Diverse smågrupper med mer eller mindre anarkistisk tilsnitt dukket opp. I 1970 var det 2‑3 stykker. «Anarkistbevegelsens 'sentrum' i 1968‑1972 var Kristiansund og Bodø, som hadde de eneste virkelig fungerende og store gruppene. På Seletunkonferansen som var første 'landssamling' var FAU og BAL sammen med folkene fra Gateavisa fullstendig dominerende!»[1] (BAL hadde nesten et tresifret antall tilhengere en stund, og FAU satte sitt preg på en rekke Moldefestivaler.[2]) I 1973 var tallet tidoblet. Svarte og svart/røde flagg vaiet på 1. mai. Enkelte steder gjør de det fremdeles. Anarkistenes deltakelse i 1. mai‑ og 8. mars‑togene var lite populært blant ml‑erne i deres «storhetstid» på 70‑tallet. Deres «bodyguards» prøvde stadig å stoppe anarkistene når disse dukket opp med sine svarte og rødsvarte faner.[3]
En rekke frihetlig sosialistiske grupper så dagens lys, og sprakk som trollene i eventyret, eller forsvant etter hvert fra den frihetlige scenen av andre grunner. I tillegg til disse gruppene fantes det en rekke enkeltpersoner som sto som lokale kontakpersoner. Hvor store disse gruppene var er vanskelig å si, men særlig store var de nok ikke siden ingen av dem var levedyktige særlig lenge.
Blant gruppene kan nevnes[4]: Alsvåg Anarkister, Asker og Bærum Anarkistgruppe (ABAG m/bladet Snusmumrikken), Aurland Anarkistgruppe, Bergen Anarkister, Blinderngruppa av frihetlige sosialister (BGFS), Bodø Anarkistiske Liga (BAL m/bladet Sort Kamp), Brumundal Anarkister, Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS m/bladet Folkebladet), Frihetlig Arbeidsgruppe (FAG. Tromsø, Stavanger m/bladet Spray, og Hamar), Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom. (FAU. Kristiansund. Bladet Alarm), Frihetlige Skolegruppe (FS. Lillestrøm, Oslo m/bladet Revolt, Rana, Trondheim), Frihetlig Sosialistisk Føderasjon i Oslo, Frihetlige Sosialister i Fredrikstad, Frihetlige Sosialister i Trondheim (FST), Halden Anarkistgruppe, Harstad Anarkister, Karlsøy Anarkister, Kolbotn Frihetlige Sosialister, Kristiansand Anarkistfaksjon (KAF), Oslo Anarkistføderasjon (OSANA), Porsgrunn og Skien Anarkistgruppe, Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) (RAF (a) m/bladet Arbeidermakt), Rådskommunistisk Arbeidsgruppe i Tromsø (RAG), Sørli Anarkistiske Idrettsforening. Sørværøy hadde også en gruppe.
Behovet for fastere føderering meldte seg, og i påsken 1973 ble det avholdt et «Anarkistgruppenes landsmøte»:
«Bakgrunnen for møtet som ble holdt i Trondheim i påsken og samlet representanter fra 15 forskjellige grupper, samt en del enkeltpersoner, er oppkomsten av nye, og styrkinga av de eksisterende grupper av anarkister og frihetlige sosialister. Disse gruppene har oppstått som en reaksjon på den stadige økende utbytting og manipulering fra den norske klassestatens side. Inntekter, makt og innflytelse øker stadig for de store i samfunnet, og minker for den vanlige mann. Samtidig er gruppene et mottrekk til de allerede eksisterende sosialistiske partier i Norge i dag. [...] På bakgrunn av mange rykter, framsatt av bl. annet m‑l bevegelsen, om at anarkistene skulle være hasj‑ profeter, vedtok landsmøtet enstemmig følgende uttalelse: 'Det seinkapitalistiske samfunnet fremmedgjør og passiviserer folk. Miljøer bygd opp rundt bruk av alkohol eller andre rusmidler samler opp taperne i samfunnet, og styrker den borgerlige ideologien ved å stille ut disse taperne til spott og spe. Anarkistene går i mot misbruk av alle slags rusmidler, og enhver form for propaganda ved paroler som 'fri hasj' eller lignende. Vi går også imot den almene fordømmelsen av dem som er henfalne til rus. Politi og fengselsvesen kan ikke løse rusmiddelproblemene, derfor må bruken av stoffer avkriminaliseres. Celler og gatehjørner må erstattes av miljøer som kan vekke og aktivisere stoff‑misbrukerne og dermed utvikle deres revolusjonære 'potensial.''».[5]
Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister (FAFS) ble en realitet i 1974:
«Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige Sosialister jobber for: 1.) Å klargjøre sosialismens innhold. At sosialismen krever en revolusjon som må være total, dvs. at den uten seksual‑ og samlivsfrigjøring, kvinnefrigjøring, barnefrigjøring, en kulturell frigjøring etc, vil grave sin egen grav. Avsløre ideene om at Sovjet og Kina er sosialistiske land eller arbeiderstater. Vise til at byråkratiet hersker i disse landene. Vise til at sosialisme innebærer arbeidermakt, og at det betyr hele klassens forvaltning av samfunnet. Redegjøre for hvilke følger dette har for strategien for sosialismen og en revolusjonær organisasjon. Forkastelsen av den leninistiske partimodellen, dens rolle i klassekampen og dens hierarkiske oppbygning som er en parodi på direkte demokrati. På grunnlag av dette, virke for en ny revolusjonærføderalistisk organisasjon. 