Internasjonale forhold

«Både syndikalismen og kommunismen er revolusjonære ideologier og arbeiderbevegelser som vil styrte det kapitalistiske samfunn med ikke-parlamentariske midler og bygge opp et sosialis­tisk system på dets ruiner. Begge retninger er svært like i den sterkt negative kritikk de retter mot kapitalismen og den moderate sosialdemokratiske arbeiderbevegelse. I enkelte land, særlig Dan­mark, Norge og de engelsktalende land, gikk en vesentlig del av syndikalistene helt eller del­vis over til kommunismen omkring 1920. Alt dette har bidratt til at mange har vært til­böye­lige til å betrakte de to tendenser som nesten identiske når det gjelder idéer og metoder. De fikk mange steder sitt gjennombrudd nesten samtidig, nemlig under og like etter förste verdenskrig, og i betydelig grad hadde de sitt opphav i den samme revolusjonære gjæring blant massene den gang. Dette har ytterligere tilslört forskjellene mellom dem, også hos mange revolusjonære arbeidere, som særlig i denne perioden representerte alle mulige blandingsformer av syndikalist­iske og kommunistiske idéer.»[1]

Riktignok var de syndikalistiske idéene på fremmarsj i Europa, men de ble etter hvert borti­mot knust. Reaksjonen hadde knust arbeiderreisningen i Finland, Ungarn og Bayern. I Russ­land ble revolusjonen kun et springbrett for partielitens tyranni og byråkrati etter hvert som fag­­foreninger, arbeiderråd og fabrikkomitéer ble lagt inn under bolsjevikpartiet, og det kapi­talis­­­tiske Taylor­systemet[2] ble innført. Alarm tok stadig opp forhol­dene i Sovjet­unionen, og spesielt de vanske­lige forholdene for anar­kistene og syndikalistene: «Mange av kamerat­erne forsmægter i de rus­siske fængselshul.»[3] Anarkistkongressen i Berlin, julen 1921 var

«paa det dypeste oprørt over de sisste tildragelser i Rusland. Særlig over de russiske anar­kisters tragiske situation, hvilke forsmægter i fængslerne, skydes og paa anden maate blir for­fulgt. Kongressen opfordrer den bolsjevikiske regjering til at offentliggjøre og respektere den overens­komst som blev avsluttet i september, mellem regjeringen og machnoviterne[4]. Denne overens­komst gik ut paa at anarkisterne skulde faa frihet til propaganda i tale og skrift. Ingen anarkist skulde for sin propaganda bli fængslet. Kun den bevæbnede kamp mot regjeringen skulde være forbudt. Den russiske regjering har ifølge denne overenskonst forpligtet sig til at løslaet alle vore kamerater, som paa grund av sin propaganda sitter fængslet. Ingen maa forhindres i at forlate Rusland om de saa ønsker.»[5]

Lenin døde i 1924. «5 minut­ters protest­streik mot Lenins død blev arrangert av Den norske Landsorganisation sid­ste lør­dag. Den mest revolutionære masseaktion som hittil er utført av det norske proletariat. Aktion­ens resultat er endnu ukjendt», skrev Alarm sarkastisk.[6] Etter Lenins død, og etter å ha vunnet makt­kampen mot Leo Trotski, trådte Josef Stalin frem som Sovjet­unionens leder i 1929.

I forbindelse med ti-årsdagen for den russiske revolusjon overleverte en deputasjon syndi­kalister og anarkister et krav om frihet for de revolusjonære fanger i Russland til den russiske legasjonen i Oslo, men ble avvist. En rekke kriminelle fanger ble derimot løslatt.

