Før demonstrasjonen hadde de arbeidsløses eksekutivkomité utsendt et oprop til de arbeidsløse, som ikke fant nåde i politiets og 'Tidens Tegn's øine, og en klappjakt er senere igangsatt av politiet for å fange eksekutivkomitéen og formodentlig sette den bak lås og bom. Et av eksekutivens medlemmer er allerede anholdt og avhørt.
Fra medlemmer av Oslo L. S. blev det også utsendt et oprop under titelen 'Til storm mot privateiendommen!', som inneholdt en appell til arbeiderne på arbeidsplassen og de arbeidsløse om samarbeid for besettelse av fabrikkene.
Og det er nok mot det mål de arbeidsløse må rette sin opmerksomhet, selvfølgelig i full samforståelse med arbeiderne på arbeidsplassen. Fra det offentlige har de ikke meget å vente sig. Samme dag demonstrasjonen gikk av stabelen, blev eksekutivkomitéen overskyllet av stinkende hentydninger i parasitorganet 'Tidens Tegn', om at de er permanent arbeidsløse, som må ha nogen ting å beskjeftige sig med o. s. v.
Og heller ikke blir nok tilstanden bedre efter valget. De lærdommer som hittil er høstet viser at de utenomparlamentariske aksjoner er de eneste som har gitt resultater.»[9]
Sommeren 1926 ble de arbeidsløses forening i Oslo «ophevet»: «Det var når den var kommet i full aktivitet, når den var gjort til en direkte kamporganisasjon, hadde begynt å svare med hårdt mot hårdt og derfor måtte knebles og de arbeidsløse spredes for vær og vind.»[10] I oktober/ november ble en ny forening «kokt sammen», og Edv. Mørk kunne på et møte fortelle at han var valgt til formann og til å lede de arbeidsløses forening.
«Flere av debattanten vilde ikke på nogen måte ha Edv. Mørk stående som de arbeidsløses leder, da han var den som forpurret de arbeidsløses blokade mot Nulmeyer.
Under debatten forlangte den arbeidsløses forenings tidligere formann Birger Eriksen ordet, men Mørk ristet bare på hodet. (Det er jo en fare å la syndikalistene få si sin mening). Georg Jacobsen fremsatte da forslag om at Birger Eriksen, selv om han tilhørte den syndikalistiske organisasjon, måtte få tillatelse til å uttale sig. Birger Eriksen fikk da ordet […]. Han sa ennvidere, at han av Mørk var blitt nektet å komme inn på de arbeidsløses møter herefter, […]. Der fremkom da forslag fra Kr. Olsen at spørsmålet om de arbeidsløses forening selv skal velge sitt styre skulde opsettes på dagsordenen til næste møte. [Enstemmig godkjent] […] Følgende forslag blev fremsatt:
’Fagorganiserte arbeidsledige, samlet til massemøte, protesterer på det bestemteste mot de forslag som er fremsatt av høireflertallet i arbeidsledighetskomiteen. Forslagene om deportasjon av ensligstillede arbeidsledige og stenpukning er en hån og en utfordring mot arbeiderklassen. Møtet mener derfor at ingen fagorganisert arbeider kan påta sig sådant arbeide, og at dette arbeide blokeres av fagorganisasjonen.’