2.) Bidra til utviklingen av arbeiderklassens selvstendige kamp og organisering, samt propagandere for å få småbrukere og fiskere til å alliere seg med arbeiderklassen. Det sosialistiske samfunnet kan bare være et resultat av arbeiderklassens egne, bevisste aksjoner. Sosialismen kan ikke skapes for arbeiderklassen av dens avantgarde. Revolusjonen må innebære hele klassens deltagelse i nedrivingen av den gamle staten og oppbyggingen av det nye samfunnet. Med dette målet for vår strategi må vi allerede i dag bidra til en utvikling av det nye samfunnet. Med dette målet for vår strategi må vi allerede i dag bidra til en utvikling av klassens egenaktivitet, og hjelpe til med klassens frigjøring fra det reformistiske og det såkalt revolusjonære lederskapet. Alt dette for å få arbeiderklassen til selv å ta opp kampen og selv organisere seg i streike‑, okkupasjons‑ og arbeidsplass‑ komiteer. Kvinnekampen, soldatkampen, lønnskampen, den faglige kampen, kampen på landsbygda, på skolene osv, kan ikke i lengden føres uten et sosialistisk perspektiv, uten en strategi for sosialismen.»[6]
Folkebladet for frihetlig sosialisme, som startet i 1971 av en gruppe frihetlige sosialister på Blindern,[7] ble nå organ for FAFS. En av de som startet bladet var Andreas Hompland, senere skribent i Dagbladet. Folkebladet hadde et opplag som varierte mellom ca. 2000 til 4000. I 1974 avslørte Folkebladet «Svalbardrapporten»: «En hemmelig rapport som til gangs avslørte hvordan regjeringen på løpende bånd har logra for USA‑kapital og USA's 'militære interesser', som rapporten slår fast.» Dermed dukket politiet opp i Hjelmsgate 3.[8]
På en uformell, internasjonal konferanse i Stockholm 9.─12. juni 1975, arrangert av Internationella Kommittén i SAC, var en person fra FAFS tilstede.[9]
1. september 1975 brøt FAFS' Kragerøgruppe, samt deler av fire andre FAFS-grupper og enkeltpersoner ut av FAFS og dannet Revolusjonære Arbeideres Forbund (anarkistene) - RAF (a)[10]:
«Grunnen til at vi har brutt med Føderasjonen av Anarkister/Frihetlige sosialister er denne: Sjøl om utviklinga av ei revolusjonær arbeiderlinje har hatt framgang i FAFS, eksisterer det uforenlige motsetninger innafor organisasjonen. Flere grupper av regulær borgerlig karakter hemmet utviklinga av en revolusjonær linje. Disse gruppene, som særlig er sentrert i Oslo‑ området, representerer et sammensurium av borgerlig radikalisme som slo seg ut i dels at anti‑sosialistisk, reaksjonært dammanistisk syn på økologisk kamp, dels i sekterisk småborgerlig 'motkultur'; dels i en sekterisk småborgerlig strategi kjennetegna av fraser om 'sosialistisk bevissthet gjennom bo‑kollektiver, fritt seksual‑liv, makro‑ mat'o.l., dels gjennom fiendlighet overfor arbeiderklassens krav, dels manglende forståelse for arbeiderklassens ledende rolle.»[11]
Dette var en anarkosyndikalistisk kaderorganisasjon, som i teori og praksis bygget på marxismens politiske økonomi, samt de kamperfaringer og erfaringer med selvstendig arbeiderstyre som man hadde bl.a. under Pariserkommunen, den russiske revolusjon og den spanske revolusjon og borgerkrig. Hovedparolene var «All makt til arbeiderråd» og «For arbeiderklassens sjølstendige kamp og organisering». De ga ut bladet Arbeidermakt. Gruppen skal etter hvert ha utviklet seg i rent marxistisk retning. «Sjefskader» i RAF (a) var Øivind Johnsen fra Kragerø. Han var aktivt med i starten av Norsk Syndikalistisk Forbund. Senere ble han generalsekretær i Amnesty International i Norge og utenriksmedarbeider i Arbeiderbladet.
FAFS gikk i oppløsning på nyåret 1976, kort tid etter at Folkebladet gikk inn.[12] Årsaken var ikke minst strid om marxismen. Marxistene gikk til Marxistisk Studieforbund, de mest flippete Woodstockfolkene forsvant i det blå, mens «pluralistekstremistene» samlet seg i ANORG.[13] I oktober samme år ble RAF nedlagt.
«[…] De militante anarkistene var ikke snauere enn at de nedla seg selv som revolusjonær kaderorganisasjon i 1976, og innkalte til et forsonings- og strategimøte med andre, rivaliserende, ekstremistgrupper året etter. I Folkets Hus i Oslo kom majoriteten av ultraradikale miljøer, bl.a. KUL[14], RAF (a) og trotskistene, til enighet om å nedlegge enhver revolusjonsromantisk syssel inntil videre. Virkeligheten hadde vist seg å være for mangekantet, og kadertanken ble oppgitt. All partibyggende virksomhet skulle opphøre. Denne begivenheten har gått over i historien som den berømte ’Oslo-konferansen’. […]»[15]
1. mai 1979 kom det første prøvenummeret av Folkebladet siden det gikk inn i 1975, nå som organ for Anarkistenes organisasjon (ANORG). I ANORGs medlemsblad, Svarte Emma, kunne man i mellomperioden lese: «Nå også med Folkebladet». «I mellomtida eksisterte det intet tidsskrift, med muligens Gateavisa som et sporadisk unntak, som tok for seg anarkistisk teori, praksis og diskusjon.».[16]
Innen miljø‑ og kvinnebevegelsen fikk vi frihetlige, «halv‑anarkistiske», analyser og teorier, som motsats til industrivekstsamfunnets og mannssamfunnets hierarkier. Det ble populært med mer eller mindre flate strukturer i ulike miljøer. Ikke alt kan av den grunn kalles anarkistisk ─ heller ikke innen den nye undergrunns‑ eller alternativkulturen.
