verk med naturalistis­ke, selv­biografiske, erotiske og blasfemiske trekk. Boken fikk blandet kritikk. I følge Larsen skal den være påvir­ket/inspirert av Hans Jæger, noe også enkelte av anmelderne av «Sult» også var inne på. Hamsun benektet dette i 1896, noe Larsen finner lite tro­ver­dig da han finner fle­re trekk ved «Fra Kristiania-Bohêmen» som sterkt minner om «Sult». Hamsun fulgte godt med i det litterære liv, og han skal ha rost et så omstridt verk som Christian Krohgs «Alber­tine.».[25]

I Tyskland var det tidlig på 1890-tallet de radikale naturalistene som gikk i bresjen for Ham­sun. De tidligste Hamsun-leserne befant seg altså så fjernt fra nazistenes ideologi som det nesten er mulig å komme. En påfallende stor prosent av Tysklands Hamsun-pionerer var nemlig jøder![26]

 

I 1892 ble «Sult» utgitt i Russland, og i 1905 uttalte Vladimir Lenin: «Hamsun er en dikter utenom det vanlige. I Sult har han gitt en bemerkelsesverdig skildring av de fysiske og psykiske symptomer hos et menneske som lider av sult et ulykkelig offer for det kapitalist­iske sys­tem.»[27] På 1920-tallet ga Hamsun et tusen kroner til de sultende i Russ­land, samtidig som han skrev at han skulle ønske han kunde sende en million.[28]

 

I Ungarn ble «Sult» karakterisert som «den mest sosialistiske og humane bok vår sam­tids­litteratur har frembragt».[29]

 

I følge Lars Frode Larsen var Hamsun en hegeliansk ins­pirert «stadie-tenker», en intel­lig­ens- og åndsaristokrat med sym­patier for anarkismen,[30] eller som han også skriver: «Han er den radi­kale, anarkistisk inspirerte fritenker på ytterste vens­tre fløy, ånds­aristokraten som alltid holder seg et skritt foran de øvrige gjennom sin spesielle nær­kontakt med 'Aan­dens Nu­tid'».[31] Larsen skriver: «Som mobil proletar avsatte han få kilder. Det blir også lettere å for­stå hvorfor hans radikalisme så lett kunne bli fordreid og utydeliggjort i ettertid. I den grad den ikke helt har gått i glemmeboken blir Hamsuns anarki­sme gjerne betraktet som et utslag av ånds­aristokratisk elite-tenkning eller som et tilfeldig intermezzo en episode mer forår­saket av sær motsigel­seslyst enn av reelle sympatier».[32] Hamsun var til­henger av «et ånds- og intelligensaristokrati, en 'sinnsadel' som er fornem i kraft av sin humanitet og innsikt og det utviklingsstadium som er nådd»,[33] og ikke et aristokrati ut fra fødsels- eller slektskaps­sam­men­heng. Denne «Aandseliten» eller «Hjerneadelen» var nød­vendig for å sette fart i utvik­lin­gen i USA. Det dreide seg således ikke ikke om noe rik­mannsaristokrati. Hamsun brukter det heller ikke som en politisk term. Hamsun mente at det i USA trengtes en åndelig revolus­jon slik at flere utviklingstrinn kanskje kunne til­bake­legges på én gang. En slik radikal om­velt­ning måtte i så fall igangsettes av store enkelt­ånder.[34] Man kan her muligens se et visst inn­slag av individual­anarkisme hos Hamsun.

 

Det var ikke bare Hamsun som var opptatt av åndens adel. I 1885 holdt Henrik Ibsen en tale til arbeiderne i Trondheim hvor han sa: «Der maa komme et adelig element ind i vort statsliv, i vor styrel­se, i vor repræsen­tation og i vor presse. Jeg tænker paa karakterens adel, paa viljene og sin­dets adel. Den alene er det som kan frigjøre os. Dette adelskap vil komme til os med vore kvinder og vore arbeidere.»[35] Også andre anarkister har sett på anarkister som adel/aristokrater. Emma Goldman var sterkt influert av Friedrich Nietzsche. Hans «aristo­krati» var verken av fødsel eller rikdom, men av ånden. Goldman skriver i sin selv­biografi: «In that respect Nietzsche was an anarchist, and all true anar­chists were aristocrats.»[36] En rekke anarkister har vært influert av Nietzsche.

