Hans Jæger og Kristiania‑bohêmen[1]

 

 

            BOHEMBUD

 

            1.

Du skal skrive dit eget liv.

            2.

Du skal overskjære dine familjerødder.

             3.

Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln.

            4.

Du skal aldri slaa din næste for mindre enn fem kroner.

            5.

Du skal hade og foragte alle bønder, saasom: Bjørnstjerne Bjørnson, Kristof-fer Kristo-fersen og Kolbenstvedt.

            6.

Du skal aldri bære celluloidmansjetter.

            7.

Aflad aldri med at gjøre skandale i Chria. theater.

            8.

Du skal aldri angre.

            9.

Du skal ta live a dei.

 

            (Impressionisten nr. 8 feb. 1889)[2]

 

 

Hans Henrik Jæger (18541910) ble født i Drammen, og vokste opp i Bergen i et kristent-konservativt hjem. Flid, selvkontroll og arbeid var viktig, mens det ble slått ned på ledig­gang og umoral. Som ung mistet han, med få års mellomrom, begge foreldrene. Resten av ung­domsårene bodde han hos en onkel i Arendal. 15 år gammel dro Jæger til sjøs, vekk fra prekener om synd og sine egne religiøse anfektelser.[3] Fra 1867 til 1874 seilte han som sjø­mann. «At han reiste til sjøs i ung alder var jo primært for i fred å kunne søkje seksuelle erfaringar; han flykta frå sosial kontroll [...].»[4] 23 år gammel fikk Jæger syfilis. I 1875 tok han artium sammen med bl.a. Arne Garborg, og begynte å studere filosofi på deltid. Han ble aldri im­mat­rikulert ved Universitetet. Under studiene jobbet han som stortings­stenograf.

 

«1878 gav Jæger anonymt ut avhandlingen Kants for­nufts­kritikk. Ved hjelp av Kant for­søkte han å gjendrive «bevisene» for sjelens udødelighet og eksistensen av en personlig gud. Han støttet seg også til Hegel: Det absolutte må være den rene fornuft, og mennesket må ved hjelp av sin tanke være i stand til å bli ett med verdensfornuften, overvinne fortvilelsen og leve 'det uendelig fyldige liv som den objektive fornuft hitinntil ubevisst har levet'. Både fornuftstroen og den hegelianske logikk kom alltid til prege Jægers liv og tenkning. Han var også sterkt grepet av filosofen Fichtes rettsfilosofi og frihetsidealer, som han senere gjengav i Fra Kris­tiania-Bohêmen: 'et åpent fritt samliv mellom åpne, frie menn og kvinner der ikke kjente annen lov for det sosiale liv enn kjærlighet og frihet og jordisk lykke'.»[5]

 


Herostratisk berømt ble Jæger for to innlegg i Kristiania Arbeidersamfund i februar og mars 1882, hvor han karak­teriserte ekteskapet og den sosiale urettferdighet som samfun­nets to onder.[6] Uten fri kjærlighet og sosialisme vil det heller ikke være mulig å avskaffe usede­ligheten, og spørsmålet må derfor være, i hvilken form man ønsker at bevare den, hev­det han. Ekte­skapet som ikke er bygget på kjærlighet, men på et økonomisk grunnlag hind­rer mennes­kene i å leve et rikt liv. Han forlangte full med­borgerlig aktelse for de prosti­tuerte, hvis skjebne ene og alene samfunnet hadde skylden for. Ekteskapet og mono­gamiet var en tvangs­trøye som hemmet men­neskenes livsutfoldelse. Ekteskapets trange ram­mer for seksuell utfoldel­se gjorde at menn trengte å oppsøke prostituerte. Den lave lønnen for kvin­nelig arbeid tvang mange kvinner til å prostituere seg. Uten at man gjorde noe med disse år­sakene, kunne man ikke oppheve prostitus­jonen, mente Jæger. Kunne man ikke oppheve prostitusjonen, måtte man diskutere hvilke former man ville ha den i. I siste instans var det staten som hadde ans­varet for prostitusjonen. Da burde det også være stat­ens oppgave å organisere den. Det burde være offent­lige bordeller med kontroll både av de prostituerte og deres kunder. Det Jæger først og fremst angrep var den borgerlige dobbeltmoral. På den ene siden hadde man en respektabel ekteskaps­fasade og avholdenhet for kvinner før ekte­skapet. På den annen side aksepterte man at menn hadde luksusprostit­uerte og gikk på bor­dell. Dette var undertrykkende for kvinnene.[7] Jæger var en av de før­ste som krevde full likestilling mellom kjønnene, også økonomisk.