I 1976 startet Anarkistisk Kvinnegruppe i Oslo, en liten gruppe som raskt gikk i oppløsning da medlemmene gikk hver sin retning kvinnepolitisk.[17]
En rekke små forlag dukket opp: bl.a. Kommunen, Federativt Forlag og Futurum Forlag i Oslo, Rovtrykk i Bergen og Regnbuetrykk i Trondheim. Enkelte av de etablerte forlagene hang seg også på den «alternative kulturelle bølgen». Artikkelsamlinger, småtidsskrifter, bøker og blader med stoff av anarkistiske klassikere, så vel som nyere forfattere, så dagens lys i rask rekkefølge ─ dessverre ofte lite gjennomarbeidet. Den idémessige profilen var heller ikke alltid like skarpt anarkistisk. Det kunne være en lett blanding av «klassisk» anarkisme, dikt og fortellinger, tegneserier, musikk, fri dop, vegetarianisme, økologi og miljøvern, «fred, frihet og alt gratis», fri seksualitet, alternativ medisin, new age og religiøs mystikk. Kort sagt: man var for alt som var mot det bestående, grå og kjedelige, sosialdemokratiske, industri‑ og forbrukersamfunnet. En rekk bokkaféer dukket opp.
Anarkistene Svend Wam og Petter Vennerød i «Mefisto Film» lagde flere filmer som viste det «sosialdemokratiske helvetet», bl.a. «Fem døgn i august», «Lasse og Geir», «Det tause flertall». «– Vi tilhørte det etablerte anarkistmiljøet i Oslo, sier Petter Vennerød, med tydelig ironisk snert. Dette miljøet var oppdelt i tre hovedgrupper; anarkistblekka Gateavisa, Perleporten teatergruppe og Mefistofilm. Et overlappende miljø, ifølge Petter Vennerød. […] Og politisk slo de alle veier, ikke minst til venstre. – Ml-bevegelsen, som dominerte kulturlivet på den tida, var en slags hovedmotstander for oss. Vi satte oss som mål å kritisere samfunnet både fra høyre og venstre, og ml-erne ble en naturlig skyteskive. [...]– Vi sa, pretensiøst nok, at vi var i en tradisjon som tilhørte Hans Jæger, Ibsen og Bjørneboe, og slikt gjorde man ikke ustraffet. Men historien om at Jens Bjørneboe ville at vi skulle føre kampen videre, er riktig. Vi godtok ikke de offisielle sannhetene og gjorde vår egen greie, uavhengig av de fleste. […] I alt lagde Wam & Vennerød 14 spillefilmer og en rekke kort- og dokumentarfilmer sammen.»[18]
Anarkisten Bredo Greve lagde filmen «Heksene fra den forstenede skog», og regnet selv denne som den første anarkistiske filmen laget i Norge. Som tittelen antyder var dette en film om hekser. «Jeg har ønsket å vise et konsekvent anarkistisk syn som bygger på en naturmystisk verdensoppfatning», uttalte Greve.[19] Filmen stilte opp selve det Teknologiske Produksjonssystem som hovedfienden og ikke klassemotsetningene.
Også på musikkfronten dukket det opp anarkister ─ bl.a. innen «punk»‑ musikken. En rekke frikonserter ble avholdt. Visesangeren Ole Paus var redaktør for Svarte Fane.[20] «Alternativ Bokklubb» ga i 1978 ut «YFUS ─ motkulturelt overblikk». Denne boken gir en god oversikt over hva som fantes av «alternativkultur» på slutten av 70‑tallet. Det må presiseres at ikke alt dette var av anarkistisk karakter.
Karlsøy i Troms ble et tilfluktssted for enkelte, hvor muslimer og buddhister, hippier og hasjrøykere begynte med småbruk og fjordfiske. Det var et mer tolerant og variert lokalsamfunn enn de fleste norske bygder. Her holdt forlaget Regnbuetrykk til (startet i Farsund i 1972), hvor Jan Bojer Vindheim var drivkraften. Kari Berg Vindheim var også sentral. Forlaget ga ut Vannbæreren fra 1973─78. Bladet handlet om alternativkultur og økologi, og første nummer hadde undertittelen «metafysikk ─ seksualitet ─ anarkisme». Flere senere nummer brukte formuleringen «tidsskrift for kulturelle endringer». Forlaget flyttet senere til Trondheim. Vindheim er i dag (2003) en av talspersonene til Miljøpartiet De Grønne.
Det ble eksperimentert med en del alternative bo‑ og samlivsformer. Enkelte prøvde seg på ulike typer jordbrukskollektiver, småindustri og bokollektiver. Det ble skapt en «livsstilsanarkisme», noen vil vel kalle det en «egotripp», hvor man forsøkte å skape «frigjorte soner» der nye livsstiler kunne bli foredlet og utbredt, slik at det kunne utvikles nye sosiale forhold. Man prøvde å lage modeller for et fremtidig samfunn. «Revolusjonen er her og nå! Framtidas samfunn bygges i dag!» På mange måter ble nok de «frigjorte sonene» isolerte «øyer» i det norske samfunnet. Særlig levedyktige var de fleste av dem heller ikke. Det er langt fra disse «øyene» til mellomkrigstidens anarkosyndikalistiske aksjoner ─ men de er viktige som erfaringer i selvorganisering og selvstyre, på godt og vondt.
