Syndikalismen er utenomparlamentarisk

«Da vi syndikalister mener, at staten, parlamentet og de raadende politiske forhold kun er reflekser, speilbilleder fra det eksisterende økonomiske system, fradømmes derfor parlamentarismen enhver evne til at kunne forandre det rent økonomiske samfundssystem.»[1]

 

«Politik fordømmes ikke, men den anbefales heller ikke av syndikalisterne, [...]; han ignorerer den; han er ikke politisk, heller ikke upolitisk. [...] Det er heller ikke nogen syndikalistisk inkonsekvens, om syndikalister som enkelte individer driver valgagitation, kun at de gjør det utenom, men ikke indenom syndikatet og deres samorganisationer, fagforbundene m. v. og heller ikke i organisationens navn.»[2]

 

«Men selv om arbeiderne ikke kan bli enige om de partipolitiske spørsmaal, saa har de dog som klassefæller saa mange fælles økonomiske interesser, at en klassesammenslutning maa de dog ha, dersom de ikke skal gaa under i den økonomiske klassekamp.

Tro om vi ikke her har noget at lære av vore motstandere, kapitalisterne. De slutter sig ogsaa sammen. Den økonomiske magt og de klasseprivilegier, som de sitter inde med, har de ikke tænkt at gi fra sig saadan uten videre. De ruster sig for at forsvare sit økonomiske herredømme. De danner sine syndikater, arbeidsgiverforeninger o. s. v. For at styrke sin magt og bevare den. Men deres økonomiske sammenslutninger er ikke dannet efter partilinjer. Politisk tilhører de hver sine borgerlige partier; men deres fællessamenslutning, deres økonomiske organisation, klasseorganisationen, staar utenfor alle partier. Der er de med alle de ─ og kun de ─ som har fælles økonomiske interesser, som har fælles interesser som klasse, hvadenten de er høire eller venstre, konservative eller liberale. Klasseinteresserne staar for dem over partiinteresserne. Det gjør dem sterkere i den økonomiske klassekamp.

Syndikalisterne mener at slik maa det ogsaa bli med arbeiderne.

            Den økonomiske utbytning og undertrykkelse kjender ingen partihensyn. Ikke engang de arbeidere og smaakaarsfolk som endnu er troskyldige nok til at støtte de konservative eller liberale partier undgaar følgerne av kapitalismens og industrialismens utsvedningssystemer.

            Ved fastsættelsen av arbeidernes ringe andel i det arbeidsutbytte, som er et resultat av arbeidernes egen flid og strævsomhet, spørres der ikke om tro og overbevisning. Der spørres ikke efter om man er socialdemokrat, socialrevolusionær, anarkosocialist, ungsocialist eller anarkist.

            Ei heller om man er muhamedan eller katolikk, kristen eller atheist. Eller om man bekjender sig til den ene eller den andre filosofiske skole.

Man er en arbeider, en producent, et utbytningsobjekt for magthaverne. Det er det hele.

Men hermed er vi kommet ind paa et omraade, hvor alle arbeidere har fælles interesser uanset hvilken partifraktion de tilhører.

Som arbeidere og klassefæller har de interesse av at skaffe sig de bedst mulige arbeids- og livsvilkaar.

De har alle interesse av at verge sig mot kapitalismens brutalitet og hensynsløshet.

De har alle interesse av at der tilveiebringes social likhet og retfærdighet.

Men da dette ikke kan opnaaes førend al økonomisk utbytning og undertrykkelse er helt avskaffet, har de fælles interesse av at saa sker.

For at det kan ske maa kapitalismens magt og bestemmelsesret over arbeidsmidlerne og de økonomiske værdier ophæves og arbeiderklassen selv overta organiseringen og ledelse n av produktion, omsætning og samfærdsel.

Det blir en vældig opgave. Det blir en opgave, hvis løsning kræver hele arbeiderklassens kraft, intelligens og solidariske samvirken.

Dette er ingen enkeltmands sak, ingen partisak, men en klassesak.

Derfor maa arbeiderne organisere sig som klasse ─ skape sig en av hele arbeiderklassen ─ og kun av denne ─ bestaaende økonomiske sammenslutning ─ en klassekamporganisation.

Denne maa ta sigte paa at samle alle arbeidere uten hensyn til hvilket socialistisk parti de ellers tilhører til en økonomisk enhet.

Alle maa de bli med i det store fælles arbeidersyndikat; ti deres økonomiske interesser er fælles.

