Organisasjonsmodell

Syndikalismen anerkjenner ikke lønnsslaveriets eksistensberettigelse, og som en naturlig konsekvens av det, heller ikke det ene menneskes rett til å leve på andre menneskers bekostning, dvs. at den som ikke vil utføre produktivt og samfunnsnyttig arbeide, har heller ingen rett til å spise, drikke osv. på de arbeidende individers bekostning. Syndikalistene vil ekspropriere produksjonsmidlene, og overta produksjonen ved industrielle organisasjoner. De har forlatt tanken på statens inngrep og parlamentariske aksjoner. Klassekampen skal føres med økonomiske, utenomparlamentariske, direkte midler, til fremme av arbeidernes interesser på en bedre måte enn den parlamentariske døgnpolitikken som anbefales av sosialdemokratene og andre statssosialister. Syndikalistene erkjenner ingen kompromiss med kapitalismen. Klassekampen er deres hovedelement. Syndikalistene går inn for direkte aksjoner på arbeidsplassene, og mener at man ikke kan nøye seg med «de korslagte armers streik».

Det er fagbevegelsen, og ikke noe parti, som må være redskapet i arbeiderklassens frigjøringskamp, og grunnsteinen i et nytt sosialistisk samfunnssystem. Fagbevegelsen må bli en ren kamporganisasjon, og ikke et forsikringsagentur. Den syndikalistiske organisasjonen er elastisk, og avpasser sin kamptaktikk etter de forskjellige forholds vekslende krav, i motsetning til den reformistiske fagbevegelses byråkratisme og maktsentralisme.

Syndikalistene mener at arbeiderne må organisere seg som klasse, og ikke etter faglige interesser. Dermed vil enhver som organiserer seg til stadighet være klar over at den ene arbeiders interesse alltid må være den andres. Det har ofte oppstått konflikter mellom fagforeninger når disse har prøvd å monopolisere arbeidet for sine medlemmer. Med en felles organisasjon vil arbeiderne komme vekk fra fag- og gruppeinteresser, og istedet forme kampen etter klasseinteressene. Syndikalistene er derfor tilhenger av «dobbelt organisering». Arbeidere i samme by eller distrikt organiserer seg i lokale samorganisasjoner, LS. Alle arbeidere, uavhengig av fag, ved samme slags bedrifter, organiserer seg i samme industriforbund, istedenfor at de er medlem av hvert sitt fagforbund. Det føderative system, dvs. medlemmenes selvbestemmelsesrett, samt klassesolidariteten er grunnleggende. Med en føderativ organisasjon menes sidestilte, samvirkende organisasjoner ─ ikke over- og underordnede hvor makten i siste instans er samlet i en spiss. Syndikalistene vil gjennom sin organisering i dag, bygge opp de organer som engang skal bli grunnlaget for fremtidens samfunn. Slik vil de bygge det nye samfunn innenfor rammene av det gamle. Et unntak fra den «doble organisering» er Industrial Workers of the World (IWW) i USA. De er tilhengere av «One big Union». IWW er organisert etter industri. En industri danner en industriell union. Beslektede industrielle unioner forenes i departementer, som igjen forenes i en hovedorganisasjon, som atter igjen utgjør en del av den internasjonale organisasjonen.[1]

«Vi bygger op vår organisasjon på lokale samorganisasjoner. En lokal samorganisasjon i en stor kommune, s. f. eks. Oslo, hvor alle arbeidere står tilsluttet, er et tungvint apparat. Det er derfor naturlig at denne må opdeles i bedriftsgrupper på hver arbeidsplass. Tar vi for oss f. eks. jernindustrien, så finnes det her en rekke spørsmål å løse for hver enkelt bedrift. Det er derfor naturlig at bedriften har sin egen organisasjonsgruppe, som sammen med gruppene fra andre verksteder i samme industri står sammensluttet i en industriseksjon eller syndikat, som sammen med industrisyndikatene på andre plasser utgjør jern- og metallindustriarbeidernes landssammenslutning, der sammen med råstoffarbeiderne (Grubearb.s landssammenslutning) danner Metallindustridepartementet.

Det er umulig å sette op en skisse over organisasjonsformene, som er bestående og uforanderlig. Organisasjonen må først og fremst være elastisk og følge med tiden. Men for å gi et nogenlunde innblikk i hvorledes vi har tenkt oss organisasjonens opbygning for å gjøre den mest hensiktsmessig i den revolusjonære kamp, har vi opsatt en skisse over formene som et anskuelsesobjekt.

