Norsk Syndikalistisk Forbund

I 1977 kom gamle NSFere og unge arbeidere sammen og reorganiserte NSF. Bakgrunnen var et kontaktnett innen en liten gruppe arbeidere. Frem mot LO‑kongressen dette året forsøkte disse, med et visst hell, å samordne forslag til kongressen gjennom fagforeningene. 16/4 ble stiftelsen av Norsk Syndikalistisk Forbund formalisert,[1] som en samordningsorganisasjon for syndikalistiske arbeidere. Dette var arvtakerne etter Norsk Syndikalistisk Federation. De knyttet seg til Internasjonale Arbeider Assosiasjon (IAA).

«Det var en stiftelse uten faner, flagg og høystemte deklarasjoner. Fra første stund var vi enige om at vi skulle merkes gjennom vårt arbeid, ikke gjennom erklæringer og store programmer. Vi mente og vi mener fortsatt at vår oppgave ikke er å bli et nytt parti eller en ny «gruppe» på den såkalte «venstresida». Vi lar oss ikke imponere av folk som ved å skrive en erklæring om en kamp tror de har «ledet» kampen. Vi lar oss ikke imponere av marxistene, som med sine høytflyvende «analyser» tror de bidrar til sosialismens sak, når de i virkeligheten ikke bedriver annet enn akademisk sosialøkonomi. Vi tror med andre ord ikke at vi forandrer eller forbedrer verden en millimeter ved å delta i det hylekor som smykker seg med betegnelsen 'venstresida i Norge'.

Vår oppfatning er at litt fler burde stikke fingeren i jorda og innrømme at denne «venstresida» stort sett har eneste alternativ til dagens politikk i rent frasemakeri. Arbeiderpartiet, Høyre, Arbeidsgiverforeninga, LO‑ledelsen og staten må ha det velsignet lett i et land hvor 'sosialistene' av ulike type ikke driver det lengre enn til enten å henvise til hva som er «god marxisme» eller å lansere litt propagandistisk overbudspolitikk til AP‑velgerne.»[2]

I 1978 studerte Helge Kongshaug på Blindern. Her traff han en medstudent som sa at han var syndikalist, og at de holdt på med å reorganisere NSF:

«En dag kom det på døra to stykker ..en gutt og ei jente. Jeg mener hun hette Tine Bauck Irmann Jacobsen eller noe slikt, samt en kar jeg tror hette Pettersen. De ba om å få låne materialet. Det fikk de ─ angivelig skulle de kopiere det. Etter en stund fikk jeg et brev fra NSF om at det var beslaglagt ’i folkets navn’ eller lignende vås. Brevet inneholdt en del påstander om at jeg ikke var noen ekte syndikalist. Dette var jo regelrett tyveri og jeg anmeldte dem til politiet. Det skjedde selvsagt ingenting Det materiale jeg da hadde igjen, overlot jeg etter råd fra SAC til arbeiderbevegelsens arkiv.»[3]

Våren 1979 sendte CNTs nasjonalkomité en delegasjon på to personer til Sverige etter invitasjon fra SAC. Disse besøkte også NSF i Oslo.[4]

I 1983 kom første nummer av ArbeiderSolidaritet. I 1992 skiftet det navn til Syndikalisten. Det siste nummer som foreløpig er kommet ut er nr. 4 1999.

I juni 1997 skriver NSF:

«NSF er 80 år og det på sin plass å se litt på det arbeidet vi driver med, og hva slags vilkår vi arbeider under. 90-tallet har hittil vært ganske spesielt. På slutten av 80- og begynnelsen av 90- tallet brukte vi mye energi og krefter på å komme ut med informasjon om det arbeidslivsregimet (LO-NHO og Staten) og de planene de ville sette ut i livet. Vi spredte masse informasjon til klubber og fagforeninger, og det er ingen overdrivelse å si at arbeidet hadde virkning. Da LO sentralt i 1992 satte press på forbundene for å fleksibilisere overenskomstene, brukte flere fagforeninger vårt materiale som grunnlagsmateriale og bevissheten om de planlagte angrepene på normalarbeidsdagen vokste. Vi spredte også en rekke aviser om angrepene på stillingsvernet, og viste at LO var i vei med å ville liberalisere Sysselsettingsloven. Etter en økt bevisst om dette, samt erfaringer fra f.eks. SAS konflikten ser det ut som om AP og LO ikke vil foreta endringer, i alle fall ikke før stortingsvalget.

