I 1919 opprettet DNA og LO en felles sosialiseringskomité. Sosialiseringens formål var å avskaffe adgangen til økonomisk utbytting av andre mennesker.
Sosialisering innebar tre ting:
· Produksjonen måtte overføres til samfunnseie,
· konkurranse‑ og profittsystemet måtte erstattes av planøkonomisk produksjon og fordeling, og
· styringssystem og forvaltning i næringslivet måtte gjennomgripende demokratiseres fra bedriftsnivå og oppover ved en pyramide av rådsorganer: bedriftsråd, distriktsråd, bransjeråd, og landsråd som et næringslivets parlament på toppen. Bedriftsrådene skulle bestå av arbeidere, funksjonærer og arbeidskjøpere.
På fagkongressen i juni kom motstanden fra syndikalistisk hold.[2] Alfred M. Nilsen, sekretær for anleggsarbeidergruppen i Arbeidsmandsforbundet, og tidligere formann i Fagopposisjonen, foreslo at hele sosialiseringsspørsmålet ble sendt til ny utredning, og bedriftsrådene ville han bygge utelukkende på fagorganisasjonen. Funksjonærene kunne innbys til å bli med etter hvert som de organiserte seg, og sluttet seg til den organiserte arbeiderklasse i kampen mot kapitalismen. Arbeidskjøperne skulle holdes helt utenfor. Den øvrige rådspyramide fra distriktsråd og oppover ville han utelukke helt fra kongressens vedtak:
«Vi har kjæmpet for det føderative princip i fagbevægelsen, og det var meningen at det skulde føres videre ut i samfundslivet. Men hvad vil følgen bli, hvis arbeiderne ute paa arbeidspladsen skal delegere sin magt til et raad og derfra videre til de øverste instanser? Kan det ikke tænkes at ogsaa det vil føre til magtbrynde? Vi er mennesker alle og har saa let for at la os bestemme av vore omgivelser og det system som behersker os. Jeg mener at det er ikke mulig at faa skapt et virkelig demokrati paa den maate, at vi overlater disse ting til raad, som igjen bygger paa andre raad ─ det blir et industrielt demokrati kanske ikke bedre end det vi har.»[3]
Han var redd for at et rådssystem bestående av arbeider og arbeidskjøpere «kan bli et apparat i kapitalistklassens hænder til forlængelse av livet for det kapitalistiske system».[4]
På DNAs landsmøte i 1920 gikk man med overveldende flertall inn for rådssystemet som skulle tre istedenfor parlamentarismen og proletariatets diktatur. Blant dem som stemte for var politikere som senere skulle komme til å innta ledende stillinger i norsk parlamentarisme: Alfred Madsen, Trygve Lie, Oscar Torp og Einar Gerhardsen. Tranmæls makterobringsstrategi var at arbeiderklassen skulle erobre makten gradvis, bedrift for bedrift, gjennom bedriftsrådene, og uten vold.[5] (I DNAs program for 1927 ble bedriftsrådsstrategien fullstendig oppgitt.) På LO‑kongressen samme år ble følgende vedtatt: «Kongressen uttaler sin tilslutning til socialiseringskomiteens indstilling og DNAs stilling til raadssystemet og masseaktionen.»[6] Vedtaket var et gjennombrudd for Fagopposisjonen. Men det gamle spenningsforholdet innen Fagopposisjonen mellom «halv»syndikalister og «rene» syndikalister kom frem her også, slik det hadde gjort i saken om bedriftsrådene og sosialiseringen. For de «rene» syndikalister var det politiske rådssystemet ikke veien til arbeidernes frigjøring. De var helt antipolitiske og trofaste antisentralister. Alfred M. Nilsen stilte eget motforslag mot Tranmæls, og uttalte:
«Der er talt om grundlaget, paa hvilket vi kan samle vor klasse for socialismen. Skal vi ind paa den vei at opstille politiske programposter da tror jeg ─ ja jeg føler mig overbevist om det ─ at vi saa langt fra at faa en samling istand bare opnaar det stik motsatte. Ti det hele har intetsomhelst med fagbevægelsen at gjøre. Historien lærer ogsaa at det netop er de politiske systemer, som arbeiderne aldrig kan bli enig om. Syndikalisterne har været de første til at peke paa, at veien frem gaar gjennem de økonomiske sammenslutninger, og vi skulde vel være meningsberettiget her, naar der tales om at finde den rette linje. Jeg vil si, at vi skal passe os for at smede nye lænker for os selv. Masseaktionen skal jeg stemme for, men et politisk raadssystem betakker jeg mig for.»[7]
Nilsens forslag
lød: «Kongressen uttaler, at masseaksjonen maa ansees som det avgjørende middel
i klassekampen.»[8] J. Solli uttalte i debatten: «Vi
syndikalister er ogsaa revolutionære men vi ser revolutionen som noget
mer end et statskup, som et rollebytte av personer. […] Jeg ser saken slik, at
der er en klassepolitikk og en partipolitikk. Det økonomiske raadssystem er et klassegrep.
Men det politiske raadssystem kan bare tilpasses det specielle parti.
Det forekommer mig, at proletariatets diktatur i Russland som i Tyskland
skræmmer.»[9] Martin Tranmæl, på sin side, uttalte: «Nu kjender jeg
igjen mine gode gamle syndikalistiske venner! Naar de kommer ind paa politikk
er de snart i ekstase. Da kan de bli ivrige! Jeg synes vi kan ta det med
ro. ─ At gi fagbevægelsen et politisk eller revolutionært maal er
et og det samme. Vi uttalte os i ét politisk spørsmaal før: socialiseringen,
socialismen; saa gjælder det formerne. Vi sier, at det nye skal bygges
op nedenfra, og det er det, som er revolutionær socialisme.
