«Nævn i Amerika Ordet Anarkisme ─ og en mand med almindelig amerikansk Gennemsnitsdannelse vil øjeblikkelig korse sig. Ved Anarkisme forstaar han simpelthen Dynamit, og ikke noget andet end Dynamit. At Anarkismen er en videnskabelig Teori, en Lære, som endog næsten forstandige Folk bekender sig til, begriber han ikke; han taaler overhovedet ikke at høre Tale herom; Anarkisme er Dynamit, Anarkister skal hænges! Her er et gabende Hul i den amerikanske Frihed, et Hul, som netop holdes aabent af det tykke Demokrati, der i Amerika hersker saa absolutistisk over Friheden. Under den store Anarkistproces i 1886 blev Hullet ligefrem udvidet til en Afgrund. I den Tid gik Folk af alle Samfundsklasser, fra dem, der ved et eller andet Lykketræf var blevne Millionærer ved Hvedesvindel, til dem, der ikke kunde læse i Bog eller skrive sit Navn ─ alle Amerikanere gik dengang omkring og dømte underhaanden disse syv Anarkister til Døden. Havde de læst et Ord om, hvad Anarkisme var? Ikke én av Hundred, ikke én av Tusind; de vidste blot at disse syv var anklagede for at have kastet en Bombe. Det var tilstrækkeligt. [...] Den 4 Maj 1886 blev der ved et stort Folkemøde paa Chicago Høtorv af en usynlig Haand kastet en Dynamitbombe, som dræbte fem og saared to Politibetjente.[1] Ingen véd, hvem Gærningsmanden var; det kunde været en Hyrekusk, en Præst, en Kongresmand lige saa snart som en Anarkist. Under Retssagen var det ─ i forbigaaende sagt ─ nær bleven konstateret, at Bombekastningen var bleven arrangeret af selve Myndighederne ved en Politibetjent, for med ét Slag at skabe en Anklagegrund mod de anarkistiske Førere. Imidlertid tog man simpelthen syv ledende Anarkister i Flæng for disse syv Offre for Bomben, og dømte fem av dem til Døden for de fem, som Bomben dræbte, og to af dem til livsvarigt Fængsel for de to, som Bomben blot saared. Øje for Øje! Tand for Tand! En praktisk og saare amerikansk Justits! Den ene af de hængte Anarkister, Parson, var ikke engang tilstede paa Høtorvet den Aften, Bomben blev kastet ─ 'nej,' svarede man ham, 'men er du ikke Anarkist?' ─ 'Jo!' sagde Parson. Saaledes møder de fri Amerikanere Idéer, de hænger dem. [...] Der kan ikke skaffes en fyldigere og sandere Illustration til Amerikas Retsvæsen og sociale Frihed, end Sagen med Anarkisterne. I al sin oprørende Raahed karakteriserer den nøjagtigt de amerikanske Samfundstilstande fra øverst til nederst. Den viser os dette Folk, som for den største Del er sammensat af Europas laveste Mennesketyper, gaa omkring og dømme fra Livet deres Lands intelligenteste Idéførere, fordi disse bekender sig til meninger, som den store hujende Hob ikke fatter et Bogstav af.»[2]
At Knut Hamsun (1859─1952) hadde sympati for anarkismen, eller i alle fall for de anarkistiske martyrene, kommer tydelig frem i hans forsvar av Chicagoanarkistene i «Fra det moderne Amerikas Aandsliv», utgitt i 1889. Bliksrud m.fl. hevder at boken «skildrer erfaringer som ble grunnleggende for Hamsuns fascistiske syn på utviklingen, [...].»[3] Boken kom som et resultat av et par elleville Amerikaforedrag i studentersamfunnet i København ved årsskiftet 1889─89. Foredragene falt godt inn i den oppstemte og antiliberale Nietzsche-stemningen i København.[4]
