Hva anarkisme og syndikalisme ikke er

Det er mange myter om anarkismen og syndikalismen. Noen av dem er anarkistene og syndikalistene delvis skyld i selv. Vi skal i dette kapitlet prøve å «avlive» noen av disse mytene.

Hva anarkisme ikke er:

«Det er ikke bomber, uorden, eller kaos.

Det er ikke tyveri og mord.

Det er ikke alles krig mot alle.

Det er ikke å vende tilbake til barbariet eller steinalderen.

Anarkismen er det stikk motsatte av alt dette.»[i]

Vold og terror

Du har sikkert hørt at anarkister kaster bomber, at de tror på vold, og at anarki betyr uorden og kaos. Det er ikke å forundres over om du tenker slik. Media, kapitalister, politikere og makthavere hevder dette til stadighet. Det samme gjør alminnelige ordbøker. Men det er ikke anarkistene som står for kaos og vold. Det er det kapitalister, regjeringer og kriminelle som står for. Anarkisme står for orden uten regjering, og fred uten vold. Det er riktig at enkelte som har kalt seg anarkister har kastet bomber, av og til brukt vold, eller utøvd attentater mot statsoverhoder, men det innebærer ikke at anarkismen som sådan er det samme som vold og terror. Vold er det tydeligste eksempel på en persons bruk av makt og autoritet over en annen, og står følgelig i strid med anarkistenes ikkeautoritære grunnholdning. Vold er et autoritært onde som det skal brukes minst mulig av. Hva da med å kunne forsvare seg mot vold? Det er nødvendig å kunne bruke styrke, dvs. at man kan fravriste en knivstikker kniven, men man dreper ham ikke (hvis ikke det er den eneste muligheten for ikke selv å bli drept). Bare i nødverge kan vold legitimeres i henhold til anarkismen.

Gjennom alle tider har det forekommet at individer har brukt vold: religiøse fundamentalister, demokrater, konservative, reaksjonære, republikanere, monarkister, nasjonalister, fascister, sosialister, kommunister og anarkister; for ikke å snakke om banditter, mafiaen og annen organisert kriminalitet. Det eiendommelige er at det er noen få anarkisters voldsbruk man husker, selv lenge etter at anarkistene selv har tatt avstand fra den, og ikke alle de andres! De verste voldshandlinger er det uansett herskerne (politisk undertrykking og økonomisk utbytting) som er ansvarlige for. Stater går til krig mot hverandre, regjeringer bruker soldater mot sin egen befolkning, og torturerer og dreper opposisjonelle. Radikale fagforeningsfolk blir trakassert eller myrdet av arbeidskjøperne. Folk er underernærte eller sulter i hjel, samtidig som mat har blitt ødelagt eller lagret for å holde prisene høye for at eierne skulle kunne høste mest mulig profitt. Anarkistenes bruk av vold er fullstendig bagatellmessig i sammenligning med hva den liberal-kapitalistiske, fascistiske og statssosialistiske verden har fått i stand av massakrer, blodbad og systematiserte folkemord. Ingen anarkist kan måle seg med krigens bombardementer.

Det har, spesielt i en kort periode på slutten av attenhundretallet og begynnelsen av nittenhundretallet, vært noen få anarkister som brukte individuell terror, spesielt mot myndighetspersoner. Det har blant annet sammenheng med at de holdt fast på tradisjoner fra de franske, de amerikanske og de engelske revolusjonene – tradisjoner med folkelige voldsaksjoner i frihetens navn, noe de delte med sin tids andre bevegelser, slik som jakobinerne, marxistene, blanquistene, samt Mazzinis og Garibaldis tilhengere. Med tiden fikk tradisjonen en romantisk aura, ble en del av en revolusjonær myte, og hadde i mange land liten forbindelse med virkelig praksis. Det forekom riktignok spesielle situasjoner, spesielt i Spania, Italia og Russland, hvor vold var vanlig innen det politiske liv, og der godtok anarkistene i likhet med andre grupper nesten rutinemessig opprørsbevegelser, men blant «celebritetene» i anarkismens historie har voldshandlingenes «helter» blitt overtruffet i antall av ordets «riddere».[ii]

