Det spirer og gror

 

Diverse smågrupper med mer eller mindre anarkistisk tilsnitt dukket opp. I 1970 var det 2‑3 stykker. «Anarkistbevegelsens 'sentrum' i 1968‑1972 var Kristiansund og Bodø, som hadde de eneste virkelig fungerende og store gruppene. På Seletunkonferansen som var første 'lands­sam­ling' var FAU og BAL sammen med folkene fra Gateavisa fullstendig dominer­ende!»[1] (BAL hadde nesten et tresifret antall tilhengere en stund, og FAU satte sitt preg på en rekke Molde­festivaler.[2]) I 1973 var tallet ti­doblet. Svarte og svart/røde flagg vaiet på 1. mai. Enkelte steder gjør de det fremdeles. Anarkistenes deltakelse i 1. mai‑ og 8. mars‑togene var lite populært blant ml‑erne i deres «storhetstid» på 70‑tallet. Deres «body­guards» prøvde stadig å stoppe anar­kistene når disse dukket opp med sine svarte og rødsvarte faner.[3]

En rekke frihetlig sosialistiske grupper så dagens lys, og sprakk som trollene i even­tyret, eller forsvant etter hvert fra den frihetlige scenen av andre grunner. I tillegg til disse grup­pene fantes det en rekke enkeltpersoner som sto som lokale kontakpersoner. Hvor store disse gruppene var er vanskelig å si, men særlig store var de nok ikke siden ingen av dem var leve­dyktige særlig lenge.

 

Blant gruppene kan nevnes[4]: Alsvåg Anarkister, Asker og Bærum Anarkistgruppe (ABAG m/bladet Snusmumrikken), Aur­land Anarkistgruppe, Bergen Anarkister, Blindern­gruppa av frihetlige sosialister (BGFS), Bodø Anarkistiske Liga (BAL m/bladet Sort Kamp), Brumundal Anarkister, Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS m/bladet Folkebladet), Frihetlig Arbeidsgruppe (FAG. Tromsø, Stavanger m/bladet Spray, og Hamar), Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom. (FAU. Kristiansund. Bladet Alarm), Frihetlige Skole­gruppe (FS. Lille­strøm, Oslo m/bladet Revolt, Rana, Trondheim), Frihetlig Sosialistisk Føderasjon i Oslo, Frihet­lige Sosialis­ter i Fredrikstad, Frihetlige Sosialister i Trondheim (FST), Halden Anar­kistgruppe, Harstad Anarkister, Karlsøy Anar­kister, Kol­botn Frihetlige Sosialister, Kristian­sand Anarkist­faksjon (KAF), Oslo Anarkist­føderasjon (OSANA), Pors­grunn og Skien Anar­kist­gruppe, Revolusjonære Arbeid­eres Forbund (anarkistene) (RAF (a) m/bladet Arbeider­makt), Rådskom­munistisk Arbeids­gruppe i Tromsø (RAG), Sørli Anarkist­iske Idrettsforening. Sørværøy hadde også en gruppe.

 

Behovet for fastere føderering meldte seg, og i påsken 1973 ble det avholdt et «Anarkist­grup­penes landsmøte»:

«Bakgrunnen for møtet som ble holdt i Trondheim i påsken og samlet representanter fra 15 for­skjellige grupper, samt en del enkeltpersoner, er oppkomsten av nye, og styrkinga av de eksister­ende grupper av anarkister og frihetlige sosialister. Disse gruppene har oppstått som en reaksjon på den stadige økende utbytting og manipulering fra den norske klasse­statens side. Inntekter, makt og innflytelse øker stadig for de store i samfunnet, og minker for den vanlige mann. Samtidig er gruppene et mottrekk til de allerede eksisterende sosialistiske partier i Norge i dag. [...] På bak­grunn av mange rykter, framsatt av bl. annet m‑l bevegels­en, om at anar­kistene skulle være hasj‑ profeter, vedtok landsmøtet enstemmig følgende uttalelse: 'Det sein­kapitalistiske samfunnet frem­medgjør og passiviserer folk. Miljøer bygd opp rundt bruk av alkohol eller andre rusmidler samler opp taperne i samfun­net, og styrker den borgerlige ideol­ogien ved å stille ut disse taperne til spott og spe. Anar­kistene går i mot misbruk av alle slags rusmidler, og enhver form for propaganda ved paroler som 'fri hasj' eller lignende. Vi går også imot den almene fordømmelsen av dem som er henfalne til rus. Politi og fengselsvesen kan ikke løse rusmiddel­problemene, derfor må bruken av stoffer avkriminaliseres. Celler og gatehjørner må erstattes av miljøer som kan vekke og aktivisere stoff‑misbrukerne og dermed utvikle deres revolusjonære 'poten­sial.''».[5]

 


Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS) ble en realitet i 1974:

«Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister jobber for: 1.) Å klargjøre sosialismens innhold. At sosialismen krever en revolusjon som må være total, dvs. at den uten seksual‑ og samlivs­frigjøring, kvinne­frigjøring, barnefrigjøring, en kulturell frigjøring etc, vil grave sin egen grav. Avsløre ideene om at Sovjet og Kina er sosialistiske land eller arbeiderstater. Vise til at byråkratiet hersker i disse landene. Vise til at sosialis­me innebærer arbeider­makt, og at det betyr hele klassens forvaltning av samfunnet. Redegjøre for hvilke følger dette har for strategien for sosialismen og en revolusjonær organisasjon. Forkastelsen av den leninistiske partimodellen, dens rolle i klasse­kampen og dens hierarkiske oppbygning som er en parodi på direkte demokrati. På grunnlag av dette, virke for en ny revolusjonær­føderalistisk organisasjon. 2.) Bidra til utviklingen av arbeider­klassens selv­stendige kamp og organisering, samt propagan­dere for å få småbrukere og fiskere til å alliere seg med arbeiderklassen. Det sosialist­iske sam­funnet kan bare være et resultat av arbeider­klassens egne, bevisste aksjoner. Sosialis­men kan ikke skapes for arbeiderklassen av dens avant­garde. Revolusjonen må innebære hele klassens deltagelse i nedrivingen av den gamle staten og oppbyggingen av det nye samfunnet. Med dette målet for vår strategi må vi alle­rede i dag bidra til en utvikling av det nye sam­funnet. Med dette målet for vår strategi må vi allerede i dag bidra til en utvikling av klassens egenaktivitet, og hjelpe til med klassens frigjøring fra det reformistiske og det såkalt revolus­jonære leder­skapet. Alt dette for å få arbeiderklassen til selv å ta opp kampen og selv organi­sere seg i streike‑, okkupas­jons‑ og arbeidsplass‑ komiteer. Kvinnekampen, soldatkampen, lønnskampen, den faglige kampen, kampen på landsbygda, på skolene osv, kan ikke i lengden føres uten et sosialist­isk pers­pektiv, uten en strategi for sosialismen.»[6]

 

Folkebladet for frihetlig sosialisme, som startet i 1971 av en gruppe frihetlige sosialister på Blin­dern,[7] ble nå organ for FAFS. En av de som startet bladet var Andreas Hompland, senere skrib­ent i Dagbladet. Folkebladet hadde et opplag som varierte mellom ca. 2000 til 4000. I 1974 av­slørte Folkebladet «Svalbardrapporten»: «En hemmelig rapport som til gangs av­slørte hvordan regjeringen på løpende bånd har logra for USA‑kapital og USA's 'militære interes­ser', som rapporten slår fast.» Dermed dukket politiet opp i Hjelms­gate 3.[8]

 

På en uformell, inter­nas­jonal konferanse i Stockholm 9.12. juni 1975, arrangert av Inter­nationella Kommit­tén i SAC, var en person fra FAFS tilstede.[9]

 

1. september 1975 brøt FAFS' Kragerøgruppe, samt deler av fire andre FAFS-grupper og enkeltpersoner ut av FAFS og dannet Revolusjonære Arbeideres For­bund (anarkistene) - RAF (a)[10]:

«Grunnen til at vi har brutt med Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige sosialister er denne: Sjøl om utviklinga av ei revolusjonær arbeiderlinje har hatt framgang i FAFS, eksisterer det uforen­lige mot­setninger innafor organisasjonen. Flere grupper av regulær borgerlig karakter hemmet utviklin­ga av en revolusjonær linje. Disse gruppene, som særlig er sent­rert i Oslo‑ området, representerer et sammen­surium av borgerlig radikalisme som slo seg ut i dels at anti‑sosialis­tisk, reaksjonært dam­manistisk syn på økologisk kamp, dels i sek­t­erisk små­borgerlig 'mot­kul­tur'; dels i en sekterisk små­borgerlig strategi kjennetegna av fraser om 'sosialistisk bevissthet gjennom bo‑kollektiver, fritt seksual‑liv, makro‑ mat'o.l., dels gjen­nom fiendlighet overfor arbeider­klassens krav, dels manglende forståelse for arbeider­klassens ledende rolle.»[11]

 


Dette var en anarko­syndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis byg­get på marxis­mens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeider­­­styre som man hadde bl.a. under Pariserkommunen, den russiske revolus­jon og den spanske revol­usjon og borgerkrig. Hovedparolene var «All makt til arbeiderråd» og «For arbeider­klassens sjøl­sten­dige kamp og organisering». De ga ut bladet Arbeider­makt. Grup­pen skal etter hvert ha utviklet seg i rent marxistisk retning. «Sjefskader» i RAF (a) var Øivind Johnsen fra Kragerø. Han var aktivt med i starten av Norsk Syndikalistisk Forbund. Senere ble han generalsekretær i Amnesty International i Norge og utenriksmedarbeider i Arbeiderbladet.

FAFS gikk i oppløsning på nyåret 1976, kort tid etter at Folkebladet gikk inn.[12] År­saken var ikke minst strid om marxismen. Marxistene gikk til Marxistisk Studieforbund, de mest flippete Wood­stock­folkene forsvant i det blå, mens «pluralistekstremistene» samlet seg i ANORG.[13] I oktober samme år ble RAF nedlagt.

 

«[…] De militante anarkistene var ikke snauere enn at de nedla seg selv som revolusjonær kader­organisasjon i 1976, og innkalte til et forsonings- og strategimøte med andre, rivaliserende, ekstremist­grupper året etter. I Folkets Hus i Oslo kom majoriteten av ultraradikale miljøer, bl.a. KUL[14], RAF (a) og trotskistene, til enighet om å nedlegge enhver revolusjonsromantisk syssel inntil videre. Virkelig­heten hadde vist seg å være for mangekantet, og kadertanken ble oppgitt. All partibyggende virksomhet skulle opphøre. Denne begivenheten har gått over i historien som den berømte ’Oslo-konferansen’. […]»[15]

 

1. mai 1979 kom det første prøve­num­meret av Folkebladet siden det gikk inn i 1975, nå som organ for Anarkistenes organi­sasjon (ANORG). I ANORGs medlemsblad, Svarte Emma, kunne man i mellomperioden lese: «Nå også med Folkebladet». «I mellomtida eksisterte det intet tidsskrift, med mulig­ens Gate­avisa som et sporadisk unntak, som tok for seg anarkistisk teori, praksis og diskus­jon.».[16]

 

Innen miljø‑ og kvinnebevegelsen fikk vi frihetlige, «halv‑anarkistiske», analyser og teo­rier, som motsats til industri­vekst­samfunnets og mannssamfunnets hierarkier. Det ble popu­lært med mer eller mindre flate strukturer i ulike miljøer. Ikke alt kan av den grunn kalles anarkistisk heller ikke innen den nye undergrunns‑ eller alternativ­kulturen.