─ Vi staar jo, de fleste av os, kollektivt tilsluttet Det norske
Arbeiderparti. Det har ikke svækket, men styrket
den faglige kamp. […]»[10]
Kristiania Samorganisation forslo at det i LOs formålsparagraf skulle stå: «I forståelse med andre klassekamporganisationer at arbeide for produktionsmidlenes socialisering paa grundlag av bedriftsorganer.» Sekretariatet forslo mot dette: «I forståelse med arbeidernes politiske organisation at arbeide for produktionsmidlenes socialisering». I debatten ble det vist til at av andre sammenslutninger som sto på klassekampens grunn var NSF. Sekretariatsmedlem A. Bratvold var ikke særlig begeistret for syndikalistene i NSF: «Hvad gjør syndikalistene? Jo, de forsøker at sprænge organisationene rundt om. Jeg kan ikke anerkjende denslags organisationer, og jeg finder ikke at der er nogen grund for kongressen til at gjøre nogen forandring i sekretariatets forslag bare for at faa anerkjendt den syndikalistiske sprængorganisation.»[11]
De nye lederne i parti og fagbevegelse verken talte for, eller tok i bruk, militante kamplinjer i Fagopposisjonens forstand. Selve programmet fagopposisjonsfolkene var valgt inn på ble raskt oppgitt som uaktuelt for den politiske og økonomiske situasjon som forelå. Men også de prinsipper, og selve diskusjonen om de prinsipper for faglig kamp som Fagopposisjonen førte inn i norsk arbeiderbevegelse ble avvist, ikke bare som uaktuell, men som direkte skadelige for fagorganisasjonens videre fremgang. Ideologisk legitimitet for krisepolitikken som ble utformet, søkte den faglige ledelsen snarere i den gamle sosialdemokratiske retningens idégrunnlag. I 1920 markerte flere av de gamle lederne fra Fagopposisjonen, med Tranmæl i spissen, avstand til sine gamle idéer. Den føderative tanke, parolene om makten tilbake til medlemmene, og lokal selvvirksomhet betydde ikke lenger så mye for de gamle fagopposisjonslederne. Man kan si at Tranmæl prekte føderalisme, men praktiserte sentralisme. Tranmæl hadde fått en ledende posisjon i DNA, andre hadde fått ledende posisjoner i fagbevegelsen. Påvirkningene fra den russiske revolusjon og DNAs medlemskap i Komintern hadde nok også sitt å si. «Kanskje var det heller slik at for de gamle lederne hadde det føderative prinsipp vært en taktisk innrømmelse til syndikalistene for å holde opposisjonen samlet på den indre linje?», spør historikeren Per Maurseth.[12] Eller som Alarm skrev flere år etterpå: «Hvorfor førte fagoppsisjonen frem? Årsaken må søkes i den motstand den fikk fra partipolitikkerne og de 'ledende' i landsorganisasjonens side ─ og måske litt sabotasje?»[13] Alfred M. Nilsen skriver:
«Under kongressen 1920 kunde man ogsaa merke, at nogen av oppositionens tidligere 'førere' hadde ændret opfatning angaaende de føderative principerne. Og alle sammen tar sigte paa at bygge det fremtidige økonomiske system paa 'raadsinstitutioner' istedenfor, som oppositionen oprindelig mente, paa organisationerne. Alle forslag om at organisationerne, det vil si: medlemmerne, skulde ha den endelige avgjørelse av alle vigtige saker, stemte de ned. [...]
De som har fulgt nogenlunde med i de senere tiders diskussion, vil sikkert ha lagt merke til den ændrede kurs, som flere av de toneangivende 'revolutionære' fagforeningsmænd har slaat ind paa. Mens de tidligere konsekvent hævdet 'magten tilbake til medlemmerne', saa heter det nu, at man skal lægge større magt i ledelsens hænder end nogen gang før. Nu er det ikke længere føderalisme det tales om, men streng centralisme. Det forhindrer dog ikke at de vil bygge organisationen paa lokale samorganisationer. Det vilde bli en altfor aapenbar humbug, om man ogsaa skulde forlate det standpunkt. Men det er intet iveien for at organisationen kan bygges paa lokale samorganisationer og samtidig i realiteten opretholde centralismen. Det beror bare paa hvordan man gjennemfører magtfordelingen ─ først indenfor de lokale samorganisationerne og dernæst indenfor den samlede landsorganisation.
Da landsorganisationens sekretariat i 1915 negtet medlemmerne ved statens anlæg at si op den da gjældende tarifavtale, tillot jeg mig at paatale dette forhold likeoverfor landsorganisationens formand. han svarte da bl. a.: 'Vi vil da ikke sitte her og være bare ekspeditionschefer, som ekspederer sakerne. Vi vil da død og pine ogsaa ha noget at si!' ─ Netop det ja. De vil ha noget at si. Og naar de først har faat noget at si, saa vil de tilslut ha alt at si. De vil saa gjerne være formyndere for arbeiderne.
Det er præcis den samme aand og tankegang, som nu gjør sig gjældende blandt en stor del av de som engang bekjendte sig til de føderative principper. mens de før sa, at det altid er farlig at lægge for stor magt i faa mænds hænder, fordi det saa let vil lede til magtbrynde og magtmisbruk, saa heter det nu, at dette var rigtig saa længe reformisterne hadde magten. Men naar de revolutionære faar magten, da er det ikke længere farlig, ti da blir det ikke længere en reformistisk, men en 'revolutionær centralisme'! mens de før sa, at det vil ikke nytte at skifte personer i ledelsen saalænge systemet er galt, ti systemet vil bare ødelægge personerne, saa tales der nu som om det er personerne det kommer an paa, og ikke saa meget systemet. Og dog har vi nu flere beviser paa, at saasnart personer som har kaldt sig revolutionære, er kommet ind i ledelsen, saa kan man ikke længere øine den ringeste forskjel paa dem og de gamle reformisterne. Forskjellen er i ethvert fald ubetydelig.
