1945 ─ 1965/73 NEDGANGEN FORTSETTER

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Etter krigen samlet de anarkosyndikalistiske kreftene i Norge seg. Alarm ble om­gjort til Solidaritet, som et månedlig organ. Opplaget var dobbelt så stort som før krigen. I en rapport til IAAs sekretariat meddelte NSF at i dag «lever och andas det stora fler­talet av de norska arbetarna i rysk kommunism, kungahyllningar, national­flag­gning och fosterlandssånger».[1] I et slikt miljø var det meget vanskelig for den revolusj­onære syndi­kalis­men å gjøre seg gjeldende. Fag­foreningsvirksomheten ble gjenopptatt i Oslo og i stein­hugger­­­distriktet i Østfold (Fagerholt LS). For øvrig kon­soli­derte føderasjonen sin stilling som propagandaorganisasjon for frihetlige idéer. Den nye given ga et visst oppsving i beveg­el­sen, men noe gjennombrudd for frihetlige idéer fikk man ikke til. NSF oppnådde ikke mer enn ca. 200 medlemmer.[2] Mange syndikalister hadde nok mistet gløden etter nederlaget for de spanske anarkistene, og tyskernes okkupasjon hadde også gjort det vanskeligere for syndikalistene som ble brutalt forfulgt nettopp for sin sympati for de spanske anarkistenes sak.

 

«For den revolusjonære syndikalisten eksisterer ingen nasjonale grenser, folkeraser eller annet som deler menneskene i forskjellige grupper. I hans sosiale begrep eksisterer det bare mennes­ker. Disse er derimot oppdelt i to klasser ─ den eiendomsbesittende klasse og den eiendoms­løse klasse.»[3]

 

På NSFs kongress i 1946 ble følgende prinsipperklæring vedtatt:

«1. I erkjennelsen av at arbeiderklassen i alle land' utbyttes av det .kapitalistiske produksjons­system og undertrykkes av statens slavevilkår, uttaler konferansen seg for internasjonal klasse­kamp gjennom arbeidernes uavhengige organi­sering i frie økonomiske sammenslutninger.,

2. Disse organisasjoners oppgave må være å utvikle arbeiderklassen, materielt og intellektuelt, til overtagelse og forvaltning av samfunnets pro­duksjon og forbruk.

3. Da utviklingen har bevist at arbeiderklassen ikke kan oppnå økonomisk og kulturell frigjørelse gjennom statssystemet eller dets institusjoner, uttaler konferansen: Norsk Syndikalistisk Fede­rasjon står ikke tilsluttet noe politisk parti, er partipolitisk uavhengig, og fører sin kamp for en fri sosialist­isk samfunnsform gjennom sin økonomiske organisasjon.

4. På dette grunnlag oppfordrer konferansen alle arbeidere å organisere seg i uavhengige øko­nomiske samorganisasjoner, og forene seg i inter­nasjonal solidaritet for å gjennomføre befrielsen fra kapitalismens lønnsslaveri. og statssystemets livegenskap.»[4]

 

 

Makt­havernes propaganda­maskineri klarte å blande sammen idéen om rask gjenreisning av lan­det med tanker om sentra­lisme, statlig plan­­økonomi og kor­porative samlings­organer i folks bevissthet. Den kalde krigen var en vans­kelig periode sett fra en syndikalistisk syns­vinkel. Perio­den var preget av at de politis­ke par­tiene sto sterkt, og at LO i stadig sterkere grad fant sin plass som en under­avdeling av finans­departemen­tet. Staten innførte streike­for­bud og lønnsnemd uten protester fra LOs side. Arbeidernes tiltro til kapitalismen økte etter som de materiel­le forhol­dene ble forbedret. «Vel­ferdsstaten» vokste frem. Øystein Sørensen skriver: «I regjeringen Gerhar­dsens tid var det ikke noen som som kunne hevde at ødeleg­gende streiker og klassekamp domi­nerte det norske samfun­net. Legi­time interesse­organisas­joner ble i stor grad inkorporert i stats­apparatet, organisasjonene i arbeids­livet ble temmet, eller rettere sagt: de lot seg temme. Man kan snakke om sterke korpor­ative ele­menter i den norske staten.»[5] I dette bildet var det liten plass til tanker om klasse­kamp og arbeider­selv­styre ─ ja, frihetlige idéer overhodet. NSF var en torn i øyet på såvel LO, DNA, NKP og arbeidskjøperne. På arbeidsplassene gjorde gjorde LO sitt monopolkrav stadig sterkere, slik at mange syndikalister ble gående arbeidsledige.

