Direkte aksjon i praksis
I 1909 kastet klinkerne[1] ved Aker en formann ut verkstedsporten, og da han kom tilbake til verkstedet, gikk de til streik. Ved flere tilfeller gikk klinkere til kollektiv akkordnekt for å presse opp prisene. I 1911 skjedde det ved Aker og Nyland på den måten at de arbeidet så langsomt at timelønna ble større enn akkordfortjenesten. «Opstruktionen ledet til en tilfredsstillende løsning», heter det i beretningen. Noe lignende skjedde ved Bergens Mek. Verksted året etter, og bedriften beskyldte da dikkerne[2] for «intelligent sabotasje».[3] I 1913 var det en syndikalistisk formerstreik ved Kværner bruk, som innebar et direkte brudd på overenskomsten, og som ledet til at vedkommende formere ble ekskludert av forbundet sitt.[4] Dette var mest for syns skyld overfor arbeidskjøperne, for de streikende ble senere tatt opp i forbundet igjen, og flere av dem fikk tillitsverv i fagbevegelsen.[5]
Både Revolt, Direkte Aktion, Solidaritet og Alarm hadde lister over arbeidsplasser som var blokkert for tilgang på organiserte arbeidere. Ingen organiserte arbeidere måtte søke arbeid på slike steder så lenge disse sto oppført på listen. Også Arbeidsmanden hadde slike lister. (Det hadde muligens også andre av de reformistiske fagforbundenes fagblader.)
«Det var vinteren 1917─18 vi gjorde en liten aksjon på et mekanisk verksted eller skibsbyggeri.
Vi var et arbeidslag (luftklinkelag) på 3 mann, som var tilbudt akkord på klingning av 2 deksplater, og et stykke slingrekjøl på en gammel båt.
Akkordsummen kr. 125.00 fant vi var så lav, at vi ikke anså, vi kunne klare å holde timelønnen, vi forlangte kr. 250.00.
Skibsbygmesteren forhøiet til 150.00 og vi slo av til 200.00. Men nærmere kom vi ikke. Det blev altså ’dagsing’.
Mesteren lovet på, at han skulde vise oss, at arbeidet kunde og skulde utføres for kr. 150.00.
Nuvel, vi begynte altså arbeidet, under sterkt opsyn, av mester og formenner.
Det første vi måtte gjøre var å få verktøiet ombord, og da vi var meget forsiktig, for ikke å skade oss selv, eller verktøiet under flytningen, så gikk hele eftermiddagen (4 timer) før vi hadde alt ombord, og nøiaktig plasert.
Neste morgen begynte vi å lave stillasje under dekk for motholderen, og det blev gjort så forsvarlig, at formannen sa vi kunde kjøre 2 hester over den, uten å resikere å brekke ned.
Det var nu blitt henimot middag igjen og vi rakk så vidt å hente nagler før det ’blåste’.
En hel dag var gått og over en tredjedel av de 150.00 var gått ut, uten at en eneste nagle var blitt klinket.
Om eftermiddagen skulde vi så begynne å klinke, men naglene var for korte, så vi måtte på lageret og bytte dem, da vi så trodde vi var klar til å begynne igjen, måtte naglegutten efter kull til essen, og når han kom igjen og vi hadde klinket 2 nagler, så gikk der hull på slangen til klinkemaskinen, så vi måtte på verktøikammeret og få den lappet.
Slik gikk det dag efter dag, det ene uheld avløste det andet, formennene stod over oss når vi arbeidet, og gikk en av oss, et eller andet erende, så blev han skygget som en mistenkelig forbryter.
Vi hadde vært ombord omtrent 4 dage, da båten blev satt i dokk, for å få slingrekjølen reparert, mesteren sente da et nytt klinkelag ombord, og vi blev jaget ned for å klinke de ca. 35 nagler i slingrekjølen.
Det blev nu samme morro, med flytning av verktøiet igjen, og det nye klinkelag, hadde samme uheld som vi, slik at arbeidet gikk nokså sent, og neste dag blev der tatt endda et nytt lag ombord for å gjøre det av med de seige dekksplater.
Vi var nu altså 3 lag ombord, og de 150.00 var gått ut for lenge siden, skjønt arbeidet enda ikke var halvferdig.
Med slingrekjølen gikk det om mulig enda verre enn med dekksplatene.
Slingrekjølen ligger jo omtrent i linje med tankesiden eller rennestenen og der var cementert, så vi måtte til å hugge cement vekk, for å få plass til naglehullene.
Riktignok hadde platearbeiderne hugget vekk endel sement da de drev ut de gamle naglene, men det var for litet og vi vilde jo ha arbeidet pent og ordentlig utført.
Da vi tilslutt var ferdig med cementen, var det også forbi med mesterens tålmodighet, han sa ikke stort, for han var en dannet mann, men vi kunde se, at han raste innvendig, han sendte en formann inn i rummet for å passe på motholderne, en formann på dekket for å holde øie med naglegutten og selv tok han stilling utvendig for å se efter at klinkeren gjorde sin plikt.
Nå skulde man jo tro, at arbeidet skulde gå som det var smurt, men nei, det gjorde det nok ikke.
Naglegutten fikk ikke naglene varme nok, og motholderen holdt ikke bent på naglene, slik at når klinkeren satte maskinen på, så sprat naglen langt inn i rummet og klinkeren hadde fått frost i slangen, så han måtte i smien og tø den op, og når han kom igjen med slangen, så var naglegutten gått efter kull igjen. Dette blev der dog rådet bot på, idet vakthavende formann var elskverdig nok til å ta hans plass.
Tross uheld og forsinkelser gikk arbeidet dog fremover, og vi hadde nok klart å få ferdig det lille stykke slingrekjøl uten assistanse, men de siste naglene blev klinket av formennene, en kveld efter arbeidstid, vi nektet nemlig å arbeide overtid, på grunn av trethet.
Uten å regne båtens ekstratid i dokken som antagelig kostet 200─300 kroner, kom det omtalte arbeide på ca. 650 istedet for 150 kroner.
Neste stykke arbeide vi blev satt til, fikk vi en meget god pris for, og uheldene var som blåst bort, arbeidet gikk lett og greit fra hånden, enda der ingen formenn var til å jage på.»[6]