«Der gives ikke noget
universalmiddel, som i ethvert tilfælde er seierbringende i kampen. Hverken
den øieblikkelig iverksatte streik, obstruktion, sabotage eller den længe og
nøiagtig planlagte arbeidsnedlæggelse er slike. Det maa derfor bero paa de
lokale, industrielle, økonomiske eller andre forhold ved hvert specielt
tilfælde, om et eller flere av disse midler skal anvendes. Det bør for hver
gang tages under nøie overveielse, hvilket av midlerne er det mest brukbare.»[1]
«De syndikalistiske org.
indgaar ikke skriftlige overenskomster paa bestemt tid, men beholder sin
handlefrihet. De slaar ned paa arbeidsgiveren naar han mindst aner det.
De har i denne
usikkerhetstilstand overfor arbeidsgiverne det bedste vaaben mot dem. De vil
tvinge ham til at gi efter gjennem et systematisk økonomisk tryk, utgaaende fra
den forutsætning, at de har at gjøre med en svigtende og hensynsløs fiende,
som ikke gir efter mere end han er tvungen til, og som tar alle tilfælder iagt
for at vinde fordele over arbeiderne. [...] Forøvrig hylder syndikalisterne
den sats at jo færre streiker desto bedre. Streiker blir som oftest en serie
fiendtligheter mot arbeidernes egen mave og den gaar for ofte omkuld av den
aarsak at der findes en grænse for menneskets evne til at sulte og lide nød.
Syndikalisterne foredrar at besitte og anvende produktionsverktøiet istedenfor
at overgi det og overlevere det til fienden. De foredrar at utkjæmpe striden
paa verkstedet og arbeidspladsen. her har arbeiderne hundretalls metoder til
at utøve økonomisk tryk paa arbeidsgiverne, mens de derimot utenfor verkstedet
ikke har andet at bygge paa end sin virtuositet som sultekunstner.»[2]
Arbeidsnedleggelser som ofte ikke er meldt eller godkjent etter gjeldende avtaler og regler.
«Streiken bør i størst mulig utstrækning undgaaes. Det har vist
sig at den ofte rammer arbeiderne mer eller ialfald like meget som arbeidsgiverne.
Man bør derfor i første række forsøke med at føre kampen ind paa selve arbeidsplassen hvorved arbeidsgiveren maa
bære en større del av omkostningerne.»[3]
Sympatistreik er det når man streiker i sympati med andre arbeideres konflikter med arbeidskjøperne. Dette kan være nødvendig hvis f.eks. arbeidskjøperne prøver å kjøpe varer og tjenester fra andre enn de streikende.
Den høyeste form for streik er den ekspropriative generalstreiken, dvs. den allmenne arbeidsnedleggelsen hvor proletariatet besetter og overtar jord og bedrifter, som skal være dødsstøtet mot det kapitalistiske samfunnet.
Streik kan kombineres med okkupasjon hvor man blir stående ved produksjonsapparatet og styrer dette selv. Man kan møte en lockout med å fortsette driften for egen regning. Dette er enklest i de bedriftene som kan holdes gående ved hjelp av de kontanter som kommer inn fra den daglige omsetningen, som f.eks. kollektivtrafikkselskaper. En beslektet metode er å starte egne kampbedrifter. Det skjedde i stort omfang under barber‑ og frisørsvennenes konflikter i 1920. Det var et fag hvor det krevdes lite kapital for å starte opp, og i alt 38 kampforretninger kom i gang rundt i landet. Andre fagforeninger støttet opp ved å pålegge sine medlemmer under trussel om eksklusjon å bare bruke disse. Omtrent alle barbersvenner i streik eller lockout kunne arbeide under konflikten.[4]
Sabotasjens former er avhengig av de omstendigheter hvorunder den foretas og hvilket mål den stiller og som det gjelder å nå.
Arbeiderne setter maskiner og utstyr midlertidig ut av funksjon uten å ødelegge dem (f. eks. «dynamitt i borehullene», fjerning av vitale deler slik at maskinene ikke fungerer, eller nøkler til rom, skap og maskiner forsvinner) slik at de blir ubrukelige for streikebrytere. Må ikke forveksles med «maskinstormerne» i industrialismens barndom som gikk til angrep på maskinene for å knuse dem. I krigstilfelle kan sabotasjen gå ut på å gjøre maskiner og transportmidler ubrukelige og alt som forøvrig truer hele befolkningens liv og frihet.
