Mange syndikalister vil også legge Karl Marx til teoretikerne; det gjelder først og fremst hans materialistiske historieoppfatning og kritikken av kapitalismen, mens de avviser Marx' økonomiske determinisme og synet på staten i overgangssamfunnet. I stedet betoner syndikalistene viljen til, og nødvendigheten av, handling. Syndikalistene vil ikke vente på historien, men gjøre historie. «Marxismens frihetlige side ble videreført i 'den bakunistiske anarko‑marxisme', mens Engels og Lenin videreførte Marx' autoritære ideer», hevder Arvid Weber Skjærpe og G. H:son Holmberg[1].
Syndikalistene vil ikke erobre staten, men ødelegge den. De anser at staten, på grunn av sin natur, aldri kan bli et organ for fremme av friheten, men bare til ufrihet og tyranni. Historisk er staten et redskap for herrevelde, et redskap i de eiendomsbesittende klassers hender til undertrykkelse og utbytning av de arbeidende masser. Et slikt instrument kan ikke bli annet enn et redskap for ufrihet. Der hvor det finnes stat og regjering, der finnes det også undertrykkere og undertrykte. Dermed legges grunnen for et nytt klassevelde. Ved hjelp av statsmakten kan man nok avskaffe privatkapitalismen istedet. Slik kommer man ikke frem til sosialismen. Utviklingen i Russland etter revolusjonen i 1917 bekreftet på alle måter de innvendinger syndikalistene reiste mot kommunismen.
Karl Marx skal ha sagt:
«Aldrig maa fagforeningerne bringes i sammenhæng med en en politisk sammenslutning eller gjøres avhængig av en saadan, hvis de skal fylde sine opgaver. Skjer dette, saa er det at gi dem dødsstøtet.»[2]
Albert Jensen skriver i Direkte Aktion:
«Der findes Marx-tolkere, saakaldte neo-marxister, som mener, at syndikalismen netop er det mest trofaste uttryk for marxismen. Det er videnskapelig utdannede mennesker, som har gjennempløiet marxismens aandelige marker med stor grundighet. Spørsmaalet om marxismens fiendskap eller slegtskap til syndikalismen kan derfor ikke betragtes saa absolut avgjort, [...]. Men dette akademiske spørsmaal har ikke nogen praktisk betydning for syndikalismens fremgang.»[3]
«Hvad mente Marx saa, da de utilfredse læste hans verker? Jo, han gav dem ret. Økonomisk frihet først.
Han sa 'Den økonomiske bygning av samfundet er den virkelige basis paa hvilken den juridiske og politiske overbygning er reist og til hvilken givne sociale maater at tænke paa svarer; kort sagt: den maate vi producerer paa bestemmer den almindelige karakter av vort sociale, politiske og aandelige liv'.
Marx sa saa i 'Kapitalen'.
Og syndikalismen opstod. Den samlede alle de arbeidere som vilde en økonomisk kamp, en kamp i fabrikkerne, i minerne, paa arbeidspladserne, mot kapitalen. Den samlede de arbeidere som vilde erobre den økonomiske magt først, og den politiske siden. Og amerikaneren Haywood forklarede, hvad syndikalismen var; han sa: 'Syndikalismen er socialismen med arbeidsklærne paa'.
Med rette kan syndikalisterne gjøre 'Manifestet's indledning til sin. [...]
Vi syndikalister bygger paa den videnskabelige socialisme, paa den hovedhjørnesten, som socialdemokratiet flyttet sig selv bort fra da det blev et politisk parti bare. Vi bygger paa verkerne av Marx og Engels, Lafargue og Untermann ─ disse verker slaar den historiske sandhet fast, at 'den maate vi producerer paa bestemmer den almindelige karakter av vort sociale, politiske og aandelige liv'.
Socialdemokratiet har flyttet sig selv fra sin hovedhjørnesten, den videnskabelige socialisme, og bygger paa politikkens løse sand. Hovedhjørnestenen har syndikalisterne tat. Vi bygger vore ideer om en økonomisk kamporganisation paa de socialistiske verker. Hele den ideelle side av vor propaganda er et rop til arbeiderne: Tilbake til Marx! Læs Marx og Engels, og se for eder selv at vi repræsenterer 'Socialismen med arbeidsklærne paa'.
