FORORD

Anarkismen er utvilsomt den mest forvrengte idéen i politisk teori. Vanligvis blir ordene «anarkisme» og «anarki» brukt i betydningen «kaos» eller «uten orden» ─ og underforstått så foretrekker anarkister sosialt kaos, og en tilbakevending til «jungelens lov». Slik står det gjerne i leksika, men det er en feil fremstilling av anarkismen – noe denne boken forhåpentligvis bekrefter. Det er mange myter om anarkismen. Det er å håpe at denne boken kan «knuse» noen av disse.

Når vi ser bakover på Norges politiske og samfunnsmessige utvikling i større trekk, må vi nok innrømme at anarkist‑ og syndikalistbevegelsen i Norge ikke har de helt store historiske tradisjoner å vise til, men det er en del å hente i de erfaringene som tross alt er gjort.

Anarkistene og syndikalistene har her til lands aldri vært mange, eller i en slik posisjon at de har hatt avgjørende og direkte innflytelse på de store begivenheter i samfunnets utvikling. Dette betyr ikke at anarkistisk og syndikalistisk teori og praksis har vært fullstendig uten innflytelse, og det innebærer heller ikke at deres historie i Norge er uinteressant. Gjennom publikasjoner og muntlig agitasjon har de nådd langt utover egne rekker.

Mye av anarkistenes og syndikalistenes eget materiale er borte, slik som protokoller, brev og beretninger. Asker og Bærum Anarkistgruppe var tidlig på 1970‑tallet i kontakt med enken etter Oskar Berg. Hun fortalte at mye av Norsk Syndikalistisk Føderasjons materiale ble brent opp.[1] Noen årsberetninger og hefter finnes i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Oslo. Deler av Norges Ungsocialistiske Forbund/Norges Social‑Anarkistiske Forbunds arkiver finnes også der. Tidsskriftet Maana finnes i folkebiblioteket på Rjukan. Arkivene fra Bodø Anarkistiske Liga finnes i Statsarkivet i Tromsø. Norsk Syndikalistisk Forbund er i besittelse av Carl O. Tangens memoarer i 60 bind. En del av bladene som ble gitt ut er tilgjengelig på mikrofilm finnes i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Oslo. Noe er også tilgjengelig i papirutgaver.

Jeg har brukt noe utenlandsk materiale, spesielt svensk eller svenskoversatt. Jeg har også brukt kilder og litteratur som ikke har vært anarkistiske eller syndikalistiske ─ med de feil, mangler og forvrengninger dette lett innebærer. Jeg har i noen grad brukt deres analyser ─ analyser som må tas med «store klyper salt». I enkelte sammenhenger har jeg påpekt feil og svakheter ved disse analysene. Noe stoff er hentet fra internett. Noen trykkfeil i sitatene er rettet av meg.

Når gamle aktivister ser tilbake kan erindringsfeil forekomme. Ofte har de også endret politisk standpunkt, og anekdotene kan være farget av det.

Det er viktig å være klar over at personer som ikke er anarkister eller syndikalister ofte bruker disse begrepene som skjellsord overfor sine motstandere. Det er altså ikke gitt at personer som blir kalt anarkister eller syndikalister er dét.

Et problem er oklarkisk infiltrasjon innen anarkist- og syndikalisbevegelsen.[2] Enkelte har forsøkt å rettferdiggjøre skapsprenging, tyveri og andre pøbelstreker i bevegelsens navn. Dette har selvfølgelig blitt benyttet av motstanderne til å sverte selve bevegelsen som en forbryterbande, selv i de tilfeller der det er tidligere medlemmer som har forbrutt seg. I Norge har vi vært forskånet for utøvere av attentater; noe deler av den utenlandske bevegelsen har vært plaget av. Jeg har tatt med historier om oklarkistene, samt kritikken av disse av andre innen bevegelsen. Dette er ikke ment som et forsvar for oklarkistene, men for å vise hva bevegelsen har hatt å stri med.

Det finnes ulike anarkistiske og syndikalistiske retninger. Jeg kommer i liten grad inn på disse forskjellene. Der hvor det er aktuelt å skille mellom de ulike retningene vil det ut fra sammenhengen forhåpentligvis fremgå hva det dreier seg om. Man vil også finne både dogmatikere og pragmatikere. Anarkister og syndikalister vil kunne være uenige seg imellom om hva som er den «rette linja», eller den «egentlige» eller «sanne» anarkismen eller syndikalismen. Min oppgave har ikke vært å drøfte, eller ta stilling til, denne problemstillingen. Det har også vært en utvikling innen teoriene, noe boken forhåpentligvis vil vise.

Denne boken presenterer ikke hele «Sannheten» om anarkistenes og syndikalistenes historie i Norge, men er kun en skisse av denne. Deres bidrag til kulturlivet, slik som kunst, poesi og skjønnlitteratur, er i liten grad berørt. Noen vil sikkert finne selvmotsigelser. Det kommer av at de ulike kildene er motstridende, og det kan være vanskelig å vite hva som er korrekt. Stoffmengden, stoffvalget og vinklingen kan selvfølgelig diskuteres. Min oppgave har ikke vært å kritisere åpenbare feil og mangler ved de ulike anarkistenes og syndikalistenes meninger og handlinger, eller hvorvidt de var realistiske. Man kan ikke dømme fortidens handlinger ut fra dagens viten. Noen vil sikkert mene at jeg har vært for subjektiv og ukritisk. Til det er å si at denne boken ikke er noe forsøk på objektiv historieskriving, i den grad slikt finnes. Jeg har villet la de norske anarkistene og syndikalistene selv få komme til orde, og vise deres virkelighetsforståelse slik den kom til uttrykk i skrift og handling. Jeg har også kastet et blikk på hva deres motstandere i samtiden mente om dem.

Alfred Skar skriver i LO-organet Fri Fagbevegelse: «Også fra norsk arbeiderbevegelses historie kjenner vi både ungsosialister, syndikalister, anarko-syndikalister og anarkister. Men å framstille disse dagdrømmende og innbyrdes stridende sekteristene som opposisjonen i norsk arbeiderbevegelse, ville med rette bli betegnet som grov historieforfalskning.»[3] Jeg overlater til leseren å vurdere om min bok fortjener en slik betegnelse, eller om disse «sekteristene» nettopp var opposisjonen. Det er uansett på tide at anarkistene og syndikalistene får den plass de tross alt fortjener i norsk historie.

For ordens skyld: Undertegnede har vært anarkist siden 1978.

Harald Fagerhus

Oslo, mai 2005

En spesiell takk til

Jorunn Pedersen og Kjersti Åberg ved Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Oslo som har stått til tjeneste hver gang jeg har mast på dem; Jorunn Bjørgum ved Historisk Institutt, Universitetet i Oslo, som kom med mange gode råd og tips i den tidlige fasen; Thor-Helge Langsholdt som har tipset meg om en rekke avisartikler og annen litteratur; Helge Kongshaug, Per-Arne Andersen, Jan Bojer Vindheim, Ingar Knudtsen jr., Rune Blix Hagen, Inger Knutsen, Peter Green og Rolf Petter Larsen som har bidratt med muntlig og/eller skriftlig materiale.