Enkelte anarkister hadde en spesiell oppfatning av «handlingens propaganda». De trodde at det slumrende proletariats krefter skulle vekkes, at sinnene skulle revolusjoneres og gjøres modne for omveltningen. 25/12 1880 forkynte Peter Kropotkin høylydt i sin avis Revolté: «Det permanente opprør gjennom ord, skrift, dolk, gevær, dynamitt (...), alt det som ikke er legalt er tjenelig for oss.»[iii] Etter hvert innså han at disse blodige voldsdådene, som av og til også gikk ut over fredlige og anonyme personer, isteden for å vekke massene, kun ga massene avsky for anarkismen, og samtidig ga myndighetene unnskyldning for å innføre unntakslover og tvangsforanstaltninger for å hemme arbeidernes frigjøringskamp. (Jamfør f.eks. «Anarkistprotokollen» som Norge og Sverige undertegnet i 1904 sammen med flere andre land.) I en serie artikler slo Peter Kropotkin fast «at man må gå sammen med folket, som ikke lenger ønsker den isolerte handling, men handlingsmennesker i sine rekker».[iv] Han advarte mot «den illusjon at man kan beseire utbytternes sammenslutninger med noen pund sprengstoff».[v]

Flertallet av terroristene var «ensomme ulver», av enkelte regnet som anarkoindividualister. Spesielt i Frankrike ble terrorhandlinger begått av enkeltpersoner eller av små grupper på tre eller fire personer, i motsetning til i Russland hvor nesten alle politiske mord ble foretatt av grupper som var organiserte av det sosialrevolusjonære partiet.[vi] De russiske sosialrevolusjonære var ikke anarkister. Kjente «bombeanarkister» var bl.a. polakken Leon Czolgosz (som ikke tilhørte noen anarkistgruppe, og som var brennemerket som spion av det frihetlige bladet «Det nye samfunnet» i Chicago[vii]) og franskmennene Émile Henry, Ravachol (henrettet 1892) og Jules Bonnot (1876-1912). «Bonnotbanden» brukte biler i sine attentater i 1911─12. Banden ble knust, og dømt i 1913. Selv om ledende personer innen annarkistorganisasjonene tok avstand fra «Bonnotbanden», ble hele anarkistbevegelsen angrepet for «Bonnotbandens» aktiviteter. Under flere anarkistkongresser ble anarkoindividualister nektet adgang.[viii] «[...], selv anarkistene, ─ det vil si de som fører klassekamp ─ har tat avstand fra foreteelser som de berygtede franske automobilmordere, som dog til en viss grad hadde sociale motiver.»[ix]

«Bombeanarkistene» har nørt opp under autoritetenes vrengebilde av anarkismen, om at anarki og anarkisme er kaos, den sterkestes rett, lovløse tilstander, jungelens lov, terrorisme osv. Terrorismen var et autoritært, ufruktbart, avvik fra anarkismen, ikke en ekte del av den. Mye av terrorismen skyldtes oklarkisk infiltrasjon. Dette bruddet med anarkist-prinsippene hadde også sin årsak i stor fattigdom og nød, at bevegelsen på denne tiden ble sterkt forfulgt, og at den var sterkt infiltrert av politiprovokatører som gjorde alt for å diskreditere den. Arne Dybfest opplevde en politispion i Paris.[x] I følge Knut Hamsun var det en politispion som kastet en bombe inn i folkemassen under en demonstrasjon på Haymarket i Chicago 4. mai 1886.[xi] Politispioner fantes det også i Thranitterbevegelsen. En av dem fór sammen med Thrane på en agitasjonsreise til Lillehammer. Spionen finansierte i stor grad turen for Thrane med penger han hadde fått av politiet.[xii]

Den vest-tyske Baader-Meinhof-gruppen/Rote Arme Fraktion (RAF), som drev med terror og kidnapping rundt 1970, har blitt beskyldt for å være anarkister, men de har selv sagt i «Program-erklæring for by-guerillaen»:

«Den anarkistiske parole 'knus det, som knuses skal' er proletarisk, klassebevidst og riktig. Den er imidlertid forkert, for så vidt som den formidler den feijlagtige opfattelse, at man blot behøver at knuse udsugerne, mens organisation er et andethåndsspørgsmål, disciplin borgerlig samt klasseanalysen overflødig. Vi hævder, at det er rigtigt og retfærdigt, at der her og nu opbygges by-guerillaer, og at den væbnede kamp i marxismen-leninismens højeste form (Mao) nu kan og må indledes. Vi er ikke anarkister.»[xiii]

Ovenstående sitat viser også at RAF ikke forsto hva anarkisme er, og at de angrep et vrengebilde av anarkismen.

Selv om det har vært få anarkistiske utøvere av terror, har disse dessverre i høy grad medvirket til å skape det alminnelige inntrykk av anarkister. Anarkisters mer eller mindre ironiske bruk av «bombeanarkisttegninger» har også bidratt til dette. Norske anarkister og syndikalister har aldri benyttet seg av vold og terror.

«Me er imot dei Anarkistar, som ikkje veit av andre Arbeidsmidlar enn Dynamit, og som ikkje trur det er Framgang i nokon Verdens Ting, uta det som kjem fraa dei.»[xiv]

«Volden har sitt föde- og tilholdssted i det herskende sjikts institusjoner, og er grunnvollen i enhver autoritær, politisk ordning (enten opphavet ’er av Gud eller kong Mammon’). Man vil da også fort oppdage at i alle historiens begivenheter hvor massene blinde og gale av raseri har ödslet kreftene sine på gjensidig ödeleggelse, har det vært provokatörer og ledere fra den besittende klasse.»[xv]

Anarkisme ikke er vold eller terrorisme, men anarkistbevegelsen er en av de mest fredelige politiske bevegelser overhodet.

Lovløshet

«Anarkisme vil si det samme som herreløshet, men ikke lovløshet. De lover som bygger på sann etikk, og fremmer frihet og solidaritet, vil bestå. Men klasselovene vil falle.»[xvi]

Anarkister har alltid blitt beskyldt for å være motstandere av lov og orden. Man kan da også lese uttalelser fra anarkister, spesielt på 1800-tallet, om at de var i mot lover og rettsvesen. Det har vært diskutert hvorvidt dette gjelder lover og rettsvesen generelt, eller om det først og fremst gjelder klassesamfunnets lov og rett. Enkelte anarkister har vært uklare på dette punkt. I dag velger noen anarkister å tolke uttalelsene som motstand mot (datidens) klasselover og -justis, mens man er tilhenger av anarkistisk lov og rettsvesen.

Autoriteter har alltid brukt kriminalisering som kontrollmiddel. Dette har spesielt rettet seg mot de svake, mot underklassene. Det har altså ikke bare rettet seg mot uønsket atferd, men også mot de lavere klassene som sådan. Staten har styrt underklassene ved strafferettslige midler. Dette var fremdeles meget fremtredende på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet, under industrialiseringens fremvekst.

Industrialiseringen gjorde at folk jobbet sammen i store industribedrifter, på bygg og anlegg. Dermed fikk de i en slags «klassebevissthet», organiserte seg, og begynte å opptre gjennom kollektiv handling. Dermed kunne de presse lovgiverne, og etterhvert bedret lovverket seg noe til fordel for arbeiderklassen. I det «postindustrielle samfunnet» er arbeidernes rettigheter under press. Det finnes stater hvor underklassene knapt har rettigheter i det hele tatt.

