Revolusjon, krig og pasifisme

 

Anarkismen og syndikalismen er prinsipielt internasjonalistisk og antimilitaristisk. Det betyr ikke at anarkismen er pasifistisk, men det har alltid vært pasifister i bevegelsen. Det har også vært en debatt om pasifismen er en del av den anarkistiske ideologien. Alle anarkister er likevel enige om at krig er et onde, men forsvarskrig har, av i alle fall ikke-pasifister, blitt sett på som et nødvendig onde. Peter Kropotkin og 17 toneangivende anarkisters støtte til de allierte i kampen mot Tyskland under 1. verdenskrig  er velkjent. De mente at en seier for tysk imperialisme ville være værre enn å angripe Tyskland. Medlemmer av CNT var også med å kjempet på de alliertes side i kampene om Narvik i 1940.

 

I forbindelse med de store revolusjonene har anarkistene og syndikalistene forsvart væpnet kamp mot de reaksjonære kreftene, som f.eks. Machno-geriljaen i Ukraina under den russiske revolusjon og borgerkrig 1917─ 21, og CNT/FAI under den spanske borgerkrigen 1936─39. Syndikalistene i Norge var mot «nonintervensjonspakten» som gikk ut på at man ikke skulle støtte noen av partene i den spanske borgerkrigen med våpen.

 

«Væpna revv’lusjon» har aldri stått høyt i kurs blant anarkistene og syndikalistene i Norge: «Vort alfa og omega idag maa derfor være: Agitation! Organisation! Oplysning!»[1]. Anarkisten Rasmus Steinsvik skriver: «Det er ikkje mennene me vil til livs, ikkje kapitalistene ein gong. Det er stelle me vil til livs.»[2]

 

«Og hvorledes skal vi kjæmpe? Med kuler og krutt? Nei, aldrig skal vi benytte skytevaaben for at komme tilbake til naturen og livet. […] Det vaaben vi skal bruke i vor kamp er oplysningen. Vi maa lære hva livet er og om naturen er slik beskaffen, at den kan tilfredsstille os alle sammen. […] vi maa, hver og en, undergaa en aandsrevolution, hvorved vi kommer til det standpunkt at ’min næstes vel blir til glæde for mig selv’. Og naar vi er kommet saa langt, saa behøver vi ikke skytevaaben til vor revolution av samfundet, men paa en anden side, før vi har undergaat denne aandsrevolution, kan vi heller ikke hjælpe os med kuler og krutt.»[3]

 

Syndikalistenes svar på krigstrusselen i mellomkrigstiden var: «Ikke en mann, ikke en øre til militarismen! Nekt å produsere våpen og ammunisjon! Nekt å transportere krigsfornødenheter av noen art! Nekt militærtjenesten! Generalstreik mot krigen!»[4] «Vi har intet fedreland å forsvare, ingen nasjon å krige om, følgelig har vi derfor heller ikke behov for noe militærvesen.»[5] Dette forutsatte en global avrustning. Hvis dette ikke lykkedes, hvordan skulle man så forsvare seg i en krigssituasjon? Herom tiet norske syndikalister. ANORG/AFIN, derimot, har gått inn for gjensidig, og ikke ensidig, nedrustning og styrkebalanse som basis for antimilitaristisk politikk – noe som innebærer et tilstrekkelig sterkt væpnet forsvar til å virke avskrekkende. Denne teorien ble utviklet på 1980-tallet. Man mente at det var bedre å forsvare et relativt fritt Norge, enn å risikere å bli okkupert av et mye mer autoritært og totalitært Sovjetunionen. ANORG/AFINs synspunkt kan sammenfattes i følgende uttalelse: «Anarkisme er prinsipielt heller ikke pasifisme eller terrorisme. Det første betyr å underkaste seg militaristiske overgrep, det andre er et slikt overgrep. Terrorisme, ’herske ved terror’, skrekkvelde, har ingenting med anarki å gjøre.»[6] Vi skal i kapitlet om ANORG/AFIN se at deres forsvarspolitiske synspunkter ikke er ukontroversielle.