Nu har man fundet et nyt slagord, som heter 'demokratisk centralisme'. Og det er dette, som nu skal danne grundlaget for det organisationssystem man skal ha.
Demokratisk centralisme? Hvad er det? Det er en paradoks. ─ Med demokrati forstaar man et system hvorunder folket i bokstavelig forstand styrer sig selv. Man maa her ikke forveksle demokratiet med den statsforfatning vi har her i landet og hvorunder folket gir fra sig magten og lægger den hænderne paa valgte repræsentanter, som derpaa optrær ─ ikke som folkets tjenere, men som dets herre. Og til stadighet misbruker magten. Det er en karrikatur av et demokratisk system. Eller kanske rettere: det er ikke demokrati, men centralisme ─ statscentralisme.
Centralismen er netop et system, hvorved man lægger stor magt i faa mænds hænder og er saaledes demokratiets rake motsætning. Demokrati og centralisme er to motsatte begreper, som ikke lar sig forene. Derfor kan heller ikke 'demokratisk centralisme' bli andet end hvad det er: humbug. Men det er denne humbug som nu bydes frem til de norske arbeidere. Og som de indbydes til at basere sit organisationssystem paa. ─ Sandelig, de herrer har forstaat at holde sig fremme dengang frækhetens naadegaver ble utdelt.»[14]
LOs organisasjonsform var stadig oppe til diskusjon. På kongressen i 1920 forelå det et forslag fra Kristiania Samorganisasjon om en omlegging av organisasjonsformene i en industriell og syndikalistisk retning. Forslaget ble støttet av en rekke samorganisasjoner og avdelinger, og resultatet ble et prinsippvedtak om omlegging av organisasjonsformene i pakt med «Kristianiaforslaget», og nedsettelse av en komité på 9 medlemmer som skulle legge frem et forslag til vedtekter på kongressen i 1923. Dette ble en 8‑mannskomité etter at Alfred M. Nilsen, tidligere leder for Fagforeningenes lokale Samorganisation i Trondheim, og senere anleggs‑ og gruvesekretær i Arbeidsmandsforbundet, gikk over til NSF.[15] Han anså det som nytteløst å arbeide innenfor LO nå som fagopposisjonsfolk hadde fått sentrale posisjoner uten å vise vilje til å sette fagopposisjonens program ut i livet. Han betraktet forslagene som et knefall for sentralismen. Den rent syndikalistiske retning var dermed ikke representert i utredningen.
«Jeg har faat megen kjæft fordi jeg gik ut av den 9-mandskomité som skulde utrede spørsmaalet om organisationsformene.
Hvorfor gik jeg? Fordi jeg allerede var klar over at de tidligere riddere av den norske fagoppositionen hadde svigtet sin fortid og sine ideer.
De var blit angrepet av bolsjevismen. Og bolsjevismen er det rakt motsatte av hvad fagoppositionen vilde. Fagoppositionen mente at en føderativ organisation var en livssak for arbeiderklassen og revolutionen. Og vi kjæmpet som løver for disse principper. Bolsjevismen holder paa det motsatte ─ paa centralismen. Men centralismen er dødens følgesvend. Den kvæler alt liv, al frihet. Den kvæler revolutionen slik som den har kvalt den russiske revolution. Men de gik over til fienderne ─ bolsjevismen ─ alle sammen. Og det var vondt at se dem svikte og selv bli staaende alene. Naar saa dertil kom, at man skulde sitte der ved siden av en mand, som jeg anser for at være den største politiske svindler og kjæltring som overhodet er født av en kvinde i dette land, saa blev det for meget selv for en 'slusk'. Ogsaa gik jeg.
Og fagoppositionen ? Den var død. Siden 1920 ─ da den paa kongressen svigtet sig selv eller rettere: begik selvmord ─ har den lagt paa likstraa. Paa forhaand tillot jeg mig at si, at den officielle begravelsen vilde komme til at foregaa paa kongressen 1923. Og, sa jeg, da vil Martin Tranmæl fungere som prest, Ole O. Lian som klokker og som marskalker vil fungere Halvard Olsen og Elias Volan.
