Oppfordring
til militærstreik
Våren 1924 sto i de store arbeidskampenes tegn. Militæret ble satt inn. Det ble agitert for militærstreik. Denne agitasjonen økte etter hvert som tiden nærmet seg da rekruttene skulle på moen. I denne sammenhengen kom anvendelsen av militæret under streikekampene som et virkningsfullt eksempel på utnyttelsen av hæren mot arbeiderne. Foruten DNAs ungdomsorganisasjon, Venstrekommunistisk Ungdomsfylking (VKU), sluttet Norges Social-anarkistiske Forbund og Norsk Syndikalistisk Federation seg til agitasjonen. Disse tre organisasjonene ble på en konferanse 19. februar 1924 enige om å inngå et organisatorisk samarbeide i kampen mot den kapitalistiske militarisme.[1] De gikk sammen i et felles arbeidsutvalg, støttet av DNA, og i mars ble oppfordringen til militærstreik offentliggjort i «Oprop til landets vernepligtige ungdom» i bl.a. Dagbladet 19/3 1924, Revolt nr. 3, mars 1924 og Den røde Ungdom nr. 11, 18/3 1924.:
«OPROP TIL LANDETS VERNEPLIGTIGE UNGDOM
Kampen mot den kapitalistiske militærmagt har altid været et nødvendig ledd i det arbeidende folks bestræbelser for at vinde økonomisk og social frigjørelse. I høi grad har denne kamp bidrat til at samle arbeiderklassen, fordi alle forstod at veien til frigjørelsen gik over den kapitalismes ødeleggelse.
Det er ingen tvil om, at vor hær er en klassehær. Under enhver faglig kamp av nogen betydning blir militæret indkaldt for at beskytte streikebryterne. Den eneste hensigt det nu har at opretholde en hær er for at anvende den mot den 'indre fiende', for at slaa arbeiderklassen ned, hver gang den reiser sig til kamp for sine berettigede krav.
Det er forlængst ingen hemmelighet mer at soldatene nu under den almindelige vernepligt er inddelt i sikre og usikre elementer. Bare de 'sikre', de trofaste beskyttere av kapitalismen blir indkaldt og tildelt vaaben naar arbeiderne skal slaaes ned.
Hærens utvikling gjør den ogsaa i stadig stigende grad til en ren klasseorganisation. Indskrænkningene i den almindelige vernepligt, som arbeiderorganisationene ikke kan hindre den borgerlige stat i at foreta, utdannelsen av sikre kadet- og gardekompanier, officerenes registrering av sikre og usikre elementer, den planmæssige utskytning av de fagorganiserte under konflikter, kampen mot de fastlønnede underofficerer der viser sympati for arbeiderbevægelsen ─ alt tilstræber at utvikle en ren klasseorganisation.
Arbeiderorganisationene har allerede længe været opmerksomme paa den fare som her truer dem og det er nødvendig at de med al energi tar arbeidet op for at ødelægge den kapitalistiske stats hær og for at gjøre det klart for alle arbeidere hvad der er denne hærs sande karakter og hensigt.
Enhver arbeider maa i hæren se en fiendtlig organisation og gjøre sig klart at den mand som tar sin plads i hæren naar det gjælder kampen mot arbeiderklassen, utfører en mer skamløs gjerning end hvad streikebryteren gjør.
Undertegnede organisationer med støtte av Det norske Arbeiderparti, har derfor besluttet at gaa sammen i et organisationsmæssig samarbeide for at reise arbeiderklassen, særlig arbeiderungdommen, til en mer energisk kamp mot klassehæren. Vi opfordrer al arbeiderungdom til at negte militærtjeneste og klart og tydelig si fra at de ikke vil understøtte kapitalistklassens hær og opretholde illusionen om at hæren ikke er partisk i kampen mellem kapital og arbeide.
Ved en organisert militærstreik paa de her nævnte premisser vil arbeiderungdommen overfor hele folket avsløre hæren som et redskap i kapitalistklassens hænder, og de vil i sin aktion faa sympati og moralsk støtte av alle de som ser en folkefare i at kapitalistklassen gjennem klassehæren befæster det økonomiske diktatur.
Vi opfordrer videre alle fagorganiserte til aktivt at støtte arbeiderungdommens aktion ved at gi uttryk for at de sætter sin organisationsmæssige styrke bak kravet om militærvæsenets avskaffelse og klassehærens opløsning og ved at erklære boykot overfor alle militærtransporter og fabrikation av krigsmateriale.
Nægt at være soldat! Nægt alt militærarbeide! Frem for militærstreiken!
Venstrekommunistisk ungdomsfylking.
