De harde tredveåra

I 1929 fikk vi en ny internasjonal økonomisk krise. Dette slo negativt ut for produksjonslivet, og dermed for syssel­settingen. Fra høsten 1930 var virkningene også merkbare i Norge. Stor­lockouten i 1931 pågikk i fem måneder, fra april til september. Vel 80 000 arbeidere var i lockout og streik. 7,5 millioner arbeidsdager gikk tapt. Arbeidsledigheten steg faretruende. «En tilsyne­latende lammende krise la seg over samfunnet, med nedlagte bedrifter, køer av arbeids­løse, stigende behov for sosialhjelp og stadig trangere offentlige kasser som de mest påtren­­gende realiteter.»[1] Nedgangen i sysselsettingen så ut til å bli varig.

«Liksom i Sverige så ha också i Norge de reformistiska fackföreningarna saboterat de av syndi­kalisterna påbörjade striderna mot arbetsgivarna. [...] I Bärum vid Oslo gingo arbetarna i olaglig strejk, vilken understöddes av Norges syndikalistiska federation. Arbetsdomstolen dömde, med de reformistiska arbetarbisittarnas röster, de strejkande arbetarna till fängelse för olagliga hand­lingar.

Under dessa omständigheter har den norska sektionen av I. A. A., Norsk Syndikalistisk Federasjon, att föra en hård kamp mot en överlägsen motståndare. Då den reformistiska Lands­organisationen är dominerande och N. S. F. endast organiserar en liten del av arbetarna, kunde arbetarpartiets organ i Oslo, Arbejderbladet, skriva, att N. S. F. icke vore att betrakta som en fackförening och att dess medlemmar måste drivas från arbetspaltserna. Om syndi­kalisterna för­lora sitt arbete, så kunna de nästan aldrig mera få nogot. Trots detta har N. S. F. energiskt fort­satt kampen. Det är också beteck­nande, att kommunister och social­demokrater, som annars på det skarpaste bekämpa varandra, äro eniga i striden mot de revolutionära syndikalisterna. [...]

Syndikalismens ställning i Norge är svår på grund av att de reformistiska fackföreningarna i Norge utåt äro mycket radikala. De äro icke anslutna varken till Amsterdam- eller Moskva­internationalen. De norska reformistiska fackföreningarna äro, liksom de engelska fack­förening­arna, kollektivt anslutna till arbetarpartiet. De tjäna därför partiet till fotapall, arbetar­nas eko­nomiska interessen underordnas partiets politiska mål. Norges syndikalister bekämpa detta till­stånd, men deras kamp gör endast långsamma framsteg.»[2]

Rundt årsskiftet 1929/30 lot Bygningsarbeidernes industrigruppe i Oslo nedenstående bekjent­gjørelse innrykke i Arbeiderbladet og Arbeideren:

«Bygningsarbeidere.

Da norsk syndikalistisk federasjon på byggeplassene gir det skinn av at deres organisasjon er godkjent av bygningsarbeidernes organisasjoner og landsorganisasjonen og på grunn av disse argumenter narrer vesentlig tilreisende bygningsarbeidere inn i sin organisasjon gjøres bygnings­arbeidere opmerksom på følgende forslag vedtatt av Bygningsarbeidernes industrigruppe, og til­trådt av Norsk bygningsarbeiderforbund:

Norsk syndikalistisk federasjon kan ikke betraktes som fagorganiserte kamerater av de fag­organi­serte bygningsarbeidere. Agitatorer og fagforeninger pålegges å bruke alle midler for at også disse blir organisert i tilslutning til landsorganisasjonen.

For Bygningsarb. Industrigruppe.

John Arnesen,

sekretær.»[3]

Alarm kommenterte:

«Ifølge gruppestyret skal alle midler benyttes i kampen mot oss. Og de er flittig brukt helt siden vår organisasjon så dagens lys. Av de midler de reformistiske ledere har brukt mot oss kan nevnes:

Politiangiveri.

Streikebryteri.

Samarbeide med arbeidskjøperne.

Forfølgelse på arbeidsplassene.

Løgn og bakvaskelse.

Det er sandelig midler som enhver hederlig arbeider vilde rødme av skam ved bare å tenke på. Men de reformistiske ledere rødmer ikke. De reklamerer tvert imot med at de bruker ’alle midler’ mot vår organisasjon og mot våre medlemmer.»[4]

LOs Meddelelsesblad hadde i 1930 en omtale av den russiske anarkisten Nestor Makhnos bok om den russiske revolusjon i Ukraina, utkommet på norsk av Arnold Hazeland:

«Den russiske revolusjon i Ukraine som ledes av Nestor Makkno, hører til de interessanteste epi­soder i den bevegelse som førte til omstyrtelsen av feudalismen i Russland og betegner den vei utviklingen kunde ha gått til hel socialistisk frihet. Men den ble kneblet av bolsje­vikene sammen med Denikin. 'Norsk syndikalistisk Federasjon' utgav i 1924 P. Arsjinovs bok om den­ne bevegelse, i oversettelse ved Nils Jøntvedt. Senere utkom, på fransk, selve lederen, Mak­knos, erindringer om hele denne store omveltnings forløp. Den gir et bidrag til forståelse av den rus­siske revolusjon som er ganske uundværlig for dem som vil ha en oversikt av hvad som er foregått. A. Hazeland har skrevet et utførlig forord (som foreløbig er trykt særskilt) og gir et innblikk i denne bevegelse som karakteriserer hele forløpet av revolusjonen 1917‑1921.

Peter Krapotkin, som satt internert av bolsjevikene i Russland, sendte i juni 1919 følgende hilsen til Makkno: 'Hils kamerat Makkno fra mig og be ham passe godt på sig selv, for menn som han er det ikke mange av i Russland.'

Da var Trotski, Radek, Sinovjev, Bucharin, Rakovski med Lenin bak sig i ivrig jakt efter den mann som krevet socialistisk frihet i Russland.»[5]

«Den syndikalistiska organisationen i Norge har även under året erhållit hjälp från S. A. C., med anledning av att de flesta av dess medlemmar voro indragna i den stora striden därstädes. Först anslogs kr. 5,000:- ur administrationsfonden för ändamålet och senare beviljades ett lån på kr. 5,000:- ur stridsfonden. Dessa båda beslut fattades genom omröstning inom C. K. Även utsändes genom S. A. C:s Meddelanden och tidningspress en maning till medlemmarna och L. S. om ekonomiska bidrag till de norska kamraterna. Denna insamling ute i L. S. inbringade kr. 3,161:50. [...] De reformistiska organisat­ion­erna och framför allt deras ledare bekämpa syndi­kalismen ivrig­are än utsugarna. Det av den syndikalistiska organisationen inom byggnads­indust­rien i Oslo slutna fördraget bröts av de reformistiska organisationerna, de av syndikal­isterna till­kämpade lönerna, som delvis vore högre än de med de reformistiska organisation­erna överens­komna lönerna, blevo sänkta, och reformisterna fordra att de syndikalistiskt organiser­ade arbetar­na skola jagas från arbetsplatserna. Under sådana omständigheter försvåras kampen för Norges syndikalister, ty den måste utkämpas på två fronter ─ mot proletariatets naturliga fiender, arbetsköparna, och mot den revolutionära arbetarrörelsens reformistiska motståndara. De norska syndikalisterna ha fört denna kamp med seg uthållighet. De ha kunnat försvara sina positioner och även gjort framsteg. »[6]

I 1930 startet Arbeidermagasinet utgivelsen av «Arbeidernes leksikon». LOs Meddelelses­blad skrev: «[...], og artikkelen om anarko­syndikalismen er for lite uttømmende. Men det kan jo gjøres godt igjen når en kommer til avsnittet om syndikalismen.»[7] Heller ikke Alarm var for­nøyd: «Mens man med særlig omhu har tatt med alt som angår den bolsjevikiske fløi av arbeider­beve­gelsen, har man ikke så omhyggelig forsøkt å redusere og fortie den syndikalist­iske beveg­else.»[8]