Og derfor er det, at Europa idag er jaget av 'Det syndikalistiske spøkelse'.»[4]
Carl O. Tangen skriver i Alarm: «Skjønt syndikalismen, i motsetning til den autoritære arbeiderbevegelse, ikke betegner sig for marxistisk, står den dog i sine teorier og prinsipper nærmere marxismen enn marxistene selv.»[5] «George» skriver i Alarm: «Syndikalismen er kun Karl Marx's ord omsat til det praktiske liv!»[6] J. Johnassen skriver i Solidaritet: «Dermed er sagt, at den syndikalistiske bevegelse betegner en fornyelse av Marx' revolusjonære lære (som nå er utvasket til det uigjenkjennelige), og således i dag representerer den eneste sanne sosialisme.»[7]
Ikke alle syndikalister deler dette synet: «Marxismens oppgave er å gi arbeiderne og folket falske forhåpninger som ikke kan fylles for andre enn statens makteiende fåtall. Folkemassene blir henvist til en fortsatt og stadig verre undertrykkelse og elendighet. [...] Syndikalismen har alltid hevdet, at den marxistiske arbeiderbevegelse aldri kan føre til økonomisk og kulturell frigjørelse for arbeiderne, men at den må føre til livegenskap og slaveri i en byråkratisk politistat. Over 80 års praktisk erfaring med de marxistiske teorier har vist, at den ikke stanser med et politibeskyttet byråkrati, men at den like ofte fører til et rent diktatur. I land etter land har marxismen korrumpert arbeiderbevegelsen og gjort arbeiderne til statens slaver», skriver «1277» i Solidaritet i 1951.[8] «Syndikalismen har aldri bygd og bygger heller ikke på 'noen del i den marxistiske lære'. Syndikalismen er en bevegelse grunnet på de erfaringer arbeiderne har samlet i sin kamp for økonomisk og kulturell frigjørelse. Allerede i den første arbeiderinternasjonale kom det til kamp mellom Karl Marx teoretisk konstruerte 'lære' og den syndikalistiske bevegelse», skriver «1277» i Solidaritet i 1949.[9]
På den ene siden sto marxistene ledet av Karl Marx, og på den annen side bakunistene med Mikael Bakunin som den drivende kraft. Marxistene mente man skulle erobre staten, og med dens hjelp gjennomføre sosialismen, mens bakunistene ville reise arbeiderklassen til direkte kamp mot staten, og gjøre de økonomiske organisasjoner til organ for å styrte kapitalismen og gjennomføre sosialismen. Mikael Bakunin og James Guillaume ble ekskludert fra Internasjonalen på dens kongress i Haag i 1872. Det ble dødsstøtet for Internasjonalen som ble oppløst i 1876.
«Omkring Marx og hans ideer eksisterer det i de syndikalistiske kretser diamentralt motsatte opfatninger. Noen opfatter syndikalismen som den konsekvente utforming av de marxistiske ideer, mens andre betrakter 'marxismen' som en samlingsrubrikke for alt som er motbydelig og fiendtlig i den statssocialistiske ideverden. Hvor ligger sannheten? Ikke midt imellem som symetrien krever, men heller på en annen plan.
Kan man tenke sig to samfundsopfatninger så vesensforskjellige som Marxprofetenes (til dem hørte også uten tvil Marx selv) og syndikalismens? De ser tingene helt forskjellige, da de betrakter dem fra vidt forskjellige synspunkter. For syndikalismen er socialismen en viljebestemt opgave, for Marxprofetene den logisk nødvendige konsekvens av en altomfattende verdensanskuelse og det naturnødvendig givne resultat av hele samfundsutviklingen.
