Okkupasjonsårene

9. april 1940 overfalt tyskerne Norge. Det siste num­meret av Alarm var en oppfordring til den norske arbeiderklasse om å fort­sette kampen for et fritt samfunn:

«I dag står vi midt oppe i krigens panikk og elendighet. Luften kretser av svarte fly med hake­korsvinger. De norske och danske byer bom­barderes fra luften og fra havet. Imperialis­mens blodige demoner er sluppet løs.

Raskt og panikkartet skjedde overfallet. I skrivende øyeblikk vet vi nesten ingenting, og hva som skjer imorgen eller i overimorgen har vi ingen anelse om. Vi vet bare at vi er et bytte i hendene på den mest brutale voldsmakt, som verden noengang har skuet. En voldsmakt som gir oss bomber og granater, undertrykkelse og koncentrasjonsleire, tortur og henrettelse.

Besettelsen av Norge er et verk av stormaktene, og den viser hva en diplomatisk traktat er verd. De herrerne som underskriver den holder traktaten så lenge det lønner seg. De har aldri eid en eneste tanke på å etterleve den. For dem er det bare en tanke og en idé som besjeler alle deres handlinger: higen etter nasjonal makt og innflytelse!

Og den toneangivende arbeiderbevegelse har gjennom sin avvikelse fra den internasjonale, frie socialisme gitt dem våbnene i hende.

Vi vet i dag ingenting om hvorvidt vårt neste nr. kan utkomme eller ikke. Men vi håper det, trots alt.

En ting vet vi imidlertid. Og det er at syndikalismens ånd og ide aldri kan dø. Den vil leve og erobre verden, som føreren for den store frihetsarme, der engang avløser det nåværende forbryter­system.

Istedetfor utbytning, vold, brutalitet og barbari, vil den bli fellesnevneren for frihetens, lik­hetens og menneskelykkens samfund.»[1]

NSFs lokaler ble okkupert og Alarm ble stanset av okkupas­jons­makten. Oslo LS ble oppløst av tyskerne, men eksisterte likevel illegalt.[2] Til å begynne med ga den ut en liten illegal avis, som på grunn av de rent tekniske vanskeligheter kom ut med bare noen få nummer i et mindre opplag. Organisasjonen ble likevel holdt i live under hele krigen, bare med et fåtall medlemmer, som arbeidet illegalt på forskjellige områder. Noen av medlemmene havnet også i Gestapos klør, og fikk stifte bekjentskap med Grini. En satt inne i vel tre år, en annen i halvannet år og tre til fire av de eldre medlemmene i kortere tid.[3] «Etter tyskernes over­fall ble Carl O. Tangen tatt av Ges­tapo. Han var da syk, og det er antagelig grunnen for at han slapp fra torturen med tapet av noen tenner. Så ble han sendt til fangeleiren Grini. Men syk­dommen forrverret seg stadig, og mot slutten av krigen fikk en norsk lege hjulpet Tangen over til Ullevåll sykehus.»[4] Tangen ble arrestert 26/10 1942, som «kommunisttilfelle», og satt på Møllergata 19 til 03/12 1942. Deretter satt han på Grini (Grinifange nr. 5638) til 09/11 1944.[5] En annen syndikalistisk fange var Oskar F. Hansen (Grinifange nr. 5264). Han var gift steinhogger fra Idd (Halden), født 3/1 1882. Han ble arrestert 9/10 1942, ble overført til Fredrikstad, og deretter overført til Grini hvor han satt fra 2/11 1942 til 11/1 1944. Årsaken var «Våpen».[6] Når det gjelder syndikalistiske kvinner som ble tatt av tysk­erne, se kapitlet «Den syndikalistiske kvinnegruppe Samhold».

NSF hadde ved krigens utbrudd 13 LSer, samt Kvinnegruppen Samhold.

Flere hundre spanske CNT-medlemmer falt i kampene om Narvik i 1940. De hadde meldt seg frivillig til den franske kontingenten der for å gi norsk arbeiderbevegelse et internasjonalt hånd­slag.[7]

Fagopposisjonen av 1940

I 1940 ble Fagopposisjonen av 1940 dannet. Den sto i opposisjon til DNA‑ og LO‑ledelsen fra midten av juni til slutten av september 1940. Hovedmannen var DNA‑mannen Håkon Meyer. Andre sentrale personer var de tidligere syndikalistene Jens Eugen Tangen og Hal­vard Olsen.