Haakon Meyer. Nils Hønsvald.
Norges social-anarkistiske forbund.
Malfred Bergseht.
Norsk Syndikalistisk Federation.
Anton Kristiansen.»[2]
Middagsavisen kommenterte:
«Militærvæsenet har hittil merkelig nok ikke været ugleset og forfulgt av kommunisterne, som det blev under tidligere arbeiderbevægelser. Man haabet i det længste at faa revolutionert hæren gjennem soldaterraadene og deres opviglende agitation. Dette har vist sig fruktesløst. I disse dage utgaar der fra venstrekommunistisk ungdoms fylkeslag, fra Norges social anarkistiske forbund og fra norsk syndikalistisk federation et oprop til landets vernepliktige ungdom, som fulstændig tar avstand fra vort nuværende miltærvæsen. Nu kan man naturligvis indvende, at det er unødig og spildt arbeide i det hele tat at beskjæftige sig med et oprop som dette fra endel revolutionære anstaltmakere. Det kan naturligvis ogsaa være sandt, at det eneste bemerkelsesværdige ved dette oprops tilsynekomst er de overordentlig fine og klingende forenings‑ navne, som paa skuffende vis dækker over medlemstallets og personernes ubetydelighet. Men efter opropets konklusjon, som opfordrer al arbeidsungdom til at nekte militærtjeneste, kan det vel neppe undgaaes at myndigheterne ogsaa her maa gripe ind og reise tiltale.»[3]
Militærstreikparolen var båret av en overbevisning om at det var umulig å overta hæren. Målet skulle være å gjøre hæren ubrukelig i den indre sosiale striden. At hæren skulle brukes mot arbeiderklassen bekrefter følgende erklæring av statsadvokat Grøner: «Selvfølgelig skal hæren i tilfælde brukes mot arbeiderklassen. Det skulde blot mangle at den ikke det blev! ....»[4] NKPs ungdomsforbund, NKU, derimot, agiterte for vervingen til militæret. De hevdet at den antimilitære kampen måtte føres innenfor hæren, for slik å overta denne. NSAs ungdomsforbund tok etter hvert like klart avstand fra militærstreiken på sine premisser. De ville i likhet med NKU også bryte ned militærvesenet innenfra ved agitasjon under militærtjenesten, men de var prinsipielle motstandere av å væpne arbeiderklassen.[5]
«Den antimilitære landskomite» ga i 1924 ut bladet Militærstreik. Redaktør var Sparre Johansen.[6]
Aksjonen var ikke en militærstreik i egentlig forstand. Den gikk ikke ut på at soldatene skulle streike, men på at innkalte rekrutter skulle nekte å møte til tjeneste. Da rekruttskolene skulle ta til om sommeren, viste det seg at oppslutningen om streiken blant de vernepliktige var liten. Bare ca. 50 rekrutter deltok.[7] 11 militærnektere ble dømt.[8]
Fagbevegelsen som sådan hadde ingen befatning med aksjonen, men en rekke sentrale personer i DNA og ungdomsfylkingen ble stilt for retten og dømt for oppfordring til straffbar militærnekting.[9] På Youngstorget møtte 30 000 arbeidere direkte fra sine arbeidsplasser for å protestere mot dommen.[10] 5. november 1924 reiste DNAs sentralstyre ved en deportasjon til statsministeren krav om amnesti for de dømte tillitsmenn og medlemmer av arbeiderbevegelsen. Det gjaldt drøyt 20 mann tilhørende DNA, NKP og NSF.[11]
«Kravet om amnesti.
Som meddelt har Det norske Arbeiderparti reist krav om amnesti for de medlemmer av arbeiderbevegelsen som er dømt for sin deltagelse i de sociale kamper. Kravet begrunnes i følgende henvendelse som er sendt regjeringen:Fra arbeidere og arbeiderorganisasjoner rundt omkring i landet strømmer det i disse dager inn henvendelser til Det norske Arbeiderparti i anledning av de mange politiske dommer som er fellet i løpet av det siste aars tid. Og som talerør for landets organiserte arbeiderklasse henvender partiets centralstyre sig herved til regjeringen med krav om amnesti for samtlige de politiske dømte ─ uansett hvilket parti de tilhører.
De politiske domfellelser faller i hovedsaken i to store grupper: dels gjelder det militærnektelse og uttalelser om militærvesenet, dels offentliggjørelse av navn paa streikebrytere og uttalelser om streikebrytere. Men felles for begge grupper er det, at de er dommer over enkeltmenn som bare har handlet eller talt slik som hundretusener av arbeidere mener og føler er rett.
