Innledning

Forøksgymnaset i Oslo, startet i 1966, ble et viktig sted for utprøving av frihetlige idéer, med sine forsøk på elevdeltakelse og ‑demokrati. Bak tiltaket sto en rekke skolefolk med adjunkt Mosse Jørgensen og lektor Carl Hambro i spissen, sammen med om lag 50 gymnasiaster. Skolen skulle være basert på at tillitsforhold mellom lærer og elev. Klassesystemet skulle brytes opp, og elevene skulle i stedet jobbe i grupper med emner som interesserte dem. Elevene skulle læres opp til å tenke selv, og protestere mot det de fant uriktig, og ikke godta alt som blir sagt, ukritisk, slik det stort sett var i gymnaset.[1] Skolens høyeste organ var allmannamøtet der elever og lærere møttes med like rettigheter. I skolens råd var elevene og lærerne representert med like mange representanter.

«Målsetting for Norsk Forsøksgymnas

Formålet med Norsk Forsøksgymnas er å samle erfaringer som kan endre det nåværende skolesystem. Formålet er også å være et alternativ til det nåværende gymnas. Som første ledd i forsøksvirksomheten vil vi konkret nevne:

1) Skolens virksomhet skal tilrettelegges slik at den tjener elevenes personlige vekst og

utvikling i videst mulig betydning.

Dette innebærer:

a) et utstrakt elevdemokrati

b) respekt for individets frihet og ansvar

c) innføring av frivillige fag utenom pensum.

2) Læreren skal være fagmann og veileder, men ikke opptre autoritært.

3) Det må legges vekt på samarbeid mellom elevene innbyrdes, elev og lærer og lærerne i mellom.

4) Det må drives størst mulig forsøksvirksomhet når det gjelder fagkrets, sammen slåing og samkjøring av fag, av klasser, av timer, og ved oppsplitting i grupper.

5) Forsøksvirksomheten må også gå ut på å oppnå andre former og normer for vurdering av kunnskaper ved avgangseksamen enn de nå gjeldende.»[2]

Føderasjonen av Anarkistisk Ungdom, FAU, startet opp i Kristiansund i 1966/67, men det var først etter studentopprøret i Paris i 1968 at interessen for anarkismen igjen virkelig ble vekket til live. Hvorfor? Det var nok flere årsaker: I over tyve år hadde vi hatt en kontinuerlig oppgangstid, det «grå» sosialdemokratiet representerte «Sannheten», de store etterkrigskullene fylte universitetene, USA drev krigføring i Vietnam. Den «nye» anarkismen skilte seg nok ut i forhold til anarkismen og syndikalismen før 2. verdenskrig. Feminisme, kjønnsroller, seksualitet, antirasisme, miljøbevissthet og økologisk tenkning kom sterkere inn i bildet. Mens man før var opptatt av å bekjempe arbeidsfolks knapphet på goder, var den nye bevegelsen i større grad opptatt av å bekjempe forbruker‑ og overflodssamfunnet, samt Vestens utbytting av den fattige del av verden.

«Dette har opplagt noe å gjøre med utviklinga av det kapitalistiske samfunnet i etterkrigstida. Bak den glatte fasaden av 'effektivitet' og 'framskritt' skjuler det seg et ondartet system som er blitt økonomisk avhengig av et overspent konsumhysteri, som stimulerer seksuelle behov som ikke blir tilfredsstilt og produserer aggresjon som ikke finner andre utløp enn mot en sjøl, mot ens nærmeste og mot avvikere og minoritetsgrupper. Et oppsvulmet byråkrati og ekspertvelde på alle nivåer har ført med seg et manipulativt, dypt autoritært og i beste fall kjedelig samfunn. Sentraliseringa har gjort utkantdistrikta ubeboelige og har stuvet folk sammen i utrivelige og framfor alt barnefiendtlige bysentra, der de blir fratatt ekte gleder og solgt erstatninger (lekeapparat i stedet for skog og mark), brutt ned fysisk og mentalt og gitt beroligende midler og syntetiske vitaminer. Jorda, skogen og dyrelivet blir ødelagt, lufta og vannet forgifta. Og som selve krona på verket: trusselen om kjernefysisk utslettelse. [...]

Vi trenger et helt nytt begrep om politisk praksis. Og det er i grunnen betegnende at det nye og friske i så måte er kommet fra de mest 'apolitiske' elementene innen ungdomsbevegelsen, fra dem som uten ideologiske skylapper har fulgt sine egne impulser: provoer, beatnicks, hippier, dropouts, alle de som har vært mer opptatt av livsstil enn av 'politikk'. Aller sterkest finner vi denne tendensen i USA, og derfra har vi fått uttrykket motkultur som nå er i bruk også her til lands. [...]

