BOHEMBUD 1. Du
skal skrive dit eget liv. 2. Du
skal overskjære dine familjerødder. 3. Man kann seine Eltern nie schlecht genug
behandeln. 4. Du
skal aldri slaa din næste for mindre enn fem kroner. 5. Du
skal hade og foragte alle bønder, saasom: Bjørnstjerne Bjørnson, Kristof-fer Kristo-fersen og Kolbenstvedt. 6. Du
skal aldri bære celluloidmansjetter. 7. Aflad
aldri med at gjøre skandale i Chria. theater. 8. Du
skal aldri angre. 9. Du
skal ta live a dei. (Impressionisten nr. 8 feb.
1889)[2] |
Hans Henrik Jæger (1854─1910) ble født i Drammen, og vokste opp i Bergen i et kristent-konservativt hjem. Flid, selvkontroll og arbeid var viktig, mens det ble slått ned på lediggang og umoral. Som ung mistet han, med få års mellomrom, begge foreldrene. Resten av ungdomsårene bodde han hos en onkel i Arendal. 15 år gammel dro Jæger til sjøs, vekk fra prekener om synd og sine egne religiøse anfektelser.[3] Fra 1867 til 1874 seilte han som sjømann. «At han reiste til sjøs i ung alder var jo primært for i fred å kunne søkje seksuelle erfaringar; han flykta frå sosial kontroll [...].»[4] 23 år gammel fikk Jæger syfilis. I 1875 tok han artium sammen med bl.a. Arne Garborg, og begynte å studere filosofi på deltid. Han ble aldri immatrikulert ved Universitetet. Under studiene jobbet han som stortingsstenograf.
«1878 gav Jæger anonymt ut avhandlingen Kants fornuftskritikk. Ved hjelp av Kant forsøkte han å gjendrive «bevisene» for sjelens udødelighet og eksistensen av en personlig gud. Han støttet seg også til Hegel: Det absolutte må være den rene fornuft, og mennesket må ved hjelp av sin tanke være i stand til å bli ett med verdensfornuften, overvinne fortvilelsen og leve 'det uendelig fyldige liv som den objektive fornuft hitinntil ubevisst har levet'. Både fornuftstroen og den hegelianske logikk kom alltid til prege Jægers liv og tenkning. Han var også sterkt grepet av filosofen Fichtes rettsfilosofi og frihetsidealer, som han senere gjengav i Fra Kristiania-Bohêmen: 'et åpent fritt samliv mellom åpne, frie menn og kvinner der ikke kjente annen lov for det sosiale liv enn kjærlighet og frihet og jordisk lykke'.»[5]
Herostratisk berømt ble Jæger for to innlegg i Kristiania Arbeidersamfund i februar og mars 1882, hvor han karakteriserte ekteskapet og den sosiale urettferdighet som samfunnets to onder.[6] Uten fri kjærlighet og sosialisme vil det heller ikke være mulig å avskaffe usedeligheten, og spørsmålet må derfor være, i hvilken form man ønsker at bevare den, hevdet han. Ekteskapet ─ som ikke er bygget på kjærlighet, men på et økonomisk grunnlag ─ hindrer menneskene i å leve et rikt liv. Han forlangte full medborgerlig aktelse for de prostituerte, hvis skjebne ene og alene samfunnet hadde skylden for. Ekteskapet og monogamiet var en tvangstrøye som hemmet menneskenes livsutfoldelse. Ekteskapets trange rammer for seksuell utfoldelse gjorde at menn trengte å oppsøke prostituerte. Den lave lønnen for kvinnelig arbeid tvang mange kvinner til å prostituere seg. Uten at man gjorde noe med disse årsakene, kunne man ikke oppheve prostitusjonen, mente Jæger. Kunne man ikke oppheve prostitusjonen, måtte man diskutere hvilke former man ville ha den i. I siste instans var det staten som hadde ansvaret for prostitusjonen. Da burde det også være statens oppgave å organisere den. Det burde være offentlige bordeller med kontroll både av de prostituerte og deres kunder. Det Jæger først og fremst angrep var den borgerlige dobbeltmoral. På den ene siden hadde man en respektabel ekteskapsfasade og avholdenhet for kvinner før ekteskapet. På den annen side aksepterte man at menn hadde luksusprostituerte og gikk på bordell. Dette var undertrykkende for kvinnene.[7] Jæger var en av de første som krevde full likestilling mellom kjønnene, også økonomisk.