Innen Postvesenet skal Alarm ha blitt forsøkt sabotert. Fra bladavdelingen ved Oslo Post­kon­tor ble det sendt ut tjenestekort med meddelelse om at Alarm var opphørt. Dette gikk til flere aviser som Alarm hadde bytteavtaler med.[9]

Under stor­konflikten i 1931 sloss arbeiderne mot statspolitiet i «Menstadslaget», mens krigs­makten til lands og til vanns ble sendt for å holde styr på Hydroarbeiderne. Striden dreide seg om fjerning av streikebryterne. Arbeiderne gikk i demonstrasjonstog for å snakke med dem. Politiet «optrådte helt tullet» og provoserte frem et sammenstøt. Fem krigsfartøy fra Horten gikk opp elven og ankret ved Menstad. Samtidig kom gardesoldater fra Oslo, og det ble utsendt mobili­seringsordre i Telemark. Gastene som ble sendt til Menstad vedtok en protest mot å la seg bruke mot organiserte arbeidere. Her het det bl.a.: «Vi opfordrer alle våre kamerater i uniform til i ord og handling å protestere mot det skjendige misbruk som det gjøres av dem når de kommanderes mot deres kamerater i arbeiderklassen. Kamerater i uniform. Still dere i alle situasjoner på arbeiderklassens side i klassekampen og la dere aldri bruke som kapitalistenes redskaper mot arbeiderklassens solidaritet.»[10] Vidkun Quisling var forsvars­minister i bonde­partiregjeringen. Senere staret han nazipartiet Nasjonal Samling. Han ble dømt for landsforræderi etter 2. verdenskrig, og skutt. «Quisling» har blitt et internas­jonalt uttrykk for landsforræder. I 1935 var det arbeiderpartiregjeringens tur til å sende stats­politiet til Herøya for å beskytte Norsk Hydro der: «Nu må vel arbeiderne være tilfreds, når de i sin kamp mot Hydro blev slått ned av sine egne ledere og av sin egen regjering. Eller kanskje der skulde finnes nogen som skullde opdage hum­bugen ved det hele.», skrev Alarm.[11]

I 1932 gikk Alarm over til å komme ut fjortendaglig. I april besøkte den russisk‑ameri­kan­­­ske anarkisten Emma Goldman Norge. I Oslo talte hun på 2─3 møter arrangert av Oslo Arbeiderparti og Arbeiderpartiets student­gruppe, da Studentersamfundet i Oslo, «landets frieste talerstol», nektet gjennom det kommunistiske (Mot-Dagistiske) styret å la henne tale der. Temaene var «Den amerikanske klassejustis» og «En anarkists liv». TilAlarm bek­laget hun at den anarkistiske bevegelsen for tiden var død i Norge.[12] I samme intervju sa hun at hun ville komme til­bake til Norge på høsten. Da ville også Oslo LS med all sannsynlighet arrangere et foredrag med henne. Jeg har ikke funnet noe som tyder på at hun kom tilbake til Norge.

I 1932 vedtok bondepartiregjeringen en lov om forbud mot boikott og blokade under arbeids­konflikter. DNA og LO gjorde lite for å stanse den. Arbeiderbladet mente at slaget ikke var tapt, for til høsten var det stortingsvalg. Det var tillatt å streike, men ikke å blokere arbeids­plassen for streikebrytere: «I realiteten vil det si, at ingen annen streik er lovlig enn den arbeid­erne iverksetter for å streike sig selv vekk fra arbeidsplassen.»[13] Samme år gikk et hundretall av landets hundretusen arbeidsløse i en «hungersmarsj» fra Trondheim og Sarpsborg til Oslo. «A. H─d» skrev i Alarm: «Hungersmarsj ─ ikke til storting og regjering, men til varelagrene og arbeids­plassene.»[14] Det var ikke i Stortinget eller i departementene at produk­sjonen skjed­de. Det var til den private eiendom, til de fylte varelagrene, til de stengte fabrikkene og verk­stedene, og til råvarekildene, de arbeidsledige måtte gå klassekampens organiserte hungers­marsj, ifølge Alarm.

Utviklingsmulighetene for NSF ble etter hvert sterkt begrenset. De fikk en god del støtte fra SAC, bl.a. økonomisk. I 1932 fikk NSF kr. 7750,- og et lån på kr. 400,-. Syndikalistiske stein­hoggere fikk kr. 1000,[15] Ved SACs kongress i 1932 kom det flere forslag om å slå sam­men de to organisasjonene. Spørsmålet ble utredet i både i NSF og SAC, og i juli møttes represen­tanter for begge organisasjonene i Oslo. Det var to forslag: Det ene gikk ut på sam­menslåing, det andre at SAC skulle støtte NSF økonomisk med en sum årlig og at dette skul­le skje under en viss kont­roll fra SACs side når det kom til hvordan midlene skulle bru­kes. Etter en lang debatt besluttet kongressen med stor majoritet å forkaste forslaget om sammen­slåing. (74 stemte mot, mens 36 stemte for.[16]) I stedet besluttet man å bevilge penger, likevel mye mindre enn hva det opp­rinnelige forslaget hadde foreslått. Som motivering for den «gjerrige» holdningen hos svens­kene ble det oppgitt at nasjonalistiske følelser hos nordmennene skulle komme til å forhindre at NSF utviklet seg, videre mente de at det rette forumet for sam­arbeide mellom landenes organi­sas­joner var IAA.[17] «Det framkomna förslaget att sammanslå S. A. C. och N. S. F. rönte även en livlig debatt. Kongressen stannade dock vid att avslå frågan om samman­slag­ning under förmenande att en sådan skulle verka hämmande för den syndikalistiska rörelsen i Norge. I stället uttalade sig kongressen för att S. A. C. i görligaste mån skulle ekonomiskt hjälpa N. S. F. i dess arbete.»[18]

I 1933 bevilget SAC kr. 500,- til NSF.[19] På et kameratmøte i Halden i april 1933 diskuterte syndikalistene «Syndikalismens stilling til det vebnede vold». Innlederen, Einar Skaalbones, belyste syndikalismens teoretiske, moralske og praktiske stilling til vold og våpenbruk. Han kom til den slutning at «vi ikke eier nogen mulighet til å føre vebnet kamp mot en til tennerne rustet reaksjon. Derimot blir det en bydende nødvendighet at vi ruster oss til forsvar mot reaksjonære gruppers anfall med samme midler som de vi blir møtt med.» De fleste debattantenenevnte at arbeiderne ikke eide noen mulighet til å bevæpne seg før de fikk erobret kontrollen over indust­rien. Møtet vedtok følgende enstemmige uttalelse: «Møtet uttaler at arbeiderbevegelsens sterk­este og beste angreps- og forsvarsvåben mot kapitalismen, stats­makten og den fascistiske reaks­jon er arbeiderklassens internasjonale industrielle kamp­organisasjoner.»[20]

I 1933 vedtok Stortinget en lov som forbød oppfordring, iverksettelse og deltakelse i boikott­aksjoner og blokader ved arbeidskonflikter. Det var tillatt å streike, men ikke å blok­kere arbeids­plassen for streikebrytere. I realiteten betød dette at ingen annen streik var lovlig enn den arbeid­erne iverksatte for å streike seg selv fra arbeidsplassen. LO og DNA førte ingen kamp mot lov­forslaget. «Uten sverdslag har Arbeidernes faglige landsorganisasjon i Norge latt reaksjonen svinebinde sin bevegelsesfrihet.»[21] Man skulle godta loven, og siden utnytte den ved årets valg­kamp.

I 1934 kom Alarm ut uregelmessig og med 17 nummer.