Hamsunbiografen Lars Frode Larsen skriver at i «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» «foretar Hamsun fra en anarkistisk synsvinkel en temperamentsfull gjennomgang av Haymarket-affæren. Forfatterens sympati både for anarkistenes sterke vektlegging av individets rettigheter og for nødvendigheten av sosiale reformer kommer tydelig frem. Den frie tanke har dårlige levekår i Amerika, hevder Hamsun. Den oppskrytte frihet er bare en tilsynelatende frihet. Det tillates bare meningsytringer innenfor snevre, på forhånd opptrukne rammer.»[5] Hamsun skrev bl.a. om Chicago-martyren Albert Parsons, og brukte hans endelikt som eksempel på hvordan amerikanerne møter idéer ─ «de hænger dem».[6] Han skriver:
«Sagen er den, at Amerika ikke er Stedet for aandelig og social-politisk Udvikling; det staar hvor det stod paa salig Uafhængighedserklæringens Dag. Nævn i Amerika Ordet Anarkisme ─ og en mand med almindelig amerikansk Gennemsnitsdannelse vil øjeblikkelig korse sig. Ved Anarkisme forstaar han simpelthen Dynamit, og ikke noget andet end Dynamit. At Anarkismen er en videnskabelig Teori, en Lære, som endog næsten forstandige Folk bekender sig til, begriber han ikke; han taaler overhovedet ikke at høre Tale herom; Anarkisme er Dynamit, Anarkister skal hænges! [...] Og ikke én af Hundred vidste, hvad Anarkisme var, ikke én af Tusind. Det er nemlig ikke ubetinget at lide paa, at Amerikanerne er det oplyste Folk, som vi gaar og forestiller os herhjemme.»[7]
I en anmeldelse av boken skrev Morgenbladet: «Knut Hamsun synes at tilhøre Venstres alleryderste Fløi med stærke anarkistiske Sympathier.»[8]. Danske Dagbladet skrev at forfatterens ideologiske posisjon «synes nærmest at være en Mellemting af Socialist og Anarkist»,[9] og karakteriserte Hamsun som aristokratisk-anarkistisk.[10] Kristofer Randers skrev i Ny svensk tidskrift at «Hamsun är fordomsfri på alla områden och radikal til ytterlighet, ─ han hyser samma sympati både för den fria tanken, den fria kärleken och den systematiska anarkien».[11] Hamsuns bok hadde også sterke rasistiske uttalelser, bl.a.: «Negrene er og blir Negre, en Menneskebegyndelse fra Tropen, Væsner med Tarmer i Hovedet, rudimentære Organer på et hvidt Samfundslegeme. Istedetfor at danne en Aandselite, har man i Amerika grundlagt et Mulattstutteri; [...].»[12] Indianerne, derimot, fikk Hamsun etter hvert stor sympati for. Hamsuns negative synspunkter på ulike raser og på raseblanding var svært utbredte i samtiden ─ også blant de intellektuelle.
Under sine to opphold i USA (1882─84 og 1886─88) fikk Hamsun oppleve på kroppen hvordan de politiske idealer ble praktisert i hverdagen, og bittert måtte han erkjenne at han hadde vært for naiv i sin tro, og han ble desillusjonert og skuffet. I USA jobbet han som mobil proletar, bl.a. som rallar, trikkekonduktør og jordarbeider. Han holdt også en del foredrag høsten 1887/våren 1888 i Minneapolis, «der han, påvirket av anarkistiske idéer, oppnådde et visst ry med sine frittalende og opposisjonelle synsmåter».[13] I Minneapolis traff Knut Hamsun Arne Dybfest. De to delte sympatien for den anarkistiske bevegelse.[14] Her traff Hamsun også anarkisten Kristen Cecilius Krøger Johansen, født i Kristiansand i 1866.[15] De to ble gode venner, og var helt på linje. Hamsun var i utgangspunktet begeistret for de amerikanske likhets- og frihetsidealer, og hadde tro på vekstkraften i USAs demokratiske bestrebelser, men han ble altså dypt skuffet over at de ikke etterlevde sine idealer.[16] Hovedårsaken til elendigheten skulle, i følge Hamsun, ligge i det at USA var blitt et pengevelde. Det var de store kapitaler, og ikke folket, som hadde avgjørende innflytelse. Alt lot seg kjøpe ─ også politisk makt.