I Kristiania var det 6─700 registrerte prostituerte, i tillegg kom et ukjent antall uregistrerte. I 1850 var det 17 registrerte bordeller i Kristiania[8], mens det i 1881─82, i følge politilegen, var 8 bordeller med 49 skjøger, 16 privatboende prostituerte og 605 hemmelig prostituerte[9]. De offisielle tallene på veneriske sykdommer var påfallende høye.[10] 90 prosent av de registrerte prostituerte kom fra arbeiderklassen.
Jægers tilhengere fikk tilnavnet «Kristiania‑bohêmen»[11]. De hadde sans for Venstre og for Johan Sverdrup, men de engasjerte seg ikke altfor aktivt i den partipolitiske striden. I stedet tilbrakte de mye av tiden på kaféer og hybler, der de diskuterte politikk, kunst, moral og seksualitet. Bohêmen ville oppvurdere seksualitetens plass og betydning. De ville ha full seksuell frihet mellom kjønnene innen samme sosiale skikt ─ i praksis innen de høyere samfunnslag, og oppløsning av ekteskapet. Jæger planla å opprette en pikeskole, som bl.a. skulle lære de unge kvinner å bli bevisst driftene sine og leve etter dem, slik at verken de eller mennene ble snytt for sin del av livslykken.
I 1883 ga Jæger ut et treakters skuespill, Olga, og året etter det dramatiske arbeidet En intellektuell Forførelse.
Det viktigste våpen i kampen for de radikale standpunkter var kunsten, først og fremst den naturalistiske roman.[12] Man skulle skrive sitt eget liv; legge frem sitt intime liv til beskuelse som et eksempel. Få personer i Norge har til de grader, i skrift, krenket andres privatliv slik som Jæger gjorde det i perioden 1882─1903. Man skulle også drive borgerskapets beste sønner og døtre ut i elendighet og fortvilelse, og frem til selvmordet, for derved å skremme borgerskapet til å forandre de samfunnsforholdene som ødela slekten.
Da Venstre overtok makten i 1884 skjedde det ingen større forandring, slik bohêmen hadde håpet. Frigjøringsprosessen uteble. De nye makthaverne etablerte seg akkurat som de gamle. De hadde overhodet ikke til hensikt å røre ved de viktorianske moralnormer eller det gamle autoritetsbegrep. Liberalismen hadde avslørt sitt sanne vesen. I det øyeblikk den ble statsbærende sluttet den å være kritisk. Bohêmen følte seg forrådte og desillusjonerte. De hadde aldri hatt til hensikt å knytte til seg bøndene eller finne identitet ved å søke tilbake til den nasjonale fortid. Tvert imot ønsket de å knytte seg til det gjennombrudd av moderne tanker som var i gang ellers i Europa.
11. desember 1885 kom boken «Fra Kristiania‑Bohêmen» ut. Dette skulle være den ødelagte slekts første angrep for å undergrave «de tre gigantiske granitkolosser, som bærer den gamle kultur og det gamle samfund og holder al aandsfattigdommen oppe ─: kristendommen, moralen og det gamle retsbegreb», som det sto i fortalen i boken.[13] Boken var et angrep på Kristiania, en by der alle kjente alle, der alle gjenkjente alle, ikke minst i en dokumentarisk nøkkelroman, og uten respekt for et av det borgerlige samfunns kjæreste grenser ─ skillet mellom det private og det offentlige liv. I boken skisserer Jæger sitt idealsamfunn:
«Et saadant samfund af frie dannede mennesker hvor ingen slog mere af paa sin frihed end det var uomgjængelig nødvendigt for at alle de andre kunde være lige frie som En selv; et samfund hvis medlemmer alle var som lemmer af én stor familie der arbeided sammen for i fællesskab at kunne nyde frugtene af sit arbejde ─: et aabent frit samliv mellem aabne, frie mænd og kvinder der ikke kjendte anden lov for det sociale liv end kjærlighed og frihed og jordisk lykke; et samfund hvor hvert enkelt individ, sugende næring af det aabne frie liv med alle de andre, fik voxe sig ud i al sin individuelle ejendommelighed som et frodig træ, plantet i god fed jord . . . Aa for mennesker det vilde bli! . . . gudeskikkelser! imod de ynkværdige kræ der nu kryber omkring paa jordens overflade, skjulende sig hver for sig i gamle, frihedskvælende institutioners og traditioners mørke cellehuler, rædde for det aabne frie samlivs stærke befrugtende dagslys! . . . Jo, slige mennesker kunde det nok være værdt at leve sammen med . . .»[14]
Sosialdemokraten Christian Holterman Knudsen sto for trykkingen. Én time etter at boken var lagt ut til salgs i Kristiania ble den beslaglagt. Jægers eneste håp om hjelp var en liberal opinion som insisterte på ytringsfrihet, men av hele den norske presse hadde han bare den nystartede sosialdemokratiske avisen Vort Arbeide på sin side.[15] Blant toneangivende liberale og radikale intellektuelle var også sympatiene delte. Verken Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson eller Aleksander Kielland hevet sin røst mot denne krenkelsen av ytringsfriheten, som attpå til skjedde under Johan Sverdrups liberale regjering. Bjørnson var meget avvisende til Jæger. Jæger angrep selv Bjørnson og Ibsen ─ noe man ikke gjorde ustraffet.
