Bakgrunnen for nedgangen på 1920‑tallet skyldtes i hovedsak åtte faktorer:
- Vi fikk økonomiske nedgangstider, med stor arbeidsledighet i steinindustrien, anleggsindustrien og ved gruvene hvor syndikalistene sto sterkt. Syndikalistene var gjerne blant de første som ble rammet av svartelisting og arbeidsledighet. Da innskrenkningene kom var det i første rekke de unge og ugifte arbeiderne som fikk avskjed. Dette gikk i stor grad utover NSF, som ble tappet for en stor del av sine beste medlemmer. Mangelen på arbeid, og arbeidsledighet, fristet ikke akkurat til offensiv faglig kamp på kriserammede bedrifter, og med den faglige kampen på defensiven satte arbeiderne desto større lit til en parlamentarisk løsning på kapitalismens grunnleggende problemer. Syndikalistenes selvbevissthet sprang ut av kontrollen over arbeidet. Historikeren Hans Fredrik Dahl skriver:
«Da konjunkturene snudde og oppsigelser truet, og det viste seg at arbeidsgiverne hadde fordel av å minske arbeidsstokken, da falt bunnen ut av den syndikalistiske idé om proletarenes overmakt. Og særlig da det etter hvert viste seg at industrien klarte å utvide produksjonen med rasjonalisering heller enn ved å ta inn ny arbeidskraft, da mistet ideen om arbeidets fundamentale betydning sin tiltrekning.»[19]
- De Lokale Samorganisasjonene oppsto på en tid hvor lønnsfastsettelsene og arbeidsforholdene ble bestemt lokalt. Nå skjedde det en stadig mer industriell sentralisme, påskyndet av bl.a. LO, som i sine virkninger gjorde ethvert lokalt tvistespørsmål til et spørsmål omfattende hele industrien. Ved flere anledninger hvor NSF forsøkte, eller fikk igangsatt, aksjoner forsøkte staten på sin side å utvide disse aksjonene til industrielle, og true med omfattende lockout, og trakk dermed Arbeidsmandsforbundet inn i konflikten, som så kunne rykke inn i konflikten og med sin medlemsmasse bilegge eller sprenge konflikter.[20] Dermed stagnerte utviklingen av NSF.
- Flere arbeidere gikk inn i NSF, ikke fordi de var syndikalister, men fordi de var misfornøyde med LO. De forsto ikke hvilke krav syndikalismen stilte sine tilhengere. Dette svekket NSFs virksomhet.
«[...] Da måtte arbeidernes organisasjoner være ferdige til å overta og lede produksjonen og omsetningen.
Det var forutsetningen med den syndikalistiske organisasjon, og det er forutsetningen fremdeles. Men da bør arbeiderne være med. De må være med selv. Syndikalismen forutsetter selvvirksomhet. Den kan ikke kjøpe ledere for høie gasjer til å gjøre den sociale revolusjon. Den forlanger at arbeiderne skal gjøre den selv. Den forlanger at arbeiderne skal forstå samfundets økonomiske struktur og innrette sin kamp og sin virksomhet derefter.
Mange av de som har vært med i N. S. F. har sikkert misforstått sin opgave som syndikalist. De forlangte frihet og gikk ut av Landsorganisasjonen og inn i den syndikalistiske. Men de hadde ikke forlatt sin reformistiske opfatning og troen på lederautoriteten dengang de forlot Landsorganisasjonen og gikk inn i den syndikalistiske. De glemte selvvirksomheten og dyktiggjørelsen av sig selv. De trodde at friheten allerede var opnådd.
Istedetfor å gå inn i den syndikalistiske organisasjon og derved befri sig for autoritetene og de bindene slaveavtaler med arbeidsgiverne, og føre en hensynsløs kamp og derved dyktiggjøre sig selv i den sociale kamp for overtagelsen av produksjonen og omsetningen, så la de sig ned og ventet på at stekte duer skulde fly i munnen på dem. De stekte duer er ikke kommet. Den syndikalistiske organisasjon har heller ikke fått den kraft den har fortjent, takket være de som har tatt sig 'friheter' og sviktet forutsetningene, istedetfor å føre kampen til seier og vinne friheten og kaste slaveåket.