 

At det likevel fantes sterk misnøye, uro og «ulovlige» streiker blant arbeiderne siste halvdel av 1940-tallet viser flere artikler i Fri Fagbevegelse:

«De direkte aksjoner og spontane demonstrasjoner som skal behandles her, er de som gir seg utslag i arbeidsstans ─ enten i form av streik, og i så fall går den inn under første kategori eller en plut­selig demonstrativ arbeidsstans som er tidsbegrenset og tar form av en protest uten at den vil fram­bringe et resultat.

Alle disse aksjoner hører egentlig hjemme i en tid da fagorganisasjonen ikke hadde nådd den ut­vikling som nå, og heller ikke arbeiderbevegelsen hadde den posisjon i samfunnslivet.

En følte seg både organisatorisk og samfunnsmessig for svak til å kunne tarifflegge hele nærings­livet og skaffe en trygg plattform for juridiske oppgjør om tariffer og andre tvistligheter.

En oppdemmet misnøye over dårlige arbeidsforhold kunne under visse forhold ikke få utslag på annen måte enn ved en plutselig arbeidsnedleggelse eller en demonstrasjonsstans.

Det var den spontane reaksjon mot urett under et diktatorisk press, hvor arbeiderne hadde en sterk følelse av at alle andre veier var stengt på urettmessig vis.

Men de direkte aksjoner fikk også en renessanse under 20-årene og i begynnelsen av 30-årenes krisebetonte klassekamper, hvor staten gjennomførte unntakelseslover mot fagorganisas­jonen og arbeiderklassen, og vårt samfunn var infisert med fascistiske basiller på høyeste hold.

Det var på sett og vis den samme begrunnelse for de direkte aksjoner da som tidligere, nemlig at der hersket et urettmessig, vilkårlig styre med alle mulige midler måtte søke å bryte.

Men i dag er forholdene på dette område forandret.

Fagorganisasjonen er helt og fullt anerkjent av vårt samfunn gjennom de politiske partiers felles­program, som uttaler at alt lønnsarbeid skal reguleres ved tariffmessige overenskomster mel­lom arbeidsgivernes og arbeidernes og funksjonærene organisasjoner ─ og at tariffloven skal gjen­nomføres over alt, slik at der hvor der ennå ikke fins fagorganisasjon, der skal Riksmeglings­man­nen kunne fast­sette lønns- og arbeidsvilkårene.

Fagorganisasjonen skal være representert i samarbeidsråd, bransjeutvalg og produksjons­utvalg, som hver for seg har viktige oppgaver til demokratisering, stimulering og sosial utvikling av nærings­livet.

Fellesprogrammet forutsetter at alle arbeidstvister løses uten konflikter, og Landsorganisas­jonens representantskap har enstemmig uttalt at fagorganisasjonen vil gå inn for at alle tvister om lønns- og arbeidsvilkår blir løst uten arbeidsstans. […]

Under slike forhold har arbeiderbevegelsen overtatt samfunnsansvaret, og dermed er også hele arbeiderklassen i alle høyeste grad forpliktet til å gå inn for den store gjenoppbygging med hele sin moralske og organisatoriske kraft. Fagorganisasjonen og alle arbeiderorganisasjoner for øvrig må støtte opp under det samfunnsmessige arbeid som utføres av arbeidernes representanter i kom­muner, fylker, storting og regjering. […]

Ethvert forhold på arbeidsplassen, som ikke kan løses ved forhandling, må innbringes for forening og forbund, og forbundet må ta det fulle ansvar, og medlemmene må være lojale mot for­bundets og eventuelt Landsorganisasjonens avgjørelser. […]

Alle de gamle argumenter for direkte aksjoner og spontane demonstrasjoner med arbeidsstans er helt bortfalt i den nye faglige og politiske situasjon.

Det er ikke lenger et radikalt innslag til gagn for arbeiderklassen, men et rudiment fra en organisas­jonstid som ikke hadde demokratisk samfunnsbasis å arbeide på, og som derfor nå under de endrede samfunnsforhold er til skade for arbeiderklassen og til gagn for reaksjonen.