Præsis slik gik det. Nu er den da endelig vel begravet. Og nu faar man ─ med fagoppositionens selvmordkandidaters hjælp ─ industriforbund istedenfor samorganisationer, centralisme istedenfor føderalisme, stene for brød. Eller som en av kongresrepræsentantene sa: Lea istedenfor Rachel. Nu kan program- og principsvikterne gaa hjem og ta sig en rolig blund. Nu har det lykkedes dem at bære alle overbevisningstro revolutionæres haap til graven. ─
Anlægsbusen fik ret.»[16]
Alfred M. Nilsen skriver i sitt «Manus til selvbiografi»:
«Om Lian ble det sagt at han var for ustø når det gjaldt å ta standpunkt til viktige saker. Han 'svaiet som et rør for vinden' ble det sagt. Seinere røynsler viste at det var mye i det.»[17]
Lian selv uttalte på LO-kongressen i 1920:
«Jeg har bøiet mitt sind mange gange for at undgaa splittelse, og ikke tror jeg, at noegen vil mistænke mig for at ville splittelse. Jeg tror ogsaa, at den stilling som jeg ved de leieligheter har valgt at indta, har været til gavn.»[18]
En del tillitsmenn innen fagorganisasjonen dannet i 1921 en rent midlertidig gruppe, Fagopposisjonen av 1921, som kom med kritikk av komitéen. De besto av kommunister (dvs. medlemmer av DNA), sosialdemokrater (dvs. medlemmer av NSA), syndikalister «samt flere tilhængere av den tidligere fagopposition».[19] De ville bygge ut fagorganisasjonen gjennom landsomfattende industriforbund. Alarm kommenterte:
«Ca. 30 misfornøiede forbundsrotter har i disse dage dannet en organisert opposition inden landsorganisationen, med formaal at kjæmpe for bibeholdelsen av forbundsformen og stillingerne inden forbundene. Det er saaledes ogsaa en økonomisk organisation. Men mon om ikke forretningsfører‑ og sekretærstillingerne inden de paatænkte lokale samorganisationer kunde benyttes som rottefælder.»[20]
Ni «aktive medlemmer av Den norske Fagopposition» ga også ut en brosjyre mot komitéinnstillingen, «Arbeidernes føderative klassekamporganisasjon». Det var Osc. L. Ottersen, Nils Heggland, Vitalis Andersen, Conr. Andersen, Felix Persson, T. Leira, BB. Svensson, Alb. Bjørk, Johs. Abrahamsen. De hadde ventet seg mye av kongressens vedtak i 1920, men
«da komitéens innstilling forelå, følte vi en stor skuffelse. Det som foreslås angående styreform og administrasjon er etter vår opfatning ikke føderalisme ─ selvstyre ─ som våre krav gikk ut på. Og den industrielle opdeling som foreslås, kan vi heller ikke innse vil bli en forandring som kan i møtekomme forlangendet om mer smidighet og effektivitet. [...] Kort sagt, vi kan ikke på noen måte godkjenne innstillingen som noe uttrykk for de idéer vi i så mange år har vært med å bære frem. [...] Det var en føderativ, revolusjonær klassekamporganisasjon man krevet. Istedet bys man en centralistisk, reaksjonær og byråkratisk orgsanisasjon. Kan man så undre sig over at de som mente det alvorlig med sin deltagelse i Fagopposisjonen og med de idéer denne bygget på, føler sig i høieste grad skuffet.»[21]
I brosjyren stiltes det så, som motsetning til komitéinnstillingen, opp utkast til en føderativ organisasjonsordning, der både oppbyggingen, industriinndelingen og kamptaktikken ble trukket opp. Fem av de ni sto senere i spissen dannelsen av Føderalistisk Propagandaforbund innenfor LO. Det var Witalis Andersen (Skredderforbundet), Oscar L. Ottersen (Norsk Centralforening for Boktrykkere), Nils Heggland (Gullsmedarbeiderforbundet), Conrad Andersen (Kommuneforbundet) og Johs. Abrahamsen (Tobakkarbeiderforbundet).[22]
På Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbunds (NKIF) landsmøte i 1923 var det 2 forslag i forbindelse med spørsmålet om de internasjonale forbindelsene. Halfdan Jønsson ønsket utsettelsesforslag om at de innsendte forslagene ikke ga anledning til noen beslutning fra landsmøtets side.
|
Halfdan
Marius Jønsson (1891‑1945) Halfdan Jønsson ble første gang organisert i Sverige 1908. Han skal, mens han jobbet som platearbeider på Rosenberg Mekaniske Verksted i Stavanger, ha deltatt i Anarkistisk-Syndikalistisk Forening, som den gang (rundt 1914 og noe senere) var en levende ungdomsgruppe av senere arbeiderpartifolk. I 1919 ble han valgt til sekretær i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, og flyttet til Oslo. «I den første tiden Jønsson var bosatt i Oslo deltok han i Syndikalistisk-Anarkistisk Forening. Senere var han i alle år medlem av Oslo Arbeidersamfunn inntil han flyttet til Bærum.»[23] Han ble i 1923 formann i NKIF, og i 1934 nestformann i LO. I 1942 ble det opprettet et illegalt faglig utvalg innen NKIF med Jønsson som leder, samtidig som han også var formann for det sentrale, illegale faglige utvalget. Han ble arrestert av tyskerne i 1944 og sendt til Tyskland, først til tilintetgjørelsesleiren Natzweiler. Han døde i Dachau i 1945. I følge Jorunn Bjørgum (Bjørgum 1973 og Bjørgum 1998c:50) ville det ikke vært utenkelig at han hadde overtatt som LO‑leder etter krigen hvis han hadde overlevd. |
«Samtidig hevdet han, som sitt personlige ønske, at Landsorganisasjonen ble innmeldt i den syndikalistiske Wien‑internasjonalen, som hadde blitt stiftet i 1921 som en reaksjon mot den sentralistiske organisasjonsstrukturen i R.F.I.[24] Hvorfor han ikke satte fram forslag om dette, begrunnet han slik: 'Men et praktisk skjønn på saken tilsier mig, at en standpunkttagen for den syndikalistiske Internasjonale vil i høi grad vanskeliggjøre de interskandinaviske forbindelser, likesom også forbindelsene med andre land med hvilke vi ønsker samarbeide. Og disse forbindelser har langt større betydning her i landet ─ og gjennem forbundene for Landsorganisasjonen ─ enn en tilslutning til hvilken som helst av de tre faglige internasjonaler vil ha.' NKIFs landsmøteprotokoll 1923 s. 75 [...] H.J. fortsatte med å hevde at de faglige internasjonalene prinsipielt burde være partipolitisk uavhengige. De skulle ikke være «uttrykk for noget parti eller diktert av noget parti». Begge de to andre internasjonalene var imidlertid nettopp det, henholdsvis sosialdemokratisk og kommunistisk. Siden tilmelding til Wien‑ internasjonalen ikke var aktuelt for den norske fagbevegelsen, konkluderte Jønsson med at en fikk avvente sekretariatets utredning og ikke vedta noe om de internasjonale forbindelsene på dette landsmøtet.»[25]
Med 52 mot 33 stemmer vedtok landsmøtet Halfdan Jønssons utsettelsesforslag. Jønsson ble valgt til formann. Han var ikke lenger partipolitisk orientert etter at han hadde meldt seg ut av DNA i 1921 i forbindelse med striden om «Moskvatesene» og den første partisplittelsen. (I 1926 meldte han seg inn igjen i DNA.) På Fagkongressen i 1923 fremla Halfdan Jønsson på egne og Ole Storaa, Humlebræk og Eikefjords vegne et forslag om også å greie ut spørsmålet om innmelding i den syndikalistiske internasjonale ─ Internationale Arbeider‑Association (IAA), og samtidig alle følgene som innmelding i den ene eller andre internasjonale kunne få for fagbevegelsen. Forslaget ble nedstemt.