1971 brøt Populistiske Arbeidsgrupper (PAG) i Bergen ut av Studentvenstrelaget.[21] De var opptatt av økologi og desentralisering. Våren 1972 dukket det opp et nytt alternativ i studentpolitikken i Oslo ─ Grønt Gras. Det var i første omgang Det Norske Studentersamfund (DNS) som ble utpekt som virkefelt. Man vant da også over Rød Front[22], og Jørund Ubøe Soma ble formann. Søsterorganisasjonen PAG vant i Bergen, mens «anarkopopulistene» i Trondheim, en allianse av populister og frihetlige sosialister ledet av Arent M. Henriksen, vant i Trondheim.[23] Høsten 1972 overtok Rød Front igjen. Senere stilte Grønt Gras i DNS høsten 1974 og våren 1975. «Den økologiske bølgen i EEC/Grønt Gras-perioden satte merkbare spor etter seg i anarko-rørsla.»[24]
I 1974 inviterte norske populister SAC til sin sommerleir. Hensikten var at syndikalistene skulle legge frem og presentere syndikalistenes organisasjonsmodell for arbeidet i det nåværende samfunnet og for det fremtidige samfunn. Fra SACs ble de understreket at det var flere berøringspunkter mellom populisme og anarkosyndikalisme. Det var verdifullt at man hadde etablert kontakt. Foreløpig hadde kontakten vært sporadisk, begrenset til en rekke besøk av Ottar Brox og deltagelsen på PAGs sommerleir. En av hovedforskjellene mellom populismen og anarkosyndikalismen var synet på parlamentarisk arbeid. I i et intervju i senterstudentenes avis Cultura, oktober 1974, kritiserte Hartvig Sætra Sosialistisk Valgforbund (SV) for en tendens til å gli over i en tradisjonell kommunistrolle. Han tok også opp situasjonen ellers i Skandinavia: «Sverige har tydeligvis ikkje noko parti som det går an å satse på for økososialistar. Den einaste organisasjonen som verkar brukbar er SAC, den syndikalistiske rørsla.»[25]
Høsten 1975 ble det foretatt et «linjeskifte» i Grønt Gras' politikk. Arbeidet på fakultetsnivå og i Studenttinget og ‑rådet, samt i Studentsamskipnaden, ble viktig. Laget besto av alt fra uavhengige økososialister, populister, anarkister, syndikalister, folk fra SV, Unge Venstre, Senterungdommen (dette var på den tiden man fant anarkistiske elementer i Unge Venstre og Senterungdommen), ja sågar en og annen fra Kristelig Folkepartis Ungdom. Det var en ekte «sentrum‑venstrebevegelse», med et økologisk‑populistisk utgangspunkt. «Grønt Gras står for en antikapitalistisk og antiautoritær politikk, basert på en økologisk forståelse av menneskesamfunnet», som det sto i formålsparagrafen.[26]
I prinsipprogrammet sto det:
«Grønt Gras tar i sin politiske linje utgangspunkt i følgende teser: 1. Økologisk likevekt må stå i sentrum ved bruken av naturressursene. 2. Desentralisert samfunnsstruktur hvor individene har oversikt og konkret innflytelse på sin livssituasjon. 3. Individets frihet og demokratiske rettigheter må sikres. 4. Kjønnsmessig likestilling på alle plan i samfunnet. 5. Lik fordeling av ressursene i global-, distriktsmessig- og individuelle sammenhenger.»[27]
Verken kapitalismen eller den dogmatiske marxismen ble sett på som noen løsning på tidens problemer. Dagens industrivekstsamfunn skulle erstattes med samfunn preget av likevekt og mangfold; dvs. mest mulig demokratiske, selvstyrte og selvbergende små enheter med en rettferdig fordeling av de knappe ressursene. Organisatorisk var Grønt Gras bygd nedenfra og opp, med en mest mulig flat struktur. De ga ut Populisme‑Debatt, Grasrota, samt medlemsbladet Spira. Organisasjonen forsvant rundt 1983.
Forfatteren av denne boken ble medlem av Grønt Gras høsten 1977, var fotograf i Grasrota, og satt én periode i Studentinget og -rådet. Det var i Grønt Gras jeg fant frem til anarkismen. De som var på Blindern på slutten av 1970‑tallet vil kanskje huske at undertegnede drev «standsimperialisme» for Grønt Gras under påmeldingsuken i flere semestre ved å sette opp 15 bord med materiell.
Føderasjonen av Revolusjonære Anarkister i Trondheim (FARAT), stilte i Grasfronten, og vant iallfall ett styrevalg i Studentersamfundet i Trondheim (ca. 1973)[28]
I juni 1972 sto anarkister og frihetlige sosialister i Trondheim bak aksjonen «Ta en brostein med hjem og et tre til byen!» i den nye gågaten på Nordre. Man rakk å plante to trær i brolegemet og dele ut 500 løpesedler før politiet kom før ti minutter var gått.[29]
I 1974 ga Tor Åge Bringsværd ut boken «Den som har begge beina på jorda står stille» på Gyldendal. «Dette er en roman om alveolere, en slags anarkister, og deres opplevelser noen dager i London. En god, underholdende, fantasifull bok med noe innslag av anarkistisk filosofi og handling.»[30]
I 1976 var USAs utenriksminister Henry Kissinger tilstede på et NATO‑møte i Oslo. 140 anarkister demonstrerte foran Stortinget. Røde Emmas Aksjonsteater[31] møtte opp ved Slottet forkledd som krigsveteraner. «Vietnamveteranen» Henning Dahl forteller:
«Så ser jeg en gruppe komme ut fra Slottet. Jeg setter opp farten. Noen roper stans! Jeg vet nøyaktig hva jeg vil. Jeg utnytter situasjonen, skaper orden av kaos. Forserer flokken av pressefolk. Og der, der var utenriksminister Henry Kissinger. Så hvis blikk kunne drepe [...] . ─ Ble du arrestert? ─ Nei, jeg tok krykkene på nakken og tuslet hjem. ─ Og Kissinger? ─ Hele skikkelsen sank sammen. Han så bort, brydd.»[32]
I 1977 ga Arvid Weber Skjærpe ut boken Selvstyre som system på Aschehougs forlag. «Denne boken stiller spørsmål ved både statlig og privat formynderi. Den analyserer sosialismens mulighet for å realisere et omfattende nærdemokrati og de problemer som oppstår i overgangen fra kapitalisme til sosialisme.»[33] Boken handlet spesielt om syndikalistisk teori og praksis, på en udogmatisk måte. Skjærpe var på midten av 70‑tallet aktiv i tidsskriftet Rådsmakt og i Federativt Forlag. Skjærpe var i årene frem til 1975 med i Unge Venstre, SV og anarkistbevegelsen. Han har vært programsekretær i NRK-radio med økonomi og arbeidsliv som arbeidsområde, og kommunikasjonsdirektør i Kommunenes Sentralforbund.
