Innledning[1]

Fremstillingen av syndikalismen i dette kapitlet bygger på det vi kan kalle «gammelsyndikalismen». Det var denne syndikalismen som preget Norsk Syndikalistisk Føderasjon, og som må sies i stor grad å prege dagens Norsk Syndikalistisk Forbund. En mer «moderne», av enkelte karakterisert som revisjonistisk og reformistisk, syndikalisme, finner vi i Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC). Se www.sac.se. Kritikk av «gammelsyndikalismen», men også en kritisk analyse av SAC, finnes hos Arvid Weber Skjærpe.[2]

«Syndikalismens oppkomst er knyttet til den epoken i kapitalismens utvikling som strakte seg fra midten av 1890‑åra og fram til første verdenskrig. Denne representerte imperialismens gjennombrudd, og var karakterisert av en sterk monopoliseringstendens, store teknologiske nyvinninger (eksplosjonsmotoren og elektrisiteten), overgangen til storindustri og en sterk økonomisk vekst. Syndikalismen har sin klassemessige basis i de lavere lagene av proletariatet. [...]

Det lavere laget av proletariatet besto gjerne av rotløse individer som ikke vek unna for å benytte svært militante kampformer. Disse arbeiderne var sjelden bundet av noen familie, for ufaglært arbeidskraft var det lett å få arbeid om de skulle bli oppsagt under en økonomisk vekstperiode, og endelig hadde de ingen bakgrunn i den tradisjonelle arbeiderbevegelsen som i de fleste europeiske land hadde utviklet seg i svært reformistisk retning. Disse økonomiske og klassemessige forutsetningene bestemte de grunnleggende elementene i syndikalismen, de elementene som var felles for alle syndikalistiske retninger: tilpasning og militant kamp. Den kompromissløse faglige kampen skulle om nødvendig føres med alle midler. I valget av kampmidler skulle man være ubundet av den tradisjonelle tenkemåten, og kampmidlene skulle tilpasses til og bestemmes av den konkrete kampsituasjonen man var i.»[3]

 

«Socialismen skal atter gjenopstå kun ved syndikalismen.»

(Robert Michels)

«Syndikalismen er, kan man si, en rekapitulasjon av all eldre revolusjonær socialisme.»

(G. H:son Holmberg)

«Syndikalismen er en ren proletarbevægelse med arbeiderklassens befrielse av lønslaveriet som maal, realisert paa den maate at producenterne tilbakeerobrer produktionsmidlerne: jorden, fabrikkerne, arbeidsredskaperne.»[4]

Navnet syndikalisme kommer av det franske uttrykket syndikat, som betyr: en sammenslutning med et økonomisk formål. Herav følger at enhver kapitalistisk sammenslutning er et syndikat, slik også med arbeidernes økonomiske sammenslutninger. Fagforeningsbevegelsen, som i sin tid var det eneste uttrykk for arbeidernes økonomiske kamp, kaltes derfor i Frankrike for syndikalisme.

I 1890-årene oppsto en form for revolusjonær økonomisk kampbevegelse blant arbeiderne i Frankrike som kaltes «revolusjonær syndikalisme», i motsetning til «reformistisk syndikalisme» ─ dvs. alminnelige fagforeninger som bare arbeider for reformer innenfor det kapitalistiske samfunns rammer. Det var også i Frankrike at syndikalismen fikk sin teoretiske utforming, og den fikk sin største innflytelse der og i Spania, Italia og Latin‑ Amerika. Men syndikalistiske idéer spredte seg langt utenfor de romanske land, og selv om ikke hele syndikalismens læresystem vant så stor innflytelse andre steder, så vant det elementære grunnlaget mer eller mindre sterkt innpass i nesten alle land, deriblant Norge.

Det finnes forskjellige former for syndikalisme: revolusjonær syndikalisme, reformistisk syndikalisme, kommunistisk syndikalisme, ja sågar en kapitalistisk syndikalisme.[5] I denne boken vil vi legge hovedvekten på den revolusjonære syndikalismen. Syndikalisme kalles også for industriell sosialisme.[6]

Akkurat som reformistene forsøker også syndikalistene å gjennomføre reformer innenfor rammen av det nåværende samfunn, og derfor kan også de som betrakter de to bevegelser helt overfladisk, anse den revolusjonære og den reformistiske klassekampen som helt likeartede foreteelser. Men forskjellen er enda ganske stor. For den revolusjonære syndikalistiske klassekampen er den partielle kamp for reformer bare et ledd i klassekampen, et middel for å oppnå større styrke. For reformistene er derimot slike kamper hele klassekampen og deres resultat er hele målet.

Syndikalistene aksepterer den materialistiske historieforståelsen. Både det åndelige og det politiske livet er en gjenspeiling av det rådende økonomiske systemet. Parlamentet er børsens barometer. Endringer i økonomien medfører også endringer i politikken. Derfor bør arbeidernes kamp rettes mot basis, dvs. de rådende produksjonsforhold, og ikke overbygningen, det politiske systemet. Syndikalistenes motto er identisk med Den Første Internasjonales: «Arbeiderklassens frigjøring må være denne klasses eget verk». Mot statens og partienes politikk stiller syndikalistene arbeidets økonomiske organisasjon. Regjeringen over menneskene skal avløses av forvaltningen av tingene.

I samsvar med den materialistiske historieoppfatningen hevder syndikalistene at kampen må føres på det økonomiske området av arbeidernes økonomiske sammenslutninger, deres fagforeninger. Bare på det økonomiske feltet kan arbeiderne organiseres som klasse i sin egenskap av produsenter. Syndikalistene vil organisere arbeiderne på et økonomisk grunnlag, uten hensyn til filosofiske, politiske eller religiøse meninger, gjennom en felles interesse; sammenslutte dem med hverandre for å skape en organisasjon som bæres oppe av en allmenn interesse, og følger opp et mål som er felles for dem alle.

Blant sine teoretikere regner syndikalistene bl.a. Pierre-Joseph Proudhon, Mikhail Bakunin, Peter Kropotkin, Errico Malatesta, Rudolf Rocker, Emile Pouget, Fernand Pelloutier («Syndikalismens far»[7]) og Hubert Lagardelle. Lagardelle ble senere en av den italienske fascisten Benito Mussolinis intime venner og medarbeidere, og var under marskalk Pétain fransk arbeidsminister.[8] Også Georges Sorél (1847─1922) regnes av en del syndikalister som en viktig teoretiker, selv om han alltid sto på siden av den syndikalistiske bevegelsen og aldri ble riktig anerkjent av de syndikalistiske lederne. Solidaritet skriver: «Sorels betydning som syndikalismens teoretiker har vært svært omtvistet blant de eldre franske syndikalister og blant syndikalistiske forskere i andre land. Og man kommer lett til den anskuelse at hans historiske virksomhet har vært i en viss grad konjunkturbetont. [...] I tidene straks før siste verdenskrig dukket Sorels navn opp i diskusjonen på nytt. Den fikk en eiendommelig høykonjunktur i enkelte intellektuelle kretser, hvor man søkte å gjøre hans teorier identiske med fascismen»[9] Mussolini så på Sorel som en av sine læremestere.[10] Sorels siste skrift var et hyldningsskrift til Lenin, hvor han sluttet seg til den russiske bolsjevismen.[11]