Vold og terror

 

Du har sikkert hørt at anarkister kaster bomber, at de tror på vold, og at anarki betyr uorden og kaos. Det er ikke å forundres over om du tenker slik. Media, kapitalister, politikere og makthavere hevder dette til stadighet. Det samme gjør alminnelige ordbøker. Men det er ikke anarkistene som står for kaos og vold. Det er det kapitalister, regjeringer og kriminelle som står for. Anarkisme står for orden uten regjering, og fred uten vold. Det er riktig at enkelte som har kalt seg anarkister har kastet bomber, av og til brukt vold, eller utøvd attentater mot statsoverhoder, men det innebærer ikke at anarkismen som sådan er det samme som vold og terror. Vold er det tydeligste eksempel på en persons bruk av makt og autoritet over en annen, og står følgelig i strid med anarkistenes ikkeautoritære grunnholdning. Vold er et autoritært onde som det skal brukes minst mulig av. Hva da med å kunne forsvare seg mot vold? Det er nødvendig å kunne bruke styrke, dvs. at man kan fravriste en knivstikker kniven, men man dreper ham ikke (hvis ikke det er den eneste muligheten for ikke selv å bli drept). Bare i nødverge kan vold legitimeres i henhold til anarkismen.

 

Gjennom alle tider har det forekommet at individer har brukt vold: religiøse fundamentalister, demokrater, konservative, reaksjonære, republikanere, monarkister, nasjonalister, fascister, sosialister, kommunister og anarkister; for ikke å snakke om banditter, mafiaen og annen organisert kriminalitet. Det eiendommelige er at det er noen få anarkisters voldsbruk man husker, selv lenge etter at anarkistene selv har tatt avstand fra den, og ikke alle de andres! De verste voldshandlinger er det uansett herskerne (politisk undertrykking og økonomisk utbytting) som er ansvarlige for. Stater går til krig mot hverandre, regjeringer bruker soldater mot sin egen befolkning, og torturerer og dreper opposisjonelle. Radikale fagforeningsfolk blir trakassert eller myrdet av arbeidsgiverne. Folk er underernærte eller sulter i hjel, samtidig som mat har blitt ødelagt eller lagret for å holde prisene høye slik at eierne har kunnet høste mest mulig profitt. Anarkistenes bruk av vold er fullstendig bagatellmessig i sammenligning med hva den liberal-kapitalistiske, fascistiske og statssosialistiske verden har fått i stand av massakrer, blodbad og systematiserte folkemord. Ingen anarkist kan måle seg med krigens bombardementer.

 

Det har, spesielt i en kort periode på slutten av attenhundretallet og begynnelsen av nittenhundretallet, vært noen få anarkister som brukte individuell terror, spesielt mot myndighetspersoner. Det har blant annet sammenheng med at de holdt fast på tradisjoner fra de franske, de amerikanske og de engelske revolusjonene – tradisjoner med folkelige voldsaksjoner i frihetens navn, noe de delte med sin tids andre bevegelser, slik som jakobinerne, marxistene, blanquistene, samt Mazzinis og Garibaldis tilhengere. Med tiden fikk tradisjonen en romantisk aura, ble en del av en revolusjonær myte, og hadde i mange land liten forbindelse med virkelig praksis. Det forekom riktignok spesielle situasjoner, spesielt i Spania, Italia og Russland, hvor vold var vanlig innen det politiske liv, og der godtok anarkistene i likhet med andre grupper nesten rutinemessig opprørsbevegelser, men blant «celebritetene» i anarkismens historie har voldshandlingenes «helter» blitt overtruffet i antall av ordets «riddere».[1]

 

Enkelte anarkister hadde en spesiell oppfatning av «handlingens propaganda». Man trodde at det slumrende proletariats krefter skulle vekkes, at sinnene skulle revolusjoneres og gjøres modne for omveltningen. Etter hvert innså man at disse blodige voldsdådene, som av og til også gikk ut over fredlige og anonyme personer, isteden for å vekke massene, kun ga massene avsky for anarkismen, og samtidig ga myndighetene unnskyldning for å innføre unntakslover og tvangsforanstaltninger for å hemme arbeidernes frigjøringskamp. (Jamfør f.eks. «Anarkistprotokollen» som Norge og Sverige undertegnet i 1904 sammen med flere andre land.) I en serie artikler slo Peter Kropotkin fast «at man må gå sammen med folket, som ikke lenger ønsker den isolerte handling, men handlingsmennesker i sine rekker».[2] Han advarte mot «den illusjon at man kan beseire utbytternes sammenslutninger med noen pund sprengstoff».[3]

 