I 1978 år dukket KRANA for kristen anarkisme, selvrealisering og samfunnsomforming opp. Det var medlemsmagasinet for Sosiologisk Studiesirkel i Oslo, og ble utgitt på Lanser Forlag. Initiativtageren til denne studiesirkelen var i sin tid Bertram Dybwad Brochmann (1881‑ 1956). Bladet ble nedlagt etter kort tid. Denne blandingen av åndelighet og anarkisme var ikke særlig populær blant mer filosofisk materialistisk orienterte anarkister.[34] I 1980 inviterte kretsen rundt KRANA nynazisten Erik Blücher til å innlede på et åpent møte om «Norge ut av NATO». Dette ble kraftig kritisert av anarkistene i ANORG:
«Brochmann‑Lanserismen: Korporativ populisme under falskt 'kristent' anarkistflagg.
ANORG ─ Anarkistenes organisasjon i Norge tar avstand fra begrepet 'kristen anarkisme' som lederen for Sosiologisk Studiesirkel ─ Svein Lanser ─ har brukt for å markedsføre B. D. Brochmanns korporative populisme og religiøse anfektelser i ny og spennende innpakning. I en utredning fra ANORG publisert i Folkebladet (anarkistorganet) nr. 1‑1980, er det uttrykkelig dokumentert at Brochmanns og Lansers idéer ligger meget fjernt fra anarkismen. ANORG tar avstand fra Lansers og Sosiologisk Studiesirkels møte med Nasjonal Samlings Ole Darbu, og Nasjonalt Folkepartis Erik Blücher som hovedinnledere. Dette tiltaket som dessverre også er i samsvar med Brochmanns idéer og praksis, er en hån mot alle anarkister som har råtnet i fascistiske fengsler f.eks. i Spania, og mot alt anarkismen står for.»[35]
ARKEN, startet i 1979, kom ut med 12 nummer, med Kaj Skagen som redaktør. Stein Jarving var også med på å starte bladet. Han har senere vært aktiv innen paganistmiljøet i Norge.[36] En annen aktiv i bladet var Peter Normann Waage, senere en aktiv skribent bl.a. i Dagbladet. Han var aktiv i Frihetlig skolegruppe i Oslo i 1972.[37] Bladet var sterkt påvirket av Rudolf Steiner og Antroposofien, men hadde også artikler med et anarkistisk innhold. ARKEN falt ikke i «god jord» hos enkelte anarkister. Sammenblandingen av religion, åndelig mystikk og anarkisme skulle man ha seg frabedt:
«Anorg tar avstand fra betegnelsen 'åndelig anarkisme' om antroposofi, herunder den såkalt tregrening, ─ som har vært brukt i ulike sammenhenger. Dette er ikke noen form for anarkisme. I en utredning forelagt Anorg's Høstmøte, opptrykt i Folkebladet 4/81 går det klart fram at Steiner's idéer er grunnleggende autoritære og borgerlige, det dreier seg om teokratisk, korporativ populisme, og de er langt fra 'udogmatiske, frihetlige, sosialistiske og vitenskapelige', som bevegelen selv ynder å framstille dem. Anorg tar også avstand fra de forsøk på å framstille antroposofi som en 'naturlig videreutvikling av anarkisme' som har blitt gjort fra ulike hold, blant annet i tidsskriftet 'Arken'. Argumentasjonen i tilknytning til disse forsøkene står ikke for saklig kritikk. Videre tar Anorg avstand fra de forsøk som folk i tregreningskretser har gjort på å infiltrere norsk anarkistevegelse ved å gi seg ut for anarkister, søke opptak i Anorg etc.»[38]
Anarkistene i Trondheim, deriblant også noen fra ANORG, stilte til valg under Frie Folkevalgte ved kommunevalget i 1979, men ingen kom inn i kommunestyret. De fikk ca. 400 stemmer, omtrent halvparten av det de trengte for å få inn et mandat.[39]
På slutten av 1970-tallet kom Aktiv-Anarkisten ut: «Ingen redaksjon. Bladet kan lages av hvem som helst.». Bladet Anarkisten kom ut hver 14. dag i Trondheim. Værk kom ut i Bodø. Arbeidern kom ut i Askim. Stoffet var stort sett skrevet av og for arbeidere. En viss grad av syndikalisme preget bladet.[40]
1978 til 1984 var det ungdomsopptøyer på Karl Johansgate i Oslo natt til 1. mai. NRK begynte å sende rockeprogrammer for å få ungdommene vekk fra gata.