«På vegne av Norsk Syndikalistisk Federasjon, Norges Social-anarkistiske Forbund, Norsk Fede­ralistisk Ungdomsbevegelse og Oslo Anarkistiske Forening, vil vi anmode de russiske myn­digheter om å frigi de i fengsel sittende ca. 600 anarkister og syndikalister, som er fengslet for sin over­bevisnings skyld.»[7]

I 1920 vurderte det amerikanske Industrial Workers of the World (IWW) å stifte en organi­sasjon i Skan­dinavia med direkte tilknytning til IWW. Dette var ikke særlig populært blant de organiserte syndikalistene, og IWW kom frem til at man ikke skulle organisere slike avde­linger i land hvor en organisasjon eksisterte med et i hovedsak tilsvarende program. Derimot var det greit å propagandere for IWWs prinsipper.[8] I 1923 opprettet IWW et Skan­dinavisk Propa­ganda­forbund som skulle drive propaganda blant de mange tusen skan­dinaviske emig­rantene som kom til Amerika. Det skulle også utgis en avis på de skan­dinaviske språk. Alle syndi­ka­lis­tiske skandinaviske arbeidere og emigranter ble oppfordret til å overflytte sine med­lems­bøker til IWW så snart de kom til USA.[9] I 1925 begynte Industri-Arbetaren, skand­inav­isk organ for IWW, i Seattle i Washington, som propagandaorgan blant skandinav­ene i USA. Redaktør var Gustav Bergman.[10]

I 1922 tilsluttet Norges Ungsocialistiske Forbund seg Det Internationale Antimilitære Byraa (IAMB), og forbundet var representert på IAMBs internasjonale kongress i Berlin sam­me år.[11] NSF anså, for sin del, en tilslutning til IAMB som overflødig siden IAA og IAMB sam­arbeidet.[12]

På den Internasjonale Arbeider‑Assosiasjonens, IAA, (også kalt The International Working­men's Association - IWA, Den internasjonale arbeiderforening) konstituerende kong­ress i desem­ber 1922 forelå en definitiv tilsutning fra Norge, Sverige og Tyskland. Anarko‑ syndi­kalisten Rudof Rocker hadde skrevet prinsipperklæringen, og IAA hadde et klart anarko‑ syndikalis­tisk program. Inntil da hadde SAC normalt representert NSF i inter­nasjonal sam­menheng, fordi NSF var en så liten organisasjon.[13] I Vi har tidligere nevnt at også innen LO var det krefter som ville ha LO inn i IAA, bl.a. Halfdan Jønsson. På den 2. lands­kon­feransen av de faglige sam­organisasjonene 10.‑17. april 1925 ble det etter forslag fra Witalis Andersen ved­tatt en anbefaling av samarbeide med IAA på fritt grunnlag.[14]

IAA så på seg som en rekonstruksjon av IAA (Første Internasjonale) som ble stiftet i 1864. Solidaritet skrev i 1957:

«Da IAA ble stiftet i 1864, satte den arbeidernes egne erfaringer som første punkt i sine prinsiper: 'Arbeiderklassens frigjørelse kan bare være arbeiderklassens eget verk'. Når IAA ble gjenopprettet i 1922, ble den prinsipperklæring vi har i dag, ─ en begrunnelse og forklaring for at: 'Arbeider­klassens frigjørelse kan bare være arbeiderklassens eget verk'.

IAA er derfor hverken reformistisk, partipolitisk, faglig, statlig eller nasjonal. IAA er arbeid­ernes almene og internasjonale sammenslutning. Og begrepet 'arbeider' oppfatter den i videste forstand, ─ fra og med de enkleste former for samfunnsnyttig virksomhet, ─ til og med vitenskapens forsk­ninger for samfunnsnyttige formål.

Det var marxismens teoretiske spekulasjoner og intriger som sprengte arbeidernes første inter­nasjonale samling. I marxis­mens grumsete kjøl­vann grodde det fram politiske og faglige kombi­nasjoner med internas­jonal betegnelse, men som i virkeligheten viste seg å være under­bruk for de enkelte staters interesser. Fra dette tvil­somme miljø framstod så det 20. århundres skrekk­velde: Bolsjevis­men, Fasismen og Nasismen.

Dette er direkte og indirekte, ─ men påviselige og ugjen­drivelige resultater av marxismens på­virkning, intriger og sprengning av arbeidernes første internasjonale. Når arbeidernes inter­nasjonal, (IAA), ble gjenopprettet, så var det ikke for at den atter skulle bli en heksegryte for intriger og opp­løsning, eller et offer for dem som ikke har klart påkjenningen av stats­systemets politiske folke­forsumpning. Vår internasjonale prinsipperklæring er fast forankret i arbeidernes egne erfarin­ger, og til denne dag foreligger det ingen nye erfaringer som gir an­ledning til for­andring.