Forslaget blev enstemmig godkjent.»[11]
I 1927 hadde «De arbeidsløses dagskole» to forelesninger om syndikalismen.[12] I 1930 ble Oslo arbeidsløses forening stiftet etter et initiativ fra Oslo LS.[13] De krevde seks timers arbeidsdag, opphør av akkord- og overtidsarbeidet, samt at stat og kommune måtte igangsette samfunnsnyttige arbeider. De arbeidsledige med lengst ledighet måtte inntas først ved disse arbeidene og på ordinære lønns- og arbeidsvilkår. For de som ikke fikk arbeid måtte det skaffes tilstrekkelig økonomisk understøttelse. I formålserklæringen sto det bl.a.: «De arbeidsledige har felles økonomiske og sociale klassekampinteresser med hele den øvrige arbeiderklasse. De arbeidsledige er imidlertid avskåret fra å hevde sine klasseinteresser, og føre sine kamper som arbeidsledige, og derfor slutter de sig sammen i en organisasjon. [...] Foreningen er partipolitisk uavhengig og nøitral. Deres formål er å fremme de arbeidsløses krav, og samle de arbeidsledige til kamp for arbeid og brød.»[14] Trygve Sand ble valgt til formann. Foreningen sendte inn en forespørsel til kommunen om gratis lokaler til sine møter i en av byens skoler: «Men det utrolige hender. Andragenet blir behandlet av rådmannen, som er medlem av arbeiderpartiet, og arbeidsledighetskomiteen, hvis majoritet tilhører samme parti, og disse foreslår, at formannskapet ikke innvilger andragenet. Det var dermed gitt at formannskapet fulgte anvisningen. I samme formannskapsmøte besluttet man å bevilge 1700 kroner til julegran foran universitetet! På gaten med de arbeidsløse, 1700 kroner til forlystelse for noblessen foran slottet! Det er det som kalles arbeiderpolitikk!»[15]
At myndighetene så på arbeidsledige som suspekte viser statsadvokat Vigens holdning: «Tiltalte er ingen ærlig mann. Riktignok er han ikke tidligere straffet, men han har gått arbeidsledig i lengere tid.»[16]
I 1930 ble arbeidsledige medlemmer av Oslo LS nektet adgang til «de arbeidsløses kafé» i Oslo. Kaféen ble administrert av Oslo og omegn faglige samorganisasjon. Begrunnelsen var at utgiftene ble dekket av de fagforeningene som var tilsluttet samorganisasjonen. Dette var ikke helt riktig siden Oslo Formannskap hadde bevilget kr. 5 000,- til kaféen, penger som var innbetalt av skatteyterne. I tillegg ble kaféen for en stor del opprettholdt ved gaver fra private i form av varer, samt at Folkets Hus stilte gratis lokaler til disposisjon. Uorganiserte som tilhørte AUF fikk derimot adgang.[17] Også året etter ble arbeidsledige medlemmer av Oslo LS nektet adgang til kaféen med begrunnelsen at kaféen kun var opprettet for Oslo og omegn faglige samorganisasjons medlemmer. I søknaden til Oslo kommune het det derimot at det skulle opprettes en kafé for organiserte arbeidere i Oslo, og det var på disse premisser at bevilgningen på kr. 5 000,- også det året ble gitt.[18]
De arbeidsledige rettet en manende appell til sine arbeidende klassekamerater om hjelp og solidaritet. De oppfordret til praktisering av åttetimersdagen, at man måtte ta opp kampen for at arbeidstiden ble forkortet fra åtte til seks timers arbeidsdag, at alt overtidsarbeid utover ordinær arbeidstid opphørte, og at «det rådende blodslit og indre konkurranseforhold mellem arbeiderne ved akkordarbeide ophører».[19]
Mens Arbeiderbladet agiterte for at gifte, arbeidende, kvinner måtte tilbake til kjøkkenbenken, for slik å spre arbeidsledigheten på flere familier, gikk syndikalistene inn for seks timers arbeidsdag. De mente at det ikke ble færre arbeidsledige av å fordele den likt på familiene. Man måtte istedet skaffe arbeid til alle ved å fordele arbeidet mellom alle gjennom kortere arbeidstid.[20]
I 1927 oppfordret Venstrekommunistisk Ungdomsforbunds arbeidsledighetskomité sultne arbeidsledige om å ta seg til rette:
«Gå inn i de store og rike forretninger og ta den maten dere trenger. Kommer politiet, så følg villig med og ta den straff som venter ’de små tyver’. Nød bryter alle lover. [...] Sult ikke lenger. Fyll fengslene – det eneste tilholdssted som enda står tilbake for de ulykkeligste i samfundet. [...] Det er samfundets makthavere som tvinger frem fortvilelsens midler. Vik ikke tilbake for å bruke dem. Alt er tillatt i en kamp hvor liv og helbred står på spill.»[21]
Underskriverne Arnfinn Vik, B. Flood-Engebretsen og Einar Gerhardsen (senere statsminister i mange år) ble dømt for oppfordringen.
I 1930 stormet arbeidsløse herredsstyremøtet i Lørenskog for å fremsette sine forslag og få dem vedtatt med en gang. Bakgrunnen var at herredsstyret før julen 1929 vedtok at de ikke kunne anvise noe arbeide til de arbeidsledige, og at de arbeidsledige ikke skulle få noen fattigunderstøttelse. Herredsstyrets flertall besto av DNA. «Første gang, Oslo politi blev benyttet utenbys, efter at bystyret i Oslo hadde vedtatt sin beslutning om at Oslo politi ikke skulde benyttes utenom byens grenser, var altså for å forsvare et arbeiderflertall i Lørenskog herredsstyre.»[22] Oslo kommune var også styrt av DNA. Flere arbeidsledige ble dømt.