Jæger ble dømt til seksti dagers fengsel og en større pengebot for blasfemi og for å ha krenket sedelighetsfølelsen, men det verste var nok at han ble fratatt sitt økonomiske eksistensgrunnlag da han mistet stillingen som stortingsstenograf i 1887. Han ble også nektet immatrikulering ved Universitetet. C. Holterman Knudsen dro til Sverige, og prøvde å få solgt 300 eksemplarer som politiet ikke fant, under tittelen Julefortellinger av H.J., trykt i Vort Arbeides Bogtrykkeri. Det lyktes ikke. Også i Sverige ble boken beslaglagt. Jæger fikk en ny dom mot seg: 1600 kroner i bøter og 150 dagers arrest. 9/11 1887 flyktet han til Paris, hvor han ble til juni året etter, for så å dra tilbake til Norge for å sone straffen.[16]
I 1886 offentliggjorde maleren Christian Krohg (1852‑1925) romanen Albertine, samme dag som Jæger ble løslatt fra fengslet. Boken handlet om en ung og livsglad pike, Albertine, som uten egen skyld havnet i den offentlige politikontrollerte prostitusjonen i Kristiania. De råeste og mest sjokkerende avsnittene ble skrevet av Jæger, siden han, imotsetning til Krohg, kjendte miljøet.[17] Forøvrig var ikke Jæger spesielt begeistret for boken, siden Krohg skrev om noe han ikke hadde opplevd. Boken vakte kraftige reaksjoner, og ble beslaglagt samtidig som Krohg ble tiltalt og dømt til en bot på 100 kroner for krenkelse av «Sædelighed og Blufærdighed». Reaksjonene på politiets aksjon var sterke. Fem tusen mennesker deltok i et demonstrasjonstog som endre hos statsministeren med overrekkelse av en protestresolusjon mot beslagleggelsen av Albertine. Det deltok arbeidere fra atten forskjellige fagforbund.[18] I motsetning til Jægers bok fikk Krohgs bok støtte fra den gryende arbeiderbevegelsen. Politiaksjonene mot Albertine ble sett på som enda et tegn på at landet og riksstyret var i hendene på reaksjonære og sensurlystne mørkemenn. I mars 1887 stilte Krohg offentlig ut sitt maleriet «Albertine i Politilægens Venteværelse». Etter hvert skulle maleriet bli nesten like mye omtalt som boken. I 1887 ble den offentlige prostitusjonen avskaffet i Norge.
Arne Garborg hadde nylig gitt ut romanen Mannfolk, og etter inndragningen av Albertine ble han redd for at leserne ville tro at hans roman var mindre sannferdig og alvorlig enn Krohgs. Dette ville ikke Garborg ha på seg. Det kunne skade hans forfatterrenommé. Han sendte derfor et brev til justisministeren der han «i Ærbødighed om at maatte blive sat under Tiltale efter den Lov, i Henhold til hvilken 'Albertine's' Forfatter, Hr. Chr. Krohg, i disse Dage er beordret tiltalt»[19]. Garborg fikk svar på tiltale: Han ble rett etterpå avsatt som statsrevisor.
I tidsrommet 1886‑1890 kom tidsskriftet Impressionisten ut, med ni nummer. Det var knyttet til bohêmmiljøet i Kristiania, og ble startet av Christian Krohg. Hans Jæger var den viktigste bidragsyteren.