Som en umiddelbar reaksjon på hengningene av Chicago-anarkistene 11. november 1887, festet Hamsun en sort sløyfe i jakkeslaget i sympati med de henrettede. Sløyfen bar han fremdeles åtte måneder etter hendelsen, under overreisen tilbake til Europa om bord på damperen Thingvalla.[17] Om bord på båten traff han president Clevelands minister i Danmark, Rasmus B. Anderson. Anderson reagerte da han fikk vite hva Hamsuns sorte sløyfe sto for, og sørget for at han ble overvåket av politiet i København. Hamsun bekreftet senere at ministeren gjorde anskrik da «jeg udtalte min sympati for Chicago-anarkisterne. Anderson begyndte straks at varsku Folk om, at anarkisten Hamsun var ombord».[18]
Hamsun ble oppfattet som venstreradikaler på den tiden. Han skrev i venstresidens aviser og ga ut bøker på radikale forlag. Han var en kulturradikaler, skrev erotisk vågalt og religionskritisk, og sto bak flere lederartikler i Dagbladet. Hamsun sympatiserte med Radikale Venstre etter splittelsen i Venstre i 1888. Radikale Venstre fremsto som et kulturelt mer åpent og liberalt, europeisk orientert parti. Det hentet sin sterkeste støtte blant akademikere og intellektuelle i byene. Moderate Venstre inntok en mer lekmanns- og bondevennlig holdning, og sto sterkest på Sør- og Vestlandet ─ i det såkalte «Bibelbeltet». Hamsun oppfattet seg likevel ikke som «Venstremand, Demokrat eller Patriot saadan i almindelig Forstand, [...]»[19]. Lars Frode Larsen mener at dette «er sikkert riktig, men man må da legge til at årsaken til dette lå i at han så på seg selv som for mye av en anarkist, åndsaristokrat og kosmopolitt til at han uten videre kunne innestå for noe konkret utformet partiprogram.»[20] Hamsun så på seg selv som universalist og kosmopolitisk avantgardist.[21] Den gamle Venstre-sympatisør Knut Hamsun ønsket 1892─93 ikke å fremstå som medlem av noe politisk parti. Han var «Individualist til det yderste», men Radikale Venstre var det politiske parti som sto hans hjerte nærmest, og som fikk hans støtte når han først skulle ytre seg politisk.[22] Mens man på venstresiden tok Hamsun til seg som en av sine, var høyreparolen at man i det lengste skulle ignorere hans virksomhet.
Lars Frode Larsen finner flere bohêmske trekk ved den tidlige Hamsun og hans diktning: «Som skjønnlitterær forfatter anno 1886 ønsket altså Hamsun å produsere tekster som lå tett opp til Garborgs[23], eller kanskje riktigere: Hans Jægers program for en naturalistisk, sosial-radikal diktning.[24] Dette vises bl.a. i «Synd». I 1890 kom «Sult» ut. Et verk med naturalistiske, selvbiografiske, erotiske og blasfemiske trekk. Boken fikk blandet kritikk. I følge Larsen skal den være påvirket/inspirert av Hans Jæger, noe også enkelte av anmelderne av «Sult» også var inne på. Hamsun benektet dette i 1896, noe Larsen finner lite troverdig da han finner flere trekk ved «Fra Kristiania-Bohêmen» som sterkt minner om «Sult». Hamsun fulgte godt med i det litterære liv, og han skal ha rost et så omstridt verk som Christian Krohgs «Albertine.».[25]
I Tyskland var det tidlig på 1890-tallet de radikale naturalistene som gikk i bresjen for Hamsun. De tidligste Hamsun-leserne befant seg altså så fjernt fra nazistenes ideologi som det nesten er mulig å komme. En påfallende stor prosent av Tysklands Hamsun-pionerer var nemlig jøder![26]
I 1892 ble «Sult» utgitt i Russland, og i 1905 uttalte Vladimir Lenin: «Hamsun er en dikter utenom det vanlige. I Sult har han gitt en bemerkelsesverdig skildring av de fysiske og psykiske symptomer hos et menneske som lider av sult ─ et ulykkelig offer for det kapitalistiske system.»[27] På 1920-tallet ga Hamsun et tusen kroner til de sultende i Russland, samtidig som han skrev at han skulle ønske han kunde sende en million.[28]
I Ungarn ble «Sult» karakterisert som «den mest sosialistiske og humane bok vår samtidslitteratur har frembragt».[29]