 

I Kristiania var det 6700 registrerte prostituerte, i tillegg kom et ukjent antall uregis­t­rer­te. I 1850 var det 17 registrerte bordeller i Kristiania[8], mens det i 188182, i følge politi­legen, var 8 bordeller med 49 skjøger, 16 privatboende prostituerte og 605 hemmelig prosti­tuerte[9]. De offisielle tallene på veneriske sykdommer var påfallende høye.[10] 90 pros­ent av de regist­rerte prostituerte kom fra arbeiderklassen.

 

Jægers tilhengere fikk tilnavnet «Kristiania‑bohêmen»[11]. De hadde sans for Venstre og for Johan Sverdrup, men de engasjerte seg ikke altfor aktivt i den partipolitiske striden. I stedet til­brak­te de mye av tiden på kaféer og hybler, der de diskuterte politikk, kunst, moral og sek­suali­tet. Bohêmen ville oppvurdere seksual­itetens plass og betydning. De ville ha full seksuell frihet mellom kjøn­­nene innen samme sosiale skikt i praksis innen de høyere samfunnslag, og opp­løsning av ekteskapet. Jæger planla å opp­­rette en pikeskole, som bl.a. skulle lære de unge kvinner å bli bevisst driftene sine og leve etter dem, slik at verken de eller mennene ble snytt for sin del av livslykken.

 

I 1883 ga Jæger ut et treakters skuespill, Olga, og året etter det dramatiske arbeidet En intellektuell Forførelse.

 

Det viktigste våpen i kampen for de radikale standpunkter var kunsten, først og fremst den naturalis­tiske roman.[12] Man skulle skrive sitt eget liv; legge frem sitt intime liv til beskuelse som et eksempel. Få personer i Norge har til de grader, i skrift, krenket andres privatliv slik som Jæger gjorde det i perioden 18821903. Man skulle også drive borger­skapets beste søn­ner og døtre ut i elendighet og for­tvilelse, og frem til selv­mordet, for derved å skremme bor­ger­skapet til å for­andre de samfunns­for­holdene som ødela slek­ten.

 

Da Venstre overtok makten i 1884 skjedde det ingen større forandring, slik bohêmen had­de håpet. Frigjørings­prosessen uteble. De nye makt­­­haverne etablerte seg akkurat som de gamle. De hadde overhodet ikke til hensikt å røre ved de vik­torian­­ske moral­normer eller det gamle autoritetsbegrep. Liberal­is­men hadde avslørt sitt sanne vesen. I det øyeblikk den ble stats­­­bærende sluttet den å være kritisk. Bohêmen følte seg for­rådte og desillusjonerte. De hadde aldri hatt til hensikt å knytte til seg bøndene eller finne identitet ved å søke tilbake til den nasjonale fortid. Tvert imot ønsket de å knytte seg til det gjennombrudd av moderne tan­ker som var i gang ellers i Europa.