Men skal man kunne bevare klassens enhet i den økonomiske kamp, har man bare en vei at gaa: fagforeningernes nøitralitet likeoverfor de politiske partier, hvadenten disse er socialdemokratiske, høire eller ditto venstre eller anarkistiske.»[3]

«Politikken er en sløv fil, som langsomt arbeider sig frem til sit maal.»[4]

Som organisasjon befatter den syndikalistiske bevegelsen seg overhode ikke med partiene. De politiske partiinteresser splitter arbeiderne. Den økonomiske kamp forener dem. I sitt arbeide innen den syndikalistiske organisasjonen har medlemmene ingen rett til å opptre i partipolitisk hensikt. Utenfor organisasjonen kan de uforhindret bli medlem av politiske partier og arbeide for dem. Bare på det industrielle område kan arbeiderne bli enige. Arbeidsplassen er revolusjonens verksted. Vi kan tenke oss at en fagforening skal behandle et partipolitisk spørsmål. Medlemmene, som består av sosialdemokrater, borgerlige, kommunister og anarkister, vil naturligvis krangle så «busta fyker», og diskusjonen vil ikke gi annet enn et innbyrdes fiendskap. Tenker vi oss derimot at disse arbeiderne skulle behandle et spørsmål vedrørende arbeidsplassen, f.eks. forbedring av hygieniske forhold osv., da ville det sikkert bli relativt enkelt å oppnå enighet. En annen side som brennmerker partienes operasjoner i fagforeningene er at personer som ofte står arbeiderklassen fjernt, f.eks. arbeidskjøperne, dermed får innflytelse over fagforeningene. En rekke ledende folk i ulike partier, også i «arbeiderpartier», er arbeidskjøpere, er direktører, har styreverv eller aksjeposter i bedrifter. Alle politiske arbeiderpartier påstår at nettopp de representerer arbeiderklassen. Bare den enkle kjensgjerning at det eksisterer flere partier som sier det samme, beviser at de lyver. Det ligger i selve navnet at et parti aldri kan representere en hel klasses interesser. Det kan bare en klasseorganisasjon gjøre, og denne må i så tilfelle være bygd opp på et grunnlag som skiller den fra utbytterklassen. En slik organisasjon må være grunnlagt der hvor utbyttingen foregår, nemlig på arbeidsplassene. Syndikalismen neglisjerer det politisk‑parlamentariske arbeidet, siden parlamentarismen er en del av det kapitalistiske systemet. Kampen via parlamentet frarøver arbeideren hennes/hans egen aktive kamprolle. Innsatsen består bare i å velge. Deretter vil en valgt representant tale arbeiderens sak ─ i beste fall. Dermed blir ikke arbeiderens egen kampkraft prøvd og skolert. Den revolusjonære ånden blekner. Staten er ingenting annet enn kapitalismens eksekutivkomité, og det vil den fortsette å være uansett hvilket partinavn regjeringen klistrer på seg. Karl Marx skal ha sagt at staten ikke er noe annet enn en refleks (skyggebilde) av de eksisterende økonomiske forhold.[5] De som tror at de ved hjelp av politiske partier kan forandre samfunnet, tenker seg altså den mulighet at de ved å gripe tak i en skygge og bearbeide denne skal kunne omforme hele materien. Syndikalistene, som er det praktiske livs mennesker, har forkastet denne teorien. De har forlengst innsett at man må gripe fatt i materien og bearbeide og forandre denne om man skal få i stand noen forandring. Og da vil også skyggen forandre seg av seg selv. Dette er ikke en løs teori, men en fastsatt kjensgjerning, i følge syndikalistene. Parlamentet er et innregistreringsorgan som registrerer og lovfester de erobringer arbeiderne gjør utenfor parlamentet gjennom sine kamporganisasjoner eller ved direkte påtrykk. Et slikt eksempel er loven om 8 timers arbeidsdag osv. Vi kan derfor fastslå at hvis all den økonomi, alt det arbeide og all den energi som hittil er ofret på de politiske partiers alter hadde vært konsentrert omkring de økonomiske kamporganisasjoner, deres opplysningsvirksomhet og deres aksjoner, hadde arbeiderne utvilsomt hatt stått betydelig sterkere enn de gjør i dag.