I 1935 startet Trondheim Federalis­tiske Arbeiderlag[22]. Tidligere fantes Trondhjems Feder­ative Arbeiderlag, som er omtalt i «Trondheimsspalten» i Alarm i 1933 i forbindelse med at syndikalistene i Trondheim laget bråk i de arbeidsløses foreninger med et forslag om nye ret­nings­linjer.[23]. De fikk ikke gjennomslag. «Vi fikk lære, at det heter ikke: Frem for arbeider­klassen! mere, men: Frem for dette eller hint parti! ─ Og så går dette eller hint parti frem, ─ men med arbeiderklassen går det ustanselig tilbake.»[24] I Alarm nr.1 1934 omtales lagets avis, Direkt'n. En del av medlemmene i det føderalistiske arbeiderlaget gikk inn i Trondheims LS.[25]

Dette året startet NSF i Oslo et musikkorps.[26]

Våren 1935 ble «Hovedavtalen» mellom LO og N.A.F. opprettet. Dette åpnet for en sterkere sent­ralisering av tariffoppgjørene, og innledet en lang periode med ro i arbeidslivet, dominert av ansvar og samarbeide. «Hovedavtalen» ble ikke særlig godt mottatt av de mer radikale fag­foren­ingene i LO. I sam­svar med «Hovedavtalen» tok LO‑ledel­sen avstand fra irregulære arbeids­konflikter i de nær­meste årene. NSFs arbeidsutvalg uttalte:

«Kamerater! Gjennem den hovedavtale som nu er oprettet mellem Norsk arbeidsgiverforening og Arbeidernes faglige landsorganisasjon er kampsituasjonen for arbeiderklassen fullstendig forandret.

Klassekampen, kampen for å forbedre sine kår, er skjøvet til side og blitt erstattet med sam­arbeide med arbeidskjøperne. Mondismen er knesatt av fagorganisasjonens ledelse. Det forslag som nu er vedtatt gir uomtvistelig bevis for at Arbeidernes faglige landsorganisasjon ikke lenger er noen kamporganisasjon, men et instrument i arbeidskjøpernes og myndighetenes hender, for å hindre enhver revolusjonær kamp.

Gjennem de arbeiderfiendtlige lover som er blitt vedtatt i de senere år, og som Arbeidernes faglige landsorganisasjon stadig har underordnet sig, har arbeidskjøperne forstått å underlegge sig arbeidernes faglige landsorganisasjon, slik de nu efter den oprettede hovedavtale praktisk talt fullstendig kontrollerer det hele.

Gjennem meglingslov, tukthuslov, boykott- og blokadelov er ringen nu sluttet gjennem den oprettede hovedavtale.

Arbeiderklassen er beskåret enhver rett til å føre kamp i det øieblikk det passer den. Skal de føre noen kamp, så skal det være et tidspunkt som passer arbeidskjøperne og med de våben som arbeidskjøperne bestemmer.

De er fratatt retten til boykott eller blokade, uten i de tilfeller hvor arbeidskjøperne og myndig­hetene gir sin tillatelse.

Streikebryterne, de usleste kryp som eksisterer, er beskyttet ved lov, som igjen er godkjent av arbeidernes faglige landsorganisasjon.

Og gjennem den nu oprettede hovedavtale er arbeiderklassen berøvet retten til sympati­aks­joner, uten i de tilfeller hvor arbeidskjøperne tillater det, samtidig som arbeiderne har fått rett eller plikt til å velge sine egne bødler, det vil si tillitsmenn som skal påse og innrapportere til arbeidskjøperne alt som foregår på arbeidsplassen.

Arbeidskjøperne har neppe noen grunn til å forlange mere og i 'Arbeidsgiveren' gir de også uttrykk for sin tilfredshet.

Men arbeiderne?

Finnes der intet igjen av den gamle sunde kamp og opposisjonslyst?

Er man fullstendig blitt innsnevret i de politiske fraser?

Er man kommet kommet så langt at man ikke ser noen annen utvei enn samarbeide med arbeidskjøperne?

Har man intet annet formål nu enn kampen for monopol på arbeidsplassene?

Eller vil man opta kampen, først og fremst for å gjenerobre sine egne organisasjoner, og der­nest føre kampen videre på et revolusjonært grunnlag for å erobre den økonomiske makt i sam­fundet?»[27]

Høsten 1935 ble Johan Nygaardsvold stats­minister for en mindre­talls­regjering fra DNA. DNA hadde blitt «klok av skade» etter regjeringserfaringen fra 1928, og lært at hvis den ville tenke på å sitte en stund på de regjeringstaburettene man på ny hadde klatret opp på, så måtte de se bort fra sine revolusjonære fraser, og bli et pent og pyntelig borgerlig par­ti, som så det som sin største oppgave å gjenreise den kapitalistiske industri, å styrke og be­vare det be­s­tående samfunnets økonomi. Dermed allierte de seg med Stortingets mest reaks­jonære parti, Bondepartiet. Nå ble det en hoved­oppgave for LO lojalt å bakke opp DNA‑regjering­ens krise­politikk i dens utsatte mindre­­­talls­posisjon gjennom en moderat linje. Arbeidsfred ble viktig. De store arbeids­kon­flik­tene ble borte. DNA‑regjeringen brukte tvun­gen voldgift i en rekke av konflik­tene, noe som etter hvert ble godtatt av LO. LO gikk nå inn for en «solidar­isk lønnspolitikk», dvs. at «de best stilte arbeider­grup­pene viser måte­hold ved sine tariff­oppgjør for på det viset å skape forut­setninger for en over­føring av betalings­evnen fra en næringsgren til en annen».[28] Dette var nye tanker i fag­bevegelsen. Kritikerne av denne politik­ken mente derimot at de lavt­lønte måt­te få høyere lønn på bekost­ning av kapital­eierne og ikke de bedre lønnede arbeider­gruppene. Det var ingen garanti for at frivillige lønns­ned­slag for høytlønte ville kom­me de lavt­lønte til gode. Tvert i mot ville dette bare tje­ne kapital­eiernes profitt­­interesser.[29] Det hersket fred og ro på arbeidsplassene, og bedrif­tene kunne notere stigende profitt. Alarm skriver:

«Og det har kunnet skje nettop fordi regjeringen er social­demo­kratisk og fag­foreningsbevegelsen er socialdemokratisk. For ikke å forstyrre regjeringen i sin borger­lige samarbeidspolitikk, har arbeid­erne latt arbeidskjøperne øke sin profitt, mens de selv har måt­tet ta til takke med mindre og mindre brødstykke dag for dag. Det hadde de selv­sagt ikke gjort om regjeringen ikke hadde vært herre i deres egen fag­bevegelse.»[30]

Alarm skriver:

«Det norske arbeiderpartis ledelse har sendt ut en parole til arbeiderne: 'Inngåtte avtaler skal holdes.' Om prisnivået under tariffperioden øker til det dobbelte, om arbeiderne holder på å svel­te ihjel ved siden av sitt arbeide ─ Inngåtte avtaler skal holdes. Denne parole gjelder dog bare arbeid­erne. Arbeidskjøperne står fremdeles fritt, de kan bryte sine avtaler nårsomhelst. Men arbeiderne skal vise at de er lovlydige, og for alt, de skal ta hensyn til at det nu sitter en arbeider­regjering ved styret i Norge. For når alt kommer til alt så er det vel det som er den egentlige grunn for parolen.»[31]

Martin Tranmæl var heller ingen populær mann i NSF:

«Martin Tranmæl begynte som revolusjonær halvsyndikalist og har senere svinget mellem en rekke standpunkter, fra federalist til centralist, fra direkte aksjonist til parlamentarikker, fra inter­nasjonal­ist til Norgestilbeder o. s. v. Når han ennu idag står som den førende skikkelse i den norske arbeiderbevegelse, så skyldes det den balansekunst som har maktet å oprettholde hans prestige på maktens øverste tinde.Var han slått ut i konkurransen kunde man like gjerne idag tenke sig Tran­mæl i spissen for en fascistisk legion eller et samfundsvern. Han er ingen brød­jeger, slik som Albin Eienes, som Eugene Olaussen og som Halvard Olsen. Men han er diktator. Ingen har mis­brukt det federative prinsipp mer enn Martin Tranmæl og ingen har mer kunnet trekke arbeiderne efter nesen enn hvad han har gjort. Og denne kunst er kanskje årsaken til at han idag står på den siden av barikaden som han gjør. Men dikatorer er en fare for arbeider­bevegelsen. Så snart de vip­pes ned fra sitt ophøiede stade vil de snart hevne sig. Mus­solini har gjort det, Pilsudski[32] har gjort det, og mange, mange andre har gjort det samme. De diktatoriske elementer bør helst temmes»[33]

«'Avtaler som oprettes skal respekteres' skriver Martin Tranmæl i 'Arbeiderbladet' i anled­ning bakerstreiken i Oslo. Og han tilføier: 'De tariffstridige og ulovlige konflikter slår ben un­der det samlende og byggende arbeide'. Vi vil anbefale Martin Tranmæl å lese brosjyrene 'De faglige kampmidler og organisasjonsformer', side 3 og 4, samt 'Hvad fagopposisjonen vil', side 14-24. Der vil han finne en helt ut logisk argumentasjon for de stikk motsatte anskuelser. Og disse brosjyrer er skrevet av Martin Tranmæl. Det er ingen forbudte syndikalistskrifter som kan ta skade på en nasjonal og lovlydig socialdemokrats sjel.»[34]

Fra og med 1935 måtte NSFere ha dobbelt medlemskap for å få arbeid. I tillegg til å være med i NSF måtte de også være medlem av LO. LO hadde i flere år krevd monopol på arbeidsplassene; LO-forbundens medlemmer skulle ha fortrinnsrett til arbeid.[35] Dette gikk arbeids­giverne med på, og monopolet ble nedfelt i en rekke tariffavtaler. Også mellom ulike forbund og fag­forenin­ger tilsluttet LO ble det ført en innbyrdes kamp om å ha monopol på organi­sering av arbeidere på den enkelte arbeidsplass, bl.a mellom Murerforbundet og Bygnings­arbeider­forbundet på Høne­foss sommeren 1931, mellom Forskallingssnekkerenes forening og Stein-, jord- & cement­arbeidernes forening i Oslo når det gjaldt monopol på alt forskalings­arbeide i Oslo og omegn, og mellom Murarbeidernes forening og Sten-, jord- og cemen­t­arbeidernes forening i Oslo i 1932 når det gjaldt eneretten til å bære stubbeloftfyll på et bygg i Wergelandsveien 5.[36] Fagforening­enes monopolisering av arbeidet fikk også konse­kvenser for ungdommen : «De fleste fagforenin­ger forsøker på alle mulige måter å sten­ge for ungdommen. Ungdommen kan ikke bli organisert uten at de har arbeide, og i de fleste tilfelle kan de få arbeide uten at de er organiserte. Vi har mange tilfelle av at fag­foreningenes tillits­menn har jaget ungdommen vekk fra arbeidsplassene fordi de ikke har vært organiserte på tross av at de har vært mere enn villige til å organisere sig», skrev Arbeider-Ungdom­men.[37] Dette bekreftet syndikalis­tenes teori om at oppdelingen av foreninger etter snevre faggrenser var ubrukelig, og et hinder i klassekampen: «En broget mosaik av forenin­ger og forbund, som ved sin splittelse av arbeiderne svekker enheten, for­sløver klasse­solidari­teten og utvikler de middelalderske instinkter blant mas­serne, som får sitt typiske ut­trykk i fag­stoltheten, monopolånden og andre uttrykk for de anti­sociale utveks­ter.»[38] I 1935 skaffet Bygningsarbeiderforbundet seg monopol i bygnings­indust­rien i Aker. Mot at forbundets agitat­orer organiserte byggmesterne til mesterforeningen, skulle mesterne organisere arbeid­erne til forbundet. «Det er en ny form for 'klassekamp' som nu skal prøves», skrev Alarm sarkastisk.[39] Som vi tidligere har nevnt forekom det allerede tidlig på 20‑tallet tvangs­inn­melding av NSFere i fagforeninger tilsluttet LO. Med­lem­skapet i NSF måtte holdes skjult til de hadde fått jobb. Dette reduserte LSene fra å være kamp­organi­sas­joner til nærmest å bli en slags agitasjons­klubber.

«Når forbundet med arbeidsgivernes hjelp og støtte stiller syndikalisten valget mellem å kjøpe sig en medlemsbok i den reformistiske fagforening eller forlate arbeidsplassen, så er det men­neskelig forståelig, at mange har kjøpt medlemsboken istedetfor å gi avkall på brødbiten. Men disse har som sagt ingen interesse for den reformistiske fagforening, og blir derfor som regel et passivt medlem, slik som reformistene helst ønsker at medlemmerne skal være. Istedetfor å fortsette som aktiv klassekjemper i den syndikalistiske bevegelse, forvandles denne mann til en sløv pessimist, til stor glede for fagforeningen, da denne er opbygget på det centralistiske sys­tem, med den avgjørende makt og myndighet hos ledelsen, som ikke tåler aktive medlem­mer.

Tvangsorganisering av anderledes tenkende og organiserte arbeidere til en forening som de på ingen måte sympatiserer med og ikke vil komme til å arbeide i av interesse for saken, har en slående likhet med den fascistiske organisering og har vel neppe andre motiver å bygge på enn maktbegjer og pengeutpressing. Det er ikke medlemmer man vil ha, men kontingenter. Ikke sterkere organisatorisk kraft, men større personlig makt hos ledelsen.»[40]

I 1935 kom den russiske bolsjeviken Leon Trotsky til Norge som politisk flyktning. Dette ble ikke særlig godt mottatt blant stalinister og fascister, som gjorde det de kunne for å tra­kassere ham. Blant annet gjorde norske nazister innbrudd hos Trotsky mens han var i Norge for å lete etter kompromitterende materiale. Etter press fra Sovjetunionen ble han i 1936 sendt videre til Mexico, hvor han ble myrdet i 1940. Hvorfor ga Norge etter for sovjetisk press? Aften­posten skriver:

«Interessant er det at Moskva begynte å pumpe penger inn i Norge allerede i 1920. Det året mottok Martin Tranmæl 10000 kroner ─ en anselig sum den gang. Trygve Lie mottok 7000 kroner. Man kan spekulere på om redselen for bli avslørt kan ha styrt Trygve Lie da han i 1936 i egenskap av norsk justisminister utviste Leo Trotskij fra Norge. Dette gjorde det lettere for Stalin å likvidere Trotskij i det fjerne Mexico. Det kostet mindre oppmerksomhet enn hva det ville gjort i Norge. Russerne glemte ikke slike bidrag som de ytet Lie i 1920.»[41]

Syndikalistene var klare i sin humanitære støtte til asylsøkeren Trotsky, samtidig som de tok klar avstand fra det han sto for politisk:

«Vi har sagt det før, og gjentar det ennu en gang: Vi nærer ingen sympati for Trotsky. Dertil har altfor mange av våre kamerater og meningsfeller i Russland under hans diktaturperiode måt­tet vandre i fengsel og konsentrasjonsleir, eller blitt myrdet på hans kommando. Og vi sympati­serer ikke med bødler og diktatorer, uansett hvilke interesser de sier sig å representere gjennem sin bøddeltjeneste.

Men just derfor tar vi også bestemt avstand fra regjeringens reaksjonære angrep mot asyl­ret­ten for politiske flyktninger. For i dag er Trotsky en politisk flyktning, og dertil i en meget van­skelig stilling, idet bødlene fra to kanter krever hans hode på et fat.