 

11. desember 1885 kom boken «Fra Kristiania‑Bohêmen» ut. Dette skulle være den ødelagte slekts første angrep for å undergrave «de tre gigantiske granitkolosser, som bærer den gamle kultur og det gamle samfund og holder al aandsfattigdommen oppe : kristen­dommen, moralen og det gamle rets­begreb», som det sto i fortalen i boken.[13] Boken var et angrep på Kristiania, en by der alle kjente alle, der alle gjenkjente alle, ikke minst i en dokumen­tarisk nøkkel­roman, og uten respekt for et av det borgerlige sam­funns kjæreste grenser skil­let mellom det private og det offentlige liv. I boken skisserer Jæger sitt idealsamfunn:

«Et saadant samfund af frie dannede mennesker hvor ingen slog mere af paa sin frihed end det var uomgjængelig nødvendigt for at alle de andre kunde være lige frie som En selv; et samfund hvis medlemmer alle var som lemmer af én stor familie der arbeided sammen for i fællesskab at kunne nyde frugtene af sit arbejde : et aabent frit samliv mellem aabne, frie mænd og kvinder der ikke kjendte anden lov for det sociale liv end kjærlighed og frihed og jordisk lykke; et samfund hvor hvert enkelt individ, sugende næring af det aabne frie liv med alle de andre, fik voxe sig ud i al sin individuelle ejendommelighed som et frodig træ, plantet i god fed jord . . . Aa for mennesker det vilde bli! . . . gudeskikkelser! imod de ynkværdige kræ der nu kryber omkring paa jordens over­flade, skjulende sig hver for sig i gamle, friheds­kvælende institutioners og traditioners mørke cellehuler, rædde for det aabne frie samlivs stærke befrug­tende dagslys! . . . Jo, slige mennesker kunde det nok være værdt at leve sammen med . . .»[14]

 

Sosial­demokraten Christian Holterman Knudsen sto for tryk­kingen. Én time etter at boken var lagt ut til salgs i Kris­tiania ble den beslag­lagt. Jægers eneste håp om hjelp var en liberal opinion som insisterte på ytrings­frihet, men av hele den norske presse hadde han bare den ny­startede sosial­demokratiske avisen Vort Arbeide på sin side.[15] Blant tone­angivende liberale og radikale intellek­tuelle var og­så sympatiene delte. Verken Henrik Ibsen, Bjørn­stjerne Bjørn­son eller Aleksander Kielland hevet sin røst mot denne kren­kel­sen av ytrings­friheten, som attpå til skjed­de under Johan Sverdrups liberale regjer­ing. Bjørnson var meget avvisende til Jæger. Jæger angrep selv Bjørnson og Ibsen noe man ikke gjorde ustraffet.

 

Jæger ble dømt til seksti dagers fengsel og en større pengebot for blasfemi og for å ha krenket sedelighets­følelsen, men det verste var nok at han ble fratatt sitt økonomiske eksis­tens­grunn­lag da han mistet stillingen som stortings­stenograf i 1887. Han ble også nektet im­matriku­le­r­i­n­g ved Univer­sitetet. C. Holterman Knud­sen dro til Sverige, og prøvde å få solgt 300 eksem­plarer som politiet ikke fant, under tittelen Jule­fortellinger av H.J., trykt i Vort Arbeides Bogtrykkeri. Det lyktes ikke. Også i Sverige ble boken beslaglagt. Jæger fikk en ny dom mot seg: 1600 kroner i bøter og 150 dagers arrest. 9/11 1887 flyktet han til Paris, hvor han ble til juni året etter, for så å dra tilbake til Norge for å sone straffen.[16]


 

I 1886 offentliggjorde maleren Christian Krohg (1852‑1925) romanen Albertine, samme dag som Jæger ble løslatt fra fengslet. Boken handlet om en ung og livsglad pike, Albertine, som uten egen skyld havnet i den offentlige politi­kontrol­lerte prostitus­jonen i Kristiania. De råeste og mest sjokkerende avsnittene ble skrevet av Jæger, siden han, imotsetning til Krohg, kjendte miljøet.[17] Forøvrig var ikke Jæger spesielt begeistret for boken, siden Krohg skrev om noe han ikke hadde opplevd. Boken vakte kraftige reaksjoner, og ble beslaglagt sam­tidig som Krohg ble tiltalt og dømt til en bot på 100 kroner for kren­kelse av «Sædelighed og Blu­færdig­hed». Reaksjon­ene på politiets aksjon var sterke. Fem tusen mennesker deltok i et demonstrasjonstog som endre hos stats­ministeren med overrekkelse av en protestresolusjon mot beslagleggelsen av Albertine. Det deltok arbeidere fra atten forskjellige fagforbund.[18] I motsetning til Jægers bok fikk Krohgs bok støtte fra den gryende arbeider­bevegelsen. Politi­aksjonene mot Albertine ble sett på som enda et tegn på at landet og riksstyret var i hendene på reaks­jonære og sensur­lystne mørkemenn. I mars 1887 stilte Krohg offentlig ut sitt maleriet «Albertine i Politi­lægens Venteværelse». Etter hvert skulle maleriet bli nesten like mye omtalt som boken. I 1887 ble den offent­­lige prostitusjonen avskaffet i Norge.