«Gå sakte»‑aksjoner (Engelsk: Go canny).
Arbeidet utføres dårlig, mangelfullt og feilaktig («Dårlig arbeid for dårlig lønn»). «En gruppe italienske anlægsarbeidere ved et amerikansk jernbaneanlæg fik en dag daglønnen redusert med en fjerdedel. De tok sine spader med til en maskinsaks og klippet av en fjerdedel av hvert spadblad. Mindre daglønn, mindre spader, sa de.»[5]
Man utfører arbeidet overdrevent godt eller sløser med materiell i produksjonen. (Gir «for god» service. Forteller kunden hvor dårlig produktet er. Bruker bedre materiell enn nødvendig. En bakersvenn forhøyer vekten på brødet, en skotøyarbeider benytter bedre materialer. Man lar kundene få god vekt og godt mål ─ øker meterens lengde og kiloens tyngde. Eierne taper penger, mens de aksjonerende får allmennheten på sin side.)
Mens den streikende arbeider forlater arbeidsplassen og er uten lønn, står sabotøren igjen på arbeidsplassen og hever lønnen sin uten at arbeidskjøperen har noe utbytte av det arbeidet han utfører. Mens den streikende rammer seg selv økonomisk samtidig som han rammer arbeidskjøperen, rammer sabotøren arbeidskjøperen uten å ramme seg selv. Ødeleggelse av maskiner forfeiler som oftest sitt mål. Når skaden har skjedd har arbeidskjøperen ingenting mer eller værre å frykte. Arbeiderne har utspilt sin største trumf og har siden ingenting mer å komme med. Den grove sabotasje har karakter av hevn siden alle andre midler har vært prøvd. Den mildere form for sabotasje virker som et torturredskap. Når «skruene klemmes hard nok til», så gir ofret heller etter enn å risikere økonomisk ruin.
«Sabotasjen kan være av
både lindrig og av voldsom art. Borgere og andre samfundsbevarende forsøker med
alle tilgjengelige midler å forklare at sabotasje er ensbetydende med
ødeleggelse av samfundsmessige verdier, sprengning av hus, fabrikker og
jernbanebroer m. m. Samtidig gjør man gjeldende at syndikalismen er en lære for
lignende metoder, med dolk og dynamitt i våbenarsenalet. Det er helt
feilaktig. Syndikalismen anbefaler aldri sådanne kampmetoder, da en ødeleggelse
av samfundsmessige verdier ikke kan være til fordel for arbeiderklassen.
Plyndrede
byer, ødelagte hus, ramponerte fabtikker, dolk, dynamitt og menneskeblod
betegner kapitalismens vei, mens syndikalistene uten betenkning kaller
sådanne kampmetoder for vanvidd, selv om de utføres av arbeiderne i kampen mot
det kapitalistiske samfund. Syndikalismen lærer istedet at disse verdier skal
erobres for alles velstand. Og dette skjer ved at arbeiderne forstår å
verdsette
sin arbeidskraft. [...] Når en streik utbryter f. eks. på et verksted, må
arbeiderne se efter at streikebryteriet forhindres og vanskeliggjøres
eksempelvis ved å sette maskinene ut av funksjon og ikke som det hitil ofte er
skjedd, gjøre dem fullt i orden for 'bryternes' uøvde hender. Det blir da
arbeideren selv som har bestemmelsesretten over maskinen og ikke
streikebryteren,
som faller de streikende arbeidere i ryggen.»[6]
Streiken er et tveegget sverd som også rammer arbeiderne økonomisk. Ved sabotasje derimot, kan arbeiderne føre striden på arbeidsplassen slik at arbeidskjøperne får betale det meste av kostnadene. Arbeiderne får lønn, om enn mindre enn normalt, mens aksjonen står på og fagorganisasjonen sparer utgifter til streikestøtte. Metoden eliminerer faren for streikebryteri. Sabotasje rammer arbeidskjøperen midt i hjertet, dvs. midt i pengepungen.
Arbeidet utføres så bokstavelig, formalistisk eller nøyaktig i følge reglementets bestemmelser, at arbeidet stopper opp så og si av seg selv. Dette er spesielt effektivt innen transport‑ og kommunikasjonssektoren hvor tidsaspektet er viktig.
Blokade
Arbeidskjøperen hindres i å skaffe seg arbeidskraft, eller i å skaffe seg råstoffer, maskiner ol.. Inn‑ og utkjøring fra bedriften hindres.