«Parlamentarismen er reelt sett ikke annet enn at folket får rett til å velge sine egne tyranner.»[6]

 

«Alle reformister synes at være enig i at bygge syndikalismen paa en bevisst løgn ved at erklære den for antiparlamentarisk, mens alle syndikalister, uanset, om de av politisk opfatning er høire-, venstre-, eller ungsocialister erklærer at syndikalismen er utenomparlamentarisk. [...] Skulde syndikalismen, det vil si, de økonomiske organisationer optræ som politiske efter høiresocialistisk opskrift, saaledes som den norske og svenske landsorganisation gjør det, saa vilde den støte venstresocialisterne og ungsocialisterne fra sig. Skulde den være pære parlamentarisk i overensstemmelse med venstresocialistisk opfatning vilde den støte høiresocialisterne og antiparlamentaristerne fra sig. Skulde den endelig være helt antiparlamentarisk maatte den støte baade høire- og venstresocialister fra sig. Hvilken partipolitisk stilling de økonomiske organisationer end indtar, saa vil de ikke kunne undgaa at komme i kollision med en del av arbeiderklassen, som har en anden politisk opfatning og de vil saaledes ha berøvet sig muligheten for at samle hele arbeiderklassen inden sin organisations ramme. Den første betingelse for at der idethele skal kunne bli tale om klassekamp er at arbeiderklassen samles og enes, derfor maa ogsaa de økonomiske organisationer erklære sig nøitrale overfor alle politiske partier.»[7]

Dette med politisk nøytralitet har ikke vært uproblematisk:

«Det har altid været fremholdt i den syndikalistiske presse av de syndikalistiske propagandister og i syndikalistiske programmer og formaalsproklamationer, at den syndikalistiske organisation er politisk nøitral. I Norsk Syndikalistisk Federations sidste formaalserklæring er dette 'forbedret' til 'partipolitisk nøitral og uavhængig'. Ved denne forandring vilde kongressen markere at den syndikalistiske organisation godt kunde føre politisk kamp, men at den stillet sig nøitral til de politiske partier.

Talen om syndikalismens politiske nøitralitet har sin grund i teorien om en stor fælles proletarisk kamporganisation, som uavhængig alle politiske, filosofiske og religiøse strømninger skal kunne samle alle arbeidere til kamp mot kapitalismen.

Men man maa spørre sig: er det mulig for en økonomisk kamporganisation at være politisk nøitral? Nei! Politik og økonomi falder saa sammen, at det ene vanskelig kan skilles ut fra det andet. En økonomisk organisation kan føre sin kamp kun med økonomiske vaaben, men kampens resultater vil uvægerlig bli politiske. Alle politiske institutioner hviler paa de økonomiske forhold; naar de økonomiske forhold forandres vil ogsaa de politiske institu-tioner forandres. Om den syndikalistiske organisation skal være en revolutionær kamporganisation kan den ikke være politisk nøitral, den maa tvertimot føre sine egen selvstændige syndikalistiske politik. Det at man fremmer sine politiske formaal gjennem økonomiske kampmidler gjør ikke organisationen mindre politisk. [...]

Syndikalismens politiske maal, uttrykt i alle syndikalistiske programerklæringer, er: Kapitalismen og statens avskaffelse, arbeiderklassens overtagelse av al økonomisk og politisk magt gjennem sine federalistiske organisationer. Centralismens avskaffelse, ikke bare i arbeidernes kamporganisationer, men i alle sociale sammenslutninger, saaledes ogsaa staten. Men staten er en politisk indretning, og hvordan skal man kunne tilintetgjøre denne politiske institution uten at føre politisk kamp? Det er umulig. Kapitalismen er omgjærdet av politiske privilegier og politisk beskyttelse, ethvert angrep paa det kapitalistiske system blir et angrep paa politiske privilegier, altsaa politisk kamp.

Syndikalismen er ikke og kan ikke være politisk nøitral.

I virkeligheten har da heller ikke de syndikalistiske organisationer været politisk nøitrale. Paa trods av sine programmer har de med fynd og klem gaat løs paa kapitalismens politiske institutioner, med streiker, sabotage, obstruktion og boykot søkt at tvinge de politiske magthavere til at fragaa sine forbryderske forsætter eller tvinge dem til at slaa ind paa nye veie i sin politik. Baade i sin propaganda og i sin praktiske kamp har syndikalisterne fulgt sin revolutionære politik. [...]

Nøitralitet er her selvopgivelse. Naar syndikalisterne erklærer sig sig politisk nøitrale, er det et bedrag, et fromt bedrag visselig, og oftest selvbedrag. Men desto før man kan komme til klarhet paa dette punkt, desto bedre for arbeiderne.

De norske syndikalisters avvikelse fra den almindelige syndikalistiske terme paa dette omraade er ikke mindre uklar og forvirrende end den gamle, kanske tvert om. At være partipolitisk nøitral er selvfølgelig umulig for en revolutionær syndikalistisk organisation. ─ Det er soleklart at N. S. F. ikke kan forholde sig nøitral overfor en høire- eller venstreregjering, som med vold og magt opretholder og utvider borgerskapets herrevælde overfor arbeiderklassen og med alle midler søker at slaa ned arbeiderklassens befrielseskamp. En saadan stilling vilde være det rene vanvid. Heller ikke kan den syndikalistiske organisation forholde sig nøitral overfor de socialdemokratiske partiers bedragerier. Heller ikke kan den forholde sig nøitral overfor statskommunismens forsøk paa at tvinge det arbeidende folk ind under sit partis diktatur.