«Spørsmaalet om landsorganisationens fremtidige internationale forbindelser oversendes en av kongressen valgt komité til utredning.
Utredningen maa omfatte spørsmaalet om indmeldelse saavel i Den røde faglige internationale i Moskva som indmeldelse i Internationale Arbeider Association i Berlin.
Komiteen maa bringe paa det rene hvilke forpligtelser en indmeldelse i hver av de ovennævnte internationaler vil medføre for landsorganisationen og de enkelte forbund. Videre maa der bringes fuld klarhet over hvilke følger en indmeldelse i nogen av disse internationaler vil faa for de enkelte forbund likeoverfor deres respektive forbundsinternationaler og broderorganisationer i andre land og hvilken indflydelse det vil faa for samarbeidet og tillidsforholdet inden landsorganisationen.
Naar utredningen foreligger oversendes den med sekretariatets indstilling de tilsluttede organisationer (forbundene) til behandling og uttalelse. Forbundenes uttalelse maa foreligge i saa god tid, at saken kan forelægges næste kongress der træffer den endelige avgjørelse.»[26]
Jønsson var tilhenger av samarbeide mellom fagbevegelsen og de ulike politiske partier i visse situasjoner, men han var mot gjensidig representasjon. Fagbevegelsen skulle ikke være politisk nøytral, men partipolitisk uavhengig.
«Men den blir ikke 'uavhængig' av det parti som den pleier gjensidig repræsentation med. Den nuværende ordning forekommer mig tvertom at betegne en overhøihet fra partiets side. Paa samme tid har man set hvad slags folk partiet har sat ind i sekretariatet ─ en arbeidsgiver som Magnus Nilssen i sin tid og ogsaa under den nye ledelse en ikke‑fagorganisert. Endog til denne kongres har partiet sendt en overklasseperson. Det viser interessen for fagorganisationen! [...] Paa den maate som det nu gaar blir det ikke samarbeide, men samrøre. Jeg vil samarbeide med Det norske arbeiderparti, med socialdemokratene og de faa anarkister likesom ogsaa med den syndikalistiske federation, om saa skal være. Men derfor vil jeg ikke at de skal repræsenteres i sekretariatet nogen av dem.»[27]
Halfdan Jønsson «har hatt sterke syndikalistiske opfatninger»,[28] og hadde vært aktiv i Fagopposisjonen. Han har også blitt karakterisert som anarkist.[29] I Alarm 42/1930 karakteriseres han som en renegat, dvs. en frafallen. Jeg har funnet en H. Jønson i møtereferatene i arkivene til Oslo Social-Anarkistiske Forbund, tidlig på 1920‑tallet. En Jönson ble 25/9 1919 formann i Kristiania Ungsocialistiske Klub for kommende kvartal.[30]
LO‑kongressen i 1923 satte punktum for hele debatten om den føderative organisasjonsformen. Forbundenes behandling av organisasjonskomiteens innstilling til LOs omlegging viste at meningen var sterkt delte blant de fagorganiserte. 15 forbund hadde stemt for at LO skulle bygges på samorganisasjoner, mens 17 forbund ville opprettholde forbundsformen. 46 749 medlemmer stemte for samorganisasjoner, mens 41 237 stemte mot. Det var altså et flertall av medlemmene som var for en omlegging fra forbund til samorganisasjoner, mens et flertall av forbundene var i mot.[31] Man vedtok å legge bransje, og ikke fag, til grunn for fagbevegelsens oppbygning. Dessuten valgte en forbund, og ikke samorganisasjoner, som de sentrale grunnorganisasjoner. Etter hvert som omleggingen til industriforbund skred frem, styrket forbundene sine posisjoner, og det lokale initiativ fikk sitt virkefelt innen de distriktsvise samorganisasjonene. Vedtaket resulterte i en oppdeling, for ikke å si slakting, av det store og mektige, mest radikale og «halvsyndikalistiske» Arbeidsmandsforbundet, samt en betraktelig styrking av LO semtralt. «En federalistisk‑centralistisk vanskapning», karakteriserte en innsender forslaget til ny organisasjonsform i Alarm.[32] «Industriforbundene i landsorganisationen synes som sagt at bli et makverk», ble det også hevdet.[33] Syndikalismen var nå ute av hovedfortellingen om norsk arbeiderbevegelses historie, men ikke død og begravd. Også på senere LO‑kongresser kom konflikten mellom sosialdemokratiske og syndikalistiske idéer opp, særlig i forbindelse med fagforeningenes kollektive medlemskap i DNA, og i forholdet til samorganisasjonene.