Boikott går ut på at salget av bestemte produkter skal forhindres, kanskje for å fremtvinge bedre arbeidsforhold for arbeiderne av de boikottede varer eller helt å hindre produksjonen. Boikotten kan ta en politisk karakter ved å rette seg mot arbeiderfiendtlige lover og forordninger. Boikottens store betydning ligger i at den også omfatter arbeiderklassen som forbruker.
Fagbevegelsen merker (engelsk: label) varer som man oppfordrer folk å kjøpe. (Altså det motsatte av boikott.) Av dette merket ser så forbrukerne hvilke varer som er produsert av organiserte arbeidere, under full organisasjonsmessig kontroll, og til tarifflønn. Merkingen er en oppfordring til konsumentene å kun kjøpe sine varer hos en kjøpmann eller fabrikant hvis varer bærer dette merke.
Alle arbeidere innen en viss bransje og en viss region blir enige om en minimumspris på arbeidskraften sin. Den lokale seksjonen eller syndikatet danner en registerkomité. Denne undersøker hva som på et gitt tidspunkt er den høyeste gjeldende lønnen. Deretter bestemmes denne som den pris som minst skal gjelde for at arbeiderne skal ta et visst arbeide. Ingen får gå under denne prisen. Registeret ble brukt den gang det stort sett var lokale lønnsfastsettelser. Registeret skal være det organ hvormed arbeiderne skal utøve kontroll og skaffe seg innflytelse og oversikt, såvel over produksjonsprosessen som over omsetningen av de ferdige produkter. Gjennom registerets utvikling skal etter hvert de organer fremskapes som skal danne grunnlaget for det industrielle selvstyre som skal overflødiggjøre det nåværende kapitalistiske system. Her har vi en liten historie fra den tiden da fagforeningene selv drev arbeidsformidling:
«Vi klipper her et litet
utdrag fra Bruno Schmytz's brosjure 'Nye former for klassekampen', hvor han
beretter om en lignende registerkamp:
'Jeg stod engang paa et
fagforeningskontor, hvor formanden var ungsocialist. Telefonen ringte. Det var
en utbytter som spurte, om der fandtes ledige slaver paa markedet.
'Ja, vi har mange
ledige,' svarte ungsocialisten. 'Vi skal sende en mand op.' Saa ringte han av.
'Du sa jo nylig til mig,
at dere ingen arbeidsløse hadde,' sa jeg.
'Ja, men jeg er da ikke
saa dum, at jeg fortæller utbytterne det,' svarte han. Derpaa tok han frem av
en skuffe en liste med navne og adresser paa de medlemmer som arbeidet for
mindsteløn.
'Ser du,' sa han, 'nu
sender jeg hver eneste av disse efter tur op til utbytteren og faar dem til at
forlange to kroner mer end de har der, hvor de nu arbeider. Tilsidst tar
utbytteren en av dem, ti jeg vet, at han skal bruke en mand. ─ Saa gaar der nogen dager. Atter vil telefonen
ringe. Denne gang fra det firma, hvorfra manden, som fik de to kroner, gik. ─ 'Mængder av arbeidsløse,' svarer jeg igjen,
og jeg faar paa samme maate sat op lønnen der.'
'Da maa dere jo ha en god
løn nu,' sier jeg.
'Ja, mit system har hævet
den med 30 pct.,' var svaret.
Denne taktik er meget
enkel og begripelig. Den fordrer bare en smule solidaritet fra dem som skal
utføre den, og et organisatorisk system som ikke lægger hindringer iveien for
dets utførelse.
Registeret kan kun
anvendes under lønskampene, men det kan dog der være meget nyttigt paa mange
omraader.
Og saa er det et
kampvaaben som ikke paafører arbeiderne nogen økonomiske ofre.»[7]
[1].Tangen 1920b:16 (Fra et manifest NSF sendte ut straks etter sin
start).
[2].Alarm nr. 3, 1/5 1919 («'Indirekte'
eller 'direkte aktion'» av Johan Sandgren).
[3] NSF 1923b:89-90.
[4].Maurseth 1987:88.
[5].Alarm nr. 19, 3/5 1924. («Sabotage.»)
[6].Alarm nr. 28 1925 («Syndikalismens
kampmetoder» av Axel Jansson).
[7].Tangen 1920b:25-26.