Socialismen er ifølge Marxprofetene tilknyttet en bestemt teori om forholdet mellem tingene og vår kunnskap om dem, altså en kunnskapsteori (se Engels, Lenins, Bakunins m. fleres skrifter), en absolutt sann teori om den organiske verdens utvikling, en like uangripelig teori om samfundets utvikling fra menneskets ophav til fremtidssamfundet. Alt dette betraktes som så fundamentalt, at det blir gjenstand for organisasjonsbeslutninger og foranlediger kjetterdommer. Man må, enten man forstår det eller ikke, svelge det alt sammen for å være en virkelig socialist, på samme tid som man før i tiden for å kunne betraktes som en god kristen, måtte anerkjenne en bestemt opfatning om frelserveien fra Edens have til det tusenårige rike. For den enkelte syndikalist kan et sådant verdensbillede ha interesse og verdi, men han må ikke gjøre det til en organisasjonens, en bevegelsens sak. Som klassekjempe legger han vekk professorbrillene (hvis han har sådanne) og betrakter problemet med den enkle handlingsvillige øine og fremstiller de socialistiske opgaver slik, at de kan opfattes av enhver lidende, utbyttet proletar. Han kan erkjenne at den marxistiske verdensanskuelse i blandt kan være et verdifullt, følelsesmessig symbol for en gruppe intellektuelle, at den kan styrke dem som beundrer den 'absolutte' videnskap på respektfull avstand, og derved spiller en rolle i samfundsutviklingen, men han forstår også at socialismen, opfattet som en hel- eller halv-videnskapelig teori aldri kan bli de store massers eiendom. Og det er nettop det syndikalismen anser at den bør være. Skal socialismen bli en hengiven opgave å arbeide for, så må den ikke opfattes som neste fase i et problematisk utviklingsskjema, men fremstilles som et samfund uten undertrykkelse og utbytning, hvori de arbeidende masser selv bygger sin skjebne. Socialismens 'nødvendighet' må i første rekke utgå fra det faktum at det nuværende samfund bygger på undertrykkelse og utbytning.
Nettop fordi syndikalismen anser socialismen som en opgave, nekter den å bøie kne for den marxistiske verdensanskuelse. Våre interesser og vår rettsfølelse tvinger oss til å akseptere socialismen som mål. Derfor kan den ikke i første rekke være bestemt av noen videnskapelig betraktning. Videnskapen gir oss bare kunnskap om det som er og iakttagelsen av det faktisk eksisterende kan ikke inneholde forestillinger om det som bør være. Forestillingen om målet skapes av våre ønsker, uansett om de er 'egoistiske' eller 'ideelle'. Men det betyr naturligvis ikke at iaktagelse av fakta er betydningsløs for vår socialistiske anskuelse og kamp. Et faktum kan ikke gi oss dekreter om hvad vi bør anse som ønskelig, men det kan vise oss om hvorvidt det vi ønsker er mulig å realisere, og om så er, peke på de betingelser som realiseringen av målet er knyttet til. Disse synspunkter er naturligvis ytterst betydningsfulle. Opfatningen av det som er mulig å realisere av våre idealer og hvorledes det på den mest praktiske måte skal kunne opnåes bestemmer hele vår taktikk. På disse punkter er det studiet av de faktiske forhold, altså videnskapen, som må felle utslaget. Den socialistiske taktikk klarlegger hvorledes menneskene bør handle i fellesskap for å opnå et visst mål, og denne fellesskap i handling forutsetter i det minste delvis likeartede forestillinger om de faktiske forhold. På den måte kan de videnskapelige konstateringer bli en av de socialistiske organisasjoners anliggender, selv om vi opfatter socialismen som en opgave. Syndikalismen kan aldri, likesom den ortodokse marxisme la socialismen bli identisk med et videnskapelig system, men den erkjenner at videnskapen har en stor betydning, når de socialistiske individer og organisasjoner skal utforme sin anskuelse og bestemme sin taktikk. Syndikalismen kan således aldri bli 'marxisme', men den kan akseptere marxistiske tanker, hvis disse er videnskapelige.