Tvertimot!»[15]

En oversikt over utviklingen av den internasjonale fagbevegelsen i perioden 1921‑1924[16]:

Medlemstallet for de syndikalistiske fagorganisasjonene sank med 782.778, dvs. 62,4%, fra 1921 til 1924. Størst nedgang var i Argentina, Tyskland og Spania. Samtidig økte antall land med syndika­lis­tiske fagorganisasjoner fra 10 til 12.

Alarm hadde ikke bare artikler om europeiske forhold. Hele verden ble omtalt, men nord- og latin-amerikanske arbeids­kamper og syndikalistiske organisasjoner ble ofte nevnt, samt japansk syndikalisme.

Når det gjelder internasjonale forhold så er det vært å nevne at anarkistene og syndi­kal­istene var meget opptatt av de internasjonale hjelpespråkene Esperanto og Ido.

Det ble arbeidet i ulike aksjoner og kampanjer, i første rekke for å redde anarkistiske for­kjempere i USA og Sovjet fra forfølgelse, fengsling og drap. Enkelte kampanjer lyktes, f.eks. fikk man frigitt Erik Mühsams enke, Zensl Mühsam, som satt fengslet i Sovjet. (Erik Müh­sam (1878‑1934) var en tysk forfatter og anarkist, og tilhørte sentralrådet for den bayer­ske råds­republikk. Han ble dømt til 15 års festningsstraff i 1919, men benådet i 1924. Han ble etter nazis­tenes seier sendt i konsen­t­rasjons­leir, hvor han ble pint til døde. Zensl Mühsam reiste til Russland i 1936 for å holde en serie foredrag om sin mann. Hun forsvant 23. april, og Sovjets regjer­ing tilsto at hun hadde blitt arrestert.[17]) Den største kampanjen, Sacco‑Vanzetti‑aksjonen, hadde et mindre heldig utfall. I 1927 var det i flere delstater i USA kriminelt å opp­rette syndikalistiske organisasjoner, samt å drive syndi­kalistisk propaganda.[18]

I Nord‑Italia led fabrikkokkupasjonene i 1920 nederlag etter at myndighetene, arbeids­kjøperne og sosialdemokratene kom frem til et kompromiss. Fascisten Benito Mussolini over­tok makten i Italia i 1922. Alarm hadde en rekke artikler mot Mussolini og fascismen: «Så kom fascismen, de hvite garder av dagdrivere som har gjennemlevet krigen og beskyttes av regjering og politi, samt de reaksjonære kredtse. De stiftedes i den hensigt med ild og jern at slaa ned arbeiderbevægelsen.»[19]

«Forøvrig har jo fascismen længe været en regjering over Italien, en stat i staten. Den har hat monopol paa at myrde de revolusjonære, skjænde deres hus­truer og barn, brænde op deres hus og ødelægge deres trykkerier. Den har med andre ord været en forbryderbande efter kapitalis­mens mønster av loyale statsborgere.»[20] I 1926 sendte IAA ut en invitasjon til den reformistiske Amsterdam-­internasjonalen og den leninis­tiske Moskva‑internasjonalen med oppfordring av boikott av italienske varer. «Vi husker da den syndikalistiske Internasjonale søkte å vekke ver­dens arbeiderbevegelse til boikottkamp mot Italias fascistiske regime, hvorledes den politiske fagbevegelse skjalv av engstelse for konsek­vensene. ─ Vi samarbeider jo med Mussolinis fascistiske fagbevegelse i Arbeidsbyrået i Genf, undskyldte Amsterdammerne sig. Og den kom­munistiske fagbevegelse ─ hvad hvisket den bak sin svulmende fraseflom? ─ Sovjet kan aldri tillate det. 'Proletariatets fedre­land' har jo sine diplomatiske forbindelser med Italia. Og dog er Italia verdens fattigste land på råstoffer. Fascistregimet kunde vært knekt med en effektiv transportblokade. Uten krig og blod­bad!»[21]

