Norges Social﷓Anarkistiske Forbund

Norges Social‑Anarkistiske Forbund

Blant annet fordi ungdomsarbeidet lettere kunne organiseres gjennom NSF, ble det etter hvert mindre behov for «ungsocialismen». I 1923 endret disse sitt forbunds navn til Norges Social‑ Anarkistiske Forbund. «Da forbundet gikk over fra ungsocialistisk til Social‑Anarkistisk forbund, skiftet i virkeligheten bevegelsen ideologisk innhold, og som i første rekke har gitt sig tilkjenne i vår avis.»[1]

«Det er reist krav fra mange medlemmer om at forbundets navn maa forandres. Det av forskjellige grunde. Efter at det høiresocialistiske ungdomsforbundet blev stiftet og der saaledes blev 3 ungdomsforbund, blev vi ofte forvekslet, specielt med det høiresocialistiske som kalder sig socialistisk ungdomsforbund.[2] For det andet er der i utlandet ofte misforstaaelse med navnet ungsocialist som har været tolket paa mange forskjellige maater. Dette har været til stor hinder for vore internationale forbindelser. Revolt forfekter de anarkistiske ideer mens forbundet heter ungsocialistisk. [...] Vi finder at det er paakrævet at gaa til en forandring av forbundets navn nu og at det nye navn som sættes paa forbundet maa være betegnende og indebære den ideretning som forbundet forfekter saa at vi for fremtiden ikke kommer op i nogen forviklinger samt at det indeslutter de forskjellige ideretninger som findes indenfor anarkismen. Og da finder vi at navnet social‑anarkistisk er det mest betegnende. Som vi alle vet er der mange retninger indenfor anarkismen. La os nævne en del Individualistiske, religiøse (Tolstojanere), kommunistiske og naturalistiske anarkister o.s.v. ialt findes 7 retninger. Men det som er betegnende for alle disse er at de til syvende og sist vil et socialt samfund bygget paa den anarkistiske ideologi. Den ungsocialistiske bevægelse her i landet og forøvrig i Skandinavien har sin rot i Krapotkins ─ den kommunistiske anarkisme og flertallet indenfor vort forbund er kommunistiske. Men ved overveilse finder vi at det navn ikke er at foretrække, da som bekjendt bolsjevikerne gaar for at være kommunister. Ved at ta det navn kommer vi ikke til at undgaa forveksling. Derfor foreslaar vi socialanarkistisk. dette indebærer Krapotkins frie samfundssystem og vi vil undgaa forveksling. Dette navn markerer klart og tydelig motsætningen til social‑demokratisk som er sentralistisk og bygger paa staten. Med hensyn til kun anarkistisk er det svævende og vil komme til at virke uheldig for et forbund. Ret oversat betyr det lovløshet og det er ikke nok. Derimot finder vi at navnet social‑anarkistisk forbund præciserer klart og tydelig det vort forbund har arbeidet for og vil komme til at arbeide for samtidig som det gir klart skille mellem bolsjevikisk kommunisme og socialdemokrati. Videre rummer det alle anarkistiske ideretninger. Det fastslaar ingen bestemt retning men samler alle indenfor anarkismens ramme som ellers indbyrdes ofte er uenig om taktik og former.»[3]

Fra og med mars 1923 ble Revolt, som da gikk i sin 10. årgang, organ for anarkistforbundet. I denne forbindelse skrev redaksjonskomitéen:

«Norges social‑anarkistiske forbund

Ved avstemning fik ovenstaaende navn paa vort forbund flertal.

I den socialistiske bevægelse er der i den senere tid overalt og ikke mindst her i landet skedd store forandringer. Ikke altid kan man si at disse forandringer har været til det gode. Man kan bedre betegne dem som «opadgaaende» og «nedadgaaende». Socialister er blit kapitalister, antimilitarister er blitt militarister osv. Dette kan vi kalde nedadgaaende forandringer. Til opadgaaende forandringer kan man regne at man er kommet til større klarhet over hvad man stræber mot ─ om man er for kadaverdiciplin eller imot ─ om man er for staten eller imot ─ om man er for frihet eller imot osv.

Vi ungsocialister har ogsaa forandret os. Vi har forstaat at ogsaa hos os var det mangler. Naar vi ser tilbake paa den nysocialistiske bevægelse for 12 eller 15 aar siden vil man se til at der er foregaat store forandringer. Man er kommet mer til klarhet indad saavel som utad. Vi har fra mer at være en oppositionsbevægelse oparbeidet os til en selvstændig anarkistisk bevægelse omfattende de forskjellige idéretninger inden anarkismen. Vi er ikke mange. Vi regner ikke vort medlemstal i 20 000 eller 30 000, men de vi har i vor bevægelse er bevisste og aktive medlemmer.