Arne Garborg hadde nylig gitt ut romanen Mannfolk, og etter inndragningen av Albertine ble han redd for at leserne ville tro at hans roman var mindre sannferdig og alvorlig enn Krohgs. Dette ville ikke Garborg ha på seg. Det kunne skade hans forfatter­renommé. Han sendte derfor et brev til justisministeren der han «i Ærbødighed om at maatte blive sat under Tiltale efter den Lov, i Henhold til hvilken 'Albertine's' Forfatter, Hr. Chr. Krohg, i disse Dage er beordret til­talt»[19]. Garborg fikk svar på tiltale: Han ble rett etterpå avsatt som stats­revisor.

I tidsrommet 1886‑1890 kom tidsskriftet Impressionisten ut, med ni nummer. Det var knyttet til bohêm­miljøet i Kristiania, og ble startet av Christian Krohg. Hans Jæger var den viktigste bid­rags­­yteren.

 

Den mest kjente av bohêmkretsens kvinner var Ottilia Pauline Christine Lasson  «Oda» (1860‑1935). Hun var av beste embetsmannslekt. Hennes mormor var russisk storfyrstinne. Odas far var regjeringsadvokat. Oda ble i 1881, 21 år gammel, gift med Jørgen Marianus Flood Engel­hart (1852‑1921). Et par år senere flyttet hun sammen med barna fra ektemannen og bosatte seg i en toroms leilighet. De ble senere skilt, og i 1888 giftet Oda seg med Chris­tian Krohg etter at hun hadde vært malerelev hos ham siden 1884. Hun hadde også et forhold til Hans Jæger. Oda gjorde opprør mot alle mulige sosiale konvensjoner. Hun gikk på kafé med de andre bohêmene, stikk i strid med konvens­joner om hva kvinner kunne tillate seg. Hun omgikk politikere med sterkt radikale oppfat­nin­ger. Hun hadde et frigjort forhold til sek­sual­livet, og ble av mange, også i kunstnermiljøet, sett på som «ein vandrande bor­dell».[20] Hun hadde en selvsten­dighetstrang, også i forhold til sine mannlige bohêm­ven­ner. Hun var også med på, sammen med de andre bohêm­ene, å lage skandale i Christiania Theater mot Bjørn Bjørnson, sønn av Bjørn­stjerne Bjørnson.

 

Kristiania ble en storby i 1870‑90 årene. I 1855 var folketallet 42 000, i 1885 135 000, i 1900 229 100. Bohêmtilværelsen var en storbylivsform og opp­­stod parallelt med en student­eksplosjon. Sosialt sett var bohêmen i hovedsak en gruppe intellek­tuelle fra overklassen. De var «bedre folks barn» med en relativ trygg samfunns­­bakgrunn, som ble fan­get opp av de nye tankene i tiden, og som derfor kom i steil og fiend­tlig opposisjon til egen familie og slekts­tradisjoner. De brøt med sine forel­dres livsstil. Det var et uttrykk for et ung­doms­­­opprør in­nen samfun­nets høyere lag med «utagerende festing», sex og fyll. (Absinth var en popu­lær og ikke helt ufarlig drikk.) De hadde god økonomi, og var økonomisk avhengig av slek­ten. De følte seg frastøtt av borger­skapets ultra­konser­vatisme, og hadde med begeis­t­­ring slut­tet opp om det moderne gjennom­brudds banner­førere før 1884. Sentrale verdier for bohê­men var person­lig fri­het, individua­lisme, frisinn og moder­nitet. Bohêmenes utsvevende liv på kaféene var et uttrykk for at de brøt med de normer som preget den borgerlige til­værelse, og at de nek­tet å opprettholde det skillet den borger­lige livs­form sat­te mel­lom det offentlige og det private liv.