Og­så i Norge viste det seg å være vanskelig, for ikke å si umulig, å få LO, DNA, NSA eller NKP med på en slik boikott.[22]

Forholdene til fengslede anarkister og syndikalister i Sovjetunionen ble tatt opp på LO‑kong­ressen i 1927 da 15 representanter fremla følgende henvendelse:

«Til den russiske sovjet­republikks regjering. Deltagerne i Norges faglige Lands­organisasjons kong­ress 1927 tillater sig å rette følgende henstilling: Bekjent med at de russiske myndigheter holder mange socialister, anarkister og syndikalister i fengslig forvaring vil vi rette en inderlig appell om at disse blir frigitt. Efter 10 års herredømme og befestelse av sovjetsystemet går vi ut fra at dette nu er så sterkt at der er anledning til å anvende mer humane metoder overfor mennes­ker som vel kan kalles motstandere til det kommunistiske partis regjeringssystem, men dog er socialistisk tenkende og villende folk, som har gjort arbeiderklassens sak til sin.

Undertegnede ønsker å få spørsmålet forelagt kongressen: W. Andersen, Oscar L. Ottersen, N. Heggland, Josef Jensen, Johs. Abrahamsen, Malfr. Bergseth, Halvdan Strand, Ragnv. Ny­gaard, Signe Nilsen, Olaf Eriksen, Hans Eriksen, Hj. Johansen, Rich. Hansen, A. E. Gund­ersen, H. A. Birkeland, Oskar Andersen, A. Bratvold, A. H. Arntsen, Hans H. Torger­sen, Olaf Abrahamsen, John T. Lausnes og Emil Zakariassen.»[24]

Saken ble oversendt redaksjons­komitéen, som foreslo å oversende saken til sekretariatet. Dette ble vedtatt.[25] Under debatten sa Witalis Andersen:

«Alle er vel klar over hvad forslaget innebærer? Det er en anmodning til sovjet regjeringen om at Russland må optre som et socialistisk samfund, når det gjelder anderledes tenkende. Av en tale av Tomski den 17 november iår fremgår det at det er en kjensgjerning at det bare eksisterer et parti i Russland ─ de andre er i fengsel. Det er også en kjensgjerning at det ikke tollereres nogen opposis­jon mot samfundet eller staten. Dette fremgår av den offentlige anklager, Krylen­kos uttalelser til oss, da vi var hos ham. Det er dette forhold som er lite stemmende med det som er socialisme og socialistisk rettferdighet. Det er tvert imot nøie knyttet til det stats­system Mussolini fører. Det er nødvendig å protestere mot de justis­forfølgninger som foregår i sovjet­staten. Det er ikke stemmen­de med socialistisk rettsopfatning at aviser under­trykkes. Det er dette vi anmoder dem om å rette på. Det kan være som redaksjons­komitéen sier, at dette bør det sees nærmere på. Jeg vil be de som er enig i vår grunntanke å tegne sine navn under skrivelsen.»[26]

Kommunisten Volan mente at kongressen ikke var kompetent til å behandle spørsmålet. Oscar L. Ottersen og Nils Heggland mente at man hadde tilstrekkelig informasjon til å kunne uttale seg.[27] Det taler for seg selv at kommunistene ikke ville ta opp en slik sak på LO-kong­ressen.

Nazisten Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler i Tyskland i 1933, og Alarm advarte i klare ordelag mot en ny verdenskrig utover hele 30‑tallet. I 1932 advarte en FAUD-kongress mot Hitler: «Hvis det lykkes for Hittler å trenge sig frem til den politiske makt, anser kong­ressen, at det må bli signalet til en generalstreik, som omfatter hele arbeiderklassen, tilintet­gjør det fascistiske redselsvelde og sikrer massenes frihet. Kongressen er av den opfatning, at fascismen kan bekjempes kun gjennem arbeidernes økonomiske organisasjoner og aksjoner og ikke ved militære garder. Proletariatet må hindre fascismen i sin fremmarsj, hvilket kan skje ved å frem­me den sociale revolusjon, som velter overende det kapitalistiske volds­regime.»[28]