Navnet social‑anarkistisk sier at vi har stillet os imot de socialister eller kommunister som mener at menneskene ikke kan leve og at et samfund ikke kan bestaa uten at bli behersket av diktatorer eller ved statstvang. Vi er socialister for saavidt socialisering av jord og produktionsmidler ─ med andre ord jord og produktionsmidler skal være fælleseiendom. Vi er anarkister ─ vi vil et samfund hvor der er plads for fri meningsutveksling hvor man ikke regjeres og heller ikke skal regjere, et samfund hvor man kan leve som frie mennesker, hvor den enkeltes initiativ ikke skal være underkastet en stats kontroll, men hvor enhver kan utvikle seg efter sine kræfter og nyter efter sit behov, hvor den enkeltes frihet ophører dersom han krænker en andens. Ut fra dette syn er vi kommet til social‑anarkismen. Paa dette standpunkt staar vi ikke alene. Vi har menneskehetens bedste sønner med os og som har vist os veien vi maa gaa for at komme væk fra al tyranni ─ saavel kapitalistisk som «socialistisk».

Derfor maa alle som sympatiserer med anarkismen eller den frie socialistiske ide slutte sig sammen desto kraftigere og opta kampen mot alt som staar hindrende iveien for menneskehetens frigjørelse.»[4]

28/8 1924 holdt Bertram D. Brockman et foredrag i Kristiania Sosial‑Anarkistiske Forening over Osval Spenglers filosofi og lære. Dette resulterte i en livlig diskusjon.

1926 ble det sosial‑anarkistiske forbundets blad Revolt omorganisert og skiftet navn til Fritt Samfund. Her kan vi lese:

«Fritt samfund

Det som er det mest fremherskende ved vår samfundsform, både økonomisk og åndelig er ufriheten. Mere og mere har denne ufrihet grepet om sig efterhvert, som menneskenes samliv er blit komplisert [...] Arbeiderne og de der utbytter dem [...] skiller sig (ikke), ved sitt syn på selve samfundsformerne. Samtlige arbeidernes politiske partier har som mål: statens alfa og omega i produksjon og omsetning. Vi vil ikke velge mellem staten og privatkapitalismen, da de er klippet efter samme mønster, med den forskjel, at staten er hensynsløsere og vil være mere tyrannisk ifølge sin utvidede maktposisjon. Friheten er menneskenes vuggegave, sa Hans Jæger. Og kan der nevnes en ting, som et menneske har mere kjært? At arbeide for friheten er å arbeide for anarkismen. Ingen lefling med borgerskapet. Rene og uplettede linjer, til gavn for vår sak. La oss fylke oss til kamp under anarkistenes faner for et fritt samfund. Malfred Bergseth»[5]

Malfred Bergseth var ansvarshavende for bladet i 1926, men Nils Heggland overtok for perioden 1927─28.

Man agiterte også for en solidarisk arbeidstidsnedsettelse fra åtte til seks timer, for å skape arbeid til alle.

Fra 1/1927 ble Fritt Samfund («Før Revolt. Organ for Social-Anarkistisk Forbund») utgitt og redigert av Forsvarskomiteen for Sacco og Vanzetti i Norge. Denne komitéen ble nedsatt som følge av en beslutning i LO‑sekretariatet, og de besto av representanter fra Oslo faglige Samorganisasjon, Føderalistisk Propagandaforbund og Norges Røde Hjelp.[6] (Opprinnelig kom forslaget til en slik komité fra Oslo syndikalistiske ungdomslag, men på grunn av dårlig oppslutning ble det ikke gjort noe mer i saken.[7]) Et opprop fra komitéen sto i Alarm nr. 26 1927 og var undertegnet av Witalis Andersen, Oslo faglige samorganisasjon, N. Heggland, Føderalistisk Propagandaforbund og Otto Luihn, Norges Røde Hjelp. Hulda Garborg, gift med Arne Garborg, skal ha vært medlem av komitéen. Fritt Samfund oppfordret bl.a. til boikott av amerikanske varer. Det ble organisert pipekonserter på kinoer som viste amerikanske filmer. Også Alarm hadde en rekke artikler angående situasjonen til Sacco og Vanzetti. 20/7 1926 vedtok et massemøte i Oslo, med 800 sporveisfunksjonærer, en protest mot fengslingen av Sacco og Vanzetti.[8] På LO‑kongressen i 1927 kom det en oppfordring fra komitéen om å bestille bilder av Sacco og Vanzetti. Prisen var kr. 2,50 og kr. 1,50.[9] 1/9 1927 avholdt Oslo Anarkistiske Forening et agitasjonsmøte i Folkets Hus' store sal i anledning mordet på Sacco og Vanzetti. Foredragsholdere var Arnold Hazeland, Tryggve Aakervik og Nils Heggland.[10]