På 1890-tallet ble retten til å stjele inngående diskutert innen de franske anarkistkretsene.[xvii] I Frankrike var det anarkistgrupperinger som anså det som deres rett til å stjele fra de rike, når de selv sultet. Det de rike utplyndret arbeiderne for skulle man ta tilbake. Foruten å begå innbrudd for å fremskaffe penger til mat til seg og sin familie, donerte de også hele tiden større og mindre pengesummer til anarkistbevegelsens organisasjoner, aviser og fengslede aktivister.Ved hjelp av ran finansierte både Ravachol og Bonnot-banden deler av bevegelsen.[xviii]

Enkelte lovbrytere har forsøkt å rettferdiggjøre sine handlinger i en «ideell» bevegelses navn. Anarkist- og syndikalistbevegelsen har da heller ikke sluppet unna lovbrytere blant sine medlemmer. Dette har selvfølgelig blitt benyttet av motstanderne til å sverte selve bevegelsen som en forbryterbande, selv i de tilfeller der det er tidligere medlemmer som har forbrutt seg.

«[…] Det er ikke min hensigt med denne artikel at forsvare disse forhenværende ungsocialister, der nu er arresteret for tyveri. Jeg forsvarer ekspropriation med et ideelt formaal. Men naar en del personer gaar hen og stjæler, for at slippe at arbeide, saa betragter jeg dem som parasiter, der ─ likesaavel som kapitalisterne ─ lever paa arbeidernes bekostning.

Jeg bekjæmper det nuværende samfund derfor, at det tillater et faatal at leve i overflod uten at producere, mens producenterne lever i den yderste fattigdom. Jeg betragter som mine motstandere alle, der ikke selv vil arbeide, men i stedet tilegner sig udbyttet av andres arbeide. Det er likegyldig for mig om de tilhører over- eller underklassen, om det foregaar paa ’lovlig’ eller ’ulovlig’ maate.»[xix]

«En der sier sig at være ungsocialist og syndikalist har fundet det i overensstemmelse med sine revolutionære principper at snyte en fagforening ute paa Askim for ca. 100 kroner. Han har i et brev til vedkommende fagforening uttalt at det var tilpas for disse reformistiske fagforeninger; de fortjente ikke andet end at bli snyt (!). Denslags radikalisme betakker vi os for. Og denslags individer bør helst holde sig borte fra en revolutionær bevægelse. Man radikaliserer ikke en reformistisk fagforening ved at stikke avgaarde med kassebeholdningen. ─ Da vedkommende person har erklært at han vil tilbakebetale pengene skal vi dennegang undlate at offentliggjøre ham.»[xx]

Diskusjonen om tyveri har dukket opp med ujevne mellomrom innen anarkist- og syndikalistbevegelsen. Det ble til og med en «motesak» for vanlige kriminelle å hevde at det var en forbindelse mellom deres handlinger og anarkismen etter at de ble tatt for en oppsiktsvekkende forbrytelse.[xxi]. Vold og tyveri har gjort enorm skade på anarkistbevegelsen, og kan kun aksepteres i ren nødverge.

Den type lover og rettsvesen som anarkistene har vært i mot har vært klasselover og -justis. Jo mer anarkistisk et samfunn er, dess færre, enklere, mer fleksible og mer frihetlige vil lovene sannsynligvis være. Ros er viktigere enn ris. Når klasselovene er fjernet mener anarkistene at solidaritet, god oppdragelse, utdannelse og en frihetlig moral vil gjøre de fleste andre lovene overflødige. I et idealanarkistisk system vil mellommenneskelige forhold i hovedsak være basert på frie kontrakter, og konflikter vil bli avgjort med voldgift. Under idealanarkismen legges det stor vekt på fleksibiliet i lov og rettssystemet, jevnfør følgende sitat:

«Under Anarchism all rules and laws will be little more than suggestions for the guidance of juries, and that all disputes, whether about land or anything else, will be submitted to juries which will judge not only the facts, but the law, the justice of the law, its applicability to the given circumstances, and the penalty or damage to be inflicted because of its infraction. What better safeguard against rigidity could there be than this? «Machinery for altering» the law, indeed! Under Anarchism the law will be so flexible that it will shape itself to every emergency and need no alteration. And it will then be regarded as just in proportion to its flexibility, instead of as now in proportion to its rigidity.»[xxii]

Anarkister mener at det kapitalistiske samfunnet innebærer lovløshet for arbeiderklassen.