Om fascismen skrev Alarm:

«Fascismen gjorde sitt gjennombrudd i Italia på bekostning av de reformistiske og social­demo­kratiske lederes forrederi mot fabrikk­besettelsen. I Tyskland fikk nasjonalsocialistene, som nu har nådd sin første milepel ved Hitlers overtagelse av rikskanslertaburetten, sin sterke vind i seil­ene grunnet arbeider­organisasjonernes likegyldighet ovenfor de arbeidsløse masser. Og her hjem­me står også fascismen foran et gjennembrudd, ikke minst av samme grunn som i Tysk­land. Det nye lovforslag mot streiker og blokader er et tydelig tegn i den retning som ikke er til å ta feil av. Det beste middel i kampen mot fascismen er å sveise arbeiderklassen sam­men på en enig kamp­front. Slå ned arbeids­monopolerne, forkorte arbeids­dagen, fordele arbeidet og høine arbeid­ernes leve­standard. Det vilde skape tro blant masserne på arbeider­bevegelsens egen kraft og evne til å hevde sig. Arbeiderklassens unge menn og kvinner vilde finne sin rette plass på klassefrontens barrikade og fascismen vilde ha tapt sin sterke støtte. Uten denne klasse­solidaritet i handling vil arbeider­klassen ubønnhørlig være prisgitt det fascistiske blodveldes uhyggelige orgier.»[29]

I et senere nummer ble det advart mot jøde­utryddelser:

«Hva den tyske arbeider kan vente sig i Hitler og den tyske diktatur­paragrafs vold, er vel ikke vanskelig å forestille sig. ─ Hodene skal jo rulle, og marxister og jøder ut­ryddes. Nazis­tenes race­videnskap deler menneskene i to grupper. Som nummer 1 står den nor­diske race, som har krav på å bli betraktet som overmennesker. ─ Det vil si, så lenge de er nazis­ter. Er de derimot marxister, kommer de inn under mindre­verdighets­begrepet. De kom­mer da i klasse med jødene, og må i menneskehetens interesse ut­ryd­des. Dette er et av de vik­tig­ste punk­ter i nazistenes program. Et annet viktig punkt er arbeids­løshetens avskaffelse. At arbeids­løs­hetens avskaffelse, i alle fall for en kort tid, er gjennem­førlig, forstår vi av først­nevnte prog­rampost. ─ De ikke marxistiske arbeidsløse settes helt enkelt til å utrydde jøder og marxister. ─ En temmelig enkel måte å løse dette kinkige spørsmål på. Om det vil bli noe stabilt forhold, er vel mer tvilsomt.»[30]

I 1933 fornyet Stalin og Hitler den gamle vennskapsavtalen mellom Sovjet­unionen og Tyskland. I Alarm ble det kommentert:

«Sovjetregjeringen har igjen gitt den kommunistiske arbeiderverden et sviende piskeslag i ansiktet. Den har pånytt befestet sitt vennskap med de tyske nazistiske blodhunder. Det skjedde samtidig som 10,000 tyske kommunister blev innesperret i det tredje rikes fengsler og koncent­rasjonsleire, samtidig som tusener av dem blev mishandlet, nedskutt eller jaget i landflyktighet av nazismens brune blodhunder, samtidig som den kommunistiske bevegelse blev tilintetgjort og den kommunis­tiske virksomhet utslettet. [...] Vennskapspakten mellem Hitler og Stalin gir for­klaringen til at det er blitt så stilt i den kommunistiske presse og fra de kommunistiske taler­stoler om boikotten av det nazistiske Tyskland. [...] Sovjets stilling til Tyskland må ubetinget styrke det nazistiske regime, som er basert på utslettelse av den socialistisk og kommunistisk besjelede arbeiderklasse. Var vir­kelig Sovjetunionen i en så vanskelig stilling, at den var tvun­gen til å fornye vennskapspakten med Hitler-Tyskland, som hadde erklært krig på liv og død mot kommunistene? [...] Sovjetunionen var derfor ikke tvungen til å forene sig med Hitler og hjelpe ham i kampen mot den antifascistiske verden. [...] Sovjetregjeringen har oprettet venn­skapspakt med en regjering som fengsler og myrder de kommunistiske arbeidere, som har kjempet for Sovjetunionen. Et slikt regime er like motbydelig som det fascistiske.»[31]