Jens E. Tangen var formann i Bygningsarbeiderforbundet fra 1935. Han ble satt inn som leder av LO av nazistene i september 1940. Han vegret seg, men etter sterkt press fra tys­kerne bøyde han av. Valget av ham som ny LO‑formann ble ingen triumf verken for Fag­opposis­jonen eller NS. Meyer og hans meningsfeller ønsket en norsk adminis­t­rasjon, og en foreløpig freds­avtale med tyskerne. I et slikt styre måtte arbeiderorganisasjonene få en inn­flytelse som svarte til deres faktiske betydning i samfunnet. Det var viktig at LO besto, at det kollektive tariff­systemet ble opprettholdt og at LO‑medlemmene fikk beholde sine selv­valgte tillits­menn. I tillegg til enkelte radikale DNA‑folk og uav­hengige fagforenings­folk var NKP sterkt rep­resentert. For noen kan også personlige motiver ha spilt inn. Mye av bak­grun­nen for Fag­opposisjonen må søkes i mis­nøyen med hvordan de faglige spørs­målene ble be­han­dlet av LO‑ledelsen. Den hadde godtatt et dyrtidstillegg, og under­streket at avtalen måtte respek­teres.[8] Tangens hovedlinje var organisas­jonens beståen. Fag­organisas­jonens frem­tidige eksis­tens var viktig. I september 1941 ble Tangen arrestert og Joseph Terboven satte inn NS‑man­nen Odd Fossum som kommisarisk leder for LO. Man gikk nå i faglig illegal virk­somhet.[9] Tangen ble ekskludert av LO i 1946, men frikjent for an­klagen om landssvik i Oslo Byrett i 1949.[10] En Jens Tangen var med­lem av NSF i 1936. En Jens Tangen var også medlem av Norges Social‑Anarkistiske Forbund i 1925. På et møte 23/4 1925 ble han valgt til ekspeditør for Revolt.[11] I følge historikeren Helge Ryggvik gikk en NSFer ved navn Jens Tangen over til Oslo sten-, jord- og sement­arbeid­eres forening.[12] Solidar­itet skrev om Jens Tangen (han som ble satt inn som LO-leder av nazis­tene): «På forekommen anled­ning skal vi hermed få meddele at den faglige lands­organisasjons formann under en del av nazi­perioden, herr Jens Tangen aldri har vært med­lem av Norsk Syndikalistisk Federasjon. Jens Tangen må ikke forveksles med Carl O. Tan­gen.»[13] Solidaritet skrev også:

«Den gang [1930-33] han fungerte som agit­ator for Oslo sten-, jord- og sement­arbeideres forening, var det vanlig at denne herremann la for dagen samme nazis­tis­ke tendenser, når han kom et sted hvor det arbeidet syndikalistisk organiserte arbeidere. Da var det nokså van­lig han stilte dem valget mellom å gå over til hans forening (og sverge ham troskap) eller og­så forlate arbeidsplassen. De for­langender han under nazi­tiden stilte til for­bundsstyrene og samorganisasjonsstyrene, var så­ledes en åndelig gjen­speiling fra hans tid­ligere virksomhet i fagbevegelsen.»[14]

Meyer utarbeidet et dokument som viser hvordan han tenkte seg Fagopposisjonens prog­ram.

«I følge dette skulle det dannes et 'Norsk arbeidsråd' som bygde på de tre store yrkes­organisas­jonene for arbeidsfolk i industrien, jordbruket og fisket. En regjering skulle så vel­ges blant organisasjonenes egne kandidater. Det ligger nær å tolke Fagopposisjonen som en ut­­løper av fascistiske korporative ideer. Knut Aagensen[15] avviser dette. I stedet finner han for­ut­­setningene i den sovjetiske rådsforfatningstanken, som også gjorde seg gjeldende i nor­sk arbeiderbevegelse etter den russiske revolusjon. Drømmen om en sosialistisk råds­for­fat­ning dukket altså igjen som­meren 1940. Men røttene går også til syndikalistiske tanke­strøm­ninger, hvor vekten legges på at samfunns­endringene skulle skje ved arbeidernes faglige organ­i­sas­joner overtar produk­sjonsmidlene og således makten i samfunnet. Fag­opposisjonen av 1940 kan altså knyttes til øns­ket om et grunn­leggende politisk og sosialt system­skifte på basis av ulike elemen­ter fra sosialis­tisk teori.»[16]

LO‑ og DNA‑ledelsen tok avstand fra Fag­­opposisjonen. Meyer tok derfor kontakt med Nasjonal Samling for å få til et samarbeid. Historikeren Tore Pryser skriver:

«Arbeider­bevegel­sen i det okkuperte Norge fulgte tre ulike linjer i året 1940. Alle led neder­lag. Ingen av linjene kan beteg­nes som noen klar motstands­linje. Aldri ble det alvorlig over­veid å bruke virkemidler mot tyskerne som streik eller andre økonomiske mot­stands­former som fag­bevegelsen rådde over. Mer dreide det seg om ulike måter av til­pasning til de nye for­holdene, som for en liten krets endte opp i direkte samarbeidsframstøt mot NS. Linjen som fler­tallet av lederne i Arbeider­partiet og LO holdt på, var tilpasning via de politis­ke par­tiene i et nasjonalt fellesskap. Dette slo definitivt feil med forbudet mot par­tiene i september 1940, etter at DNAs stortings­representanter hadde kom­promittert seg med ved­taket om å av­sette kon­gen. Den andre hovedlinjen var tilpasning via arbeidernes organi­sas­­joner på basis av et klasse­­fellesskap. Fag­opposisjonens egentlige linje var i ut­gangs­punk­tet basert på revo­l­us­jonær råds­tankegang og syndikalisme med røtter i 20‑årene. Kommunis­tene og doktrinære marxister i DNA fant hver­andre på dette grunnlag. Men i august sprakk denne hovedlinjen og del­te seg. Det endte med en tredje linje som var villig til å samarbeide også med Quisling og NS, og som ble over­løp­ernes linje.»[17]

Sentrale folk i Fagopposisjonen av 1940 skal ha vært syndikalister. Vi vet at enkelte av dem var det i sin ung­dom (Albin Eines, Halvard Olsen, Jens Tangen). Noen var sentrale i Fagopposis­jonen av 1911 (Eines, Olsen). Felles for flere av dem var at de senere var innom NKP (Eugène Olaussen, Sverre Krogh, Eines, Olsen. Olaussen og Krogh var aldri syndikalis­ter. De forlot ung­sosialismen da den beveget seg i mer og mer anarkistisk og syndikalistisk ret­ning i 1908‑09.). Noen hadde alkohol­prob­lemer (Olaussen, Krogh, Olsen). Enkelte var mis­fornøyd med hvordan de var blitt behandlet i fag­bevegelsen (Olsen). For noen var det viktig at fag­organisas­jonen ble opprettholdt, slik at arbeidernes interesser kunne ivaretas (Meyer, Olsen, Tangen). Flere ble nasjonal­sosialister og/eller NS‑med­lemmer i 1940 (Olaussen, Krogh, Olsen, Eines, Meyer).[18]

Man kan spør­re seg hva kom­munister og sosial­demokrater har med syndikalisme å gjøre. Det at de var anti­par­lamen­tari­kere gjør dem ikke til syndikalister. Det spørs om ikke «trade unionis­me»[19] var mer frem­tredende enn syndika­lisme.

Hjelp fra Sverige

De svenske syndikalistene og deres presse nedla et storartet arbeide for det besatte Norge, og mot nazismen som helhet.

Federativs trykkeri utførte mye arbeid for den norske illegale bevegelse i Sver­ige. Den forbindelse de svenske syndikalistene holdt i gang med illegal tran­sport over gren­sen, fordi refor­mistene ikke våget det, ble ikke nevnt offentlig etter krigen. Mens enkelte andre svenske aviser ble hevet til skyene, ble den store innsatsen til de syndikalistiske dagsavisene Arbetar­en og Norr­landsfolket tiet ihjel. Sist­nevnte avis fungerte som en moralsk støt­te for Narviks befol­kning under okkupas­jonsårene gjennom sin klare anti­nazis­tiske hold­ning. Den ble en «åndelig kraftkilde» av største verdi. Hver dag under okkupasjons­tiden ble det sen­dt en stor pakke av Norrlandsfolket over grensen til Narvik. Hvert eksemplar gikk fra hånd til hånd, og når den siste hadde lest dem var det som regel ikke meget igjen av avisen. I en tale i Jukkasjärvi uttalte Narviks ordfører, stortingsmannen Alfred Nilsen:

«Og avisen 'Norrlands­folket fra Kiruna var særskilt imøtesett og velkommen i Narvik. ─ Alle svenske aviser var velkomne for oss, men særlig 'Norrlandsfolket'. Den kom raskest og sikrest, og dertil kom det som betydde mest for oss ─ tonen i den var uomtvistelig, den sto hele tiden fast på vår side, den led og følte med oss. Dens klare antinazistiske holdning ble for oss et uttrykk for Kiruna­folkets holdning, en styrkekilde som ingen utenforstående kan gjøre seg den ringeste fore­stilling om. Ord blir fattige og uttrykksløse, når en vil tolke det vi følte.»[20]      

SAC ga økonomisk støtte via Svenska Norgeshjälpen og Svenska Norgeskomittén for å hjelpe Norge humanitært under okkupas­jonen.[21] Dette fortsatte også etter krigen.

            * * *

Den norske kommunistpresse skrev i 1940 at sabotørene mot naziinvasjonen var skadedyr som måtte uskadeliggjøres.[22] NKPere skal ha angitt NSFere under okkupasjonen.[23]