«Det er 1978. Det er vår. Det er natt. Under trærne i parken sitter en ungdomsgjeng. Noen blåser marihuanarøyk mot himmelen. Og for å gjøre historien kort: Politiet liker ikke at ungdommene sitter der. Ungdommene liker ikke at politiet stadig prøver å få dem fjernet. Og denne natta, som er natt til 1. mai, blir det slåssing. Ridende politi og steinkastende ungdom. 'Regulære gatekamper' skrev Dagbladet. Mange av ungdommene ble bøtelagt, og av den grunn startet gjengen fra Slottsarken organisasjonen Ung Mob, Ungdom Mot Bøteterror. Ungmob var ment for å hjelpe dem som ble bøtelagt under denne og påfølgende gatekamper, men ungdommene jobbet etter hvert mer for å løse sitt hovedproblem: De hadde ikke noe sted å være. Det de ønsket seg var et sjølstyrt ungdomsus. Og 12. september 1980 okkuperte 81 Ung Mob‑ere, deriblant Stein Lillevolden, Skippergata 6.»[41]
Kommunen innledet forhandlinger med Ungmob. I januar 1981 ga okkupantene opp okkupasjonen, og etter forhandlinger tilbød kommunen dem leie av Pilestredet 30c, senere kalt Blitzhuset, hvor det etter hvert vokste frem et vegetarisk spisested, bokkafé, Alternativt Kvinnekulturverksted (AKKS) (som allerede fantes der), konsertlokale, og verdens første kvinneradio, RadiOrakel. Antifascistisk Aksjon (AFA) holder også til der. Blitz gir ut bladet Smørsyra. «Blitzerne» har jobbet mot bl.a. sexisme, imperialisme, rasisme, statens asyl- og innvandringspolitikk og kommunens boligpolitikk. «Blitz er det eneste sjølstyrte ungdomshuset i byen. Vi som er på Blitz må stole på våre egne krefter, for huset er verken voksenstyrt eller lederstyrt. Blitz er et produkt av de menneskene som til enhver tid legger ned sin gratis arbeidskraft på huset, og vi har åpent for alle som vil være med.»[42] «Rivespøkelset» har hengt over dette stedet i flere år. I 2003 inngikk Oslo Kommune en avtale om å selge huset. Blitz har sagt at de vil kjempe for å kunne bli.
10/11 1981 startet Ungdom For Fri Aktivitet ─ UFFA ─ i Trondheim en husokkupasjon.[43] UFFA er Trondheims svar på Blitz. De ga ut bladet Folk & Røvere. Bladet gikk inn og Giljotin ble startet. UFFA eksisterer ennå.
Også innen næringslivet ble det populært med flatere organisasjonsstrukturer. SAS‑ direktør Jan Carlzon skrev boken Riv pyramidene!, utgitt på Cappelen Forlag i 1985. Tittelen var nok en «smule» misvisende. Det er mange måter å lage nye, eller skjule, pyramider på.
Ved kommune‑ og fylkestingsvalget i 1987 dukket det opp en rekke lister med De Grønne. De fikk én representant i fylkestinget i Akershus og fire representanter i bystyret i Halden. Oppmuntret av dette tok en rekke slike grupper kontakt med hverandre, og i 1988 ble Miljøpartiet De Grønne dannet, mens deres første offisielle kongress ble holdt våren 1989. Partiet har fått enkelte representanter ved lokalvalg, men har aldri fått særlig mange stemmer ved Stortingsalg.
«Grønt er den yngste fargen på det politiske fargekartet, og bidrar til å sprenge den tradisjonelle partiskalaen ved å hente impulser både fra 'venstre' og 'høyre'. [...] Den etablerte sosialismen står også for sentralisering og institusjonalisering. De Grønne bygger mer på sosialismens frihetlige tradisjoner som legger vekt på desentralisering, mangfold og lokale strukturer: Barn og gamle skal ikke stues bort, produksjon skal innrettes på selvforsyning, og demokratiet skal være mest mulig nært og direkte.
Fra den liberalistiske tradisjonen henter grønn politikk en sterk fokusering på individets frihet. Men vi innser at 'frihet uten sosialisme er egoisme og utbytting, mens sosialisme uten frihet er tyranni og brutalitet' og slutter oss slik til den anarkistiske frihetsvisjonen: Frihet i et grønt perspektiv kan bare oppnås 'når alle er like frie som en selv'. Vi deler likevel ikke den klassiske anarkismens forakt for representativt demokrati, eller mange anarkisters tro på voldsbruk.»[44]
Våren 1988 startet Anarkistisk Front i Oslo. «Det eneste de klarte å oppnå for evigheten var å bli kastet ut av 1. mai-toget», skriver Gateavisa[45] Våren 1989 ble Anarkist-Sosialistisk Gruppe dannet i Trondheim. De ga ut bladet Vann. Anarkistgruppen Lørenskogs Intellektuelle var involvert i nærradioen «Radio Kaos».[46] Grønn Gerilja ble stiftet våren 1989 i Bergen, og åpnet «Anarkistisk Pub». 3/10 ble Anarko-Sosialistisk Gruppe opprettet i Stavanger.[47] Disse gruppene forsvant raskt.
Kampanjen Mot Verneplikt (KMV), totalnekternes nettverk i Norge, startet Basta - frihetlig organ for ikkevoldskamp i 1990. De hadde en del anarkistisk stoff, spesielt anarko‑pasifistisk. Bladet kom ut med 6 nummer. Organisasjonen ble i 2004 lagt ned for godt, i følge Gateavisas hjemmesider.