Nicola Sacco (1891‑1927) og Bartolomeo Vanzetti (1888‑1927) var to italienske anarkister som ble dømt til døden i 1920, urettmessig anklaget for rovmord, av amerikansk rett. I 1925 tilsto en dødsdømt portugiser, Celestino Madero, mordet. På tross av dette ble saken nektet gjenopptatt, og henrettelsene fant sted 23/8 1927, etter at Sacco og Vanzetti hadde sittet syv lange år i fengsel. 8/8 1927 fant det sted en demonstrasjon i Stockholm mot dødsdommene hvor 50 000 deltok.[11]

Tryggve Aakervik gikk over til DNA og Arbeiderbladet i 1928, mens flere andre fikk tillitsverv i LO rundt 1930. Sentrale medlemmer var aktive i Føderalistisk Propagandaforbund og Forsvarskomiteen for Sacco og Vanzetti. Det siste nummeret av Fritt Samfund kom i 1928. Norges Social-anarkistiske Forbund ble sannsynligvis nedlagt i 1928 eller 1929. Aktiviteten ble i første rekke lagt til NSF, som også overtok sosial‑anarkistenes materiale.[12] Alarm ble det idébærende organ for anarkismen og syndikalismen i 1930‑årene.

Alarm skriver:

«Anarkismen er blitt misbrukt på det skammeligste her i Norge. Det var et anarkistisk forbund her med sete i Oslo, men det viste sig at de som stod i spissen for forbundet i den siste tid til det blev nedlagt, med et par undtagelser nær, var bare renegater som siklet efter fete kjøttbein og de har også fått dem hos fader Tranmæl og Halvard Olsen. De havnet over til vatikanet en efter en og nu er det blitt fascisme istedenfor anarkisme, de er Tranmæls lydige slaver når det gjelder å utrydde de radikale arbeidere fra arbeidsplassene, de har til og med samarbeidet med arbeidskjøperne for å få syndikalistene vekk fra arbeidsplassen hvis de ikke har villet bøie sig for deres fascisme og går inn i den reformistiske organisasjon, ned i den reformistiske sump som de engang er kommet op ifra. Lenger ned kan vel ikke nogen som kaller sig anarkist falle. At de selv har havnet ned i den reformistiske sump får bli deres sak, men når de med sine fascistiske metoder skal tvinge andre ned i sumpen da får de som har litt ære og forstand si stopp!

Det hender jo så ofte i arbeiderbevegelsen at nogen renegater selger sine edeer, så det er jo ikke noget nytt om nogen som kaller sig anarkister også gjør det, men de som har falt ned i sumpen har da for det meste tilstått at de har blitt reformister, men disse såkalte anarkister og de fleste medlemmer i deres fagforeninger tror at de er anarkister. Så langt har de fått nedsmusset anarkismen, at de fleste medlemmer i fagforeningen som ikke har noget kjenskap til anarkismen, de tror at det er anarkismen disse representerer, mens det i virkeligheten er fascismen. Men de såkalte anarkister har vel selv ikke hatt nogen kjennskap til anarkismen ─ det skulde man da tro, for en som har satt sig litt inn i de anarkistiske ideer og som kjenner til dens formål kan da ikke tråkke anarkismen så langt ned i smusset som disse herrer har gjort, så det må vel være en undskyldning for dem. Men en ting vil jeg henstille til disse herrer: Ton rent flagg, tilstå at det er fascisme dere driver med og ikke anarkisme! Hvis dere var i Folkets hus og hørte foredraget til Angelica Balabanoff om den fascistiske organisasjons metoder i Italien og sammenligner dem med eders egen så vil dere ikke finne nogen forskjell.

Fascisme er jo diktatur og slaveri, og det er det disse herrer driver med. Anarkismen er frihet, likhet og broderskap, så hvis de har tatt feil av det, så må de snu om ikke så meget for deres egen skyld som for anarkismens skyld. Anarkismen er en for god ide til å kaste smuss på.»[13]