«Statens oppførsel er voldelig, og den kaller sin vold lov; den til individet kriminalitet.»[xxiii]

«En af de almindeligste Indvendinger, jeg har hørt mod anarkismen, er at i et Samfund hvor ingen Styrer er, og ingen Love er, som binder os, der vil Mord og Brand og Tyveri herje som en Pest, d.v.s. at andethvert Menneske vil bli en Kjæltring. Det vidner jo ikke meget fordelagtig om ens Karakter, naar man kan si slig.

Men man mener jo ikke saa meget med det. Naar man spør Vedkommende selv, om han vilde myrde og stjæle, fordi om Autoriteten dødedes i morgen, saa svarer han altid nei ─ ’men alle de andre’. Det er altsaa Omsorgen for ’alle de andre’ som gjør, at han ikke er Anarkist. Selv tror enhver nok at kunne klare sig med eget Ansvar ─ men ’alle andre’.

─ Og som om der nu skulde være Sikkerhed for Liv og Eiendom, som om det var nu vi levede i Fred og god Forstaaelse! Røves og myrdes det ikke Dag for Dag, hører ikke Slagsmaal og Overfald til Dagens Orden? Og det til Trods for alle vore Love, alt vort Politi og alle vore Soldater. Beviser ikke dette maaske, at det er netop under Lovens Beskyttelse, at Forbrydelserne trives? Lovene er ikke til for noget andet end at beskytte de Rige mod de fattige, beskytte det som Kapitalisten har stjaalet fra den retsløse Arbeider. En Fattigmand kan aldrig faa Ret overfor en Rigmand. Med Enkelte tyver rettferdiggjør sine handlinger i en «ideell» bevegelses navn. Oven i Haand kan Autoriteten begaa de rædsomste Forbrydelser, de værste Overgreb, og den kan gjøre det med frelst Samvittighed. Og det er ved Loven allene, at Autoriteten er Autoritet.

─ Naar Mennesket selv overtar Ansvaret for sine Handlinger, naar det selv er ansvarlig for sine Gjerninger, da vil det være i dets egen Interesse at lade Fred og Forsoning herske paa Jorden. Hva det ikke vil andre skal gjøre mod sig, det skal det heller ikke gjøre mod andre.

Man tror, at lange Tider vil gaa, før Mennesket blir saa intelligent, at det kan træde ind i den nye Tid.

Men Mennesket er allerede saa intelligent, naar det bare tror paa sin Intelligens.»[xxiv]

«Den almindelige gjengse definisjon av ordet anarki er lovløshet, hvilket i godtfolks øine er det samme som uorden, forvirring, kaos. […] , det kan derfor være av interesse å se på den uorden, det kaos som finnes i det lov-’ordnede’ samfund og spørre sig selv om uorden og kaos kan bli større enn nu.

I det lovordnede samfund kan det ene menneske i ly av loven plyndre sine medmennesker og leve et liv i overdåd og luksus, mens hans ofre går til grunne. I det lovordnede samfund kan en mann kastes i fengsel i måneder for å tilvende sig et brød, mens en som stjeler brødet ut av millioner menneskers munn dekoreres og tildeles ærestitler og æresposter. Lovens og rettens høieste representant kan uantastet stjele millioner fra folket og gi det til svindlere og stortyver. […] I det lovordnede samfund blir en mann som slår sin næste i hjel for å røve ham, straffet med fengsel på livstid, mens en massemorder som ved utplyndring langsomt myrder hundreder og tusener æres og aktes, og statens betalte banditter militæret, dekoreres med hederstegn efter antall myrdede medmennesker og overslakteren blir lovens og rettens høieste uttrykk. […]

I det lovordnede samfund kan tusener og millioner dø sultedøden grunnet mangel på arbeide påtross av at det findes jord i overflod til ved arbeide å ernære alle. I det lovordnede samfund lønner man prester og andre prælater til å preke tålmodighet, saktmodighet og resignasjon for de plyndrede og forherlige og velsigne røverne. I det lovordnede samfund er den kjøpte kjærlighet forbudt når den kun gjelder for en natt, morald, lovlig og ’ret’ når handelen rekker for et helt liv.

