En rekke filantropiske, foreninger for arbeiderne ble opprettet av folk fra overklassen, bl.a. som en reaksjon på Thranes arbeiderforeninger. Formålet var å fremme gudsfrykt, organisere selvhjelpsorganisasjoner, samt gi arbeiderklassen «upolitisk opplysning».
«Den kapitalistiske produksjonsmåte krever når den er nådd utover den første rovdriftsperiode, en viss teknisk kyndighet og oplysning hos arbeiderne. En sløv og uvitende arbeider har et slapt arbeidstempo, og han kan ødelegge kostbare maskiner. Selve fattigdommen blir dessuten et nytt problem under kapitalistiske forhold. Før hadde arbeidsherren følt en viss forpliktelse til å sørge for de folk som hadde vært i hans brød, og så lenge man levde i naturalhusholdning, var dette også oftest overkommelig. Anderledes blir det med de store arbeidermasser i industridistriktene. Fattigdommen blir et sosialt problem, og dette viser sig blandt annet ved en sterk stigning i fattigbudgettene. Videre er fattigdommen i industridistriktene mer iøinefallende enn på landsbygda. Overklassen får den nærmere inn på livet, og hos varmhjertede mennesker vekker den en sosial skyldfølelse, som blander sig med en uklar frykt for at arbeidernes kår vil drive dem til å reise sig mot det bestående samfund. Det er ikke noe tilfelle at den 'filantropiske' bevegelse opstår samtidig med Thranitene.»[1]
I foreningene var det forbudt å diskutere politikk. Borgerskapet fryktet en ny politisk og sosial radikalisme. Den første foreningen, Enerhaugens Samfund, ble opprettet av kapellan Honoratus Halling i Christiania i 1850. Olav Kringen hevder: «Som der hos Thrane er en tendens i retning af den marxistiske socialisme, saa er der hos Halling en svag tendens i retning af Proudhons anarkisme.»[2] (Som jeg tidligere har nevnt er det ingenting som tyder på at Thrane hadde lest Marx før han reiste til USA. Derimot var han en stor beundrer av Proudhon. Kringen ønsker nok her å sette Thrane i en sosialdemokratisk tradisjon, mens Halling knyttes til anarkismen, om enn svakt. Kringen skriver sin bok på et tidspunkt (1910) hvor anarkismen stod relativt sterkt blant ungdommen i Norge. Norges Ungsocialistiske Forbund ble stiftet i 1909. Det kan derfor ha vært viktig for Kringen å knytte anarkismen til «upolitiske», borgerlige, bevegelser for på den måten å gjøre den mindre attraktiv for ungdommen.) Flere foreninger fulgte etter. Enkelte av Thranes foreninger ble også etter hvert upolitiske. I 1864 ble Christiania Arbeidersamfund stiftet av Eilert Sundt. Disse foreningene kom, meget mot ledernes ønske, til å forberede arbeidernes klassereisning. Arbeiderne lærte her organisasjonspraksis, og de fikk langsomt, men sikkert, en følelse av sitt eget menneskeverd. Kooperasjonen fikk også sitt gjennombrudd i disse årene.
Av andre viktige folkebevegelser i siste halvdel av 1800‑tallet, som riktignok ikke var klassebevegelser i snever forstand, må nevnes den kristne lekmannsbevegelsen, misjonsforeningene, målrørsla, avholdslagene og folkehøyskolebevegelsen. Med skoleloven i 1860 fikk vi noe som lignet en folkeskole, hvor skriving og regning var obligatorisk, og med verdslige fag som naturfag, geografi og historie. Pontoppidans forklaring til Luthers lille katekisme måtte vike for P. A. Jensens lesebok. Lærerutdanningen ble bedre. Det ble opprettet en rekke biblioteker. Det vokste også frem en rekke ukeblad og aviser. På hver sine måter ble disse viktige for kunnskap, forståelse og utøvelse av demokrati, kunnskap og selvtillit hos underklassene. Samtalelagene må også nevnes. Disse bandt sammen bondevennbevegelsen og folkehøyskolebevegelsen ─ og møttes i venstrebevegelsen. I mange bygder må det ha vært en samtaletradisjon ─ et møtested der de unge og uprøvde fikk bryne seg mot en erfaren og kunnskapsrik møteleder.[3]
Da den russiske anarkisten Mikhail Bakunin bodde i Italia (1864–67) skrev han en rekke utkast til «Prinsipper og organisering av det internasjonale revolusjonære brorskap». Det aller første utkastet – «Det internasjonale hemmelige selskap for frigjøring av menneskeheten» – ble skrevet under et besøk i Sverige i 1864, og Bakunin hevdet senere at han hadde vervet både svensker og nordmenn som medlemmer.[4]
På 1870‑tallet økte industrialiseringen i Norge, og vi fikk en ny høykonjunktur i begynnelsen av tiåret. Prisene steg samtidig med at det var stor etterspørsel etter arbeidskraft. Den første storindustrien var tekstilfabrikker og mekaniske verksteder. Treforedlingsindustrien, vår første viktige eksportindustri, vokste frem. Dermed tok sjøfarten seg opp, og skipsbyggerier ble utvidet og nye anlagt. I Christiania oppsto det en streikebevegelse i 1872. Den typografiske Forening ble stiftet. Samme år stiftet snekkersvennene, skreddersvennene og gullsmedene foreninger.