Dette dypt alvorlige forhold må nå bli klarlagt for alle organiserte.

Vi vil ikke hermed ha sagt at etterkrigstida i Norge har vært særlig sterkt preget av sånne aksjoner. Men det er allikevel på tide at vi får det rette syn på dem, så vi ikke går omkring og tror at det illegale og tilsynelatende radikale med dem er noe godt og stort som vi må applaudere. Vi må bli fullt klar over at de er skadelige gjengangere fra en tid da de var nødvendige motaksjoner under tyranniske tilstander.

Når dette bare blir helt klarlagt innen alle organisasjonsledd, så er den felles solidaritetsfølelse sterk nok til å bringe alle slike aksjoner til opphør.»[6]         

 

Anarko­syndikalismen forble stort sett på siden av den aktuelle samfunnsdebatt. Man klarte ikke å bryte isolasjonen. NSF hadde problemer med å fornye seg. Jan Oscar Bodö­gaard skriver:

«Imidlertid gikk det stadig dårligere med NSF, og dette mener jeg har sin årsak i at man arbeidet ut fra de samme premisser som i de 'harde' 30‑åra. Det faktum at det sosiale liv hadde blitt totalt endret etter krigen; man hadde gått fra et autoritært til et liberal‑teknologisk system, førte ikke til at syndikalistene i tilstrekkelig grad la opp sitt arbeid for en for­ståelse av den sosiale utvik­ling som kunne tjene som et grunnlag for samfunns­messig hand­ling. Og da reelle forsøk på nytenkning kom, var tida løpt ut fra syndikalis­tene.»[7]

 

Man­gelen på respons kan spores i en del bitre innlegg i Solidaritet, og en sterk fremheving av prinsippene for et frihet­lig samfunn. Like­vel slo det første nummeret an en optimistisk tone:

«Mer enn fem år er gått siden vår avis 'Alarm' ble stoppet av nazistene. Ingen presse­frihet tål­tes under det totali­tære voldsherredømme som marered landet i de uhyggelige krigs­år.

Først i dag kan vi genopta arbeidet med vår presse. Denne gang presentert under navnet 'Solidaritet'.

'Alarm' begynte å virke etter forrige krig. 'Solidaritet' etter den siste krig.

Begge er født i urolige tider. 'Alarm' førte etter fattig evne propaganda for den internas­jonale revolusjonære kamp som alene kan føre de arbeidende masser fram mot den den sosiale fri­gjørelse fra lønns­slaveriet og undertrykkelse. Den kjempet for disse idealer til det siste, og det er ingen skam at den også falt på sin post.

Vi vil love at 'Solidaritet' følger den ærerike tradisjon som talsmann for de idealer, som bæres oppe av Internasjonale Arbeider Associasjon.

Navnet 'Solidaritet' har en god klang blant de mål­bevis­­ste arbeidere. Det er solidariteten som er drivkraften i vår frihetskamp. Fra visse hold søker man å erstatte dette begrepet med 'disiplin'. Disiplinen er kadavermessig underkastelse, solidariteten er selvbevisst og frivillig ydet samhold. Og kun gjennom den kan vi føre våre krav og våre ideer fram til seier.


Må derfor også vår avis finne den rette forståelse blant arbeider­klassen.»[8]

 

Tidlig i 1946 flyttet Solidaritets ekspedisjon inn i Folketeaterbygningen, rom 318.[9] NSF var representert ved SACs 12 kongress i 1946. 20. juli ble det avholdt et interskandinavisk kamerat­møte i Halden.[10] 23.-25. november avholdt NSF en landskonferanse med en gjest fra IAA og SAC.[11]

 

26/11 1947 døde Carl O. Tangen etter et langvarig og smertefullt sykeleie.[12]

 

NSFere ble tvangsinnmeldt i LO siden LO ikke aksepterte at noen kun tilhørte NSF. Dobbelt­medlemskap ble derfor vanlig. Dette muliggjorde at NSFere kunne drive propaganda innen­for LO. Spesielt begeistret for LO, og dets samarbeid med DNA, var de ikke:

«Slik som den reformistiske fagorganisasjon har utviklet seg gjennom årene, er den ofte blitt en bremsekloss for arbeiderne i deres kamp for bedre økonomiske og sosiale forhold. Istedetfor å være et våpen i arbeidernes kamp er den ofte blitt en lønnsnedtrykkende faktor.