Når våre nazistiske gangstere krever Trotsky utvist til Russland, så er det under driften av en lengsel efter å se hans blod flyte i rennestenen. Det er Görings, Mussolinis, Attilas og Al Capanos sadistiske drifter som ligger bak dette forlangende. Og når Stalin alierer sig med nazis­tene i dette krav, så er det under ønsket om å få uskadeliggjort en ved mulig senere anled­ning sterk konkurrent om makten.

Slik som rettsprosessen mot Sinovjev og de andre var opført, er det vel ingen som på fullt alvor tror, at de var skyldig i den anklage de dømtes til døden for. Aller minst kan vi få oss til å tro det, fordi samme anklage fra kommunistisk hold er rettet mot de tusener anarkister, syndi­kalister og venstrerevolusjonærer, som er henrettet eller pint ihjel i de russiske fengsler og koncentrasjons­leirer på ordre av Lenin, Trotski, Stalin o. s. v.

Når man ønsker å bli kvitt en mann med personlig mot til å si sin mening, er det så for­bannet lett å gjøre vedkommende et hode kortere ved å dømme ham for terroristiske handlin­ger. Bærer vedkommende et verdenskjent navn lager man en rettskomedie. Er hans navn ukjent slipper man også den uleiligheten.

Uansett Trotskys skyld eller uskyld i Stalins anklage, så er dog tross alt den saken klar, at Trotsky ikke har deltatt i, propagandert for eller fremskyndet noen terroristiske handlinger her i landet. Og hans sekretærer ennu mindre.

Men nettop denne kjensgjerning gjør også regjeringens kneskjelv for den mest nattsvarte reaksjon så ynkelig som den er.

Nazistene har høstet en lettkjøpt seier, og man kan være skråsikker om at det ikke blir den siste. Gangstrenes jubel vil bli den fanfare som stimulerer pakket til nye aksjoner og nye seire. Regjeringen har allerede solgt sig til den nasjonalistiske reaksjon, og dens liv er ikke meget verd i disse hyeners klør. Lærdommene fra andre land burde ihvertfall gitt Trygve Lie litt stoff til eftertanke, selv om mannen ellers er stokk blind for de politiske landflyktiges skjebne.»[42]

«Regjeringen har pånytt bøiet kne for fascistenes krav i Trotskysaken. Trotsky er nektet å proc­edere ved en norsk rett.

Det fins ikke engang hjemmel i loven for denne nektelse. Regjeringen har måttet diktere egne lover for å tilfredsstille Quislingsbandenes åndstyranniske krav.

Og så sies det at nazistene ble slått ut ved valget. Sludder! Nazistene fører hjem den ene sei­er efter den annen. Quisling og innbruddsmannen Syversen har allerede Nygårdsvold og Trygve Lie i baklommen. Det er sannheten om nazistenes 'nederlag'.

'Arbeiderbladet' skylder på 'Sovjet-Russland'. – Desto større skandale er det! Når et regime som kaller sig kommunistisk skal tråkke åndsfriheten under føtter i den grad som er skjedd i dette tilfelle, og en socialdemokratisk regjering trofast følger i dets fotspor, da er ethvert for­svar bortfalt.

Det er tilstrekkelig å peke på, at hele den kapitalistiske og reaksjonære presse på det kraftig­ste forsvarer regjeringens fascistiske undertrykkelse av åndsfriheten. Bedre karakteristikk av regjering­ens stilling kan ingen gi.»[43]

«Om Trotski og hans gruppe hadde seiret i drakampen, ville resultatet blitt akkurat det sam­me for de russiske arbeidere og bønner, måskje verre, dog ikke bedre, for det var Trotski som byg­get den røde armé, det var var han som ga de gamle officerer makta og det var han sammen med Lenin og Stalin som skapte og organiserte det nye politisystem med Gerschinski som første sjef, med anvendelse av zaristiske metoder som i mangt og meget overgår den gamle zarismens grufulle regime. Noen socialisme er det ikke blitt av det ennå, og det blir det heller ikke.»[44]

«Vi har som sagt ingen sympati for Trotsky som person. Mannen som slo ned det revolusjonære Kronstadtoprøret, mannen som slo ned forsvarerne av den ukrainske bonderevolusjon i Guljai-Polje kan aldri få vår sympati. Men idag er Trotsky selv under forfølgelse av de reaksjonære makter. Og asylretten, hvor innskrenket den enn er, er en altfor dyrebar rett til å trampes under føtter av hevngjerrige bøddelagenter.»[45]

Alarms ekspedisjon holdt til i Rødfyllgaten 8 og 10 ^II midt på 1930-tallet. 1/1 1937 flyttet ekspedisjonen til Mandalsgaten 5 ^II.[47]

Alarm hadde mange artikler om syndikalismen og anarkismen i Spania. Fra midten av 1936 og fremover hadde borgerkrigen en dominerende plass i spaltene. I 1936 bevilget SAC ca. kr. 1000,‑ til NSF.[48] Dette året gikk NSFs arbeidsutvalg inn for å danne en syndikalistisk opposis­jonsgruppe med arbeidsfelt innenfor den reformistiske fagorganisasjons foreninger. Bakgrunnen var den tvangsorganisering som de senere år hadde blitt praktisert av LO mot de syndikalistiske organiserte arbeidere, og at en stor del av de tvangsorganiserte av økonomiske grunner var avskåret fra å tilhøre både den reformistiske og den syndikalistiske organisasjon. De var derfor i stor utstrekning utsatt for å tape forbindelsen med NSF, samtidig som de ble utsatt for en jevn påvirkning i reformistisk retning. Dannelsen av en syndikalistisk opposis­jonsgruppe skulle dekke behovet for en felles plattform for syndikalistene innenfor LO, samt spre syndikalis­mens idéer blant de fagorganiserte.[49] Hvordan det gikk tier historien om.

I 1936/37 ga Oslo og omegns LSers syndikalistiske tale- og studiesirkel ut den håndskrevne avisen Brannfaklen.

På Oslo L. S. kvartalsmøte 22/6 1937 ble det vedtatt å ekskludere Einar Skaalbones pga. kontingentrestanse. Han ble dermed avsatt som forretningsfører for NSF. [50]

I 1937 var antallet Lokale Samorganisasjoner i syndikalist­føderasjonen sunket til om­kring tyve, og det var også en «forgubbingsprosess» på gang. (I Alarm nr. 6 1936 er det oppført 22 LSer og to kvinnegrupper.) Carl O. Tangen ble forretningsfører i NSF. Han var også formann i Oslo LS. [51] SAC bevilget kr. 1200,- til NSF.[52] Samme år var et par agitatorer fra Oslo Stein‑, Jord‑ og Sement­arbeideres forening på agitasjons­­tur i Aker herred utenfor Oslo:

«Ute i Aker støter en sammen med Norsk Arbeids­­manns­­forbunds tariffsystem og noe lavere sat­ser, dette er også et problem. Men det har lykkes de to agitatorer å få forholdsvis god orden i distriktet. Som noe av en raritet noteres det at en her ute i utkanten har truffet på de siste res­tene av syndikalistenes lokale sam­organisasjoner. Virkningen av deres virksomhet er lønns­press, men det lykkes å bringe også dette område under kontroll.»[53]

Syndikalistene, på sin side, anklaget medlemmer av Oslo Stein-, Jord- og Sementarbeideres forening i 1938 for å sette

«sin ære i å sette rekord i underbydning på de forskjellige arbeider. Det skal erkjennes, at det finnes noen hederlige undtagelser. Nu, et par spørsmål: Kan medlemmene av Bygningsarbeider­forbundet og Oslo Sten- jord- og cementarbeiderforening ignorere alle tariffer og priser for å skaffe sig arbeide?

Er det med forbundets og foreningens billigelse at så skjer?