I følge Lars Frode Larsen var Hamsun en hegeliansk inspirert «stadie-tenker», en intelligens- og åndsaristokrat med sympatier for anarkismen,[30] eller som han også skriver: «Han er den radikale, anarkistisk inspirerte fritenker på ytterste venstre fløy, åndsaristokraten som alltid holder seg et skritt foran de øvrige gjennom sin spesielle nærkontakt med 'Aandens Nutid'».[31] Larsen skriver: «Som mobil proletar avsatte han få kilder. Det blir også lettere å forstå hvorfor hans radikalisme så lett kunne bli fordreid og utydeliggjort i ettertid. I den grad den ikke helt har gått i glemmeboken blir Hamsuns anarkisme gjerne betraktet som et utslag av åndsaristokratisk elite-tenkning eller som et tilfeldig intermezzo ─ en episode mer forårsaket av sær motsigelseslyst enn av reelle sympatier».[32] Hamsun var tilhenger av «et ånds- og intelligensaristokrati, en 'sinnsadel' som er fornem i kraft av sin humanitet og innsikt og det utviklingsstadium som er nådd»,[33] og ikke et aristokrati ut fra fødsels- eller slektskapssammenheng. Denne «Aandseliten» eller «Hjerneadelen» var nødvendig for å sette fart i utviklingen i USA. Det dreide seg således ikke ikke om noe rikmannsaristokrati. Hamsun brukter det heller ikke som en politisk term. Hamsun mente at det i USA trengtes en åndelig revolusjon slik at flere utviklingstrinn kanskje kunne tilbakelegges på én gang. En slik radikal omveltning måtte i så fall igangsettes av store enkeltånder.[34] Man kan her muligens se et visst innslag av individualanarkisme hos Hamsun.
Det var ikke bare Hamsun som var opptatt av åndens adel. I 1885 holdt Henrik Ibsen en tale til arbeiderne i Trondheim hvor han sa: «Der maa komme et adelig element ind i vort statsliv, i vor styrelse, i vor repræsentation og i vor presse. Jeg tænker paa karakterens adel, paa viljene og sindets adel. Den alene er det som kan frigjøre os. ─ Dette adelskap vil komme til os med vore kvinder og vore arbeidere.»[35] Også andre anarkister har sett på anarkister som adel/aristokrater. Emma Goldman var sterkt influert av Friedrich Nietzsche. Hans «aristokrati» var verken av fødsel eller rikdom, men av ånden. Goldman skriver i sin selvbiografi: «In that respect Nietzsche was an anarchist, and all true anarchists were aristocrats.»[36] En rekke anarkister har vært influert av Nietzsche.
Verken Lars Frode Larsens biografier over Hamsun eller Hamsuns bok «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» kaster noe særlig godt lys over hva Hamsun positivt mente om anarkismen, utover at han oppfattet anarkismen som en avansert og langt fremskreden, moderne «videnskabelig Teori» ─ en lære for de «intelligenteste Idéførere».[37] Larsen mener at «Når det gjelder politisk posisjon ser det ut til å ha gått fra tro på halvføydale maktstrukturer over til aktiv deltagelse i norsk venstrebevegelse, for deretter å innta en mer protesterende, anarkistisk holdning.»[38] Larsen skriver videre: «Hva Hamsun selv kan ha lest av anarkistisk litteratur vites ikke. Høyst sannsynlig har han lest i hvert fall en del av Peter Kropotkin.»[39] Larsen sikter her til Kropotkin-artiklene i Nyt Tidsskrift i 1887, som også hadde vært viktige for redaksjonen i Fedraheimen. Hamsun fikk tilsendt anmeldereksemplarer av Nyt Tidsskrift.[40]
Etter århundreskiftet var ikke Hamun lenger så interessert i å rette kritikk mot sosiale misforhold, og med henblikk på nypublisering fant han det nødvendig å retusjere og omarbeide de sosialreformatiske og antiautoritære tekstene som «Synd» og «Over Havet», eller han utelot sin gamle kritikk i sine nye verker om de samme tema, f.eks. om sine erfaringer fra Dakota i USA.[41] Også «Sult» og «Mysterier» og «Redaktør Lynge» ble redigert i senere utgaver. «Fra det moderne Amerikas Aandsliv» kom ikke med i Hamsuns autoriserte utgave av samlede verker.
