Lovløshet

 

«Anarkisme vil si det samme som herreløshet, men ikke lovløshet. De lover som bygger på sann etikk, og fremmer frihet og solidaritet, vil bestå. Men klasselovene vil falle.»[1]

 

Anarkister har alltid blitt beskyldt for å være motstandere av lov og orden. Man kan da også lese uttalelser fra anarkister, spesielt på 1800-tallet, om at de var i mot lover og rettsvesen.  Det har vært diskutert hvorvidt dette gjelder lover og rettsvesen generelt, eller om det først og fremst gjelder klassesamfunnets lov og rett. Enkelte anarkister har vært uklare på dette punkt. I dag velger man å tolke uttalelsene som motstand mot (datidens) klasselover og -justis, mens man er tilhenger av anarkistisk lov og rettsvesen. 

 

Autoriteter har alltid brukt kriminalisering som kontrollmiddel. Dette har spesielt rettet seg mot de svake, mot underklassene. Det har altså ikke bare rettet seg mot uønsket atferd, men også mot de lavere klassene som sådan. Staten har styrt underklassene ved strafferettslige midler. Dette var fremdeles meget fremtredende på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, under industrialiseringens fremvekst.

 

Industrialiseringen gjorde at folk jobbet sammen i store industribedrifter, på bygg og anlegg. Dermed fikk de i en slags «klassebevissthet», organiserte seg,  og begynte å opptre gjennom kollektiv handling. Dermed kunne de presse lovgiverne, og etter hvert bedret lovverket seg  noe til fordel for arbeiderklassen. I det «postindustrielle samfunnet» er arbeidernes rettigheter under press. Det finnes stater hvor underklassene knapt har rettigheter i det hele tatt.

 

På 1890-tallet ble retten til å stjele inngående diskutert innen de franske anarkistkretsene.[2] I Frankrike var det anarkistgrupperinger som anså det som deres rett til å stjele fra de rike, når de selv sultet. Det de rike utplyndret arbeiderne for skulle man ta tilbake. Foruten å begå innbrudd for å fremskaffe penger til mat til seg og sin familie, donerte de også hele tiden større og mindre pengesummer til anarkistbevegelsens organisasjoner, aviser og fengslede aktivister.Ved hjelp av ran finansierte både Ravachol og Bonnot-banden deler av bevegelsen.[3]

 

Enkelte lovbrytere har forsøkt å rettferdiggjøre sine handlinger i en «ideell» bevegelses navn. Anarkist- og syndikalistbevegelsen har da heller ikke sluppet unna lovbrytere blant sine medlemmer. Dette har selvfølgelig blitt benyttet av motstanderne til å sverte selve bevegelsen som en forbryterbande, selv i de tilfeller der det er tidligere medlemmer som har forbrutt seg.

 

«[…] Det er ikke min hensigt med denne artikel at forsvare disse forhenværende ungsocialister, der nu er arresteret for tyveri. Jeg forsvarer ekspropriation med et ideelt formaal. Men naar en del personer gaar hen og stjæler, for at slippe at arbeide, saa betragter jeg dem som parasiter, der ─ likesaavel som kapitalisterne ─ lever paa arbeidernes bekostning.

Jeg bekjæmper det nuværende samfund derfor, at det tillater et faatal at leve i overflod uten at producere, mens producenterne lever i den yderste fattigdom. Jeg betragter som mine motstandere alle, der ikke selv vil arbeide, men i stedet tilegner sig udbyttet av andres arbeide. Det er likegyldig for mig om de tilhører over- eller underklassen, om det foregaar paa ’lovlig’ eller ’ulovlig’ maate.»[4]

 

«En der sier sig at være ungsocialist og syndikalist har fundet det i overensstemmelse med sine revolutionære principper at snyte en fagforening ute paa Askim for ca. 100 kroner. Han har i et brev til vedkommende fagforening uttalt at det var tilpas for disse reformistiske fagforeninger; de fortjente ikke andet end at bli snyt (!). Denslags radikalisme betakker vi os for. Og denslags individer bør helst holde sig borte fra en revolutionær bevægelse. Man radikaliserer ikke en reformistisk fagforening ved at stikke avgaarde med kassebeholdningen. ─ Da vedkommende person har erklært at han vil tilbakebetale pengene skal vi dennegang undlate at offentliggjøre ham.»[5]

 

Diskusjonen om tyveri har dukket opp med ujevne mellomrom innen anarkist- og syndikalistbevegelsen. Det ble til og med en «motesak» for vanlige kriminelle å hevde at det var en forbindelse mellom deres handlinger og anarkismen etter at de ble tatt for en oppsiktsvekkende forbrytelse.[6].

 

Den type lover og rettsvesen som anarkistene har vært i mot har vært klasselover og -justis. Jo mer anarkistisk et samfunn er, dess færre, enklere, mer fleksible og mer frihetlige vil lovene sannsynligvis være. Ros er viktigere enn ris. Når klasselovene er fjernet mener anarkistene at solidaritet, god oppdragelse, utdannelse og en frihetlig moral vil gjøre de fleste andre lovene overflødige. I et idealanarkistisk system vil mellommenneskelige forhold i hovedsak være basert på frie kontrakter, og konflikter vil bli avgjort med voldgift. Under idealanarkismen legges det stor vekt på fleksibilitet i lov og rettssystemet, jevnfør følgende sitat:

 

«Under Anarchism all rules and laws will be little more than suggestions for the guidance of juries, and that all disputes, whether about land or anything else, will be submitted to juries which will judge not only the facts, but the law, the justice of the law, its applicability to the given circumstances, and the penalty or damage to be inflicted because of its infraction. What better safeguard against rigidity could there be than this? «Machinery for altering» the law, indeed! Under Anarchism the law will be so flexible that it will shape itself to every emergency and need no alteration. And it will then be regarded as just in proportion to its flexibility, instead of as now in proportion to its rigidity.»[7]

 

Vold og tyveri  har gjort enorm skade på anarkistbevegelsen, og kan kun aksepteres i ren nødverge.