Vi skal denne gang hefte oss ved et eksempel fra Bergen, som taler sitt eget tydelige språk. Noen arbeidere hadde tatt akkord på pakkingen av hvalkjøtt og var blitt enige med arbeids­giveren om en pris. Imidlertid konfererte arbeidsgiveren med en kollega og fikk da rede på at tariffprisen lå langt under den overenskomst han hadde inngått med arbeiderne. Han henvendte seg da til fagforeningen og fikk dens støtte i å annulere overenskomsten med arbeiderne. Fore­ningen tilbød seg videre å skaffe andre arbeidere, som utførte arbeidet for langt lavere lønns­satser enn de andre hadde hatt.

Resultatet ble at arbeidsgiveren gikk med på fagforeningens forslag og satte sine arbeidere på porten. Dermed rykket fagforeningens medlemmer inn som 'organiserte' lønnsnedpressere og arbeidsgiveren reddet en ganske stor profitt i havn med fagforeningens hjelp. Samtidig som foreningen hjalp til å fjerne de arbeidere fra arbeidsplassen som virkelig forsto å vurdere sin arbeidskraft. [...]

Og man håper at de har lært så meget av hendelsen at de slutter opp om en organisasjon hvori de selv får være med å ivareta sine egne interesser, nemlig den syndikalistiske.»[13]

 

«Det er en kjent sak at L.O. ikke er noe annet enn et partipolitisk redskap for undertrykelse av arbeid­erne, og bevisene kommer etter hvert. Hensynet og ansvaret for 'utsugersystemet staten' har gjort L.O. og lønnsnemda til en like farlig motstander for arbeiderne som den private arbeidskjøper. Og det absur­de er, at det er de partipolitiske arbeidere som har opprettet lønns­nemda og gjort L.O. til en politisk institusjon for beskyttelse av dette utsugersystem.

Fra tid til annen kommer der krav fra arbeiderne ved helsefarlige bedrifter om nedsettelse av arbeidstiden og andre åtgjerder for å trygge arbeidernes helse, men ansvaret for 'utbytter­systemet statens' økonomiske sunnhet og helse har gjort at disse krav fort vekk blir av­slått. Et­ter hvert blir arbeidsplassene bedømt etter militære forutsetninger, hvor statens sikker­het krever at arbeiderne ofrer livet.

Formerne, ─ der over 20 prosent er angrepet av silikose ─ har i flere år arbeidet for å få arbeids­tiden nedsatt til 40 timers uke. Ved årets tariffrevisjon var 40 timers uke formernes første og siste krav, men av lønnsnemda fikk de blankt avslag. Så brast tålmodigheten, og formerne tok 40 timers­uken. LO. og forbundet proklamerte at det var en forbrytelse at form­erne etter evne og anled­ning forsøkte å ivareta sin helse, og arbeidskjøperne truet med lov og dom.»[14]

 

«For den norske arbeiderklasse har 1949 vært et prøvelsens år, et prøvelsens år for arbeidernes omdøm­me på det sosiale og sosialistiske område. Aldri før har arbeidernes politiske partier hatt så stor makt og innflytelse som i tiden 1945-1949, og aldri har det i et lignende tidsrom blitt vedtatt så mange tvangs­lover og restriksjoner mot arbeiderne som i tiden 1945-1949. Gjennom­førelse av streikeforbud, gjeninn­førelse av voldgiftsrett med tillegg av straffansvar på opp til tre måneder og bøter av astronomisk størrelse for en arbeiders innkomster. Alt med navne­forandring og ansvars­motivering, så de politiske svindlere kan unnskylde seg for at de nå har innført de samme arbeider­fientlige lover som de i sin tid bekjempet sammen med arbeiderne.»[15]

 

«Gjennom sine 60 år har den norske LO vist, at hovedformålet var å skape en monopol­forret­­­­ning i arbeidskraft. For dette formål har den brukt alle midler, fra bakholds­angrep til åpent streike­bryteri. Lønnsforhandlingene har aldri omfattet enn det som måtte til for å vedlike­holde en salgbar arbeids­kraft. De sosiale forhold for øvrig er, generelt sett, overlatt til statens politis­ke område.