Jostein Nerbøvik mener å finne autoritære trekk ved enkelte av Hamsuns bøker allerede fra 1890-årene:
«I Hamsuns bøker frå nittiåra, som 'Mysterier' (1892) og 'Ved Rigets Port' (1895) møter vi ─ hand i hand med leitinga etter det irrasjonelle ─ ei heller konsekvent autoritær forkynning. Han håner og spottar demokratiet og folket. Det er nyttelaust å ville heve folket. Berre dei store medfødde førarane kan makte å tilføre livet nye verdiar. Nagel i 'Mysterier' tar avstand frå massene og vil oppdra makta og herremenneska. Motstykket til dagens profetar som Ibsen eller Tolstoj eller Gladstone er ingen ringare enn Pilatus og Napoleon: [...] »[42]
I 1903 skrev Hamsun selv om sitt forhold til anarkismen: «Jeg har været omvendt mange gange i mine Dage. Jeg var i Amerika, da Chicago-Anarkisterne blev myrdet av Autoriteterne, og da var jeg endog Anarkist. Saa jeg har været svært til kar. Og det er ikke frit for, at jeg endda hælder lidt til den anarkistiske Theori, skjønt jeg finder den i Praxis mindre og mindre mulig i vort nuværende Samfund. Og heller ikke kan jeg sige, at jeg forstaar altsammen af den. Men noget av den har kanskje Fremtiden for sig.»[43] Hamsun sto på den radikale siden under unionsstriden i 1905, men mer enn noen annen vendte dikteren seg mot industrialiseringen og proletariseringen i det nye samfunnet: «Hamsun ser på arbeidarrørsla som uttrykk for det tradisjonslause i tida; arbeidarane er utan stil og utan lojalitet, men samtidig rå og grådige, frekke og fulle av skryt og krav.»[44] Allerede i «Mysterier» het det at sosialismen i virkeligheten var underklassens store «Hævnidé».[45]
Etter 1905 sympatiserte Hamsun med grupperingene rundt det nye politiske partiet Frisinnede Venstre, der antiparlamentariske strømninger og dyrking av den sterke lederskikkelse fremsto som sentrale ideologiske trekk.[46] I diktningen fra 1910 og utover identifiserte Hamsun seg helt med det gamle bondesamfunnet. Bonden og bondenæringen var fellesnevneren for all kultur. Akademikeren, embetsmannen, og de nye rike var de virkelige snylterne, de som tar fra bonden uten å gi noe tilbake.[47]
Knut Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920 for boken «Markens grøde», som kom ut i 1917. Jack Wilson skriver: «I Hamsuns bok har agraranarkismen funnet sitt klassiske uttrykk. I navnet Sellanrå ligger det en tydelig demonstrasjon. Bokens berömte åpningsavsnitt förer inn til et sted som om enn aldri så öde likevel neppe vil finnes noe sted i hele verden: 'Slik blev stien til gjennom den store almenning som ingen eiet, det herrelöse land.'»[48] I denne sammenheng er det viktig å minne om at bokens motstand mot industrialismen, kombinert med en velsignelse av bondelivet, også var et karakteristisk trekk ved den tidlige fascismen.
I 1929 ønsket ikke Hamsun å få søkelyset rettet mot sine «ungdomssynder» mer. Da skrev han at de riktignok gikk med det sorte båndet til minne om Chicago-anarkistene, «men vi var ikke netop Anarkister for det [...] Jeg mindes ikke hvor længe vi var barnslige nok til at gaa med dette sorte Baand, men det var vel bare til vi fik en ny Trøie».[49]
På 1930-tallet kom Vidkun Quisling og Nasjonal Samling til syne i det politiske landskapet, Hamsuns politiske interesse våknet for alvor til live igjen, og etter hvert fikk den tidligere «kosmopolitisk orienterte anarkistsympatisør»[50] sympati for nazismen, men han ble aldri medlem av NS. Hamsun ble dømt til en større pengebot i forbindelse med landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig.
Var Hamsun anarkist i en periode av sitt liv?
Isolert sett er ingen av disse punktene noe bevis på at Hamsun var anarkist en periode, men samlet sett er de sterke indisier på at han sansynligvis var det, eller i alle fall en sympatisør. I «Fra det moderne Amerikas åndsliv» anklager Hamsun amerikanerne for ikke å ha lest et ord om hva anarkisme er. Underforstått: Det hadde Hamsun. På toppen av det hele innrømmer Hamsun i 1903 at han hadde vært anarkist, og fremdeles hadde visse sympatier i den retning. Dette var på et tidsrom hvor han begynte å bli akseptert som forfatter i det borgerlige miljøet. En slik innrømmelse styrket ikke akkurat Hamsuns omdømme i dette miljøet. Slik sett styrker det utsagnets relevans.
