Syndikalistene på Rjukan
Syndikalismen stod sterkt i Telemark. På Rjukan kom bladet Maana, etter elven Måna som renner gjennom Vestfjorddalen og Rjukan, ut i perioden 1917─19 og 1921─22. Maana hadde lesere langt utenfor Vestfjorddalen. Redaktør var Ludvig B. Aas (1875─1924), som også var den faktiske lederen for syndikalistene på Rjukan. Bladet var åpent antisemittisk:
«Redaksjonelt gjekk avisa inn for større fridom og meir kultur blant arbeidarane. Museum i Tinn. Nytt bibliotek. Samstundes var bladet ope antisemittisk. Med støtte frå 'Zionistyppersteprest Zarathustra' hadde plutokratar og bolsjevikar som Sinovjev, Trotskij og Rockefeller rotta seg saman mot norske arbeidarar. Av ei forsideteikning 6. oktober går det fram at 'Bedrageren Karl Marx laver teoretisk dække for den semittiske åtselsgribbs rovjagt efter verdensmagten', osv., osv. [...] Ludvig B. Aas var fødd i 1875, og utdanna som typograf i København. Lik handverkarar flest til alle tider vandra også Aas på faget, som det heitte, og hadde arbeid i mange land. Blant anna var han typograf både i Danmark og i Tyskland, før han kom attende til Norge og arbeidde først i Bergen, sidan i Kristiania og på Notodden. Antisemittismen hans kan tyda på at primitiv jødehets ikkje berre var allment utbreidd i tida, men også at den kan ha hatt solid feste i dei handverkarmiljøa Aas kjende frå mange land, forutan blant anarkosyndikalistane.»[1]
Dette var et avvik innen den anarkistiske og syndikalistiske bevegelsen, som sannsynligvis bar preg av Ludvig B. Aas' personlige oppfatninger. Jeg har funnet svært lite av rasistiske holdninger i de andre anarkistiske og syndikalistiske bladene, men noen ytterst få skjemmende avvik finns også der; først og fremst en tegning av en kapitalistisk lånehai med typisk «jødenese» (i alle fall ser tegningen slik ut for meg) som går igjen ca. 5 ganger i ulike blader ─ første gang i Storm. Jeg har i tillegg funnet ca. 5 andre tilfeller av uttalelser og tegninger som kan tolkes rasistisk. Alarm karakteriserte Malfred Bergseth som «åndens australneger»[2]. Alarm karakteriserte også norske politikere som hottentotter og buskmenn. Ellers så var Alarm ganske klar i sine antirasistiske uttalelser. Bladet hadde flere artikler om Industrial Workers of the World (IWW) i USA som organiserte mange afro-amerikanere og latinere. Bladet advarte ganske tidlig mot nazistenes forfølgelse av jødene.
Syndikalistene var i årene rundt 1920 en reell utfordring for sosialdemokratene om hegemoniet i arbeiderbevegelsen på Rjukan. I 1921 var 29% av alle de organiserte arbeiderne medlem av Rjukan Lokale Samorganisasjon.[3] Dette utgjorde 22% av samtlige av NSFs medlemmer på landsbasis.[4] Dette viser hvor sterkt syndikalismen sto på Rjukan i forhold til andre steder i landet. Under streiken i 1921 valgte likevel syndikalistene å samarbeide med den faglige samorganisasjonen (LO), for å «hevde klassesolidariteten». Streiken førte ikke fram og det kom til forhandlinger. LOs forhandlere vendte tilbake med et dårlig forhandlingsresultat, og da dette skulle legges frem ble det tillyst møte bare for medlemmer av den faglige samorganisasjonen. Medlemmer fra den lokale samorganisasjonen (syndikalistene) møtte imidlertid mannsterke frem, og LOs forhandlere fant det best å stikke av. De stakk seg ut bakdøra og kom seg vekk fra illsinte arbeidere med bil og ferje. I Maana konkluderte redaktør Ludvig B. Aas: «Kutt over slepetauet som binder dere til den foreldede LO og dens korrupte ledere. Skal det bli håp om å utrette noe i tiden framover, må det skje lokalt og ved egen hjelp.»[5]
Året etter var bevegelsen i sterk tilbakegang. Mange arbeidere forlot Rjukan etter streiken i 1921. Rjukan LS mistet ca. 500 medlemmer i 1922, som for en stor del måtte emigrere ut av landet.[6] Under krigen hadde Norsk Hydro rekruttert mange arbeidere, og de var nå nødt til å kvitte seg med overflødig arbeidskraft. Norsk Hydro hadde en personalpolitikk som gikk spesielt utover syndikalistene; de prioriterte familieforsørgere, mens det stort sett var unge ufaglærte arbeidere som var syndikalister. Slik ble de kvitt de mest aktive syndikalistene, samtidig som de fikk en stabil arbeidsstokk. Mange av dem som etter 1921 havnet på nødsarbeid organiserte seg sammen med de tradisjonelle anleggsarbeiderne i syndikalistenes organisasjoner. Norsk Hydro bygget «egne hjem» til arbeiderne, men interessen for å kjøpe dem var liten. «Egne Hjem bevegelsen» var, i følge syndikalistene, et skalkesjul for å binde arbeiderne til stedet, hindre deres flyttefrihet og innføre et slags stavnsbånd. På en del andre industristeder fikk denne bevegelsen oppslutning.[7]
For å redusere arbeidsledigheten bevilget en rekke kommuner penger til utvandrere. Årsaken til den offentlige velviljen var at man så på utvandring som den mest effektive måten å bekjempe arbeidsledigheten på. I tillegg ble man kvitt mange syndikalister. I følge Rjukan‑ historikeren Helge Dahl så «utvandret fjerdeparten av alle menn over 15 år født i Norge» i 1920. Utvandringen holdt frem utover på tyvetallet med flere tusen emigranter i året. I 1922 dannet syndikalistene på Rjukan Emigrantklubben Brazil. I møte 15. desember 1922 bevilget herredstyret i Tinn de første tilskuddene til utvandringen. Tyve arbeidsledige fikk til sammen 4000 kroner som bidrag til reisepenger, enten til Brasil eller Argentina. På nyåret 1923 ble det syndikalistiske lokallaget nedlagt. 7.april samme år utvandret kjernetroppene blant syndikalistene, med redaktør Aas i spissen, til Brasil, for der å opprette et ekte syndikalistisk samfunn, i følge en revyvise, men slik gikk det nok ikke. Hardt arbeid, sykdom og et uvant klima tok knekken på dem. Utvandrerne besto av 25 voksne og 15 barn. Reisestøtte fikk de fra Rjukan kommune.[8] Utover på 20‑tallet advarte NSF i Alarm arbeidsfolk mot å emigrere til Canada og andre amerikanske land. Det var ikke lettere å få arbeid der enn i Norge.[9]