For å binde arbeiderne til dette organisasjonssystem har LO brukt særlig to framgangsmåter. Først og fremst en gjennomført faglig organisasjon med indre faglige motsetninger, som split­ter, sløver og gjør medlemmene til egoister i stedet for sosialister. Den andre framgangs­måte er et stadig utvidet forsikringssystem som økonomisk klavebinder medlemmene til LO. For medlem­mene på arbeids­plassen er altså LO en typisk reformistisk organisasjon, uten andre for­mål enn lønnslaveri, men for ledere og funksjonærer er den blitt et nytt klassevelde med direkte kurs mot et byråkratisk diktatur.»[16]

 

I 1950 ble Norges Syndikalistiske Ungdomsforbund startet,[17] men «forgubbingsprosessen» fort­satte ufortrødent videre, steinindustrien i Østfold ebbet ut, og der­ved svant bevegelsen sakte inn. Den ene LS etter den andre ble oppløst. I 1951, da Solidaritet gikk i sin 7. årgang, kom det fore­løpig siste num­mer av bladet. Den 8. årgang kom ikke før i 1957, etter at det 30. juni 1957 ble avholdt en skandinavisk syndikalist­kongress i Oslo, etter initiativ fra Oslo LS. Representanter fra Norge, Danmark og fra opposisjonen i Sverige deltok.[18] Grunn­laget for et rent norsk organ var da ikke lenger tilstede, og bladet ble om­organi­sert til «Syn­dikalis­tisk organ for Skandinavia, til­sluttet Internasjonal Arbeider‑Assosia­sjon». Bladet ut­kom annen­hver måned og ble redigert av en komité med Johs. F. Johansen fra Oslo som ansvars­havende. På dette tids­punktet var Oslo LS den eneste sam­organi­sasjonen som var igjen i den norske syndikalist­­føderas­jonen.

 

29/10 1950 deltok NSF på en Interskandinavisk konferanse i Gøteborg.

 

«Det gällde i främsta rummet att hjälpa våra kamrater i Norge och Danmark. En Inter­skan­d­inavisk kommitté tillsattes vars arbete redan underlättat de norska syndikalisternas arbete när det gäller att på nytt få ut deras tidning Solidaritet, som även har sin spridning i Dan­mark.»[19]

           

«I en översikt över arbetarnas läge i Norge just nu, där sedan länge en arbetarregering haft hand om statsmaskineriet, konstaterar tidningen att aldrig förr har arbetarnas politiska partier haft så stor makt och så stort indflytande som nu. Men aldrig förr har så många tvångslagar genomförts mot arbetarna, som under den tid arbetarrgeringen suttit vid makten. Några av lagarna kan anges: Strejkförbud, genomförandet av tvångsskiljedom, upprättandet av en domstol för skilje­dom samt straffansvar upp til tre månaders fängelse eller böter om arbetar­na tillgriper s. k. olagliga strejker.»

 

27.-29/7 1951 avholdt den interskandinaviske samarbeidskomitéen et ungdomsting i Väster-Våg i Sverige hvor det også var norske med.[20] På SACs 14. kongress i september 1953 del­tok Z. Henriksen fra NSF.[21] På IAAs internasjonale kongress i juli i Paris 1953 var NSF represen­tert.[22] På SACs 15. kongress i september 1956 var NSF representert.

 

Solidaritet ble redigert etter de samme prinsippene som i 40‑årene; det var liten plass for ny­tenk­ning. Et nokså betin­get forsøk på selvransakelse oppsto da SAC trakk seg ut av IAA. NSF fortsatte å holde kontakten med revolusjonære i SAC. I jan.‑feb. nummeret av Solidaritet i 1960 stod følgende å lese:

«I en årrekke har det vært sterke friksjoner mellom SAC og internasjonalens prinsipielle linje, utmel­delsen var derfor ikke direkte overraskende. Men at bare ca. 6 prosent av medlem­mene deltok i avstem­ningen, det er i høy grad bemerkelsesverdig og gir grunn til betraktninger. [...]