 

En periode hadde bohêmen flertallet i de radikale studen­tenes organi­sasjon, Den fri­sinnede student­­forening.


 

Det var i første rekke den individuelle frihet bohêmen kjempet for. Spør­­s­­­målet om ut­jevning av stands‑ og klasseforskjeller kom i annen rekke, selv om flere av dem søkte allia­nse med den gryende arbeiderbevegelsen. Sosialistisk litteratur ble lest, og flere av dem skal ha regnet seg som anarkister.[21]

 

Bohêmen ble en liten isolert gruppe uten til­knytnings­punkt i samfunnet. Gruppen besto av ca. 20 personer som daglig møttes på Grand. Det var til borgerskapet, makthaverne, bohêm­en hen­ven­dte seg, men der fant de ingen forståelse. Borger­skapet hadde sin motpol brakt under kon­­troll som et slags akseptert kuriosum, og bohêmen verken maktet eller ønsket å bryte den­ne rollen. Bohêmbeveg­elsen var et utslag av den sterke øko­nomiske krisen i 1880‑årene, og gikk politisk, sosialt og intellek­tuelt på grunn i slutten av 1880‑årene. Viktig var det vel også at del­takerne ble voksne, noe som inne­bar at de ble integrert i arbeids‑ og familielivet.

1890‑årene åpnet med økonomisk oppgangstid. «Ung­bohêmene» overtok en lett­sindig, livsglad, sprelsk, rå­flott student‑ og kunstner­bohêm. Disse ble i stor grad akseptert som et farge­­­­rikt innslag i et pluralistisk stor­samfunn, en slags maskoter, som «people we love to hate». Nyromantikken overtok, og bohêmtidens glans­tid var over.[22]

 

Bohêm‑teorien hadde vist sin udugelig­het, og bevegelsen gikk i opp­løsning uten at Jægers ønske om en samfunns­omveltning som kunne skape rom for en friere ut­fol­delse av indi­vid­enes evner og muligheter, og der­med vilkår for bedre og lykkeligere samfun­ns­for­hold, var blitt uak­tuell av den grunn.

 

På bohêmsiden i norsk åndsliv finner vi foruten Hans Jæger, bl.a. Oda og Christian Krohg, Arne og Hulda Garborg, Edvard Munch, Gunnar Heiberg, Frits Thaulow, Kitty Kielland og Ludvig Meyer. En av Jægers venner var jusstudenten Arnold Hazeland  en kom­mende anarkist.

 

I 1892 dro Jæger til Paris og fikk arbeid i et amerikansk assuranseselskap, «The New York Life Insurance Companys», hvor han jobbet sammen med den danske anarkisten Jean Jacques Ipsen.[23] I Paris la Jægers egne erfaringer, og internasjonale impul­ser, grunnlaget for en orien­tering mot anarkismen som sosial og økonomisk teori. Ipsen var antakelig den enkelt­­person som på­virket Jæger mest i anarkis­­tisk retning: «Da jeg stak de første anarkistiske aviser og brosjurer til ham kjendte han næsten intet til forfattere som Reclus, Kropotkin og Jean Grave[24]

 

Jæger var en stor beundrer av den 32 år gamle «anarkistiske» bombekasteren, lik­røveren, smugleren, tyven, falskmyntneren, draps­mannen og maler­svennen Francis Auguste König­stein, mer kjent som Ravachol, som i 1892 ble dømt til døden og henrettet med giljotine. Hans valg­språk var: «Tal mindre, hand­le mer!»[25] Underveis til skafottet, barbrystet og med hendene bun­det på ryggen, sang Ravachol av full hals sin egen underlige liksalme:

«Vil du være lykkelig, saa slaa i Guds navn, kapitalisterne ihjel;

Vil du være lykkelig, saa skjær i Guds navn præsterne midt over;

Vil du være lykkelig, saa kjør i Guds navn den gamle Vorherre paa møddingen.»[26]

 

På en kafé oppe i Montmarte satt Jæger og forklarte «hvordan han vilde reise hjem til Kristi­ania og gaa op i høiesteret og holde en tale, men da de selvfølgelig ikke forstod noget av det han sa til dem , vilde han tilføie, at saa var der altsaa ikke andet at gjøre og: da slaar jeg frakken tilside, og indenfor har jeg et kulebelte, og da trykker jeg paa tolv knap­per, den ene sterkere end den anden, indtil de ligger døde alle 12 gamle høiesterets­fyrster­ne!»[27]

 

I Paris spilte Jæger på hestevedde­løp, og han fant opp ett system som han ut­arbeidet på et statistisk grunnlag. Han mente at han trengte tre millioner kroner for å gjøre revolusjon i Norge. Mer behøvdes ikke.[28] Rik ble han ikke av systemet han utarbeidet.

 


I Paris sa engang Jæger over en absinth: «Der er to tider paa dagen, hvor jeg tænker. Den ene er om morgenen, naar jeg staar op, saa tænker jeg: Nu skal du til at spilde en dag! Den anden er om aftenen naar jeg lægger mig, saa tænker jeg: Nu har du spildt den!»[29]

 

I 1893 ble Jægers Syk Kærlihet trykt i Paris, Bekjendelser ble trykt i Lorient i 1902, mens Fæn­g­sel og Fortvilelse ble trykt i Concarneau i 1903. Forholdet mellom Jæger og Oda Krohg dannet grunnlaget for den selvbiografiske triologien. Alle tre bind ble forbudt av politiet i Skan­dinavia.

 

Under oppholdet i Paris sendte Jæger flere artikler til Social-Demokraten. Deknin­gen av den japansk-kinesiske krigen i 189495, og Dreyfussaken 189798 vakte stor oppsikt, og ga Jæger ry som en fremragende utenriks­politisk journalist.[30] I 1898 ble Jæger utenriks­medarbeider i avisen. Det ble stor oppstand­else i styret. Jæger var et altfor kontroversielt navn. Redaktør Lud­vig Meyer, som også var parti­formann i DNA, avgjorde saken ved å påta seg å betale Jægers lønn av sin egen lomme. Jæger fikk på trykk en mengde artikler skrevet av Peter Kropotkin. (Kropot­kin skal bl.a. ha drømt om å dyrke bananer i Tromsø.[31])

 



[1].Hovedkilder: Bryhni 1971, Fosli 1997, Haslund 1976, Ipsen 1920, Jæger 1976, Rønning 1979, Storstein 1934

[2] Bryhni 1971:baksiden

[3].Lill-Ann Jensen i Arntzen 1999-2002 («Jæger, Hans Henrik»).

[4].Fosli 1997:158

[5].Lill-Ann Jensen i Arntzen 1999-2002 («Jæger, Hans Henrik»).

[6].Innleggene står referert i Jæger 1976, Bind I:227‑233 og 267‑275

[7].Sørensen 1984:31‑32.

[8].Sørensen 1984:28.

[9].Storstein 1950:92

[10].Sørensen 1984:30.