Våre medlemmer må nu ha lært å forstå at der gis intet gratis ─ alt må tilkjempes enten det gjelder økonomiske og åndelige fordeler i det nuværende samfund eller det fremtidige socialistiske samfundssystem. Erhvervelsen av kunnskaper krever en hel del opofrelse, heller ikke det får man gratis, og skal vi engang kunne komme i andre forhold, må arbeiderne lære og forstå mere enn hvad de gjør idag. Dertil må alle våre medlemmer bidra, hver efter sine evner og anlegg. Det er våre nærmeste opgaver. Frem til frihet gjennem kamp og seier.»[21]
- Manglende aktivitet, og dermed manglende agitasjon, var nok en viktig årsak til at det gikk nedover med NSF. I Alarm klagdes det over at «i enkelte av vore L.S. forekommer en sløvhet for spredning av vort organ, som paa ingen maate hører hjemme i den syndikalistiske bevægelse [...] I hele byen findes kun en abonnent paa 'Alarm'.» I en by på 55 000 innbyggere tok kommisjonæren 50 eksemplarer til løssalg. En uke returnerte han femti eksemplarer, og to uker 49 eksemplarer. Han kjøpte ingen aviser selv engang.[22]
«Det er ikke for meget sagt om vi fastslår at flere av våre L. S.er har ligget for meget på latsiden når det gjelder agitasjonen. Og uten agitasjon og atter agitasjon kan ingen resultater fremvises. [...] Men det kreves agitasjon og et iherdig oplysningsarbeide. Dette faktum synes vist endel av våre kamerater å ha glemt. De resignerer mot motstanden istedetfor å trosse den. Det er deres store utilgivelige feil. Men det er også en dødssynd mot syndikalismen.»[23]
- Føderalistisk Propagandaforbund, en syndikalistisk opplysnings‑ og propagandaorganisasjon innen LO, som ble startet i 1924 av folk innen Norges Sosial-Anarkistiske Forbund og NSF, trakk nok folk vekk fra NSF. Med «Arbeideropposisjonen av 1925» og «Fagopposisjonen av 1926» fikk syndikalistene konkurranse om opposisjonen. Eventuelle kritikere kunne nå like godt slutte seg til disse.
- Forbundene i LO skjerpet etter hvert sin kamp mot syndikalistene. Vi har tidligere nevnt konflikten mellom syndikalistene og Arbeidsmandsforbundet, som organiserte folk nettopp på de arbeidsplassene hvor også syndikalistene hadde stor oppslutning. Det var nærmest åpen krigstilstand mellom syndikalistene og de forbundene som møtte konkurranse fra dem på arbeidsplassene. De reformistiske fagforeningene drev streike- og blokadebryteri mot NSFs aksjoner. Medlemmer av NSF ble behandlet som uorganiserte. Syndikalistene ble beskyldt for splittelsesforsøk. På anleggsarbeidernes konferanse i Kristiania i 3.‑4. desember 1921 ble en uttalelse vedtatt hvor det bl.a. sto:
«Da den av N.S.F. igangsatte agitation paa anlæggene vil medføre, at anlægsarbeidernes organisation vil bli splittet om ikke helt ødelagt, uttaler konferansen sin uforbeholdne avstandtagen fra denne agitation. Fagorganisationen er det for arbeidernes vigtigste organ i klassekampen og maa derfor forskaanes fra at være operationsfelt for personlige interesser av enhver art. Med den erfaring anlægs‑arbeiderne har fra sin deltagelse i fagorganisationen anser de sig fuldt kompetente til at avgjøre spørsmaalet om sin fremtidige organisationsform uten pekepind fra de kræfter, hvis hovedformaal synes at være mistænkeliggjørelse av den norske arbeiderbevægelse. [...] I henhold til foranstaaende fastslaar konferansen: [...] 2) at den agitation, som for tiden drives av N.S.F. er organisationsfiendtlig, da denne organisation aldrig har kunnet ivareta arbeidernes interesser; »[24]
NSF hadde, som vi tidligere har sett, sitt synspunkt på hvem som egentlig var «splitningsmænd».[25]