 

I 1976 startet Anarkistisk Kvinnegruppe i Oslo, en liten gruppe som raskt gikk i opp­løsning da medlemmene gikk hver sin retning kvinnepolitisk.[17]

 

En rekke små forlag dukket opp: bl.a. Kommunen, Federativt Forlag og Futurum Forlag i Oslo, Rovtrykk i Bergen og Regnbuetrykk i Trondheim. Enkelte av de etablerte forlagene hang seg også på den «alternative ­kulturelle bølgen». Artikkel­samlinger, småtidsskrifter, bøker og blader med stoff av anarkis­tiske klassikere, så vel som nyere forfattere, så dagens lys i rask rekkefølge dessverre ofte lite gjennomarbeidet. Den idé­mes­sige profilen var heller ikke alltid like skarpt anarkistisk. Det kunne være en lett blanding av «klas­sisk» anar­kisme, dikt og fortel­linger, tegne­serier, musikk, fri dop, vege­tar­ianisme, økologi og miljø­vern, «fred, frihet og alt gratis», fri seksualitet, alter­nativ medisin, new age og religiøs mys­tikk. Kort sagt: man var for alt som var mot det bes­tående, grå og kjedelige, sosial­demo­kra­tiske, industri‑ og forbruker­samfun­net. En rekk bokkaféer dukket opp.

 

Anarkist­ene Svend Wam og Petter Ven­ne­rød i «Mefisto Film» lag­de flere filmer som viste det «sosial­demo­kratiske helvetet», bl.a. «Fem døgn i august», «Lasse og Geir», «Det tause flertall». «– Vi tilhørte det etablerte anarkistmiljøet i Oslo, sier Petter Vennerød, med tydelig ironisk snert. Dette miljøet var oppdelt i tre hovedgrupper; anarkistblekka Gateavisa, Perleporten teatergruppe og Mefistofilm. Et overlappende miljø, ifølge Petter Vennerød. […] Og politisk slo de alle veier, ikke minst til venstre. – Ml-bevegelsen, som dominerte kulturlivet på den tida, var en slags hovedmotstander for oss. Vi satte oss som mål å kritisere samfunnet både fra høyre og venstre, og ml-erne ble en naturlig skyteskive. [...]– Vi sa, pretensiøst nok, at vi var i en tradisjon som tilhørte Hans Jæger, Ibsen og Bjørneboe, og slikt gjorde man ikke ustraffet. Men historien om at Jens Bjørneboe ville at vi skulle føre kampen videre, er riktig. Vi godtok ikke de offisielle sann­hetene og gjorde vår egen greie, uavhengig av de fleste. […] I alt lagde Wam & Vennerød 14 spillefilmer og en rekke kort- og dokumentar­filmer sammen.»[18]

 

Anarkist­en Bredo Greve lagde filmen «Heksene fra den forstenede skog», og regnet selv denne som den første anarkistiske filmen laget i Norge. Som tittelen antyder var dette en film om hekser. «Jeg har ønsket å vise et konsekvent anarkistisk syn som byg­ger på en natur­mystisk verdens­oppfat­ning», uttalte Greve.[19] Filmen stilte opp selve det Teknologiske Produksjons­system som hovedfienden og ikke klasse­motsetningene.

 

Også på musikk­fronten dukket det opp anarkister bl.a. innen «punk»‑ musikken. En rekke fri­konserter ble avholdt. Vise­sangeren Ole Paus var redaktør for Svarte Fane.[20] «Alternativ Bok­klubb» ga i 1978 ut «YFUS mot­kulturelt over­blikk». Denne boken gir en god oversikt over hva som fantes av «alternativkultur» på slutten av 70‑tallet. Det må presiseres at ikke alt dette var av anar­kistisk karakter.


 

Karlsøy i Troms ble et tilfluktssted for enkelte, hvor muslimer og buddhister, hippier og hasj­røykere begynte med småbruk og fjordfiske. Det var et mer tolerant og variert lokal­samfunn enn de fleste norske bygder. Her holdt forlaget Regnbue­trykk til (startet i Far­sund i 1972), hvor Jan Bojer Vindheim var drivkraften. Kari Berg Vindheim var også sentral. For­laget ga ut Vann­bæreren fra 197378. Bladet handlet om alternativ­kultur og økologi, og første nummer hadde undertittelen «metafysikk seksualitet anarkisme». Flere senere nummer brukte formulerin­gen «tidsskrift for kulturelle endringer». Forlaget flyttet senere til Trond­heim. Vindheim er i dag (2003) en av tals­personene til Miljøpartiet De Grønne.

 

Det ble eksperimentert med en del alternative bo‑ og samlivsformer. Enkelte prøvde seg på ulike typer jordbruks­kollektiver, småindustri og bokollektiver. Det ble skapt en «livs­stils­anarkisme», noen vil vel kalle det en «egotripp», hvor man forsøkte å skape «frigjorte soner» der nye livsstiler kunne bli foredlet og utbredt, slik at det kunne utvikles nye sosiale for­hold. Man prøvde å lage modeller for et fremtidig samfunn. «Revolusjonen er her og nå! Fram­tidas samfunn bygges i dag!» På mange måter ble nok de «frigjorte sonene» isolerte «øyer» i det nor­ske sam­funnet. Særlig levedyktige var de fleste av dem heller ikke. Det er langt fra disse «øyene» til mellom­krigs­tidens anarkosyn­dikalis­tiske ­aksjoner men de er viktige som er­faringer i selv­organisering og selvstyre, på godt og vondt.