 

Verken Lars Frode Larsens biog­rafier over Hamsun eller Hamsuns bok «Fra det moderne Amerikas Aands­liv» kaster noe særlig godt lys over hva Hamsun positivt mente om anarkis­men, utover at han oppfattet anarkismen som en avansert og langt frem­skreden, mod­erne «viden­skabelig Teori» en lære for de «intelligent­este Idéførere».[37] Larsen mener at «Når det gjelder politisk posisjon ser det ut til å ha gått fra tro på halvføydale maktstrukturer over til aktiv del­tagelse i norsk venstrebevegelse, for deretter å innta en mer protesterende, anar­kis­tisk hold­ning.»[38] Larsen skriver videre: «Hva Hamsun selv kan ha lest av anarkistisk litte­ratur vites ikke. Høyst sann­synlig har han lest i hvert fall en del av Peter Kropotkin.»[39] Larsen sikter her til Kropotkin-artiklene i Nyt Tidsskrift i 1887, som også hadde vært viktige for red­aksjonen i Fedra­heimen. Hamsun fikk tilsendt anmelder­eksemplarer av Nyt Tidsskrift.[40]

 

Etter århundreskiftet var ikke Hamun lenger så interessert i å rette kritikk mot sosiale mis­for­hold, og med hen­blikk på nypublisering fant han det nødvendig å retusjere og om­arbeide de sosial­reformatiske og antiautoritære tekstene som «Synd» og «Over Havet», eller han utelot sin gamle kritikk i sine nye verker om de samme tema, f.eks. om sine erfarin­ger fra Dakota i USA.[41] Også «Sult» og «Mysterier» og «Redaktør Lynge» ble redi­gert i senere utgaver. «Fra det moder­ne Amerikas Aandsliv» kom ikke med i Hamsuns autoriserte utgave av samlede verker.

 

Jostein Nerbøvik mener å finne autoritære trekk ved enkelte av Hamsuns bøker allerede fra 1890-årene:

«I Hamsuns bøker frå nittiåra, som 'Mysterier' (1892) og 'Ved Rigets Port' (1895) møter vi hand i hand med leitinga etter det irrasjonelle ei heller konsekvent autoritær forkynning. Han håner og spottar demokratiet og folket. Det er nyttelaust å ville heve folket. Berre dei store medfødde førar­ane kan makte å tilføre livet nye verdiar. Nagel i 'Mysterier' tar avstand frå massene og vil oppdra makta og herremenneska. Motstykket til dagens profetar som Ibsen eller Tolstoj eller Gladstone er ingen ringare enn Pilatus og Napoleon: [...] »[42]

 

I 1903 skrev Hamsun selv om sitt for­hold til anarkismen: «Jeg har været omvendt mange gange i mine Dage. Jeg var i Amerika, da Chicago-Anarkisterne blev myrdet av Autoritet­erne, og da var jeg endog Anar­kist. Saa jeg har været svært til kar. Og det er ikke frit for, at jeg end­da hælder lidt til den anarkis­tiske Theori, skjønt jeg finder den i Praxis mindre og mindre mulig i vort nuvær­ende Sam­fund. Og heller ikke kan jeg sige, at jeg forstaar alt­sam­men af den. Men noget av den har kanskje Fremtiden for sig.»[43] Hamsun sto på den radikale siden under unionsstriden i 1905, men mer enn noen annen vendte dikteren seg mot industrialiseringen og proletariseringen i det nye samfunnet: «Hamsun ser på arbeidar­rørsla som uttrykk for det tradisjonslause i tida; arbeid­arane er utan stil og utan lojalitet, men samtidig rå og grådige, frekke og fulle av skryt og krav.»[44] Allerede i «Mys­terier» het det at sosialismen i virkeligheten var underklassens store «Hævnidé».[45]

 

Etter 1905 sympatiserte Hamsun med grupperingene rundt det nye politiske partiet Fri­sinnede Venstre, der anti­parlamentariske strømninger og dyrking av den sterke leder­skik­kelse fremsto som sentrale ideologiske trekk.[46] I diktningen fra 1910 og utover identifi­serte Ham­sun seg helt med det gamle bondesamfunnet. Bonden og bondenæringen var felles­nevneren for all kultur. Akademikeren, embetsmannen, og de nye rike var de virke­lige sny­lterne, de som tar fra bonden uten å gi noe tilbake.[47]

 

Knut Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920 for boken «Markens grøde», som kom ut i 1917. Jack Wilson skriver: «I Hamsuns bok har agrar­anarkismen funnet sitt klassiske ut­trykk. I navnet Sellanrå ligger det en tydelig demonstras­jon. Bokens berömte åpnings­avsnitt förer inn til et sted som om enn aldri så öde likevel nep­pe vil finnes noe sted i hele verden: 'Slik blev stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herrelöse land.'»[48] I den­ne sammenheng er det viktig å minne om at bokens motstand mot industri­alismen, kom­binert med en velsignelse av bondelivet, også var et karakteristisk trekk ved den tidlige fascis­men.

 

I 1929 ønsket ikke Ham­sun å få søkelyset rettet mot sine «ung­doms­synder» mer. Da skrev han at de riktig­nok gikk med det sorte båndet til minne om Chicago-anar­kistene, «men vi var ikke netop Anarkister for det [...] Jeg mindes ikke hvor længe vi var barn­slige nok til at gaa med dette sorte Baand, men det var vel bare til vi fik en ny Trøie».[49]

 

På 1930-tallet kom Vidkun Quisling og Nasjonal Samling til syne i det politiske land­skapet, Hamsuns politiske interesse våknet for alvor til live igjen, og etter hvert fikk den tidligere «kosmopolitisk orienterte anarkistsympatisør»[50] sympati for nazis­men, men han ble aldri med­lem av NS. Hamsun ble dømt til en større pengebot i forbindelse med landssvikoppgjøret etter andre verdens­krig.