Man har god grunn til å stille disse spørsmål.

For det første så husker nok både forbundet og foreningen at Oslo og Nordstrand L. S.-er hadde avtale med ca. 20 byggmestre i Oslo, Aker og Bærum i 1930-31.

Ennvidere skal huskes, at Bygningsarbeiderforbundet og Oslo Sten- jord- og cement truet med å blokere disse byggmestere for materialer i tilfelle de ikke vilde opsi avtaler med de syndi­kalistiske organisasjoner og inngå på en monopoloverenskomst med Bygningsarbeider­forbundet.

Det er kanskje på bakgrunn av denne aksjon at de kan optre som de vil i Aker.

Vi vil ikke undlate å tilføie at vi tror det var mere påkrevet at de reformistiske organisas­joner kontrollerte sine egne medlemmers 'gjøren og laden' enn å gå på jakt efter de syndikalis­tisk organiserte arbeidere. [...]

Vi har undersøkt priser og arbeidsbetingelser på endel av disse anbudsarbeider som er igang, og det viser sig at dette er verre enn vi noen gang hadde tenkt oss.

Undersøkelsene vil bli fortsatt og vi vil da på bakgrunn av disse undersøkelser drøfte på hvilken måte man kan sette en stopper for uvesenet og hvorledes disse skadedyr skal behand­les.»[54]

«Den reformistiske fagmonopolismens kamp mot syndikalismen skiller sig bare i grad fra den fascistiske bevegelse i Italia og den nazistiske i Tyskland. I sitt vesen er de nøiaktig like. To grener av det samme tre, som er vokset op i monopolismens, selvgodhetens og ensretningens sterile have.»[55]

I 1938 bevilget SAC kr. 400,- til NSF.[56] At det innen den reformistiske fagbevegelsen frem­deles fantes en del anarkister og syndikalister tyder en artikkel av Norsk Murerforbunds for­mann hvor det tas til orde for at organisasjonen, som hadde vært frittstående en stund, skulle melde seg inn i LO igjen:

«Det er helt nødvendig at arbeiderne i de land som ennu ikke er berørt for alvor av fascismens gift slutter sig sammen helt kompakt og står så enig så det ikke finnes nogen sprekk i den sam­men­slutning som de har. Det er helt nødvendig at vi som arbeidere husker på at det ikke nytter med nogen splittelse mellem oss. Om vi kan ha særmeninger med hensyn til politiske spørsmål, om vi har anarkistiske sympatier eller såkalte kommunistiske eller syndikalistiske, det er ikke hovedsaken for oss nu, for den fiende som det gjelder for oss å motstå, tar ikke noget hensyn til hverken den ene eller den annen retning innenfor arbeiderbevegelsen.»[57]

På intitiativ av Bergen LS ble Revolusjonær socialistisk diskusjonsklubb stiftet den 22/1 1938. Ewald Johannesen ble valgt som formann.[58]

18/10 1939 flyttet NSF og Alarm inn i Folketeaterbygningen,[59] rom 316, oppg. C.[60] Sam­me år bevilget SAC penger til NSF:

«SAC har ävenledes givit de norska syndikalisterna ett handtag under året. Den syndikalistiska organisationen där­städes arbetar under oerhörda svårigheter. Särskilt svårt har det varit för dem att upprätthålla sin tidning, Alarm. För att i nogon mån hjälpa dem har SAC dels lämnat ett direkt anslag å kr. 800:‑ och dels översänt kr. 1,265:25, utgörande innkomsten å det Alarm‑ märke AU låtit utgiva.»[61]

«Norsk Syndikalistisk Federasjon ─ NSF ─ är ej nogon stor rörelse och dess medlemmar äro i stor utsträckning utestängda från arbetsplatserna på grund av den reformistiska fack­förenings­rörelsens arbetsmonopol.

Den reformistiska landsorganisationen är däremot numerärt stark. Men dess styrka består huvudsakligast i de enskilda fackförbundens monopolrätt till arbetet i sina respektive fack. I övrigt äro fackföreningarna bundna till händer och fötter inför arbetsgivarna och regeringen. För­bundsledningarna fungera som arbetsköparnas polis och ser till at länkarna inte brytas. Under de senaste årens löneförhandlingar ha medlemmarna i den reformistiska fack­förenings­­rörelsen praktis­kt taget ingenting haft att säga till om. Alla viktiga avgöranden ligga i förbunds­ledningens händer och i sista instans hos regeringen. Denna omyndiga ställning för medlem­marna i sina egna ange­lägenheter har vid många tillfällen föranlett missnjöje och protester mot ledningen, vilka protester dock som regel visat sig verkningslösa.

IAA:s sektion, NSF, har dock trots alla svårigheter hållit samman och har det lyckats för kameraterna innom densamma att hålla agitationen för syndikalismen vid liv. NSF utger en propaganda­tidning, 'Alarm', vilken utkommer varannan vecka. Under den senaste tiden har den muntliga agitationen skärpts genom ordnandet av en rad offentliga möten. På dessa möten ha som regel deltagit två talare, en som belyst värds­situationen och en som talat om den revolu­tionära syndikalismen. En del av dessa möten ha efter för­hållandena gjort stor succés. Arbet­arna ha äntligen börjat att lyssna til vad de revolutionära syndikalisterna ha att säga dem. Och de börja att förstå oss. Visserligen har den reformistiska fackförenings­rörelsen och de politiska partierna sina stora troende skaror, vilka äro oemottagliga för alt annat än vad ledarna ha att säga dem. Men de senaste händel­serna ute i världen har fått många till eftertanke och de förstå den revolutionära syndika­lismen när vi för dem redogöra därför.»[62]

En del fanger i tyske konsentrasjonsleire, i hovedsak jøder, klarte å rømme, og dro til andre land:

«Som tilhengere av friheten måtte det glede oss, og vi burde være villig til å motta disse ofre for barbariet med åpne armer. Men hva skjer i Oslo? Jo, der blir alle jøder ─ millionærene unn­tatt ─ utsatt for de mest umenneskelige husundersøkelser etter flyktninger! Til hvilken tid som helst på døgnet kan de risikere at etpar uniformerte snushaner stikker sine fjes inn i leilig­heten og forlanger å få rote høyt og lavt for å bringe på det rene hvorvidt de huser noen flykt­ninger eller ikke.

Hvilke sjelselige lidelser og hvilken nervepåkjenning må ikke disse mennesker være utsatt for.

Først den barbariske forfølgelse i naziststatene, som kanskje rammer deres egne slektninger og derpå den umenneskelige behandling fra politiknektene her i landet!

Dette fra humanitært synspunkt. Men saka har også en annen side. Her er det nokså åpen­bart at Oslos politi går Hitlers erender. Om det foreligger et direkte krav fra den tyske statens øver­ste blodhund i så henseende eller politiledelsen i Oslo har funnet det overens­stemmende med sin plikt å gjøre bøddeltjeneste for den blodige arierhøvdingen har vi ennå ikke klart for oss. Men hand­lingen er like forbrytersk mot ethvert både demokratisk og frihetlig prinsipp for det.

Er det på regjeringens ordre?

Interessant skulle det også være å vite om dette uoppdragne innbrudd i privatfolks leiligheter er skjedd på ordre fra justisdepartementet eller direkte fra politiets eget initiativ!

Hvem er Hitlers agenter ─ regjeringa eller Oslo politi?»[63]

Einar Skaalbones innledet på et kameratmøte i Oslo 25. oktober 1936, arrangert av den syndi­kalistiske kvinnegruppe Samhold, om «Syndikalis­mens stilling til militarismen og vol­det»:

«Han begynte med å påpeke, at mange mennesker, ut fra syndikalismens antimilitære innstilling har fått en feilaktig anskuelse av vår stilling til våbenbruk under forsvarskampen mot reaks­jonen og kapitalisme. Han siterte hvad N. S. F.s prinsipperklæring sier i dette spørsmål, og gikk så over til kampene i dagens Spania, hvor arbeidermassene, først og fremst syndikalist­ene, med våben i hånd forsvarer sig mot de reaksjonære bander. I Spania viser det sig idag, at det ikke er nok med de industrielle våben, man trenger også andre. Og når de spanske kame­rater idag tvinges til å skyte ned sine motstandere for å berge sine egne liv, så er det langtfra noe brudd mot de syndikalistiske prinsipper eller anskuelser.