Dermed oprettholdt Sovjetunionen Hitlers blodige regime, og sto sentralt i landets opp­rutning. I 1934 utgjorde importen fra Tyskland 32 prosent av den samlede import. Russisk import reddet det tyske næringsliv fra økonomisk ruin. Sovjetunionen var også det eneste råvareeksporterende land som solgte sine eksportvarer for tyske riksmark. Tysklands innføring av russisk gull var den eneste kilde til en økning av den tyske banks gullreserve.[32] I 1939 ble det sluttet en handels­avtale mellom de to land «av helt motsatt livsanskuelse». Dermed kunne Tyskland forsynes med midler til å fortsette opprustningen, samt olje som var nødvendig for å føre krig.[33] I en rekke nummer av Alarm kunne man lese om nazikommunisme, rød fascisme, Stalinfascisme.

IAlarm 16/1933 ble det advart mot at nazistene for­ber­­e­­dte en ny verdens­krig. I gjentatte numre oppfordret Alarm til boikott av tyske varer.

Arbeiderpartiregjeringen kunne så sent som i 1938 ikke gå inn for en boikott av fasciststatene Tyskland, Japan og Italia da «Vårt lands velstand er avhengig av eksportindustrien, skibs­farten og hvalfangsten. Når det tales om boikott av Tyskland, Japan og Italia må man oplyse at tusener er avhengig av samhandelen med disse land» sa justisminister Trygve Lie.[35] «En kraftigere dødsdom over hele den refomistiske og socialdemokratiske ideologi og tankeverden har neppe noengang vært uttalt», skrev Alarm.[36] På den annen side var det i forbindelse med den spanske borgerkrig et for stort offer å yde internasjonal solidaritet med det spanske folk, ifølge Tryg­ve Lie på LO-kongressen dette året.[37] Og ikke nok med det: Samme år ble en tysk flyktninge­familie i Nittedal arrestert og utvist til Tyskland:

«Når man tar i betraktning at familien var flyktninger fra Nazi-Tyskland og at mannen er av jødisk herkomst og gift med en 'arisk' kvinne, hvet man på forhånd hvad som venter dem når de kommer til Hitlerland. Så rått og oprørende går politiet frem mot nazismens offer i det socialdemokratiske Norge! Formodentlig er de allerede internert i en av Hitlers koncentrasjons­leire. [...] Er det den socialdemokratiske justisminister som har forordet politiovergrepet? [...] Regjeringspressen tier konsekvent med saken. Det samme gjør den øvrige borgerpresse. Kom­munistenes organ omtaler den i en bortgjemt petitartikkel uten andre kom­mentarer enn at utvis­ningen var dramatisk.»[38]

Advarselen mot en ny verdenskrig ble stadig sterkere utover fra midten av 30‑årene, etter at Tyskland og Italia aktivt støttet fascisten Franco under den spanske borgerkrigen. De nor­ske myndighetene støttet «nonintervensjons­pakten» overfor Spania i likhet med største­delen av Europa. Det var bare Mexico og Sovjetunionen som støttet republikken med våpen. I Spania måtte syndikalistene og anarkistene under borgerkrigen i 1936‑39 kjempe både mot fascistene og stalinistene. Alarm hadde mange artikler om borgerkrigen. Bladet krevde at Norge meldte seg ut av «nonintervensjons­pakten» og opphevet våpenblokaden mot antifascistene.[39]