Vi har også lagt vekt på å spre materiale om fagbevegelsen funksjon. Skal den være underlagt Finansdepartamentet eller være fri og uavhengig? Vi er glade for at stadig flere foreninger ser hva som blir konsekvensen av å lokke medlemmene med medlemsfordeler. Tilslutt kan fagbevegelsen forsikre alt bortsett fra det den bør gjøre: Å forsvare lønns- og arbeidsvilkår og være et instrument for arbeiderklassens frigjøring!

Mens begynnelsen av 90-tallet ble brukt til å spre materiale om saker i fagbevegelsen og om anarkosyndikalismen har vi i de siste årene brukt krefter på å støtte kamper. SAS klubben med sin antiautoritære tradisjon har her vært helt spesiell. Selv om alle i kamp trenger støtte, er det med en spesiell lyst vi ha støttet fagforeningskameratene på SAS. Det er da derfor godt å konstatere at de foreløpig har vunnet kampen om kontraktene, selv om det vil komme mange viktige slag!

Vi har også arrangeret en rekke møter om anarkosyndikalismen, om arbeidsløshet, fleksibilitet og slavekontrakter, om arbeidsløshet i Moss i 1995, om direkte aksjon og frigjøring i Oslo april 1996, jubileumet høsten 1996 og l mai 1997.

Etter møtet vårt om direkte aksjon i april ifjor, ble det startet støttekomiteer for havnearbeiderne i Liverpool. Etter en treg start, er endelig støttearbeidet kommet i siget og støttekomiteen i Transportarbeiderforbundet regner med at det snart er samlet inn eller bevilga ca. 500 000 kr fra norske fagforeninger.

1. mai 1997 ble det mest vellykkede i nyere tid. Masse folk og innledinger av Marta og Monica fra CNT om anarkosyndikalismen, om Liverpool konflikten ved Kevin Bilsborough, visning av filmen Flickering Flame av Ken Loach og om SAS-konflikten ved Solveig Finstad. Vi hadde ogå invitert gjester fra Sverige. Kamerater fra anarkistavisa Brand og Syndikalistisk Ungdomsforbund (SUF) var tilstede og vi kunne konstatere at vi har sammenfallende ideer om de fleste viktige spørsmål.

1. mai arrangementet var sammen med Folkemakt. De består for det meste av yngre folk og har grupper i Oslo og Trondheim. Vi vil fortsatt samarbeide med Folkemakt i konkrete saker og arrangementer, men dette skjer selvsagt uten at organisasjonene oppgir sin identitet.

Det internasjonale arbeidet har alltid vært viktig for NSF. Avklaringere på IAA-Kongressen i Madrid i desember 1996, må være et viktig skritt på veien for å legge problemene bak seg, og for å arbeide konstruktivt. Det nye sekretariatet i IAA blir i Granada i Spania med Jose Luis Garcia Rua som generalsekretær.

Vi har etter kongressen mottat en rekke materiale fra det ’avgåtte’ IAA Sekratariatet (de fungerer til juli 1997). Vi har sendt 800 kroner til streikenede gruvearbeidere i Chile (Lota) formidlet av den nye seksjonen i Chile og 800 kr . til en uoffisiell bilarbeiderstreik i Irland. Informasjonen var gitt av Organise, seksjonen i Irland. Vi har sendt fakser til streikende CNT renholdsarbeidere i Tenerife, streikende grafiske arbeidere i Mexico., arbeider- og indianerbefolkingens kamp i Columbia etc. Lista er lang. Hvis du bor utenfor Oslo og ikke har fått informasjonen, kan vi sende deg den.