I forbindelsen med de forskjellige splittelsene i Arbeiderpartiet (DNA) ─ i 1921 da Norges Socialdemokratiske Parti (NSA) ble stiftet som et resultat av DNAs innmeldelse i Komintern i 1919, og i 1923 da Norges kommunistiske Parti (NKP) ble stiftet fordi DNA meldte seg ut av Komintern ─ kom forholdet mellom fagbevegelse og parti i en ny stilling siden det ikke lenger bare var ett arbeiderparti. Mange ønsket ingen partipolitisering av fagbevegelsen. På LO-kongressen i 1927 ble det fremlagt en uttalelse undertegnet av Nils Heggland, Johs. Abrahamsen, Oscar L. Ottersen, Witalis Andersen og Malfred Bergseth. Disse var i sin tid også medlemmer av Norges Sosial-Anarkistiske Forbund og Føderalistisk Propagandaforbund. Saken gjaldt LO-sekretariatets forslag om godkjenning av sekretariatets bevilgning på kr. 100 000 til DNAs valgkamp ved siste stortingsvalg, samt et forslag om å etablere et samarbeide mellom LO og DNA gjennom en samarbeidskomité valgt av og blant de to organisasjonsstyrer.
«Diskusjonen om stillingen til de politiske partier har avdekket en partilidenskap som vi i egenskap av interesserte fagforeningsfolk må ta bestemt avstand fra. Den er utvilsomt til skade for fagorganisasjonens arbeide for bedring av arbeiderklassens øieblikkelige økonomiske stilling og vi kan heller ikke innse, at socialismen kommer oss nærmere ved denne oprivende partipolitiske strid om midler og veier. Støtten til de politiske partier og forbindelsen med disse er av sekundær natur for fagorganisasjonen og for å manifestere dette og at diskusjonen herom ikke fortjener en så bred plass i kongressens forhandlinger vil undertegnede undlate å stemme.»[34]
Syndikalistene var aldri særlig mange, men hadde likevel betydelig innflytelse i fagbevegelsen i 1920‑årene. Det skal ha vært omtrent like mange syndikalister i LO som i NSF.[35] (Dette innebærer at det totalt var omlag 4─5000 organiserte syndikalister i LO og NSF midt på 1920-tallet. I tillegg fantes det også syndikalister som var uorganiserte.[36])
NSFs holdning til faglig organisering var klar:
«N.S.F. samler alle arbeidere uanset politiske, filosofiske og religiøse motsetninger til en kamp paa det industrielle omraade for erobringen av produktionsmidlerne. Den indser at samfundets grundlæggende fundament er industrierne og ikke ministertaburetterne. Derfor maa al magt koncentreres paa dette punkt. Allerede under det nuværende samfundsforhol lægger vi grunden til det nye produktionsmaskineri og koncentrerer hele vor kraft om dette arbeide.»[37]
De indre rivningene førte til at LOs representantskap i september 1924 enstemmig vedtok å bryte samarbeidet med arbeiderpartiene, både økonomisk og organisatorisk, men representantskapet kunne ikke mer enn henstille til de lokale avdelingene å avvikle det kollektive medlemskapet.[38] Samtidig opprettholdt de enkelte partiene sine avdelinger og celler i fagforeningene.
De faglige samorganisasjonene innen LO avholdt en landskonferanse i Oslo påsken 1925. De henstilte til LOs sekretariat å søke samarbeide med IAA på fritt grunnlag[39]
I 1926 begynte Arbeideropposisjonen, sammen med kommunistiske fraksjoner, organiseringen av Fagopposisjonen av 1926. Arbeideropposisjonen oppsto som en protestbevegelse innen Oslo Arbeiderparti mot eksklusjonen av Mot Dag og Militærnekterforbundet 20. mars 1925.[40] Militærnekterforbundet skal visstnok ha hatt tilslutning av anarkister og syndikalister.[41] Basisen lå i Oslo. Osloarbeiderne var misfornøyde og protesterte mot tariffoppgjøret. Opposisjonen forsøkte å få i stand et samarbeid med Oslo faglige samorganisasjon for å finne frem til et felles forum for de opposisjonelle krefter i fagbevegelsen. På grunn av uenighet i samlingsspørsmålet kom det imidlertid fort til en krise som førte til frafall.
Syndikalistenes holdning til den nye fagopposisjonen var klar:
«Efter nederlaget ved årets tariffrevisjon er der fra fagforeningshold reist krav om organisering av en ny Fagopposisjon. Denne har sikkert sin berettigelse blandt dem som fremdeles tenker å bygge på den nuværende Landsorganisasjon. Men selvfølgelig må den da stille sig opgaver å arbeide for av revolusjonerende betydning for hele organisasjonssystemet.
Av de tidligere fagoppositioner, som i kortere eller lengre tid har sett dagens lys kan man hente lærdommer om opposisjonsbevegelsens livskraft.
Fagopposisjonen av 1911 satte uten tvil i lengre tid ganske betydelige spor efter sig, takket være den agitasjon som 'Direkte Aksjon' i endel år utførte. Men egentlig var Fagopposisjonen ikke den kjempekraft man regnet med. Den kunne vel nærmest henføres til den lille krets som samlet sig om bladet. Forøvrig blev den et organ i partipolitikernes hender og bar som sådan dødsspiren i sig. Efterat endel av de påliteligste krefter hadde samlet sig omkring Norsk Syndikalistisk Federasjon og Fagopposisjonens ledere hadde fått sitt private mål, lederstillinger i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen opfyldt, var Fagopposisjonens saga slutt.
For et par år siden stiftet Amsterdammerne en reformistisk fagopposisjon. Den var naturligvis fra første øieblikk et dødfødt foster, da hele fagbevegelsen som sådan drev en reformistisk politikk. Og da redaktøren av dens organ blev streikebryter under bryggestreiken, måtte fagopposisjonen begraves.
For ca. 1½ år siden stiftedes en fagopposisjon som fikk navnet Federalistisk Propagandaforbund. Efter å ha tatt stilling for den centralistiske forbundsledelsens optreden mot de streikende Saudaarbeiderne var naturligvis også den ferdig.