I det lovordnede samfund er plyndring og rov, alles kamp mot alle ophøiet til et moralsk prinsipp.til den høieste dyd. Det lovordnede samfunds fundament er: Den enes død den annens brød. »[xxv]

Revolusjon, krig og pasifisme

Anarkismen og syndikalismen er prinsipielt internasjonalistisk og antimilitaristisk. Det betyr ikke at anarkismen er pasifistisk, men det har alltid vært pasifister i bevegelsen. Det har også vært en debatt om pasifismen er en del av den anarkistiske ideologien. Alle anarkister er likevel enige om at krig er et onde, men forsvarskrig har, av i alle fall ikke-pasifister, blitt sett på som et nødvendig onde. Peter Kropotkin og 16 toneangivende anarkisters støtte til de allierte i kampen mot Tyskland under 1. verdenskrig er velkjent. De mente at en seier for tysk imperialisme ville være værre enn å angripe Tyskland. Medlemmer av CNT var også med å kjempet på de alliertes side i kampene om Narvik i 1940.

I forbindelse med de store revolusjonene har anarkistene og syndikalistene forsvart væpnet kamp mot de reaksjonære kreftene, som f.eks. Machno-geriljaen i Ukraina under den russiske revolusjon og borgerkrig 1917─21, og CNT/FAI under den spanske borgerkrigen 1936─39. Syndikalistene i Norge var mot «nonintervensjonspakten» som gikk ut på at man ikke skulle støtte noen av partene i den spanske borgerkrigen med våpen.

«Væpna revv’lusjon» har aldri stått høyt i kurs blant anarkistene og syndikalistene i Norge: «Vort alfa og omega idag maa derfor være: Agitation! Organisation! Oplysning!»[xxvi]. Anarkisten Rasmus Steinsvik skriver: «Det er ikkje mennene me vil til livs, ikkje kapitalistene ein gong. Det er stelle me vil til livs.»[xxvii]

«Og hvorledes skal vi kjæmpe? Med kuler og krutt? Nei, aldrig skal vi benytte skytevaaben for at komme tilbake til naturen og livet. […] Det vaaben vi skal bruke i vor kamp er oplysningen. Vi maa lære hva livet er og om naturen er slik beskaffen, at den kan tilfredsstille os alle sammen. […] vi maa, hver og en, undergaa en aandsrevolution, hvorved vi kommer til det standpunkt at ’min næstes vel blir til glæde for mig selv’. Og naar vi er kommet saa langt, saa behøver vi ikke skytevaaben til vor revolution av samfundet, men paa en anden side, før vi har undergaat denne aandsrevolution, kan vi heller ikke hjælpe os med kuler og krutt.»[xxviii]

Syndikalistenes (og anarkistenes) svar på krigstrusselen i mellomkrigstiden var: «Ikke en mann, ikke en øre til militarismen! Nekt å produsere våpen og ammunisjon! Nekt å transportere krigsfornødenheter av noen art! Nekt militærtjenesten! Generalstreik mot krigen!»[xxix] «Vi har intet fedreland å forsvare, ingen nasjon å krige om, følgelig har vi derfor heller ikke behov for noe militærvesen.»[xxx] Dette forutsatte en global avrustning. Hvis dette ikke lykkedes, hvordan skulle man så forsvare seg i en krigssituasjon? Herom tiet norske syndikalister. ANORG/AFIN, derimot, har gått inn for gjensidig, og ikke ensidig, nedrustning og styrkebalanse som basis for antimilitaristisk politikk – noe som innebærer et tilstrekkelig sterkt væpnet forsvar til å virke avskrekkende. Denne teorien ble utviklet på 1980-tallet. Man mente at det var bedre å forsvare et relativt fritt Norge, enn å risikere å bli okkupert av et mye mer autoritært og totalitært Sovjetunionen. ANORG/AFINs synspunkt kan sammenfattes i følgende uttalelse: «Anarkisme er prinsipielt heller ikke pasifisme eller terrorisme. Det første betyr å underkaste seg militaristiske overgrep, det andre er et slikt overgrep. Terrorisme, ’herske ved terror’, skrekkvelde, har ingenting med anarki å gjøre.»[xxxi] Vi skal senere se at ANORG/AFINs synspunkter ikke er ukontroversielle.