Hvis vil skal oppsummere 90-tallet så langt, har det vært positivt når det gjelder NSF's utvikling, men så lenge fagbevegelsen er dopa ned av solidaritetsalternativet til NHO-LO og AP (Administrasjons Partiet) er det ikke mye selvstendig handling og kamp. Hva må gjøres? Innspill mottas med takk!!»[5]

Etter mandat fra IAAs sekretariat var Einar fra NSF IAAs observatør på en tekstilarbeiderkongress i Bangladesh i 1998.[6]

NSF har, foruten å gi ut blader med dagsaktuelt stoff, nyutgitt en del skrifter fra «gamle» NSFs tid. NSFs viktigste oppgave har vært å være en radikal opposisjon innad i LO. De har også vært aktive i internasjonalt solidaritetsarbeid ─ bl.a. støtte til fagopposisjonelle bevegelser, samt streikestøttearbeid. I 2001 overtok NSF Internasjonale Arbeider‑ Assosiasjons (IAA) sekretariat.

«Hva slags fagbevegelse trenger vi?

En fri fagbevegelse må for det første definere sine primæroppgaver. Med dette menes at vi må bestemme oss for hva som er fagbevegelsens viktigste felt på kort og lang sikt. Det er klart at kampen for en lønn å leve av, trygge ansettelsesvilkår og en arbeidstid som lar seg forene med et sunt sosialt liv, familiemessig og på andre måter er viktige. Kampen for arbeidsplassene og solidariteten med, og organiseringen av de arbeidsløse hører klart sammen.

Alt som splitter arbeiderklassen må stå sentralt. Dette inkluderer også saker som er å sloss mot oss sjøl, dvs rasisme, kjønnsundertrykking, manglende toleranse overfor annerledes værende og tenkende, og økologisk rovdrift.

Vi må danne oss et bilde av det økonomiske systemet vi lever i for å finne ut hvordan fagbevegelsen kan bli en selvstendig maktfaktor slik at systemet kan avskaffes og erstattes av et fritt og arbeiderstyrt samfunn.

Andre oppgaver som ikke naturlig hører inn under fagbevegelsens virkefelt som forsikringer, økonomiske investeringer osv, kuttes ut.

Fagbevegelsens økonomiske uavhengighet sikres ved kontingent, ikke statsstøtte. Det er derfor viktig at medlemmene vet hva kontingenten går til. Klare målsettinger og høy egenaktivitet motvirker byråkrati.

Vi må vurdere å gå vekk fra kontingenttrekk. Systemet fremmedgjør medlemmenes forhold til fagbevegelsen og styrker ideen om at fagforeningskontingenten er nok et uønsket skattetrekk. Det får forening, samorganisasjon og forbund til å virke som noe som står utenfor (sakfører eller advokat), som det bare er å bruke når behovet oppstår. Og ikke at det er vår organisasjon som vi deltar i og styrer fra grunnplanet.

Kontingenttrekk og lønnskonto hører sammen. Også lønnskontoordningen må gjennomgås kritisk. Vi må ha kontroll over egen lønn uten gebyrer. Vi må også kreve at lønnsutregningene er oversiktlige og klare.

Bare de fagorganiserte vet hvor skoen trykker. Like lite som de skal overlate til andre å forvalte kontingenten, skal de heller ikke overlate det faglige arbeidet til tillitsvalgte eller funksjonærer. De tillitsvalgte skal føre videre de sakene som medlemmene har pålagt dem. Ikke først og fremst være hobbyadvokater som forteller medlemmene hva de har lov til. Lover og tidsbindene avtaler med fredsplikt hemmer oss i kampen for anstendige vilkår. Å sette seg inn i lov- og avtaleverket er nødvendig, men det er ennå viktigere å finne ut hvordan de fagorganiserte selv kan utøve makt på arbeidsplassene og i fritida.