 

1971 brøt Populistiske Arbeidsgrupper (PAG) i Bergen ut av Studentvenstrelaget.[21] De var opptatt av økologi og desentralisering. Våren 1972 dukket det opp et nytt alternativ i student­politikken i Oslo Grønt Gras. Det var i første omgang Det Norske Studenter­samfund (DNS) som ble utpekt som virkefelt. Man vant da også over Rød Front[22], og Jørund Ubøe Soma ble for­mann. Søsterorganisasjonen PAG vant i Bergen, mens «anarko­populistene» i Trondheim, en allianse av populister og frihetlige sosialister ledet av Arent M. Henriksen, vant i Trond­heim.[23] Høsten 1972 overtok Rød Front igjen. Senere stilte Grønt Gras i DNS høsten 1974 og våren 1975. «Den økologiske bølgen i EEC/Grønt Gras-perioden satte merk­bare spor etter seg i anarko-rørsla.»[24]

 

I 1974 inviterte norske populister SAC til sin sommerleir. Hensikten var at syndikalistene skulle legge frem og presentere syndikalistenes organisasjonsmodell for arbeidet i det nåværende sam­funnet og for det fremtidige samfunn. Fra SACs ble de understreket at det var flere berør­ingspunkter mellom populisme og anarkosyndikalisme. Det var verdifullt at man had­de etablert kontakt. Foreløpig hadde kontakten vært sporadisk, begrenset til en rekke besøk av Ottar Brox og deltagelsen på PAGs sommerleir. En av hovedforskjellene mellom popu­lismen og anarko­syndikalismen var synet på parlamentarisk arbeid. I i et intervju i senter­studentenes avis Cultura, oktober 1974, kritiserte Hartvig Sætra Sosialistisk Valg­forbund (SV) for en tendens til å gli over i en tradis­jonell kommunistrolle. Han tok også opp situas­jonen ellers i Skandinavia: «Sverige har tydeligvis ikkje noko parti som det går an å satse på for øko­sosialistar. Den einaste organisas­jonen som verkar brukbar er SAC, den syndika­listiske rørsla.»[25]

 

Høsten 1975 ble det fore­tatt et «linjeskifte» i Grønt Gras' politikk. Arbeidet på fakultets­nivå og i Student­tinget og ‑rådet, samt i Studentsam­skipnaden, ble viktig. Laget besto av alt fra uav­hengige øko­sosialister, populister, anarkister, syndikalister, folk fra SV, Unge Venst­re, Senter­ungdom­men (dette var på den tiden man fant anar­kistiske ele­menter i Unge Venstre og Senter­ungdom­men), ja sågar en og annen fra Kris­telig Folkepartis Ung­dom. Det var en ekte «sentrum‑venstre­bevegelse», med et økologisk‑populi­stisk ut­gangs­punkt. «Grønt Gras står for en anti­kapit­alistisk og anti­autori­tær politikk, basert på en økolog­isk for­ståelse av menneske­samfun­net», som det sto i formåls­paragrafen.[26]

 

I prinsip­program­met sto det:

«Grønt Gras tar i sin politiske linje utgangspunkt i følgende teser: 1. Økologisk likevekt må stå i sentrum ved bruken av naturressursene. 2. Desent­rali­sert samfunnsstruktur hvor individ­ene har oversikt og konkret innflytelse på sin livs­situasjon. 3. Individets frihet og demokrat­iske rettigheter må sikres. 4. Kjønnsmessig likestil­ling på alle plan i samfunnet. 5. Lik for­deling av ressursene i global-, distriktsmessig- og individuelle sammenhenger.»[27]

 

Verken kapitalismen eller den dog­matiske marxismen ble sett på som noen løsning på tidens problemer. Dagens industri­vekstsamfunn skulle erstattes med samfunn preget av like­vekt og mangfold; dvs. mest mulig demo­kratiske, selvstyrte og selvbergende små en­heter med en rett­ferdig fordeling av de knap­pe ressursene. Organisator­isk var Grønt Gras bygd nedenfra og opp, med en mest mulig flat struktur. De ga ut Popu­lisme‑Debatt, Gras­rota, samt med­lemsbladet Spira. Organisasjonen forsvant rundt 1983.

 

Forfatteren av denne boken ble medlem av Grønt Gras høsten 1977, var fotograf i Gras­rota, og satt én periode i Studentinget og -rådet. Det var i Grønt Gras jeg fant frem til anarkismen. De som var på Blindern på slutten av 1970‑tallet vil kanskje huske at under­tegnede drev «stands­imperialisme» for Grønt Gras under påmeldingsuken i flere semestre ved å sette opp 15 bord med materiell.

 

Føderasjonen av Revolusjonære Anarkister i Trondheim (FARAT), stilte i Gras­fron­ten, og vant iallfall ett styrevalg i Studentersamfundet i Trondheim (ca. 1973)[28]

 

I juni 1972 sto anarkister og frihetlige sosialister i Trondheim bak aksjonen «Ta en bro­stein med hjem og et tre til byen!» i den nye gågaten på Nordre. Man rakk å plante to trær i brolegemet og dele ut 500 løpesedler før politiet kom før ti minutter var gått.[29]


 

I 1974 ga Tor Åge Bringsværd ut boken «Den som har begge beina på jorda står stille» på Gyldendal. «Dette er en roman om alveolere, en slags anarkister, og deres opplevelser noen dager i London. En god, underholdende, fantasifull bok med noe innslag av anarkis­tisk filo­sofi og handling.»[30]

 

I 1976 var USAs utenriksminister Henry Kissinger tilstede på et NATO‑møte i Oslo. 140 anar­kister demonstrerte foran Stortinget. Røde Emmas Aksjonsteater[31] møtte opp ved Slottet forkledd som krigsveteraner. «Vietnamveteranen» Henning Dahl forteller:

«Så ser jeg en gruppe komme ut fra Slottet. Jeg setter opp farten. Noen roper stans! Jeg vet nøyak­tig hva jeg vil. Jeg utnytter situas­jonen, skaper orden av kaos. Forserer flokken av pressefolk. Og der, der var utenriksminister Henry Kissinger. Så hvis blikk kunne drepe [...] . Ble du arrestert? Nei, jeg tok krykkene på nakken og tuslet hjem. Og Kissin­ger? Hele skikkel­sen sank sam­men. Han så bort, brydd.»[32]

 

I 1977 ga Arvid Weber Skjærpe ut boken Selvstyre som system på Aschehougs forlag. «Denne boken stiller spørsmål ved både statlig og privat formynderi. Den analys­erer sosi­a­l­i­s­­­mens mulig­het for å realisere et omfattende nærdemokrati og de prob­lemer som oppstår i over­gangen fra kapitalisme til sosialisme.»[33] Boken handlet spesielt om syndikalis­tisk teori og praksis, på en udogmatisk måte. Skjærpe var på midten av 70‑tallet aktiv i tids­skriftet Råds­­­makt og i Federa­tivt Forlag. Skjærpe var i årene frem til 1975 med i Unge Venstre, SV og anarkistbevegelsen. Han har vært programsekretær i NRK-radio med økonomi og arbeidsliv som arbeidsområde, og kommunikasjonsdirektør i Kommunenes Sentralforbund.


 

I 1978 år dukket KRANA for kristen anarkisme, selvrealisering og samfunnsomforming opp. Det var medlems­magasinet for Sosiologisk Studiesirkel i Oslo, og ble utgitt på Lanser Forlag. Initiativ­tageren til denne studie­sirkelen var i sin tid Bertram Dybwad Brochmann (1881‑ 1956). Bladet ble nedlagt etter kort tid. Denne blandingen av åndelighet og anar­kisme var ikke særlig populær blant mer filosofisk materia­l­i­s­­­tisk orienterte anarkis­ter.[34] I 1980 inviterte kretsen rundt KRANA ny­nazisten Erik Blücher til å innlede på et åpent møte om «Norge ut av NATO». Dette ble kraftig kritisert av anarkistene i ANORG:

«Brochmann‑Lanserismen: Korporativ populisme under falskt 'kristent' anarkistflagg.

ANORG  Anarkistenes organisasjon i Norge tar avstand fra begrepet 'kristen anarkis­me' som lederen for Sosiologisk Studiesirkel  Svein Lanser  har brukt for å markeds­føre B. D. Broch­manns korporative populisme og religiøse anfektelser i ny og spennende inn­pak­ning. I en utredning fra ANORG publisert i Folkebladet (anarkistorganet) nr. 1‑1980, er det uttryk­kelig dokumentert at Brochmanns og Lansers idéer ligger meget fjernt fra anar­kismen. ANORG tar av­stand fra Lansers og Sosiologisk Studiesirkels møte med Nasjonal Samlings Ole Darbu, og Nasjo­nalt Folkepartis Erik Blücher som hovedinnledere. Dette tiltaket som dessverre også er i samsvar med Brochmanns idéer og praksis, er en hån mot alle anarkister som har råtnet i fascistiske fengsler f.eks. i Spania, og mot alt anarkis­men står for.»[35]

 

ARKEN, startet i 1979, kom ut med 12 nummer, med Kaj Skagen som redaktør. Stein Jarving var også med på å starte bladet. Han har senere vært aktiv innen paganistmiljøet i Norge.[36] En annen aktiv i bladet var Peter Normann Waage, senere en aktiv skribent bl.a. i Dag­bladet. Han var aktiv i Frihetlig skolegruppe i Oslo i 1972.[37] Bladet var sterkt på­vir­ket av Rudolf Steiner og Ant­ropo­sofien, men hadde også artikler med et anarkis­tisk inn­hold. ARKEN falt ikke i «god jord» hos enkelte anarkister. Sammen­bland­ingen av religion, åndelig mystikk og anarkisme skul­le man ha seg frabedt:


«Anorg tar avstand fra betegnelsen 'åndelig anarkisme' om antroposofi, herunder den såkalt tre­grening, som har vært brukt i ulike sammenhenger. Dette er ikke noen form for anar­kisme. I en utredning forelagt Anorg's Høstmøte, opptrykt i Folkebladet 4/81 går det klart fram at Steiner's idéer er grunn­leggende autori­tære og borgerlige, det dreier seg om teo­kratisk, kor­porativ popu­lisme, og de er langt fra 'udogmatiske, frihet­lige, sosialistiske og vitenskap­elige', som bevegel­en selv ynder å framstille dem. Anorg tar også avstand fra de forsøk på å fram­stille antroposofi som en 'naturlig videreutvikling av anarkisme' som har blitt gjort fra ulike hold, blant annet i tids­skriftet 'Arken'. Argumentasjonen i til­knytning til disse forsøkene står ikke for saklig kritikk. Videre tar Anorg avstand fra de forsøk som folk i tregreningskretser har gjort på å infiltrere norsk anarkist­evegelse ved å gi seg ut for anarkister, søke opptak i Anorg etc.»[38]

 

Anarkistene i Trondheim, deriblant også noen fra ANORG, stilte til valg under Frie Folke­valgte ved kommunevalget i 1979, men ingen kom inn i kommunestyret. De fikk ca. 400 stem­mer, omtrent halvparten av det de trengte for å få inn et mandat.[39]

 

På slutten av 1970-tallet kom Aktiv-Anarkisten ut: «Ingen redaksjon. Bladet kan lages av hvem som helst.». Bladet Anarkisten kom ut hver 14. dag i Trondheim. Værk kom ut i Bodø. Arbeidern kom ut i Askim. Stoffet var stort sett skrevet av og for arbeidere. En viss grad av syndikalisme preget bladet.[40]

 

1978 til 1984 var det ungdomsopptøyer på Karl Johansgate i Oslo natt til 1. mai. NRK begyn­te å sende rockeprogrammer for å få ungdommene vekk fra gata.