Rusgifter

Mange forbinder anarkisme med fyll og fri hasj. Dessverre har en del anarkister selv bidratt til å befeste et slikt inntrykk.

Overklassene har til alle tider brukt rusmidler for å holde underklassene nede. I gamle dager kunne lønnen bli utbetalt på nærmeste ølkneipe, kanskje til og med drevet av arbeidskjøperen selv. Få herskere er hardere mot sine undersåtter enn rusgiftene. Rusbruken har passivisert og drept folk, ødelagt familier og aksjoner. I forbindelse med de store antikrigsdemonstrasjonene i USA rundt 1970 ble det brukt mye dop. Resultatet var at når demonstrasjonen skulle begynne lå mange av de som skulle demonstrert igjen, passive i rus, noe som var helt i myndighetenes interesse. Rusbruk passiviserer, hemmer selvkontrollen, og bidrar til å øke undertrykkingen av underklassene.

Noen hevder at rusmidler er kultur, og at de som er i mot den typer stoffer nærmest er «kulturimperialister». La det være sagt med en gang: Ikke all kultur er positiv! Anarkister er for en frihetlig kultur, og bekjemper alle former for autoritære kulturuttrykk uansett hvor de enn måtte finnes.

På Norges socialdemokratiske Ungdomsforbunds landsmøte i 1908 fremmet Kristianialaget, som i stor grad besto av ungsosialister, et forslag i avholdsspørsmålet som ble vedtatt: «Landsmøtet uttaler sin sympati for kampen mot rusdrikken og opfordrer lagene at opta et energisk oplysningsarbeide for avholdssaken.»[xxxii]

I Storm nr. 2 gikk ungsosialistene til felts mot drikkeondet: «─ Men det som gjør, at vi socialister maa stille os som drikkens avgjorte fiende, er, som før nævnt den sløvhet og interesseløshet, som den bevirker. Ti sløvhet er vor værste fiende. Og derfor: kamp mot drikkeondet!»[xxxiii]

I programmet for Norges Ungsocialistiske Forbund, vedtatt i 1915 og 1917, stod det at de skulle «Arbeide for rusdrikkens avskaffelse».[xxxiv]

Alarm, utgitt av NSF, tok opp rusbruken i ulike numre:

«Ingen forbrytelse er mer antisocial enn den som utføres av den som under profittens motiv, kapitalismens motiv, smugler og selger narkotisk gift hvormed han skaper uforbederlige slaver under denne last.»[xxxv]

«Særlig maa de syndikalister klandres sterkt som lar sig henfalde til fyld. Det kan visselig paastaaes, at alkoholspørsmaalet ikke har noget med syndikalismen at bestille. Og det er sandt saalænge medlemmerne kan beherske sig for alkoholen, men den dag de lar alkoholen herske over sig, er de ikke længer syndikalister, uten muligens i navnet.

Syndikalismens opgave er at skape revolutionære, kampglade og klassebevisste arbeidere. Uten dette er syndikalismen en umulighet. Men den arbeider som lar sig beherske av kong alkohol, den lar som regel sin kampglød gaa ut over sine kamerater, til stor glæde for de kapitalistiske utbyttere, som derved i ro og fred kan fortsætte utbytningen.