Den mest kjente av bohêmkretsens kvinner var Ottilia Pauline Christine Lasson ─ «Oda» (1860‑1935). Hun var av beste embetsmannslekt. Hennes mormor var russisk storfyrstinne. Odas far var regjeringsadvokat. Oda ble i 1881, 21 år gammel, gift med Jørgen Marianus Flood Engelhart (1852‑1921). Et par år senere flyttet hun sammen med barna fra ektemannen og bosatte seg i en toroms leilighet. De ble senere skilt, og i 1888 giftet Oda seg med Christian Krohg etter at hun hadde vært malerelev hos ham siden 1884. Hun hadde også et forhold til Hans Jæger. Oda gjorde opprør mot alle mulige sosiale konvensjoner. Hun gikk på kafé med de andre bohêmene, stikk i strid med konvensjoner om hva kvinner kunne tillate seg. Hun omgikk politikere med sterkt radikale oppfatninger. Hun hadde et frigjort forhold til seksuallivet, og ble av mange, også i kunstnermiljøet, sett på som «ein vandrande bordell».[20] Hun hadde en selvstendighetstrang, også i forhold til sine mannlige bohêmvenner. Hun var også med på, sammen med de andre bohêmene, å lage skandale i Christiania Theater mot Bjørn Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne Bjørnson.
Kristiania ble en storby i 1870‑90 årene. I 1855 var folketallet 42 000, i 1885 135 000, i 1900 229 100. Bohêmtilværelsen var en storbylivsform og oppstod parallelt med en studenteksplosjon. Sosialt sett var bohêmen i hovedsak en gruppe intellektuelle fra overklassen. De var «bedre folks barn» med en relativ trygg samfunnsbakgrunn, som ble fanget opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiendtlig opposisjon til egen familie og slektstradisjoner. De brøt med sine foreldres livsstil. Det var et uttrykk for et ungdomsopprør innen samfunnets høyere lag ─ med «utagerende festing», sex og fyll. (Absinth var en populær og ikke helt ufarlig drikk.) De hadde god økonomi, og var økonomisk avhengig av slekten. De følte seg frastøtt av borgerskapets ultrakonservatisme, og hadde med begeistring sluttet opp om det moderne gjennombrudds bannerførere før 1884. Sentrale verdier for bohêmen var personlig frihet, individualisme, frisinn og modernitet. Bohêmenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige tilværelse, og at de nektet å opprettholde det skillet den borgerlige livsform satte mellom det offentlige og det private liv.
En periode hadde bohêmen flertallet i de radikale studentenes organisasjon, Den frisinnede studentforening.
Det var i første rekke den individuelle frihet bohêmen kjempet for. Spørsmålet om utjevning av stands‑ og klasseforskjeller kom i annen rekke, selv om flere av dem søkte allianse med den gryende arbeiderbevegelsen. Sosialistisk litteratur ble lest, og flere av dem skal ha regnet seg som anarkister.[21]
Bohêmen ble en liten isolert gruppe uten tilknytningspunkt i samfunnet. Gruppen besto av ca. 20 personer som daglig møttes på Grand. Det var til borgerskapet, makthaverne, bohêmen henvendte seg, men der fant de ingen forståelse. Borgerskapet hadde sin motpol brakt under kontroll som et slags akseptert kuriosum, og bohêmen verken maktet eller ønsket å bryte denne rollen. Bohêmbevegelsen var et utslag av den sterke økonomiske krisen i 1880‑årene, og gikk politisk, sosialt og intellektuelt på grunn i slutten av 1880‑årene. Viktig var det vel også at deltakerne ble voksne, noe som innebar at de ble integrert i arbeids‑ og familielivet.
1890‑årene åpnet med økonomisk oppgangstid. «Ungbohêmene» overtok ─ en lettsindig, livsglad, sprelsk, råflott student‑ og kunstnerbohêm. Disse ble i stor grad akseptert som et fargerikt innslag i et pluralistisk storsamfunn, en slags maskoter, som «people we love to hate». Nyromantikken overtok, og bohêmtidens glanstid var over.[22]
Bohêm‑teorien hadde vist sin udugelighet, og bevegelsen gikk i oppløsning uten at Jægers ønske om en samfunnsomveltning som kunne skape rom for en friere utfoldelse av individenes evner og muligheter, og dermed vilkår for bedre og lykkeligere samfunnsforhold, var blitt uaktuell av den grunn.
På bohêmsiden i norsk åndsliv finner vi foruten Hans Jæger, bl.a. Oda og Christian Krohg, Arne og Hulda Garborg, Edvard Munch, Gunnar Heiberg, Frits Thaulow, Kitty Kielland og Ludvig Meyer. En av Jægers venner var jusstudenten Arnold Hazeland ─ en kommende anarkist.
