Syndikalismens forhold til anarkismen

«Vi anarkister har snakket meget om den sociale revolusjon. Men få av oss har gjort sig den umake å treffe de nødvendige forberedelser for det umiddelbare arbeide som må gjøres under og efter revolusjonen. Den russiske revolusjon har vist oss den absolutte nødvendighet av sådanne forberedelser for praktisk arbeide. Jeg er kommet til den overbevisning at syndikalismen er den faglige basis for anarkismen og uttrykk for de slumrende krefter i folket under de revolusjonære perioder.»[1]

Syndikalismen er en handlingsfilosofi for en kjempende klasseorganisasjon. Den bunner i erfaringene fra dagliglivets kamp mellom arbeid og kapital. Den er primært en bevegelse, sekundært en lære. De konkrete erfaringene må (om)forme teorien, ikke motsatt. Syndikalismen er en praktisk rettet, økonomisk, proletarbevegelse som vil virkeliggjøre proletariatets frigjøring gjennom dens økonomiske aksjon som klasse. Den er proletær etter som den bare kan tilknytte seg medlemmer via faglige organisasjoner, i motsetning til politiske partier som kan ha medlemmer fra alle klasser. Det er det praktisk revolusjonerende oppbyggingsarbeidet av de organer som skal prege selve det revolusjonære mål som er syndikalistenes oppgave. Syndikalismen og anarkismen er vesensbeslektede, men de har forskjellige oppgaver. Syndikalismen er den proletariske kampbevegelsen. Syndikalismen er den praktiske organisering av arbeidet, arbeidets økonomiske frigjøring, arbeidets frukter til arbeiderne. Anarkismen er arbeidets økonomiske og arbeiderens åndelige frigjøring ─ avskaffelse av herreveldet i alle former. Anarkismen er den vitenskapelige læren om det fremtidige samfunn, og om hvordan menneskene skal være for å kunne leve i et slikt samfunn. Anarkismen bør være samfunnets kulturdepartement, og syndikalismen forsvars-, angreps- og arbeidsdepartementet. Syndikalismen er en kampteori, ett middel. Den frie kommunisme ─ anarkismen ─ er målet. Dette har det vært en del debatt om innen den revolusjonære syndikalismen. Det har blitt påpekt at syndikalismen ikke må gjøres sekterisk. Den må være uavhengig av alle politiske og religiøse bekjennelser, og være samlingspunktet for en enig kamp om felles økonomiske interesser. Enkelte har sett på syndikalismen og anarkismen som to atskilte fenomen, og at det bare skaper ideologisk forvirring å påstå at de er ett og det samme,[2] andre har ment at syndikalismen er anarkisme (anarkismen er det grunnleggende og sentrale i syndikalismen), mens atter andre har ment at syndikalismen må stilles i anarkismens tjeneste.[3]

«Anarkisterne har ikke været i tvil om sine revolutionære maal; men midlerne til maalets opnaaelse har de delvis negligert. Anarkismen var teori og ideer. Den trængte støtte og kraft i en praktisk revolutionær bevægelse, en aktiv og begeistret fylking somarbeidet mot det samme maal. I denne henseende er det at syndikalismen har tilføiet anarkismen nyt haap og nyt liv. Syndikalismen har jo sin styrke i taktikken, den er først og fremst en praktisk-revolutionær bevægelse, sprunget direkte ut av det levende liv uten nogen hindrende teoretisk dødvegt. Men dens idéindhold sogner sterkt til anarkismen, og den er da ogsaa blit kaldt 'organisert anarki', 'revolutionær kooperativ anarkisme'.»[4]

Arvid Weber Skjærpe skriver:

«Mens klassesamfunnets opphevelse for stalinistene ble redusert til vedtak i Det øverste Sovjet, så anarkistene det som et resultat av en langsiktig prosess, med sikte på å integrere alle samfunnsborgere som likeverdige deltakere i produksjon og fordeling. Stalinistenes midler var henrettelser, konsentrasjonsleire og Moskvaprosesser. Anarkistene ville nytte den sosiale kontroll som eksisterer på arbeidsplass og bosted. Vi er allikevel ikke kvitt alle deltakelsesproblemer. Syndikalistenes tradisjonelle krav var at deres organisasjon skulle overta samfunnsmakten. Dermed tok de utgangspunkt i noe som ikke er gitt, ─ at alle arbeidstakere ville slutte seg til deres organisasjon. Så lenge denne forutsetningen ikke holder, vil kravet om samfunnsmakten skal overlates den syndikalistiske organisasjon, innebærer et diktatur. Den syndikalistiske fagbevegelsen vil i kraft av sitt beslutningsmonopol utgjøre et diktatur overfor de samfunnsmedlemmer som ikke ønsker å tilslutte seg organisasjonen. I enkelte land kom dette spørsmålet til å splitte syndikalistene i en «ren» syndikalistisk og i en anarko-syndikalistisk retning.»[5]

Uenigheten mellom de «rene» syndikalistene og anarko-syndikalistene gikk på hvorvidt det skulle være egne syndikalistiske fagforeninger eller om man skulle arbeide innenfor de allerede eksisterende fagforeningene som godt organiserte anarkistiske «kadre» for å drive anarkistisk propaganda, forsøke å drive igjennom en demokratisering av fagbevegelsen og for å arbeide for overføring av samfunnsmakt til fagforeningene. I de latinske land, hvor man opprettet rene syndikalistiske fagforeninger, vokste det frem en rekke konkurrerende fagbevegelser: sosialdemokratiske, katolske, republikanske og monarkiske. Syndikalistenes ønske om en samlet arbeiderbevegelse gikk dermed i vasken. Resultatet ble den samme splittelse av fagbevegelsen som syndikalistene hevdet partivesenet skapte i arbeiderklassen.[6]

På en internasjonal kongresse i Amsterdam i 1907 vedtok anarkistene:

«Den internasjonale anarkistiske kongress anerkjenner fagforeningene ikke bare som kampmiddel i klassekampen, for å oppnå bedre arbeidsvilkår, men også som arbeidersammenslutninger som kan tjene til å omskape det kapitalisme samfunn til et anarkistisk kommunistisk samfunn. Idet kongressen anerkjenner den eventuelle nødvendighet å danne særlige syndikalistiske organisasjoner, anbefaler den kameratene å støtte de allmenne fagforeningsorganisasjoner, der alle arbeidere av samme yrke har adgang.»[7]