Streikebryterproblemet
Splittelsen i arbeiderbevegelsen medvirket nok også til å ta kraften ut av både revolusjonære og reformistiske fremstøt. På den annen side økte selvtilliten, motstandskraften og kampberedskapen i de borgerlige regimene. I 1920 tok Norges Rederforbund, Norges Industriforbund, Norsk Landmandsforbund, Den Norske Bankforening, Norges Håndverkerforbund og Norges Handelsstands Forbund, i nært samarbeid med regjeringen, initiativ til Norges Samfundshjelp under nasjonalistiske paroler.[1] Dens formål var å stille «arbeidsvillige», det vil si streikebrytere, til disposisjon under omfattende streiker.[2] Selv hevdet de:
«Vi ─ undertegnede næringsorganisationer ─ opfordrer Dem herved til at slutte Dem til Norges Samfundshjælp.
Norges Samfundshjælp er en sammenslutning som er dannet av undertegnede næringsorganisationer og som stiller sig til myndigheternes raadighet, naar vigtige samfundsfunktioner trues med stans.
Som medlemmer optages norske mænd og kvinder.
Norges Samfundshjelp driver ingen politikk og vil ikke vareta nogen enkelt stands interesser. Den er gjennem sit formaal utryk for samfundets ret til at holde sine vigtige funktioner gaaende, naar en arbeidsstans rammer samfundet eller naar et politisk maal søkes naad ved almindelig arbeidsstans.
Norges Samfundshjelp bestrider ikke retten til streik eller lockout, men den vil motarbeide, at samfundets funktioner dermed skal lammes.
Norges Samfundshjælp vil derfor træ til paa de lovlige myndigheters kaldelse, og vil til gjengjæld bli beskyttet ved de lovlige midler som staar til myndigheternes raadighet.
Norges Samfundshjælps medlemmer er forpligtet til paa indkaldelse at møte op til saadant arbeide sim blir dem paalagt i henhold til sin indmeldelse. For dette vil de faa en rimelig godtgjørelse.[3]»[4]
Gerda Storm kommenterte:
«Denne samling av parasiter er det altsaa som av ren uegennytte vil hjælpe samfundet uten at ivareta nogen bestemt stands interesser. Tænk saa sublimt og selvopofrende. En samling av individer som vel aldrig har utført en dags produktivt arbeide i hele sit liv skal nu iklæ sig arbeidstrøien 'paa de lovlige myndigheters kaldelse' og presse ut sveden av sine velpleiede kadaver.»[5]
Noen år senere skrev Alarm:
«Samfundshjelpen heter den første norske forening, der har optatt streikebryteriet som spesiell opgave. [...] har Samfundshjelpen pålagt sine medlemmer dette Judasarbeid. Med andre ord: for å bli medlem av Samfundshjelpen forlanges det først og fremst at kandidaten er en samvittighetsløs skurk, som uten betenkning er villig til å slå ned enhver berettiget kamp som føres fra arbeidernes side.»[6]
Organisasjonen agiterte åpenlyst i de bestående idrettslagene, og det vakte bestyrtelse i idrettskretser da et helt lag i Kristiania meldte seg kollektivt inn i Samfundshjelpen.[7] Det utviklet seg snart et nært samarbeid mellom militæretaten og Samfundshjelpen.[8] Hovedavdelingen hadde kontor i forsvarsdepartementets lokaler på Akershus festning, mens Bergensavdelingen hadde sine lokaler i Arsenalbygningen på Bergenshus festning.[9] Under «storstreiken» i 1921 lå gardister, som hadde fått utdelt skarpe skudd, og voktet Samfundshjelpens folk som gjorde streikebryterarbeid på bryggene i Kristiania.[10] Omkring 1923/24 eksisterte den mer på papiret enn i realiteten. Grunnorganisasjonen i Bergen ble oppløst 1940, mens sekretariatet i Oslo ble oppløst i 1942.[11] Samfundshjelpen ga ut bladet Samfundet.