I 1992 kom første nummer av Lønnsslaven, et frihetlig sosialistisk, anti‑statlig tidsskrift, ut. Redaksjonen stod syndikalistene nær, og hadde blant annet bakgrunn fra anarkistorganiseringen på 70‑tallet. Dette bladet gikk inn etter syv nummer. Et ekstranummer kom likevel ut i 2002.
I 1993 ble bladet Kaos? - anarko‑nihilistisk bulletin startet. Dette bladet gikk inn, og noen av ungdommene var med å starte bladet og organisasjonen Folkemakt, med lokallag i Oslo og Trondheim. Første nummer av Folkemakt kom ut i 1997. «Organisasjonen Folkemakt er frihetlig sosialistisk og direktedemokratisk. Vi jobber for avskaffelsen av privat og statlig eiendomsrett til produksjonsmidlene, for et samfunn der alle berøres av beslutninger har mulighet til å ta direkte del i dem. Dette i motsetning til dagens parlamentariske system der folk blir umyndiggjort og gjort til brikker i et kapitalistisk spill.» [48]Denne gruppen forsvant også ut av bildet etter hvert.
I Porsgrunn dannet en gruppe ungdommer Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn i 1990/91. I 1995 gikk de over til å kalle seg Sosial‑økologisk Prosjekt. De var inspirert av anarkisten og sosial‑økologen Murray Bookchin. De ga ut Tidsskrift for et frihetlig økologisk samfunn. Første nummer kom ut i 1995.
«Tidsskrift for et frihetlig økologisk samfunn [...] utgis av Sosial‑økologisk Prosjekt. Hensikten med tidsskriftet er å skaffe til veie teoretisk innsikt som kan inspirere til politisk aktivisme. Sosial‑økologisk Prosjekt er et lokalbasert politisk radikalt og økologisk orientert initiativ. Prosjektet har intet styre; det er flatt organisert og til enhver tid åpen for alle som er bekymra for den sosiale og økologiske krisa. Vi prøver å forstå årsakene til denne krisa, med det mål for øye å bidra til omforminga av samfunnet i en frihetlig økologisk retning.»[49]
En bokkafe, Fribrygga Bokcafé, ble startet. Det ble også et forlag, Kooperativet NISUS Forlag, som bl.a. har gitt ut skrifter av Bookchin oversatt til norsk. I 1997 skiftet prosjektet navn til Revolt. Det var en tid stille om denne gruppen. I juni 1998 ble Demokratisk Alternativ dannet av sosial‑økologer og frihetlige sosialister, men ble først offentlig lansert i oktober 1999. De har/hadde lokale kontaktpersoner/grupper flere steder i landet. De har røtter i sosial‑økologien og dens kommunalistiske teori. Bookchin og sosial-økologene har forlatt betegnelsen anarkisme.
«Kommunalismen er en politisk tendens med lange historiske røtter, og bygger på erfaringene fra demokratiets vugge i Athen, middelalderens forbund av frie byer, de demokratiske revolusjonene, samt den radikale arbeiderbevegelsen og økologibevegelsen. Likevel er det først de siste årene den har fått sitt klare teoretiske uttrykk, og er spesielt blitt utviklet av den radikale amerikanske tenkeren Murray Bookchin. I ordbøker defineres kommunalisme som «en samfunnsform som bygger på selvstyrte lokalsamfunn». For å forstå kommunalismen må vi se hvordan den setter kommunene som sitt fokus. Kommunalismen basert på myndiggjøringen av allmennheten, og dette kan kun kan skje gjennom en myndiggjøring og omstrukturering av lokalsamfunna folk bor i. Det er bare i kommunene at allmennheten kan myndiggjøres som mennesker. Kommunalistisk politikk tar sikte på å styrke kommunene og omforme dem til direkte demokratier. [...]
På samme vis som kommunalister arbeider for kommunalt selvstyre og konføderasjoner, forfekter vi konsekvent en økonomisk kommunalisering. Dersom det politiske demokratiet skal fungere og gi gode forutsetninger for alles deltagelse må allmennheten direkte kontrollere økonomisk produksjon og fordeling. Kommunaliseringen innebærer ganske enkelt at man plasserer verksteder, fabrikker, åkre, boliger og all annen sosialt viktig eiendom under kommunal kontroll. Dette skiller seg veldig fra tradisjonelle forestillinger om at arbeiderklassen skal styre gjennom råd og komiteer som utgår fra fabrikkene og arbeidsplassene. Syndikalismen var for eksempel basert på fagforeningene skulle overta makta i samfunnet, og styrte kapitalistklassen gjennom en generalstreik. Kommunalister er sterkt kritiske til gammelmodige krav om arbeiderkontroll, men vil arbeide hardt for å avskaffe den private eiendomsretten og utbyttingen av arbeidskraft, og besørge den endelige overgangen til en moralsk økonomi der man yter etter evne og får etter behov. Vi fornekter selvsagt ikke det faktum at det finnes klassekamp mellom lønnsarbeidere og kapitalister, og forplikter oss til å bekjempe kapitalistenes sosiale rasering på alle områder, men mener likefullt at det klasseløse samfunnet må kjempes fram av en myndiggjort allmennhet som besitter den fulle og hele kontrollen over samfunnets skjebne.»[50]
I oktober 1999 kom første nummer av Direkte Demokrati ut. I 1998 ble Fondet for Sosial Anarkisme (FSA) etablert av folk i Demokratisk Alternativ. Hensikten er «Ved å støtte frihetlige prosjekter ønsker vi å stimulere til at det vokser fram en målrettet og selvbevisst sosial‑anarkistisk bevegelse i Norge». Dette fondet er et økonomisk fond som skal støtte sosial‑anarkistiske prosjekter og aktiviteter, og har som ønske å støtte grupper og aktivister til å realisere egne idéer. FSA fordeler de økonomiske midlene én gang årlig, i desember. 15 000 kroner deles ut i porsjoner fra 2500 til 15 000. Dette gis som stipend, eller lån der det er mulig.[51] I 2001 fikk Systemfeil - Sandefjords anarkistblekke oppstartstøtte fra FSA.