Det som taler mot den unge Hamsun som anarkist er hans «åndsaristokratiske elite-tenkning» og hans rasisme.
[1].«De øvrige, som kvæstedes
ved samme Lejlighed, sattes af Autoriteterne straks ud af Betragtning.»
(Hamsuns
note)
[2].Hamsun 1962:96-98.
[3].Bliksrud m.fl. 2002:261.
[4].Bliksrud m.fl. 2002:261. Olaf Knudsen var tilstede ved Hamsuns
foredrag om litteratur i Kristiansand i 1891.Han mente at den diktning Hamsun støttet hadde sitt utspring i
Nietzsches verdensanskuelse. (Larsen 2002:58-59)
[5].Larsen 1998:460-461.
[6].Hamsun 1962:98.
[7].Hamsun 1962:96, 102.
[8].Larsen 2001:135. (Morgenbladet, 2/8 1889, av signaturen «Z.»)
[9].Larsen 2001:141.(Dagbladet 6/7 1889,
av signaturen «B.»)
[10].Ibid.:142.
[11].Larsen 2001:146. (Ny svensk tidskrift
1889:517-518.)
[12].Hamsun 1962:130.
[13].Larsen 1998:507.
[14].Larsen 2001:418.
[15].Larsen 1998:467. Krøger Johansen var redaktør av
Social-Demokraten i 1893. (Zachariassen 1964:226.) Han var også den
første betalte redaktøren der. (Lars Frode Larsen i Dag og Tid nr. 47, laurdag 24. november 2001)
Han var DNAs representant på den 2. Internasjonales 3. kongress i Zürich i
1893. Chr. Holtermann Knudsen kritiserte valget av representant på landsmøtet i 1893. (Meyer 1931:157).
[16].Larsen 1998:273, 373.
[17].Larsen 1998:460, Øystein Rottem i Arntzen
1999-2002, Nerbøvik 1999:11.
[18].Larsen 1998:460 (Dagbladet 11/8 1909,
«Hvorledes Hamsun blev til»).
[19].Larsen 2002:35 og 382. Uttalt i mars
1891.
[20].Ibid.:36.
[21].Larsen 2002:112.
[22].Larsen 2002:382.
[23].Det første
«Sult»-fragmentet ga Hamsun ut anonymt, og han ble
forvekslet med Arne Garborg. (Larsen 2002:111) Hamsun var en stor
beundrer av Garborgs forfatterskap og hadde stått på god fot med ham. Da «Sult»
kom ut uttalte Garborg seg positivt både om forfatter og bok. Senere kjølnet
forholdet bl.a. fordi Garborg var bitter på Hamsun på grunn av hans angrep på
Ibsen. (Ibid.:225-6) En annen ting er at Hamsun og Garborg var konkurrenter
på det samme bokmarked. (Ibid.:228)
[24].Larsen 1998:402.
[25].Larsen 2001:294-296.
[26].Larsen 2002:127.
[27].Larsen 2002:137.
[28].Ibid.
[29].Ibid.:138.
[30].Larsen 2001:111.
[31].Larsen 2001:343.
[32].Larsen 1998:465-466.
[33].Larsen 2001:110.
[34].Larsen 2001:113. (Se Hamsun 1962:254)
[35].Klassekampen nr. 39, 27/9
1919 (««Rosmersholm» av Ole Øisang).
[36] Marshall 1993:162 (Emma Goldman: Living My Life (New York: Alfred
Knopf, 1931), bind I, side 194.)
[37].Larsen 2001:105 (Fra Hamsun 1962:187).
[38].Larsen 1998:509.
[39].Larsen 1998:551, note 294.
[40].Larsen 1998:296, samt note 190,
side537.
[41].Larsen 1998:455 og 464.
[42].Nerbøvik 1969:125.
[43].Larsen 1998:463-464. (Aftenposten 20/11 1903, «Hr. Sogneprest Dr.
Eriksen»)
[44].Nerbøvik 1969:127.
[45].Ibid.: 128.
[46].Larsen 2002:13 og 394.
[47].Nerbøvik 1969:129.
[48].Wilson 1968:70.
[49].Larsen 1998:471-472. (Abeiderbladet
26/11 1929, «Rasmus Anderson»)
[50].Larsen 2001:171.