Viktigere enn å se på hva som er lov, er å se på hva som er rett. Arbeidskjøperne har en rekke lovlige muligheter til å sabotere lønns- og arbeidsvilkår som er inngått. De kan omgjøre stillinger, de kan sette opp prisene, forringe kvaliteten på det vi kjøper, permittere eller si opp arbeidere. Staten kan devaluere, sette opp skattene og drive en økonomisk politikk som driver arbeidskamerater ut i arbeidsløshet, og som gjør det vanskelig for oss å leve.

På samme måte må de fagorganiserte være seg bevisst det arbeidet de utfører. Skal vi arbeide overtid når det er arbeidsløshett? Skal vi arbeide stadig mer for mindre betaling? Blir varekvaliteten dårligere ved innføring av prestasjonslønnssystemet?

Og vi må være bevisst den rollen vi har som konsumenter av varer og tjenester, slik at faglige organisasjoner eller enkeltpersoner ikke bruker restauranter, hoteller o.l. hvor langt dårligere betalte arbeidskamerater slåss for faste ansettelser og elementære faglige rettigheter.

Streiken må få tilbake sin opprinnelige funksjon. Streik kommer av det engelske strike, som betyr å slå. Streik kan i dag i beste fall betegnes som en liten dytt. Hvis den blir mer effektiv, er regelen: jo mer effektiv den er, jo mer ulovlig blir den! Vi må vurdere nøye når streik virker, og ikke bare se når avtalen utløper. Virker ikke streiken, må vi vurdere andre midler for direkte aksjon. Uoffisielle gå sakte aksjoner ved at vi f.eks. gjør overdrevent godt arbeide, eller at vi følger reglene til punkt og prikke (obstruksjon). Utføres dette på en intelligent måte, er det effektivt, og arbeidskjøperen vil kvie seg for å trekke i lønn da dette vil føre til en opptrapping av konflikten.

En byråkratisk fagbevegelse med fredsplikt, sentrale fonds og sterkt begrensede kampmidler, blir konservativ og sentralistisk. En fri fagbevegelse som har som motto at arbeiderklassens frigjøring må være arbeidernes eget verk, og som vil innføre demokrati i vårt daglige liv, krever desentralisering av makten og de økonomiske midlene. Selvstyre (føderalisme) for klubber, foreninger og samorganisasjoner, medfører ikke at vi kan sette oss ut over de vedtakene vi er blitt enig om i vedtekter, kongressbeslutninger osv. Desentralisering av makt må følges av en samordning av kraft.

10.

Byråkrati og klikkvesen unngås ved at:

─ de tillitsvalgtes lønn ikke skal overstige gjennomsnittet til dem de representerer,

─ ingen tillitsvalgte velges for mer enn ett år av gangen,

─ ingen tillitsvalgte velges for mer enn tre etterfølgende valgperioder,

─ alle tillitsvalgte må kunne bli tilbakekalt ved flertallsbeslutning,

─ valg, ikke ansettelser og utnevnelser må være praksis,

─ medlemmene må ha mulighet til å avgjøre saker i organisasjonen i uravstemninger,

─ tillitsvalgte ikke kan starte eller avblåse konflikter eller streiker. Det kan bare de

medlemmene konflikten angår. Avtaler kan på samme måte ikke inngås eller avsluttes

uten vedtak fra dem det gjelder.

─ partipolitisk uavhengighet skal sikre at ingen politiske partier eller klikker kan kuppe

de forskjellige faglige organer for å bruke eller misbruke deres ressurser og rykte for

å fremme egne mål.

Gjennom grunnplanets fulle kontroll over sine egne faglige organisasjoner, vises det grunnleggende prinsippet i framtidens sosialistiske samfunn ─ det direkte arbeiderstyret!»[7]