I en centralistisk organisation kan spritkonsumptionen tildels forsvares fordi medlemmerne der hverken behøver at tænke eller handle. I den syndikalistiske organisation derimot er det en forbrydelse mot vor organisation, mot vore principper og vor kamp, om medlemmerne lar kapitalismens søvndysningsmiddel, alkoholen, løpe av med deres sunde fornuft.»[xxxvi]

«En av det kapitalistiske samfunds klasselover er rusdrikk- eller løshjengerloven. Denne lov som straffer den som er fattig. [...] Men har bøtesystemet avhjulpet alkoholondet? Fremmet edrueligheten? Skremt folk til ikke å drikke sig beruset? Nei, det er ved høinelse av kulturen og den klassebevisste moralskhet som arbeiderklassen engang vil lære å innse at alkoholen er det kapitalistiske systems våpenbror, og en fiende av all kultur og frihet. Alkoholen er et av de beste midler som kapitalistklassen har for å holde arbeiderne nede i sløvhet og interesseløshet for det oplysnings- og organisasjonsarbeide som er enhver klassebevisst arbeiders opgave. Dens skadelige innflytelse overgås kun av bibelen. Men inntil den tid da alkohol er forsvunnet fra det menneskelige samfund er det vår opgave å begrense dens virkninger.»[xxxvii]

I påsken 1973 ble det avholdt et «Anarkistgruppenes landsmøte». Her ble det bl.a. vedtatt:

«På bakgrunn av mange rykter, framsatt av bl. annet m‑l bevegelsen, om at anarkistene skulle være hasj‑profeter, vedtok landsmøtet enstemmig følgende uttalelse: 'Det seinkapitalistiske samfunnet fremmedgjør og passiviserer folk. Miljøer bygd opp rundt bruk av alkohol eller andre rusmidler samler opp taperne i samfunnet, og styrker den borgerlige ideologien ved å stille ut disse taperne til spott og spe. Anarkistene går i mot misbruk av alle slags rusmidler, og enhver form for propaganda ved paroler som 'fri hasj' eller lignende. Vi går også imot den almene fordømmelsen av dem som er henfalne til rus. Politi og fengselsvesen kan ikke løse rusmiddelproblemene, derfor må bruken av stoffer avkriminaliseres. Celler og gatehjørner må erstattes av miljøer som kan vekke og aktivisere stoff‑misbrukerne og dermed utvikle deres revolusjonære 'potensial.''».[xxxviii]

Kampen mot rusgifter har vært viktig i ANORG. Anarkistisk Avholdslag ble opprettet i 1980, og fikk sitt hovedsete i Bergen. ANORG-AFIN har alltid vært mot avkriminalisering av hasj og andre narkotiske stoffer.

ANORGs vårkonferanse 1982 fattet følgende vedtak:

«Ruskulturen er vår tids mest utbredte religion med sprit som katolisisme og narkotika som protestantisme. Å ta avstand fra sprit og lovprise hasj er ikke radikalt. Ombytting av rusformer endrer i realiteten ingenting, ruskulturens makt forblir den samme.

Det radikale er å bryte med all ruskult. Boikott general Rus' armé, hæren med verdens høyeste tapsprosent. Si det så det høres: Vi er ikke puritanere. Vi vil avskaffe all makt. Derfor går vi til kamp mot ruskulten for et rusfritt, menneskevennlig miljø.

Spre dette oppropet, slutt deg til Anarkistisk Avholdslag.»[xxxix]

Anarkisttribunalet IAT-APT har proklamert nulltoleranse mot narkotika:

«ANARKI KONTRA DOP: Nok en Brunt kort advarsel går til Betty Johnsen og NRK TV1 onsdag 26.09.2001 i programmet ’V30: Bettys tårer’, hvor en tidligere narkoman hevder om en kriminell ungdomsklikk at: ’Det ble anarki der til slutt’, og ’det ble helt utflytende - med dop’. – Anarki er horisontal organisasjon, hvor folk på like fot deltar i et samvirke uten undertrykkelse og slaveri, herunder narkotikaslaveri. Det er for det første ikke noe ’utflytende’ ved en slik organisasjonsform. For det andre har anarkistene enstemmmig vedtatt Oslo-konvensjonen av 1990, hvor det blir fastslått at narkotika og dop representerer en autoritær tendens, som ikke har noe med anarki, anarkister og anarkisme å gjøre. Anarkistene og anarkismen er derfor mot narkotika-liberalisme, og har null-toleranse overfor dop. Man er mot klasselover, men for frihetlige lover, lover som er mot slaveri, herunder narkotikaslaveri.»[xl]