«Medlemmer av Bærum, Oslo, Nordstrand og Østre Akers lokale samorganisasjoner, samlet til kameratmøte i Oslo 2. påskedag uttaler sin skarpeste protest mot den klassedom som blev feldt mot de arbeidsløse fra Lørenskog. De tiltalte og dømte klassekamerater har ikke utført annen forbrytelse enn å stille krav på sin fullt lovlige rett til understøttelse. Vi protesterer derfor mot dommen samtidig som vi uttaler vår avsky og forakt for de herrer som dømte dem.
De provokatører som er skyld i rettssaken ─ det socialdemokratiske herredsstyre, vil vi bare minne om Henrik Ibsens ord:
’Med glemte løfter, med svekne ord
med traktaters forrevne ark,
med brudd fra i år på jer ed fra i fjor
har I gjødet historiens mark.’»[23]
I 1932 boikottet de arbeidsløses forening i Odda, med støtte av Odda-Tyssedal LS, de forretningsdrivende kommunestyremedlemmene som talte eller stemte for reaksjonære anslag mot arbeiderne. Boikotten brakte de stedlige sosialdemokrater fra konseptene, og en av forslagsstillerne ble æreskjelt i Bergens Arbeiderblad.[24] Thomas Hegge var i perioder formann, dels sekretær, for Arbeidsløses aksjonsutvalg i Odda, samt medlem av Arbeidsløses aksjonsutvalg for Hordaland Fylke.
I 1932 foreslo bondepartiregjeringen at fattigunderstøttede skulle berøves stemmeretten, samt retten til å velges som kommunale tillitsmenn.[25] Det første ble ikke vedtatt, men Stortinget vedtok at ingen kunne gjøre tjeneste i kommunale ombud som i løpet av de siste 12 måneder hadde mottatt fattighjelp. Å la fattigunderstøttede være med å styre kommuneøkonomien var et «farlig skråplan». Det ble også vedtatt at fattigunderstøttede ikke kunne velges til fattigstyret, og at et medlem som trengte slik hjelp i funksjonsperioden måtte tre ut. Fattigunderstøttede skulle ikke bevilge til seg selv. Det ville stride mot «alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og være støtende mot rettsbevisstheten».[26] Denne bestemmelsen ble stående helt frem til lov om sosial omsorg i 1964. Bergens Arbeiderblad foreslo at det ble opprettet et arbeidernes stemmerettsfond. Dette fondet skulle utenom det øvrige forsorgsvesenet utbetale understøttelse til de av DNAs medlemmer som ved denne loven ble ugilde og måtte nedlegge sine mandater eller ble avskåret fra å motta valg.[27]
Samme år gikk de arbeidsledige, drevet til den ytterste elendighet, til aksjon og tok mat. Fra Tromsø, Kirkenes, Kristiansund og «forskjellige kanter av landet kommer det meddelelser om at de arbeidsledige etter å ha gått den evige tiggergang fra fattigstyrer til herredsstyrer, endelig har forstått at her er det bare en ting som nytter, vi må ta mat, såfremt ikke koner og barn skal sulte i hjel.»[28] Myndighetenes svar var politikøller og soldater. DNA og LO så med uvilje på de arbeidslediges aksjoner, og skyldte på kommunistisk agitasjon og oppvigleri.
«Så lenge arbeiderklassen sulter, mens matlagrene ligger fulle og i mange tilfeller ødelegges og tilintetgjøres må man forstå at der behøves ingen agitasjon, når man ikke kan skaffe mat på annen måte, så tar man den hvor den finnes. Det borgerlige samfund tar ingen hensyn til henstillinger og bønner, det er handling som skal bringe dem til fornuft, la dem så få den handling. Aksjonen for å ta mat må organiseres, det må ikke bli bare et spredt tilfelle her og der, men en landsomfattende aksjon som setter respekt. De arbeidsløse må ikke la sig skremme, og de som arbeider har plikt til å gi dem all den støtte som er nødvendig og som de kan gi. Kampen for å opprettholde livet må ikke la sig stanse verken av trusler eller politibatonger.»[29]
Kampen for 6 timersdagen sto sentralt for å få løst arbeidsledigheten:
«Oslo arbeidsløses forening har bragt spørsmålet om 6 timersdagen med eller uten kompensasjon, frem til drøftelse. Arbeidsløses forenings standpunkt i saken er klart. Ingen har vel bedre anledning til å sette sig inn i arbeidsløshetens forferdelige virkninger enn nettopp de arbeidsløse selv, og det er all grunn til nøie å overveie de argumenter som arbeidsløses forening fremkommer med. […] De arbeidsløses krav er blitt møtt med ganske kompakt motstand, særlig fra de reformistiske ledere og fra kommunistene, man har med all ønskelig tydelighet fått fastslått at kommunistene og socialdemokratene står på en enig front mot de arbeidsløse i dette spørsmål.