I 1892 dro Jæger til Paris og fikk arbeid i et amerikansk assuranseselskap, «The New York Life Insurance Companys», hvor han jobbet sammen med den danske anarkisten Jean Jacques Ipsen.[23] I Paris la Jægers egne erfaringer, og internasjonale impulser, grunnlaget for en orientering mot anarkismen som sosial og økonomisk teori. Ipsen var antakelig den enkeltperson som påvirket Jæger mest i anarkistisk retning: «Da jeg stak de første anarkistiske aviser og brosjurer til ham kjendte han næsten intet til forfattere som Reclus, Kropotkin og Jean Grave.»[24]
Jæger var en stor beundrer av den 32 år gamle «anarkistiske» bombekasteren, likrøveren, smugleren, tyven, falskmyntneren, drapsmannen og malersvennen Francis Auguste Königstein, mer kjent som Ravachol, som i 1892 ble dømt til døden og henrettet med giljotine. Hans valgspråk var: «Tal mindre, handle mer!»[25] Underveis til skafottet, barbrystet og med hendene bundet på ryggen, sang Ravachol av full hals sin egen underlige liksalme:
«Vil du være lykkelig, saa slaa i Guds navn, kapitalisterne ihjel;
Vil du være lykkelig, saa skjær i Guds navn præsterne midt over;
Vil du være lykkelig, saa kjør i Guds navn den gamle Vorherre paa møddingen.»[26]
På en kafé oppe i Montmarte satt Jæger og forklarte «hvordan han vilde reise hjem til Kristiania og gaa op i høiesteret og holde en tale, men da de selvfølgelig ikke forstod noget av det han sa til dem , vilde han tilføie, at saa var der altsaa ikke andet at gjøre og: da slaar jeg frakken tilside, og indenfor har jeg et kulebelte, og da trykker jeg paa tolv knapper, den ene sterkere end den anden, indtil de ligger døde alle 12 gamle høiesteretsfyrsterne!»[27]
I Paris spilte Jæger på hesteveddeløp, og han fant opp ett system som han utarbeidet på et statistisk grunnlag. Han mente at han trengte tre millioner kroner for å gjøre revolusjon i Norge. Mer behøvdes ikke.[28] Rik ble han ikke av systemet han utarbeidet.
I Paris sa engang Jæger over en absinth: «Der er to tider paa dagen, hvor jeg tænker. Den ene er om morgenen, naar jeg staar op, saa tænker jeg: Nu skal du til at spilde en dag! Den anden er om aftenen naar jeg lægger mig, saa tænker jeg: Nu har du spildt den!»[29]
I 1893 ble Jægers Syk Kærlihet trykt i Paris, Bekjendelser ble trykt i Lorient i 1902, mens Fængsel og Fortvilelse ble trykt i Concarneau i 1903. Forholdet mellom Jæger og Oda Krohg dannet grunnlaget for den selvbiografiske triologien. Alle tre bind ble forbudt av politiet i Skandinavia.
Under oppholdet i Paris sendte Jæger flere artikler til Social-Demokraten. Dekningen av den japansk-kinesiske krigen i 1894─95, og Dreyfussaken 1897─98 vakte stor oppsikt, og ga Jæger ry som en fremragende utenrikspolitisk journalist.[30] I 1898 ble Jæger utenriksmedarbeider i avisen. Det ble stor oppstandelse i styret. Jæger var et altfor kontroversielt navn. Redaktør Ludvig Meyer, som også var partiformann i DNA, avgjorde saken ved å påta seg å betale Jægers lønn av sin egen lomme. Jæger fikk på trykk en mengde artikler skrevet av Peter Kropotkin. (Kropotkin skal bl.a. ha drømt om å dyrke bananer i Tromsø.[31])
[1].Hovedkilder: Bryhni 1971,
Fosli 1997, Haslund 1976, Ipsen 1920, Jæger 1976, Rønning 1979, Storstein
1934
[2] Bryhni 1971:baksiden
[3].Lill-Ann Jensen i Arntzen 1999-2002 («Jæger, Hans Henrik»).
[4].Fosli 1997:158
[5].Lill-Ann Jensen i Arntzen 1999-2002 («Jæger, Hans Henrik»).
[6].Innleggene står referert i
Jæger 1976, Bind I:227‑233 og
267‑275
[7].Sørensen 1984:31‑32.
[8].Sørensen 1984:28.
[9].Storstein 1950:92
[10].Sørensen 1984:30.