I land etter land hvor ensretting og diktatur har gått fram, har det vist seg, at syndikalistiske og anarkistiske organi­sas­joner, store og små, har vært de mest motstandsdyktige, smidige, intel­ligente og aktive, ─ og framfor alt, de mest utholdene i det lange løp. Men skal man gå ut fra avstem­ningen i SAC, så er det bare en snau prosent av SAC's medlemmer som har denne syndikalis­t­iske og anarkistiske kvalitet. Det er kanskje årsaken til dette forhold ─ eller misfor­hold ─ vi i IAA først bør søke å finne, og trekke lærdom av [...].»[23]

 

I samme nummer ble det slått fast at Solidaritet var «En tidning man måste slå vakt om». Det ble en kortvarig vakt, for bladet gikk inn samme år. En håndfull aktivister var alt som var igjen av den nor­­s­­ke anarkosyndikalistiske bevegel­sen i begynnelsen av 1960‑årene.

 

Et framstøt fra Helge Kongshaug for å dra i gang en syndikalistisk ungdoms­organisasjon innen NSF tidlig i 60‑årene var mislykket:

«[…] I 1960‑61[24] var jeg det eneste medlem av Oslo L.S. som var under 70 år! (Jeg var 16 den gang.) De hadde kontor i Folketeaterpassasjen som de leide for 100 kroner måneden. Disse pensjonistene skramlet sammen av sine pensjonspenger for å for­t­sette å ha lokalet. Det ble sen­ere, omkring 1963, overtatt av en musikkforretning. Alt i alt tror jeg det var en fem‑seks‑med­lemmer. Jeg husker spesielt en eldre svenske som hette Ceder­­brand. Den ledende var Zernikow Henriksen. Det ble besluttet at jeg skulle forsøke å gjenopp­vekke det som hette Norsk federalis­tisk ungdomsbevegelse. Dette ble protokollført, men hvor disse protokollene ble av, vet jeg ikke. Det var i det hele tatt mye materiale på dette kontoret. Jeg mistet kontak­ten med dem da jeg flyttet til Sverige i 1963 (for å gå på folkehøy­skole). Jeg fikk da fri overgang til SAC i og med at jeg hadde gyldig medlemsbok fra det som da ble kalt Norsk Syndikalistisk Federasjon. Jeg og de eldre herrene hadde et bra forhold, men de syntes kanskje jeg var noe revisjonis­tisk...jeg var sterkt påvirket av Helmut Rudiger, den ledende ideologen i SAC. […]»[25]

 

Alf Engelvik, medlem av Oslo LS, hadde en kamporganisasjon, Frisosialistene. Han gikk i en slags uniform med svarte/røde epåletter[26]. Han bodde på Lillestrøm, var involvert i lyssky hus­forretninger, og drev og kjøpte opp gamle gårder rundt/i Oslo. Han løp omkring i Lille­strøm en gang tidlig på 60‑tallet og hang opp store plakater med bilde av seg selv.[27] Plakaten bar følgende overskrift:

«Sjefen for kamporganisasjonen. Lederen av det Sosialistiske samfund»

 

«Engelvik er en av forkjemperne for Frisosialistene, han er sønn av en ansett arbeider­parti­mann og murmester på Heimdal ved Trondheim. Engelvik er av alle velkjent for å være kameratslig og grei, og hater sosial urett­ferdig­het, han står solidarisk med alle de som er dårligst plassert i samfundet. I barna og ungdommen ser han Norges fremtid. Han kom selv som barn med i folkets frigjørings­forsøk i tredveårene. Ingen annen norsk politiker står så høyt blant den van­lige befolk­ning. Som folketaler er han velkjent fra sine foredrag landet rundt. Fri­sosialistene er ikke noe vanlig parti, det er folkets egen sammen­slutning. Kamporg. Er ikke av de største, men like­vel den sterkeste i landet.

Frisosialistene er den eneste vei til frihet!

Frisosialistene

Kamporganisasjon»[28]

 