Flertallet av terroristene var «ensomme ulver», av enkelte regnet som anarkoindividualister. Spesielt i Frankrike ble terrorhandlinger begått av enkeltpersoner eller av små grupper på tre eller fire personer,  i motsetning til i Russland hvor nesten alle politiske mord ble foretatt av grupper som var organiserte av det sosialrevolusjonære partiet.[4] De russiske sosialrevolusjonære var ikke anarkister. Kjente «bombeanarkister» var bl.a. polakken Leon Czolgosz (som ikke tilhørte noen anarkistgruppe, og som var brennemerket som spion av det frihetlige bladet «Det nye samfunnet» i Chicago[5]) og franskmennene Émile Henry, Ravachol (henrettet 1892) og Jules Bonnot (1876-1912). «Bonnotbanden» brukte biler i sine attentater i 1911─12. Banden ble knust, og dømt i 1913. Selv om ledende personer innen annarkistorganisasjonene tok avstand fra «Bonnotbanden», ble hele anarkistbevegelsen angrepet for «Bonnotbandens» aktiviteter. Under flere anarkistkongresser ble anarkoindividualister nektet adgang.[6] «[...], selv anarkistene, ─ det vil si de som fører klassekamp ─ har tat avstand fra foreteelser som de berygtede franske automobilmordere, som dog til en viss grad hadde sociale motiver.»[7]

 

«Bombeanarkistene» har nørt opp under autoritetenes vrengebilde av anarkismen, om at anarki og anarkisme er kaos, den sterkestes rett, lovløse tilstander, jungelens lov, terrorisme osv. Terrorismen var et autoritært, ufruktbart, avvik fra anarkismen, ikke en ekte del av den. Mye av terrorismen skyldtes oklarkisk infiltrasjon. Dette bruddet med anarkist-prinsippene hadde også sin årsak i stor fattigdom og nød, at bevegelsen på denne tiden ble sterkt forfulgt, og at den var sterkt infiltrert av politiprovokatører som gjorde alt for å diskreditere den. Arne Dybfest opplevde en politispion i Paris.[8] Knut Hamsun hevder at det var en politispion som kastet en bombe inn i folkemassen under en demonstrasjon på Haymarket i Chicago 4. mai 1886.[9] Politispioner fantes det også i Thranitterbevegelsen. En av dem fór sammen med Thrane på en agitasjonsreise til Lillehammer. Spionen finansierte i stor grad turen for Thrane med penger han hadde fått av politiet.[10]

 

Den vest-tyske Baader-Meinhof-gruppen/Rote Arme Fraktion (RAF), som drev med terror og kidnapping rundt 1970, har blitt beskyldt for å være anarkister, men de har selv sagt i «Program-erklæring for by-guerillaen»:

«Den anarkistiske parole 'knus det, som knuses skal' er proletarisk, klassebevidst og riktig. Den er imidlertid forkert, for så vidt som den formidler den feijlagtige opfattelse, at man blot behøver at knuse udsugerne, mens organisation er et andethåndsspørgsmål, disciplin borgerlig samt klasseanalysen overflødig. Vi hævder, at det er rigtigt og retfærdigt, at der her og nu opbygges by-guerillaer, og at den væbnede kamp i marxismen-leninismens højeste form (Mao) nu kan og må indledes. Vi er ikke anarkister.»[11]

 

Ovenstående sitat viser også at RAF ikke forsto hva anarkisme er, og at de angrep et vrengebilde av anarkismen.

 

Selv om det har vært få anarkistiske utøvere av terror, har disse dessverre i høy grad medvirket til å skape det alminnelige inntrykk av anarkister. Anarkisters mer eller mindre ironiske bruk av «bombeanarkisttegninger» har også bidratt til dette. Norske anarkister og syndikalister har aldri benyttet seg av vold og terror.

 

«Me er imot dei Anarkistar, som ikkje veit av andre Arbeidsmidlar enn Dynamit, og som ikkje trur det er Framgang i nokon Verdens Ting, uta det som kjem fraa dei.»[12]

 

«Volden har sitt föde- og tilholdssted i det herskende sjikts institusjoner, og er grunnvollen i enhver autoritær, politisk ordning (enten opphavet ’er av Gud eller kong Mammon’). Man vil da også fort oppdage at i alle historiens begivenheter hvor massene blinde og gale av raseri har ödslet kreftene sine på gjensidig ödeleggelse, har det vært provokatörer og ledere fra den besittende klasse.»[13]

 

Anarkisme ikke er vold eller terrorisme, men anarkistbevegelsen er en av de mest fredelige politiske bevegelser overhodet.

  

---