Unge mennesker 'drop out', bryter ut av det gjengse samfunnet, flytter sammen i kollektiver, gir avkall på et kaotisk overflodsforbruk til fordel for et enkelt, spartansk levesett, finner en sjølstendig virksomhet som tilfredsstiller deres fantasi og skaperevne, utforsker nye erfaringsområder, prøver å finne fram til en helt ny livsstil ─ gjennomtrålt av et radikalt nytt syn på tilværelsen. [...]

En hel del forlater i dag byene, flytter ut på landsbygda og livnærer seg ved naturlig sjølbergingsjordbruk og håndverk ─ noe som markerer bevegelsen bort fra det syntetiske, masseproduserte og forgifta mot det naturlige, individuelle og sunne. [...]

Likevel er det klart at motkulturen vil bli mindre farlig jo mer den avsondrer seg fra samfunnet omkring og fra andre mennesker. Det er viktig å opprettholde en levende kontakt med omverdenen både i dagliglivet og ellers, ved å samarbeide og hjelpe der det er mulig og ønskelig, ved å støtte eller ta avstand fra ting som foregår på det økonomiske, sosiale og politiske plan. Den folkelige aversjonen mot sentralisering og oppmerksomheten omkring miljøproblema utvider motkulturens kontaktflate betraktelig ─ uten at noen av den grunn må vente seg noen hesblesende aktivisme.»[3]

Jens Ingvald Bjørneboe (1920‑76) skrev essayet «Anarkismen som fremtid» i 1969. I 1971 holdt han en innledning i Studentersamfundet i Oslo over temaet «Anarkismen… idag?». Han var kontroversiell, og gikk i mot alle vedtatte politiske og moralske normer. Han var nådeløs og provoserende i sin kamp mot urett og maktmisbruk. Han gikk fra et antroposofisk, nærmest kristen metafysisk idealisme og borgerlig individualisme tidlig på 1950-tallet, til et erklært anarkistisk standpunkt i 1966.[4] Bjørneboe fikk stor innflytelse på den nye spirende anarkistbevegelsen.

Anarkismen var nå på fremmarsj i Norge. SUF(m-l)s organ Ungsosialisten advarte i flere nummer i 1969 mot anarkismen og syndikalismen.[5] «Anarkismen er, nå som på Lenins tid, ideologien til den slappe og dovne som gjerne vil være revolusjonær, men frykter hardt slit og 'vanskelig' teori»[6], hevdet de. I 1971 kom Oktober-hefte nr 5, «Materiale om anarkismen». Dette heftet handlet stort sett om anarkismens «forferdeligheter», beskrevet av Lenin, Stalin og andre «tenkere». Heftet fusket også med sitater fra George Woodcocks bok «Anarchism» og Gateavisa.[7] Oktober-hefte nr. 5 skriver f.eks. om den ukrainske anarkisten Nestor Makhno og hans militære styrker under den russiske borgerkrigen 1919: «Makhno sto på de rødes side i kampen mot okkupasjonshærene og de vite styrkene, men han nektet å samarbeide med de røde styrkene mot general Denikin og førte en motstand som anarkisten og historikeren Woodcock karakteriserer som ’lite effektiv’.»[8]

Hva er det Woodcock egentlig sier? «From January to June 1919, the Revolutionary Insurrectionary Army acted as a semi-autonomous unit within the Red Army in its rather inefficient resistance to Denikin.»[9] Det er altså mens Makhnos geriljahær er en del av den røde hær at de er lite effektive. Deretter forlater han og deler av geriljaen den røde hær: «In August 1919 he called back the men he had left in the Red Army, and started a general campaign against Denikin, whom det Red Army was obviously unable to defeat.»[10] Først ser det ut til å gå dårlig, men så går han til motangrep, kutter Denikins tilførselslinjer, og tvinger ham til et tilbaketog. «An area of many thousands of square miles was now under anarchist control, and in the region where the Revolutionary Insurrectionary Army marched and counter-marched no civil authority existed; the peasants conducted theor own affairs in a relative freedom marred only by the constant demands of the army for food and men.»[11] Ml’erne overser glatt hva Woodcock skriver øverst på siden: «[…], Makhno was one of the most brilliant tacticians of military history. I will end with a brief account of his achievements.»[12] Deretter kommer bl.a. historien om kampene mot Denikin.