I 1963  deltok NSF på et internasjonalt anarkistmøte i Gøte­borg (på Vãster-Våg i Askim utenfor Gøte­borg ─ et feriehjem eid av SAC).  De som var med var Z. Henriksen, Joh:s Johansen m/frue, Edv. A. Cederroth, Einar Fritzvoll, Helge Kongshaug og Harry Søvik ─ en gammel havne­arbeider i 40‑årene. I tillegg var Olle Martinsen m/frue og Peter Green med.[29]  I følge Hen­riksen var dette første gang siden krigen NSF hadde deltatt på et internasjonalt møte. (SACs års­beret­ninger viser at dette ikke kan være tilfelle.) Det ble faktisk viet en god del opp­merk­somhet i svenske aviser. Kontakten mellom NSF og det som da ble kalt Anarkistiska Propa­ganda­för­bun­det, som utgav Brand, var ganske tett med store permer korres­pon­danse. Det var særlig spli­den mellom SAC og IAA som gjorde det­te.[30] J. Johansen og Z. Henriksen rapporterte fra Norge: Bevegelsen var liten, og problemet var som alltid økonomien. De internasjonale kontak­tene var bra. Agitasjonen i Norge var vanskelig fordi språkproblemene var store. Agitas­jons­materialet besto først og fremst av Brand.[31] Johansen var opptatt av at kontak­ten til Øst-Europa var nød­ven­dig og mulig takket være liberaliseringen. Kongshaug mente at kontaktene burde gjelde frihetlige grupper generelt, og ikke bare anarkistiske: «Principerna får inte hård­dragas.»[32] Et forslag frem­satt av Henriksen og Søvik ble vedtatt uten diskusjon:

«På den internasjonale anarkist-konferansen som ble holdt på Vester-Våg Semesterhem den 3 og 4 august 1963, ble bevegelsens virksomhet behandlet på en fordomsfrie, og positive givende måte som er så betegnende for anarkistene.

Ansvaret og det reelle samarbeide kom tydelig frem het.

Et enstemmig önske var å opprette et ’internasjonalt kontakt-organ’ for å komme våre aurop­eiske, afrikanske, og asiatiske broderland i möte ─ med våre skandinaviske frihetsmuligheter som grunn­lag. Vi vet at mange land i verden ikke har disse frihetsmuligheter.

Fremdeles beherskes jordens folk av kapitalismens utbyttning, uansett hvilket dekknavn denne bruker. Fremdeles benytter storkapitalen statssystemet for sine interesser, likegyldig om dette förer til utryddelse av menneskeheten gjennom globale kriger. Dette viser at staten fullstendig mangler evnen til å löse de folkelige problemer.

Anarkismens internasjonale kontakt-muligheter må utbygges, og forsterkes med henblikk på anarkismens mål ─ avskaffelsen av staten!

Vi henstiller derfor til den enkelte, og til alle mennesker med fornuft, og rettferdighetsfölelse om å stötte vårt arbeide for virkelighetsgjørelse av anarkismens idé og mål ─ et mål som innebärer menneskehetens befrielse fra undertrykkelse, krig, sult og urettferdighet i alle de former den nåvärende verden byr på.

Nå som för er vårt kamprop: Gjensidig hjelp for avskaffelse av staten og gjennomförelse av menneskehetens frie fellesskap.»[33]

 

 

Jan Bojer Vindheim skriver:

«Jeg var i kontakt med Norsk Syndikalistisk Føderasjon i 1963 og seinere. Det var dengang bare noen få eldre menn, hvorav den meste markante (og im­ponerende!) var Z. Henriksen [...]. Lokalet var i Folketeater­bygningen. Henriksen delte ut løpe­­­sedler mot sosial­demo­kratenes poli­tikk på 1. mai, og ble anmeldt til politiet av en jour­nalist i Arbeiderbladet fordi det ikke var oppgitt tryk­keriets navn på løpesedlene. (!) For dette ble han idømt en bot.[34] (Jeg fant flere trykksaker fra AP og AUF som også manglet trykkeriets navn). Helge Kongs­haug var også inn­om i Folketeater­bygningen fra tid til annen på denne tida, og jeg ba ham hjem til meg en gang jeg forsøkte å organisere ei anarkist­gruppe blant mine medelever på Nordstrand.

I 1964/65 fikk jeg sammen med noen kamerater framstilt plakater mot den amerikanske president­kandidaten Barry Goldwater, vi sendte også ut noen løpesedler der vi advarte mot ut­vik­linga i Vietnam og oppfordret venstrefløyens organisasjoner til «mobilisering». Plakat­ene og løpe­sedlene var undertegnet Frihetlig Ungdomsgruppe. Brevet ble slått opp i pressen, bla i VG. Jeg fikk en kaktus fra «billedbladet NÅ» ─ noe jeg var meget stolt over. Over­våkings­­­­­­politiet (?) kom hjem til meg og tittet på rommet mitt ─ det lot til at de så etter våpen.»[35]

 

Det ble stille rundt NSF. Zernikow Henriksen, mangeårig sekretær i NSF, døde i 1967, møt­ene ble holdt mer uformelt i private hjem, men man opprettholdt de internasjonale kontak­tene. NSF ble innbudt til SACs kongress i 1968, men kunne ikke delta.[36] I 1973 ble NSF opp­løst.[37]

 


[1].SAC 1945:54.