Ifølge denne plan innledes organisasjonen i 9 industridepartementer, omfattende 24 industrifederasjoner eller landssammenslutninger. [...]

Videre har vi Beklædningsdepartementet, Bygningsarbeiderdepartementet, Metallindustridepartementet, Fabrikkindustridepartementet, Kommunaldepartementet, Transportdepartementet og Kulturdepartementet.

Alle disse grener flyter ut fra de lokale samorganisasjoner, som utgjør arbeidernes samlingsmerke som klasse betraktet. De lokale samorganisasjoner danner igjen hovedorganisasjonen Norsk Syndikalistisk Federasjon, hvis daglige funksjon forvaltes av et Arbeidsutvalg på 5 medlemmer. Dette A. U. har ingen bestemmelsesrett over organisasjonene. Det har kun å utføre det arbeide organisasjonene pålegger det, f. eks. utsende spørsmål til uravstemning m. m.

Forøvrig har medlemmene sin selvbestemmelsesrett i organisasjonene. Ordet 'selvbestemmelsesrett' er ofte blitt misforstått, t. o. m. av medlemmene. [...] Hvis medlemmene river til hver sin kant ødelegger de organisasjonen og forhindrer alt praktisk arbeide. Derfor må alltid minoriteten bøie sig for majoritetens beslutning.»[2]

«Av dette forstaar vi at arbeiderklassen organisert paa denne måte [industriseksjoner på den enkelte bedrift, lokale samorganisasjoner, industrielle landssammenslutninger, landsføderasjon] har muligheter for at føre sin kamp som omstændigheterne kræver det. Er det nødvendig og mulig at føre en lokal industriel konflikt, har vi industrisektionen som kamporgan, og til en konflikt omfattende hele den lokale plads er samorganisationen organet. Er det nødvendig og tidsvarende indenfor en bestemt industri over hele landet at kjæmpe, funktionerer det industrielle samarbeide som kamporgan og ved kamp omfattende alle arbeidergrupper over hele landet, er landsfederationen hensigtsmæssig for dette. Altsaa: organ for alle tænkbare kampstillinger.»[3]

 

«Den revolusjonære syndikalisme er opposisjon med den reformistiske fagforeningsbevegelse og mot statssocialismen. Både i teori og praksis er syndikalistene motstandere av de stivnede fag- og industriformer, mot arbeidernes opstykning og splittelse i fagforeninger, mot foreldet kamptaktikk og årelange bindende tariffavtaler, mot det centralistiske ledervelde.

I 25 land i verden er det syndikalistiske organisasjoner som kjemper, organiserer og forbereder nye organisasjonsformer, kampmidler og klassekampprogram. De syndikalistiske landsorganisasjoner har internasjonalt sammensluttet sig i Internasjonal Arbeider-Assosiasjon (I. A. A.) hvis hovedsete er henlagt til Berlin.

Den syndikalistiske bevegelse er imidlertid ikke bare selvstendig organisasjon ─ syndikalismen er i første rekke en bevegelse ─ for i alle land, ogsaa innen de reformistiske organisasjoner, er det kamerater og opposisjonsmenn, som mer eller mindre bevisst og planmessig fører frem syndikalismens kritikk og klassekampopgaver på arbeidsplassene, i fagforeningene og i det daglige liv. De syndikalistiske tanker og idéer spirer overalt. Kampmidler som syndikalistene førte frem for tyve, tredive år siden som da blev avvist som vanvittig galmannsverk, som generalstreik, forskjellige former for direkte aksjon o. s. V., eller kampkravet om 6 timersdag for ti år siden, er idag innrømmet av alle orientrerte og klassebevisste arbeidere for å være nødvendig. Men arbeiderbevegelsen må gå videre, fra ord og innrømmelse om at syndikalistene har rett, må de gå til handling, og virkeliggjørelse av standhaftige organisasjoner.

 

Arbeidernes selvbestemmelsesrett og selvansvar.

 

Hvis arbeidernes frigjørelse fra kapitalismens lønnsslaveri og statens maktherredømme skal være deres eget verk, så må de ha selvbestemmelsesret og selvansvar på arbeidsplassene. Det er ikke nok å føre kampen for små reformer og fem øre høiere lønn pr. time. Det er ikke nok å føre konflikter ved tariffrevisjonene hvert annet, tredje eller fjerde år. Nei, organisasjonsopgavene og forberedelsen til den sociale revolusjon, til arbeidernes overtagelse av produksjonen, må være like aktuell og pågå hver dag. For denne opgave, å føre kampen mot arbeidsgiverveldet i nuet, men overta produksjonen i fremtiden, har syndikalistene sluttet sig sammen i organisasjonen i flere land og dannet sin internasjonale kamporganisasjon.

