Anarkisme

Hva anarkisme ikke er:	Hva anarkisme er:
«Den är inte bomber, oordning, eller kaos.   Den är inte stöld och mord.   Den är inte ett allas krig mot alla.   Den är inte att återvända till barbariet eller    stenåldern.   Anarkismen är raka motsatsen till allt detta.»[1]	«Istedet for innbyrdes kamp setter vi gjensidig hjelp.   Istedet for plyndring setter vi samvirke.   Istedet for makt setter vi rett.   Istedet for lovens tvang setter vi den frie  overenskomst.[2]   Istedet for herskere og beherskede setter vi det frie  menneske.   Istedet for kaos og uorden vil vi ha harmoni ─ ─ ─ ─ Anarki!»[3]

 

Peter Kropotkin definerte anarkismen slik i Enclyopædia Britan­nica:

\«ANARCHISM (from the Greek V<- [an-] and VkP0 [arche], contrary to authority), the name given to a principle or theory of life and conduct under which society is conceived without government ─ harmony in such a society being obtained, not by submission to law, or by obedience to any authority, but by free agreements conc1uded between the various groups, territorial and professsional, freely constituted for the sake of production and consumption, as also for the satisfaction of the infinite variety of needs and aspirations of a civilised being. […]»[4]

 

«[…] at det centrale i anarkismen er kampen for den fuldstændige eller den størst mulige frihed, og at anarkismen bygger på og appellerer til menneskers selvtænkning, selvbestemmelse, selvhandling og selvansvar […].»[5]

 

«Av ordet anarki som paa norsk betyr: frihet fra herredømme, mot herredømme, fremgaar det tydelig at anarkismen er fiende av alt arki, alt herredømme over andre, baade monarki, oligarki, plutokrati og demokrati. Anarkismens idé vender sig mot staten, monopolet, kapitalismen og militarismen, kort sagt mot alt vold og mot magten som hersker over menneskene og som har til opgave til fordel for den enkelte, en gruppe, parti eller klasse at holde alle andre mennesker nede i ufrihet, tvang, utsuging og slaveri.»[6]

 

«Anarkisme» og «anarki» er utvilsomt den mest forvrengte idéen i politisk teori. Vanligvis blir ordene brukt i betydningen «kaos» eller «uten orden» ─ og underforstått foretrekker anarkister sosialt kaos, og en tilbakevending til «jungelens lov». Slik står det gjerne i leksika, men det er en feil fremstilling av anarkismen, Det er mange vrangforestillinger om anarkismen. En av de verste vrangforestillingene er myten om anarkister som farlige terrorister og samfunnsfiender. I virkeligheten er anarkismen verken terrorismens skrekkbilde eller en romantisert idyll, men en realistisk betraktning av det gode samfunn, styrt uten herskere, og hvordan dette kan oppnås. Anarki betyr kort definert et system og styring uten hersker(e), dvs. samvirke uten undertrykkelse, tyranni og slaveri.

 

Et problem med det autoritære vrengebildet som ofte presenteres i media av anarkismen lik kaos, lovløse tilstander og terrorisme, er at det trekker til seg asosiale «bordercases» som ønsker å leve ut dette vrengebildet og samtidig kaller seg anarkister. Disse personene er imidlertid autoritære, oklarkiske infiltratører i anarkistbevegelsen, og ikke anarkister, selv om de selv bruker denne betegnelsen. (Oklarki betyr pøbelvelde, at pøbler hersker.) Dermed oppstår det misforståelser.

 

Et samfunn kan være mer eller mindre anarkistisk. Graden av anarki kan variere. Man kan derfor snakke om anarki av høyere og lavere grad. Vi vil her innledningsvis se på  definisjonen av fullstendig anarki (ideelt anarki = 100% anarki): Anarki er et sammensatt ord som stammer fra gresk, «anarchos». Forstavelsen «an» betyr i denne sammenhengen «uten‑» det etterfølgende. Ordet «arki» har sin opprinnelse i verbet «archein», «herske, komme først», og substantivet «archos», «hersker».[7] Anarki betyr således «uten hersker», eller mer presist, alternativ til ─ og fravær av, ─ slike former for styring som er basert på over‑ og underordnede i rang og/eller lønn, m.a.o. fravær av hierarki og autoritet. Anarki betyr ikke uten styring, men er en tilstand hvor folk lever i samfunn og styrer seg selv, uten, eller med minimal, hierarkisk organisasjon, politisk (inklusive administrativt) og økonomisk. Med styring menes samordning av arbeidsoppgaver for å nå et mål. Følgelig er anarki slike former for styring som er basert på horisontal organisering ─ at folk er sideordnet rangs‑ og lønnsmessig. Økonomisk sideordning kalles gjerne likestilling, mens rangsmessig sideordning kalles sidestilling.