«Det er 1978. Det er vår. Det er natt. Under trærne i parken sitter en ungdomsgjeng. Noen blåser marihuana­røyk mot himmelen. Og for å gjøre historien kort: Politiet liker ikke at ung­dommene sitter der. Ungdommene liker ikke at politiet stadig prøver å få dem fjernet. Og den­ne natta, som er natt til 1. mai, blir det slåssing. Ridende politi og steinkastende ungdom. 'Regulære gatekamper' skrev Dagbladet. Mange av ungdommene ble bøtelagt, og av den grunn startet gjengen fra Slotts­arken organisasjonen Ung Mob, Ungdom Mot Bøteterror. Ungmob var ment for å hjelpe dem som ble bøtelagt under denne og påfølg­ende gatekamper, men ung­dommene jobbet etter hvert mer for å løse sitt hoved­problem: De hadde ikke noe sted å være. Det de ønsket seg var et sjølstyrt ungdoms­us. Og 12. september 1980 okkuper­te 81 Ung Mob‑ere, deriblant Stein Lillevolden, Skipper­gata 6.»[41]

 

Kommunen innledet forhandlin­ger med Ungmob. I januar 1981 ga okkupantene opp ok­kupas­jonen, og etter forhandlinger til­bød kommunen dem leie av Pilestredet 30c, senere kalt Blitz­huset, hvor det etter hvert vokste frem et vegetarisk spisested, bokkafé, Alter­na­tivt Kvinne­kultur­verksted (AKKS) (som alle­r­e­de fantes der), konsertlokale, og verdens før­ste kvinne­­radio, Radi­Orakel. Antifascistisk Aks­jon (AFA) holder også til der. Blitz gir ut bladet Smør­syra. «Blitzerne» har jobbet mot bl.a. sexisme, imperialisme, rasis­me, statens asyl- og inn­vandrings­politikk og kommunens bolig­politikk. «Blitz er det eneste sjølstyrte ungdoms­huset i byen. Vi som er på Blitz må stole på våre egne krefter, for huset er verken voksen­styrt eller lederstyrt. Blitz er et produkt av de menneskene som til enhver tid legger ned sin gratis arbeids­kraft på huset, og vi har åpent for alle som vil være med.»[42] «Rive­spøkelset» har hengt over dette stedet i flere år. I 2003 inngikk Oslo Kommune en avtale om å selge huset. Blitz har sagt at de vil kjempe for å kunne bli.

 

10/11 1981 startet Ungdom For Fri Aktivitet UFFA  i Trondheim en husokkupas­jon.[43] UFFA er Trondheims svar på Blitz. De ga ut bladet Folk & Røvere. Bladet gikk inn og Giljotin ble startet. UFFA eksisterer ennå.

 

Også innen næringslivet ble det populært med flatere organisasjonsstrukturer. SAS‑ direktør Jan Carlzon skrev boken Riv pyramidene!, utgitt på Cappelen Forlag i 1985. Tit­telen var nok en «smule» mis­visende. Det er mange måter å lage nye, eller skjule, pyra­mider på.


 

Ved kommune‑ og fylkestingsvalget i 1987 dukket det opp en rekke lister med De Grønne. De fikk én representant i fylkestinget i Akershus og fire representanter i bystyret i Halden. Opp­muntret av dette tok en rekke slike grupper kontakt med hverandre, og i 1988 ble Miljø­partiet De Grønne dannet, mens deres første offisielle kongress ble holdt våren 1989. Partiet har fått enkelte representanter ved lokalvalg, men har aldri fått særlig mange stemmer ved Stortings­alg.

«Grønt er den yngste fargen på det politiske fargekartet, og bidrar til å sprenge den tradis­jonelle parti­skalaen ved å hente impulser både fra 'venstre' og 'høyre'. [...] Den etab­lerte sosialismen står også for sentralisering og institusjonalisering. De Grønne bygger mer på sosialismens frihetlige tradisjoner som legger vekt på desentralisering, mangfold og lokale strukturer: Barn og gamle skal ikke stues bort, produksjon skal innrettes på selv­forsyning, og demokratiet skal være mest mulig nært og direkte.

Fra den liberalistiske tradisjonen henter grønn politikk en sterk fokusering på individets frihet. Men vi innser at 'frihet uten sosialisme er egoisme og utbytting, mens sosialisme uten frihet er tyranni og brutalitet' og slutter oss slik til den anarkistiske frihetsvisjonen: Frihet i et grønt perspektiv kan bare oppnås 'når alle er like frie som en selv'. Vi deler likevel ikke den klas­siske anarkismens forakt for representativt demokrati, eller mange anarkisters tro på volds­bruk.»[44]

 

Våren 1988 startet Anarkistisk Front i Oslo. «Det eneste de klarte å oppnå for evigheten var å bli kastet ut av 1. mai-toget», skriver Gateavisa[45] Våren 1989 ble Anarkist-Sosialistisk Gruppe dannet i Trondheim. De ga ut bladet Vann. Anarkistgruppen Lørenskogs Intellektuelle var invol­vert i nærradioen «Radio Kaos».[46] Grønn Gerilja ble stiftet våren 1989 i Bergen, og åpnet «Anar­kistisk Pub». 3/10 ble Anarko-Sosialistisk Gruppe opprettet i Stavanger.[47] Disse gruppene for­svant raskt.

 

Kampanjen Mot Verneplikt (KMV), totalnekternes nettverk i Norge, startet Basta - frihetlig organ for ikkevoldskamp i 1990. De hadde en del anarkistisk stoff, spesielt anarko‑pasi­fistisk. Bla­d­et kom ut med 6 nummer. Organisasjonen ble i 2004 lagt ned for godt, i følge Gateavisas hjemmesider.