Ledernes stilling er forklarlig. En gjennemførelse av 6 timers dagen uten kompensasjon betyr at arbeiderklassen vil våkne op til dåd, da gjelder det å ta igjen det man har tapt, for å berede plass for sine arbeidsløse kamerater på arbeidsplassen, hevelse av levestandarden vil bli Alfa og Omega i arbeiderklassens kamp. Man blir tvunget fra den defensive kamp til den offensive, og selv fagorganisasjonens ledere er vel ikke så kortsynte at de ikke forstår, at denne kamp vil ikke bli ført ved det grønne bord men gjennen den direkte aksjon på arbeidsplassen. Det vilde være selvmord for lederne å anbefale en sådan metode som med all ønskelig tydelighet gav arbeiderklassen beskjed om hvor unødvendige lederne i virkeligheten var.
Ledernes stilling er klar, de anbefaler 6 timersdagen, men den skal gjennemføres ved forhandlinger under tariffperioden, slik at når engang de nuværende overenskomster utløper, skal man forsøke å gjennemføre en forbedring. Undertiden får de arbeidsløse sulte og greie sig så godt de kan. […]
Kommunistenes stilling er kanskje mer uforklarlig, men allikevel forståelig. De har sine paroler fra Moskva å gå efter og så lenge de ikke har maktet å gjennemføre 6 timersdagen i Russland, er det kontrarevolusjonært å gjennemføre den i Norge. For å bøte på dette anbefaler man demonstrasjoner og resolusjoner til kommunestyrer, storting og regjeringer om arbeidsledighetsforsikringer og høiere forsorgsbidrag. Altså en fortsatt tiggergang til de makthavende. […]
Det står i arbeiderklassens makt å gjennemføre 6 timers dagen og det vil være det første skritt på veien frem mot arbeidernes overtagelse av produksjonsmidlene, det står i deres makt å skape en enig og sterk arbeiderklasse som alene kan skape det nødvendige vern mot borgerskapets angrep. Men det blir kun ved å optre som arbeidere som klasse at de kan gjennemføre disse opgaver.
Lenge nok har arbeiderklassen overlatt sitt frigjørelsesarbeide til en flokk betalte ledere, lenge nok har de latt sig forblinde av lovlydighet og respekt for inngåtte overenskomster, nu er det på tide at de våkner op og tar fatt selv, og i sluttet tropp marsjerer frem uten å avvente paroler verken fra Folkets hus eller Moskva.
6 timersdagen må være den første etappe, når arbeiderne har tatt den vil de ha fått igjen troen på sig selv, og når de har fått den vil veien ligge åpen for den videre marsj fremover.
Derfor kamerater:
Frem for 6 timers dagen! ─ med eller uten lønnskompensasjon
Bort med alt akkord- og overtidsarbeide!
Ned med arbeidstempoet!