En vakker dag kan også vi komme i samme situasjon som våre spanske kamerater.Og da nytter det ikke å si at det er stridende mot den socialistiske etikk å forsvare sig med blanke våben mot reaksjonen.

Anderledes stiller naturligvis saken sig når det gjelder krig mellem nasjonene, da er det en forbrytelse mot vårt organisasjonsprinsipp å delta.

I forsvarskampen mot reaksjonen og fascismen gjelder det, at også vi forbereder oss. En arbeidernes verneorganisasjon er derfor absolutt nødvendig i denne forsvarskamp. En bevæb­ning av medlemmene betyr ikke underkastelse under staten, men tvertimot.

Den interessante og allsidige innledning blev lønnet med sterkt bifall.

I den følgende diskusjon deltok Allan Berg, C. O. Tangen, Ernst Andersen samt innlederen. Under diskusjonen berørtes også endel andre sider ved spørsmålet, bl. a. faren for at den nu­værende situasjon i Spania kan utvides til en verdenskrig, og arbeidermassene derved lures ut i en krig mellem nasjonene i den tro at det var en krig for eller mot fascismen.»[64]

Alarms antikrigspropaganda var særdeles fremtredende i 1939, med krav om norsk avrust­ning: «Vi syndikalister bekjemper enhver nasjonal opprustning, som kan styrke kapitalist­klassen og den fascistiske reaksjon.»[65] Albert Jensen skrev: «Det er rendyrket idioti, apsolutt vanvid eller også den uhyggeligste samvittighetsløshet å sludre om småstaters evne til med held å opta kam­pen mot en stormakt, enten den heter Tyskland eller Russland eller noe annet.»[66] Syndi­kalist­enes svar på krigstrusselen var: «Ikke en mann, ikke en øre til militaris­men! Nekt å produ­sere våpen og amunisjon! Nekt å tran­s­p­o­r­tere krigsfornødenheter av noen art! Nekt militær­tjenesten! Generalstreik mot krigen!»[67] En noe resignert Trygve Aakervik kommenterte disse syns­punkt­ene i Arbeiderbladet:

«Enhver antimilitarist er fredsvenn, men på andre premisser enn fredsforeningens medlem­mer.

Undertegnede har snart i tredve år bekjempet krig og militarisme. Krigen fordi den alltid og under alle omstendigheter rammer arbeiderklassen. Det er arbeiderne som i enhver krig er slakte­kveget, det er arbeiderne som må bygge op igjen, skape de materielle verdier som øde­legges ved krig, og arbeiderklassen selv i det seirende land høster aldri noen fordel av seiren. Militarismen har jeg bekjempet fordi den skapte krig.

For mig har spørsmålet om krig eller fred vært meget enkelt: Arbeiderklassen nekter soldat­tjeneste, arbeiderklassen nekter å lage våben og ammunisjon, bygge festninger, krigsskib m. v. Og endelig: Arbeiderklassen svarer på en mobiliseringsordre med den revolusjonære general­streik.

For en 10─15 år siden var disse tanker ennu aktuelle og lot sig høre i arbeidernes for­sam­linger, men nu?

Det er tungt å måtte revidere sin livsopfatning, men begivenhetene ute i verden tvinger en til det.

Fra de land som idag truer freden, kan vi ikke vente noen aksjon fra arbeiderklassens side, fordi den ingen organisasjon har. Fordi ingen propaganda, ingen meningsytring får komme til orde. Hvis da de organiserte arbeidere i de land hvor de ennu får ha sine organisasjoner, skulde følge det program som jeg ovenfor har skissert, vilde ganske snart den hele verden være under­lagt det totalitære styre.

Før Mussolini og Hitler kom til makten, kunde vi hevde 'at arbeiderklassen hadde alt å vin­ne, men bare sine lenker å tape'. Idag må vi erkjenne at i de demokratiske land har arbeider­klassen meget å tape ─ meget å forsvare.

Vi har ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, retten til å slutte oss sammen til felles forsvar; vi har både økonomiske og politiske posisjoner å verne om; vi har mulighetene for å virkeliggjøre vårt ideal ─ sosialismen.

For en anarkist er staten i alle dens former den vederstyggeligste form for samfunds­organi­sasjon, men den demokratiske må dog være langt å foretrekke for diktaturet ─ sort-hvitt eller rødt.

Stillingen i verden idag er den: vi har aksen ─ Berlin─Roma─Tokio; de tre store totali­tære stater som truer verdensfreden ─ truer verdensdemokratiet. Hvorledes skal i denne situas­jon arbeiderklassen stille sig til militarismen?

Mig forekommer det innlysende at vi må revidere vårt antimilitære standpunkt, om vi ikke vil begå selvmord. For mig har antimilitarismen ikke vært et pasifistisk standpunkt, men et hensikts­messighets standpunkt. Det er således ikke noe sentimentalt føleri forbundet med anti­militarismen, og det har det vel aldri vært for den organiserte arbeiderklasse heller.

Som tidligere er vi fredsvenner. Men ingen har fred lengere enn naboen vil. Og så lenge verden har totalitære stater, nytter det ikke å hengi sig til illusjoner om fred. Først når de totali­tære statssystemer er knust ─ tilintetgjort, kan vi for alvor opta arbeidet for sosialismen ─ verdens­sosialismen.

Så lenge de totalitære stater eksisterer, vil alt byggende arbeid være truet med tilintet­gjørel­se.

Så lenge de totalitære stater eksisterer kan arbeiderklassen i de demokratiske land ikke være antimilitarister.»[68]

Alarm svarte:

«Militarismen har han bekjempet, fordi den skapte krig. Og videre: 'For mig har spørs­målet om krig og fred vært meget enkelt: Arbeiderklassen nekter soldattjeneste, arbeiderklassen nekter å lage våpen og ammunisjon, bygge festninger, krigsskib m.v. Og endelig: arbeider­klassen svarer på en mobiliseringsordre med den revolusjonære generalstreik.'

       Her er vi fullstendig enig med Aakervik. Ti her nevner han det der skaper krig. Militaris­men! Her nevner han de våpen arbeiderklassen har til sin rådighet og som kan sette en stopper for et krigsutbrudd. Nemlig å nekte å la sig hverve og nekte å lage våpen og ved en mobilis­erings­ordre gå til generalstreik. Disse ord har han nemlig skrevet, som revolusjonær syndikalist og anarkist. Problemer drøftet fra den gang han stod organisert i disses organisas­joner.

Men så kommer han til noe annet. Det er tungt å revidere sin livsopfatning. NB! Livs­opfatning. Men begivenhetene ute i verden tvinger ham til det.

Vi skal nå se på disse begivenheter. La herr Trygve Aakervik selv få si hvorfra begiven­het­ene kommer og hvorfor de kommer. Fra de land som idag truer freden, kan vi ikke vente noen aksjon fra arbeiderklassens side, fordi den ingen organisasjoner har, forteller han.

Fordi ingen propaganda, ingen meningsytring får komme til orde. Her mener han naturligvis de politiske organer, den faglige bevegelse. Og hevder igjen sin anarkistiske mening. Beviser at de lager store, men svake organer. Byråkratiske institusjoner, hvor ikke medlemmene får si sin mening, hvor de ikke får frembringe de aktuelle spørsmål. At det er byråkratene der stenger alt revolusjonært utenfor.