Augustin Souchy, fra CNT/FAI, dro til Skandinavia for å få i gang en solidaritetsbevegelse for hjelp til Spania. Han an­kom Oslo 14. september 1936, og ble møtt på Sentralstasjonen av to representan­ter for NSF, Jens Tangen, og redaktøren av Alarm, Einar Skaalbones. Souchy del­tok også på et møte i NSF 15. september.[41] Souchy hadde flere artikler i LOs Meddelel­ses­blad. (Souchy ble utvist fra Norge i forbindelse med de store syndikalist­for­følgelsene i 1917. Etter oppfordring fra NSF opphevet justisdepartementet utvisningen i 1935.[42]) Norsk fag­bevegelse var en drivende kraft i opprettelsen av Den norske Hjelpe­komite for Spania. Komitéen drev med humanitær hjelp. Anslagsvis 230‑255 norske frivillige reiste til Spania for å delta aktivt i kampene på republikkens side mot fascistene.[43] Blant dem var det også noen norske anarkister og syndi­kal­ister. Arve Kvaløy har i sin hovedoppgave en tabell over 250 frivillige. To personer, dvs. 0,8% omtales som «anarkister». 182 personer, 72,8%, omtales som ukjent/partiløs.[44] I denne «sekkeposten» kan det ha vært en del syndi­kalister. Ingvald Helmik Gullaksen deltok i den anarkistiske militsen.[45] Hvor­vidt han var anarkist eller syndikalist sies det ingenting om.

De spanske anarkistene og syndikalistene har blitt kritisert for at de i en periode deltok i regjerin­gen under den spanske borgerkrigen. Her er D. A. de Santillans tilsvar:

«Allerede lenge før juli-revolusjonen var vi av den opfatning at den spanske revolusjon bare kan virkeliggjøres ved et samarbeide av alle fremadstrebende krefter. I motsetning til de autoritive og diktatoriske, politiske partier, er vi for et positivt samarbeide mellem alle som virkelig vil sosialis­me.

Efter seieren over de fascistiske generaler fulgte en langvarig krig. Vi forstod, at tids­punktet for avslutning av regjeringens og statsapparatets historiske misjon ennu ikke hadde kommet. Likeledes som krigen skapte et organ, folkehæren, (milisen), så var det nødvendig å ha ett organ for sammenslutning av de politiske og økonomiske organisasjoner. Dette organet var stats­-­apparatet.

Vi er overbeviste motstandere av både stat og militarisme. Men ved vår deltagelse i den påt­vungne krig blev vi nødsaget til samtidig å akseptere både hæren og regjeringen. Denne hold­ning betyr på ingen måte at vi har opgitt våre ideer og vår overbevisning om nødvendig­heten av å oprette et fritt sosialistisk samfund.

Vår virkelige makt ligger ikke i selve regjeringen, ei heller i besittelsen av et eller annet mini­sterium. Vår makt ligger i fabrikkene, verkstedene, grubene og i jordbruket. Den består i organi­sering av produksjon og konsumsjon. Det har alltid vært så. Vi har ikke glemt, ei heller forandret vår opfatning. Vår medvirkning i regjeringen blev bare bestemt av krigen.

Aldri har vi glemt våre opgaver som produsenter og konsumenter. Man kan leve uten reg­jer­ing, men å leve uten bøndernes og arbeidernes virksomhet, er en fullkommen umulighet. Jor­den i bøndenes hender, industrien i arbeidernes, det er vår makt.

Staten er krigens instrument. Aldri har den vært, og aldri kommer den til å bli revolusjonens organ. En revolusjon gjør man ikke for staten, og ennu mindre med den. I beste fall, og her er en positiv opgave for vår medvirken regjeringen, kan staten holde sig passiv overfor samfun­dets omdannelse. Men å overlevere revolusjonen til staten, det betyr det samme som å tilintet­gjøre revolusjonen. Store sosiale omveltninger har alltid vært folkets og arbeidermassenes verk. Det er arbeiderne som virkeliggjør revolusjonen som må skape de nye organer for et politisk og økonomisk samliv. Hvis ikke krigen og revolusjonen hadde vært uadskillelige for oss, hadde vi aldri deltatt i regjeringen. Vår mening er, at vi må gjøre alt som står i vår makt for å vinne krigen. Med vår seier skaper vi forutsetninger for opbyggelsen av det nye samfundet. Taper vi krigen, taper vi alt. Denne fremmarsj skjer ikke ved hjelp av staten. Den virkelige revolus­jon gjennemføres som sagt, i fabrikkene og på landsbygden.

Makten, vår makt, ligger ikke i ministeriet, men i våre syndikater.»[46]