Nu skal man begynne for fjerde gang å organisere opposisjonsbevegelse. Og vi nærer en berettiget tvil om at det heller ikke denne gang vil lykkes, og det først og fremst fordi det forsøk man nu skal gå igang med er rett og slett en partipolitisk spekulasjon.
Den første fagopposisjon hadde sin styrke som syndikalistisk oplysningsfaktor. Egentlig var ikke opposisjonen som sådan syndikalistisk. Den ikke bare tillot partipolitikerne å drive sine spekulasjoner i opposisjonsgruppene, men ansatte dem endog som ledere av bevegelsen, en funksjon som de naturligvis benyttet til formål som ikke alltid gagnet radikaliseringen av fagbevegelsen. Allikevel leverte dog bladet 'D. A.' mangen velskreven syndikalistisk artikkel, av varig betydning. Opposisjonen uttalte sig for det federative prinsipp, men dette måtte jo ganske naturlig forfuskes i og med at opposisjonen omla sin taktikk til en søken og jagen efter ledende stillinger. Og resultatet fra den side sett er i dag hva det kunde bli og ikke hva man programmessig håpet det skulde bli. Opposisjonens ledere Halvard Olsen, Elias Volan, Nicolai Næss m. fl. er i dag fagforbundsledere. Tranmæl og Støstad stortingsmenn, og selvfølgelig alle sammen akkurat samme centralistiske prinsippryttere som de gamle forbundsledere var i sin tid.
Nu blir spørsmålet: hvad er den nye opposisjons opgave? Det er allerede påpekt av dens forgrunnsfigurer, at det må velges nye ledere i forbundene og Landsorganisasjonen istedetfor de nuværende, som ved årets tariffoppgjør sviktet arbeiderne. Det er ord for ord det samme som Volan, Halvard Olsen, Tranmæl og consorter[42] brukte før de kom til makten og som sikkert mange hundre nye lederaspiranter vil komme til å bruke overfor dem som avløser de nuværende.
Men det ville uten tvil være en stor overdrivelse om vi sa, at jakten efter stillinger alene var den drivende årsak til den nye opposisjonsbevegelse. Hos det brede lag av medlemmene er det uten tvil en ærlig vilje tilstede for å skape en sterk kamporganisasjon. Men vi tar ikke meget feil om vi påstår, at de åndelige lederes hensikt ikke er nogen annen enn å styrke de respektive politiske partiers stilling i fagorganisasjonen; altså blott og bart en partipolitisk spekulasjon på fagorganisasjonens bekostning.
Idag er det Tranmæl og hans parti som behersker den faglige landsorganisasjon. Hans posisjon har uten tvil begynt å dale ganske betraktelig efter det siste tariffopgjør og her ser Moskvakommunistene en schanse til å tilrive sig sympatien bland arbeidermassene. At deres egen faglige forgrunnsfigur Volan inntok en ennu ynkeligere stilling enn de andre ledere ved tariffopgjøret anfekter ikke partiet som sådant. Moskvatesene sier at fagforeningene skal underlegges det kommunistiske partis ledelse, og i dette arbeide kan alle midler benyttes. Endog løgnen er ingen løgn, men en forbannet nødvendighet når det skjer i partiets tjeneste, sier Sinovjev.
Tranmæl er også fullt opmerksom på dette og kjemper med nebb og klør mot stiftelsen av en fagopposisjon. Han forstår at en sådan vil svekke hans partis innflytelse i fagforeningene og gagne Volan─Scheflo‑partiet.[43]
Tranmæl er dog klar over, at misnøien blandt arbeiderne kan bli farlig for hans posisjon og skriver i den anledning endel artikler om at Landsorganisasjonen atter må i støpeskjeen. Ved hjelp av endel velvalgte talemåter håper han å kunne begrave misnøien i nogen større eller mindre komiteinnstillinger. I en ny fagopposisjon ser han derimot en betydelig fare og fremholder i en artikkel, at saken ligger ikke slik an nu som den gjorde i 1917 og 1918. Og hvorfor? ─ Jo sier Tranmæl, dengang fantes det bare et arbeiderparti, og nu finnes det tre. Tranmæl kjenner sine venner og han vet, at kampen om fagforeningene er en maskert partikamp, en kamp om stemmene ved valget, om kontingent til partiet og partipressen og om partiets herrevelde over fagforeningene, som Moskvatesene så tydelig sier ifra.
Skal en opposisjonsbevegelse få nogen betydning i fagorganisasjonen må den ha et klart og greit standpunkt som tar sikte på en virkelig revolusjonering av organisasjonen.
All partipolitikk må banlyses. Den må ta sikte på en omlegning fra centralistisk til federalistisk system. Men som sådan kan den hverken arbeide for besettelse av lederstillinger eller tillate hovedstyremedlemmer medlemskap. Ingen leder av en centralistisk organisasjon kan arbeide for føderalismen. Det måtte isåfall bli å trekke latterlighetens skjer både over sig selv og organisasjonen.
Allikevel ─ tross betydningen av en sådan opposisjon, vilde den mangle de praktiske organer til å sette de føderalistiske organisasjonsteorier ut i livet. Derfor må en arbeidernes positive klassekamporganisasjon bygges op fra grunnen av, så medlemmene ikke bare absorberer teoriene, men også får alburom til efterhvert å praktisere dem.
En sådan organisasjon har vi allerede begynt å bygge op. Den heter Norsk Syndikalistisk Federasjon.»[44]
I et senere nummer av Alarm ble kritikken utdypet:
«I innledningens punkt 2 heter det: 'Fagorganisasjonen vil ikke være istand til å føre en aktiv og hensynsløs politikk unntagen hvis den kan støtte sig til en sterk og revolusjonær politisk organisasjon som stiller sig mer langsiktige mål, som kan gi kampen for dagskravene revolusjonært innhold'.
