Hva er direkte aksjon?

 

Slagordet «Direkte aksjon» har sitt opphav i den franske revolusjonære syndikalisme omkring 1900. Arbeiderne skulle selv, ved direkte aksjon, kjempe for sin egen sak, uten støtte av par­lamentarikere, som i Frankrike regelmessig hadde sin rot utenfor arbeiderklassen. Direkte aksjon behøver ikke å være lovstridig, men det er karakteristisk for alle som har propagandert for slagordet, at de har villet gjennomføre aksjoner uten hensyn til om de derved brøt «borgerlige» lover.

 

La oss først si hva «indirekte aksjon» er: Indirekte aksjon er det når arbeiderne overlater løsnin­gen av sine egne spørsmål til andre uvedkommende. Man forsøker å påvirke utvik­lingen gjen­nom andre mennesker som skal ivar­e­ta deres interesser. Da er det ikke lenger arbeiderne selv som beslutter eller går til aksjon, men deres val­­g­te representanter. På det politiske område har denne aksjons­metode gitt seg uttrykk i at arbeiderne velger represen­tan­ter inn i de borgerlige representative forsamlinger for å parlamentere med borgerskapet om arbeidernes interesser. Denne metode foregår på fullt lovlig plattform etter borger­skapets egne lover og forord­ninger. Kampen kan dermed ikke føre til resultater som står i strid med det nåværende sys­tem, de nåværende eiendomsforhold og den nåværende sam­funnsform. På det faglige område karakteri­seres den indirekte aksjon på den ene side ved at arbeiderne velger seg en bestemmende og makt­ut­fol­dende ledelse over organisasjonen, som endog kan komman­dere medlemmene til usolidaritet eller annen underkastelse. På den annen side ved at arbeid­erne lar en tredje, helt uvedkom­mende makt, nemlig staten, gripe inn som en for­midlende eller meglende faktor i kampen mellom de to kjempende parter arbeide og kapi­tal. Den indirekte aksjon fratar arbeiderne enhver innflytelse, enhver betydning og ethvert initiativ i den kamp arbeiderne selv skal føre som klasse. Arbeider­ens rolle er redu­sert til den passive.

 

Direkte aksjon er enhver aksjon som iverksettes, og fullføres, av arbeiderne selv uten mel­lom­­­­menn. «Den direkte aktion er proletariatet paa krigsfot, […].»[1] Direkte aksjon og vold har ingenting med hverandre å gjøre, slik borger­pressen, og den sosialdemokratiske pressen, gjerne har frem­stilt det. Direkte aksjon kan være et hvilket som helst middel som blir brukt av arbeiderne selv, og som rettes direkte mot den man prøver å påvirke. En direkte aksjon vil nød­vendigvis bryte med hovedavtaler, forhandlings­plikt, og for­bund­ets regler for godkjen­ning av kon­flikter. Direkte aksjon skal styrke solidariteten arbeiderne imel­lom, og fremme masse­aksjonen. Direkte, indivi­duell, aks­jon er en forpost til masseaksjonen. Dire­k­te aksjon lærer arbeiderne å benytte de midler som er mest praktiske til våpen i «kampen for til­vær­elsen». Den direkte aksjon har en stor opp­dragende moralsk betyd­ning, idet den frem­kaller solidaritets- og klassefølelsen, samholdet og fellesskapsfølelsen, og har det for­trinn at den kan tilpasses nøyaktig etter for­holdene.

 

 

 

 



[1] Holmberg 1920:174. Uttrykket stammer fra den franske syndikalisten Mermeix.