[11].Bohemia er det latinske navnet på Böhmen. Sigøynerne ble kalt bohemer da de dukket opp i Frankrike i senmiddelalderen fordi man trodde at de stammet derfra. På 1800‑tallet fikk ordet en noe annen betydning. Den ble brukt på personer som levde et liv uavhengig av samfunnets normer og moraloppfatninger, f.eks. kunstnere og forfattere. (Sørensen 1984:73‑74)

[12].Naturalismen var en retning innen litteratur og kunst fra slutten av andre halvdel av det 19. århundret som søkte å etterligne naturen som den var, uten å sky det tilfeldige og stygge. «Naturalismen er ─ kort defineret ─ deterministisk digtning. Og determinismen gaar ud på fra, at menneskene under de faktisk forhaanden­værende omstændigheder umulig kan handle annerledes end de virkelig handler. Den gaar med andre ord ud fra, at hvis et menneske drages til ansvar for noget, hvori han ingensomhelst 'skyld' har, hvori han altsaa er ganske og aldeles 'uskyldig'. Men at drage et menneske til ansvar for det hvori han er ganske og aldeles 'uskyldig', det kan man ikke gjøre med nogen moralsk ret. Determinismen gaar altsaa ud fra, at man aldrig med nogen moralsk ret kan drage et menneske for hans handlinger.» (Jæger 1976:I‑II) I Norge har lit­t­e­raturen vært representert ved bl.a. Amalie Skram (1846‑1905) og Hans Jæger (1854‑1910), i billed­kunsten av bl.a. Christian Krogh, Harriet Backer (1845‑1932), Frits (Johan Fredrik) Thaulow (1847‑1906) og Erik Werenskiold (1855‑1938).

[13].Jæger 1976, Bind I:XVI

[14].Jæger1976, Bind II:173‑174.

[15]. Avisen endret siden navn til Sosial-Demokraten, deretter til Arbeiderbladet, for i dag å hete Dags­avisen.

[16].GA 1 1977 («Hans Jæger og Kristiania Bohemen: 1880 åras undergrunn» av Viggo Vesel).

[17].Bjørnstad 2001:359.

[18].Larsen 1998:435.

[19].Nerbøvik 1999:166. (Dagbladet 30.12.1886 «Beslaglæggelsen»)

[20].Fosli 1997:376 («Jeg er ikke som Christian Krogh forpliktet til å gifte meg med et horehus [...]» skrev Edvard Munch, (Bjørnstad 1993:9) og «Christian Krogh [...] er [...] en slimet, bløthornet snegle som bærer en bordell på ryggen.» (Bjørnstad 1993:256))

[21].Sørensen 1984:76 og Fosli 1997:109. Hvem som var anarkister nevner ikke Sørensen eller Fosli. I følge I.I. Ipsen ble ikke Jæger anarkist før ut på 1890-tallet.

[22].Fosli 1997 446‑447.

[23].Storstein 1950:103.

[24].Revolt 11/1919 («Erindringen om Hans Jæger»).

[25].Ipsen 1920:15 (Se også Direkte Aktion nr. 34 1915 («Bombekasterne. Ravachol.» Av Ipsen.), Steinkjer 2001:26 og Bjørnstad 2001:610-611). I Revolt nr. 11 1919 («Erindringen om Hans Jæger.») skriver Ipsen: «Jæger elskede Ravachol, bombekasteren, og skildret gjerne hans liv og levnet lit vel fantasifuldt, - men saadan skal det fortælles!»

[26].Direkte Aktion nr. 38 1915 («Bombekasterne.» Av J. J. Ipsen.).

[27].Revolt nr. 11 1919 («Erindringen om Hans Jæger.» Av J. J. Ipsen).

[28].Storstein 1950:105. (Se også Revolt nr. 11 1919 («Erindringen om Hans Jæger» av J. J. Ipsen). I følge Bjørnstad 1993:197 var det til verdensrevolusjonen.

[29].Revolt nr. 11 1919 («Erindringen om Hans Jæger.» Av J. J. Ipsen).

[30].Alfred Dreyfus (1859‑1935) var en fransk jødisk offiser som i 1894 ble dømt for forræderi, og deportert til Djevleøya. Prosessen ble tatt opp igjen og Dreyfus ble frikjent i 1906, da det viste seg at de dokumenter han var dømt etter var forfalsket. Saken vakte oppsikt i hele Europa.

[31].Bjørnstad 2001:662.