[2].Syndikalisten 3‑4 1993.

[3].Solidaritet nr. 1 1946 («Vi kjenner ingen nasjoner.» Av J. P. W.).

[4] NSF 1946:1

[5].Sørensen 1991:173.

[6] Fri Fagbevegelse nr. 2 1946 («Direkte aksjoner og spontane demonstrasjoner» av Gunnar Ousland).

[7].Bodögaard 1973:109.

[8].Solidaritet 1/1945.

[9].Solidaritet nr. 2 1946.

[10].Solidaritet nr. 7 juli-september 1946.

[11].Solidaritet nr. 10, desember 1946.

[12].Solidaritet nr. 12 1947 («Carl O. Tangen» av Z. H.).

[13].Solidaritet nr. 8 1947 («Fagorganisasjonen som lønnsnedpresser» av Bruno).

[14].Solidaritet 9/1948 («På den partipolitiske offerbenk. Landsorganisasjonen og lønnsnemda fradømmer formerne retten til at vedlikeholde helsa.» av 1277.)

[15].Solidaritet nr. 1 1950 («Året som gikk og dets lærdomme» av 1277.)

[16].Solidaritet 4/5 1959. («Slavestaten jubilerer. LO i Norge 60 år.»)

[17].Solidaritet nr. 5 1950 («I dag gjenoppretter vi den norske syndikalistiske ungdomsbevegelse»).

[18].Solidaritet nr. 1, oktober 1957 («Interskandinavisk Syndikalisme» av Gust. Sjöström).

[19].SAC 1950:8-9.

[20].SAC 1951:31.

[21].SAC 1953:6.

[22].SAC 1953:43.

[23].Solidaritet nr. 1 1960 («Sveriges Arbetares Centralorganisasjon, SAC, ─ utmeldt fra syndikalismens internasjonale sammenslutning ved uravstemning»).

[24].Dette er rettet til våren 1962 i en e‑post fra Helge Kongshaug til Harald Fagerhus 20. mars 2001.

[25].Helge Kongshaug i en e‑post til Harald Fagerhus, juli 2000.

[26].Epåletter = skulderpryd på uniform.

[27].Kilde: Helge Kongshaug i e‑post til Harald Fagerhus i juli og oktober 2000.

[28].Plakaten finnes nå i Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek etter at jeg i enighet med Kongshaug har donert den dit. Bildet er skannet inn der. Takk for det!

[29] Protokoll fört vid Internationella Anarkist-träffen på Väster-Våg lördagen den 3 aug. (delegatoversikt),

 samt Bilag 1.

[30] Helge Kongshaug i e‑post til Harald Fagerhus juli og oktober 2000.

[31] Protokoll fört vid Internationella Anarkist-träffen på Väster-Våg lördagen den 3 aug. § 6.

[32] Ibid. §8.

[33] Ibid. Bilag 7.

[34].Z. Henriksen ble arrestert 1. mai 1964 ─ 76 år gammel ─ mens han delte ut flygeblad som omtalte arbeids­ulykkene ved Tokke og Kings Bay. (Arbeidermakt 2/76:14)

[35].Jan Bojer Vindheim i en e‑post til Harald Fagerhus, juli 2000.

[36].SAC 1968:10.

[37].Kilde: Arbeidermakt 2/76:14. Peter Green, aktiv i NSF på 1960‑70‑tallet, og den som opprettholdt de internasjonale kontaktene siden de andre kun kunne norsk, bekreftet dette i en telefonsamtale med Harald Fagerhus 10/10‑2000. Ifølge Bodögaard 1973, Bjørgum 1998a og Bjørgum 1998c ble NSF formelt oppløst i 1965. I følge Gateavisa nr. 4 1975:7 («En Kaderorganisasjons Trange Födsel» av «El Desperado») ble NSF oppløst i 1964. I følge Bodögaard ble NSF oppløst i 1965 «[…] etter at selv de mest idealistiske hadde forstått at organisasjonen i seg selv var blitt steril og uten kraft til fornyelse.»