Syndikalismen kan altså prinsipielt opta marxistiske tanker. Men da syndikalismen er en handlingens filosofi for en kjempende klasseorganisasjon og ikke en filosofisk sekts bekjennelse, må dette faktisk skje med store innskrenkninger. Også blandt de marxistiske teorier som er riktige, kan den syndikalistiske organisasjon bare godkjenne dem som har en direkte praktisk betydning for den socialistiske kamp. I likhet med Marx og en rekke andre økonomer erklærer den syndikalistiske organisasjon, at kapitalistene i det nuværende samfund absorberer fra arbeiderne produktene av et ubetalt arbeide. Om dette faktum lettest kan klarlegges med den marxistiske arbeidsverditeori, undlater den derimot å uttale sig om. Denne av praktiske hensyn dikterte middelvei, setter også sitt preg på aksepteringen av årsaksforklaringene. De berøves enhver absolutt dogmatisk karakter. Om den syndikalistiske organisasjon i likhet med Marx erkjenner at et faktum (A) forårsaker et annet (B), så konstaterer den dette bare for det sted og den tid, som har betydning for den socialistiske kamp. Om syndikalismen erkjenner den 'materialistiske' historieopfatning, så skjer dette for å konstatere at de økonomiske forhold har en avgjørende betydning for de forskjellige menneskegruppers stilling til kampen for socialismen. Syndikalismen setter av praktiske hensyn kunnskapens sikkerhet over dens omfang.
Betyr nu alle disse innskrenkninger og reservasjoner, at syndikalismen ikke kan få betraktes som en konsekvent utformning av marxistiske grunntanker? Jeg tror man kan svare nei. Marxismen rummer innenfor sitt filosofiske hylster en stor og betydningsfull, sund realisme. Den har for det første hensynsløst sagt ifra, at socialismen må gjennemføres gjennem en kamp, interesse mot interesse, at dens seier er et maktspørsmål. Den materialistiske historieopfatning har tydelig lagt i dagen hvorledes de økonomiske forhold former menneskenes følelse- og tankeliv og bestemmer deres handlinger. Blir denne teori ensidig opfattet fører den til en undervurdering av den socialistiske ides betydning, men den fastslår med god grunn, at 'ideen alltid blamerer sig når den optrer adskilt fra interessen', som Marx uttrykker sig. Den viser at fellesskap i livsstilling og interesse er mer holdbar og av større historisk betydning enn et teoretisk 'ideal' når disse enheter ikke faller sammen. For den socialistiske kamp innebærer dette, at man med all sikkerhet bare kan regne med den samfundsklasse, som har en direkte fordel av den nuværende produkjsonsordens avskaffelse. Kampen for socialismen, arbeiderklassens frigjørelse, må være arbeiderklassens eget verk. Det blir konsekvensen av den materialistiske historieopfatning for den nuværende situasjon. Denne opfatning har syndikalismen faktisk anerkjent ved i motsetning til alle andre grupper å hevde, at interessefellesskapet, den økonomiske kamporganisasjon og ikke meningsfellesskapet, sekten eller partiet, er verktøiet for socialismens gjennemførelse. I den retning kan man fastslå, at syndikalismen, tross all sin kritikk, er den mest marxistiske av alle de socialistiske retninger.
Dermed har vi konstatert at socialismen er uendelig meget mere enn marxismen, men at marxismen forsvarer sin plass i den socialistiske ideverden.»[10]
[1].Skjærpe 1977:24 og Holmberg 1920:93.
[2].Alarm nr. 4, 28/1 1922.
[3]. Direkte Aktion nr. 27, 7/7 1917 («15-mandskomiteens indstilling.» Av Alber Jensen).
[4].Direkte Aktion nr. 4, 7/3 1914 («Tilbake til Marx.»).
[5].Alarm nr. 44, 29/11 1930 («Håkon Meyer: 'Historieopfatning og Marxisme.'» Av C. O. T─n).
[6].Alarm nr. 30, 23. juli 1921 («Hvad vi vil!» av George).
[7].Solidaritet nr. 1, januar 1947 («Den sanne sosialisme.»).
[8].Solidaritet nr. 5 1951 («Marxismen i praksis» av «1277»).
[9].Solidaritet 9 1949 («En kald styrt i sommervarmen» av «1277»).
[10].Alarm, nr. 7, årgang ukjent, grunnet dårlig kopi («Marxisme og syndikalisme.» av Albert Jensen).