I Norge er det Norsk Syndikalistisk Federasjon (N. S. F.) og de lokale Samorganisasjoner (L. S.) i by og bygd, som er syndikalistenes organisasjon.

I denne artikkel skal i korte trekk de federalistiske organisasjonsformer fra arbeidsplassen, lokalt, landsomfattende, internasjonalt skisseres.

 

Arbeidernes lokale klasseorganisasjon er nødvendig.

 

På hver lokalt sted, bygd, by, kommune, samorganiserer arbeiderne sig som lønnsslaver til kamp mot det kapitalistiske samfundssystem. Det er klasseorganisasjon. Den er grunnlaget for hele syndikalismens vesen og historie. Uansett fag, kjønn, beskjeftigelse, alder, troesopfatning, har alle arbeidere samme interesse som lønnsslaver. Både i klassekampen mot arbeidsgiverne og myndighetene i nutiden og den socialistiske frie kommune i fremtiden, er den lokale samorganisasjon nødvendig. Den er samfundets politiske enhet når menneskene frigjør sig fra statens overherredømme og utvisker de nasjonale grenser mellem landene. Den lokale solidaritet, støtte og samhold er også like nødvendig i klassekampen mot arbeidsgiverne som den industrielle.

Syndikalismens organisasjonsformer er imidlertid ikke ensidige. Ikke lokale begrensede og avstumpet. De forener klassesamorganisasjonens geografiske begrensning, med de industrielt opbyggede kamporganisasjoner. Det skal påvises i det efterfølgende, med utgangspunkt på arbeidsplassen, og de mange forskjellige arbeidsplasser som forefinnes innen den lokale samorganisasjon.

 

Organisasjon for makt på arbeidsplassene.

 

På hver arbeidsplass innen den lokale samorganisasjons regionale område har arbeiderne den daglige organisasjonsopgave. Her danner de sin enhet til kamp mot arbeidsgiveren og til byggende opgaver for fremtidens produksjonsordning. Det er sagt av en vis mann, at arbeidsplassen er revolusjonens verksted, og han har rett.

På arbeidsplassene utbyttes arbeidskraften i nutiden, og fra arbeidsplassen skal fremtidens produksjon for behov dekkes. Her drøfter da arbeiderne, på hver sin arbeidsplass, de forhold som angår dem og ingen andre, eksempelvis arbeidsfordeling, produksjonskontroll, ledelse, lønninger, hygiene, beskyttelsesforanstaltninger o. l. Slik arbeidsplassens organisasjon til å ivareta arbeidernes interesser finnes på hver bygg, i hver fabrikk, i hvert verksted.

Sin samfundsinteresse har arbeiderne samorganisert i den lokale samorganisasjon, men denne er stor og omfattende, og de engere industrielle interesser må derfor specialiseres. Det skjer ved at arbeiderne på samtlige byggningsplasser felles danner en byggningsarbeiderseksjon innen L. S.

Jernarbeiderne på samtlige mekaniske verksteder danner likeledes sin seksjon.

Samtlige transportarbeidere danner sin transportarbeiderseksjon, o. s. V. Eftersom de industrielle forhold foreligger innen L. S. Grenseområde. Den industrielle utbygning må bli høist forskjellig innen de forskjellige L. S.er.

Enkelte samorganisasjoner kan bestå av f. Eks. bare skogsarbeidere, bare fiskere, eller bare landarbeidere. Enkelte L. S. Kan også bare bestå av en industris arbeidere. I disse tilfeller virker naturligvis den lokale samorganisasjon som industriell organisasjon. I byene og større industristeder hvor næringslivet er mer komplisert er det at industriaksjonene er nødvendige organer i organisasjonsopbyggingen.

Industriseksjonens opgave er å drøfte, behandle og avgjøre forhold for samtlige arbeidsplasser innen L. S. I den bestemte industri eller branche. Eksempelvis lønnsforhold, produksjonsforhold og statistikk, arbeidsanvisning og registrering.

Forhold som arbeiderne på arbeidsplassen ikke kan løse selv, inngår også til industriseksjonen. Industriseksjonens medlemmer er samtidig som de er klasseorganisert i L. S., også industrielt organisert landsomfattende og internasjonalt.

 

Industrifederasjoner er det industrielle kamporgan.

 

Industrifederasjonene er syndikalistenes industrielle kamporganisasjoner. Bygningsarbeidernes Industrifederasjon består av bygningsarbeiderseksjonene innen de forskjellige L. S.er. På samme måte med Transportarbeiderfederasjonen o. s. V.