Den fullstendige vilkaarlighet som raader baade med hensyn til paatale og til fellelse eller frifinnelse i disse saker, viser ogsaa, at rettsbevisstheten ─ ikke bare i arbeiderklassen, men langt inn i borgerskapet ─ paa dette omraade nu staar i strid med gjeldende lov og rettspraksis.
Det brenner i brede lag av det norske folk en voldsom harme over at menn som bare har opfylt den plikt deres samvittighet, deres stilling og arbeide paalegger dem, settes i fengsel, mens paatale undlates mot vitterlige lovovertredere fra bank‑ og finansverdenen, fordi paatalemyndigheten ikke antar, at de har handlet ut fra egennyttige motiver.
Vi vaager aa tro, at det ogsaa i de borgerlige partier er mange som ikke finner det stemmende med sin rettsbevissthet, at rettsvesenet brukes som politisk vaaben mot en tredjedel av landets velgere.
Det første skritt maa være, at de idømte politiske straffer opheves. Det næste maa være forandringer i straffeloven som umuliggjør en slik rettspraksis i fremtiden. Og vi ber regjeringen være forvisset om, at den norske arbeiderklasse og dens politiske organer ikke vil gi sig, før disse krav er gjennemført.
Det er vaart parti som er haardest rammet; men det er ogsaa gaatt utover medlemmer av Norges kommunistiske Parti og av Norsk syndikalistisk federasjon. Og den norske arbeiderklasse staar i denne sak samlet i sin forbitrelse over at retten misbrukes til urett.»[12]
I mars 1925 gjorde Venstrekommunistisk Ungdomsfylking helomvending, etter sterkt press fra moderpartiet, og gikk inn for at «arbeiderguttene skulde gå inn på moene for på den måte å skaffe sig våben mot borgerskapet».[13] Det ble også laget i alle fall ett sosialistisk skytterlag, Arbeidernes skytterlag i Oslo med ca. 150 medlemmer.[14]
27/9 1925 ble Norsk Pacifistisk Militærnekterforbund konstituert.
«Indbyderne hadde foreslått at forbundets formål skulde være å samle alle som nekter militærtjeneste ut fra den overbevisning at all krig og forberedelse til krig mellem klasser såvel som mellem folk er forkastelig. ─ Mot dette innvente flere at det vilde utelukke dem som ut fra et anarkistisk syn var mot den nuværende hær ─ og mot alle stats hærer, men trodde vold vilde være nødvendig i arbeiderklassens kamp for den økonomiske makt i samfundet. Flertallet fant imidlertid at forbundet bare kunde få full handlekraft om det satte som sitt mål å komme bort fra ethvert forsøk på å løse konfliker med vold.»[15]
Revolt hilste det nye forbundet velkommen:
«Nærmest som et honør til vårt forbund [Norges Social-Anarkistiske Forbund] var dette innbudt til å la sig representere på møtet.
Våre representanter forsøkte å gjøre sig til talsmenn for dannelsen av et militærnekterforbund som kunde omfatte alle militærnektere i landet uten hensyn til motivene for nektelsen. De presiserte sterkt at alle socialistiske militærnektere vilde bli utestengt fra et passifistisk forbund, da disse så langt fra var passifister. Da våre representanters opfatning ikke vant tilslutning i forsamlingen, innskrenket disse sig til å være interesserte tilhørere til forhandlingene.
De cirka 20 tilstedeværende passifister besluttet at danne Norsk passifistisk militærnekterforbund med følgende formål: 'Forbundet har til formål å samle alle som nekter militærtjeneste ut fra den overbevisning at all krig og all forberedelse til krig mellem klasser så vel som mellem folk er forkastelig'. [...]
Påtross av at vi ingenlunde deler passifistenes syn på kampen mot krigen og krigens årsaker, kapitalismen, ønsker vi det nye forbund velkommen i de konsekvente fredskjemperes rekker.
I følge sin stilling til militarismen vil disse mennesker også komme i kampforhold til all reaksjon, og til det reaksjonæreste av alt reaksjonært staten. Derfor tror vi det nye forbund har en kulturmisjon som i mangt og meget sammenfaller med vårt.»[16]
Så sent som på 1930-tallet kom følgende til uttrykk:
«Vi har intet fedreland å forsvare, ingen nasjon å krige om, følgelig har vi derfor heller ikke behov for noe militærvesen.»[17]
«Idioti.
Det er rendyrket idioti, absolutt vanvidd eller også den uhyggeligste samvittighetsløshet å sludre om småstaters evne til med held å opta kampen mot en stormakt, enten den heter Tyskland eller Russland eller noe annet.»[18]