 

Man kan ikke bare se  på rangs- og inntektsforskjellene når man skal avgjøre graden av anarki i et samfunn. Da risikerer man å idealisere et fattig ikke-hierarkisk samfunn, som ingen ønsker å leve i. Man må derfor i tillegg se på levestandard og levealder for underklassen. Levestandarden og levelengden for underklassen må økes på en økologisk forsvarlig måte, samtidig som rangs- og innteksforskjellene i samfunnet generelt må minimaliseres.

Anarkismen er en sosialpolitisk teori som har som mål å skape et samfunn der det er mest mulig frihet og minst mulig tvang for individene. Alle herskere – enten det er politiske, økonomiske eller åndelige – er i grunnen umoralske. Ingen har moralsk rett til å herske over andre. Anarkiet er et fritt samfunn bygd på samvirke, arbeidernes kontroll over produksjonen, føderalisme og desentralisering som middel til å omforme samfunnet, med kommunen og arbeiderforeningen som sentrale sosiale enheter. Dette innebærer en styring «nedenfra og opp» i steden for «ovenfra og ned». Delgater er direkte tilbakekallbare og møter ofte med «bundet mandat».

 

Det finnes en rekke retninger innen anarkismen: anarkofeminisme, anarkosyndikalisme, mutualisme, individualisme, kollektivisme, kommunisme, for å nevne noen. Disse legger vekt på forskjellige sider ved samfunnet og måter å organisere det på, men felles for dem alle er at de er for frihet, og mot frihetens fiender ─ staten og kapitalismen ─, og de fornekter alle autoriteten[8] og hyller individets autonomi, dets selvbestemmelse og selvrealisering.

«Vi er overbevist om at frihet uten sosialisme er privilegier og urett, og at sosialisme uten frihet er slaveri og brutalitet», sa Mikhail Bakunin.[9] Anarkisme kalles ofte for «anti‑statlig sosialisme», «frihetlig sosialisme», «libertær sosialisme» eller «autonom sosialisme». Den såkalte «anarkokapitalismen», en moderne retning med ekstremt liberalistiske frikapitalismetilhengere, har ingen ting med anarkisme å gjøre, men er en begrepsmessig selvmotsigelse i det kapitalisme er økonomisk pengevelde (plutarki).

 

De tidlige anarkistene hadde en overdreven tro på at bare vi blir kvitt autoritetene så vil menneskene frivillig samarbeide solidarisk med hverandre, og vi vil få nærmest «paradisiske tilstander» med «fred, frihet og alt gratis». De mente at menneskene innerst inne er gode av natur, men at de er blitt fordervet av autoritetene. Bare man blir kvitt autoritetene, dvs. herskerne, og lar folk leve sine liv i frihet, vil menneskene gjøre det gode og samarbeide på frivillig grunnlag. Denne forenklingen av anarkismen har på mange måter vært den historisk toneangivende holdningen i store deler av anarkistbevegelsen, også i Norge. Mange samfunnsproblemer skyldes derimot forhold som kan forklares ved spillteoretiske problemer som «fangens dilemma»[10] og «allmenningens tragedie»[11], dysfunksjoner ved markedet og frivillige kooperative løsninger, som f.eks. kollektive goder og «gratispassasjerproblemet»[12], samt befolkningseksplosjonen og tidsbudsjettet. Man løser ikke disse problemene bare ved å fjerne herskerne. Å bli kvitt autoritetene er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse, for et anarkistisk samfunn. Vi har dårlige erfaringer med sentraladministrasjonens plutselige oppløsning; jamfør den USAdominerte invasjonen i Irak, samt ulike borgerkriger. Dette har resultert i plyndring, drap og voldtekt – ikke frivillig, solidarisk, samarbeide på anarkistisk vis. Man trenger bl.a. en sterk anarkistisk bevissthet i befolkningen, men selv det er ikke alltid nok. På mange måter er anarkismen en sterkt moralsk ideologi, som betinger selvdisiplin og solidaritet siden man forkaster ytre autoriteter. Mennesket er ikke av naturen «godt» eller «ondt», men oppfører seg på måter som har positive eller negative konsekvenser for seg selv og sine omgivelser. Mennesket har en iboende rettferdighetssans, men den har ofte i større eller mindre grad blitt ødelagt av autoriteter.