Dette avsnitt sier mer enn nokk til å avsløre opposisjonens reformistiske og partispekulative karakter. Landsorganisasjonen skal ikke gis noget revolusjonært mål, den skal fremdeles være et reformistisk organ underlagt en 'revolusjonær politisk organisasjon'. Altså en omredigering av 'Moskvatesene' hvor det på side 24 står at kommunistene må 'bestrebe sig for såvitt mulig å skape en fullkommen enhet mellem fagforeningene og det kommunistiske parti, at underordne fagforeningene under den virkelige ledelse av partiet' o.s.v.
Det er den prinspielle side ved opposisjonen! [..]
'Fagopposisjonen av 1926' vil uten tvil bli av stor organisatorisk betydning for Norges kommunistiske parti og yderligere stadfeste landsorganisasjonens reformistiske karakter, på samme gang som den kan bli en spore til større aktivitet i de daglige kampe.»[45]
Også på LO‑kongressen i 1927 ble forholdet til de tre faglige internasjonalene diskutert. Dvs.: Man diskuterte den reformistiske Amsterdam‑Internasjonalen og den Moskva‑styrte Røde Faglige Internasjonale. Witalis Andersen uttalte derfor:
«Det er en internasjonale som ikke har vært nevnt under diskusjonen og det er den syndikalistiske. Det er noget i den norske fagorganisasjons kampmidler som har megen berøring med denne Internasjonale. Den består og den må regnes med. Den har 3 millioner medlemmer og har tilslutning fra minoriteter i 11 européiske land og Kina og Japan. Den står uavhengig av de politiske partier, den tar op kampen mot militarismen og den erkjenner alle midler i det endelige opgjør. Det er en ren klassekamporganisasjon uten politiske motiver. Det er dette som skiller.»[46]
[1].Folkebladet 4/82, Maurseth 1987:101‑137
og 351‑377.
[2].Se bl.a. Alarm nr. 22, 5/6 1920
(«Beriftsraadene») og nr. 28 1920 («Socialisering og bedriftsraad.».
[3].LO kong. prt. 1920:36 (Se også
Maurseth 1987:108)
[4].LO kong. prt. 1920:44.
[5].Magdahl 1979:220, 224, 233.
[6].Maurseth 1987:121
[7].LO kong. prt. 1920:59 (Se også
Maurseth 1987:121‑122).
[8] LO kong. prt. 1920:60.
[9] Ibid.
[10] Ibid.: 60-61.
[11].LO kong. prt. 1920:104.
[12].Maurseth 1987:356
[13].Alarm nr. 9 1938 («Den store
rundreise. Fra revolusjonær fagopposisjon til spitsborgerlig statsbyråkrati.
Nu må arbeiderne finne veien til syndikalismen og N. S. F.» av Otto Løken.)
[14].Nilsen 1921:33-35.
[15].Alfred M. Nilsen meddelte 22. januar 1921 at han
ikke ønsket å delta i komitéen.
(Arbeidsgiveren nr. 3 1922:26)
[16].Alarms 17. mai-nummer 1923
(«Reflektioner paa foranledning av fagoppositionens officielle begravelse» av
A. M. N.).
[17].Alfred M. Nilsens
personarkiv, ARK 1524, «Manus til selvbiografi».
[18] LO kgr. prot 1920:62.
[19].Maurseth 1987:591, note til
side 351.
[20].Alarm 4/1922 («Fagoppositionen av
1921»).
[21].Revolt nr. 10/1924.
[22].Maurseth 1987:591, note til
side 351.
[23].Brannslen 1969. Artikelen
finnes i en mappe over Halfdan Marius Jønsson på Arbeiderbevegelsens Arkiv og
Bibliotek.
[24].R.F.I. = Røde Faglige Internasjonale,
bolsjevikisk styrt internasjonale av fagorganisasjoner.
[25].Bjørgum 1973:116‑117
[26].LOs Meddelelsesblad nr.
3/1923:99. Se også Koht 1937:337.
[27].LO kgr. prot 1923:166, 168.
[28].Arbeidernes leksikon
(Artikkel om Halfdan Jønsson).
[29].Angående Saudakonflikten
blir han nevnt som «anarkisten og juristen Jønsson». (Alarm nr. 13, 28/3 1925, «Åpent brev til Jønsson og Bjerkman i N.K.I.F.»
av Hjalmar Hauge, Haugsgjerdet).
[30].ARK nr. 1679.
[31].LO kgr. prt. 1923:12.
[32].Alarm 3/1922
[33].Alarm 46/1923
[34].LO kongress 1927 prot. s.274 og
277 (Se også Maurseth 1987:399)
[35].I følge Alfred M. Nilsen på NSFs kongress i 1924 (NSF 1924b).
[36].Alarm nr. 19, 7/5 1921 («Reisebrev
til 'Alarm'.» Av H. Kilen).
[37].Alarm 16/1923.
[38].Sogstad 1951:350.
[39].Alarm nr. 16, 18/4 1925.
[40]. Arbeidernes leksikon.
[41].Alarm nr. 17, 25/4 1925 («Tranmæls
diktatur a la Moskva.» Av Bjørn Farmand.) Ordet Militærstreikforbund er også
blitt benyttet. Jeg regner med at dette er det samme.
[42].Consorter = likesinnede.
Mest brukt nedsettende.
[43].Dvs. Norges Kommunistiske
Parti (NKP).
[44].«En ny fagopposisjon» i
Alarm nr. 28, 1926.
[45].Alarm nr. 37 1926 («Fagopposisjonen
av 1926.»).
[46].LOkgr. prot. 1927:368.