 

Var Hamsun anarkist i en periode av sitt liv?

 

Isolert sett er ingen av disse punktene noe bevis på at Hamsun var anarkist en periode, men samlet sett er de sterke indisier på at han sansynligvis var det, eller i alle fall en sympatisør. I «Fra det moderne Amerikas åndsliv» anklager Hamsun amerikanerne for ikke å ha lest et ord om hva anarkisme er. Underforstått: Det hadde Hamsun. På toppen av det hele innrømmer Hamsun i 1903 at han hadde vært anarkist, og frem­deles hadde visse sympatier i den retning. Dette var på et tidsrom hvor han begynte å bli aksep­tert som forfatter i det borgerlige miljøet. En slik inn­rømmelse styrket ikke akkurat Hamsuns om­dømme i dette miljøet. Slik sett styrker det utsag­nets relevans.

 

Det som taler mot den unge Hamsun som anarkist er hans «åndsaristokratiske elite-tenkning» og hans rasisme.

 



[1].«De øvrige, som kvæstedes ved samme Lejlighed, sattes af Autoriteterne straks ud af Betragtning.»

(Hamsuns note)

[2].Hamsun 1962:96-98.

[3].Bliksrud m.fl. 2002:261.

[4].Bliksrud m.fl. 2002:261. Olaf Knudsen var tilstede ved Hamsuns foredrag om litteratur i Kristiansand i 1891.Han mente at den diktning Hamsun støttet hadde sitt utspring i Nietzsches verdensanskuelse. (Larsen 2002:58-59)

[5].Larsen 1998:460-461.

[6].Hamsun 1962:98.

[7].Hamsun 1962:96, 102.

[8].Larsen 2001:135. (Morgenbladet, 2/8 1889, av signaturen «Z.»)

[9].Larsen 2001:141.(Dagbladet 6/7 1889, av signaturen «B.»)

[10].Ibid.:142.

[11].Larsen 2001:146. (Ny svensk tidskrift 1889:517-518.)

[12].Hamsun 1962:130.

[13].Larsen 1998:507.

[14].Larsen 2001:418.

[15].Larsen 1998:467. Krøger Johansen var redaktør av Social-Demokraten i 1893. (Zachariassen 1964:226.) Han var også den første betalte redaktøren der. (Lars Frode Larsen i Dag og Tid nr. 47, laurdag 24. november 2001) Han var DNAs representant på den 2. Internasjonales 3. kongress i Zürich i 1893. Chr. Holtermann Knudsen kritiserte valget av representant på landsmøtet i 1893. (Meyer 1931:157).

[16].Larsen 1998:273, 373.

[17].Larsen 1998:460, Øystein Rottem i Arntzen 1999-2002, Nerbøvik 1999:11.

[18].Larsen 1998:460 (Dagbladet 11/8 1909, «Hvorledes Hamsun blev til»).

[19].Larsen 2002:35 og 382. Uttalt i mars 1891.

[20].Ibid.:36.

[21].Larsen 2002:112.

[22].Larsen 2002:382.

[23].Det første «Sult»-fragmentet ga Hamsun ut anonymt, og han ble forvekslet med Arne Garborg. (Larsen 2002:111) Hamsun var en stor beundrer av Garborgs forfatterskap og hadde stått på god fot med ham. Da «Sult» kom ut uttalte Garborg seg positivt både om forfatter og bok. Senere kjølnet forholdet bl.a. fordi Garborg var bitter på Hamsun på grunn av hans angrep på Ibsen. (Ibid.:225-6) En annen ting er at Hamsun og Garborg var konkurrenter på det samme bokmarked. (Ibid.:228)

[24].Larsen 1998:402.

[25].Larsen 2001:294-296.

[26].Larsen 2002:127.

[27].Larsen 2002:137.

[28].Ibid.

[29].Ibid.:138.

[30].Larsen 2001:111.

[31].Larsen 2001:343.

[32].Larsen 1998:465-466.

[33].Larsen 2001:110.

[34].Larsen 2001:113. (Se Hamsun 1962:254)

[35].Klassekampen nr. 39, 27/9 1919 (««Rosmersholm» av Ole Øisang).

[36] Marshall 1993:162 (Emma Goldman: Living My Life (New York: Alfred Knopf, 1931), bind I, side 194.)

[37].Larsen 2001:105 (Fra Hamsun 1962:187).

[38].Larsen 1998:509.

[39].Larsen 1998:551, note 294.

[40].Larsen 1998:296, samt note 190, side537.

[41].Larsen 1998:455 og 464.

[42].Nerbøvik 1969:125.

[43].Larsen 1998:463-464. (Aftenposten 20/11 1903, «Hr. Sogneprest Dr. Eriksen»)

[44].Nerbøvik 1969:127.

[45].Ibid.: 128.

[46].Larsen 2002:13 og 394.

[47].Nerbøvik 1969:129.

[48].Wilson 1968:70.

[49].Larsen 1998:471-472. (Abeiderbladet 26/11 1929, «Rasmus Anderson»)

[50].Larsen 2001:171.