[11].Bohemia er det latinske
navnet på Böhmen. Sigøynerne ble kalt bohemer da de dukket opp i Frankrike i
senmiddelalderen fordi man trodde at de stammet derfra. På 1800‑tallet
fikk ordet en noe annen betydning. Den ble brukt på personer som levde et liv
uavhengig av samfunnets normer og moraloppfatninger, f.eks. kunstnere og
forfattere. (Sørensen 1984:73‑74)
[12].Naturalismen var en retning
innen litteratur og kunst fra slutten av andre halvdel av det 19. århundret som
søkte å etterligne naturen som den var, uten å sky det tilfeldige og stygge.
«Naturalismen er ─ kort defineret ─ deterministisk digtning. Og
determinismen gaar ud på fra, at menneskene under de faktisk forhaandenværende
omstændigheder umulig kan handle annerledes end de virkelig handler. Den gaar
med andre ord ud fra, at hvis et menneske drages til ansvar for noget, hvori
han ingensomhelst 'skyld' har, hvori han altsaa er ganske og aldeles
'uskyldig'. Men at drage et menneske til ansvar for det hvori han er ganske og
aldeles 'uskyldig', det kan man ikke gjøre med nogen moralsk ret. Determinismen
gaar altsaa ud fra, at man aldrig med nogen moralsk ret kan drage et menneske
for hans handlinger.» (Jæger 1976:I‑II) I Norge har
litteraturen vært representert ved bl.a. Amalie Skram (1846‑1905) og
Hans Jæger (1854‑1910), i billedkunsten av bl.a. Christian Krogh,
Harriet Backer (1845‑1932), Frits (Johan Fredrik) Thaulow (1847‑1906) og Erik
Werenskiold (1855‑1938).
[13].Jæger 1976, Bind I:XVI
[14].Jæger1976, Bind II:173‑174.
[15]. Avisen endret siden navn
til Sosial-Demokraten, deretter til Arbeiderbladet, for i dag å hete Dagsavisen.
[16].GA 1 1977 («Hans Jæger og Kristiania Bohemen: 1880
åras undergrunn» av Viggo Vesel).
[17].Bjørnstad 2001:359.
[18].Larsen 1998:435.
[19].Nerbøvik 1999:166. (Dagbladet 30.12.1886
«Beslaglæggelsen»)
[20].Fosli 1997:376 («Jeg er
ikke som Christian Krogh forpliktet til å gifte meg med et horehus [...]» skrev
Edvard Munch, (Bjørnstad 1993:9) og
«Christian Krogh [...] er [...] en slimet, bløthornet snegle som bærer en bordell
på ryggen.» (Bjørnstad 1993:256))
[21].Sørensen 1984:76 og Fosli 1997:109. Hvem
som var anarkister nevner ikke Sørensen eller Fosli. I følge I.I. Ipsen ble ikke Jæger anarkist før ut på 1890-tallet.
[22].Fosli 1997 446‑447.
[23].Storstein 1950:103.
[24].Revolt 11/1919 («Erindringen om Hans
Jæger»).
[25].Ipsen 1920:15 (Se også Direkte Aktion nr. 34 1915 («Bombekasterne.
Ravachol.» Av Ipsen.), Steinkjer 2001:26 og Bjørnstad 2001:610-611). I Revolt nr. 11 1919 («Erindringen om
Hans Jæger.») skriver Ipsen: «Jæger
elskede Ravachol, bombekasteren, og skildret gjerne hans liv og levnet lit vel
fantasifuldt, - men saadan skal det fortælles!»
[26].Direkte Aktion nr. 38 1915 («Bombekasterne.»
Av J. J. Ipsen.).
[27].Revolt nr. 11 1919 («Erindringen om
Hans Jæger.» Av J. J. Ipsen).
[28].Storstein 1950:105. (Se
også Revolt nr. 11 1919 («Erindringen om Hans Jæger» av J. J. Ipsen). I følge Bjørnstad
1993:197 var det til verdensrevolusjonen.
[29].Revolt nr. 11 1919 («Erindringen om
Hans Jæger.» Av J. J. Ipsen).
[30].Alfred Dreyfus (1859‑1935)
var en fransk jødisk offiser som i 1894 ble dømt for forræderi, og deportert
til Djevleøya. Prosessen ble tatt opp igjen og Dreyfus ble frikjent i 1906, da
det viste seg at de dokumenter han var dømt etter var forfalsket. Saken vakte
oppsikt i hele Europa.
[31].Bjørnstad 2001:662.