Efter den skisserte organisasjonsplan for Norsk Syndikalistisk Federasjon, som er vedtatt på kongress hvor de lokale samorganisasjoner var representert, er 21 industrifederasjoner ansett nødvendig når organisasjonen er opbygget.

Industrifederasjonen ledes av et styre som innen syndikalistenes organisasjon betegnes for industrikomité (I. K.). Industrikonferansen hvortil seksjonene fra de forskjellige L. S. Er representert fatter de generelle beslutninger og avgjør de organisatoriske forhold som ikke avgjøres gjennem uravstemning. De optrekker rettningslinjer angående praktiske og prinsipielle opgaver innen industrien og beslutter hvor industrikomitéen skal henlegges. Til industrikomitéen innsendes statistiske opgaver fra de lokale seksjoner om lønn, produksjon, råvareforhold o. s. v. Industrikomitéen har alltid oversikt over industriens forhold for det hele land. Industrifederasjonen er et viktig industrielt organ i kampen mot arbeidsgiverne, men den har en enda større opgave å fylle som fremtidens samfundsmessige produksjonsorganisasjon.

Forutsetningen for opbyggingen av hele dette industrielle apparat som er opbygget i tre ledd, nemlig: arbeidsplassen, industriseksjonen, industrifederasjonen, er arbeidernes ekspropriasjon og overtagelse og forvaltning av industrien.

De landsomfattende industrifederasjoner står videre i organisatorisk samarbeide og er ledd i den internasjonale industrifederasjon.

 

Distriktsorganisasjonenes agitatoriske betydning.

 

For agitasjon, propaganda og oplysningsvirksomheten er distriktsorganisasjonene dannet av de lokale samorganisasjoner innen et geografisk begrenset distrikt. På distriktskonferansen besluttes hvor distriktskomitéen (D. K.) skal henlegges. Opgaven for dette organ er å planlegge og organisere agitasjonen og forberede nye L. S.er hvor sådanne ikke finnes. En viss del av medlemskontingenten i L. S. går til agitasjonsdistriktets virksomhet. I hver L. S. nedsettes også en agitasjonskomité som har å planlegge og iverksette agitasjon innen den lokale samorganisasjon, og den står i intimt samarbeide med D. K.

 

Fra ledervelde til lokal selvbestemmelse.

 

Som det fremgår av organisasjonsopbyggingen så er det arbeiderne på arbeidsplassen som er de bestemmende og avgjørende faktorer i alle anliggender. Det er heller ikke opsamlet og lagret noen millionfond av kapital hos et centralistisk ledervelde. Organisasjonens kampfond avsettes og administreres av den lokale samorganisasjon. Det er alltid forhånden til lokale kamper og solidaritet, og den gjensidige hjelp forplikter den ene L. S. å støtte den annen L. S. som er i kamp. Ved den direkte aksjon og ved gjensidig hjelp er det den levende solidaritet som er det beste understøttelsesmiddel innen den syndikalistiske organisasjon.

Norsk Syndikalistisk Federasjon samorganiserer og omfatter alle landets L. S.er, på samme måte som den lokale samorganisasjon samorganiserer alle arbeidere og omfatter alle arbeidsplasser. N. S. F. Ledes og administreres av et arbeidsutvalg (A. U.) som velges av den L. S. hvortil kongress eller uravstemning beslutter. Alle viktige saker og beslutninger innen organisasjonen forelegges medlemmene ute i L. S.ene til behandling og avgjørelse.

Som man ser av organisasjonsformene og organisasjonsopbyggingen så er lederveldet og overflødige funksjonærer helt avskaffet innen den syndikalistiske organisasjon. Det er arbeiderne på arbeidsplassen som har makten og selvbestemmelsen.»[4]

 

«Den revolutionære syndikalisme er motstander av alle centralistiske bestræbelser og organisationer, som er en efterligning av staten og kirken og som systematisk dræper det selvstendige initiativ og den selvstændige tænkning.

Centralismen er en kunstig organisation ovenfra og nedad, som paa en slump søker at regulere alle enkelte anliggender. Derved blir de enkelte individer marionetter som blir ledet og lænket ovenfra.

De enkeltes privilegier maa vike for det almenes interesser, ensformigheten for det forskjelligartede, den døde disciplin for det personlige ansvar, dressuren for opfostring.

Paa grund herav staar den revolutionære syndikalisme paa den føderalistiske sammenslutnings grund, det vil si: organisation nedenfra og opad, den frivillige sammenslutning av alle kræfter paa grundlag av fælles interesse og overbevisning.»[5]