I 1929 vedtok Bygningsarbeidernes Industrigruppestyre i Oslo at alle LSmedlemmer skulle betraktes, og behandles, som uorganiserte på arbeidsplassene.[26] De innstevnet til og med en byggmester for arbeidsretten for å få fastslått at det var ulovlig å benytte syndikalister i arbeidet.[27] Uorganiserte arbeidere ble til en viss grad tålt, mens medlemmer av NSF ikke ble det.[28]
«I Norge har den syndikalistiska federationen en särskilt svår ställning. Där är den med det politiska arbetarepartiet nära samarbetande landsorganisationen varken ansluten till Moskva eller til Amsterdaminternationalen. På grund därav har den utåt en oavhängig och radikal karaktär. I själva verket förefaller det, som om ett antal frihetligt inställda kamrater läte dupera sig av dettea och medarbetade i landsorganisationen. Denna landsorganisationstaktik är emellertid lika reformistisk som den tvättäkta Amsterdam internationalens. Ej sällan händer det, att landsorganisationens reformistiskt indställda ledare sabotera en av den syndikalistiska federationen indledd strejk, i det de uppmana sina medlemmar att ej beakta den syndikalistiska kampen utan arbeta, det vill med andra ord säga att göra strejkbrytaretjänst. Under 1929 hände detta i lika stor utsträckning som under föregånde år. Det fordras mycket mod, när en organisation, som blott omfattar en ringa del av landets arbetare, skal strida mot kapitalismen och på samma gång också mot de partipolitiska fackföreningarnas monopolistiska strävanden och mot en arbetarefientlig lagstiftning och regering.
Våra norska kamrater ha också under 1929 bestått denna kamp med stor energi och ära, om också inte alltid med resultat. I sin veckotidning 'Alarm', ha de outtröttligt gjort propaganda för den revolutionära syndikalismen, och också genom muntlig propaganda ha de utfört allt vad de förmått. De har också fört vidare den av I. A. A. upptagna propaganda för sextimmarsdagen och ha utgivit en broschyr för erövringen av detta arbetarerörelsens närmaste mål. Sålunda står Norsk Syndikalistisk Federation vid slutet av år 1929 starkare än vid dess början.»[29]
· Fagopposisjonen, med Tranmæl & co, hadde stort hell med seg, og seilte rett til topps i DNA‑hierarkiet i løpet av 1918, og i LO‑hierarkiet i 1920. Fra et anarkistisk‑syndikalistisk synspunkt betød dette at visse deler av idéene ble kjent og akseptert i vide kretser, og at det ble gjennomført enkelte mindre betydningsfulle halvfrihetlige tiltak, men samtidig tok dette mye av vinden ut av seilene for anarkosyndikalistene. Tranmæls «syndikalisme» fikk dominere mediebildet i uforholdsmessig stor grad, mens anarkistene og de revolusjonære syndikalistene fikk tilsvarende vanskeligheter med å nå frem med sitt syn. Fagopposisjonens virksomhet hadde langt på vei nøytralisert NSFs agitasjon. Den hadde bevart medlemmene for LO, samt organisasjonens enhet. Det virker nokså sannsynlig at nettovirkningen på anarkist‑ og syndikalistbevegelsen var betydelig ─ og negativ. I Sverige, hvor den anarkistiske utfordringen ble møtt med konfrontasjons‑ og ikke leflingstaktikk, fikk i hvert fall den frihetlige bevegelsen et forholdsmessig mye større oppsving. Hans Fredrik Dahl mener at «Like fullt er det tale om en innflytelse. Innflytelsen gjaldt imidlertid syndikalismen som mentalitet mer enn som idé med tydelige konturer mot andre ideer.»[30] Syndikalismen som ideologi ble marginal, samtidig som den vant utbredelse som en kulturell mentalitet. Arbeiderne representerte en veldig potensiell kraft i samfunnet siden de kontrollerte arbeidet, som ved en koordinert arbeidsnedleggelse kunne lamme hele samfunnet, velte maktens institusjoner og bane veien for en total revolusjon. Denne potensielle kraften ble ikke tatt i bruk takket være reformistenes dominans innen arbeiderbevegelsen.