 

I 1992 kom første nummer av Lønnsslaven, et frihetlig sosialistisk, anti‑statlig tidsskrift, ut. Redaksjonen stod syndikalistene nær, og hadde blant annet bakgrunn fra anarkist­organi­seringen på 70‑tallet. Dette bladet gikk inn etter syv nummer. Et ekstranummer kom likevel ut i 2002.

 

I 1993 ble bladet Kaos? - anarko‑nihilistisk bulletin startet. Dette bladet gikk inn, og noen av ungdommene var med å starte bladet og organisas­­jonen Folke­makt, med lokallag i Oslo og Trondheim. Første nummer av Folkemakt kom ut i 1997. «Organisasjonen Folke­makt er frihetlig sosialistisk og direkte­demokratisk. Vi jobber for avskaf­fel­sen av privat og statlig eiendomsrett til produksjons­mid­lene, for et samfunn der alle berøres av beslutninger har mulighet til å ta direkte del i dem. Dette i motsetning til dagens parlamen­tariske system der folk blir umyndiggjort og gjort til brikker i et kapitalistisk spill.» [48]Denne gruppen forsvant også ut av bildet etter hvert.

 

I Porsgrunn dannet en gruppe ungdommer Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn i 1990/91. I 1995 gikk de over til å kalle seg Sosial‑økologisk Prosjekt. De var inspirert av anar­kisten og sosial‑økologen Murray Bookchin. De ga ut Tids­skrift for et frihetlig økolog­isk samfunn. Første nummer kom ut i 1995.

«Tidsskrift for et frihetlig økologisk samfunn [...] utgis av Sosial‑økologisk Prosjekt. Hensikten med tidsskriftet er å skaffe til veie teoretisk innsikt som kan inspirere til politisk aktivisme. Sosial‑økologisk Prosjekt er et lokalbasert politisk radikalt og økologisk orientert initiativ. Prosjektet har intet styre; det er flatt organ­i­s­e­rt og til enhver tid åpen for alle som er bekymra for den sosiale og økologiske krisa. Vi prøver å forstå årsakene til denne krisa, med det mål for øye å bidra til omforminga av samfunnet i en frihetlig økologisk ret­ning.»[49]


 

En bokkafe, Fri­brygga Bokcafé, ble startet. Det ble også et forlag, Kooperativet NISUS Forlag, som bl.a. har gitt ut skrifter av Bookchin over­satt til norsk. I 1997 skiftet prosjektet navn til Revolt. Det var en tid stille om denne gruppen. I juni 1998 ble Demokratisk Alter­nativ dannet av sosial‑økologer og frihetlige sosialister, men ble først offentlig lansert i okto­ber 1999. De har/hadde lokale kontakt­personer/grupper flere steder i landet. De har røtter i sosial‑økologien og dens kommunalistiske teori. Bookchin og sosial-økologene har forlatt betegnelsen anarkisme.

«Kommunalismen er en politisk tendens med lange historiske røtter, og bygger på erfaring­ene fra demokratiets vugge i Athen, middelalderens forbund av frie byer, de demo­kratiske revolus­jonene, samt den radikale arbeiderbevegelsen og økologibevegelsen. Likevel er det først de siste årene den har fått sitt klare teoretiske uttrykk, og er spesielt blitt utvik­let av den radikale amerikanske tenkeren Murray Bookchin. I ordbøker defineres kommunalisme­ som «en sam­funnsform som byg­ger på selvstyrte lokalsamfunn». For å forstå kommunal­is­men må vi se hvordan den setter kom­munene som sitt fokus. Kommunalismen basert på myndig­gjøringen av allmennheten, og dette kan kun kan skje gjennom en myndiggjøring og om­strukturering av lokal­samfunna folk bor i. Det er bare i kommunene at allmennheten kan myndiggjøres som mennesker. Kommunalis­tisk politikk tar sikte på å styrke kommun­ene og omforme dem til direkte demokratier. [...]

På samme vis som kommunalister arbeider for kommunalt selvstyre og konføderas­joner, for­fekter vi konsek­vent en økonomisk kommunalisering. Dersom det politiske demo­kratiet skal fun­gere og gi gode forut­setninger for alles deltagelse må allmennheten direkte kontrol­lere øko­nomisk produk­sjon og fordeling. Kommunali­serin­gen innebærer ganske enkelt at man plas­serer verksteder, fabrik­ker, åkre, boliger og all annen sosialt viktig eien­dom under kom­munal kont­roll. Dette skiller seg veldig fra tradis­jonelle forestillinger om at arbeider­klassen skal styre gjen­nom råd og komiteer som utgår fra fabrikkene og arbeids­plassene. Syndikalismen var for eksem­pel basert på fagforen­ingene skulle overta makta i samfunnet, og styrte kapitalist­klassen gjennom en general­streik. Kom­muna­lister er sterkt kritiske til gammelmodige krav om arbeider­kontroll, men vil arbeide hardt for å av­skaffe den private eiendoms­retten og utbyttingen av arbeids­kraft, og besørge den endelige over­gangen til en moralsk økonomi der man yter etter evne og får etter behov. Vi for­nekter selvsagt ikke det faktum at det finnes klassekamp mellom lønnsarbeidere og kapitalister, og forplikter oss til å bekjempe kapitalistenes sosiale rasering på alle områder, men mener likefullt at det klasse­løse sam­­funnet må kjempes fram av en myndiggjort allmennhet som besitter den fulle og hele kontrol­len over samfun­nets skjebne.»[50]

 

I oktober 1999 kom første nummer av Direkte Demokrati ut. I 1998 ble Fondet for Sosial Anar­kisme (FSA) etablert av folk i Demokratisk Alternativ. Hensikten er «Ved å støtte fri­hetlige prosjek­ter ønsker vi å stimulere til at det vokser fram en målrettet og selvbevisst sosial‑anarkist­isk bevegelse i Norge». Dette fondet er et økonomisk fond som skal støtte sosial‑anarkistiske prosjekter og aktiviteter, og har som ønske å støtte grupper og aktivister til å realisere egne idéer. FSA fordeler de økonomiske midlene én gang årlig, i desember. 15 000 kroner deles ut i pors­joner fra 2500 til 15 000. Dette gis som stipend, eller lån der det er mulig.[51] I 2001 fikk System­feil - Sandefjords anarkistblekke oppstartstøtte fra FSA.