Olaus Johannes Fjørtoft (1847─78) var den mest radikale publisisten og politiske agitatoren i Christiania i første del av 1870-årene. Fjørtoft var privatlærer i matematikk og astronomi, og en fremragende logiker. Som fjortenåring var han medforfatter av en lærebok i praktisk regning. Han var målmann og redaktør av Fram, demokrat og republikaner. Han mente at staten måtte skilles fra kirken og at skolen måtte skilles fra prestene, og han var en varm forsvarer av Pariserkommunen. Han agiterte for sosialismen, og var også tilhenger av 1. Internasjonale som han trykte lovene til i Fram i 1871. Han endte opp med et uavhengig sosialdemokratisk syn på politikken, hevder Risnes.[5] Han ble ekskludert for meningene sine av Det Norske Samlaget, og i 1873 av Christiania Arbeidersamfund.[6] Dermed mistet han også retten til billige måltider der, og underernæring bidro til dårlig helse og tidlig død. Fjørtoft døde av tuberkulose. Fjørtoft arbeidet for frigjøring av hele folket ─ både bønder og landarbeidere på bygdene og arbeidere i byene. Han skal ha vært en antiautoritær og kritisk individualist.[7] Olav Kringen skriver:
«Han søgte masserne og vilde gjerne faa dem i tale; men han havde tydeligvis ingen tro paa deres politiske brugbarhed og evne. Derimod er der ingen tvil om at han har havt en glødende begeistring for de socialistiske idealer, medens han vistnok har heldet mer til de ideale anarkistiske metoder for deres gjennemførelse. ’Individualistisk socialist’ er kanske den bedste betegnelse for Fjørtofts politiske meninger.»[8]
I 1873/74 forsøkte Fjørtoft og den danske salmakersvennen Marius Jantzen (1850‑ 1915) å avholde en del innendørsmøter. De ble nektet dette, fikk likevel til et møte i Rasmussalen under temaet «Er der et arbeiderspørsmaal». De ble også forsøkt hindret i å avholde utendørsmøter. De rettet så en forspørsel til Søren Jaabæk for å høre om også friluftsmøter kunne nektes dem. «’Det kan ingen nægte jer,’ sa Jaabæk. ’Retten til at samles ubevæbnede er hjemlet i grundloven. Hold I kun møter, karer.’»[9] De holdt tre møter på Tyveholmen. Temaet på det første møtet var «Stemmeretten». På det møtet opplyste lærer Sæther, en kjent foredragsholder fra Arbeidersamfundet, at «Bakunin havde optraadt for fri kjærlighed inden Internationale og utbredte sig over dette emne, indtil han blev afbrudt at dirigenten, som bad ham holde sig til stemmeretten.»[10]
I 1874 startet Fjørtoft og Jantzen Norske Arbeideres Forening, men denne falt snart sammen. I følge Jostein Nerbøvik skal det ha gått en klar retning fra Fjørtoft over til Garborg og Fedraheimen rundt 1880, og likedan til mer anarkistiske målfolk som Rasmus Steinsvik og Ivar Mortenson. Den økonomiske krisen fra midten av 1870‑tallet knuste fullstendig tilløpet til en fagbevegelse. Det ble igjen arbeidsledighet, og rikelig tilbud på arbeidskraft.[11]
I 1876 flyktet den russiske geografen og anarkisten Peter Kropotkin fra sitt fengselsopphold i St. Petersburg. Flukten gikk via Christiania, hvor han oppholdt seg noen dager for å vente på en båt til Hull i England. «I mellemtiden morede det mig at indhente nogle oplysninger om bondepartiet i det norske storting.»[12] I et intervju med Social-Demokraten i 1917, da han var på vei tilbake til Russland, «fortale han med glæde om sit sidste ophold i Kristiania, for 41 aar siden. Han brøt sin hjerne med at finde navnet paa den mand han hadde været sammen med dengang i Kristiania. 'Han var fører for det radikale parti, som var et bondeparti, det var en høi, vakker mand ─ ─ ─ Bjø ─ Bjørnson het han visst. Han fulgte mig i parlamentet og viste mig omkring. Jeg var her i 3 dage ─ ─ ─' Krapotkin husket altsaa ikke mer end saavidt navnet paa Bjørnson! Og dog: Bjørnson i Norge i 1905 og Krapotkin i Rusland i 1917 ─ hvor mange likhetspunkter er det ikke der!»[13]
I 1879 ble Kristiania Arbeidersamfund erobret av Venstre, og ble nå politisk. Dette skjedde med flere av arbeidersamfunnene. Dermed var den filantropiske perioden forbi, og arbeidersamfunnsbevegelsen var kontrollert av Venstre. Venstre ble partiet som førte arbeidernes krav frem.