· Fagbevegelsen hadde en stor evne til å fordøye sine opprørere ─ en evne den har også i dag.
· LO‑formann Ole O. Lian førte en kompromisslinje overfor Fagopposisjonen for ikke å splitte LO, og LO hadde tross alt en viss åpenhet overfor syndikalistene og anarkistene i mellomkrigstiden:
«Det gaar alltid slik med enhver bevegelse som er vokset sig stor på en enkel, men selvinnlysende sterk idé, at stridigheter i periferien litt etter litt bortleder den almindelige interesse for hovedidéen. Meningsforskjelligheter om taktikk og om fortolkninger skaper skarpt adskilte fraksjoner, ja under tiden kløvninger i bevegelsen. [...] Naar det gjelder arbeiderbevegelsen er det intet politisk parti eller nogen bestemt retning innen fagbevegelsen som kan hevde aa ha patent paa den eneste saliggjørende politiske eller faglige fremgangslinje. Ingen har et syn saa i alle deler ufeilbart at de kan sende ut bannstraaler over andre. Eller at de har rett til aa forsøke aa gjennemføre det paa bekostning av fagbevegelsens enhet eller svekkelse av dens fremgang. [...] Hvis fagbevegelsen var begynt med politiske teorier istedenfor med konkrete økonomiske opgaver, vilde dens fremgang vært sparsom. Den vilde ikke paa kort tid blitt en verdensmaktfaktor. Men nettop fordi den 'gjorde sig selv' til aa begynne med, nettop fordi opgavene hadde enkle økonomiske maal, samlet den arbeiderne. Den dag i dag spør man paa arbeidsplassen ikke efter den politiske katekismus, naar man hverver et nytt medlem i foreningen. Det er ikke politikkeren man vil ha fatt i, men fagarbeideren for aa ha hans medvirkning i felles handlinger. I fagforeningene står der fremdeles høiremenn, venstremenn og arbeiderpartienes folk side om side. Ingen vil rense ut der, fordi det faglig sett er unødvendig. Disse blandede fagforeninger gaar ueksaminert om sine medlemmers politiske teorier inn i forbund og landsorganisasjon. Ingen har ennu foreslaatt begrensing i adgangen paa grunn av politiske eller faglige synsmaater. Syndikalister kan naar som helst melde sig inn. [...] Arbeidernes faglige interesser er saa viktige, at de maa ikke forsømmes paa grunn av politiske fordommer Den norske fagorganisasjon kan fortsette sin radikale utvikling. Den kan og maa arbeide paa stadig aa bli et virksommere middel i hele arbeiderklassens kamp mot kapitalismen. Den virkelig faglige Internasjonale spør ikke efter den nasjonale politikk i fagbevegelsen. Den spør efter faglig solidaritet. Den spør om vi faglig vil staa skulder ved skulder med vaare klassefeller i andre landsorganisasjoner, hjelpe dem og ta imot hjelp uten aa spørre om haanden er Esaus eller Jakobs, om det er en socialdemokrat eller en anarkist som hjelper eller tar imot hjelp.»[31]
Halvard
Olsen og
Halvdan Jønsson var kroneksemplene på syndikalister og anarkister som gikk til
LO, men også
en del som hadde vært aktive i Norges
Social-anarkistiske Forbund og Norsk
Syndikalistisk Federation fulgte ─
deriblant Josef Dalskov, Tryggve Aakervik, Malfred Bergseth, Nils Heggland og Witalis Andersen ─,
og noen oppnådde tillitsverv. Peder Framnæs var medlem av NSF 1925─29,
til han gikk inn i Oslo Stein‑, Jord‑ og Sementarbeideres
forening. Her var han formann i 1930─33
og 1939─45. I en
rekke nummer av Alarm, og i andre av NSFs skrifter, kunne man lese forbannelser over
«renegatene»:
«Herrer som Halvard Olsen, Johs. M. P. Ødegård, Johan Ødegård, Lars Evensen, Elias Volan m. fl. av de faglige ledere har tidligere vedkjent sig den kommunistiske trosbekjennelse. Halvdan Jønsson og Vitalis Andersen har erklært sig for anarkister, Waldemar Nielsen og Malfred Bergseth for syndikalister o.s.v. Som revolusjonære har de albuet sig frem til taburetterne og satt sig ned der. Men de har stått op igjen som fullblods reformister.»[32]
Tryggve Aakervik begynte i 1929 å opptre som aktivt medlem i DNA etter at han hadde vært ansatt i Arbeiderbladet en tid. «Hans tidligere valgspråk var: 'Kall mig for kjeltring, streikebryter eller hvad som helst, bare du ikke kaller mig for socialdemokrat!'», kommenterte Alarm syrlig.[33] Valgspråket var ikke uvanlig blant ungsosialister:
«Albert Jensen berättar i sin bok Socialiseringen [utgitt i 1920] som exempel på att fanatismen kunde blomma även hos dem som kallades 'lössen i den röda fanans veck', att han på ett möte hört en ungsocialist utropa: 'Kalla mig förrädare, förbrytare, provokatör eller vad ni vill. Kalla mig bara inte för socialdemokrat!'»[34]
I hvilken grad disse «renegatene» også forlot føderalismen bør undersøkes nærmere. Noen gjorde nok det, men gjorde alle det? De ble nok forhindret i å utøve noen form for praktisk føderalisme på grunn av LOs sentralistiske struktur, men fantes det en teoretisk føderalistisk understrøm blant LOs tillitsvalgte med bakgrunn innen de anarkistiske og syndikalistiske organisasjonene, eller hadde de helt gitt opp føderalismen? Noen av dem hadde vært med i Føderalistisk Propagandaforbund som virket internt i LO. At NSF «raste» var naturlig ─ de mistet folk ─, men det fantes syndikalister i LO som aldri hadde vært medlemmer av NSF. NSF og Alarm kan derfor ikke brukes som sannhetsbevis for at «renegatene» forlot føderalismen, selv om vi nok må anse det som mest sannsynlig. Å kjempe i «motvind» kan ta motet fra noen og enhver.
* * *
En kommunistisk avisredaksjon nektet å motta Alarm:
«Det var denne gang 'Akershus Folkeblad's lokalredaktion paa Ski, som ikke vaager at lese Norges eneste syndikalistiske avis. Tænk bare hvor udmerket denne redaktion skal kunne orientere sine læsere om de forskjellige retninger inden arbeiderbevægelsen. Det mest karakteristiske er dog at denne redaktion bestaar av renegater som tidligere har staat vor bevægelse nær. Det er den tidligere kjendte anarkist fra Sydvaranger, Katharine Bugge[35], samt en person som for nogen aar siden var kasserer i Kristiania L. S., men glemte at levere kassen fra sig da han reiste.»[36]
15/3 1923 avholdt Kristiania Anarkistkommunistiske Forening et møte hvor det ble påpekt at møtene ofte var dårlig besøkt fordi møtelokalene var overfylt med tobakksrøyk. Utenlandske arbeideraviser hadde også reagert på «uskikken tobaksrökning paa mötene som i Norge foregaar i så stor utstrækning».[37] Allerede i 1920 hadde Alarm en oppfordring om ikke å røyke på NSFs møter da luften ble forgiftet og oppholdet ble ulidelig. I tillegg viste man en uhyggelig mangel på selvbeherskelse.[38]
I NSFs årsberetning for 1923 kom følgende til uttrykk:
«Som fjoraarets beretning viste saa hadde ogsaa 'Alarm' faat undgjælde for den vældige stagnation og nedgang i det økonomiske liv, som fulgte efter verdenskrigen og dens høikonjunkturer. Oplaget var sunket betragtelig og de økonomiske vanskeligheter, som altid er tilstede for en liten avis, hadde blit større og det hele begyndte at se trist ut da den mer jevne og solide obligatoriske understøttelse av avisen blev besluttet.
Med denne understøttelse holdtes saa avisen gaaende 1923, paa trods av en endnu følsommere slappelse i omsetningen som følge av den store arbeidsledigheten og andre forstyrrelser i produktionslivet.»[39]