 

Generelt vil graden av anarkisme i et samfunn avhenge av graden av sosialisme og graden av autonomi. Peter Kropotkin lanserte anarkismen som en moderne sosiologisk vitenskap som bruker naturvitenskapelige metoder, altså en vitenskapelig forskningsfront.[13] Denne forskningsfronten har senere blitt videreutviklet av ANORG/AFIN og IIFOR. Kropotkin skriver:

«Anarkismen representerar ett försök att anpassa generalisationer erhållna genom naturvetenskapernas induktiva-deduktiva metod, på omdömet om de mänskliga institutionerna. Den är också ett försök att, på grundvalen av detta omdöme, förutspå mänsklighetens marsch mot frihet, jämlikhet och broderskap, för att erhålla den största möjliga summa av lycka åt var och en. […] Har anarkismen grund för sina slutsatser? ─ Detta skall vetenskaplig kritikk av dess grunder och det praktiska livet visa oss. Men på en punkt har anarkismen utan tvivel rätt. Det är att den betraktar studiet av samhällsinstitutionerna som ett kapitel av naturvetenskaperna; att den för alltid tagit farväl av metafysiken; att den tagit som omdömesmetod, den metod som tjänat till att konstituera hela den moderna vetenskapen och vår tids materialistiska filosofi. Detta gör att de misstag anarkisterna kunna göra i sina slutsatser, så lätt hittas. Men om man vill verifiera våra slutsatser är det ej möjligt annat än med den vetenskapliga induktiva-deduktiva metoden ─ en metod genom vilken varje vetenskap uppbyggts och genom vilken hela vår vetenskapliga uppfattning av universum utvecklats.»[14]

 

En anarkist nekter å anerkjenne nedarvede, overleverte og konvensjonelle «sannheter» før hun/ han selv har selv har undersøkt deres «sannhetsgehalt». Viljen til egen, kritisk tenkning, og til empirisk undersøkelse, er viktig. Dette er også en nøyaktig definisjon av all moderne, kritisk og empirisk forskning ─ helt enkelt en beskrivelse av en vitenskapelig holdning. «En virkelig vitenskapelig holdning må virke skeptisk, vantro og bespottelig ─ men den er aldri frivol.»[15] I følge Jens Bjørneboe kan et samfunn være mer eller mindre anarkistisk:

«Et samfunn er et sundt samfunn bare i den grad det viser anarkistiske trekk. [...] intet ser ut til å kunne bli fullkomment i denne vår beste av alle verdener. Det vil dreie seg om grader av ufullkommenhet, om grader av fullkommenhet. Og heller ikke når det gjelder anarkismen, tror jeg på det fullkomne. Det er helt sikkert at anarkismen idag bare kan eksistere som et innslag, så å si som adjektiv, ─ det vil dreie seg om mer eller mindre sterke innslag av anarkisme, om mer eller mindre grader av virkelig demokrati. Jeg tror altså ikke på det absolutte, på ingen måte på et ’enten-eller’, men bare på et både-og, bare på grader. Jeg mener at all ’enten-eller’-innstilling i politikken er av det onde, fordi det er urealistisk. Det er like urealistisk som den urgamle, sinnsvake problemstilling i filosofien: om ’viljens frihet’. Det fins i virkeligheten ingen absolutt, ingen total frihet, ─ det finnes bare grader av frihet.»[16]