I begynnelsen av 1880 årene fikk fagforeningsbevegelsen sitt endelige gjennombrudd. Initiativtakerne var i første rekke håndverkerne, og de første foreningene besto av folk innen samme håndverk ─ eller fag ─ på forskjellige arbeidsplasser innen en by eller et distrikt. Formålet deres var å arbeide for bedring i medlemmenes lønns‑ og arbeidsforhold. Typografene var først ute, i 1882, med Norsk Centralforening for Bogtrykkere. I 1883 dannet tolv ulike fagforbund Kristiania Haandverksarbeideres Centralkomité (høsten 1884 rekonstruert under navnet Fagforeningernes Centralkomite), hvor Christian Holtermann Knudsen ble formann. Dansken Carl Jeppesen var også med der, og han tok med seg impulser fra internasjonal sosialisme.
I 1885 startet Den socialdemokratiske Forening, og i 1887 ble Det forenede norske Arbeiderparti (fra 1891 endret til Det norske Arbeiderparti ─ DNA) stiftet i Arendal med utgangspunkt i en del fagforeninger. Da DNA ble stiftet medførte dette en konkurranse mellom Venstre og DNA om arbeidernes støtte. Etter hvert ble DNA det dominerende partiet for arbeidsfolk, og var samtidig en slags faglig landsorganisasjon frem til LO ble stiftet i 1899. I 1893 overtok sosialistene Kristiania Arbeidersamfund. Til å begynne med var ikke DNA spesielt ideologisk orientert. Partiet hentet en masse tankegods fra Tyskland via Danmark. De tok det de syntes var bra, og ga blaffen i hvor det kom fra. Først når det ble nødvendig med organisatoriske avgrensinger kom også de ideologiske avgrensningene.[14]
Helt fra Den socialdemokratiske Forenings program finner vi, i følge historikeren Einhart Lorenz, ved siden av en innflytelse fra den tyske sosialdemokraten Ferdinand Lassalle (1825─ 64), en anarko-syndikalistisk tendens.[15] Allerede i programmet fra 1885 ble det krevd «Indrettelsen av Produktionsforeninger med Statshjælp under det arbeidende Folks demokratiske Kontrol».[16] I 1889 het det at «samfundet bør, delt i produktionsgrene, ordne produktionen»[17], og i 1891 vedtok landsmøtet at «Med den saakaldte statssocialisme, der sætter staten i den private arbeidskjøpers sted, har arbeiderpartiet intet at bestille.»[18] Lorenz mener at «tilbakevisningen av den borgerlige stat vedvarte i en lang periode framover og fikk med rådsbevegelsens oppkomst igjen aktualitet».[19] I følge Kaare Fostervoll kom det omkring 1890 til en viss avklaring om de ideologiske retningslinjene. Tanken på Arendalsmøtet om å samle de ulike retningene innen arbeiderbevegelsen i et «forenet» parti ble oppgitt. «Dei anarko-sosialistiske foreiningane vart utestengde.»[20] Hvilke foreninger som var anarko-sosialistiske sier han ingenting om. Etter hvert ble partiet mer og mer reformistisk og statssosialistisk. Partiet tok et positivt standpunkt til det parlamentariske arbeidet. I følge Christian Holterman Knutsen var ikke partiet sosialistisk da det ble stiftet i 1887, først i 1891 vedtok partiet det sosialdemokratiske program, og i 1901 besluttet man å anta det sosialistiske program hvis prinsipielle mål var det samme som det kommunistiske.[21] I programmet som ble vedtatt i 1901 var den avvisende holdningen til statssosialismen fra 1891-programmet gitt opp, og ble i stedet fulgt opp med en aktiv tilslutning til denne.
