Fagopposisjonen av 1940

I 1940 ble Fagopposisjonen av 1940 dannet. Den sto i opposisjon til DNA‑ og LO‑ledelsen fra midten av juni til slutten av september 1940. Hovedmannen var DNA‑mannen Håkon Meyer. Andre sentrale personer var de tidligere syndikalistene Jens Eugen Tangen og Halvard Olsen.

Jens E. Tangen var formann i Bygningsarbeiderforbundet fra 1935. Han ble satt inn som leder av LO av nazistene i september 1940. Han vegret seg, men etter sterkt press fra tyskerne bøyde han av. Valget av ham som ny LO‑formann ble ingen triumf verken for Fagopposisjonen eller NS. Meyer og hans meningsfeller ønsket en norsk administrasjon, og en foreløpig fredsavtale med tyskerne. I et slikt styre måtte arbeiderorganisasjonene få en innflytelse som svarte til deres faktiske betydning i samfunnet. Det var viktig at LO besto, at det kollektive tariffsystemet ble opprettholdt og at LO‑medlemmene fikk beholde sine selvvalgte tillitsmenn. I tillegg til enkelte radikale DNA‑folk og uavhengige fagforeningsfolk var NKP sterkt representert. For noen kan også personlige motiver ha spilt inn. Mye av bakgrunnen for Fagopposisjonen må søkes i misnøyen med hvordan de faglige spørsmålene ble behandlet av LO‑ledelsen. Den hadde godtatt et dyrtidstillegg, og understreket at avtalen måtte respekteres.[1] Tangens hovedlinje var organisasjonens beståen. Fagorganisasjonens fremtidige eksistens var viktig. I september 1941 ble Tangen arrestert og Joseph Terboven satte inn NS‑mannen Odd Fossum som kommisarisk leder for LO. Man gikk nå i faglig illegal virksomhet.[2] Tangen ble ekskludert av LO i 1946, men frikjent for anklagen om landssvik i Oslo Byrett i 1949.[3] En Jens Tangen var medlem av NSF i 1936. En Jens Tangen var også medlem av Norges Social‑Anarkistiske Forbund i 1925. På et møte 23/4 1925 ble han valgt til ekspeditør for Revolt.[4] I følge historikeren Helge Ryggvik gikk en NSFer ved navn Jens Tangen over til Oslo sten-, jord- og sementarbeideres forening.[5] Solidaritet skrev om Jens Tangen (han som ble satt inn som LO-leder av nazistene): «På forekommen anledning skal vi hermed få meddele at den faglige landsorganisasjons formann under en del av naziperioden, herr Jens Tangen aldri har vært medlem av Norsk Syndikalistisk Federasjon. Jens Tangen må ikke forveksles med Carl O. Tangen.»[6] Solidaritet skrev også:

«Den gang [1930-33] han fungerte som agitator for Oslo sten-, jord- og sementarbeideres forening, var det vanlig at denne herremann la for dagen samme nazistiske tendenser, når han kom et sted hvor det arbeidet syndikalistisk organiserte arbeidere. Da var det nokså vanlig han stilte dem valget mellom å gå over til hans forening (og sverge ham troskap) eller også forlate arbeidsplassen. De forlangender han under nazitiden stilte til forbundsstyrene og samorganisasjonsstyrene, var således en åndelig gjenspeiling fra hans tidligere virksomhet i fagbevegelsen.»[7]

Meyer utarbeidet et dokument som viser hvordan han tenkte seg Fagopposisjonens program.

«I følge dette skulle det dannes et 'Norsk arbeidsråd' som bygde på de tre store yrkesorganisasjonene for arbeidsfolk i industrien, jordbruket og fisket. En regjering skulle så velges blant organisasjonenes egne kandidater. Det ligger nær å tolke Fagopposisjonen som en utløper av fascistiske korporative ideer. Knut Aagensen[8] avviser dette. I stedet finner han forutsetningene i den sovjetiske rådsforfatningstanken, som også gjorde seg gjeldende i norsk arbeiderbevegelse etter den russiske revolusjon. Drømmen om en sosialistisk rådsforfatning dukket altså igjen sommeren 1940. Men røttene går også til syndikalistiske tankestrømninger, hvor vekten legges på at samfunnsendringene skulle skje ved arbeidernes faglige organisasjoner overtar produksjonsmidlene og således makten i samfunnet. Fagopposisjonen av 1940 kan altså knyttes til ønsket om et grunnleggende politisk og sosialt systemskifte på basis av ulike elementer fra sosialistisk teori.»[9]

LO‑ og DNA‑ledelsen tok avstand fra Fagopposisjonen. Meyer tok derfor kontakt med Nasjonal Samling for å få til et samarbeid. Historikeren Tore Pryser skriver:

«Arbeiderbevegelsen i det okkuperte Norge fulgte tre ulike linjer i året 1940. Alle led nederlag. Ingen av linjene kan betegnes som noen klar motstandslinje. Aldri ble det alvorlig overveid å bruke virkemidler mot tyskerne som streik eller andre økonomiske motstandsformer som fagbevegelsen rådde over. Mer dreide det seg om ulike måter av tilpasning til de nye forholdene, som for en liten krets endte opp i direkte samarbeidsframstøt mot NS. Linjen som flertallet av lederne i Arbeiderpartiet og LO holdt på, var tilpasning via de politiske partiene i et nasjonalt fellesskap. Dette slo definitivt feil med forbudet mot partiene i september 1940, etter at DNAs stortingsrepresentanter hadde kompromittert seg med vedtaket om å avsette kongen. Den andre hovedlinjen var tilpasning via arbeidernes organisasjoner på basis av et klassefellesskap. Fagopposisjonens egentlige linje var i utgangspunktet basert på revolusjonær rådstankegang og syndikalisme med røtter i 20‑årene. Kommunistene og doktrinære marxister i DNA fant hverandre på dette grunnlag. Men i august sprakk denne hovedlinjen og delte seg. Det endte med en tredje linje som var villig til å samarbeide også med Quisling og NS, og som ble overløpernes linje.»[10]

Sentrale folk i Fagopposisjonen av 1940 skal ha vært syndikalister. Vi vet at enkelte av dem var det i sin ungdom (Albin Eines, Halvard Olsen, Jens Tangen). Noen var sentrale i Fagopposisjonen av 1911 (Eines, Olsen). Felles for flere av dem var at de senere var innom NKP (Eugène Olaussen, Sverre Krogh, Eines, Olsen. Olaussen og Krogh var aldri syndikalister. De forlot ungsosialismen da den beveget seg i mer og mer anarkistisk og syndikalistisk retning i 1908‑09.). Noen hadde alkoholproblemer (Olaussen, Krogh, Olsen). Enkelte var misfornøyd med hvordan de var blitt behandlet i fagbevegelsen (Olsen). For noen var det viktig at fagorganisasjonen ble opprettholdt, slik at arbeidernes interesser kunne ivaretas (Meyer, Olsen, Tangen). Flere ble nasjonalsosialister og/eller NS‑medlemmer i 1940 (Olaussen, Krogh, Olsen, Eines, Meyer).[11]

Man kan spørre seg hva kommunister og sosialdemokrater har med syndikalisme å gjøre. Det at de var antiparlamentarikere gjør dem ikke til syndikalister. Det spørs om ikke «trade unionisme»[12] var mer fremtredende enn syndikalisme.