Frem for den direkte aksjon!»[30]
I 1933 ble det i Oppegård startet en Arbeidsløses forening av D. N. A. fjorten dager etter at det ble dannet en Arbeidsløses forening som var partipolitisk nøytral.[31] 15/7 ble det avholdt en felles konferanse med 33 representanter for de arbeidsløses organisasjoner i Oslo og Akershus. De kom fra foreningene på Oppegård, Ski, Kolbotn og Lørenskog, fra aksjonsutvalgene i Oslo og på Lørenskog, samt fylkessammenslutningens styre. Dessuten var Oppegård arbeiderparti representert ved formannen. Konferansen var et ledd i enhetsarbeidet for å sammenslutte de arbeidsledige i distriket, som var blitt innledet av Akershus fylkessammenslutnings styre. Det ble vedtatt at det kun skulle være en organisasjon av arbeidsledige på hvert enkelt sted. Det ble også vedtatt tre protestuttalelser: mot boikottloven, mot Hitlerterroren og mot Edw. Mørks opptreden som bestyrer av Oslo Arbeidskontor. «Denne konferanse har sin store betydning, den viser at de arbeidsløse ikke er tilfreds med det splittelsesarbeide som de reformistiske og socialdemokratiske ledere til denne tid har vært istand til å oprettholde, ved å stifte egne arbeidsløses foreninger, hvor kun Arbeiderpartiets medlemmer kunde være med.»[32]
På
1930‑tallet opprettet LO egne foreninger hvor både uorganiserte og fagorganiserte arbeidsløse
kunne ble medlem. «Forutsetningen for optagelse i foreningen er at de anerkjenner
Arbeidernes faglige Landsorganisasjons og Det norske Arbeiderpartis grunnsyn og organisasjonslinjer og at de
tidligere ikke har optrådt illojalt eller usolidarisk overfor fagorganisasjonen
eller står tilsluttet organisasjoner som bekjemper de samarbeidende hovedorganisasjoner
innen arbeiderbevegelsen.»[33] En
forutsetning var at alle måtte underskrive en «optagelseserklæring hvor vedkommende
anerkjenner Landsorganisasjonens og Arbeiderpartiets grunnsyn og organisasjonslinjer».[34]
Dette ble gjort først og fremst for å isolere kommunistene som tidligere
hadde hatt stor innflytelse i foreninger for arbeidsløse. Nå kom de
arbeidsløse under kontroll av den faglige ledelse. Alarm kommenterte: «Deres krav til fagorganisasjonen om kamp for kortere
arbeidsdag blev øieblikkelig kneblet. Deres øvrige krav likedan. Og der hvor de
arbeidsløse foretar aksjoner på de felter hvor de har mulighet til det, der
får de straks et slag i ansiktet av det faglige pampevelde i Oslo. De får kort
og godt beskjed om, at aksjoner for de arbeidsløse eller arbeiderklassens
interesser, det får de pent ta sig ivare for. Slik var det i Odda ifjor da de
arbeidsløses forening blokerte det underbetalte veiarbeide. De ble slått ned av
kommunen og fagorganisasjonen i fellesskap.»[35] Den
samme historie gjentok seg i 1936 i Haugesund, hvor den LO- og DNA-tilsluttede arbeidsløses
forening besluttet å proklamere blokade av kommunens arbeid for dagsverksbidrag.
LOs sekretariat bestemte at blokaden ikke kunne godkjennes. Alarm kommenterte: «Forhåpentlig tar
ihvertfall noen av de arbeidsløse i Haugesund op sin stilling til Landsorganisasjonen
til alvorlig drøftelse. Og da vil de vel undersøke om de kan forsvare overfor
sig selv å understøtte en organisasjon, som så åpenlyst undertrykker deres
soleklare rett til å bestemme i egne saker.»[36] Også
DNA fikk sitt «pass» påskrevet: «Hvorfor har Det norske Arbeiderparti tatt monopol på å organisere de arbeidsløse? Er det på grunn av
sin dårlige samvittighet? Er det fordi de selv er klar over at de i de
kommuner de har hatt og har flertall, har behandlet de arbeidsløse som
samfundets stebarn, på samme måte som de borgerlige partier har gjort?».[37]
Til LOs kongress foreslo Oslo faglige samorganisasjon å endre statuttene for de arbeidsløses foreninger slik at alle forslag og krav fattet av de arbeidsløses foreninger skulle forelegges samorganisasjonens forretningsutvalg til godkjennelse og eventuell videreforsendelse. Alb. Myrvold skriver:
«For noen år siden blev det både her og der i landet stiftet foreninger av arbeidsløse, hvor disse uten hensyn til politisk opfatning kunde drøfte sine felles spørsmål og lage egne aksjoner.
Efterhvert som Arbeiderpartiet fikk større innflytelse i de kommunale administrasjoner ut over landet begynte disse arbeidsløses aksjoner å bli for besværlige for herrene. De arbeidsløse kompromitterte helt enkelt socialdemokratiet i arbeidernes øine. Her måtte det bremses, hårdt og kraftig.
Så blev det bestemt fra høiere hold, at de arbeidsløses foreninger skulde innlemmes i den faglige landsorganisasjonens og arbeiderpartiets tvangstrøie. Arbeidsløsheten skulde forvandles til et fag og den skulde gjøres til et socialdemokratisk privillegium. Den som vilde være arbeidsløs, den måtte også være socialdemokrat! Derom ingen bønner.