Lorenz mener at det skal ha vært en anarko-syndikalistisk tendens i Den socialdemokratiske Forening/Arbeiderpartiet i perioden 1885─1901. Det er nok riktig at den ideologiske profilen var noe uavklart, men syndikalismen oppsto i Frankrike på 1890-tallet, og kom først til Norge rundt 1910. Derimot ble enkelte anarkister medlemmer ganske tidlig. Utover på 1910- og 1920-tallet finner vi også enkelte syndikalister. Samtidig hevder Forstervoll at de anarko-sosialistiske foreningene ble utestengte av DNA rundt 1890. Jeg har ikke funnet ut hvilke foreninger det var. Jeg har heller ikke funnet noen debatt rundt dette på den tiden. På den annen side så ga DNA ut flere av Krapotkins verker, bl.a. «Anarkismens moral» så tidlig som i 1905. Så sent som på 1920-tallet ga partiet ut verker av Krapotkin. LO-leder Ole O. Lian hevdet i 1918 at man måtte ha en overgangsform for å komme til anarkiet: «Og netop derfor blev vi socialdemokrater for at danne det samfund, som vilde gjøre det mulig for menneskene engang i tiden at naa frem til opnaaelsen av det fulde ideal.»[22] I DNAs ungdomsforbund fantes det anarkister i hvert fall frem til 1909 da Norges Ungsocialistiske Forbund ble stiftet.
I 1899 ble Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL, fra 1957 LO[23]) stiftet. Elleve forbund, fra samorganisasjoner og en rekke fagforeninger ─ som til sammen representerte 16 000 fagorganiserte arbeidere ─ var tilstede på stiftelsesmøtet, men tilslutningen til den nye organisasjonen ble liten. På slutten av 1899 hadde LO bare 1578 medlemmer, og kun to forbund, Trearbeiderforbundet og Formerforbundet[24], hadde meldt seg inn.
Det har alltid vært diskusjon om fagbevegelsens organisasjonsformer. Skulle det være lokale samorganisasjoner, fagforeninger, industriforbund eller en kombinasjon? Skulle man ha en sentralisert eller desentralisert fagbevegelse? I denne debatten finner vi også konfliktene mellom syndikalister og sosialdemokrater; noe vi senere skal komme tilbake til.[25]
[1].Koht 1937:32.
[2] Kringen 1910b:32.
[3].Nerbøvik 1979:119.
[4] Aastorp 2002:8-9.
[5].Risnes om Fjørtoft i Arntzen 1999-2002.
[6].Pryser 1985:348. Se også Risnes
artikkel om Olaus Fjørtoft i Arntzen 1999-2002.
[7].Risnes i Arntzen 1999-2002
(Artikkel om Olaus Fjørtoft) og Bliksrud m.fl., 2002:108.
[8] Kringen 1910b:122.
[9] Kringen 1910b:76.
[10] Kringen 1910b:82-83.
[11].Koht 1937:36‑45.
[12].Kropotkin 1984:261.
[13].Social-Demokraten 8/6 1917 («Peter Krapotkin i Kristiania. Den gamle
revolutionskjæmpe paa vei til Rusland. Hyldes av unge russere paa jernbanen.
Negter at uttale sig om russiske forhold og om politik i det hele.» Av ─
ii ─.)
[14] F.eks. Venstre før 1905, den russiske revolusjon i 1905, Norges Ungsocialistiske Forbund i 1909, 1. Verdenskrig i 1914, den russiske revolusjon i 1917
[15].Lorenz 1970:16.
[16].Ibid.
[17].Ibid.
[18].Kringen 1910:12 (Se også Hansen 1999:505, Koht 1937:126)
[19].Lorenz 1970:16. En kritikk av Lorenz'
syn på at DNAs kritikk av statssosialismen var anarko-syndikalistisk finnes i
Magdahl 1979:26-28 som konkluderer med at «Påvirkninga på dette punktet
er nok fra den marxistisk inspirterte fløya i SPD, og ikke fra de anarkosyndikalistiske
motstanderne av den sosialistiske stat.» (side 28).
[20].Fostervoll 1969:11-12.
[21].Klassekampen nr. 25, 23/6
1923 («Forbundets rolle i partiet.»).
[22] Social-Demokraten, lørdag 31/8 1918 («Lians foredrag om organisationsformen ved arbeidsmandsforbundets landsmøte.»).
[23].Jeg bruker konsekvent LO som forkortelse i denne boken,
med unntak i eventuelle sitater.
[24].En former var en
fagarbeider i et støperi. Jobben deres besto først og fremst av å lage
sandformer, som det smeltede metallet ble helt opp i. Formingen skjedde ved at
tremodeller av støpegodset ble plassert i kasser, som ble fylt med sand. Når
modellen ble fjernet, var det nødvendige hulrommet dannet. Dessuten sto
formerne for selve støpingen, helte metallet inn i formene. Formerne var
kvalifiserte fagarbeidere, typisk for industrien før egentlig mekanisering
satte inn.
[25].Når det gjelder debatten
rundt arbeiderbevegelsens organisasjonsformer, se bl.a. Bjørgum 1969, Bjørgum 1973:13‑56
og Maurseth 1987:351‑377.