Boligsituasjonen
Rundt 1920 var boligforholdene for arbeiderklassen i de store byene elendige. I Kristiania var det bare fem prosent av boligene som var eid av de som bodde der. I flere byer ble det opprettet leieboerforeninger. I 1919 ble Bergens leieboerforening stiftet etter initiativ av den danskfødte sosialisten Robert Nielsen og DNA.[1] Denne ble etter hvert godt organisert. Utkastelser ble hindret, og ledige hus og leiligheter ble sporet opp og tatt i bruk ved innflytting av husløse. De ble regelrett okkupert. Ca. 70 familier ble på denne måten hjulpet av foreningen frem mot sommeren 1920. Aksjonene ble massivt fordømt av Huseierforeningen, Høyre og avisene. Gjennom «handlingens propaganda» fikk man presset bystyret til å kjøpe et tomteområde for bygging av 6000 leiligheter. Syndikalistene var representert i styret for leieboerforeningen, og hadde formannen i to perioder i 1920.[2] Syndikalistene Larsen og Cornelius Corneliussen tok det tyngste løft og det største ansvar både når det gjaldt organiseringen og utførelsen av aksjonene.[3] Arbeiderbevegelsen i Bergen søkte å hindre at Robert Nielsen ble utvist, men han ble til slutt jaget ut av Norge fordi han hadde vært behjelpelig med å skaffe husløse arbeiderfamilier tak over hodet: «Regjeringens dekret lød: 'Robert Nielsen skal utvises fra landet, fordi ha har skaffet husvilde arbeidere hus, fordi han har været behjælpelig med at forhindre, at disse skal fryse ihjel paa gater eller i portrum.'»[4] Carl O. Tangen skriver:
«I den sidste tid har det ogsaa vist sig tendenser til en opvaagnende klassebevidsthet ogsaa blandt de norske arbeidere. Den internationale aand som til endel præget demonstrationen mot Robert Nielsens utvisning i Bergen var et uttryk for dens komme, og utviklingen og fremgangen av den federative, syndikalistiske kamporganisation i den senere tid er et budskap om en forestaaende kampstemning blandt de norske arbeidere.»[5]
I Kristiania var det eldre leieboerutvalget i arbeiderbevegelsen under 70‑åringen Dines Mikael Jensen (1850─1928) ikke et egnet organ for militante aksjoner, og det sto i veien for andre initiativer.[6] (Dines Jensen var LO-leder 1900─01.) En leieboerforening etter bergensk mønster ble stiftet 22. februar 1920 uavhengig av, og på siden av, DNA og fagbevegelsen. Initiativtaker var Kristiania ungsocialistiske forening.[7] Tryggve Aakervik holdt foredrag. Det meldte seg straks inn 100 medlemmer. Foreningen fikk ingen stor tilslutning, men ble likevel et interessant objekt for politispioner.[8] «Foreningens opgave er at ivareta leieboernes og de husvildes interesser med alle til raadighet staaende midler.»[9] Foreningen gjennomførte enkelte aksjoner som vakte stor oppsikt, men fikk aldri den anerkjente stilling i arbeiderbevegelsen som foreningen i Bergen. DNA valgte å satse på det gamle leieboerutvalget, og ledelsen i Kristiania faglige Samorganisasjon stilte seg kjølig til aksjonene. Leieboerforeningen på sin side ønsket å overta leieboerutvalgets stilling, men hevdet samtidig sin uavhengighet ved å avvise kollektiv innmelding fra fagforeninger, og bare godta individuelt medlemskap.
Fra sommeren 1920 ebbet de militante boligaksjonene ut. Både i Bergen og Kristiania ble ledende aksjonister dømt for å ha flyttet folk inn i tomme leiligheter.[10]