En organisation som har erklært sig partipolitisk nøitral kan heller ikke i nogen kamp alliere sig med noget parti, ti alliancer med det ene parti er en krigserklæring mot det andet.

Syndikalismen kan ikke være hverken politisk eller partipolitisk nøitral. Men hvad den bør og skal være er uavhængig av alle politiske partier og i aapen kamp mot de partier som tilstræber maal motsat syndikalismen. Det vil i realitet si at staa i kampforhold til alle partier som efterstræber herrevældet over menneskene og i et uavhængig samarbeide med de partier som bekjæmper herskermagten, som kjæmper for menneskenes frihet.

Man kan si at dette bare er ord. Javel, men det er ord som skaper forvirring, uklarhet og vaklen og derfor maa utredes og tydeliggjøres.

Konklusion: Syndikalisterne maa aldrig tape sit store maal, sin syndikalistiske politik av sigte for at samle alle arbeidere ind under en organisation.»[8]

 

«Som følge av disse erfaringer har den syndikalistiske bevegelse i sin prinsipperklæring gitt uttrykk for at den som organisasjon står uavhengig av alle politiske partier. Vil nogen medlemmer av en eller annen grunn delta i politiske valg eller annet partipolitisk arbeide, må dette komme i annen rekke og ikke trekkes innenfor den økonomiske kamporganisasjons ramme som har til oppgave å samle arbeiderne som klasse i kamp, på det industrielle område, mot den utbyttende klasse. [...]

Dermed er det ikke sagt at syndikalistene er upolitiske. Tvert imot. De har skapt en egen politisk ideologi på industrielt grunnlag. Alle politiske arbeiderpartier påstår at nettop de representerer arbeiderklassen. Bare den enkle kjennsgjerning at det eksisterer flere partier som sier det samme beviser at alle sammen lyver. Det ligger i selve navnet at et parti aldri kan representere en hel klasses interesser. Det kan kun en klasseorganisasjon gjøre og denne må i så tilfelle være opbygget på et grunnlag som skiller den fra den annen klasse. Da det bare finnes to klasser i samfundet, den utbyttende og den utbyttede, er det selvinnlysende at den organisasjon som skal representere den utbyttede klasse må være grunnlagt nettop der hvor utbytningen foregår, menlig på arbeidsplassene. [...]

Staten er ingenting annet enn kapitalismens eksekutivkomite, og det vil den vedbli å være uansett hvilket partinavn regjeringen klistrer på sig. [...]

Ved å bygge op det nye samfund fra arbeidsplassene, skapes det den eneste garanti for at samfundsmakten kan kontrolleres og forvaltes av de eneste samfundsnyttige individer håndens og hjernens arbeidere på samme gang som det garanterer, at arbeiderne virkelig har erobret en virkelig makt, som ikke er chimær.»[9]

 

«Hele det parlamentariske system har bare en oppgave, nemlig å gi løgnens og den sosiale urettferdighetens herrevelde et skinn av lovlig rett ─ at få slavene til å sette lovens stempel på sitt eget slaveri.»[10]

 

«Et politisk parti kan aldri bli et klasseparti. Hvorfor? Jo, fordi ethvert klasseparti bygger på list og diplomati, på allianser med andre borgerlige partier og for å få disses støtte må drive en slags hestebytterpolitikk og på den måten gjøre sitt til at selve klassekampen forsvinner. Det som blir igjen av klassekampen, er det som enkelte av agitatorene benytter i sine fraser under valgkampen. Kun den syndikalistiske organisasjon kan være en ren klassebevegelse. Den organiserer kun de som lider under det samme fortrykk. Individer som er offer for den samme utbytning.»[11]

 

«Vi syndikalister er motstandere av staten, og derfor er vi antinasjonalister. Vi er antinasjonalister fordi vi er federalister og forlanger selvbestemmelsesrett for hver kommune, hvert distrikt og hvert folk.»[12]

 

«For den revolusjonære syndikalisten eksisterer ingen nasjonale grenser, folkeraser eller annet som deler menneskene i forskjellige gruper. I hans sosiale begrep eksisterer det bare mennesker. Disse er derimot oppdelt i to klasser ─ den eiendomsbesittende klasse og den eiendomsløse klasse.»[13]