Men hertil kom også et annet moment. Tanken var ikke bare å gjøre arbeidsløsheten identisk med den socialdemokratiske partibevegelse. Det var også andre ting som spilte inn. Ved at man fikk de arbeidsløses foreninger innkapslet i partiet, fikk man partikontroll over de arbeidsløse og kunde sette kroken for deres krav til de kommunale myndigheter!
Med andre ord: gjennem sine egne organisasjoner kom de arbeidsløse dermed under den kommunale administrasjons kontroll. De blev satt under administrasjon av det offentlige!»[38]
I 1938 ble kravet om en lojalitetserklæring til DNA opphevet, og medlemskap i de arbeidsløses foreninger skulle nå gis på samme premisser som medlemskap i fagforeningene.[39]
En rekke arbeidsledige var medlem av ulike LO‑forbund. Arbeidsledighetskassene var en viktig faktor når det gjaldt å holde på medlemmene i økonomiske nedgangstider. Kassene hadde statstilskudd, og ga understøttelse i opptil tre måneder ved ledighet.[40] Gjennom et samarbeid med staten fikk forbundene refundert en del av de arbeidsledighetsbidrag forbundene ga sine medlemmer, men kun under den forutsetning at arbeiderne tok det arbeidet de ble tilbudt, uansett om det var konflikt på stedet. Var NSF i konflikt følte LO seg aldri forpliktet til å være lojale overfor de streikende. Det hendte derfor flere ganger utover i 20‑ og 30‑årene at LO og fagforbundene tvang sine arbeidsledige medlemmer til å ta arbeide som ble «ledig» på grunn av streik igangsatt av NSF‑fagforeninger; altså rent streikebryterarbeid.[41] LO mente derimot at syndikalistene tok i bruk streikevåpenet nærmest i hytt og pine, uten grunnlag:
«Ikke desto mindre forlangte de av Arbeidsmandsforbundets medlemmer paa arbeidsplassene, selv om disse var i absolut majoritet, at de skulde respektere de streiker og blokader som iverksattes av nogen faa LS‑medlemmer. Paa denne maate hadde de i kort tid formaadd at blokere omtrent alle anlæg paa vestlandet. Selv reiste de hver gang til et nyt arbeidsfelt for at gjøre det samme der.»[42]
Flere NSFere opplevde å bli tvangsorganisert inn i de sentralistiske fagforeningene i LO, siden det å være medlem av NSF ble sett på som å være uorganisert. En rekke steder opphevet LO‑ forbund blokader igangsatt av LSer i NSF. (På den annen side blokerte de arbeidsplasser fordi arbeiderne var organisert i NSF.) Dette skjedde bl.a. under transporarbeiderstreiken i Oslo i 1924 ved et bygg i Gabels gate 18. En cementpele ble losset og transportert dit av streikebrytere. Arbeiderne på bygget nektet konsekvent å ha befatning med streikebrytergodset. Dermed fikk 16 mann avskjed. Arbeidet ble umiddelbart blokkert av Oslo LS. Arbeidskjøperen henvendte seg til Bygningsarbeiderforbundet og Sten-, jord- & cementarbeidernes forening. Forbundets formann, Elias Volan, opphevet blokkaden. Oslo LSs streikevakter klarte å holde arbeidsplassen ren for blokadebrytere, og tilslutt måtte arbeidskjøperne ordne seg med LS.
«Denne konflikt er typisk for ånden i den reformistiske fagbevegelse. Her gikk Oslo L. S. i sympatikamp med et forbund som tilhørte landsorganisasjonen. Samtidig kom et annet forbund, som tilhørte samme landsorganisasjon og falt de sympatistreikende i ryggen! [...] Høsten 1932 brøt medlemmer av den samme forening en blokade, utferdet av Oslo L. S. mot Reuschs bebyggelse på Bygdø. De reformistiske blokadebryterne motiverte sin Judasgjerning med at de som socialdemokrater ikke anerkjenner andre blokader enn dem som bekjentgjøres i 'Arbeiderbladet'. Og da 'Arbeiderbladet' konsekvent nekter å innta blokade annonser fra syndikalistene, så var disse herrers stannpunkt ensbetydende med, at brudd av syndikalistenes blokader er en hedersgjerning for ekte reformister.»[43]