 



[1].Ingar Knudtsen i e‑post til Harald Fagerhus 15.03.2001. Seltun ligger utenfor Bergen. Konferansen ble holdt påsken 1971.

[2].Gateavisa 4 1975 («En Kaderorganisasjons Trange Födsel» av «El Desperado»).

[3].Se bl.a. Gateavisa 5 1971 («Dramatisk 1. mai i Oslo:»).

[4].Kilder: Folkebladet og Gateavisa i perioden 1971‑1973.

[5].Folkebladet 7 (2/73).

[6].Folkebladet 2/1975.

[7].Gateavisa 4 1975:7 («En Kaderorganisasjons Trange Födsel» av «El Desperado»).

[8].Folkebladet 6/1974.

[9].SAC 1975:15.

[10].Gateavisa 4 1975:7 («En Kaderorganisasjons Trange Födsel» av «El Desperado»).

[11].Arbeidermakt 1/75.

[12].GA 10, desember 1977. «Når det gjelder nedleggelsen av Folkebladet skjer dette ut fra erkjennelsen om at Folkebladet blei lagd på en udemokratisk måte på grunn av mangelen på kommunikasjon mellom redaksjonen og de øvrige frihetlige. Samtidig var ikke stoffet avisa brakte av dem kvaliteten man gjerne skulle ønske.» («Til Folkeblad-abonnentene!», et udatert brev fra ex-FAFS/Oslo – Trondheim. Finnes i Folkebladet-arkivet på Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Oslo.)

[13].Gateavisa 4 1978 («Vi trenger en frihetlig sosialistisk avis!» Av Arnardo).

[14] Kom­munistisk Univer­sitet­slag KUL eksisterte på 1970-tallet. Det var en gruppe som var mer stalinis­tisk enn Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene)  AKP (m-l)  , og mente at AKP (m-l) «ikke var revolus­jonær annet enn i navnet og måtte betraktes som en små­borgerlig interesse­organisasjon som påberopte seg arbeider­klassen som et dekke for en annen klasses sær­interesser». (Kommunistisk Universitetslag 1975:7). Flere av medlem­mene var utbrytere fra AKP (m-l)

[15] Stav 2004:43 (Dagbladet 23/7 2004)

[16].Svarte Emma nr. 1 1980:2.

[17].GA 8 1981. Se også GA 1 1977.

[18] Klassekampens nettutgave 16/3 2004 («Filmanarkistene kommer!» Av Hans Petter Sjøli.)

[19].GA 2 1977 («Naturmystikk, anarkisme og marxisme).

[20].Hestenes 1994.

[21].Dahle 1997:202, note 40.

[22].Rød Front var SUF(ml)s frontorganisasjon i studentsamfunnene. SUF(ml) var forløperen til Rød Ungdom og AKP (ml).

[23].Dahle 1997:202, note 40.

[24].Gateavisa 4 1975 («En Kaderorganisasjons Trange Födsel» av «El Desperado»).

[25] Skjerpe 1975 (Appendiks 4: Svensk syndikalisme–norsk populisme)

[26].Armann 1977:66.

[27].Armann 1977:6.

[28].Jan Bojer Vindheim i en e‑post til Harald Fagerhus, juli 2000.

[29].Gateavisa 4 1972.

[30].AM 2 1977:8. Se også Kontrast 1/75, 3/75 og 6&7/75 med bokanmeldelse, og kritikk av anmeldelsen.

[31].Røde Emma, etter anarkisten Emma Goldman.

[32].Henning Dahl i et intervju med Arne Dvergsdal i Dagbladet 1/12‑99.

[33].Skjærpe 1977:7.

[34].En kritikk i moderne tid av Brochmann, «Myter & Virkelighet Om B.D. Brochmann», står å lese i Folkebladet nr. 1‑1980.

[35].«Brochmann‑Lanserismen». Folkebladet 4‑1980, s. 2.

[36].Paganistene består av bl.a. Wicca, hekser, åsatruere, naturdyrkere o.a, og må ikke forveksles med medlemmer av Hedningsamfunnet.

[37].Gateavisa 3 1972.

[38].Resolusjon fra ANORGs høstmøte 15/10‑1981. Gjengitt i Folkebladet nr. 4 1981. I dette nummeret offentlig­gjøres også «Steiner‑rapporten» hvor man tar avstand fra Antroposofien.

[39].Svarte Emma 6/1979.

[40].GA 9 1979 («Gateavisa's slekt & nære venner en bladrevy.»)

[41].Rishøi 2000

[42].«Gi ungdommen dop ─ før ungdomsklubbene tar dem» (Fra en løpeseddel Blitz ga ut i august 2000 i for­bindel­se med en ny rivningstrussel fra byrådet i Oslo.)

[43].GA 6 1982.

[44].Fra Miljøpartiet De Grønnes prinsipprogram 2001.

[45].GA 124, vinteren 1989.

[46].Ibid.

[47].GA (128) 4 1989.

[48].Folkemakt 1/97

[49].Tidsskrift for et frihetlig økologisk samfunn 1/95

[50].Hva er kommunal‑isme? av Eirik Eiglad i Direkte Demokrati nr. 4/5, mai 2000.

[51].Sosial Anarkisme Nyhetsskriv 1/1999