[1].Ingar Knudtsen i e‑post
til Harald Fagerhus 15.03.2001. Seltun ligger utenfor Bergen. Konferansen ble
holdt påsken 1971.
[2].Gateavisa 4 1975 («En Kaderorganisasjons
Trange Födsel» av «El Desperado»).
[3].Se bl.a. Gateavisa 5 1971 («Dramatisk 1. mai i
Oslo:»).
[4].Kilder: Folkebladet og Gateavisa i perioden 1971‑1973.
[5].Folkebladet 7 (2/73).
[6].Folkebladet 2/1975.
[7].Gateavisa 4 1975:7 («En
Kaderorganisasjons Trange Födsel» av «El Desperado»).
[8].Folkebladet 6/1974.
[9].SAC 1975:15.
[10].Gateavisa 4 1975:7 («En
Kaderorganisasjons Trange Födsel» av «El Desperado»).
[11].Arbeidermakt 1/75.
[12].GA 10, desember 1977. «Når
det gjelder nedleggelsen av Folkebladet skjer dette ut fra erkjennelsen
om at Folkebladet blei lagd på en udemokratisk måte på grunn av mangelen på
kommunikasjon mellom redaksjonen og de øvrige frihetlige. Samtidig var ikke
stoffet avisa brakte av dem kvaliteten man gjerne skulle ønske.» («Til
Folkeblad-abonnentene!», et udatert brev fra ex-FAFS/Oslo – Trondheim. Finnes i Folkebladet-arkivet på Arbeiderbevegelsens
Arkiv og Bibliotek i Oslo.)
[13].Gateavisa 4 1978 («Vi trenger en
frihetlig sosialistisk avis!» Av Arnardo).
[14] Kommunistisk Universitetslag ─ KUL ─ eksisterte på 1970-tallet. Det var en gruppe som var mer stalinistisk enn Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) ─ AKP (m-l) ─ , og mente at AKP (m-l) «ikke var revolusjonær annet enn i navnet og måtte betraktes som en småborgerlig interesseorganisasjon som påberopte seg arbeiderklassen som et dekke for en annen klasses særinteresser». (Kommunistisk Universitetslag 1975:7). Flere av medlemmene var utbrytere fra AKP (m-l)
[15] Stav 2004:43 (Dagbladet 23/7 2004)
[16].Svarte Emma nr. 1
1980:2.
[17].GA 8 1981. Se også GA 1
1977.
[18] Klassekampens nettutgave 16/3 2004 («Filmanarkistene kommer!» Av
[19].GA 2 1977 («Naturmystikk,
anarkisme og marxisme).
[20].Hestenes 1994.
[21].Dahle 1997:202, note 40.
[22].Rød Front var SUF(ml)s frontorganisasjon
i studentsamfunnene. SUF(ml) var forløperen til Rød Ungdom og AKP (ml).
[23].Dahle 1997:202, note 40.
[24].Gateavisa 4 1975 («En Kaderorganisasjons
Trange Födsel» av «El Desperado»).
[25] Skjerpe 1975 (Appendiks 4: Svensk syndikalisme–norsk populisme)
[26].Armann 1977:66.
[27].Armann 1977:6.
[28].Jan Bojer Vindheim i en e‑post til Harald
Fagerhus, juli 2000.
[29].Gateavisa 4 1972.
[30].AM 2 1977:8. Se også
Kontrast 1/75, 3/75 og 6&7/75 med bokanmeldelse, og kritikk av anmeldelsen.
[31].Røde Emma, etter anarkisten
Emma Goldman.
[32].Henning Dahl i et intervju med Arne
Dvergsdal i Dagbladet 1/12‑99.
[33].Skjærpe 1977:7.
[34].En kritikk i moderne tid av
Brochmann, «Myter & Virkelighet
Om B.D. Brochmann», står å lese i Folkebladet nr. 1‑1980.
[35].«Brochmann‑Lanserismen». Folkebladet 4‑1980,
s. 2.
[36].Paganistene består av bl.a.
Wicca, hekser, åsatruere, naturdyrkere o.a, og må ikke forveksles med medlemmer
av Hedningsamfunnet.
[37].Gateavisa 3 1972.
[38].Resolusjon fra ANORGs
høstmøte 15/10‑1981. Gjengitt i Folkebladet nr. 4
1981. I dette nummeret offentliggjøres også «Steiner‑rapporten» hvor man tar avstand fra Antroposofien.
[39].Svarte Emma 6/1979.
[40].GA 9 1979 («Gateavisa's slekt & nære venner en bladrevy.»)
[41].Rishøi 2000
[42].«Gi ungdommen dop ─
før ungdomsklubbene tar dem» (Fra en løpeseddel Blitz ga ut i august 2000 i forbindelse
med en ny rivningstrussel fra byrådet i Oslo.)
[43].GA 6 1982.
[44].Fra Miljøpartiet De
Grønnes prinsipprogram 2001.
[45].GA 124, vinteren 1989.
[46].Ibid.
[47].GA (128) 4 1989.
[48].Folkemakt 1/97
[49].Tidsskrift for et frihetlig
økologisk samfunn 1/95
[50].Hva er kommunal‑isme?
av Eirik Eiglad i Direkte Demokrati nr. 4/5, mai
2000.
[51].Sosial Anarkisme
Nyhetsskriv 1/1999