Så kommer noe han selv har motbevist. Noe han har skrevet med påholden penn. Noe vi alltid hører fra byråkratisk hold, at bare vi slutter oss til dem, så kan de samme aksjonsmidler brukes og drøftes innenfor deres rekker.

Vi kjenner jo godt til hvor herr Aakervik har havnet, han med mange andre, som engang stod i spissen for de revolusjonære bevegelser.

At de havnet over i Arbeiderpartiet og der har solgt sig med hud og hår. Og det kvitterer han med følgende: 'Vi har ytringsfrihet og forsamlingsfrihet. Retten til å slutte oss sammen til et felles forsvar.'

Ja, hvor ligger denne rett? I Arbeiderpartiet og fagbevegelsen skinner det igjennem. Og mest i Det norske Arbeiderparti, forstår jeg. Det som vil danne en ny stat. Det agiterer han for at vi skal slutte op om. I disse store, svake organisasjoner, som ikke er noen organisasjoner, når det kommer til stykke. Disse organisasjoner hvor han jo først skriver, vi ikke har noen ytrings­frihet. Der vil han ha oss inn!

Det er tungt å revidere sin livsopfatning, skriver du, Aakervik. Men efter begynnelsen av din artikkel å dømme, har du jo ikke revidert din livsopfatning. Det er bare som jeg har skrevet, du har gått over i noen andres rekker. Og der får du ikke som du skriver: Komme frem med din livs­opfatning. Din ytringsfrihet er tatt fra dig.

Med andre ord: Det er byråkratene der dikterer hvad du kan få komme frem med. Det er efter deres pipe du må danse. Og da er det nok tungt å se, at en ikke får ha noen livs­opfat­ning!

Men se, herr Aakervik, vi har ennu i behold den organisasjon du engang tilhørte, den organi­sasjon hvor du lærte og dannet din ytringsfrihet. Hvor du fikk din livsopfatning. Den livs­opfat­ning, at det er den arbeidende klasse der har våpnene til sin rådighet. Det vil si, når de kommer til de syndikalistiske organisasjoner, kommer til de organer hvor de får lov til å bruke sin livs­opfatning, hvor de slipper å revidere dem, på grunn av at de ikke har ytrings­frihet. Når de kom­mer hit, herr Aakervik, da får vi store og sterke organer, organisasjoner der vil og kan gjøre noe for å stanse den truende fare idag: Nemlig fascismen!»[69]

Hvordan skulle man så bekjempe fascismen?

«Naturligvis må vi bekjempe fascismen. Den er arbeiderklassens fiende nummer 1 nettopp nå. Men kampen mot fascismen kan ikke føres ved å inngå en eller annen slags borgfred med kapitalismen og staten, selv om staten utruster seg med en demokratisk maske. Ved alle anledninger må vår socialistiske og revolusjonære kamp være klart antikapitalistisk, en kamp som fra frihetlig syns­punkt er en undertrykkende og byråkratisk institusjon. [...] Gjennom opprustninga har de demo­kratiske stater på den måte satt sterke maktmidler i de fascistiske orienterte offiserers hender ─ maktmidler som kan utnyttes mot arbeiderne. Så lenge verdens arbeidere tror og håper på hjelp fra de demokratiske stater og regjeringer i kampen mot fascis­men, så kommer de alltid til å bli bedratt. [...]

Verdens arbeidere må føre sin kamp mot fascis­men og for sine egne linjer. Verdens proletariat må mobiliseres til direkte aksjon på det øko­nomiske kampfelt, til revolusjonære kam­per mot krigsdårene. Militarismen, krigen, og fascismen kan bare opprettholdes hvis verdens produksjon og dens kommersielle liv helt blir engasjert for det. Det er arbeiderklassen i alle land som gjennom sitt daglige arbeide opprett­holder produks­jonen og handelsforbinnelsen mellom landene. Verdens arbeidere må lære seg å forstå at besit­telsen av produksjonen er en fryktelig makt som riktig benyttet kan gjøre stor­verk.

Fasciststatene er i stor utstrekning avhengig av handelsforbinnelse med andre land. Endel produkter må importeres for å kunne opprettholde et perfekt krigsapparat. Verdens arbeidere kan fullstendig lamslå alle forbinnelser med fasciststatene om de bare blir klar over hvilken uhørt makt de har i egenskap av produsenter, opprettholdere av hele det økonomiske liv. Og at arbeiderne utnytter denne uhørte styrke.

På samme tid må all energi utnyttes for å overtale fasciststatenes egne folk til å løfte opp­rørets fane for å slå ned fascistene og fascismen. Revolusjonær direkte aksjon er den linje som verdens­proletariatet må følge. Ikke allianse og borgfred med stater, regjeringer og kapitalismen.

Denne oppgave må vi kjempe for. Agiter derfor og organiser. I fellesskap må vi bygge opp en jernhård anarkosyndikalistisk bevegelse i alle land, en bevegelse som vet hva den vil og vil hva den vet.

De kommende tider krever en stålsatt og beslutningsdyktig arbeiderklasse, en arbeiderklasse som ikke er redd for å ofre seg når det gjeller verdensproletariatets kamp for frihet og socialis­me.»[70]

«Fascismen må bekjempes og beseires med helt andre midler enn kuler og krutt. En kraftig frem­ført propaganda mot kapitalismen, mot diktaturet, mot militarismen, og de nasjonalistiske begreper, vil lære de arbeidende masser å gjennomskue hullheten i de nazistiske hyl og gjen­vinne troen på den internasjonale socialisme, den tro som den moderne politiske og reformist­iske arbeider­bevegelse har forrådt, til fordel for staten, til fordel for nasjonalkapitalismen og som et dolkesting mot socialismen.»[71]

Vinteren 1940 ble Carl O. Tangen dømt til ett års fengsel for ærekrenkelse mot fremmed stats over­­hode, etter anmodning fra Tyskland. For­an­led­nin­gen var et oppslag i Alarm den 9. desember 1939 hvor Hitler, Gøring og Gøbbels omtales på en lite flat­terende måte. For Hit­lers vedkom­mende het det: «Enkel, men stinkende mekanisme bestående av en skitten tann­børste over kjeftamentet og en gramofon med utslitne gamle skiver. Antakelig resultat av en lettsindig rase­kjendsel mellom guden Odin og en ur-arisk zigøynerpike.» Gøbbels fikk også sitt: «Et misfoster som av misfor­ståelse ansees for å være det manglende ledd mellom aper og mennesker, trots livlige protes­ter fra apenes side.» Om Gøring het det: «Levende bevis på de svenske internerings- og sinnsykelovenes lettsindige bestemmelser. Mange anser at han ble utskrevet som helbredet 10 år for tidlig. Andre deri­mot mener at han ble sluppet ut 20,000 år for sent.»[72] Den 3. februar 1940, sto det i Alarm:

«Etter beg­jæring av den tyske legasjon i Oslo har påtalemyndighetene konfiskert 'Alarm' nr. 25 1939 og utstedt siktelse mot bladets ansvarlige redaktør C. O. Tangen etter straffelovens para­graf 247, jmf. par. 96, jmf. par. 102 og 103 for æreskrenkelse mot fremmed stats over­hode. Det gjeller i dette tilfellet Nazi‑Tysklands overhoder Hitler, Gøring og Gøbbels. Resultatet av konfiskasjonen ble ytterst magert for politiet. Bare 6 eksemplarer ble funnet. De tilhører forresten arkivet og redaktøren har protestert ovenfor politimesteren og forlangt eksem­plarene levert tilbake, i det en konfiskasjon fra arkivet strider mot enhver kotyme og dessuten vistnok mangler lovlig hjemmel.

Redaktøren nektet å avgi forklaring til politiet og anså seg på ingen måte straffskyldig, i det han mente det lå høyt over hans evner å kunne ærekrenke menn som de tre naziførere.»[73]