Særlig produktive var ikke streikebryterne tilknyttet Samfundshjelpen. To mann utførte én manns arbeid, og hver hadde seks soldater til vakt.[12] 24 «samfundshjelpere» ved Kristiania gasverk utførte akkurat like mye arbeide som det fem av de gamle arbeiderne gjorde. I tillegg kom et vaktmannskap på en hel del soldater og politibetjenter for å beskytte dem.[13]
I tillegg ble Borgernes Samfund startet. Alarm kommenterte:
«Forutsetningen med Borgernes Samfund var å danne garder for å beskytte 'samfundshjelperne' under utførelsen av deres usle håndverk. Disse skurker skulde altså bevæpnes. Og det har allerede vist sig at de er vel bevæbnet og at våbnene er skaffet tilveie gjennem de militære forbindelser de har skaffet sig gjennem Samfundshjelpen. Borgernes Samfund er således en rendyrket lakeiorganisasjon for alle kapitalistiske forbrytere og består av durkdrevne fiender av den arbeidende klasse og dens interesser. [...] Denne sammenslutning og dens medlemmer står i mange henseender lavere enn de almindelige streikebrytere. De føles sig endog selv for makelige til å utføre Judasarbeidet, men lar sig likefullt falle så dypt at de med væbnet vold forsvarer de ynkrygger som gjør det. De er med andre ord en lavere art av streikebrytere.»[14]
Forfatteren Jack London plasserte streikebryteren i en lignelse om skapelsesberetningen:
«Da Vorherre var færdig med sit siste arbeide, ormen, padden og blodiglen, var der endnu et emne igjen til et væsen, en aldeles eiendommelig substans, og herav skape han streikebryteren: Et tobenet dyr med en sjæl, som ligner en korketrækker, hjernskallen er fyldt med potetgrøt og ryggen er lavet av lim og gamle galoscher. Paa det sted hvor mennesket har hjertet, har streikebryteren blot en kjøtklump som indeholder alskens raattenskab.
Naar streikebryteren viser sig paa gaten, vender menneskene ryggen til ham, englene i himmelen graater ved hans aasyn, og selve hr. Fanden stænger helvedes porte for ham. Judas Iscariot var en gentleman i sammenligning med streikebryteren, ti han hadde dog saa mange menneskelige følelser igjen, at han gik hen og hængte sig; men det har streikebryteren ikke.[15]
Alarm skrev om den moderne streikebryter:
«En virkelig hederlig mann hverken kan eller vil nogensinne bli en streikebryter.
Når en gruppe arbeidere tvinges i streik og en av disse svikter og løper over til fienden, er han en forræder, som ifølge rent borgerlig nasjonalistisk rettsbegrep skulde vært dømt til døden, hvis krigen hadde stått mellem to nasjonale makter.
Klassekrigen er også i likhet med de nasjonale krige, en krig mellem to fiendtlige makter. Her er grensene opstukket efter klasselinjene mens de fiendtlige nasjoner derimot opstikker sine grenselinjer territorialt.
Det egentlige skille mellem nasjoner og klasser er det, at nasjonale følelser at falske opkonstruerte skalkeskjul, mens derimot klassefølelsen er en ekte følelse, som for den utbyttede klasse daglig næres gjennem den undertrykkelse den er utsat for. Ingen arbeider kan føle med den regjerende og herskende klasse i det land han er født. Han har de virkelige fiender innenfor grensene av det land hvori han lever. Om han forråder dette land kan det like meget være en hederlig handling som et forræderi. Ti med den undertrykte klasse i det land som de regjerende i hans eget land ligger i fiendskap har han sine meningsfeller, som han er bundet sammen med med langt sterkere bånd enn nasjonalgrensene. Når det så er forbundet med dødsstraff å forråde det land som eies av arbeidernes virkelige fiender, må en arbeiders forræderi mot sin egen klasse være et dobbelt så stort forræderi, en forbrytelse som aldri kan sones. Det er da forståelig, at hatet mot streikebryterne ikke kjenner nogen grense blandt de bevisste arbeidere. For dem er streikebryteren et slimet ukrutt som må ryddes av veien hvis arbeiderklassen skal gå fremover i sin kamp for økonomisk og åndelig frigjørelse.
Kapitalismen kjemper for sine interesser. Den organiserte arbeiderklasse kjemper likeledes for sin klasses interesser. Men streikebryteren forråder sin klasse. Han nedverdiger sig til å selge sig selv og sine kamerater til fienden for nogen usle kroner.
Han er den ynkeligste fremtoning i hele universets levende liv.»[16]
Et annet problem var at enkelte av de reformistiske fagforbundene tvang de arbeidsløse til streikebryterarbeid, spesielt hvis NSF var i konflikt. Det var fagforeningene som utbetalte arbeidsledighetsbidrag, og staten refunderte en del av dette bidraget, men kun under den forutsetning at arbeiderne tok det arbeidet som ble tilbudt ─ også streikebryterarbeide.[17]